4.s.e.Pinse/T

Mika 7,18-19

Høgmesse/Bl

Unionsoppløsningsjubileet2005

120605

Takk din store Gud!?

I

“Herre konge! På dennorske regjerings vegne og i det norske folks navn bringer jeg vårt ungekongepar den første hilsen på “Heimdahl”s dekk under det frie Norges trefarvedeflagg…” Slik begynte statsminister Michelsens tale i Kristiania 25.november1905.

Den 7.juni feiret landet vårtUnionsoppløsningen for 100 år siden, og i dag feirer vi det i våre kirker.

Vi takker Gud, og gleder ossover at Norge i 1905 igjen ble fullt selvstendig for første gang sidendanskekongens statskupp i september 1536, og fikk egen kongefamilie for førstegang siden middelalderen. Og for at Norge og Sverige, som står oss så nærskilte lag i fred.

Det var konflikten omutenrikspolitikken og eget norsk konsulatvesen som førte til at Lagtinget 23.mai 1905 vedtok loven om norske konsulater, som kong Oscar II nektet åsanksjonere. Christian Michelsens samlingsregjering søkte da avskjed, menkongen nektet å sette sitt navn under. Kl.1035 7. juni 1905 besluttetStortinget at regjeringen skulle utøve kongens myndighet, fordi Oscar II ikkelenger fungerte som Norges konge.

13. august 1905 ga enfolkeavstemning i Norge bred støtte til unionsoppløsningen. 31. august møttesde to statsministrene i Karlstad i Värmland. Etter vanskelige forhandlinger, ogmed militære styrker i beredskap, ble de 23. september enige om å skilles ifred.

Karlstad-forliket blegodkjent av Stortinget og Riksdagen.  26. oktober frasa Oscar II segNorges trone. Unionen var formelt oppløst.

12.-13. november 1905 ble detholdt ny folkeavstemning, nå om Norge skulle være republikk eller kongedømme.Det var stort flertall for at Norge burde fortsette tusen års tradisjon medmonarki. 18. november 1905 valgte Stortinget prins Carl av Danmark til konge.

27. November, to dager etterat kong Haakon, dronning Maud og kronprins Olav kom til Kristiania, avla dennye kongen ed til Stortinget, før han ledet sitt første statsrådsmøte. Norgeshverdag på egne ben kunne begynne.

Det går nok en linje fraKarlstad-forliket høsten 1905 til i dag. Det var mulig å løse konflikten medforhandlinger og respekt for den annen part sitt verd. 100 år senere har enenorm velstandsutvikling funnet sted i begge land. Hvem skulle tro at Norge erblitt et av verdens rikeste land? Så mye er blitt bedre siden 1905. (FraArtikkel i Drammens Tidende 250105, av statsminister Kjell Magne Bondevik. http://odin.dep.no/smk/norsk/aktuelt/taler_artikler/taler_statsmin/001001-090732/dok-bn.html)

Men fra Kirkens side må vilikevel ved denne anledning spørre hvordan det ligger an med den åndeligesituasjonen i vårt land, ja, i Sverige. Det skal dagens tekst si oss mere om.Mer om det, etter vi har sunget vår nasjonalsang, der det også står:

Takk din store Gud!

Dette skal være dagens tema!

På Wernersholm i Fana stoskrev Bjørnstjerne Bjørnson «Ja vi elsker» i 1859, og merkelig nok, langs noenfå kilometer, fra Hop til Rådal levde og virket også senere andre som har værtviktige for landet vårt i gjerning, tone og ord: Christian Michelsen, EdvardGrieg, Nordahl Grieg og Harald Sæverud.

Vi slår opp NoS 737, og vireiser oss!

II

Prekenteksten på 4. s. e. pinse leser vi etter profeten Mika, kap.7,v.18-19:

La oss først se litt på kapittel 7 hos Mika:

Profeten lar først Jerusalem tale: ”Herrens vrede må jeg bære fordijeg har syndet mot Ham, til Han igjen vil føre min sak...Han skal føre meg ut ilyset og jeg skal se Hans rettferd.” (7,9ac)

Det står dårlig til i Jerusalem. Bymurene er ødelagt, og folket erbortført. Det er synd og opprør mot Herren som er årsaken, og i fangenskapet erdet stor nød.

