Martin Luther:

Kirkens kjennetegn

(Fra kirkemøtene og Kirken, 1539)

I utdrag, ideomatisk(menings-)oversatt av Fr.Svenn Martinsen.

Denne versjonen er datert 7.juni 2005.

Dokumentet vil senere bli supplert.

1.GUDS ORD

For det første kjenner man igjen det kristne, hellige folket på at det har det hellige Guds Ord, selv om det forkynnes på ulike måter, som Paulus sier(1.Kor.3,12-13). Noen bygger med gull, sølv og edelstener på grunnvollen, andre med halm, høy, eller treverk. På Dommens dag, som åpenbarer seg med ild, skal det vise seg hva som blir stående av den enkeltes arbeid. Dersom verket brenner opp, skal han bli frelst, men da gjennom ild, noe som tidligere er talt mer enn nok om. Dette er det høyverdige og allerhelligste hovedstykket som gjør det kristne folket hellig.

For Guds ord er hellig, og helliger alt som det rører ved, ja, er selve Guds hellighet. Det er Guds kraft, som gjør alle som tror på det salige. ”For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker.”(Rom.1,16) Alt blir helliget gjennom Guds Ord og bønn. 1.Tim.4,5. Den Hellige Ånd har Ordet som ring på fingeren og salver eller helliger dermed kirken, dvs. det hellige kristne folket. Pavens olje kan smykke kroppen, men etterhvert brytes den ned og råtner med all den olje og hellighet den får. Den kan i seg selv ikke lære noen å elske Gud, tro, lovprise og være from.

Men dette kjennetegn og helliggjørelsesmiddel, Guds Ord, er den rette olje, som salver til et hellig liv, selv om du ikke kan bære pavens lue eller mitra, men må leve og dø i små forhold, slik som barna blir døpt uten noen ytre prakt.

Vi taler om det ytre Ordet, i menneskers vitnesbyrd, av deg og meg. For dette har Kristus etterlatt seg som et ytre tegn, som det man skal gjenkjenne hans kirke, hans hellige, kristne folk på i verden. Vi taler også om det muntlige ordet, som blir offentlig bekjent overfor verden og trodd med alvor, som Kristus sier: “Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen.” (Matt.10,32) For det finnes mange, som vel i hemmelighet kjenner til det, men ikke vil bekjenne det. Mange hører det, men tror ikke på det, eller handler etter det. For de er få, som tror på det, og gjør etter det, slik liknelsen om såkornet(Matt.13) sier. Visst får også tre første stedene Ordet der bonden sår, men bare den fjerde, den gode jorden, bærer frukt i tålmodighet.

Der du nå tror eller ser dette ordet bli prekt, trodd og etterlevet, tvil ikke på at der må det finnes med sikkerhet en sann Eccelsia sancta Catholica, et kristent, hellig folk, selv om meget få hører til det. For Guds Ord kan ikke være uten frukt:

“det som går ut av min munn.

       …vender ikke tomt tilbake til meg,

men utfører det jeg vil,

og fullfører det jeg sender det til.” (Jes.55,11),

og det utgør nå ihvertfall en fjerdedel av åkeren. Og selv om bare dette eneste kjennetegn finnes, ville det dog være tilstrekkelig for å vise at det må finnes et hellig, kristent folk. For Guds Ord kan ikke være uten Guds Folk og omvendt kan Guds Folk ikke være uten Guds Ord. Hvem skulle ellers preke, eller høre på prekenen, om det ikke fantes noe Guds Folk? Eller hva kunne eller skulle Guds Folk tro-om Guds Ord ikke hadde fantes der?

Og dette er den kraft, som gjør alle under, forårsaker alt, holder alt oppe, avgjør alt, utfører alt, utdriver alle djevler. Som St.Augustin også sier: Ecclesia verbo dei generatur, alitur, nutritur, robroratur.(Kirken fødes, næres, bevares og styrkes gjennom Guds Ord) men de, som forfølger og fordømmer Ordet, avslører seg selv gjennom sin handling.

2.DÅPENS SAKRAMENT

For det andre kjenner man igjen Guds folk, eller det kristne hellige folket på Dåpens hellige Sakrament, der dette blir lært, trodd og rett brukt etter Kristi innstiftelse.

For det er også et offentlig tegn og et verdifullt helliggjørelsesmiddel som Guds folk blir helliget ved. For det er den nye fødsels hellige bad gjennom den Hellige Ånd. Her bades vi og ved Den hellige Ånd blir vi vasket rene fra synden og døden og i det uskyldige Guds Lams blod.

