fredag, mars 02, 2007

Påskedag^[1]

Matt.28,1-8

Høgtidsmesse

”Jesu grav er tom!”[2]

Ikkefør hadde støvet lagt seg etter boken og filmen “Da Vinci-koden”[3],før det blåste opp til en nye oppslag i media om Jesus fra Nasaret[4]. For en måned siden sendteTV-kanalen Discovery nemlig filmen "The Lost Tomb of Jesus" (“Jesuforsvundne grav”). Det er James Cameron, regissøren av spillefilmen"Titanic", og en kollega, Simcha Jacobovici som står bak. Samtidigkom det en bok av sistnevnte: "The Family Tomb of Jesus" (Jesufamiliegrav).

Jacobovicipåstår å ha funnet Jesu jordiske levninger i en grav i Jerusalem. Pluss franoen medlemmer av Jesu familie. Men fremtredende forskere karakteriserer dethele som oppspinn.

Enarkeolog i Jerusalem, professor Amos Kloner, som hadde oppsyn med graven da denble gravd ut i 1980, sier f.eks. til ”Jerusalem Post” at "dokumentarenspåstander er "umulige" og "uten mening", og at det ikke ernoen sannsynlighet for at Jesus og hans slektninger hadde en familiegrav.

Noe avstridens kjerne er ellers noen inskripsjoner der navnene ligner på medlemmer avJesu familie. Men Kloner sier at dette bare er en tilfeldighet, for navnene iJesu familie var veldig vanlige på Jesu tid. Omtrent én av ti den gang hetf.eks.Jesus og én av fire Maria.

Om deninskripsjonen som tolkes som “Jesus, sønn av Josef” sier professor Kloner atden er omtrent uleselig.

Det hører med til den kristne tros hovedpunkter at Kristus er bådedød og begravet. Vi bekjenner det hver søndag i Truvedkjenninga.

Og vi targjerne imot seriøse vitenskapelige bidrag, f.eks. fra arkeologien, men vi gjørvel i å huske at kristen tro også bygger på en vitenskap som kan etterprøves,nemlig teologien.

Velbevitnet kirkehistorie forteller at Jesu grav alt lenge har fantes i Jerusalem.Men at den også lenge har vært tom.

Mange ikirken i dag har som meg kanskje alt vært der. For på en vandring gjennom detkristne kvarter i Jerusalemsgamleby må vijo bare oppsøke Gravkirken.

Den er enstor basilika bygget av kong Konstantin den Store i midten av det fjerde århundre.Den omslutter både Golgata-haugen, hvor Kristus ble korsfestet, og den graven,ca. 30 m unna, hvor Jesus ble lagt etter sin død. Rundt om selve graven er detlite kapell. Det har to rom, og selve gravkapellet omslutter den flategravsteinen, som Jesus lå på.

Kirken,Bibelen, kirken og den kristne tro hevder altså at han stod opp fra de dødeherifra!

III

ForTruvedkjenninga sier også: “stod opp frå dei døde tredje dagen”.

Sommenighet og enkeltkristne bygger vi også vår tro på det som står i Bibelen, pådet profetiske og apostoliske vitnesbyrdet der.

Førstlitt fra profetenes vitnesbyrd, som i grunnen er ganske knapt:

”Han vekkjer oss til liv etter to dagar,
den tredje dagen reiser han oss opp,
så vi kan leva for hans åsyn.” (Hos.6,2)

”Han skal gjera døden til inkjes for alltid.
Herren vår Gud skal turka
tårene av alle andlet.
Sitt folks vanære skal han ta bort
frå heile jorda.
For Herren har tala.” (Jes.25,8)

”På den tid skal Mikael,
den store fyrsten, stiga fram,
han som vernar dine landsmenn…
Og mange av dei som søv i molda,
skal vakna opp,
somme til evig liv,
andre til skam og evig avsky.
Då skal dei vituge skina
som himmelkvelven skin;
og dei som har ført dei mange til rettferd,
skal skina som stjernene, evig og alltid.” (Fra Dan.12,1-3[5])

Derfragår vi til det apostoliske vitnesbyrdet:

Evangelieneforteller utførlig om Jesu begravelse. Disiplene kunne aldri glemme denforferdelige Langfredagen med mørke over landet og et enda dypere mørke i deressinn. De forstod absolutt ingenting, og så ingen lysglimt i mørket. Å blikorsfestet i Israel var det endelige beviset på at man var forkastet av Gud, en«forbannelse» i Guds øyne. Fremdeles elsket de sin mester. Men livet hanssyntes å ha endt i triumf for motstanderne.

