Langfredag.

Matt.26,30-27,50

Pasjonsgudsteneste

Hvordanvar det å være røveren på korset Langfredag?

La oss bli stille noen minutter i røverens situasjon,og se på utsikten og utsiktene fra hans kors:

I

“Det var som om hendene ble slitt vekk og som omhundre glødende tenger rykket i de blødende stumpene.Hver nerve og hver senevar en streng av skjelvende smerte som spentes langs armene og forgrenet segover brystet så pinen fordelte seg tusenfoldig og boret seg som nåler inn ihver fiber av hans kropp.

Mellom de skjelvende strengene av smerte vevdeminnene seg. De slet i de blottede musklene og tøyde ut senene tilbristepunktet.Alt var et eneste blodig virvar av kvalmende pine: Den fetetolleren som de drepte i bakken ved Bethoron stirret mot ham med sprukkenskalle.Hans far slo ham i vill vrede, hele ryggen var som ild. Kameratene grenmot ham, slet pengene ut av hånden på ham og truet med å angi ham. Han sto påglødende jern, og når han prøvde å rykke bort føttene, var de naglet fast.

Han vred seg og skrek.Og når han vred seg, strømmetsmerten som smeltende bly ned gjennom armene og gjorde pinen hundre gangerverre...”

“...Gjennom en rød tåke så han skikkelser nedenforkorset, Han hørte ilske stemmer spotte og håne: ”Andre har han hjulpet, men segselv kan han ikke hjelpe.” Det var som raspende filer som ubarmhjertig bletrukket over hans pinte kjøtt.

Han begynte å forstå at dette ikke skjedde for hansskyld… Det gjaldt den andre, den ukjente som de kalte Guds Sønn og som de håntesom Messias-en ynkelig overgitt Messias, som ikke kunne stige ned fra sittkors...”

“Han hørte kameraten lengst borte rope i smerte.Ville, bespottelige ord gikk over hans tørre lepper. Også han hånte denneavmektige Messias...”

Da rørte den forhånete på seg. Han hadde hørtforhånelsen og snudde hodet. Han så på ham som hadde hånt ham. Et eneste langtblikk var det, et blikk fylt av forferdende pine, men fri for all frykt ogynkedom. Det var et blikk som ville samhørighet, som ville dele denneforbannelsen, og som undret seg over å bli lønnet med utakk. Blikket var såhelt annerledes enn han hadde tenkt seg at han begynte å se på mannen. At hanled grenseløst var tydelig...””...Hullene i hendene hans hadde utvidet seg ogblødde sterkt. I sårene på skuldrene og knærne satt det svermer av fluer, ogstøvet som den hete vinden virvlet opp, festet seg i svetten på hans naknekropp...”

“...Solen lyste blodig rød,..men dens kraft lotbare til å økes. den sto akkurat i sin største høyde nå, og hele himmelrommetvar som en digel fylt av glødende smeltemasse...”

“Folkgikk fram til korset, rystet foraktelig på hodet, og spyttet på ham som hang der, men han svarte ikkeet ord. Som svarte skygger, som ormer gled de gjennom den røde tåken. Øyneneglimtet hvite, leppene hveste, de vuggende ormehodene ble løftet høyere oghøyere og så hogg de kløvde tungene til. De hogg igjen og igjen mot ham.Stadignye folk, prester og skriftlærde. ”Men om giften rant svartgrønn over hanslegeme,så skylte blodet som rant ut bort giften.”

“Han så to skikkelser ved den andres kors. De hånteikke.” ”Han på korset så på dem, og kvinnen så på ham med øyne som rommet enverden av lidelse og ømhet.Da gikk det en kraft ut fra ham på korset. Det varbare noen ord. De skapte og forvandlet. De løftet bort berg av sorg ogbekymring, de favnet år og årtier og bøyde de to andres vilje og framtid etterden gode vilje som lyste i disse plagede øynene.” ”Så var alt ordnet for dennekvinnen som han forsto var den korsfestedes mor.”

“Den røde tåken begynte å få fargen av mørktblod....Han kjente at han snart skulle miste bevisstheten i denne pinende rødeilden. Enda en gang så han på mannen der borte,...da flammet det plutselig oppen klarhet i ham. Rett gjennom mørket og pinen kjente han at den andre haddemakt, og at han kunne stige ned av korset om han ville. Det var bare det at hanikke ville. Andre har han hjulpet,... men seg selv hjalp han ikke. Det vardette som var hans hemmelighet. Han var Guds Messias, og nettopp derfor hanghan der, og delte forbannelsens byrde med sine brødre. Igjen ropte den andrerøveren der borte fra sitt kors. Stemmen hans var så hatsk og bitter: ”Du er joMessias? Hjelp deg selv da vel! Og hjelp oss.”