Der du ser dette tegn skal du vite, at der er med sikkerhet kirken eller det hellige kristne folket, tross det at det ikke er paven som døper deg eller det lille barnet ikke vet noe om hans hellighet og makt. Men når det vokser opp, blir noen dessverre fremmed for dåpen, som Peter klager over: ”For de taler store ord om tomme ting, og med sanselige lyster og utskeielser lokker de dem som nettopp har sluppet bort fra slike som lever i villfarelse.” (2.Pet.2,18)

Nå skal dette ikke gjøre deg urolig, hvem som enn døpte deg. For dåpen er ikke hans som døper, og heller ikke gitt ham, men en gave til den som blir døpt. For han har Gud innstiftet den, og til han er den gitt. På samme måte er jo Guds Ord ikke predikantens(han skal jo også høre og tro det) men disippelens, som hører og tror det. Til han er det gitt.

3.NATTVERDENS SAKRAMENT

For det tredje kjenner man igjen Guds folk, eller et hellig kristent folk på Alterets hellige Sakrament, der dette etter Kristi innstiftelse rett blir utdelt, trodd og mottatt. For dette er også et offentlig tegn og et dyrebart helliggjørelsesmiddel, som Kristus har etterlatt seg. Gjennom dette helliger Han sitt folk, slik at de endatil med gjerninger og offentlig bekjenner at de er kristne, slik som de gjør når det gjelder Ordet og Dåpen.

-Du skal ikke heller bekymre deg om hvor hellig den mannen er, som utdeler sakramentet, eller hvilke synder han kjemper med. Sakramentet er ikke hans, men tilhører Kristus og den som tar imot det. Men han som deler ut skal også selv ta imot det, sammen med de andre.

Der du nå ser dette sakrament rett brukes og utdeles, der kan du med sikkerhet vite, at Guds folk finnes. For slik som det tidligere er sagt om ordet: der Guds Ord finnes, der må kirken finnes. Slik er det også med Dåpens og Alterets Sakrament, at der er Guds folk, og omvendt. For slike hellige ting er det ingen utenom Guds folk som eier, gir, bruker og bekjenner seg til, selv det finnes endel falske og utro kristne finnes. De av disse som lever åpent, kan ikke kirken eller Guds folk tåle mellom seg, men må formane dem til omvendelse, og vil de ikke vil la seg hellige, må kirken bruke det ”lille bann”. Matt. 18,7.

4. LØSE-OG BINDENØKKELEN

For det fjerde gjenkjenner man Guds folk eller de hellige kristne på nøklene.

Kristus sier i Matt.18,15: Når en kristen synder, skal han formanes, og om han ikke bedrer seg, skal nøklemakten anvendes og den det gjelder ikke være i kommunion. Men bedrer han seg, skal han avløses.

Bruken av nøklene har to sider. Offentlig, og overfor den enkelte. For noen er så ømskinnet og forsakte i sine samvittigheter, at selv om de slett ikke verken er blitt formant eller utestengt, kan de ikke trøste seg, før de har fått personlig avløsning av presten i skriftemålet. Og omvendt er noen så forherdet, at de ikke vil be om forlatelse og ikke heller avstå fra sine synder. Derfor må nøklene anvendes på alle måter, så vel overfor den enkelte som allment.

Der du nå ser, at man hos noen forlater eller straffer synder, det være seg offentlig, eller overfor den enkelte, der vet du at Guds folk finnes. For der Guds folk ikke er, der er ikke nøklene, og der nøklene ikke finnes, er der ikke noe Guds folk. For derfor har Kristus etterlatt nøklemakten, for at det skal finnes et offentlig tegn og helliggjørelsesmiddel, ved dette helliger den hellige Ånd som en frukt av Kristi død på ny falne syndere og ved dette bekjenner de kristne at de er et hellig folk under Kristus i denne verden. Samt at de, som ikke vil omvende seg eller igjen lar seg hellige, skal utelates fra et slikt hellig folk, dvs. utelates fra kommunionen gjennom bindenøkkelen.

Nøklene tilhører ikke paven alene, som han påstår, men er kirkens, dvs. Kristi folk, Guds folk, eller det hellige kristne folket over hele verden, der hvor det finnes kristne. De kan jo ikke alle være i Rom. En gang hørte nok hele verden til Rom, men slik har det ikke vært på lenge. På samme måte er Dåpen, Sakramentet, Guds Ord ikke pavens, men tilhører Kristi folk. Det heter jo også claves Ecclesiae, ikke claves papae(Kirkens nøkler, ikke pavens nøkler.)

5.KIRKENS EMBETE

For det femte gjenkjenner man kirken i det ytre på at den innvier eller kaller kirkens tjenere, eller har embeter som skal besettes. For man må ha biskoper, hyrder eller prester, som offentlig hver for seg gir, utdeler og forvalter de ovenfornevnte fire hellige ting, på kirkens vegne og i dens navn, men enda mer på grunn av Kristi innstiftelse, slik som St.Paulus i Ef.4,11 sier:

” Han satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere.”

