Midtfaste

Joh. 6, 1-15.

Høgmesse

Der de sultne blirmette.[1]

I DAG SKAL VI TILBAKE TIL GALILEA. Du husker kanskje fornoen uker siden, da vi hadde teksten i Jesus som stilte stormen? Da tenkte vioss at vi var på turistreise til Israel, og bodde på hotell i Tiberias undervårt opphold i Galilea. Frå hotellvinduet så vi ut over den vakre blå sjøen,som ligger der som et øye mellom fjellene, dypt nedsunket i Jordandalen.

I teksten i dag kalles den Tiberias-sjøen, og det var i densnordlige ende at brødunderet skjedde.

La oss tenke oss at vi drar dit. Vi legger veien nordovermot Rosh-Pinna, hvor Israels militæradministrasjon la før 6-dagerskrigen. Deter en mil til Tabgha, der brødundret trolig skjedde, men før vi kan ta av fråhovedveien ned dit, passerer vi Migdal. der Maria Magdalena var fra, og krysserGinossar-dalen, som er meget fruktbar.

Det er varmt i Galilea, men det er vakkert her!

Tabgha er et arabisk navn på det stedet vi skal. Det betyrde sju kilder. Her er vårt mål. Det er det bygget en kirke her over noenuendelig vakre mosaikker. I heten brenner bildet seg inn i netthinnen: En kurvmed 5 brød i midten, og på hver sin side to fisker.

Men Tabgha har mer: Her er også St. Peterskirken.Tradisjonen forteller nemlig at det var her Jesus åpenbarte seg for disiplenepå stranden etter oppstandelsen, og sa til Peter: «Fø mine lam!» (Joh. 21) Også da gav Jesus sine venner brød og fisk. Frommepilgrimer i middelalderen kom derfor til å gi dette stedet navnet:

«Herrens bord.»

Her har vært folk før oss. Men i likhet med oss var de pånoe mer enn turistreise. Vi er på vandring. På vandring gjennom ørkenen. På veimot målet i vårt Kanaan, i Himmelen.

Herren førte oss igjennom det store hav, i dåpen, og satte osspå veien hjemover. På veien gjennom verdens ørken, dens kvelende hete ogmotstand. Men for pilegrimer før som nå faller mannaen på marken: «Dette erdet brødet Herren har gitt dere til mat.» (2. Mos.16,15) Så underfullt og vakkert!

For Herren dekker bord for sine venner som er på vei. Og Hanvil så inderlig gjerne i dag at du og jeg skal stoppe opp for å få Livets brød,så vi kan nå det målet

Han har kalt oss til.

II

Derfor vil vi i dag tale om Herrens Bord. og først da:

Hvorfor det dekkes.

Du har vel kanskje som meg flere ganger undret deg over denmerkelige underfundigheten i Johannesevangeliet. Evangelisten vil ofte ha ensak sagt slik at den borer seg inn i oss og blir vår på en spesiell måte. Sliker det også i evangeliet om brødundret, for i teksten står det: «Påsken,jødenes høytid var nær.» (6,4) Dette erikke bare en tidsangivelse, og slett ikke en tilfeldig en, for det er Guds egentidsregning som her bryter inn i vår verden.

Jeg vet ikke hvordan du har det med tiden din. Er ikkekonklusjonen lett for oss mennesker i dag at «Jeg har ikke tid!» Så tenker vitilbake på vår barndom og

sukker oppgitt: «DA hadde jeg tid til alt mulig!» —Men det er den samme tiden vi har til rådighet, da som nå.

Påsken, jødenes høytid var nær. Det var ikke bare denkommende påsken evangelisten talte om. Det var rett før denne det skjedde, somvi hører om i dag, men

Johannes vil ha oss til å sette det i forbindelse med denAVGJØRENDE Påsken; «liksom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skalogså Menneskesønnen løf-

tes opp, for at hver den som tror på Ham, skal ha evigliv.» (3,14-15.)