Nå vardet ikke noe mer å gjøre for disiplene enn å vise sin hjelpeløse kjærlighet påden døde kroppen til Jesus. De hadde derfor stelt Ham og lagt ham i en grav påfredagskvelden, så han ikke skulle bli kastet blant andre forbrytere på byensavfallshaug. Og det hadde skjedd i full fart. Alt måtte nemlig være ferdig vedsolnedgang, da sabbaten begynte.

Det blebrukt noe som lignet en kvernstein foran gravene, som lå i et spor i klippen,slik flere av dere har sett det på ”Gordon’s Golgatha”. (Mk.15,46 flg;16,3)Skulle man inn i graven, veltet man stenen til side, og kilte den fast.Når man kom ut igjen, løste man sikringen og lot steinen rulle ned på plass. Påden måten ble graven lukket så godt som mulig.

Men detvar enda ”tyngre” for disiplene. Da den tunge steinen la seg på plass forangraven, ble alt begravet som Jesu venner hadde håpet på.

Ja, devar akkurat så maktesløse som vi mennesker er ved en åpen grav.

Oglikevel var dette begynnelsen til Jesu seier.

Vi sier itrosbekjennelsen at han «for ned til dødsriket». Han ble ikke ført ned dit somandre, hjelpeløs som en fange, gjennom en port som aldri mer skulle åpnes. Nei,han steg ned i dødsriket som dødens overmann. Han brøt opp dets porter. ForKristus skal alle kne bøye seg, også de som er i dødsriket. (Fil.2,10, 1.Pet.3,18 flg.)Den dagen skjedde en forandring som endret maktbalansen i tilværelsenfor all framtid.

Jordskjelvenesom rystet Jerusalem var et tegn på det nye og avgjørende som hadde skjedd.Graver åpnet seg og døde sto opp. Dødens porter ble åpnet.

Ogforhenget i templet revnet. Ingen hadde kunnet våge seg inn til det allerhelligste, til Gud selv utenom øverstepresten på den store forsoningsdagen, YomKippur. Men ved Kristi seier over døden ble veien åpnet for oss syndere, likeinn til Gud.(Jfr.Matt.27,51-53)

Da MariaMagdalena og den andre Maria(Jfr.Mk.15,47) vandret ut til graven om morgenen,hadde de ikke tanke for annet enn å gjøre sin døde mester en siste tjeneste. Nåhadde de bedre tid til å stelle Jesu kropp enn på fredag. De kjøpte derfor oljeog salve(Luk. 23,56, jfr. Mk.16,1; Joh.19,39 flg.) lørdag kveld da sabbaten varover og butikken var åpnet igjen.

Men da deto Mariaene så at steinen var borte og graven var tom, trodde de naturligvis atnoen hadde båret Jesus bort. Hva den fremmede mannen i de hvite klærne sagjorde dem bare enda mer forvirret og forskrekket:

«Ver ikkje redde! Eg veit at de leitar etter Jesus, han som vartkrossfest. Han er ikkjeher; han er stått opp, som han sa. Kom og sjå staden der han låg! Skund dykk av stad og sei tildisiplane hans: 'Han er stått opp frå dei døde, og no går han føre dykk tilGalilea; der skal de få sjå han.' – No har eg sagt det tildykk.»(Matt.28,5-7)

Da de komtilbake til disiplene, ble de møtt med den dvpeste skepsis. Ingen kunne forstådet som hadde hendt. At Jesus skulle ha oppstått, var for urimelig til å væresant. Til og med for Hans nærmeste.

