Pinsedag

Johs.15,1-11

Kristningsjubileum

Munken påHook Head.

I

(Bønn:) La oss be: Barmhjertige Gud! Du førte dinSønn Jesus Kristus i den dypeste fornedrelse, forat vi ved Ham skulle opphøyesog få del i din herlighet. Vi ber deg: la ved din Helligånd Hans lidelse og dødvirke i oss til sann botferdighet, levende tro, helliggjørelse og evig forløsning.Ved denne din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre! Amen!(Norsk Tidebønn, Sext forFredag. s.98)

Det er kristningsjubileum!

De måtte ha vært glade i Herren, de irske munkene som tok ut i skinnbåtermed Evangeliet som bagasje, og nådde våre kyster med Ordet.

Vi vet lite om hvem de var. Men kanskje kan vi se litt inn i denmenneskelige og åndelige kvaliteten de bar med seg i denne 1400 år gamlefortellingen fra Irland:(Fra “Bright light, white water,” s.63 flg. av Bill Long, New Island Books, Dublin 1993.)

I et av de sørøstlige fylkene i Irland, County Wexford, ligger Tower ofHook, det eldste fyret på de britiske øyer.

Steintårnet på Hook Head ble nedlagt i 1957, og ser ikke ut til å hamerket tidens tann etter nesten 800 års tjeneste.

Men lenge før steinfyret ble bygget, sto det et annet fyr her.

II

I det 5.århundre kom en munk fra Wales over Irskesjøen for å finne etegnet sted for stillhet og bønn.

Navnet hans var Rinn Dubhain. Han kom nettopp hit til Hook Head. Om deter geografien eller navnet hans som har gitt stedet navn vites ikke.

I alle fall betyr Dubhan nettopp ”fiskekrok.”

Da passet det godt at Dubhans kapell ble anlagt på en klippe som varomringet på 3 sider av den ofte frådende sjøen.

Dubhan kan ikke ha vært der lenge før han ble klar over hvilketforferdelig sted han var kommet til.

Her var store, høye klipper, farlige undervannsskjær, og sterke havstrømmer.

Mange ganger må munken ha lurt på om ikke bølgene skulle sluke kapelletog de daglige bønnene Dubhan ba til Herren.

Vel, han overlevde havet, men dét var det mange andre som ikke gjorde.

Ikke sjelden rente skip som skulle inn fjorden til Waterford iklippene.

Etter en stormnatt måtte munken gjerne plukke opp både døde og halv-dødesom var skyllet i land.

Så ble kapellet til Dubhan også herberge og tilfluktssted.

III

Nå var det at Dubhan fikk en lokal smed til å lage en svær jernkurv.

Ute på klippekanten lot han reise en mast, og her hang han opp kurvenmed brennbart materiale oppi.

Ved solnedgang tente munken et bål her, og holdt det vedlike gjennomnatten.

Det må ha vært meget farlig å entre stigen i masten med koks, trekulleller tjære, eller kanskje rekved fra vrak.

Etterhvert ble det et lite kloster på Hook Head, og Dubhan med etterfølgereholdt ilden brennende helt til vikingene kom.

Kanskje disse nettopp møtte Evangeliet her. Og så fikk munkene høre omde unådde kyster. Som vår.

Så sitter vi her i Fjell kyrkje på Pinsedag 1995. For å høre, ta i mot,og senere gå ut med Evangeliet vi har fått overgitt. Evangeliet om Frelseren.Om Herren, om Jesus.

Vi skal høre Det Hellige Evangeliet for Pinsedag etter at vi har reistoss, og sunget vårt høytidsvers, nr. 216: Du loge av Guds kjærleikseld.

IV

Det hellige pinseevangeliet etter Johs. i det 15.kapittel. (Tekst)Teksten vår i dag er fra Jesu avskjedstale til disiplene.

Der sier Herren at Han skal gå bort fra dem. Så skulle de kanskje værealene i mørket, alene med fortvilelsen, alene med gråten, alene medanfektelsen? Og utenfor skulle de-alene-møte en ikke uvesentlig trussel fra jødenesledere. Judas hadde jo forlatt dem for å forråde Jesus. Kunne det bli verre?

Men så taler Herren de ordene som hører til Pinseevangeliet!

Vi synes kanskje det er rart at nettopp årets tekst med sinejordbruksbegrep og bilder tilsynelatende ingen ting sier om Talsmannen, DenHellige Ånd.

V

Mon det? Vi skal snart la teksten føre oss til en vandring i en hagefor å se om dét stemmer. Vi skal også tilbake til klippen ved havet helt tilslutt. Men først: La oss forklare teksten litt:

Jesus sier altså : “Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir imeg, og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.”(Joh.15,5.)

