Hvordan feiret man pŒske ioldkirken
Herren er oppstanden!
Slik ble ogsŒ pŒskenfeiret i de andre deler av kirken, men istedetfor Œ legge vŒkenattensbegynnelse til kvelden for den j¿diske feiringen(14. Nisan), vŒket og fastetman natten for den f¿rste s¿ndag etterpŒ. Menigheten i Rom gjorde det slik, ogdet var denne vrien som seiret og siden har v¾rt vanlig skikk i kirken. F¿rstpŒ et senere tidspunkt begynte man Œ feire minnet om Jesu d¿d pŒ fredagen for1. PŒskedag. PŒsken ble altsŒ feiret i l¿pet av ett eneste d¿gn: fra l¿rdagkveld til s¿ndag morgen!
Det er lett Œ forestilleseg at denne vŒkenatten, som ble avl¿st av pŒskemorgens jubel og glede, mŒ hav¾rt en mektig opplevelse. S¾rlig en gruppe i menigheten har levd intenst med idet hele: Katekumenene, altsŒ de som skulle d¿pes. Omkring Œr 200 var detvanlig praksis i kirken Œ legge dŒpen til pŒskedags morgen. Etter ca. timŒneders undervisning kommer det store ¿yeblikket da de i dŒpen skal d¿ bortfra hele sitt gamle liv, fra hedenskap og synd, fra m¿rket og Satans makt - ogstŒ opp til et nytt liv med Kristus, bli innlemmet pŒ hans legeme og bli lem avhans menighet. Ikke noe tidspunkt kunne passe bedre enn pŒskedags morgen: Forda sto Kristus opp fra de d¿de, og i dŒpen stŒr vi opp med ham!
Fra dŒpsbassenget ble denyd¿pte f¿rt inn i kirken, og deltok for f¿rste gang i nattverdfeiringen: NŒbrytes fasten, "breakfast"! NŒ var det tid for Œ smake den himmelskemat: Smak og kjenn at Herren er god!(Sal.34) Foruten br¿d og vin fikk denyd¿pte ogsŒ mel og honning, som et tegn pŒ at de i dŒpen har fŒtt del i allede frelsesgodene som Gud lovet fedrene: Landet som flyter av melk og honning,det himmelske Kana'an.
Slik omtrent sŒ den eldstepŒskefeiringen ut. Det var ingen turist- og
h¿yfjellspŒske, men pŒskei korsets og oppstandelsens tegn, -b¿nn og faste, men ogsŒ i stor og inderligglede. For:
Kristus er sanneligoppstanden!
Det er temaet vŒrt ikveld.
Men noe slikt kunne Mariaikke forestille seg.
La oss se pΠteksten:
Maria fra Magdala iGalilea hadde en "tvilsom" fortid. Men var kommet med blant kvinnenei Jesu f¿lge. Jesus hadde tatt imot henne som hun var. Hun kjente den sammeunderlige blandingen av kj¾rlighet og vantro som de andre i Jesu f¿lge. Hunf¿lte hun kunne ha gŒtt gjennom ild og vann for sin d¿de Mester.
NΠsto hun altsΠaleneigjen i hagen utenfor graven. At Jesus levde, falt henne ikke engang inn:
"GrŒtende b¿ydehun seg fram og sŒ inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte derJesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved f¿ttene. ÇHvorfor grŒter du,kvinne?È spurte de. Hun svarte:
ÇDe har tatt min Herrebort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.È (Joh.20,11b-13)
Da kom Jesus og sto derbak henne. Hun vendte seg om og sŒ pŒ ham. Fremdeles falt det henne ikke inn atdet kunne v¾re Jesus. F¿rst da han sa navnet hennes, kjente hun ham igjen pŒtonefallet og stemmen
ÇHvorfor grŒter du,kvinne?È sp¿r Jesus. ÇHvem leter du etter?È Hun trodde at det var gartneren, ogsa til ham: ÇHerre, hvis du har tatt ham bort, sŒ si meg hvor du har lagt ham,sŒ skal jeg ta ham med meg.È ÇMaria,È sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til hampŒ hebraisk: ÇRabbuniÈ — det betyr mester.(Joh.20,15-16)
Jesu Ord til Maria i hagenog til oss i kveld er en oppfyllelse av profetien i Jes.43:
"Og nŒ, sŒ sierHerren,
han som skapte deg,Jakob,
og formet deg, Israel:
Frykt ikke, jeg harl¿st deg ut;
jeg har kalt deg vednavn, du er min.
