12.s.e.pinse
Herdladagen[1]
Luk.18,9-14
Kirken har,
ikke minst i eldre tid, sttt p en hy plass i folks bevissthet. Kirken var
det naturlige samlingssted om ord og sakrament. I Guds hus var man det hellige
nrmere enn i hverdagens strev. Fra kirkehuset tok man ikke bare med hjem
ndelige verdier, som levet i sinnet, som la evighetens perspektiv over livet i
dets kamp og strid. Ved flittige besk i Guds hus skaptes ogs en ny
innstilling og verdiflelse, og den fikk sitt synlige uttrykk i sed og skikk.
Litt etter litt vil nok de gamle kirkeskikker forsvinne. De kan likesom ikke
forenes med vr opplyste tid. Min hensikt (er) nevne...skikker fra Herdla.
Glemselens slr vil vel med tiden slette dem ut...
I
Det var min forgjenger, Bjrn
God Zachariassen, sokneprest i Herdla Prestegjeld fra 1922-1930 som sa dette.
Inntil 1967 hadde jo Herdla-presten ogs ansvar for menighetene i Blomvg og
Hjelme kirker, nvrende ygarden Prestegjeld. Jeg husker selv Zachariassen som
vikarprest i Fana p 60-tallet. Han var en rlig og pen, men ogs from prest,
flink liturg og god predikant. Preknene hans var inntrengende, grundige og
lrde, med en liten fortelling i begynnelsen eller p slutten. Et godt eksempel
p mange trofaste Vestlandsprester.
Han var meget bergensk.
Mlet hans nr han messet fra Alterboken av 1920 sitter enda i rene mine, og
kanskje hos dere som husker ham: F.eks.
Verba(Innstiftelsesordene):Vr Herre Jesus Kristus, i den
natt da han blev forrdt, tok han brdet, takket og brt det, gav sine disipler
og sagde,
Salutatio(Heeren veere meed deeg, og p denne dagen ville han
kanskje ha bedt
Kollektbnnen omtrent p denne mten:
La oss alle bede: Herre
Gud, himmelske Fader! Vi ber deg at du vil styre vre hjerter sledes ved din Hellige
nd, at vi ikke glemmer vre synder og ophier oss selv
Vr gode gamleordfrar i
ygarden fra 1972-1975 Alf Sle, (som jeg skal hilse fra i dag) husker ogs
godt den typisk bergenske presten, som p den tiden skal ha vrt den yngste
soknepresten i landet. (Men jeg tror nok at sokneprest Peter har tangert ham!)
Alf forteller at p en
kirkesndag i Herdla kom det fiskebter eller kuttere fra Tury, Misje, Vik,
Torsvik, Rong, Blomvg, Ona, Tjeldst, og Alvheim med folk som skulle til
gudstjeneste. De fr over fjorden som dere p Oster har gjort i dag, la til i
Herdlavgen og folk gikk s opp til kirken. Presten kom i ornat fra
prestegrden her nede, og mtte da en av de gamle kirkeskikkene:
...nr
kirkeklokken ringte sammen til gudstjenesten, (tok)mannfolkene utenfor kirken
...hatten av. Klokken, hvis klang kaller de levende til omvendelse og de dde
til hvile, brer bud fra Guds evige verden. Derfor smmer det seg ta hatten
av. Slik nj hilse p klokken er et uttrykk for rbdighet.
Alf Sle sier at det var
belnning f vre med til kirke. Og en jobb for far l ofte bak! Etter
gudstjenesten sto folk i grupper p kirkebakken og pratet.
-Men hva med fromhetslivet i
selve gudstjenesten?
Noko spesielt kom i mot
deg i Herdlakyrkja! Det var nett som noko heilagt, ein behageleg og fin
flelse. Dette mener Alf ogs sat
i kirken etter restaureringsarbeidet
etter brannen 1934, men ogs oppbyggingen etter den tyske okkupasjonen.
