Påsketida

Esek.34,11-16

Konfirmantgudstenestemed samtale

Hyrden ibakgaten.

I

Det er mulig at rammen for teksten i dag er uvanlig. Isralesfolk er bortført til Babylonia, sauer på vidvanke, en gjeter som leter.

Men er nå egentlig Bibelordet i kveld borte i“Langt-vekk-i-stan”?

Det er sikkert noen her som vet litt om sauesanking omhøsten. Om å lete og finne sauer. Eller om noe annet som er kommet bort.Mistet.

I teksten i dag er Gud en som leter. En sauegjeter.Gjennom profeten Esekiel forteller Han sitt folk at Han vil lete etter sinesauer, og passe på dem. Det betyr at nå vil han gripe inn for å hjelpe sittfolk. Det var vold og nød, redsler og flukt, for stormakten Babylonia varabsolutt ikke til å spøke med!

Men Herren lengter etter dem . Derfor vil Han gå utfor å lete etter dem!

Sauer har det med å gå for langt ut, de setter segfast, de blir hengende i noen greiner over stupet.

Men Herren er Hyrden som hører ropet om hjelp. Jeg serHam under brennende sol, eller i piskende regnvær. Langs stup, i søle påflatene. Mer behagelig å være i ro. Men det vil Han ikke. For Han leter ettersine egne. Han leter på stupet, når den skrekkslagne sauen med hyrdestaven,legger den på skuldrene, og bærer den hjem til gards.

Så vil Han passe alle han får samlet, la dem få hvileseg, og gi dem godt stell. De som har skadet seg skal bli hjulpet. No problem.

Men, se dét er et godt spørsmål:

Hva hadde nå sauene å gjøre på villstrå mens de kunnevært på de lekreste grønne marker?

II

Deter ikke bare sauer som kommer bort i Bibelen. Jesus taler et sted om penger somforsvinner, og et annet sted om en sønn som reiste hjemmefra.

Detvar han som du kanskje husker var på seks stasjoner:

1.Hjemme hos Gud.

2.På vei bort fra Gud.

3.Helt borte fra Gud.

4.I ferd med å komme til seg selv.

5.På vei hjem.

6.Hjemme igjen hos Gud.

Hvorer vi? På villstrå, eller hjemme?

Ervi:

Hjemmehos Gud?

Påvei bort fra Gud?

Bortefra Gud?

Påvei hjem?

III

Herren kaller deg i dag til virkelig å følge Ham.Jesus vil at vi skal ta Ham på alvor! For det er godt å være hos Ham. Det ergodt å bli stelt med av Ham, men det er vondt å være på avveier, borte fra Ham!

For Bibelen viser oss at det er Jesus som er den GodeHyrde! Bibelen sier at Gud er så interessert i å finne de bortkomne at Hanleter aktivt etter selv ett eneste bortkommet får!

Han vil passe på deg, være hos deg med sin omsorg, slik at du skal ha detgodt hos Ham. Han vil gi deg mat fra sitt Ord, dekke sitt Bord for deg, stellemed deg som sin egen, og la deg bo hos seg i all evighet! “Bo i Herrens husgjennom lange tider.” (Sal.23)

Og skulle du være her i dag og være borte fra Ham, såskal du vite: I dag er Han på utkikk nettopp etter deg! Han vil ikke ha deg inni noen religiøs tvangstrøye. Det er så mange som tror det! “Eg trokkje på Gud”.OK. Kanskje det er slik. Men kanskje et slikt utsagn like mye er en reaksjon påett eller annet i kirken, mellom de kristne. Men Jesus svikter ikke. Han vildeg bare godt, for både livet og evigheten! Han vil være dinGode Hyrde. Aldri vil Han la deg istikken, Han vil verne deg mot alt vondt, være hos deg i nederlag og mørke, ogtilgi all din synd og skyld.

IV

Særligtil dere som er konfirmanter:

Jeghusker godt en scene fra min egen tid i barneskolen. det var på Fridalen skolei Bergen. Noen kamerater og jeg hadde funnet på å spørre læreren vår, som varliten av vekst: “Ka ska du bli når du blir stor, lerar?” For det kom vi påoverlærerens(det het rektor den gangen!) kontor. Der skal jeg si vi skalv ibuksene! Men jeg husker også en episode fra realskolen på Rå. Det var sport åstue så mange som mulig inn på gutte-WCet. Dette skjedde ikke så sjelden. Fasttakst var da at etter en stund kom inspiserende lærer, tok anføreren i nakken,og førte ham til rektors kontor. Der ventet reaksjoner av forskjellig slag, altfra formaninger og skjenneprekener til utvisning.

Vier også slike som tas i nakken og bringes til “rektor”. Foran Guds ansikt stårvi med alle våre mangler overfor mennesker og Gud, det Bibelen kaller synd. Mentil forskjell fra rektors kontor på Rå og andre steder, står der en som hartatt straffen på seg. Det er Jesus, vår Frelser og vår Herre. Men bare den somikke får det til, som vet med seg selv at han ikke han kan frelse seg selv, fårmøte Ham som gikk gjennom døden for oss, bare den kan bli frelst. Jesus Kristusvår Bror og vår Venn er vår eneste sjanse og vår siste redning. Grip den nå!

V

Særligtil de voksne i kveld:

Viforeldre og foresatte kan ha mange bekymringer for barna våre. Det er skolen,det er barna i forhold til kamerater og venninner, det er hvordan de fungerer ilivet, hvordan det vil gå med dem.

Enfar gikk en dag i en bakgate i Bergen[1].Da traff han en venn som ble forbauset over å se ham der. Det vanlige var athan beveget seg selvsikkert i Kong Oscars gate i travel marsj til og frakontoret/Bystasjonen. Men, denne dagen gikk han urolig og nervøs opp og ned ien av bakgatene. Vennen fikk forklaringen: “Min sønn er oppe til eksamen påskolen der,” sa faren og pekte på en velkjent murbygning like ved. “Består haneksamen kommer han ut hovedinngangen, og da trenger han ikke meg. Men, strykerhan, vet jeg at han kommer ut bakveien. Og da vil jeg gjerne stå her i bakgatenog ta imot ham og vise at jeg er like glad i ham for det.”

Enslik far er Gud. Han står i livets bakgate og venter på dem som ikke får dettil, dem som stryker i livets mange eksamener. Dette er det vi kaller nåde. Hanbryr seg om oss enda vi ikke er verd hans kjærlighet og omsorg. Er det mening islikt? Menneskelig talt, nei, men slik er Han!

Vihar strøket alle sammen i Guds skole. Jeg også. Du også. Og vi trodde kanskjenoen hver at nå var det forbi med oss. Men, Gud tilgir oss for Jesu Kristiskyld uten noen fortjeneste og verdighet hos oss.

Hanmøter deg i bakgaten!

Esekiel fikk i oppgave å tale Guds Ord. Det har jegogså fått. Så ber jeg deg i Jesus, den Gode Hyrdes Navn: Hør Hyrdens rop og ladet bli alvor med å komme til Ham!

Til Ære for Faderen, og Sonen, og Den Heilage Ande,som var er, og vere skal, EIN Sann Gud,frå Æve til Æve!

svennam@hotmail.com

---

[1] Etter Dahlen/Trondsen, Morgenvakten, Oslo 1956? s.55-57.