Det er det store offeret på Golgata som ligger og dirrer ihver en trevl av teksten, da Gud Faderen ofret Gud hver en trevl av teksten, daGud Faderen ofret Gud Sønnen i ditt og mitt sted, for at Han skulle sone Gudsrettferdige vrede over din og min synd og skyld.

Kan noen overleve i en ørken uten næring? Noen hver av osskjenner vel et klassisk motiv fra det hvite lerret: Vandreren som segneferdigstavrer seg fram over endeløse sanddyner og sletter. Så langt i det fjerne serhan farger, Grønne palmer, og-det blinker i asurblått vann.

Han mobiliserer sine siste krefter, bare for å oppleve atoasen var en luftspeiling. Han synker fortvilt sammen, døden nær.

Det er ikke selvsagt at den som er på vandring skal nå fram.Slik var det heller ikke for Israels folk. Hebreerbrevet taler om dette: (3,7-10aog 4,11.)

Det går an å bli igjen langs veikanten. Det går an å aldrikomme inn til hvilen, selv om du aldri så mye har blitt reddet gjennom havet,dåpen, fra Guds fienders, syndens, dødens og djevelens makt.

Og var det ikke fordi Jesus kom, og ble vår Forsoner, såhadde du og jeg for alltid vært forvist til fortapelsens ørken. Men Gudsbrennende kjærlighet til deg og meg brøt igjennom Hans brennende vrede, ogsendte Sønnen Jesus Kristus til offerstedet, for å sone brøden, drepe døden, oglegge djevelens rike øde.

Du husker beretningen om da Abraham fikk bud om å ofre Isak,sin eneste sønn, som han var så glad i, i Moria-ørkenen? Du får lese det selv i1. Mos. 22. Abraham slapp å fullføre. «Gud vil nok selv se seg ut etofferlam.» På Golgata måtte Jesus, Gudsenbårne Sønn ofres. Han også elsket av sin Far. Men Han var offerlammet Gudhadde utsett seg! Påsken, jødenes høytid var nær.. .

«Jeg er livets brød»,sier Jesus lenger ute i kapitlet vårt. «Jeg er brødet som kommer ned frahimmelen».

«Det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til livfor verden. » (6, 51b)

Påsken, jødenes høytid var nær. Her, ved Tabgha, gir Jesus idet store under det under som er enda større:

Sitt legeme, som Faderen frembar en gang for alle da GudsLam ropte ut i smerte: «Det er fullbrakt!»

Så flyter fortid, nåtid og framtid sammen i ett. Der, påslettene ved Tiberiassjøen rykker Guds tid inn i vår tid, og blir vår tid oganledning, vi som tror vi ikke har tid.

Han vil gi oss mat, reisekost på veien!

Ved Herrens Bord. Der gjelder det å stoppe opp. For - Hvagis ved bordet? Det er det neste vi skal tale sammen om i dag.

III

Her var brød- av bygg, som var de fattiges mat. Her vartørket fisk, småfisk egentlig, heller ikke mat for storfolks bord. Og her varlite. Altfor lite til så mange. Flere enn 5000 var der nok også. Kvinnene ogbarna var ikke med i det tallet.

La folket sette seg ned, sier Jesus. Han tar brødene, bertakkebønnen og deler ut. Himmelens matematikk trer i aksjon. Guds tid blirmenneskers tid. Det som ikke kunne skje, det skjedde likevel, ved Herrens Ord,ved Hans løfte og mysterium.

Mer enn 5000 mennesker fikk nok, og enda var det 12 kurver,fulle av brød tilbake. Helhetens tall.

Fattige mennesker ble mette! Fattige mennesker som varsultne, og som i sin sult oppsøkte Jesus.

Ved Herrens Bord skjer underet! I dag igjen samles vår lilleflokk her ved havet som er på vandring hjem.

Vi samles om Herrens Ord, Ord fra Himmelen kledt imenneskelig språk og dialekt, trykt på menneskelig papir.

Et utskjelt ord.. . For mange mennesker er de prester ogpredikanter dumme som vil holde seg til Ordet og stå på det. Og hoderysting oglikegyldighet blir dem til del som vandrer med daglig manna - med Ordet somføde på himmelveien.