I 6-7 rs alder var det
interessant sitte musestille i benken i Herdlakyrkja og observere de
voksne. Mennene gikk i vadmelsklr med dobbelt vest med klokkekjede. Det
knirket i finskoene. Det var p den tiden vanlig med hatter med store bremmer
p. Det frste mennene gjorde da de kom inn i kirkebenken var ta hatten foran
ansiktet. De ba i hatten. Det samme gjorde kvinnene, men de bad i den svarte
silkeduken de hadde opp linhuen p hodet[2].
Presten observerte ogs
dette:
En annen
skikk, en ikke sjelden s, var at mennene - srlig eldre - enten fr de satte
seg, eller etterat de hadde funnet plass, bad i hatten: holdt hatten foran
ansiktet under bnn. Opprinnelsen til be i hatten er vanskelig finne,
sier Zachariassen, og formoder det kan vre en slags lnnkammerbnn.
Men kan det ikke hende at dette
egentlig var gammelkirkelig fromhet som har spor andre steder og langt tilbake
i Guds hellige, og almenne kirke? Uansett: Folk fra nvrende ygarden tok
skikken med seg til nye Blomvg kapell som det frst het fra vigslingen i
november 1931, men her kom skikken vekk, kanskje, mener Alf fordi det kom nye
plagg, f.eks. brukte mennene etterhvert skyggeluer, fiskaruniform.
II
La oss se p dagens Evangelium: De to karene Jesus
forteller oss i dag kjenner vi godt: Fariseeren og tolleren. De gikk opp i kirken
for be. Og s tenkte de p hva de ville si til Gud. Men de tenkte svrt forskjellig om Gud, og s ble det veldig forskjellige kirkeskikker av det.
Den ene av dem, fariseeren var godt fornyd med seg
selv. Han var ogs et bra menneske, som gjorde godt, leste mye i Guds Ord og
levde slik som Gud i sitt Ord har sagt at vi mennesker skal leve.
Folk syntes godt om ham, og det hadde de grunn til
gjre. Jeg vil takke Gud for dette. tenkte han.
Men den andre mannen var lite fornyd med seg selv.
Han var som Sakkeus vi hrer om i det flgende kapitlet hos Lukas. Han hadde
som arbeid samle inn skattepenger. Men han var ikke rlig: Han tok for mange
penger fra folk og beholdt en del av dem selv i stedet for gi dem til staten
og kommunen. Han visste godt at dette var det samme som stjele. Hva skal jeg
gjre? tenkte han ved seg selv. Jeg passer nok ikke i Guds hus. Men jeg vil
likevel g inn der og be Gud om forlatelse.
S gikk de begge inn. Fariseeren stilte seg opp for
seg selv og bad slik: Jeg takker deg, Gud at jeg ikke er som andre mennesker;
slike som stjeler og lyver; eller som den mannen der borte som kom inn sammen
med meg. Jeg gjr det som er rett; og en tidel av det jeg tjener gir jeg bort.
Tolleren stod langt borte. Han torde ikke engang lfte
ynene mot himmelen da han bad: Kjre Gud, jeg har syndet mot deg. Forlat meg
min skyld. Gud vr meg synder ndig.
Jesus sluttet fortellingen sin slik: Jeg sier
dere: Den siste mannen fikk forlatelse av Gud; den frste fikk det ikke[3].
III
Sokneprest Zachariassen kunne vel ha noe rett i at
de gamle kirkeskikker kom til forsvinne. Og ytre skikker uten innhold er det
jo ikke noe poeng i. Det viktige er naturligvis at vi skjnner at i Guds Hus
mter vi Den Hellige Gud, slik at det blir alvor for oss nr presten
introduserer syndsbekjennelsen i begynnelsen av messen: La oss bye oss for
Gud, og bekjenne vre synder.
Og det gjr jo ikke noe, om vi ved
syndsbekjennelsen ogs byer vrt hode, endog byer kne, eller slr oss for
brystet?!
Hvordan kan vi ellers gjre som tolleren?
Lr be, og lev i bnn!