Men murene skal bygges opp igjen, og: “Den dagen skal de komme tildeg fra Assur og Egypterland, fra Egypt til Eufrat, fra hav til hav og frafjell til fjell.” (7,12)

Så følger en inderlig bønn om at Herren må gripe inn: “Vokt ditt folkmed din stav, flokken som er din eiendom...”(7,14), Bønnen beskriver Israelsfolk som sauer, og “ber dem inn på“ fruktbare marker og beiter med Gud somHyrde. Gjennom profeten forteller denne spesielle sauegjeteren sitt folk at Hanvil ta hånd om, vokte og passe på sine. Nå vil han gripe inn i sitt folks lidelse.

III

Så til selve teksten:

”Hvem er en Gud som du,

som tar bort skyld og tilgir synd?”(7,18)

Hvem er adressaten for ordene? Hvem har syndet, hvem blir nå tilgitt?

Det står “resten av sitt eget folk.” Det handlerderfor om den delen av folket som er blitt bevart gjennom trengslene. Dem som erigjen etter at Gud straffet folkets synd med bortførelsen til Babylon. Men ogsådisse, Israels rest har altså syndet og trenger tilgivelse!

Her finner vi ellers egentlig tre uttrykk for synd. Først er det selve skylden overfor Gud dethandler om, den enkeltes, og vår alles skyld. Ordet skyld signaliserer rettog slett at det ikke finnes noen som klarer å gå Guds Vei. Tvert i mot, vimennesker søker heller blindveiene! Og får dermed høste konsekvensen av synden.Det er en bitter frukt!

Så handler det for det andre om synden som brudd på Guds Lov, og så om synd som opprør mot Gud. Mendette er bare den ene siden av saken.

Heldigvis har saken også en side til:

“…Han holder ikke evigfast på vreden,

for han vil gjerne visemiskunn.

Herren skal igjen

vise barmhjertighet motoss

og trå våre misgjerningerunder fot.

… kaste alle våre synder

ned i havets dyp.”(7,18b-19)

Han er den som ikke holder fast på vreden! Den kunne Han med all rettlatt få siste ord. Men her møter vi Guds vedvarende kjærlighet, og godhet tildet folket Han har tatt seg ut.

Egentlig står det: Gud gjør ikke sin vrede sterk, for Han vil miskunneseg over sitt folk. Og å vise miskunn mot er å ha behag i. For Guds Nåde errikere enn noen vet av: Han skal igjen vise sin barmhjertighet, det vil si: Gudtar bort skylden, og tilgir folkets ulydighet.

Han skal trå misgjerningene under sin fot, det vil si ay Han nådig viltilgi alle synder, og gå forbi bruddet med Hans lov.

Og så kommer til sist et dramatisk uttrykk for syndenes forlatelse: Hanvil kaste syndene i havets dyp!

La meg spørre dere:

Når vi kaster steiner på sjøen, hva skjer med dem? Riktig, de synker, ogstraks ser vi dem ikke mer.

IV

Ja, dette var litt av tekstens bakgrunn. La oss nå forsøke å anvende den!

Vi la altså merke til at profeten først i kapitel 7 lot Jerusalem tale.Men dette er også et ord til oss. Guds Folk, den enkelte kristne, og vårt landog folk. Og det er fint å få ta disse sterke ordene om oppreisning ogsyndstilgivelse til seg.

Men la oss ta det i rett rekkefølge, og vi setter gjennomgangstemaetnettopp etter vår nasjonalsang: Sang for Norge, som Bjørnson kalte den:

Takk din store Gud!?

Israels folk hadde syndet mot Gud.

Når det er sagt, må vi straks vende blikket innover mot oss selv.

