2.Påskedag

HM/TBOS

Luk. 24: 13-35.

(brukt T/1999; 160499)

Salmer:

673.1-3 Påskemorgen

668 Krist stod opp

673.4-5 Påskemorgen

680 Å salige stund

Helt fra urkirken av har påsken vært kristenhetens store festdag, preget av glede og jubel. Første påskedag var for eksempel kirkeårets store dåpsdag. Da ble alle som hadde fulgt fastetidens dåpsopplæring opptatt i det kristne menighetsfellesskap, og fikk gå til sin første nattverd. I tillegg til påskenattsmessens lovsanger, prosesjoner og dåpsritualer, ble det kimt med klokkene i alle kirker og klostre. Og tradisjonen med å kime med kirkeklokkene foran høytidsgudstjenesten første påskedag, lever den dag i dag og foreskrives av dagens norske alterbok.

En annen kirkeskikk som bidro til å gjøre påskemessen til et samlet uttrykk for glede, Iys og gjenoppstått liv, var å sette vårblomster på alteret. Dette ble i romerkirken første gang tillatt av pave Clemens VIII på slutten av 1500-tallet. Etterhvert ble skikken tatt i bruk i alle evangeliske kirker, selv der de naturlige forholdene lå minst mulig til rette for det.

I Norge fikk påskeliljen en kristen symbolfunksjon som alterblomst i Norge. Dette gjenspeiler seg i mange legender. En av dem forteller om Gundifu, en kristen frankisk kvinne som var blitt røvet og tvangsgiftet med vikingen Ane Vidarfar, en småkonge i Aust-Agder. En påskemorgen, etter at hun hadde gjennomlevd Jesu lidelseshistorie i sine tanker, gikk hun i forbønn for sin uomvendte mann. Da er det underet skjer:

«Over i nuten paa den anden side av dalen steg der et skinnende Iys. Det funklet og flimret som en av himlens stjerner, og efterhaanden antok det form av en veldig, Iysende blomst».

Ved dette tegnet fikk hun kraft til å forkynne evangeliet om Hvite-Krist for hedningene og omvendte sin husbond. Sagnet forteller at blomsten ble stående i Hillenut som et herlig tegn og symbol på det som var skjedd, og denne hendelsen skal ha gitt blomsten navnet «påskelilje».

(Fra «Påsketradisjoner i et historisk perspektiv» av Ingrid Hanssen.)

Langt fra noen legende, men likevel temmelig uvanlig er beretningen om hvordan det kom ville påskeliljer til Aukra prestegard i Ytre Romsdal. Disse blomstene kommer stadig opp hver vår, står noen dager og danner for en kort stund den aller vakreste blomsterseng.

Den 14.august 1749 var det bispevisitas i Aukra kyrkje. og i protokollen sin etter visitasen skrev biskopen: «På en jorsalfars(Jerusalems-)reise brakte sogneprest Alexander Borch med seg påskeliljer som han plantet her på Agerøe». Fra Jerusalem samlet han jord i en pose. og denne tok han med seg hjem. Jorden ristet han så ut over marken i prestegardshagen. Men hvorfor gjorde han dette? Presten kom i den situasjonen at han ikke klarte å tro på Guds tilgivelse for synd. Dette ble til stor sorg for ham, og han kom til at han måtte reise på pilgrimsferd til “Det hellige land” for å få fred. Likevel kunne han fremdeles ikke tro. En dag bad han inderlig til Gud om at Han måtte gi han et tegn. Da så han ut av vinduet, og fikk øye på en påskelilje i hagen som stod så fint og Iyste mot ham. Dette tok han som tegnet fra Gud. og fikk siden fred i sinnet.

(Fra Aukra Kyrkje 150 år, Johan Julnes, Knut Rød, Aukra 1985, s.30)

Som vi vet, kan stundom påskeliljen springe ut mens vinteren fremdeles henger i. Det er som om våren, det nye liv i skaperverket kan møte motstand. Men slik er det også i den åndelige verden. Vi kan selv stå imot i vår vantro. “Synden som så lett henger seg på oss,” sier Hebreerbrevet.(12,1) Videre har “døden en brodd”(1.Kor.15,56), nemlig nettopp synden, for å si det med Paulus. Og “deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve, for å finne noen å sluke.” (1.Kor.5,8)

Men aller mest gjelder det at påskens evangelium. om den nye situasjonen mellom Gud og oss, Forsoningen, og Forløsningen Jesus brakte ved sin død og oppstandelse , kostet Jesus alt.