Når Jesus sier at Han er vintreet, peker Han rett inn i et gammeltbibelsk bilde på Guds folk. “Et vintre rykket du opp i Egypt,” sier Salme80,9 om Israelsfolkets utgang fra Egypt.

Etterhvert utover i GT ble bildet forandret, ja, beskåret. Treet bletil en stubbe på grunn av Guds folks ulydighet. Men fra Isais stubbe, fraDavids ætt, skulle en kvist skyte opp: Han som er den sanne Konge, Messias,Frelseren. “Du vintre i Guds hage, min kjære Herre Krist!”(Blix,NoS 418, v.4)

Paulus sier at du som er døpt til Den Treenige Guds Navn, er innpodet iHam, på treet, sier Paulus.(Rom.11,17 flg.)

Men det gjelder å tro på Ham også: Guds Folk må være rotfestet i Ham,som er Jesus Kristus, vår Bror og Herre!

VI

Jesus sammenlikner da det å være Hans disippel med å være gren på etvintre, en vinranke.

Men grener som ikke bærer frukt setter seg selv utenfor. De tørker, blir brukket av i stormog vind, og så kommer vinbonden ogskjærer dem bort. Så går det slik som Jesus selv sier: “Den som ikke blir imeg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene samles sammen ogkastes på ilden, og de brenner.(15,6)

Poenget er frukten: Den som har vært i Sør-Europa eller i Midt-Østen,og sett de bugnende vinmarkene vet at vindruene skal bli frukt, for å høstes,presses, og gjøres til ren, klaret vin.

Det er viktig nok å bli en gren på vintreet, men det gjelder åfortsette med det, slik at vi ikke tørker ut i ulydighet mot Jesus-treet, slikat vi ikke brekkes av-av mangel på næring fra Guds Ord, Livets Ord. Det gjelderå la Guds nådes sol i Jesus Kristus skinne på oss, varme oss, holde oss i livei det dåpen, innpodingen i treet betyr: Være en gren på vintreet Jesus! Og så bærefrukt:

”Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære fruktav seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bærefrukt hvis dere ikke blir i meg.”(Joh.15,4-5.)

VII

Det har aldri vært, og skal ikke være lett å være prest. Du er tatt avHerren fra hjorden, for å holde fram, og gjøre Guds gjerning for hjorden. MedOrd og Sakrament. Det er hyrdens oppgave, og den skal gjøres etter Kristi egeninnstiftelse, Han som er Den Gode Hyrde.

Min bekjennelse er at det er ekstra vanskelig å være prest i dissedager! For jeg har tenkt mye på, og bedt over hva for signal og råd jeg skal gi min menighet i denkirkelige situasjon.

Situasjonen er jo paradoksal. Personlig har jeg fått glede meg overstor inngang i menigheten like fra først av.

Og i menigheten kommer store forsamlinger for å høre Guds Ord, og tilBordet. Mennesker har blitt helbredet, løst i sjelesorg og ved skrifte. Guds trøsti Ordet og Nattverden er rakt til syke og gamle. I én av kirkene våre har vivekkelse. Takk til Herren for alt dette og mer!

Vi har også altså i dag kristningsjubileum, for at Kirken i Norge er1000 år. Evangeliet om Kvite-Krist i hjem, skole, kirke og bedehus i alle disseår er jamen noe å takke for!

VIII

På den andre siden er situasjonen i Den Norske Kirke i meget alvorlig.En ting er at Kirken nå synes splittet i praksis. Det er ille for vårtvitnesbyrd i vårt folk, men verre ville det være om vi gav oss til å glatteover selve sannhetsspørsmålet: Sannheten i Guds Ord, den Sannhet som er Kristus, Herren selv. Ordet fraGuds Munn!

Verre enn splittelse er det derfor at det forsøkes å gjøre en enhet avuforenlige standpunkter når det gjelder hva som er rett, i forholdet mellommann og kvinne, i den gudgitte forskjell, men også samhørigheten mellom kjønnene.

Aller mest gjelder det for øyeblikket hva som er den rette rammen forden seksuelle utfoldelse som Gud i sin kjærlighet har skapt oss til, som Hanhar villet gi oss i fryd og smerte, men også satt en ramme rundt: Ekteskapetmellom mann og kvinne.

IX

Nå tenker vel noen, fordi de kjenner prestens tydelige standpunkter nårdet gjelder både det ene og det andre at nå skal vi få en kraftig advarsel motdette og hint.

Og så blir noen veldig glade for den “klare tale”, mens andre kanskjeblir sure av samme grunn.