Men detvar sant! Gud har grepet inn, så merkelig og overveldende, så langt utenfor hvaforstanden kan gripe, at hele livet og hele vår tilværelse er forandret fragrunnen. Her begynner en ny tid for menneskeheten.

For heravsløres Guds mening med korset og alt det som var foregrepet ifrelseshistorien før den store dagen.

Vi eravhengige av det apostoliske vitnesbyrdet!

ApostelenPaulus har et uttrykk i 1.Kor.15 som er uvanlig, men ganske interessant sombilde for å forklare Jesu oppstandelses betydning for oss:

”Forførst og fremst overgav eg til dykk det eg sjølv hadde motteke, at Kristusdøydde for syndene våre, som skriftene har sagt, at han vart gravlagt, at hanstod opp att tredje dagen, som skriftene har sagt, og at han viste seg forKefas og deretter for dei tolv. Så viste han seg for meir enn fem hundretruande sysken på ein gong. Dei fleste av dei lever enno; men nokre har sovnainn. Sidan viste han seg for Jakob, så for alle apostlane. Og aller sist vistehan seg óg for meg, eg som berre er eit ufullbore foster... Men no er Kristusoppstaden frå dei døde. Han er førstegrøda av dei som har sovna inn.” (l. Kor.15. 3-8+20)

Ordet «førstegrøden» er hentet fra jordbruket ogoffertanken i Det gamle testamente: Det første som ble modent av korn og frukt,skulle ofres til Gud, som uttrykk for at Han er Herre over jorden og densfruktbarhet, og for at Guds velsignelse skulle hvile over hele avlingen. Når førstegrødenvar samlet inn og ofret, fulgte innhøstningen av resten av grøden. Førstegrødenvar begynnelsen som viste at den nye avlingen var på vei.

Paulus bruker bildet av den oppstandne Kristus somførstegrøden for å sette Jesu oppstandelse i forbindelse med vår: Omtalen avKristus som førstegrøden av dem som er sovnet inn, sier at han er den førstesom er stått opp fra de døde, og at andre skal følge etter i rekken. Men detligger i dette utrykket også at Kristus er opphavet til og grunnlaget forandres oppstandelse. Med Jesus Kristus er derfor de dødes oppstandelse begynt,oppstandelseslivet er allerede en realitet! Slik er det en nær sammenhengmellom Jesu oppstandelse og vår: Fordi Jesus er stått opp fra de døde, finnes deten oppstandelse også for oss. Vi skal få følge etter ham som ved å beseire dødog grav ble «opphavsmannen til livet» (Apg. 3,15)- inn til det evige liv.

VII

Apostelen Paulus taler ofte og sterkt om detoppstandelseslivet som Kristus ved sin oppstandelse har åpnet for ogmuliggjort. Han viser til dåpen som porten inn til den nye verden der vi fårdel i oppstandelseslivet. I dåpen settes vi over i en ny tidsalder og inn i enny virkelighet, Jesu Kristi herlige rike (Kol 1,13). Når korstegnet tegnes, vannetøses og Ordet lyder, er det Den Oppstadne som trer inn i samfunn med den døpte:I dåpen reises vi opp med Kristus:

”For i dåpen vart de gravlagdemed han; der vart de òg oppreiste med han, ved trua på Guds kraft, han somreiste Kristus opp frå dei døde”. (Kol.2,12).

I dåpen får vi derfor del i hele påskeunderet, idødsfellesskapet med Kristus og i livsfellesskapet med ham[6].Her får vi høste fruktene av Jesu død og oppstandelse, vi forenes med DenOppstandne - til nyskapt og ekte liv, som her på jorden skal leves ut itjeneste for Gud, og med løfte om oppstandelsen på den ytterste dag, der viskal forvandles og kles i det herlighets-legemet som Kristus fikk ved sinoppstandelse.

Når dåpen i den eldste kirke var henlagt tilpåskedags morgen, så var dette gjort nettopp for å understreke en viktig sideved den kristne dåp: I dåpen oppstår vi med Kristus. I dåpens vann gjenspeilesoppstandelsens morgen!