GŒr du gjennom vann, erjeg med deg,
gjennom elver, skal deikke rive deg bort.
GŒr du gjennom ild,skal den ikke svi deg,
og flammen skal ikkebrenne deg.
For jeg er Herren dinGud,
Israels Hellige, dinfrelser.
Jeg gir Egypt soml¿sepenge for deg,
Nubia og Seba tilvederlag for deg.
Fordi du er dyrebar imine ¿yne,
aktet h¿yt og elsket avmeg,
gir jeg mennesker iditt sted,
folkeslag til vederlagfor ditt liv.
V¾r ikke redd, for jeger med deg!
Jeg vil hente din ¾ttfra ¿st og samle dere fra vest."(Jes.43,1-6)
Maria og vi fŒr h¿re: Gudhar kalt meg ved navn. Jeg er hans. Vi er hans som menighet. Likesom Gud engang utkŒret Israel og valgte det til sitt folk, og likesom hver israelitt vedomskj¾relsen fikk en ytre bekreftelse pŒ Guds kall, sŒ har Gud kalt meg, ossden gangen vi ble d¿pt med vann og l¿ftet i Guds Ord:
Og fikk del i dŒpenssakrament. Gud hadde en mening medat han lot mitt, vŒrt liv tennes. Jordiske foreldre kan ¿nske seg barn for Œ hanoen Œ ta seg av og vise sin kj¾rlighet mot. Det er ikke annerledes med Gud.Han ville dele med seg av sin glede, av lykken over Œ v¾re til. Og vi er blantdem som han ville gi den lykken. Han kunne ha gjort oss til sommerfugler ellermeitemarker eller noe annet levende. Men han gav oss mere enn liv. Han gav ossretten til Œ v¾re hans barn og dele hans liv
"Men alle som tokimot ham,
dem ga han rett til Œbli Guds barn,
de som tror pΠhansnavn.
De er ikke f¿dt avkj¿tt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men avGud."(Joh.1,12-13)
Og i Jesu¿versteprestelige b¿nn har Jesus knyttet dette evige livet til Œ kjenne Ham:
"Og dette er detevige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, JesusKristus."(Joh.17,3)
Det livet kan aldri taslutt.
Og det betyr at vi ikke eroverlatt til oss Œ klare denne verden med alle dens farer alene. Han kom tiloss allerede ved vŒrt livs f¿rste begynnelse, f¿r vi selv visste om det. Hansa: Frykt ikke! Jeg har gjenl¿st deg, kalt deg ved navn. Du er min. Han sa detgjennom en handling: Den hellige dŒpens sakrament. SŒ tydelig og ufrakommeligat det er nedtegnet i en av de store b¿kene pŒ prestens kontor. Og bak alt detytre, vannet og Ordet stŒr han selv, den usynlige. Han som har befalt alt detteog som selv en gang ble synlig og levde blant oss som en av oss. Det er jo pŒJesu befaling at vi ble d¿pt. Det var han som sa: Du er min. NŒ har jeg kaltdeg slik jeg en gang kalte Maria Magdalena, og apostlene, Peter og Jakob og
Kristus er sanneligoppstanden!