Men en slik preken blir nok dette ikke. For jeg kjenner for godt til fariséeren hosmeg selv, og jeg ville tippe at det fantes noen flere av den sorten også ikirkebenkene i dag.

Nei, i stedet vil jeg i dagens nød ta menigheten med meg inn for Herrensansikt: La oss be sammen igjen:

“Du visdoms, råds og styrkes Ånd,

du kraft av Herrens høyre hånd,

du lysets bærer, Ordets tolk

for alle tungemål og folk,

ditt lys opptenn i vår forstand,

i hjertet kjærlighetens brann,

til vanmakt vår og usseldom

med hellig hjertestyrke kom!”

(Veni creator Spiritus, NoS 208, v.3-4, Hrabanus Maurus/Luther/Landstad,856/1524/1533)

X

Når vi så søker råd hos Ånden, hos Herren selv, da møtes vi først avOrdet, slik Guds Folk alltid har fått lov til å gjøre når det har søkt Ham i nøden:

“Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.”(2.Mos.14,14)

Og der, i stillheten, får vi betrakte både Guds gjerning, og høre Hamtale.

Nettopp ved Ordet, og sitt Hellige Nærvær møter Han oss i dag, medVisdoms, Råds, og Styrkes Helligånd:

“Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre, til å bærelegemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal værederes åndelige gudstjeneste. Og la dere ikke lenger prege av den nåværendeverden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hvasom er Guds vilje: det gode, det som er til Hans behag, det fullkomne.”(Rom.12,1-2)

I dette Paulus-ordet fra Romerbrevet står det faktisk et løfte:

Du og jeg skal få råd og hjelp til veivalg i situasjonen vi står midtoppe i, og Kirken står oppe i ved å søke Ham! Ved å tre fram for Ham!

Og så ved Guds barmhjertighet skal du og jeg bli forvandlet, få et nyttsinn, som innebærer den åndelige modenhet til å vandre som en sann kristen, oget sant Guds Folk:

Til å si nei til den tale som ikke bæres frem av Åndens pust, men jatil alt som er skrevet med “Lammets røde prent.”

Og til å ta nødvendige kirkelige konsekvenser av dette.

XI

Det er en uendelig vakker tid vi har for tiden. Vi ser hvordan GudsSkaper-og Oppholdergjerning skjer for våre øyne i naturen. Ånden er med der også!Og maler for oss Guds nærvær i nuet, det som i fromhetstradisjonen er kalt for øyeblikketssakrament:

“Du sender din Ånd, og det skapes liv, du fornyer jordens overflate.”(Sal.104,30)

Jeg har så mange sterke inntrykk i sinnet fra der jeg bodde før.

Jeg skal ta med tre av de bildene som knytter seg til prestegårdshageni dag:

Jeg husker de vakre vårene: Det var gress, blader og blomster, det varkirsebærtrærne. Det var sterke farger, og herlige dufter.

Da jeg kom dit, sto det tre kirsebærtrær i prestegårdshagen. Alle varsannsynligvis like gamle som huset, nemlig fra 1855.

Nå hadde trærne sett sine beste dager. Sørvesten om vinteren ognordavindstørke om våren og sommeren gjorde sitt til at grener brakk av, tørket,og så måtte noen bort.

Men vi fikk se et stort under den siste våren vi bodde der: Det vartegn til liv øverst oppe, der solen fikk komme til med sin varme og kraft. Derlikte også fuglene seg, og vekket oss om morgenen med herlig sang. Og så fikkvi spise kirsebærene, ikke med de store, men fra Den Store.

sammen med de små fuglene.

XII

Jeg tenker også på lysthuset i hagen, som sto der de fleste av årene vibodde der.

Midtvinters sto solen slik at solstrålene i solnedgangen akkurat dekketlysthuset. En voldsom kaskade av farger i ildrødt, gult og gull, og etvitnesbyrd om Guds ufattelig vakre gjerning i naturen. Men også et vitnesbyrdom hva Han kan gjøre i sin menighet på jord: Ved Åndens ild, I Jesu Navn, derHan slipper til, fyller Han sitt Hus og sin Kirke på nytt, med sin herlighet,glede og trøst, ja, Han fyller også hver enkelt kristen, med kraft fra det høye,med trøst i sorgen, og Guds glede i Kristus Jesus, som går over all forstand.

Men nå var lysthuset ikke til lyst, akkurat, nedslitt som det var.

Det blåste til slutt i stykker i en 90 knops orkan i 1989. Men da vilette i ruinene viste det seg at det i fundamentet var støpt inn et kors.

Kanskje hadde byggherren, som nok var en ukjent prest, villet si merenn bare å tegne korsets tegn? Jeg ble ved dette funnet i allefall minnet påordet fra Ef.2 om Guds familie, som er bygget opp på apostlenes ogprofetenes grunnvoll, og hvor hjørnestenen er Kristus Jesus selv.

