Velkommen til H¿gmesse pŒ denne 2.s. i faste, som fra gammelt av ikirken har bŒret navnet Re-mini-scere etter Sal. 25,6: ÒKom i hu Herre, dinbarmhjertighet.Ó
Dagen er ogsŒ kalt de utst¿ttes dag, de utenforstŒendes s¿ndag. SŒh¿rer vi i dagens hellige evangelium etter Matteus nettopp om en som stoutenfor-det handler om bŒr Jesus er i Libanon og m¿ter den kananeiske kvinne: Ogom Herrens merkelige mŒte Œ ta i mot denne kvinnen. Og vi ser hos henne hva deter Œ tro pŒ Jesus: ÒKvinne, din tro er stor.Ó(Matt. 15. 28)
Tekst:
21 Jesus br¿t opp og drog derfra til landet omkring Tyrus og Sidon.
22 En kanaaneisk
23 Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene vendte seg da til hamog bad: "Gj¿r deg ferdig med henne; hun roper etter oss."
24 Men han svarte: "Jeg er ikke sendt til andre enn debortkomne sauene i Israels folk."
25 Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: "Herre, hjelpmeg!"
26 Han svarte: "Det er ikke rett Œ ta br¿det fra barna og gidet til hundene."
27 "Det er sant, Herre," sa kvinnen, "men hundene fŒrjo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres."
28 Da sa Jesus til henne: "Kvinne, din tro er stor. Det skalbli som du vil." Og datteren ble frisk i samme stund.
Et uttrykk i tiden er:RETT TIMING. Det inneb¾rer at alle forhold ligger til rette for at for eksempelen plan kan settes ut i livet, at et anliggende fŒr oppslutning. Det var denrette anledning, det var det rette ¿yeblikk.
Det er hyggelig nŒrmennesker kan greie Œ samle opplsutning for gode og rette standpunkt,prosjekter osv, men i denne verden er det likevel alltid slik at nŒr ett mŒl ernŒdd, stŒr nye utfordringer i k¿. Og sŒ er en igjen avhengig av RETT TIMING.
Bibelens-og Gudstidsbegrep er annerledes enn vŒrt. Det rommer tanken om Guds tid som bryter inni vŒr tidsregning. Og mens vŒr tid alltid har en avslutning forut et sted, erGuds tid egentlig evigheten. Og en gang skal Guds Evige Rike bryte inn i sittvelde og sin herlighet.
Guds vei med den enkelteav oss er mange ganger litt av et mysterium. Jeg tenker at i fullendelsen vildet bli litt av en overraskelse for mange av oss Πse Guds ledelse. Hvorfortingene hendte slik de gjorde.
Men noen ganger er dethelt klart og tydelig at nŒ er det Guds tid for et enkeltmenneske: RETT TIMING.Slik som i dagens tekst. Men nŒr omstendighetene rundt ikke er lette Œ forstŒverken for det mennesket som det gjelder, eller for de som senere h¿rer omsaken, krever det gjerne masse sjelesorg, og-en liten preken.
Hele avsnittet KAP. 14,13-20,34 i Matteus' evangelium kan vi gioverskriften:
JESUS ERKJENNES SOM MESSIAS AV DISIPLENE. Vi kan dele to av dissekapitlene videre inn pŒ denne mŒten:
14. kapittel.
14,13-23 Br¿dunderet i ¿rkenen. 5000 menn foruten kvinner og barn fŒrmat.
14,24-34 Underet pŒ Genesarets sj¿: Jesus gŒr pŒ vannet.
14,35-36. En sammenfattende skildring igjen av Jesu omfattendevirksomhet, slik som ofte hos Matteus, jfr. Matt. 4,23. 9,35, 11,5. 15,30.
15. kapittel.
15, 1-20. Jesus og Òde gamles vedtektÓ.
15,21-28 Jesus og den kananeiske kvinne.
15,29-39. Et nytt br¿dunder. 4000 menn foruten kvinner og barn fŒr mat.
Forklaring:
V. 21-22. Det stŒr at ÒJesus br¿t opp og drog derfra tillandet omkring Tyrus og Sidon.Ó Jesus har trukket seg tilbake fra sine hjemtrakter Galileatil de landomrŒdene som h¿rte til handelsbyene Tyrus og Sidon-dagens Libanon.Tyrus og Sidon er Galileas grenseland mot nord, men avstanden er likevel ikkemer enn ca. 50 km.
Her m¿ter han en kvinne av hedensk ¾tt, for det fortelles at ÒEnkanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: "Herre, du Davids s¿nn,miskunn deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond Œnd."
