S.f.Faste.

Gudsteneste med dåp

Luk.18,31-43.

Kyrie Eleison!

I

De 12 disiplerblir nå tatt til side. For Jesus har noe viktig å si dem:

“Se, vi gåropp til Jerusalem, og alt det profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gåi oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet ogspyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skalhan oppstå.»(18, 31b-33a)

Disiplenesreaksjon er ikke beskrevet med deres egne ord.

Kanskje av høflighetfra evangelistens side?

Det som ersikkert er at de må ha stått der som noen spørsmålstegn.

«Men de skjønteikke noe av dette. Det var skjult for dem, og de forsto ikke hva han mente.»(18,34)

Det at Jesusskal lide, dø og stå opp igjen går over deres forstand til de grader atevangelisten må beskrive det på 3 forskjellige måter.

Disipleneskjønner ikke,

det erskjult,

de forstårikke.

Går viframover til Markus-evangeliet står det endatil at

«De var nåpå vei opp til Jerusalem, og Jesus gikk foran dem. Disiplene var oppskaket, ogde som fulgte med var redde.»(Mk.10,32a)

I Matteus-evangelietsberetning om samme sak, står det talende nok ingenting om disiplenes reaksjon! (Matt.20,17-19)

II

Lidelsen påjorden er formidabel.

Det erkonsentrasjonsleirenes overgrep, straffeeksersis, tvangsarbeid og sult.

Det erutryddelsen av det som syke mennesker vil ha til å være undermennesker.Stikkordene holder lenge: Auschwitz, dødsmarkene i Kambodsja, etnisk rensing påBalkan.

Det er sorg ogdød også hos oss. Flyulykker, bussulykker, bilulykker. Men-katastrofer skjerogså når en familie mister en av sine.

En kjær far,en kjær mor, et barn, et søsken-en ektefelle.

Å ja! Også vivet noe om

Å ikke skjønne,og ikke forstå.

Kanskje er detflere i kirken som har erfart at ord mange ganger aldri kan finnes for smertenved å miste. Vi blir tause noen hver overfor lidelsen.

Verden er fullav nød.

Slik var detogså på Jesu tid.

Men hvorforskulle Jesus si dette som var så vondt å høre? Dette om at Han skulle «bli hånetog mishandlet og spyttet på,» og om at «de skal piske ham og slå ham i hjel?» Og fremdeles i dag: Hvorfor sier Hansitt:

“Se, vi gåropp til Jerusalem,...?»

III

Teksten svarermed å gjengi en hendelse ved utkanten av en liten appelsinby ved det Døde Hav.Jesus «...nærmet seg Jeriko,...»(18,35) står det. Det sitter en blind tigger ved veikanten. Han hørerat mye folk kommer forbi, og så spør han hva som er på ferde.

«...Bartimeus,sønn av Timeus,...» var dette, det vet vi fraMarkusevangeliet, (Mk.10,46-52) Han får høre at Jesus fra Nasaret går forbi og så setter han i årope på Jesus.

Til tross formasse tilsnakk og skjenn roper han høyere og høyere, og igjen og igjen:

«Du DavidsSønn, miskunn deg over meg!»(18,38)

Men Jesusstopper opp og spør:

“Hva vil dujeg skal gjøre for deg?”(10,41)

Lidelse kjenteogså Bartimeus godt til, så det var jo ikke tvil om hva svaret måtte bli:

«Herre, lameg få synet!»(18,41b)

Så kommer Jesusvar:

«Bliseende! Din tro har frelst deg.»(18,42)

-Det må værerett å si at Guds Ord og troen løser ikke det ondes problem.

-Men det måogså være rett å si at Guds Ord og troen peker ut en vei i det onde.

Guds Ord tiloss i dag kaller til å rope på Jesus i nøden.

Derfor er detvi i Høymessen og flere andre gudstjenester synger vårt Bønerop, som er hentetnettopp fra dagens Evangelium:

«KyrieEleison Gud Fader, miskunna oss!

KristeEleison Herre Krist, miskunna oss!

KyrieEleison Heilag Ande, miskunna oss!»

Kyrie Eleison,det var nettopp det Bartimeus ropte!

Og vi skal ogsåfå rope ut, ja vi må stadig på nytt og på nytt må øves opp til å gjøre det:

KyrieEleison!

KristeEleison!

KyrieEleison!

Jesus, miskunndeg over meg!

Jesus hjelpmeg, i all vår nød!

IV

-Men veienGuds Ord peker ut i det onde går videre.

Dahelbredelsen hadde skjedd står det:

«Strakskunne han se, og han gav seg i følge med Jesus og lovet Gud.»(18,43a)

La oss minnehverandre om Markus-versjonen av teksten en gang til:

«De var nåpå vei opp til Jerusalem, og Jesus gikk foran dem. Disiplene var oppskaket, ogde som fulgte med var redde.»(Mk.10,32a)

Lukas ogMarkus sammen vitner om at i Jesu følge kan det nok være mye vi

-ikke skjønner,og ikke forstår,

og ganskemye

oppskakelseog redsel.