I dåpen går linjene bakover, til Jesu død ogoppstandelse, og linjene går fremover, til oppstandelsen på den siste dag. Idette liv er oppstandelseslivet en forsmak på oppstandelseslivet ifullendelsen. Vi får forretten som gir oss sikkerhet for at vi en gang skal fävære med på livets fest og få spise de fete og margfulle hovedrettene!

” På dette fjellet skalHerren, Allhærs Gud,
gjera eit gjestebod for alle folk,
eit gjestebod med feite retter,
eit gjestebod med gamal vin,
med feite, mergfulle retter
og gamal, klåra vin.
På dette fjellet skal han ta bort
det sløret som ligg over alle folk,
det sveipet som er lagt over alle folkeslag.”(Jes25,6).

Før vi kan benkes rundt festbordet og får leve detfullkomne og fullt ut virkeliggjorte oppstandelseslivet, er livet underoppstandelses fortegn, dåpslivet, et liv i kamp. Men Kristi oppstandelse haravgjørende betydning også for denne kampen. For vi skal i den strid vi ennå måutkjempe mot ondskapens makter i oss og omkring oss, få ta i bruk de veldigekreftene som ble utløst i og med Kristi oppstandelse:

”Då kjenner eg han og krafta avhans oppstode, får del i hans lidingar og blir lik han ved at eg døyr somhan– om eg berre kunne nå fram til oppstoda frå dei døde!”(sml.Fil. 3,10-11)

Når vi lever i fellesskapet med Den Oppstandne, harvi del i den seier som Han vant over synd og død og Satans rike. Derfor kan vikjempe frimodig. Vi er ennå innenfor syndens rekkevidde, også når vi lever idøds- og livsfellesskapet med Kristus. Men vi er i seierherrens følge. Kampener derfor ikke håpløs, seieren er til stede i samfunnet med Ham som harbeseiret alle fordervelsens makter.

”Han kledde maktene ogåndskreftene nakne og viste dei fram til spott og spe då han synte seg somsigerherre over dei på krossen.”(Kol 2,15)

Så betyr Jesu oppstandelse håp ogsåder hvor vår hjelpeløshet er aller størst: ved død og grav. Det lys som strålerfrem fra Kristi tomme grav, oppstandelsens lys, det er det eneste lys somtrenger igjennom og splintrer dødens mørke. I livssamfunnet med den oppstandneKristus blir veien mot graven veien mot livet. Vi går mot døden hvor vi går.Men vi går dit med den oppstandne Jesus.

”Når til ukjent land jeg går” synger vii ”Klippe, du som brast for meg.”(NoS 124)

Det fins ikke noe ukjent land å væreredd for den som tror på Kristus. Hvordan det enn ser ut på andre siden avdøden er Kristus der før oss.

La oss be:

Det er en stor trøst for oss, HerreJesus, at også din kropp har ligget i en grav. Også du ble løftet og båret bortog lagt til rette, livløs og kald. Også din grav ble lukket, og du ble forlattder i mørket og kulden. Også dit har du gått, og der rår du. Landet der bortepå den andre siden har du vært i. Jeg skal ikke gå den veien alene. Også idøden får jeg vandre ved din hånd. Derfor ber jeg deg om det som alene kan gimeg den store tryggheten i liv og død. Du vet, Herre, at det er du selv. La megvære hos deg hver dag i mitt liv, inntil den siste, og siden for alltid i dittrike. Amen.

Til Ære for Faderen, og Sonen, og Den HeilageAnde, som var er, og vere skal, EIN Sann Gud, frå Æve til Æve!

svennam@hotmail.com

[1] Etter ”Jesu oppstandelse - ogvår”. Daværende Fakultetslektor Gunnar Johnstad, i: Lys og Liv, MF 1984, og BoGiertz: Å tro på Kristus, s.214-217. Luther forlag, Oslo 1977 82-531-7168-4.

[4] Etter ”Ny mediastorm om Jesus”.

http://oga-norgeidag.blogspot.com/2007/03/ny-mediastorm-om-jesus-filmen-jesu.html

2.mars2007. Se også