Da ble han grepet av en sorgfull harme som varforskjellig fra alt annet han hadde kjent i sitt liv. I den røde tåken hørtehan sin egen stemme, underlig fjern, og underlig myndig: ”Frykter du ikke Gud,du som er under samme dom? At vi lider, er bare rett. Vi lider det våregjerninger er verdt,men han der har ingenting gjort.” Han så igjen på ham somde spottet for at han var Guds Sønn, han som hjalp andre, men ikke seg selv.Skulle han våge? Han hadde ikke fortjent det. Men fordi Messias’ hemmelighetvar dette at han hjalp sine brødre, våget han likevel. Og han som ikke haddebedt på mange år, kjente at det var en virkelig bønn som nå gikk over hanstørre lepper: ”Jesus, tenk på meg når du kommer i ditt rike.” Han som var Messias og hadde makten til åhjelpe, så igjen på ham. Pinen i hans blikk vek et øyeblikk for noe lyst, detvar som skinnet fra en dør som åpnet seg i natten: “Amen,” sa han. Jeg sierdeg: “I dag skal du være med meg i paradiset.”

Atter fløt den røde tåken sammen fra hans øyne, ogmørket trengte på, og presset den røde glansen sammen til en liten dansendeildkule i et stort kvalfylt dyp. Han var atter i pine, bare pine, intet annetenn pine, skjelvende tråder i en glødende smelteovn av kval. Men i den sammeilden, bare noen skritt borte fra ham, visste han at det stod et annet kors, etkors med en lidende Messias, som borget for at selv ikke hans usle ogfeilslagne liv var glemt av Gud!”

(Bo Giertz, “Med egna øgon,”(Sth.1947), norskutg.Gimnes forlag, Oslo 1948, s.240-246 i utdrag,og redigert, overs. StephanTschudi.)

II

Den forferdelige torturen og henrettelsesmåten stårforan oss i sin gru i denne skildringen av Golgata-dramaet sett fra røveren påkorset.

Men det er sannelig ikke mye Matteus-evangelietslidelsesberetning forteller om ham.Og det som står, er faktisk at begge røvernehånte Jesus på samme måte som defleste som sto under korset!(27,44)

Selv i angst og pine på korset, med døden for sineøyne, var “røveren på korset,”somvi så ofte stopper ved i fromhetsliv og forkynnelse, ikke from!

Nå folder Lukasevangeliet nærmere ut hvordan det gikktil da Røveren ble tatt i mot av Jesus. Og det kan jo være fint å bli minnet påat vi har en hel Bibel, og at spotten og hånet ikke var det siste for i detminste en av røverne. Han ropte på Jesus i siste sekund!

III

Men vi skal være stille for røverens bokstavelig taltdirrende spørsmålstilling.I høyeste grad en forbryter, i høyeste grad ufrom,også han en som håner den korsfestede som sa han var Messias.

Og samtidig vet han:Jeg skal nå dø, det nærmerseg.Solen brenner min kropp utenfra, den røde smertetåken brenner meg innenfra.Og alt er fortjent. Jeg har drept,jeg har mishandlet, jeg har stjålet, jeg harhoret, jeg har løyet og angitt for å redde mitt eget skinn.

Så ser, og hører han ved siden av seg en Kjærlighetsom vender det andre kinnet til, bøyer seg ned, trøster.En som er der, selv omhan kunne latt være. En som er der istedetfor andre. En som bærer den brennendesolen og den røde tåken for at Guds Rike også skal komme til Røvere, til dearme og usle, til ham!

Derfor er det han til slutt roper på Jesus!

IV

Det er sunt for oss å bli minnet på at den fromme ogangrende røveren også spottet og hånte.

For Røverenssituasjon er også vår: ”Vi fór alle vilt som sauer, vi vende oss kvar tilsin veg. Men Herren lét råka han det vi alle var skuld i. !”(Jes.53,6)

Dette er sannheten: ”Vi fór alle vilt.”Vi sovner fra bønnen i Getsemane. Orker ikke be, gidder ikke gå for å høreJesus tale. Vi forråder gladelig Jesus slik som Judas når det koster for mye åfølge Ham, være tro mot det Han og Hans Ord har sagt.

Eller tilpasser oss, tilpasser kirken når verdenbelønner med anerkjennelse, karrierer og penger.