I den store lovsangen under nattverdinnstiftelsen Skjærtorsdag ber Herren:

“Dødens lenker snørte seg om meg,

dødsrikets redsler grep meg,

jeg fant bare nød og sorg.

Da kalte jeg på Herren:

“Å Herre, redd mitt liv!”

...

Ja, du har reddet mitt liv

fra døden,

mitt øye fra gråt

og min fot fra fall.

Jeg får vandre for Herrens åsyn

i de levendes land.”(Sal.116)

Vi vil også lovprise Herren for soning og seier i det vi reiser oss og synger vårt høytidsvers:

---------------

Høytidsvers

----------------

Tekstlesning

---------------

(Etter Bibeltime pä en støvete landevei Av Alf B. Oftestad, FFoR 1983, og preken T/170495)

Triste, motløse og skuffet gikk de to disiplene fra Jerusalem mot Emmaus. Jesus var ikke mer. De var som kvinnene, som de tolv disiplene, ja som alle Jesu venner og fiender, ferdig med Jesus. Han var død, og livet måtte gå videre. Han som de trodde på og som skulle befri Israel, var ikke mer. Det ble med bare noen spaserturer og et og annet under. Han var mektig i ord og gjerning, men det endte med en vanærende død på et kors. Inderlig skuffet forlater de Jerusalem hvor det hele hadde skjedd. På en støvete landevei går de bort fra minnene og skuffelsene. Så menneskelig de reagerer. De som oss. Det må jo gå. Du må gjøre det beste ut av det selv om tvilen og livets såkalte beinharde realiteter har fått deg til å fjerne deg sakte, men sikkert fra den troen du hadde dengang du var med og foldet dine hender og leste din Bibel. Har du det slik er du i slekt med Emmausvandrerne. De som ikke regnet med Jesus Kristus. Det var blitt påske. men de visste det ikke og var ferdig med Ham men Han var ikke ferdig med dem.

Jesus gikk sammen med dem

To disipler er altså på vei fra Jerusalem til Emmaus. Skandalen har skjedd. Den Jesus de hadde fulgt var død: “Dette med Jesus fra Nasaret...”(24,19b ff). Ut fra det de fortalte Jesus kan vi slutte at samtalen ikke var særlig lystelig.

Tvert imot kan vi slutte at de var ganske slått ned i støvlene som det heter på fotballspråket. Verken kvinnenes vitnesbyrd om den tomme grav eller englesynet hadde tydeligvis etterlatt noe varig og avgjørende inntrykk, selv om begge hadde hørt om påskemorgens dramatiske begivenheter.

Det er "baksiden" av påsken vi møter i dag. Hva skal du og jeg gjøre som ikke "får til" å tro det som er skjedd i påsken? Vi hører at presten sier det: Jesus døde for dine synder. Jesus er stått opp. Du har sunget det før, og du synger det nå, i påskesalmene. Men det er så vanskelig å tro det ..

Jesus gikk med disse to sorgfulle og skuffede vandrerne. Skritt for skritt følger Han dem.

De snakket sammen. De delte med hverandre sin sorg over det som hadde hendt. Det var de åndelige ting de talte med hverandre om. Er samtalen om de åndelige ting blitt borte mellom oss? “De som frykter Herren, talte da sammen, og Herren lyttet og hørte hva de sa.” (Mal.3,16) Det er det Luther kalte "brødres, altså kristnes gjensidige trøstesamtale', noe som han nesten sidestilte med skriftemålet og sakramentene når det gjelder velsignelse.