La meg gi deg et enkelt kurs i bnn:
Utenfor Marstrand p den svenske vestkysten er det
et farlig havstykke med mange skjr. P en holme str det en hy rd
jernkonstruksjon. Det er et fyrtrn. Kommer vi helt nr ser vi at det str:
Byggd av von Hedenstam 1868.
Og under str det med store bokstaver:
PATERNOSTER[4].
Det er et godt navn p et fyr. For navnet betyr
Fader Vr. Og akkurat som von Hedenstams fyr ble satt opp for redde dem som
reiser til havs fra g p grunn, har Jesus tenkt redde oss alle fra livets
skjr og hjem til Himmelen ved den bnnen som Han srlig ville lre oss:
Fader vr, du som er i
himmelen!
Helliget vorde ditt Navn...
Men ogs en annen og enda kortere bnn har Jesus
villet lre oss:
I dine hender overgir jeg min nd, du forlser meg, Herre, du
trofaste Gud..(Sal.31,6)
I
dine hender er den aftenbnnen Jesus
brukte. Den som Han ogs bad da han skulle d p korset p Golgata.
Hvilken aftenbnn bruker du?
Denne lrte jeg da jeg var liten:
Kjre Gud Fader i
himmelens slott,
takk for i dag, jeg
har,hatt det s godt.
N m du ikke vre sint p
meg
hvis jeg i dag har
bedrvet deg.
S vil jeg igjen vre god
og snill,
det m du Jesus hjelpe meg
til.
Send dine engler og la de
passe p
alle de store og alle de
sm.
S vil jeg sove s trygt
og s godt,
kjre Gud Fader i
himmelens slott.
Kanskje du bruker andre aftenbnner som Kjre Gud
jeg har det godt? Eller ber Fader Vr som aftenbnn! Det er bra! Men bruk
gjerne Jesu egen aftenbnn ogs. Ikke bare om kvelden, men mange ganger i lpet
av dagen!
I dine hender
Men tollerbnnen minner oss p noe spesielt:
Gud, vr meg synder ndig. sa han.
Syndsbekjennelsen!
Det str jo nettopp om den saken bde i aftenbnnen
jeg viste til:
N m du ikke vre sint p
meg
hvis jeg i dag har
bedrvet deg.
S vil jeg igjen vre god
og snill,
det m du Jesus hjelpe meg
til.
Og i Paternoster, Fader Vr:
Forlat oss vr skyld, som vi g forlater vre skyldnere.
IV
Biskop Johan Lunde i Oslo, Barnebispen som han
ble kalt, forteller en gang om da han ble kalt ut til en mann som l p det
siste midt p natten.
Han tr ikke d fr han har ftt snakket med
presten, sa han som kom med budet.
Presten skyndte seg alt han kunne. Det m prestene
alltid gjre til soknebud! Da han kom frem, s han straks at mannen ikke hadde
lenge igjen.
Han talte til mannen s mildt han kunne, og spurte
til sist om han nsket f Herrens nattverd.
Ja det ville han.
Mens presten gjorde brdet og vinen i stand, kom
det borte fra sengen:
Prest, du m komme hit.
Presten gjorde det. Og da fortalte mannen med svak
stemme, at han som gutt hadde tatt en 50-re fra farens lommebok uten lov.
Men han hadde ikke blitt oppdaget. Senere hadde
tiden gtt, og det hadde ikke blitt til at han ikke hadde ftt bekjent
tyveriet. Og faren hans var dd for lenge siden.
Men mange ganger hadde det plaget ham.
Siden har jeg ikke hatt levende fred for den
50-ringen, sa mannen.
Hva skal jeg gjre, prest?
Presten svarte rolig:
Du, n synes jeg du har hatt s mye vondt av den
50-ringen at jeg synes du skulle gi den fra deg!
Er det noen som vil ha den da? kom det redd fra
den andre. Vil du ha den?
Presten mtte nesten smile.
ǁ, nei, det er det ikke mye hjelp i. Men jeg vet
en som gjerne vil ha den.
Hvem er det da? sa han, og det var som grt i den
svake stemmen.