Men detavgjørende i all manglende forstand og i all angst er dette:

«De var nåpå vei opp til Jerusalem, og Jesus gikk foran dem...»

I lidelsen,som i eventuell helbredelse, i lovprisningen som i sorgen er dette det avgjørende:

Å gå Veieni Lammets spor.

Det viktigsteav alt er å være med på Veien, Veien til Det Nye Jerusalem, Veien til Himmelen.

V

Veien er etsentralt begrep i Lukasevangeliet. Hele det lange avsnittet midt i detteEvangeliet(9,51-19,28)handler om Veien Jesus måtte gå.

«Sannelig,våre sykdommer

tok han påseg,

og våresmerter bar han.

Vi troddehan var blitt rammet,

slått avGud og plaget.

Men han blesåret for våre overtredelser

og knustfor våre misgjerninger.

Straffen låpå ham

for at viskulle ha fred

ved hans sårhar vi fått legedom.»(Jes.53,4-5)

I teksten idag ser vi Lammet Jesus på vei til slaktebenken, men vi ser Ham også som densom allerede er blitt ofret for all verdens synd og skyld, som den som allerededeler ut frukten av sin soning og seier til Bartimeus, og alle Bartimeus’er idag, slik at han og vi kan følge Jesus.

VI

Andre deler avDen Hellige Skrift kaster også lys over saken.

F.eks gavHerren Moses i oppdrag å føre Israels folk ut fra fangenskapet i Egypt. De fórut fra Egypt, og gjennom Det Røde Hav. Men i ørkenen på andre siden, i Refidim,oppstår den situasjonen at folket tørster, for her finnes ikke vann!

Da får Mosesen merkelig beskjed. Han skal slå på en klippe på stedet! “Når du slår påberget, skal det strømme fram vann, så folket får drikke.” (2.Mos.17,6)

Eller det Jesusgjorde ved Jakobs brønn. “Jesus var trett etter vandringen”,(Joh.4,6) står det der. Der gir Han en kvinnelevende vann. Når Jesus taler om, og gir levende vann, så handler det om DenHellige Ånd:”Den som tørster, la ham komme til meg og drikke! den som tror påmeg, fra hans indre skal det,..renne strømmer av levende vann.Dette sa han omden Ånd de som trodde på ham, skulle få.”(Joh.7,37b-39a)

Gud ordnerikke bare med levende vann i ørkenen ved Refidim, men også til en samaritanskkvinne ved en støvete landevei i Samaria, og til en fattig tigger i det tørreog varme Jeriko.

Det sammeskjer på Golgata, da det rant ut blod og vann fra Jesu ofrede legeme.(Joh.19,34)

I verdens ørkenkommer Klippen Kristus. Ved Refidim, I Samaria og ved Jeriko. Alt på grunn avGolgata!

Dette gjelderogså i dag. Levende vann på Veien gir Han også til oss. Kristus går foran sittfolk til Himmelen, men underveis holder Han oss oppe som sin Menighet her iFjell, i samlingen om Hans Ord og Sakrament. På denne klippe vil Han bygge sinKirke. Her er det tre som vitner,sier apostelen Johannes:

” Ånden,Vannet og Blodet.” Ordet, Dåpen og Nattverden.(1. Joh.5,7.) Disse tre er veimerker, stabbestener vedVeikanten på den smale Veien. Det å leve i disse nådens midler må stadig være en virkelighet i våre liv.

VII

Og så leser vii 2.Mosebok at da Israels folk rømte fra Egypt, ble de forfulgt av Farao. VedPi-Hakirot ble de tatt igjen.(14,10-11, 19b-22) Hvorfor tillot Herren at fiendenskulle rykke så tett innpå? Jo, fordi Han, som det står, ville vise sinGuddomsmakt på Farao og hele hans hær.For at de skulle sanne at han er Herren!(14,4+17)

Dessuten, Hanhadde ikke lovet sitt folk noensnarvei til løftets land. Det står i kap. før at Gud ikke førte sitt folk “dennærmeste vei!” (13,17)

Ja, slik erGud. Vi forstår ikke alltid hans vei. Men det er Veien til Jerusalem! Og, “Herrenskal stride for dere, og dere skal være stille!”(14,14)

Så viser Gudsin Guddomsmakt ved å redde folket gjennom havet.Og, underet i det Røde hav eret bilde på Den Hellige Dåp, det ser vi av 1.Kor.10.

I dåpens badble vi reddet fra syndens, dødens og Djevelens hær!