Jesus slo følge med dem. Han samtalte med dem - Han spurte dem, og de svarte. De kom med det som tynget, og Han Iyttet. Han viste sin diakonale og sjelesørgeriske omsorg for de to. Og nettopp fordi Han hadde en inderlig omsorg for dem, irettesatte Han dem også. Men alt dette skjedde mens de ikke kjente Ham. Så kan vi spørre: Hvorfor ble deres øyne holdt igjen så de ikke kjente Ham? Hvorfor sa Han ikke: Se, her er jeg, den oppstandne. Jeg er ikke død, jeg lever. Han holdt deres øyne igjen for å rense deres tro og utdype deres kristenliv Han ville at de skulle si Ham alt.

Jesus ville feste deres tro til Skriften. De som var så uforstandige og trege til å tro alt det profetene hadde sagt.

Jesus holdt bibeltime for dem

Det var maktpåliggende for Jesus å vise dem til Ordet før Han åpenbarte seg for dem. «Måtte ikke Messias lide dette, og så gå inn til herligheten? Deretter begynte Han å utlegge for dem det som står om Ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.”(24,26) Nå fikk den kommende urmenighet en ny forståelse av Det gamle testamentet. Han pekte på hva Skriften sa. Dette tørre og nakne og nøkterne, som dog er Ordet fra Guds munn som aldri kan dø. - Det ga Han dem. Det utla Han for de to motløse stakkarene. Han ba dem holde seg til Guds Ord i det Han minnet dem om hva som stod skrevet.

En ekte opplevelse av påsken er ikke hinsides Skriften, men grunnet i Skriften og erfares ved Skriften. Samtidig er vi klar over at Jesus «åpnet skriftene» før disiplenes «øyne ble åpnet», og de fikk se Jesus-, den oppstandne, ved den kjærlighetsgjerning som Han gjorde for dem. Her gjelder vekselvirkningen: Uten påske intet evangelium og uten evangeliet ingen påske. Jesus ville gjennom samtalen vise de triste og motløse disiplene til Ordet som gir håp og trøst.

De ba Ham om å bli

Da de vel hadde nådd Emmaus der de tydeligvis bodde, ba de Ham om å bli. «Jesus lot som Han ville gå videre». Han ville de skulle be Ham om å bli. For dette med troen og samfunnet med Jesus Kristus er en frivillig sak. Du stilles på valg. Så er det som om disse tvilende og motløse vandrerne som ennå ikke kjente Mesteren, likevel aner noe. De kunne ikke la denne fremmede rabbi gå videre, og de sier: «Bli hos oss». - De nødet Ham, og i grunnteksten står det et sterkt ord, de faktisk truet og holdt på Ham. «Bli hos oss». Påsken er til ende. De alminnelige dagene med strevet og maset kommer, og vi er redde for at påskens budskap skal bli borte for oss. Bli hos oss! Du som er sterk og som holder på meg. Det er kan hende smått med kjennskapet og mye av tvilen slik som hos Emmausvandrerne. Vi har alle så lett for å bevege oss bort fra Jerusalem, der det skjedde og skjer, bort fra sentrum og lik Emmausvandrerne flykte bort på livets ulike. støvete landeveier. Men ett kan vi vel alle av hele vårt hjerte, av vår sjel og hu be om: Bli hos meg, Mester! Og det stunder vel mot kvekl. og dagen heller. Det onde radikaliseres. og vi merker kvelden og skyggene. Bli hos oss bli hos meg, du den oppstadne, Ievende Frelserl

Da ble Han hos dem

«Da gikk Han med inn og ble hos dem».(24,29) Han ble bedt til bords og flkk som en skriftlærd ofte fikk, presedere ved bordet. Det forunderlige skjer:

Da Han satt til bords med dem og tok brødet, velsignet det, brøt det og ga dem, da først ble deres øyne åpnet, og de kjente Ham. De kjente Harn kan hende på naglemerkene som kom til syne da Han brøt brødet og ga dem Kjenner du ikke Kristus på

naglemerkene -, da kjenner du ikke i virkeligheten Kristus Jesus som Frelseren. For det er den naglemerkede Jesus - pint og korsfestet -som er den gjenoppstandne seierherre over død og grav.

Men dette måltidsfellesskapet med Kristus Jesus er også en dypere antydning om nattverden. Og det er først i det hellige måltidsfellesskap med den lidende og oppstandne Frelser når frarn til den hele og fulle kjennskap med Ham?

