12. s. e. e.pinse II

Matt 21,28-31

Høgmesse med konfirmantjubileum

Det finnes enda en sjanse.

Det er ingen spøk å gå til kirke[1]. Men det kan være lærerikt, ransakende og utfordende. Og slett ikke lettvint og uforpliktende-dersom vi skal være ærlig mot oss selv-og mot Gud.

Vi kjenner alle uttrykket ja-mennesker. Det er slike som tropper opp og tar et tak, om noen har bruk for hjelp. Er det et verv eller oppgaver ingen andre vil ha, så er de der.

Ja-mennesker gjøre livet lettere å leve. Slike som får trivselen til å stige i familie, på skole, arbeidsplass, og menighet.

Helt annerledes med nei-mennesker. Det er slike som alltid ser noe negativt å henge seg opp i. Slike som aldri vi la seg forplikte til å ta et talk, men som gjerne kritiserer andre.

Det er bare én ting som er verre enn nei-mennesker. Det er de som smisker med vennlige ja, men gjør det motsatte. Det er slike som “lover og lyger”, eller som lover mer enn de kan holde. Som kanskje tror de skal bli kvitt den som spør med å svare ja, men som har glemt spørsmålet i det den andre snur ryggen til.

I dag taler Jesus til oss gjennom en enkel fortelling, og Han stiller oss et enkelt spørsmål. Mange av oss tenker vel at det er opplagt at det er bedre å si nei og angre seg, enn å svare ja, og ikke gjøre noe.

La oss stoppe litt med det der.

Det er Jesus som taler, og Han har noe viktig å si oss. Den gangen hadde Han et oppgjør med fariseerne. De ventet med iver på Messias og Guds Rike, men da det kom, så de det ikke. Men hele seg sa de ja til Guds løfter. De kunne loven og profetene. De trodde de visste hva Guds vilje var, men bommet totalt. De var den andre sønnen i fortellingen. De andre var dem som sto helt utenfor. Bibelen kaller dem tollere, syndere, og endatil skjøger. Ikke i sin villeste fantasi hadde de trodd at Gudsriket var for dem, eller at Messias kom for å ta seg av dem. De hadde med hele seg og med hele sitt liv sagt nei til “Faren” i lignelsen. Men da de så og opplevde at Jesus kom for å kalle nettopp dem, så angret de de syndefulle livet sitt, vendte om, og tok Jesus på ordet.

Det var da. Men hva nå? Jeg snakker ikke lenger om vi til vanlig er positive ja-mennsker eller skeptiske eller negative nei-mennesker.

Nei, jeg snakker om hvordan vi passer inn i det bildet Jesus tegner opp for oss. Dere som er konfirmant-jubilanter i dag, er dere klare over at én av grunnene til at dere er her i dag, er et ja-svar? Et veldig viktig et, vel og merke. Det var til og med vitner til stede som kan bekrefte det. Den gangen du ble båret fram til døpefonten og presten på Jesu vegne spurte: Vil de at dette barnet skal døypast til Namnet åt Faderen og Sonen og den Heilage Ande, og oppsedast I den kristne forsaking og tru? Da kom svaret: Ja! Og mor,far, fadrene, bestemor og bestefar og englene gledet seg og presten tegnet korsets tegn på din panne og på ditt bryst som det het den gangen.

Senere knelte du ned ved alterringen-det var ved konfirmasjonen- og svarte ja på 3 spørsmål Om du ville forsake den onde, tro på Den Treene Gud, og leve et kristent liv.

Men hvordan ble det med dette? Og jeg sier det ikke bare til dere, mine kjære jubilanter, men også til oss alle, og ikke minst meg selv.

Som prest stiller jeg meg nettopp sammen med dere alle, og kjenner meg dømt av Jesu spørsmål i dag. For når vi har lært Jesus å kjenne, vet vi at det ikke kan gå én eneste dag uten at vi må be Gud om tilgivelse for at ikke hele livet vårt er et eneste “JA!” til Han som gav oss livet, og attpåtil gav sitt eget liv for at vi skulle leve som Guds barn, ja, leve evig.

Det finnes en redning.

La dere merke til fem enkle ord i Dagens Evangelium?

“…sidan angra han og gjekk.”

Du, det finnes enda en sjanse, samme hvor galt det har vært. Mange går rundt med bitre erfaringer om feile valg, og mange kjenner på at Gud er langt borte. Men i dag kan være starten på noe nytt! I dag kaller også Gud på deg! I dag kan du-samtidig som du er fortvilt over at ja ble til nei-få en ny sjanse. Og dersom dette er blitt så vanskelig at du ikke vet verken ut eller inn, så snakk med en du har tillit til om det. Kom til kirke, fold hendene på nytt selv om du ikke får sagt stort. Denne dagen gir oss alle sjanse til å komme på rett kurs.

Det er godt å komme til Jesus. Det er godt å være hos Ham.

Vi kalles i dag til å fornye vår dåpspakt, til konfirmasjon i ordets egentlige betydning-en bekreftelse på at forholdet vårt til Gud skal stå fast.

...Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!(5 Mosebok 30:19)

Til Ære for Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var, er og vera skal, ein sann Gud, frå Æve til Æve. Amen.

svennam@hotmail.com

---

[1] Etter Egil Morland, 1990.