Din Frelser, sa jeg rolig.
Ja, da m han da inderlig gjerne f den, sa han,
det var som det lettet.
Presten la seg p kne ved sengen, foldet mannens
hender og sa:
Herre Jesus, du ser hvor mye ondt din venn har
hatt av denne 50-ringen-vil du ta den fra ham? Takk at du vil.
S reiste presten seg, la hnden sin p mannens
hode og sa tilgivelsesordene i skriftemlet:
Etter vr Herre Jesu Kristi ord og befaling
tilsier jeg deg alle dine synders ndige forlatelse i Faderens, Snnens, og Den
Hellige nds Navn.
ǁ, Gud skje lov, kom det over mannens lepper.
S gjorde presten i stand brd og vin, innviet
elementene, og mannen t og drakk Herrens legeme og blod i brdet og vinen til
sine synders ndige forlatelse.
Stille la han seg tilbake p puten, lftet ynene
mot himmelen, redselen var forsvunnet, og over ansiktet hans la det seg et fint
smil: ǁ, Gud skje lov, Gud skje lov!
Rett etter utndet han.
Han fant Jesus-Frelseren!
Nr Jesus i dag forteller om tollerens gudstjeneste
vil Han ogs lre oss bekjenne vre synder. Ikke som en ytre skikk, men et
liv i oppgjr med vre synder, i tilflukt til Herren, og i et hellig liv i Jesu
etterflgelse.
V
I dag feirer vi
gudstjeneste i Herlo p et kirkested kjent like fra 1146[5], og vigd til St.Nikolas, som var biskop av Myra(Demre) i det landet som n heter Tyrkia[6].
Dette og mye annet rper at
vi her p stedet og i hele det gamle Herdla Prestegjeld har sterke ndelige
rtter, som nok gr mye dypere enn statskirken, og tidens debatt om veivalg for
den moderne norske kirke. St.Nikolas var f.eks. n av de biskopene som deltok
p det frste kirkemtet[7]
i Nikea i 325, der arianismen, som forkastet Jesu guddom ble avvist.
Vi kan lre mye om et et hellig liv i Jesu etterflgelse av St.Nikolas:
Tre unge sstre var s
fattige at de ikke kunne gifte seg. Faren deres ville derfor selge dem som
slaver. Tre ganger gikk derfor Nikolas forbi huset deres om natten og kastet inn gjennom vinduet en sekk gull. P den mten ble de reddet fra slaveriet. De ble
like rike som de fr hadde vrt fattige.
Nikolas var bare en ungdom da
han ble valgt til biskop i r 300. Valget
foregikk slik at den fremste av landets biskoper drmte at den frste som neste
dag gikk inn i kirken, var ham de skulle velge. Han samlet de andre biskopene
til bnn, og den frste de s, var Nikolas. Tross hans motstand og vegring ble
han valgt, og han ble en from og ydmyk, fast og tapper biskop, streng mot
synden og god mot alle. Unektelig et noe annerledes bispevalg enn mange vi
kjenner til!
Etter at han dde 6.desember
ca.350 ble han Sankt Nikolas - og fikk et kjent navn over hele verden. Han er
jo stamfar til vr julenisse. Tusenvis av kirker, og flere andre i Norge[8] er oppkalte etter ham! Fordi
St. Nikolas er skytshelgen for sjfolk etter et forlis der han reddet liv, er
kirkene viet til ham ofte plassert slik at de kunne sees som landemerker fra
sjen.
VI
Vi skal lande. Vi har i dag
stoppet ved ordfrer Alf Sles og sokneprest Bjrn God Zachariassen sine
verdifulle bidrag til vr lokale kirkehistorie.