V.23. Men disiplene har ingen medlidenhet med henne: ÒDisiplenevendte seg da til ham og bad: "Gj¿r deg ferdig med henne; hun roper etteross." Men ogsŒ Jesus er taus: ÒMen han svarte henneikke et ord.Ó
V. 24. "Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomnesauene i Israels folk:" Samtalen med kvinnen viser at Jesus gir Israel enforrang. Jfr. det f¿rste utsendelsen av disiplene: ÒDisse tolv sendte Jesusut og b¿d dem: Ta ikke veien til hedningers land og dra ikke inn isamaritanernes byer! GŒ i stedet til de bortkomne sauene i Israels folk!Ó(Matt. 10,5-6). Jesu oppgave gjaldt f¿rst hans eget folk. I sinjordiske gjerning var Jesu oppdrag vesentlig bundet til Israel. F¿rst etter sinoppstandelse befaler han at evangeliet skal ut til alle folkeslag. ÒGŒderfor ut og gj¿r alle folkeslag til mine disipler.Ó Fra (Matt. 28, 18-20).
Men Matteus har ogsŒ tidligere vist at Jesus ikke vek unna n¿den om denm¿tte ham i hedensk drakt (8,5 flg.). Hans svar til disiplene, og vi mŒ tenkeoss med kvinnen som tilh¿rer, bel¾rer dem om at hans sendelse gjelder Israelselv seg om han hjelper kvinnen.
V. 25. Kvinnen ¿yner hŒp, og roper enda sterkere, bŒde medkroppssprŒk og stemme: ÒDa kom hun og kastet seg ned for ham og sa:"Herre, hjelp meg!" . Dette er troens rop! ÒMen dahan merket hvordan det blŒste, ble han redd og begynte Œ synke, og ropte:ÒHerre, frels meg!Ó(14,30).
V. 26-27. Jesus pr¿ver henne: "Det er ikke rett Œ tabr¿det fra barna og gi det til hundene."
v.28. Da saJesus til henne: "Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil."Og datteren ble frisk i samme stund. NŒr Jesus her viker av fra den begrensninghan forel¿pig har gitt for sin gjerning, mŒ dette ses pŒ som en unntagelse, enforegripelse av det verdensomfattende oppdrag hans kall egentlig gjelder.Matteus er alltid opptatt av Œ se Jesus som den som oppfyller de gamleprofetier. Det under som her skjer, er for Matteus et sikkert l¿fte om det somvidere skal skje i st¿rre utstrekning, og svarer til det som er forutsagt, f.eks. i de to sangene om Herrens tjener: 42, 1-7; Jes. 49, 1-6; og i 55, 3-5.NŒr Jesus her gj¿r en unntagelse, mŒ det sees pŒ bakgrunn av hans medf¿lelse ogmenneskelighet. Disiplene ville bare skysse kvinnen vekk. De skjeller, menJesus tier, han snakker med henne, og han hjelper.
Her passer det ogsŒ Œ vise til at dette er en sterk tekst om b¿nn. ForJesus har allerede sagt i Bergprekenen:
ÒBe, sŒ skal dere fŒ. let sŒ skal dere finne. Bank pŒ, sŒ skal detlukkes opp for dere. For den som ber, han fŒr, og den som leter, han finner, ogden som banker pŒ, blir det lukket opp for. Eller er det noen av dere som vilgi sin s¿nn en stein nŒr han ber om br¿d, eller gi ham en orm nŒr han ber om enfisk? NŒr selv dere som er onde, vbet Œ gi barna gode gaver, hvor mye mer skalikke da den Far dere har i himmelen, gi gode gaver til dem som berham.Ó(Matt.7,7-11)
Jeg synes det er sΠfint Πlese denne beretningen. For dette med at detser ut som om Jesus ikke svarer, det er kanskje noe som mange av oss kan kjenneseg igjen i.
Det at hun viser sin tro ved Œ komme til Jesus betyr alt. Troen kommertil uttrykk i kvinnens utholdenhet, hennes villighet til Œ ydmyke seg idet hunaksepterer j¿denes gjengse betegnelse for hedningene. OgsŒ for Jesus selv kandette ha v¾rt et tegn pŒ at evangeliet skulle finne en bedre mottagelse hoshedningene enn hos j¿dene. Jfr. Òs¿sterberetningenÓ om offiseren i Kapernaumfra Matt.8:
ÒHerre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn i mitt hus. Men sibare et ord, sŒ vil gutten min bli frisk...Jesus undret seg da han h¿rte dette,og sa...:ÓSannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen iIsrael. Det skal dere vite: Mange skal komme fra ¿st og vest og sitte til bordsmed Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. men arvingene til riket skal kastesut i m¿rket utenfor, der en grŒter og skj¾rer tenner.Ó (Matt. 8, 8-12)
For andre gang i Matteusevangeliet h¿rer vi altsŒ i dag om at Jesustaler om en stor tro. OgsŒ denne gang gjelder det et menneske som ikke var av hanseget folk. F¿rste gangen var det en hedensk offiser. NŒ var det en kananeiskkvinne. OgsŒ hun viser hvordan en stor tro er.