Først om det nasjonale plan:

Kirken må på Guds vegne tale til samvittighetene og be frem enholdningsendring slik at de ufødte barn-uavhengig av svangerskapsuke-kan fårettsvern og at alle lover som ikke gjenspeiler Guds skaperordning kan bliendret. Og vi må stå sammen med den romersk-katolske kirke og formane og befrem stortingskandidater og en politikk som ikke går for den varsledeekteskapsreformen.

Men krisen bak disse spørsmålene, nemlig at Gud som Den levende, atGud som Herre, at Guds Bud så mange ganger ikke regnes med går nok også dypt inni statlig og kommunal forvaltning, næringslivets disposisjoner, media,familiers og enkeltmenneskers dagligliv.

V

Takk din store Gud!?

Hva så med Den norske kirke?

For hundre år siden var den på mange måter en overbygning over, engarantist for det konservative samfunn. Det var selvsagt ikke noe bra. I dag erden langt på vei blitt en over bygning for det sosialdemokratiske samfunn,tilsynelatende gjelder dette uansett politisk farge.

Jeg tenker selvsagt ikke på noe bestemt parti, men har denneproblemstillingen i tankene:

Er kirken en samfunnsstøtte, eller et vitne om samfunnet medGud, ved Jesus Kristus?

De saker er jo ofte “inne” i kirken som er populære i samfunnet og dentoneangivende politiske retning. Men det var jo ikke slik at Kirken skulleetterplapre det populære. Tvert i mot skulle Kirken i sin forkynnelse av Gudsord og sin forvaltning av De Hellige Sakramentene vitne om at den er en motkultur,et annerledes, et Hellig Folk, utskilt fra verden, og på vei mot Himmelen!

På 90-tallet holdt en av våre kirkestatsråder et velformulert foredrag,der det ble gitt temmelig klare og representative signaler om den øverstepolitiske ledelses syn på kirken, og de særlig prestenes funksjon i vårt samfunn.“Verdikadre” ble de kalt. Og dermed sa han vel også noe om hva slags rollepresten skal spille i fremtiden ifølge disse kretser.

Kirken må forholde seg til langbølgene i folkets liv, sa han. Iutgangspunktet må vi ta dette positivt. Kirken må ta godt imot dem som søkerhenne i forbindelse med dåp, vigsel og gravferd. Ja, dette er jo både viktig ogrett nok, og det tror jeg også skjer de fleste steder, også hos oss i Øygarden.

Vi og jeg har jo lært av Jesus selv i den Hellige Skrift å ta i mot bådeNikodemuser, Bartimeuser og Sakkeuser. Og det er virkelig en stor bønneoppgavefor menigheten, og en svær sjelesorgoppgave for presten, at de som kommer iforbindelse med de kirkelige handlingene, kan oppleve som fra Jesus selv: “Idag vil jeg ta inn hos deg,…” (Luk.19,5) Slik som Sakkeus fikk det, omtroen er aldri så vag og uferdig!

Presten har jo et ansvar for ved slike anledninger å vitne om at JesusLever, at Han vil inn i menneskers liv, for å bli, og være deres Frelser ogHerre! Med Jesu mildhet og kjærlighet.

Men så gjelder det jo nettopp som Sakkeus, å be Jesus hjem til seg, ogvende om fra sine synder. For å følge Ham videre! Helt til målet i Himmelen,

På den annen side er jeg nok redd for at sannheten om dissekirkeministerens langbølger, er at de lett ikke blir annet enn seremonier utentro, at det tenkes på at prestens og kirkens oppgave er å være i en slagspolitisk korrekt omsorgstjeneste for vårt folk, hvor det handler om løfte framvisse felles, almenne, og ikke minst verdier som man på maktens tinder føleralle kan stå sammen om.

Men her blir det lite av omvendelse og tro igjen!

Jeg sier ikke at det ikke finnes felles verdier mellom kirke og samfunn,men først og sist skal presten, og menigheten i lokalsamfunnet, og våre tosokn, være et profetisk element, som kan holde fram hva Guds er, hva GudsOrd sier, og hva Han vil med våre liv! Om at Han kaller oss alle til å vendeoss fra våre syndige liv og til livet med Ham, livet på Himmelveien.