Kirken skulle nettopp være et hus, som er holdt sammen av Herren. Iverden ser vi nok mange brist og mangler, ja, forfall hos kirken. Men, som vårereformatorer, og vi fremdeles skal få lov til å bekjenne: “Like ens lærer deat det alltid vil forbli én hellig kirke. Men kirken er forsamlingen av dehellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og tilsann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og omforvaltningen av sakramentene...”(CA VII)

XIII

En hage kan gi mere til ettertanke.

På sitkagrantrærne var det om våren rett før de nye skuddene spratt utav ham’en sin. Vakkert det også. Fra brunt til grønt i grønt fra Skaperenspalett og pensel.

Men bildet var nyansert. For Guds alvor kom også fram:

Noen granskudd kunne se ut som om det ble med skuddet. Og noen steder igranhekken kunne det se ut som saltdrevet i de mange orkanene hadde svidd bådeskudd og grener så grundig at det ikke så ut til å komme noe mer akkurat der.Noen sesonger opplevde vi også lus, som åt opp saften, fargen, og livet igranbaret.

XIV

Til oppsummering: Hvor leder alt dette oss? Hva er hagens, men ogsåpinsens lærdom, tale og evangelium? Ja, hva sier Ånden til menigheten i dag?

Først og fremst gjelder det tekstens store hovedsak: “...uten meg kan dere intet gjøre.”(Joh.15,5.)

Selv om en er gren kan en dø bort fra helheten, bli kuttet av fra dettreet som det var meningen at en skulle høre til på.

Skal du bare være en knopp? Skal du blomstre for Herren? Eller er dukommet i fare for å dø bort fra Ham? Ta i mot Ham på nytt! Som din Frelser! Somdin Herre!

For det andre skalvi lære av lysthusbildet at Guds sanne og apostoliske Kirke, Guds Folk, alltidvil bestå, uansett hvordan det går med Den Norske Kirke.

Du finner Guds sanne Kirke der man har hyrder, tilsynsmenn og eldstesom taler som Kristus og holder seg til det Han har sagt.

Du finner Kirken når du kommer sammen med medkristne som holder seg tilJesu Ord.

En gren på et tre spør ikke om å få slippe å være sammen med stammen ogde andre grenene.

For det tredje: Dethandler til sjuende og sist om mat: Akkurat som småfuglene trives i solensvarme, og finner næring der, så gå også du dit maten finnes.

En gren på et tre spør ikke: Kan jeg slippe næring? Nei, du kan ikkeklare deg uten Jesus! Nær deg med Hans levende Ord. Nær deg med Hans synligeOrd ved Bordet!

Streb også etter de åndelige gaver! Særlig vil jeg legge deg på hjerteti dag å be om visdoms tale, og kunnskaps tale,(1.Kor.12,7-8) til å kjenneGuds Råd og Vei med Kirken og den enkelte av oss.

“Dette har jeg sagt dere, for at dere kan eie min glede, og deresglede kan være fullkommen.”(15,11)

XV

St.Dubhan, munken på Hook Head, skal gi oss det fjerde punktet vi skal huske.

Han levde i stil med navnet sitt: Han var som en krok, en gren, som skipbrudneble reddet opp på , og fikk henge fast i.

Det er Pinse. Vi må be om at Kirken, og hver enkelt av oss må få væreen del av treet, en krok å henge fast i, et fyr for Herren, som kan lose bådede som er seilere på livets hav, og de har lidt skipbrudd overfor Gud ogmennesker trygt hjem og frem.

Landet vårt må kristnes påny!

Noen ganger har vi kanskje noen hver følt vi sto overfor avgrunnen ogdet frådende havet i våre liv. Det truet virkelig med å oppsluke oss.

Noen har hatt det slik. Noen har det slik. Det opplevdes og opplevessom om en står i fare for å bli mast i stykker på undervannsskjærene.

Men mild og kjærlig står Herren selv på den ytterste klippe som treet,som verdens lys, og strekker sine armer ut gjennom deg og meg etter alle som kjempermed livets brenninger, eller som føler de går under på glatte steiner og bratteklipper.

Pinsen er: Han lever!

Du er ikke alene i mørket, alene med fortvilelsen, alene med gråten,alene med anfektelsen!

Og når Ånden gir deg anledning til å si et ord om Jesus er du ikkealene. Han er der.

“Uten Ham kan du intet gjøre.”(Joh.15,5.)

Ære vere Faderen, Sonen og Den Heilage Ande, som var, er og vereskal, EIN Sann Gud, frå æve og til æve!

svennam@hotmail.com