I sin glede over Œ m¿teJesus gjorde Maria noen impulsive bevegelser for Œ falle pŒ kne og ta om hansf¿tter. Men Jesus tillot ikke det. I stedet sendte han henne med beskjed tilapostlene. PŒ en s¾rlig mŒte var de utvalgt av Jesus til Œ v¾re vitner omoppstandelsen. PŒ en s¾rlig mŒte skulle de b¾re budskapet ut i all verden ogbli Ordets tjenere. Derfor skulle de f¿rst av alle fŒ vite at han levde.
Jesus bruker sŒ uttrykketÇmine br¿dreÈ om de som tror pŒ Ham. Det hadde han ikke gjort for. Det varingen tilfeldighet. "Alle vi som tok i mot Ham"(Joh.1,12)
Kristus er sanneligoppstanden!
F¿rst i kveldens prekenspurte jeg:
Hvordan feiret man pŒske ioldkirken? Vi kan ogsŒ sp¿rre:
Hvordan prekte man ompŒsken i den f¿rste kristne kirken
En eller annen gang il¿pet av den lange vŒkenattgudstjenesten vi h¿rte om har menighetens hyrdeholdt en preken. Inntil ganske nylig var vi henvist til gjetninger om hvordanen slik preken kan ha lydt. Men i 1940 ble et gammelt hŒndskrift med enfullstendig, og den eldste bevarte pŒskepreken fra 175 e.Kr av Melito avSardes, biskop i Sardes i Lilleasia offentliggjort. BŒde i form og i innhold erdenne prekenen et mesterverk.
Teksten Melito preker over,er ikke evangelienes lidelseshistorie, slik vi er vant til. Han preker over engammeltestamentiig tekst, nemlig 2. Mos. 12, fortellingen om pŒskelammet ogfrelsen fra Egypt.
Han sier: ÇSkriftensberetning om hebreernes utferd er blitt lest, og mysteriets ord er blittkunngjort. Hvordan lammet ble slaktet og folket ble frelst. Men pŒskelammet varbare et forbilde:
Lammet var forgjengelig,men Herren, det sanne pŒskelam, er uforgjengelig! ÇHan ble f¿dt som S¿nn, blef¿rt bort som et lam, ble slaktet som et fŒr, ble begravet som et menneske, stoopp fra de d¿de som Gud!È Israels slaveri under egypterne var et forbilde pŒmenneskets slavekŒr under synden og Satans makt. Og derfor peker den gamlefrelseshistorien fremover - den peker pŒ frelsen i Kristus:
ÇHan
Melito av Sardes avsluttersin mektige preken med en omvendelsesformaning til alle folkeslag. Han slŒrover i profetisk tale og taler som Kristus selv:
ÇJeg er deres forlatelse.Jeg er deres frelses pŒskelam. Jeg, er lammet, slaktet for dere. Jeg er deresdŒp. Jeg er deres liv. Jeg er deres oppstandelse.È
I Sardes i Œr 175, i enhage i Jerusalem i Œr 33, og i Hjelme i ¯ygarden AD 2006:
Kristus er sanneligoppstanden!
B¿nn:
Herre, la meg fŒ h¿re dinrest. La meg fŒ here hvordan du nevner meg ved navn. Du gjorde det jo allerededa jeg ble d¿pt. Du har minnet meg om det og sagt:
ÇJeg har kalt deg vednavn, du er minÈ. L¾r meg Œ kjenne igjen din stemme, sŒ jeg straks kan skilleden fra andre stemmer i verden, tvilens og fristelsens stemmer, vantroens ogredselens stemmer. L¾r meg Œ lytte etter din stemme og straks h¿re hva du sier.Det er jo din r¿st som gj¿r at jeg vet at du lever. NŒr jeg h¿rer den beh¿verjeg ingenting mer. La meg fŒ h¿re den nŒr jeg en gang skal bryte opp og forlatedenne verden[7].
Til ®re for Faderen ogSonen og Den Heilage Ande, som var, er og vere skal, EIN sann Gud, fra ®ve til®ve!
svennam
[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]