Kjære venner!

I Guds Hus er vi ikke for å skyte på andre, men for å selv stille ossinn under Guds ransakende lys. Og derfor må vi spørre om vi er uten skyld forat politikernes tenkning om kirken er problematisk? Ja, for har ikke du og jegsom del av Guds Folk vært altfor flinke til å tilpasse oss, og gitt, kanskjefolk flest den tanke at kirken, Den norske, den trives så altfor godt med åvære en av denne verdens innretninger?

VI

Takk din store Gud!?

Nå gjelder det Kirken med stor K.

Når det er oppdelinger blant oss, så kan det rett nok være en følge avat Sannheten i Guds Ord står fram så lynende skarp at den i seg selv skaperskiller blant dem som vil bekjenne Jesu Kristi Navn. At det har skjedd, erKirkens store smerte.

Verre er det at når det stundom skapes skiller blant kristne, så handler det mere om kultur, ompersonlige motsetninger, om det mennesker liker og ikke liker, enn om Sannheteni Guds Ord, holdningen til Kristus selv.Det er stundom stor fare for at våregen synsing og tradisjoner harlett for å få bestemme kursen!

Men er det skiller blant oss, hva grunnen enn måtte være, har vi ikkelov til å avfinne oss med tingenes tilstand. For Herrens Apostel Paulus sierat: “...fiendskap, strid, rivalisering, sinne, selvhevdelse, stridigheter,partier og misunnelse,...” (Gal.5,20-21) også kommer fra vår onde natur, akkurat som hor,trolldom, fyll og festing gjør det. Her er det jo bent frem synder som  setter skille!

I alle fall har vi en forpliktelse til å be for, og arbeide for størreforståelse mellom dem som vil høre Jesus til, på Sannhetens Grunn, som er GudsOrd. Dem som tilhører den klassiske “store” kirkelige tradisjonen. For atverden kan komme til tro på Jesus.

Og at det bare er én hellig almenn kirke, har vi senest bekjent itruvedkjenninga i dag.

VII

Takk din store Gud!?

Det dreier seg også om oss som enkeltkristne,

Om vår egen manglende tro på Herren, og vårt eget, magre åndelige liv.Vår manglende bibellesning, bønn, og kirkegang, våre manglende vitnesbyrd omHam, ja samværet med Herren i det hele!

Årsakene kan være mange. Paulus sier også: “La dere ikke lenger pregeav den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes,...”(Rom.12,2) Og før dette har han sagt at våre legemer skulle bæres frem som etlevende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være vår åndeligegudstjeneste, legger han til.

De som arbeider med data vet om at det er lett å åpne flere programmerpå skjermen på en gang, og arbeide med dem samtidig. Slik er det ogsåi våre liv. Vi har der ofte mange program åpne samtidig! Vi prøver å taklemange spørsmål. problem og oppgaver på en gang!

Men så føler vi ofte at tilværelsen kan bli uoversiktlig og kaotisk. Vikjenner på alle kravene og problemstillingene fra arbeidet og arbeidsmiljøet.Så er det familien. Barna skal kjøres hit og dit, og selv er vi med på, og tarpå oss både det ene og det andre. Vi sier til oss selv at vi har så mye ågjøre. Med vårt arbeid, vår familie, og våre interesser. Til og med gjelder detvår aktivitet i kirke-og kristenliv!

Så bombarderes vi av inntrykk fra de forskjellige media. Aviser, blader,Radio og TV, internett. Og ikke alt er bra.

Men når det nå er slik, skulle det vel være naturlig at vi som bekjennerJesu Navn skulle søke Ham av hele vårt hjerte, i all vår nød?

VIII

Takk din store Gud!?

Ødelagte bymurer i Jerusalem! Et atspredt folk! Enten vi tenker på vårtfolk, Kirken, den enkelte av oss, i bildet Mika ruller opp skulle det være nokfor noen hver å ta til seg.