Men i 2.Mos.16 ser vi at folket murrer mot Gud. De ville egentlig gjerne være ifangenskapet, sier de, for der hadde de nå i allefall mat! Men da ordner Herrenmed sin spesielle kost: Mannaen på marken.(2.Mos.16,13b-14; 31-35)

Mannaen er etbilde på Guds ord, både det forkynte og leste Ordet, og det synlige Ordet, iNattverdens Brød og Vin, Ordet til å ta på, til å smake, til å ha som niste påVeien til Målet, Veien til det Nye Jerusalem.

Veien dit, tilHimmelen er Veien til Guds Menighet på jord, her hos oss!

Her ble ogblir vi ledet inn på Veien, gjennom dåpens bad, og på den, noen nok også tilbake på Veien, ved Livets Brød, ved Ordet og vedBordet; Guds “matstasjoner” på Veien, inntil vi er framme i Det Nye Jerusalem.

Du og jeg måinn i Ordet! Inn i Kirken! Inn i De Helliges Samfunn! Inn til Kristus. For hosHam. og i Ordet ser vi hva Kirken er kalt til å være:”...Bygd opp påapostlenes og profetenes grunnvoll,... med “Kristus Jesus”... som“hjørnesten.”(Ef.2,20)

VIII

Jesus tarBartimeus inn i sitt Rike når Han sier: “Din tro har frelst deg.” Dette var det viktigste som skjedde.Vi vet fra vår Bibel at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og nå framtil å kjenne sannheten. Vi har ikke et tilsvarende løfte når det gjelderhelbredelse fra sykdom og legemlig svakhet. Tenk på beretningen om mannen vedBetesda-dammen som hadde vært syk i 38 år, i Johs.5.

Han var deneneste Jesus helbredet. I dagens tekst er det bare Bartimeus det handler om.Også i dag er mange syke, mange dør, mens tilsynelatende få blir helbredet.Hvorfor skjønner vi ikke, og forstår vi ikke. Og selvsagt gjør det ossoppskaket og redde.

Men vi vet atHerren er mektig til på gjøre under, når, hvor og hvordan han vil.

Undrene vedJeriko, Betesda og andre steder er forsmaker på forløsningen, da Herren kommerog skal sette alt i rette stand.

Så må vi ogsåhuske at det er et under også om en helbredelse skjer i det stille, og størster det under som gjør at fattige Bartimeus’er, blinde som seende, får ogbeholder det rette syn på Jesus. At vi alle kan se Ham som vår Frelser ogHerre!

IX

Se, vi gåropp til Jerusalem.

Vandringen haret mål.

Spørsmåletteksten vil stille oss til slutt er dette: “Er du og jeg på veien?”

Det gjelder ånå målet! Det gjelder å være på Veien! Alle veier har det ved seg at det går anå la være å følge dem. Det går an å falle i grøften. Mannen som falt i hendenepå røvere i liknelsen om den barmhjertige Samaritan gikk fra Jerusalem tilJeriko. Feil vei! Gal vei! (Bartimeus begynte jo å gå motsatt vei!) Men der varheldigvis også Samaritanen Jesus. For å plukke opp igjen en som gikk feil vei!For å ¨helle olje og vin på sårene hans”. Dette er et bilde på Åndens gave iOrdet, og Kristi gave ved Bordet. For å ta ham med til herberget,(11,25-37) for at han kunne” boi Herrens Hus gjennom lange tider.”(Sal.23,6)

Nå vil jeginvitere deg til å gjøre alvor av å følge Jesus, til å bli med på Veien! Bli medJesus, slik som Bartimeus!

X

“Ransakmeg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er påden onde vei, og led meg på evighetens vei.”Sal.139,23-24. Det handler om to veier.

Hvilken vei erdu på? Jesus går forbi her hos oss i dag. Vi må inn på Hans vei, inn i Hans følge.Hos mange går Han kanskje forbi, fordi de ikke roper på Ham. Men Han stopperopp der Han blir ropt på, slik som Jerikos blinde tigger gjorde. Så skjenkerHan sin Frelse og sin Fred til den som ber Ham.

“Jeg skulleei sørge

Jeg har joen venn

Som bær’ påsitt hjerte min nød.

Den vennener Jesus,

Han elskermeg enn,

Han elskeri liv og i død.

Refr.:

Han går vedmin side,

Han ledermin gang,

Han blirikke trett Han som jeg.

Og nådigHan vokter meg livsdagen lang,

Han svikerei, svikter meg ei.”

(Frykman,SB 350, v.1)

Han er Klippeni ørkenen. Han er Klippen i Jeriko. Han er Klippen på Vandringen i dag som detrenner levende vann fra. Klippen på Fjell. Han spør deg som roper på Ham: “Hvavil du jeg skal gjøre for deg?”(18,41) Si det til Ham. Så ligger alt i hans Hånd.

Til Ære forFaderen, og Sonen, og Den Heilage Ande, som var er, og vera skal, EIN SannGud,frå Æve til Æve!

svennam@hotmail.com