6.s.e.pinse/Aposteldagen I

Luk.5,1-11

Friluftsgudsteneste

Lillefingerensevangelium.

Først i dag en merkelig liten historie, som heter «de fem fingrene». Jeg tror dener kommet fra India. Den lyder omtrent slik:

Det var en gang de fem fingrene begynte å trette omhvem som var den største og viktigste av dem. Det er så menneskelig, det gjordejo også Herrens apostler en gang.

«Jeg er den største,» begynte tommelfingeren, «for nårhånden griper om en ting, står jeg alene på den ene siden, mens alle de andrefire fingrene må til på den andre.» (Vi kan prøve å gripe om en stolrygg og sehvordan tommelfingeren kommer på den ene siden, de øvrige på den andre.)

«Nei, det er nok meg som er størst,» mentepekefingeren, «har dere ikke lagt merke til at når lærere eller foresattebelærer noen, så bruker de ofte pekefingeren som tegn på makt og autoritet.»

«Som dere prater,» brøt langfingeren av, «dere er jobare drabanter for meg. Jeg er som en fyrste, jeg. Jeg har to fingrer tillivvakt på hver side, så det er lett å se hvem som er den største.»

«Men dere glemmer meg,» falt ringfingeren inn,«hvordan skulle det gå her i verden om ikke jeg var til? På meg setter dekjærlighetens pant. Jeg holder familien og dermed samfunnet sammen, så jeg ernok den viktigste.»

Men lillefingeren sto for seg selv og følte seg såynkelig liten. Den visste ikke hva den skulle finne på, stakkar. Endelig sa denmed forsakt stemme: «Når folk folder hendene og ber til Gud, så står jeg forani bønn.» (Den excentriske club, Sv.D.Husebye, Windju Simonsensforlag, Oslo, 1929, s.65-66)

II

Vi er samlet til Friluftsgudsteneste på Aposteldagen.

Om pilgrimsmerket.

Apostelen Peter opplevde mange store dager i sitt liv.Siden han ble i følge med Jesus, var hver dag rik på spennende opplevelser.“Never a dull moment.” Dagen vi hører om i bibelordet, var en av disse storedagene.

Jesus ba Peter om å få låne båten hans-det var en storære. Fiskebåten var jo Peters arbeidsplass. Nå satt Jesus på den plassen Peterpleide å sitte på og fortalte folket om Guds Rike. Det gjorde noe med Peter dahan så hvordan Jesus kom til ham i hverdagen, brukte båten hans, og gjordearbeidsplassen hans til en talerstol, for å nå folkemengden med evangeliet

Jesus vil bruke hjemmet, arbeidsplassen ogklasserommet vårt som en talerstol for evangeliet. Han vil bruke det som ervårt til ære for sitt navn og til gavn for mennesker. .

(To siste avsnitt etter “Gå på Guds ord,” av pastorEgil Svartdahl)

-Siden ba Jesus Peter om å kaste ut garnene og prøvefiskelykken på ny. Peter hadde ikke særlig lyst. De hadde bare svarte garnetter nattens fisketur, og ingen pleier å få fisk midt på dagen. Men -hangjorde som Jesus sa til ham.

De fikk så mye fisk at garnene revnet, ogarbeidskameratene måtte hjelpe til med å berge fisken i sin båt.

Da skjedde det noe underlig: fiskerne ble redde!Sterke, uredde sjøfolk, som daglig var ute i storm-de ble redde da de så allfisken! De forsto at Jesus var en veldig sterk mann, siden han hadde makt overfiskene i havet. Og de var vant til at sterke menn var farlige. Dessuten-hvisJesus kjente fiskens vei i havet, kjente han nok også fiskernes hjerter. Og vedtanken på det ble de redde, for det bor mye ondt i et menneskehjerte.

Peter var aller mest redd. Jesus hadde vært så god motham, vist ham ære ved å låne hans båt, gjort ham rik ved all fisken.

Han kastet seg ned for Jesu føtter og sa: Herre gå frameg,for jeg er en syndig mann. (Luk. 5, 8)

(Tora Helland, Søndagsord for barn, I, Misj.selskapetsforlag, Stv. 1959, s.78-79)

III

Dette var Peters opplevelse da han stod ansikt tilansikt med Kristus og begynte å ane hvem han hadde foran seg. Han kjente seguverdig. Eller rettere sagt: Han forstod at han var uverdig. Og det fine er atde første kristne kunne fortelle det uten å rystes i sin tro. Både Peter ogPaulus, de store apostelfyrstene, hadde vært uverdige. Paulus var en forfølgerog en Kristus-fiende da han ble kalt. Peter var et vanlig menneske, en syndersom andre. Tross sin Herres store fortrolighet og kjærlighet skulle han komme tilå fornekte Ham da han ble stilt på prøve. I urkirken trakk man den riktigekonklusjonen: for å bli en kristen trenger man ikke være noe spesielt godtmenneske. Kirken hviler ikke på vår moral eller på vår intelligens: Kirken eren kirke for syndere, en tilgivelsens kilde der det finnes redning og hjelp.Man pleier sammenligne den med et sykehus der Kristus samler opp dem som erhåpløst syke og redder dem fra døden.