Og likevel er det sant; den som får sette seg ned og lyttetil Herrens Ord, han og hun får spise seg mett av Guds overflod.

Det får våge seg at det ikke er populært. Når du og jeg fårsamles om Ordet i kirken og bedehus, da fornyes håpet, troen styrkes, og vi fårmålet klarere i sikte.

Og, når du og jeg hver dag får være stille om Bibel og Bønn,da får vi bli hentet inn igjen på veien om vi har stått Herrens Ord imot, vifår korrigert kursen, og får styrke til neste etappe i ørkenens hete, enten detnå er fristelser og fall, frykten for døden, eller djevelens gjerninger rundtom i vår verden vi får mest å stri med.

Ved Herrens Bord. Akkurat som rettene ved våre middagsbordkan variere i utseende, slik er det også hos Gud. Mat og næring på veien er detogså i høyeste grad når Livets Brød kommer til oss i nattverden.

Og det er vel meget mulig at det nettopp er gavene vedalterbordet som Herren særlig vil tale med oss i dag.

IV

Vi snakket om Johannes’ underfundighet tidligere i dag. Denkommer også til uttrykk når det gjelder ordbruken ved brødunderet. «Da tokJesus brødene, bad takkebønnen...»

Det er nesten ord-for-ord det som sies om innstiftelsen avnattverden, ja, det er mulig at det nettopp er slik Johannesevangelietforkynner om nattverden.

Og, mens den midtre delen av Johannes 6 taler mere genereltom Livets brød som kom til vår jord, og om LIVET som gis her, så taler sluttenav kap. 6 uten tvil om

nattverden (6, 54 og 57c).

Når Jesus ved nattverdinnstiftelsen tok brødet og knyttetsitt legeme og sin offerdød sammen med det, fikk brødunderet en helt bestemtbetydning.

Ved Herrens Bord. Vi som er på vandring trenger mat. Gudtrenger å stoppe oss opp i vår heseblesende mangel på tid, og skjenke oss sintid, Kristi legeme og blod, i, med og under brødet og vinen.

Det betyr, at Guds gave i Kristus, syndenes forlatelse,virkelig ER i brødet og vinen, men gis med dem, slik at de enkle og fattigsligeelementene forblir brød og vin, men også gis under dem, slik at detguddommelige er skjult under det jordiske ytre.

Kristi hemmelighetsfulle nærvær i menneskelige midler... Hermøtes tid og evighet. Markens grøde, korn og druer, bearbeidet og foredlet tilbrød og vin tar Herren, og vever det sammen med Guds frelsesplan, med Lammetsrøde blod på Golgata som tråd - DETTE ER MITT LEGEME! DETTE ER JESU BLOD! Herstår tiden

stille.!

Vi ser Ham ikke på vår vandring. Men Herren Jesu Kristi nærværi sakramentet har noen forsøkt å uttrykke ved følgende bilde:[2]

Om våre øyne ble åpnet ved alterringen, slik at vikunne se det usynlige, skulle vi se Herren selv stå ved alteret, gjennomstråltav himmelsk klarhet, like virkelig som noen av oss, og likevel fylt av enherlighet som ingen av oss eier, akkurat slik han viste seg for disiplene etteroppstandelsen. Vi skulle se Herren løfte hendene og velsigne brødet og kalken,slik som Han gjorde den natten Han innstiftet nattverden. Vi skulle se ham gå langsalterringen og selv rekke oss sine gaver, og vi skulle få se hvordan gavene,det hvite brødet i hans hånd og den røde vinen i kalken begynte å stråle avsamme himmelske klarhet og formidlet samme overjordiske liv, som var i hamselv.

La folket sette seg ned! Kom du også. Sett deg ned, fall påkne for Ham, bli hos Ham og opplev enheten med de andre som er på vandring.

