Exaudi/6.s.ipåsketiden

Ef.4,1-6

Familiemesse

Påbesøk hos Paulus.

Intimasjon:

Velkommen til kirke på 6.s.e.påske!

I dagskal vi bli mer kjent med Paulus. Han var apostel, sier vi. Det betyr at han haddesett Jesus og hørt Ham tale, ja Jesus hadde snudd livet hans helt om, og gjortham til sitt sendebud. Og dét er ganske viktig, for Bibelen forteller oss at omvi skal være kristne, må vi stole på det apostlene har å si.

----

I dagskal vi tenke oss at vi her i kirken sitter i en tidsmaskin. Og så må vi spennefast sikkerhetsbeltene, for nå skal vi ta oss en tur til Roma, Italiashovedstad. På Jesu tid var denne byen hovedstad i et mye større land som hetRomerriket.

Vi reiser tilbake itiden, og setter kurs for det landet som ser ut som en støvel. Vi feier inn fradet blå Middelhavet, og reiser et stykke langs en elv. Der ser vi byen. Den harmange fine bygninger. Det skinner i hvitt. Det er varmt, nesten 35 grader.Bortest i en trang gate ser vi et lite hus med flere leiligheter. Utenfor endør i 3.etasje står det mange folk i kø.

”Skaldere også til Paulus,” spør én når vi kommer bort til dem. ”Kanskje også derevil høre om Guds rike og Herren Jesus Kristus?”(Apg. 28,31)

Vi må stå lenge i kø, men nå er det vår tur. Ensoldat, han som passer på Paulus, ber oss stige på.

Inne i stuen blir vibedt om å sette oss til bords, mens soldaten roper: ”Paulus, her er noengjester til! De kommer fra et sted som heter Øygarden i det kalde Norden!”

Pauluskommer. Han gjesper, men smiler til oss.

”Unnskyldat jeg er litt trett, men jeg har akkurat skrevet ferdig et brev til de somtror på Jesus i en stor by som heter Efesus i det landet dere kallerTyrkia.”(Altså det brevet som Ole har lest fra igudstjenesten i dag: Ef.4,1-6.)

Kan dufortelle oss om livet ditt, Paulus, spør vi.

”Jeg varveldig i mot Jesus til å begynne med”, sier Paulus.

Jeg erfødt i Tarsus, en vakker by sørøst i Lilleasia. Egentlig hette jeg Saulus etterkong Saul. Jeg lærte å lage telt, men siden pappa var fariseer, ble jeg ogsåstrengt opplært i Moseloven og alt om Israel, for jeg skulle bli skriftlærd. Ogsom ungdom kom jeg til Gamaliel i Jerusalem for å lære mer. Derfor ble jeg enveldig ivrig og streng fariseer, og jeg trodde at bare om vi mennesker oppfylteGuds Lov kunne Han være glad i oss.

Mens jegbodde i Jerusalem så jeg Jesus, og hørte Mesteren tale. Men jeg trodde ikke påham. Jeg mente at Jesus var farlig for Gud, Israel, og at han var den verste bedragerensom noensinne hadde levd.

Og detble ikke annerledes etter at Jesus døde på korset i Jerusalem, og folk begynteå snakke om at Han var stått opp fra de døde.

Da Kirkenbegynte å vokse, ble jeg dens største motstander. Jeg så det som min jobb åmobbe de som fulgte Jesus. Mange ble pisket i synagogene til de bad ombarmhjertighet og i sin nød sa at de ikke lenger trodde på Jesus, eller led ensmertefull død. Navnet Jesus Kristus måtte utryddes. Men inne i meg hadde jegdet ikke godt. Det var som om en stemme hvisket til meg:

«Saulus,slutt med dette! Jesus var virkelig Messias!»

Så fikkjeg høre at det var blitt en kristen menighet i Damaskus i Syria. Jeg bestemtemeg straks for å reise dit for å ødelegge for dem. Jeg reiste sammen med enflokk soldater.

Jeg red ispissen for karavanen. Det var midt på dagen da vi nærmet oss Damaskus. Det varkjempevarmt. Solen strålte fra en klar himmel.

Daskjedde med ett det underet som på et øyeblikk gjorde slutt på alt mitt hat, ogsnudde livet mitt helt om. Det var Jesus selv som grep inn og bad meg stansedet vonde livet jeg førte.

Det komet kraftig lys fra himmelen og omsluttet oss, et lys som var så hvitt og sterktat solen bleknet, enda så varmt det var. Redde slo vi hendene for øynene, falttil jorden og gjemte ansiktene våre i hendene.

Mens jeglå på marken i stor redsel, hørte jeg en stemme som ropte: Saul,

Saul!Hvorfor forfølger du meg?

Jeg vågetikke å se opp, men stammet bare fram: Hvem er du; Herre? Da skal jeg si jegfikk svar: Jeg er Jesus, han som du forfølger!

Jeg skalvover hele kroppen, og kunne ikke gjøre annet enn å krype sammen på jorden mensjeg hviskende spurte: «Herre, hva skal jeg gjøre?»

”Reis degog reis inn til Damaskus; så skal jeg si deg det du skal gjøre”; svarte Herren.

Skjelvendereiste jeg meg, men selv om jeg åpnet øynene, kunne jeg ikke

se noe.Jeg famlet omkring i mørke. Lyset fra himmelen hadde gjort meg

blind.