Den store troen er slik at den setter alt sitt hŒp til Jesus. Den trorat Jesus kan hjelpe og vil hjelpe. Kvinnen beviste det ved Œ opps¿ke ham, f¿lgeetter ham, be ham forbarme seg, og hun fortsatte Œ be, selv nŒr det sŒ ut tilat han ikke brydde seg om henne. Slik er det med all virkelig tro pŒ Jesus.
Den store troen tror ikke stort om seg selv. Kvinnen fikk h¿re at hunikke hadde noe Œ kreve, ingen rett til Œ be om noe. Hun aksepterte det. Hunfikk h¿re at hun h¿rte med til de mennesker som j¿dene kalte hunder. Barna, detvar Guds folk, de utvalgte, de som hadde fŒtt l¿ftene. Til dem var Messias nŒkommet. Han hadde sin oppgave blant dem. Hun h¿rte ikke med blant dem. OgsŒ detakseptere hun: ÇJa, HerreÈ. Slik er det med den sanne troen til alle tider. Denvet, at om han hjelper, sŒ er det en ufortjent nŒde.
Vi kan finne enda et kjennemerke pŒ en virkelig tro i denne fortellingen.Den holder seg til Jesus, selv om det virker som han ikke svarer. F¿rst fikkikke kvinnen svar i det hele tatt: NŒr Jesus lenge holder seg taus skjer detfor Œ pr¿ve kvinnens tro. Men hun forfulgte Jesus med sitt rop. Da forklartehan henne at han ikke var sendt til hedningene. Deres stund var enda ikkekommet. Den skulle komme, Men Jesus skulle gŒ til de fortapte fŒr av Israelshus mens han levde pŒ jorden. Han hadde trukket seg tilbake hit f¿r vandringenopp til Jerusalem. Markus forteller at han gikk inn i et hus og ikke ville atnoen skulle fŒ vite det. Hvorfor? OgsŒ han trengte Œ v¾re alene for Œ be. OgsŒhan hadde en menneskelig natur. Hans krefter hadde sin begrensning. Men nŒrkvinnen gir ham rett i alt dette og likevel ber om en liten smule fra barnasbord, da oppfyller Jesus hennes b¿nn. Fortellingen viser at apostlene forsto atdette var et unntak, men et viktig! En som skulle l¾re dem og oss alle noeviktig: Den kvinnen hadde en stor tro, en rett tro pŒ Jesus.
Men hva med oss?
Jesu f¿rste disipler, de som her fortest mulig ville bli kvitt denpŒgŒende libaneserinnen r¿pet mer enn en gang at nettopp deres tro bŒde varliten og svak. Det er nyttel¿st Œ protestere mot det, for saken er nemlig veldokumentert i Det nye testamente, Gjentatte ganger leser vi at Jesus tiltalersine disipler som Çlite-troende.È
Men gjelder det dem gjelder det i allefall oss.
Dersom vi er ¾rlige da. Det er mulig mange vil beklage dypt en slikkjensgjerning, og riste pŒ hodet av disiplenes manglende tro. Og understrekesin egen. Sine mange og store opplevelser med Jesus, tenk, sŒ stor en tro!
Jeg ser helt annerledes pŒ det. Etter hvert som jeg blir eldre, og jegl¾rer bŒde meg selv og andre kristne bedre Œ kjenne, er det ikke fritt at ennikker gjenkjennende nŒr en leser om disiplenes manglende tro, og mŒ si til segselv: ÇJasŒ, de hadde altsŒ problemer med troen de —g.È Dermed skj¿nner en littetter litt, at deres lille tro og Jesu uslitelige trofasthet mot deÇlite-troendeÈ, er et av de rikeste uttrykk for evangeliet, som vi finner i Detnye testamentet.
Men kvinnen fra bygdene rundt Tyrus og Sidon da? Eller offiseren iKapernaum?
"Herre, du Davids s¿nn, miskunn deg over meg! Kyrie Eleisonbetyr det... Min datter blir hardt plaget av en ond Œnd."
Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: "Herre, hjelpmeg!"
"Det er sant, Herre,"-Ódu har rett Herre,Ó Òjeg vet atditt Ord taler sant Herre, selv om jeg ikke kan forstŒ det, "men hundenefŒr jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres."
ÒHerre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn i mitt hus. Men sibare et ord, sŒ vil gutten min bli frisk...Ó
F¿rst og fremst sier det meg dette: Det gŒr an Œ v¾re en Jesu Kristidisippel ogsŒ med en liten tro.