Det kan gå for segs på forskjellig måte når etmenneske blir kalt til disippel. Peter var et vanlig hverdagsmenneske; ogkallet kom til ham der han drev med sitt arbeid som alle andre. Jesus spurteikke etter hans tro. Han bad ham bare følge med. Senere fikk han selv lytte,lære, høre og se. Paulus på sin side hadde allerede hørt og sett det meste somkunne læres av Det Gamle Testamentet og loven. Men han hadde ikke forstått Gudshemmelige visdom, hva Gud hadde tenkt ut og nå satte i verk. Den avgjørendeinnsikt kom til Paulus da han forstod at Jesus virkelig var Messias, Guds Sønn.Men da hadde han allerede vært en disippel, ikke av Jesus, men av Guds ord.

Samme hvordan Gud kaller oss, er det alltid dette hankaller oss til: å være med Jesus for å lære av Jesus, leve med Jesus og ta imotdet som bare Jesus kan gi. Det er ikke sikkert at vi kan ta imot alt alleredefra begynnelsen av. Derfor pleier man si at den er en disippel som lytter tilGuds ord og ber for å komme til tro eller for å bli bevart i troen. Detavgjørende er om man holder seg til Jesus og følger ham. Så tar han hånd omresten.

For Jesus sa til ham: Frykt ikke! Det er ikke sikkertat vi vil forstå alt fra begynnelsen av, kanskje fatter man ikke engang detviktigste. Peter kan neppe ha forstått hva Jesus mente med at han skulle blimenneskefisker. Men han stolte på Jesus og fulgte ham. Slik handler endisippel.

(Bp. Bo Giertz: Å leve med Kristus, s.55-56 Lutherforl., Oslo 1977)

IV

Men nå er spørsmålet om Jesus kan regne med deg ogmeg?

En mann spilte piccolofløyte i et stort orkester, medmange fioliner og horn av

mange slag og noen riktig svære brumlendekontrabasser; og trommer og slagverk med ordentlig klem i. Og så var det en somspilte en bitte liten fløyte som heter «piccolo-fløyte». Liten var den å setil; og mannen ble rent mismodig; for han syntes at den vesle låten han kunneprestere; helt druknet i alle andre låter; for ikke å snakke om braket fratrommen og slagverket.

«Nei;» sa han til seg selv. «Jeg kan like godt gi opp.Det er ingen som hører meg likevel. Det betyr ingenting fra eller til.» Så lahan fløyten ned.

Da skar plutselig dirigentens taktstokk gjennom luftentil tegn på at orkesteret skulle stanse. Det ble dørgende stille. Alle såforskrekket opp. Men dirigenten pekte mot den mismodige mannen, og sa: «Hvorblir det av piccolofløyten?»

Dirigenten savnet piccolofløyten. Hans fine øre merketat det var en låt som manglet i orkesteret. Han visste at musikkstykket ikkekunne bli fullkomment uten den vesle fløyten. Den var like nødvendig somethvert av de andre instrumentene for å kunne fremtrylle musikken.

Nå kan vi si at Jesus er dirigenten for det storeorkesteret hvor alle Guds barn er med og spiller. Vi har fått hver vårtinstrument alt ettersom han synes vi passer til det. Og nå regner han med degog meg. (Hans Høivik, Sol i Høyden,s .92-93, Lutherstiftelsens forl., Oslo 1952.)

V

Til sist: Husker du lillefingeren? Historien er frasokneprest Sverre D.Husebyes guttebok: “Den excentriske klubb,” som stadig ervel verd å lese.

Kanskje har ikke alle en lillefinger lenger. Men vikan alle være en lillefinger i Guds Rike. “En som står foran i bønn.” Husk såpå lillefingeren, ikke bare når du er i nød.” (Den excentriske club, Sv.D.Husebye, Windju Simonsens forlag, Oslo, 1929,s.65-66)

Herre Jesus, jeg takker deg for at det er syndere dukaller og ikke rettferdige. Dermed kan jeg vite at du mener det alvorlig når du kaller meg. Jeg hadde all grunntil å gjøre som Peter: be deg gå fra meg fordi jeg er den jeg er. Men jeg vetat jeg ville bli fortvilet om du gjorde det. Solen ville ha mistet sitt lys oglivet sin mening. Derfor jubler mitt hjerte over at du er synderes venn som tarimot syndere og lar dem få bli hos deg, og at du kan bruke dem og gjøre dem tilmenneskefiskere og la dem bli til velsignelse for andre. Kjære Herre, la ogsåmeg få bli til velsignelse gjennom deg! (Bp.Bo Giertz: Å leve med Kristus, s.55-56 Luther forl., Oslo 1977)

Til Ære for Faderen, og Sonen, og Den Heilage Ande, som var er,og vere skal, EIN Sann Gud, høglova frå Æve til Æve!

svennam@hotmail.com