«Brødet som vi bryter, gir ikke det del i Kristi legeme?»(1. Kor. 10.16)

Vi som tror på HAM er også på underfull måte Hans legeme. Ogfra alterbordet sendes du og jeg ut i verden som Hans legeme, for at vi skal fåandre med oss på

vandringen, for at Livets Brød skal mette de som sulteretter Herren og vil komme til HAM, men også for at Livets brød skal minne osspå det daglige brød, som så mange mangler i dag.

Hvordan kan den som Herren får mette ved sitt bord, ellerved middagsbordet, lukke

sitt øre for den sultendes og arbeidsløses rop?

Vi må vel si: Hvem er jeg, hva er vi til så mange? Heldigvisregner Herren annerledes. Akkurat som Han tok brødet og fiskene, og brødet ogvinen, lite og uunseelig i seg selv, kan Han ta deg og meg, vår lille, redde ogsvake menighet i sin mektige hånd, tale sitt Skaperord, og gjøre alle ting nye,gjøre underfulle verk i ditt nabolag ved ditt stammende vitnesbyrd om Herren.Vi er såvisst ikke 5000, men han kan forflere vart tall på underfull vis.

Og dine og mine bønner, penger og små krefter og små krefterkan Han bruke. Hva er det til så mange? Svaret er: Sett deg ned hos Herren, såskjer underet. Hans under med deg!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var,er og blir én sann Gud, fra evighet til evighet!

svennam@hotmail.com

Denne prekenen var en del av PHU- Pastoral-homiletiskutdanning i Presteforeningen i Møre Bispedømme. Jeg var en av flere prester somvar med på kurset, ledet av stiftskapellan Ottar S.Myrseth og bestyrer OdvarHalgunset.

---

[1] Fra: Prekener i BudPrestegjeld i 1980-årene av Svenn Martinsen, i ”Kyrkjelydane ved Hustadvika”,Bud 1989. I boken har den følgende ingress:

”Detaller mest sentrale i tjenesten som prest er å forkynne Herrens Ord, ogforvalte Hans sakramenter. Ingen av delene er lette, men den som får holde segtil at Bibelen er Guds Ord, og at den taler sant og forpliktende om lære ogliv, han står trygt på prekestolen, og får frimodig holde seg til Kristiinnstiftelse av dåpen og nattverden.

Detbetyr at jeg må fordype meg i Skriften, slik at jeg får levende kontakt med denvirkelighet som Guds Ord er bærer av. Jeg må kunne si etter Jes. 50,4 at «Herrenmin Gud har gitt meg en disippels tunge, så jeg med mitt ord kan styrke dentrette...”

Detvar nettopp dette jeg ønsket med den prekenen som nå følger. Den er blitt til isterk anfektelse over at den Kirke som skulle være Jesu Kristi egen eiendom,Hans Hellige og udelelige legeme, står splittet, taler med flere tunger, ogdrar i flere retninger, her på Romsdalshalvøya. Men Herren bevarer sitt folk.Både prest og lekmann som klynger seg til Hans Ord og løfte. Da Herren haddefått arbeidet så mye med meg at jeg for alvor fikk se at Han hadde bevart bådemeg og de to inderlig kjære menigheter som jeg har hatt ansvar for i snart 10år, ble denne prekenen skrevet.

Dener samtidig en spesiell hilsen til mine to menigheter i Bud og Hustad. Skullejeg noen gang gi dere en åndelig testamente, tror jeg det måtte bli dette...”

(FraBud kirke 29. mars 1987, også holdt på Radio Hustad 11. mars 1988. Før prekenensang vi NoS 589: Herre, samle nå oss alle.

Etterprekenen sang vi NOS 104: Vi skal se deg Herre Jesus. Vi brukte tonen fra Melodiboken nr. 552 (Vis meg veien,kjære Frelser.) Jeg husker at menigheten virkelig sang ut, i lovsang og takktil Frelseren.

[2] Fra Bo Giertz, Grunden,en bok for konfirmander, om salighetens grund, medel, og ordning, av Bo Giertz,Stockholm 1942, s. 120 og 122. Norsk overs. avsn. v.SM.