-Det kunne jo ha v¾rt helt annerledes. Det kunne ha v¾rt slik at enkristen etter en tid, mŒtte vise frem en bestemt grad av tro, og dokumenteretroens vekst, for Œ v¾re med i Guds rike.
For min egen del t¿r jeg ikke tenke den tanken ut. T¿r du? Om sŒvirkelig var tilfelle, hadde jeg stadig mŒtte kjenne min egen tro pŒ pulsen.Det kunne meget lett ha betydd troens forlis. Ja, det mŒtte ha betydd at mintro hadde aldeles forlist. I stedet for det fŒr jeg lov Œ v¾re opptatt av hamsom er troens opphavsmann og fullender-Jesus.(Hebr.12)
Da gŒr det an Œ v¾re en kristen ogsŒ med en liten tro. En tro somkjemper med sŒ mange slags tvil, og som mer enn en gang synes GUD og hans nŒdeer tusen mil borte. En tro som ogsŒ kjemper mot fristelse og synd, og likevelkan lide nederlag. Ikke bare en gang, men mange ganger.
Og likevel har den lille tro et hovedkjennetegn, som nettopp viser atden er en sann frelsende tro. Den roper pŒ Jesus igjen og igjen om syndenesforlatelse og alt annet godt den trenger, som den vet bare Jesus kan gi. Veddet r¿per den lille tro sin tillit til frelseren, og viser at den er en ekteJesus-tro.
Men troen mŒ jo vokse, den kan da ikke alltid v¾re liten og svak, synesjeg Œ h¿re noen innvende. Det kommer an pŒ hva man mener med Œ vokse. Detfinnes en sŒkalt vekst som synes Œ bestŒ i at troen blir st¿rre og st¿rre, ogJesus mindre og mindre. Til sist er troen alt, og Jesus intet. Da tror ikke etmenneske lenger pŒ Jesus. Det tror pŒ sin tro.-Gud fri meg fra en slik tro!
En sann troens vekst derimot bestŒr i at en kristen vokser iavhengighet, tillit og hengivenhet til Jesus. Men det skjer aldri automatisk.Det skjer bare ved at en kristen flittig bruker de nŒdemidler, Guds Hellige ogufeilbarlige Ord, og De Hellige Sakramentene som Herren har gitt sin kirke ognettopp ved det stadig gj¿r nye erfaringer av hvor trofast Herren er!
SŒ er hovedsaken ikke din og min tro, enten den nŒ er liten eller stor.Hovedsaken er Herrens trofasthet og godhet, ogsŒ mot den lille tro. Densannheten skal bŒde bevare en kristen i troen, og gi en rett troens vekst.
Legg sŒ n¿ye merke til enda en gang hva det er Œ bli, Œ v¾re enkristen:
Det er Πkomme til Jesus!
Komme til Jesus i b¿nnen. ÒKom i hu Herre, din barmhjertighet.Ó.Sal.25,6.
Komme til Jesus med hele seg, med alt vŒrt.
Komme til Ham og minne Ham pŒ Hans Ord, Hans godhet og Hans l¿fter.
Komme til Jesus i sakramentet. I, med og under br¿det og vinen kommerHan etter sitt l¿fte, som aldri kan lede vill. Og sŒ omskifter Han vŒre synderog vŒr manglende tro til syndenes forlatelse og Hans Hellige n¾rv¾r i vŒre liv.
Dette vil Han gj¿re i dag. NŒ.
Jeg sa til Πbegynne medat Guds vei med den enkelte av oss er mange ganger litt av et mysterium. Og atjeg tenker at i fullendelsen vil det bli litt av en overraskelse for mange avoss Πse Guds ledelse. Hvorfor tingene hendte slik de gjorde.
NŒ er det Guds tid foross: RETT TIMING. Det er mye vi ikke kan forstŒ. Men
La oss derfor be: Herre, forbarm deg over meg. ÒKom i hu Herre, dinbarmhjertighet.Ó
Jeg takker deg for at jeg fŒr be slik, selv nŒr jeg ikke h¿rer noesvar. Ja, selv om jeg vet at jeg ikke fortjener det. Jeg takker deg for atdette er grunn nok at jeg trenger deg, at jeg ikke kan v¾re uten deg. Jegtakker og priser deg for at det ikke beror pŒ kraften i min b¿nn, ikke pa atjeg finner de rette ordene, ikke pŒ hva jeg kjenner eller opplever, men bare pŒdette; at jeg trenger deg. Derfor vil jeg ikke slutte, men be deg igjen ogigjen: Herre, Davids S¿nn, forbarm deg over meg.
Til ¾re for Faderen, og Sonen, og Den Heilage Ande, som var er, ogvera skal, EIN Sann Gud, frŒ ®ve til ®ve!
svennam@hotmail.com
[1]
[2]
[3]