Soldatenegrep meg ved hånden og ledet meg inn i byen. De ville gi mat og drikke til meg,men jeg klarte ikke å spise på tre dager. Jeg satt i mørke, og var veldig leimeg. Jeg tenkte bare på Jesus, Messias, og hans venner, og hvor slem jag haddevært mot dem. Jeg forsto at jeg hadde kjempet imot Gud. Skammen, smerten, ogskylden brant inne i meg. Til slutt ropte jeg: «Gud, vær meg synder nådig!» Jegmåtte tenke på den gamle salmen jeg lærte både av pappa hjemme i Tarsus og avGamaliel i Jerusalem:

”Jegløfter mine øyne opp til fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelpkommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.”(Salme 121)

Plutseligvar det som en trøstende hånd ble lagt på hodet mitt, og mørket forsvant. Jegså bildet av en mann som het Ananias. Men straks etter var det mørkt igjen.

IDamaskus bodde det virkelig en mann som het Ananias, en mann som mange så opptil, en som var en sann Jesu disippel.

Tredjedagen etter at jeg var kommet til byen, hørte Ananias Jesus tale: Ananias! Gåbort i den gaten som kalles ”Den rette” og spør etter en som heter Saulus fraTarsus, for nå ber han!

Ananiasble redd naturligvis, for han var jo redd for meg som var kjent for å stelle istand så mye vondt. Men Jesus sa: ”Gå! Han er et redskap jeg har valgt meg ut;til å forkynne mitt navn til jordens ender.”

Ananiasgjorde som Jesus sa og gikk til huset der jeg var. Da Ananias kom inn til meg,sa han: Saul, bror! Jesus, han som viste seg for deg på veien har sendt meg. Nåskal du få synet igjen og bli fylt med den Hellige Ånd.

Da føltejeg det med ett som om det falt et lokk fra øynene. Jeg kunne se igjen, og såvar det jo den samme mannen jeg hadde sett i synet. Jeg ble fylt av en dypglede.

Ananiasfortalte meg også hva Herren hadde sagt til ham: Gud har utvalgt deg til åkjenne hans vilje og se den Rettferdige og høre røsten fra hans munn! PåkallJesu navn og få dine synder vasket bort i dåpens bad!

Jeg bledøpt, og slik ble altså Saulus, Jesu fiende, til meg Paulus, Jesu disippel.

Nå villejeg bli sendebud, apostel for Jesus, men for å forberede meg til denne storeoppgaven måtte jeg gjøre som døperen Johannes hadde gjort før meg, søkeensomheten i ørkenen. Lenge bodde jeg derfor i Arabia, alene med Gud. Så drojeg tilbake til Damaskus og å forkynne budskapet om Jesus.

Jeg taltetil jødene om at Jesus var Messias. Men da ble de som spørsmålstegn! De stirretpå meg og sa: Er ikke dette han som prøvde å utrydde alle i Jerusalem somkaller på Jesu navn?

Jeg blederfor ikke lenge i Damaskus, for jeg ble lagt for hat etter at jeg var blittomvendt, og noen prøvde å drepe meg. Dag og natt stod det vakt ved byporten, såjeg ikke skulle slippe ut. Men de som trodde på Jesus gjemte meg i et hus likeved bymuren, og en natt firte de meg ned i en korg. På den måten slapp jeg utav byen, og vendte tilbake til Jerusalem.

Der møttejeg først Barnabas, så Peter, og de andre kirkelederne.(Etter Anne De Vries: Bibelenforteller II, Filadelfiaforlaget Oslo, 1964, s. 248-252)

Og sidenda har jeg reist på 3 lange misjonsreiser før jeg reiste hit til Roma.

Mangeganger har jeg vært I fengsel. Jeg er blitt pisket 5 ganger, én gang er jegblitt steinet, tre ganger har jeg forlist med båt. Jeg har drevet omkring utepå havet, vært i livsfare på elver, blant røvere, i byer, og i ørkenen. Jeg harfrosset i fjellene, blitt frosset ut av falske venner, Jeg har arbeidet ogslitt, ofte våket, vært sulten og tørstet, frosset, og så har jeg det dagligepresset, for jeg må tenke på Kirken, alle menighetene som tror på Jesus. (Fra2.Kor.11.23 flg.)

Etter denlange talen ser Paulus på oss og smiler:

Jeg visstejo ikke at budskapet om Jesus skulle nå så langt som til dere fra Øygarden iNorge!

(Så trorjeg vi må spørre Paulus om noe!)

Har du enhilsen til oss, Paulus?

I tekstendere har hørt i kirken deres i Blomvåg i dag sier jeg at dere må stole på detjeg og de andre apostlene forteller om Jesus. Og så må dere stole på Jesus, ogla Ham være Frelser og Herre for dere, leve som kristne, og være glade i Hamsom vil føre dere hjem til Himmelen!

Værvillig til å tjene hverandre og tilgi hverandre. Alle gjør vi feil og trengerde andres barmhjertighet. Jeg kan aldri glemme at Jesus elsket meg som levdemot det Han sa. Det er det samme for dere. Jesus var barmhjertig mot dere, nåmå dere være barmhjertige mot hverandre.

Og så vil Han la dere høre sammen som ett legeme, med den samme ogrette kristne tro, og det samme kristne håp om Himmelen. Dere er døpt med densamme dåp som jeg fikk, dere har vi del i det samme nattverdbrødet. For det erjo bare én Gud, én Far i Himmelen, én Herre, én Hellige Ånd, Han som er overalle, gjennom alle, og i alle som tror.

”For jeg skammer megikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jødeførst og så dere i Øygarden. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro ogtil tro, for Den rettferdige skal leve ved tro.”(Rom.1,16-17)

Så sier vi takk til Paulus, spenner fast sikkerhetsbeltene, ogflyr hjem igjen mens vi husker det han sa.

Vi samler det i det vi har lært i kirken i dag. Vi vil leve

til Ære for (+) Namnet åt Faderen, Sonen og Den Heilage Ande som var, er ogvera skal, ein Sann Gud, frå æve og til æve.

svennam@hotmail.com