Det er på denne bakgrunnen at Evangeliet i dag skal få lyde. Forkapitlet teksten vår er hentet fra forteller altså at murene skal bygges oppigjen, og folket skal vende tilbake, til Herren! Gud vil sette sitt folk istand!

Skal vi våge å tro det?! For fornuften ser det umulig ut! Ja, menlikevel!

Herren tenker i dag på vårt kjære norske folk, med korsmerket i flagget!Og på Den norske kirke! Guds Folk! Og deg og meg!

Men da må vi som er troende be:

”Herrens vrede må jeg bære fordi jeg har syndet mot Ham, til Hanigjen vil føre min sak...Han skal føre meg ut i lyset og jeg skal se Hansrettferd.” (7,9ac)

Og så skal Den Gode Hyrde, Herren selv, som leter etter den bortkomnesauen, “Vokte sitt folk med sin stav, flokken som er din eiendom...”(7,14), på rike beiter.

IX

Takk din store Gud!?

Men Den Gode Hyrde er Jesus selv, og: ”Hva kjærlighet er, har vi lærtav at Jesus gav sitt liv for oss.”(1.Joh.3,16)

“Hvem er en Gud som du, som tar bort skyld og tilgir synd?” Gud kunne i sinhellighet latt være å bry seg om våre mislykkede og syndige liv.

Men her møter vi Gud i Jesus Kristus, som den som tar bort vår skyld ogsynd,

Vi trenger alle Guds tilgivelse!

Og det får vi! Gud er nemlig den som ikke holder fast på vreden! Gud harikke glemt oss, men møter sitt eiendomsfolk som Han har utvalgt seg ved dåpenog troen igjen og igjen med sin brennende kjærlighet.

Det står ikke på Ham! Han ynkes over sitt folk, som er på vidvanke. “Gjeldsbrevetsom gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved ånagle det til korset.”(Kol.2,14) Han skal kaste syndene i havetsdyp!

For et bilde! Gud vil gjøre syndene våre usynlig!

Har du vendt om til Ham?

X

Takk din store Gud!?

… landet vilde hanbeskytte,

skjønt det mørkt så ud...

7.Juni 1945 kom kong Haakon VII hjem til Norge etter 5 år ilandflyktighet i England.

Han sa “nei” på Elverum 10. april 1940. Blant de tyske krav for 65 årsiden var en ny regjering med Vidkun Quisling som statsminister. I et møte medRegjeringen i Nybergsund i Trysil, sa Kongen at han ikke ville være med på åutnevne en regjering som var uten støtte i folket. Hvis regjeringen fant atQuisling måtte godtas som statsminister, ville han abdisere for seg og sitthus.(Siste avsnitt etterhttp://www.storenorskeleksikon.no)

Vi står som folk i stor takknemlighetsgjeld til ham, som egentlig “bare”var en dansk prins, men som sa ja til å være Norges konge, Dette “nei” førtetil kamp, men til slutt til vårt lands frihet etter en mye større og verrestrid enn den vi hadde med Sverige.

Overfor de utfordringer somgjelder i dag må vi be frem på nytt Bjørnsons nesten profetiske ord:

…har den Herre stillelæmpet,

så vi vandt vor ret…

Og:

også vi når det blirkrævet,…

For landet, for Den norske kirke, for Guds Folk, den enkelte av oss: Någjelder det virkelig å la seg samle inn av Jesus, Den Gode Hyrde. Som også erden store Kongen, som forlot sitt hjemland i himmelen for vår skyld.

“Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn –de som tror på hans navn.” (Joh.1,12)

I dag skal du få komme til Jesus med det du sliter med. Stort eller lite.La din nød bli Hans. Ditt skrap resirkulerer han til dyrebare skatter! Og Hanvil tilgi dine synder, ja, “kaste dem ned i havets dyp!”

Til Ære for Faderen, og Sonen, og Den Heilage Ande, som var er, ogvere skal, EIN Sann Gud,frå Æve til Æve!

svennam@hotmail.com