Fra en etappe i Zachariassen
sitt presteliv etter Herdla har vi en beretning jeg selv husker godt han
fortalte fra prekestolen i Fana kirke i konfirmasjonsret mitt 1966. Den viser
en prest som selv hadde grepet det innerste i Evangeliet:
I et annet prestegjeld
hadde jeg en tid tjeneste p et sykehus for sinnslidende. Overlegen bad mig en
dag beske en yngre kvinne som var sinnsyk og som l for en langt fremskreden
tuberkulose. Tankene hennes var uklare, med klare glimt imellom. Frste gang
spurte jeg om hennes navn. Jeg heter
Rosepike, sa hun; jeg husker da jeg vokset p rosebakken sammen med andre
rosentrr. Rundt mig var skjnne gule soleier, som jeg var s glad i. Det
magre ansiktet lyste av glede over det hun s for sitt indre blikk. Ganske
enkelt talte jeg til hende om hva Jesus har gjort til frelse for hvert
menneske, det vre aldri s ringe. En skal f ta imot det gratis, i tro og
tillit til Ham. Hun sa intet, l bare stille hen og lyttet.
Tilsynelatende
var hun i sin tunge sykdom liksom utenfor den evige verden. Men en side av Guds
storhet hadde hun pent ye for: blomstenes skjnnhet i farge og form; den
verden levet hun i.
Siste gang jeg beskte
henne, var det en ynk se hvor tynn hun var blitt. Nu skal Rosepiken snart
reise, sa hun. Da jeg spurte henne hvorhen, svarte hun: Til himmelen. Tror du
jeg fr mte mor igjen? Mor var s glad i Jesus; jeg vil s gjerne mte henne
igjen. Jeg vilde gjerne f si henne noen oppmuntrende ord. Men, hvorledes
trenge inn i hennes underlige idverden? Da tenkte jeg: forsk tale til henne
i hennes eget blomstersprog. Hvorvidt det var Gud som gav mig denne
innskytelse, fr st hen.
Jeg sa til henne:
Rosepike. Nr du nu snart skal reise, legg din hnd i Guds. S lfter han dig
opp til Jesus, hvor mor er. Du skal f se Jesus. Han str midt inne i et bed
med hvite og rde duftende roser, og foran hans ftter er et teppe av gule
soleier, som du er s glad i. Han rekker hendene ut til dig og sier: Kom til
mig, Rosepike; hos mig skal du f det godt for evig. - Et strlende smil la
sig som et gjenskin over ansiktet. Hun l stille og smilte, da jeg gikk.
To dager senere reiste
Rosepiken deropp, hvor tkene er borte, og hvor en fr se Gud og Frelseren
ansikt til ansikt. Der har den skjnnhetslengtende Rosepike ftt sin lengsel
tilfredsstilet. For evighetsblomstene der oppe visner aldri.
se Jesus.
Det eneste som gjelder er komme til Ham, og vre
hos Ham!
S enkelt er Evangeliet!
Til re for Faderen, og Snnen, og Den Hellige
nd, som var er, og blir, N Sann Gud, fra Evighet til Evighet!
svennam@hotmail.com
[1] Etter samtalar med Alf Sle, og Bjrn G. Zachariassen,
Herdla kirkes historie, Bergen 1934,
Litt om kirkeskikker i
Herdla, av kommuneprest Bjrn Zachariassen. Kyrkjesogelaget i Bjrgvin 1947.
Et par minner fra en
svunden prestetid i: BJRGVIN. Kyrkjesogelaget i Bjrgvin 1971.
Minneord om sokneprest
Bjrn God Zachariassen av Henning Henriksen, og
Jubileumsskrift Hjelme
gamle kyrkje 125 r. 1875-2000, s.26-27.
[2] Linhue med silkeduk var vanlig hodeplagg for damene
fra Misje til Hellesy. Det var forskjellige versjoner for jenter og damer.
[3] Etter
Sndagsposten for de minste nr.9, serie 11.
[4] http://www.gp.se/gp/jsp/Crosslink.jsp?d=669&a=371561
http://sv.wikipedia.org/wiki/Pater_Noster_%28fyr%29
[5] Ecclesiam Sancti Nicholai de Hardla, (Pavebrev fra
Eugenius III 7.januar 1146. http://www.katolsk.no/biografi/eugenius3.htm
)