Utfordringen til oss

Hvordan skal det bli alvor med troen?Hvordan skal påskens glede bli din og min? På alvor-altså Ikke noe utenpåklistret

Dette er viktig:

1. Jesus hadde virkelig stått opp. Det vitnet kvinnene om. Graven var tom. Javisst kunne man bli forvirret over mindre. Men følelser kan ødelegge for oss. Faktum står fast: Jesus lever!

2. Den oppstandne Jesus kom og slo seg i lag med dem. Jesus kommer til to alminnelige mennesker på en støvete landevei. Midt i hverdagen. Hvorfor Emmaus? Byen ligger mellom 10 og 20 km fra Jerusalem. Det kan kanskje være flere forklaringer, én kan være at Jesus etter oppstandelsen ikke i det hele tatt skal kobles sammen med graven. En annen grunn: Skal vise oss at Han er allestedsnærværende. Kan komme til alle hvor som helst.

3. Jesus kommer midt i hverdagen. Han kan komme til alle.Også Emmausvandrere, som ikke får til dette med troen. Som ikke får til å leve som en kristen. Men han kom ikke til Pilatus, som hadde vasket sine hender og sagt "Hva er sannhet", enda Han som er Sannheten sto rett foran ham. Han kom ikke til Overprestene og de skriftlærde, som var opptatt av å overbevise seg selv og andre om at Jesus bare var en bedrager, at noen hadde stjålet liket, og som i egen interesse, for å redde sitt eget skinn satte ut falske rykter. Det treenige Guds besøk hos Abraham og Sara i Mamres terebinterlund. 1. Mos.18.

Han kom til Emmausvandrerne. Hvorfor? Fordi de samtalte om Jesus! Mal. 3, 16a: “De som frykter Herren, talte da sammen, og Herren lyttet og hørte hva de sa.” "Brødres, gjensidige trøstesamtale.” Selv om de ikke følte det slik, selv om det ikke forsto så mye.

Da sa de til hverandre: «Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?”(24,32) Kristendom er alltid hjertesak. Og Jesus Kristus kan alltid ut av et tvilende og sorgtungt hjerte skape et brennende. «Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem»(24,33). Der fant de sine venner samlet, og der i det hellige samfunnet mellom brødre vitnet de om hva de hadde opplevet og at de hadde møtt den oppstandne Herre. De hadde møtt den oppstandne, Han som nå er nærværende og bygger sin Kirke g]ennom Ord og Sakrament.

Påskeliljenes budskap

Vi begynte i dag med kirkeskikker knyttet til påsken, og kom inn på påskeliljen, som både er et økumenisk oppstandelsessymbol, og som både gav en kristen kvinne kraft til å vitne og en deprimert norsk sokneprest tro og håp.

Jesaja profeterer slik om frelsestiden når Messias, den sanne kongen er kommet:

“Ørken og villmark

skal glede seg,

ødemarken skal juble og blomstre.

Den skal blomstre rikt som liljen

og juble, ja rope av fryd.

Libanons herlighet får den i gave,

Karmels og Sarons prakt.

Folket skal få se

Herrens herlighet,

stråleglansen fra vår Gud.(Jes.35,1-2)

I Høysangen hører vi om at dronning Sjulamit som bilde på Bruden, Guds Folk, omtaler kong Salomo slik, som bilde på Kristus, brudgommen:

“Min elskede gikk ned i sin hage,

til de angende blomsterbed.

Han ville gjete i hagene

og plukke liljer der.

Min venn er min,

og jeg er hans,

han som vokter sin hjord

blant liljer.”(Høys.6,2-3)

La påskeliljene i dag minne oss om Kristus som åpenbarer sin herlighet nettopp for den som er på veien hjem, og skaper en blomstrende hage av ørkenen for alle Guds folk på vandring. Særlig for den som ikke forstår hans veier og ser hans spor.

Og la påskeliljene i dag minne oss om Kristus som vokter sitt folk nettopp der liljene strever med å sprenge seg frem der vinteren fremdeles vil ha herredømmet. Og som skal skape pinsens “angende hage” når Helligånden faller på oss.

Til Ære for Faderen, og Sonen, og Den Heilage Ande, som var er, og vera skal, EIN Sann Gud, frå Æve til Æve!