Vi bruker gjerne makt som Peter, som brukte sverdet ihagen for å få vårt gjennom, for å herske over andre.

Eller fornekter, igjen som Peter, kanskje ved å si tiloss selv: “Det kan da ikke være så farlig om jeg ser, leser eller er med pådette som er mot Guds Ord. Jeg er jo kristen inne i meg!”

Vi toer våre hender i prøvens stund som Pilatus, for åredde vårt eget skinn.

V

“ Vi vende oss kvar til sin veg.”

Også vi hatet, myrdet med våre hjerter.Vi såret medvår tunge der vi skulle formilde og formidle. Vi lot være å bry oss når viskulle trøste. Vi talte vondt om vår bror, søster, vår neste,og vår kollega. Stjal deres sjelefred vedå legge byrder på dem som vi skulle tatt selv. Vi stjal fraarbeidsgiveren.Frimerker, telefonsamtaler, materiell. Stjal oppmerksomhet vedflørt, stjal kjærtegn og lyst i ulovlig kjærlighet. Begjærte nestens eiendom ogframgang, i yrke og familie.

Og det verste er at du og jeg ser ikke ut som røvere,selv om vi er det, men har en kristelig og from overflate.

Vi ønsker nok alle å rope på Jesus i vår nød. Ønsker åhøre av Jesus at vi skal få være med ham i Paradis. Og forhåpentligvis utsettervi det ikke til siste sekund. Kallet til å komme er nå.

Men at vi, og alle røvere skal få rope på Ham, at viskal få komme til Ham i Hans Rike, det kostet Jesus alt! Vi har ingenting.Ingenting annet enn synd og skyld.

Han ble grillet under Guds brennende sols vrede, Hanble innvendig stekt av Guds ustoppelige, Hellige og rettferdige rop ettersoning av syndene! Dine og mine!Alle våre Røverfakter og Røverakter. Tyveri, Baktalelse, Hor, Begjær, Hat ogRenkespill.

Så utgydes Jesu blod på Golgata.Gud Sønnen blør forved blodet å dekke til for Gud Faderens vrede. For å sone synden. Dekke dine ogmine synder for vreden. Gjemme dem i Jesu sår.

For at Guds kjærlighets sol skal skinne mot oss,og i oss.

VI

Det er et offer som skjer på Golgata. Forsoningenskjer i Gud! Korset er ikke bare et uttrykk for Guds solidaritet med lidendemennesker, og så skal vi finne ut om det passer oss å ha med Ham å gjøre ellerei. Det er Han som må forsones, derfor må Han ordne saken selv. Gud Faderenofrer Gud Sønnen for at vi skal finne Himmelen åpen! Det var fordi Han tar detalvorlig med vår synd og skyld, men også fordi Han elsker oss inderlig!

Så måtte Jesus komme. Og Han bar den utrolige oguutholdelige smerten og torturen, men viktigst var at Han bar alle verdenssynder, dine og mine opp på korset, like til sist, like inn til dette å utholdefortapelsen istedet for oss: «Min Gud, min Gud, kvifor har du forlate meg?»(27,46)

Han kunne latt være. For konge er Han; ”den kongenuten like, som skulle fødes på vår jord.”(Grundtvig, NoS 93,3) ”Dehengte en skarlagenrød soldatkappe på ham, flettet en krone av torner og satteden på hodet hans, og stakk et rør i hans høyre hånd. De falt på kne foran ham,gjorde narr av ham og sa: «Ver helsa, du jødekonge!»!(27,28b-29)

Her er Han i Kongekappen, Med Kongekronen, MedKongescepteret i hånden, og her hilses Han som Konge! Selv om det er detmotsatte av det de vil, er dette også motstandernes vitnesbyrd! Her er Kongen!

Men Han lot være å bruke sin kongemakt,for at vi ikkeskulle forbli usle og mislykkede røvere, men vinne Paradis, Himmelen, og Detevige Liv med Ham!

For at du og jeg-ikke skal være glemt av Gud!

For at du skal få tro at dine synder er tilgitt! Forat du kan ha fred med Gud på den grunnen som holder! Fordi Gud elsker også degi Jesus, sin Kjære Sønn, og vil ha deg til å rope på Ham. Nå. Ha del i Ham. Detå tro på Ham. Utsett det ikke til slutt.For Han vil ha deg med til Himmelen!

Til ære for Faderen, og Sonen, og Den Heilage Ande,som var er, og vere skal, EIN Sann Gud,frå Æve til Æve!

svennam@hotmail.com