For hele flokken kan ikke gjøre slikt, men må tiltro det til en, eller la det tiltros en. For hvordan skulle det ellers bli, om hver og en ville preke og utdele sakramentet og ingen ville vike for den andre? Det må tiltros bare til en, og ham alene bør man tillate å preke, døpe, avløse og utdele alterets sakrament. I dette bør alle de andre være tilfredse og være enige.

Der du nå ser slikt, kan du være sikker på, at der finnes Guds folk og den kristne kirken. Men sant er det, at den hellige Ånd fra dette embete har unntatt kvinner, barn, og uskikkede mennesker, og bare hertil utvalgt dugelige menn(og med unntak av nødstilfelle) I St.Paulus sitt 1.brev til Timoteus leser man her og der at “en biskop må være uklanderlig, én kvinnes mann, nøktern, besindig, høvisk, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig eller voldsom, men overbærende, ikke kranglevoren eller pengekjær.   Han skal kunne lede sitt eget hus på en god måte, så hans barn viser lydighet og respekt. Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?” (1.Tim.3,2). Og i 1.Kor.14,33b-34+37b-38: ”Som i alle kristne menigheter skal kvinnene tie i menighetssamlingene. Det er ikke tillatt for dem å tale, de skal underordne seg, slik også loven sier…. det jeg skriver, er et Herrens bud. Den som ikke godtar dette, blir selv ikke godtatt.”

Kort sagt, det skal være en dugelig, utvalgt mann. Det er ikke aktuelt med barn, kvinner og usikkede, men de må gjerne ta imot Guds Ord, dåp, nattverd og avløsning, og være sanne, og hellige kristne. Også naturen og Guds skapelse viser oss dette. For evangeliet opphever ikke naturretten, men stadfester den som Guds ordning.[1]

Som sagt ovenfor om de fire andre kjennetegn som kirken blir helliget ved, skal man ikke se på den som man tar imot dette fra. Dette innebærer ikke, at kirken skal og kan tåle åpenbare laster.

Men det er gitt ikke til den som har embetet, men til den, som gjennom embetet skal ta imot det. La embetsbæreren være hva han vil og hva han kan. Vær du tilfreds med situasjonen, ettersom du alene ikke kan gjelde for hele forsamlingen eller Guds folk. Ettersom han innehar embetet og forsamlingen har utvalgt ham, så gjør også du det. Guds Ord og Sakrament blir verken dårligere eller bedre for deg av hans person. For det han taler eller gjør, er ikke hans, men tilhører Kristus din Herre. Og den hellige Ånd er den som taler og handler, såfremt han som har embetet holder fast ved den rette måten å tale og handle på. Der du nå ser disse embetsbærere, da skal du vite at der finnes det kristne hellige folket med sikkerhet. For kirken kan ikke være uten biskoper, sokneprester, predikanter eller prester, og omvendt kan de heller ikke være uten kirken. De må være hos hverandre.

6.GUDSTJENESTE OG BØNN

For det sjette kjenner man igjen det hellige kristne folket i det ytre på bønnen og at man offentlig lovpriser og takker Gud. Der du ser, at man ber og lærer å be Fader Vår, synger salmer og åndelige viser etter Guds Ord og den rette tro, samt offentlig underviser i troen, de 10 Bud og katekismen, der vet du med sikkerhet, at et hellig kristent Guds folk finnes. For bønnen er også et av de dyrebare kjennetegn, hvormed alt helliges, som St.Peter sier i 1.Tim.4.5. Salmene er jo også rett og slett bønner, i dem lovpriser man, takker og ærer Gud. Troen og de 10 Bud er jo også Guds Ord og rett og slett hellige ting, ved disse hellliger Den hellige Ånd Kristi hellige folk. Men vi taler om en bønnetjeneste og sanger som kan forstås som man kan lære og forbedre seg ved.

7. KORS OG LIDELSE

For det sjuende kjenner man igjen det hellige kristne folket i det ytre på det hellige korsets kjennetegn og helliggjørelsesmiddel, at man må lide all ulykke og forfølgelse, alle slags anfektelser og vondt(slik som det tales om i bønnen Fader Vår) av djevelen, verden og kjødet. F.eks. nedtrykthet, usikkerhet og forskrekkelse, fattigdom, forakt, sykdom og svakhet, for at vi skal bli likedannet med vårt hode, Kristus. Og årsaken til dette er rett og slett at man holder seg til Kristus og Guds Ord og på denne måten lider for Kristi skyld(Matt.5,11-12: ”Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver på dere og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen”.) De kristne må være rettskafne, stllle, lydige, og rede til med liv og eiendom tjene øvrigheten og hvert menneske og ikke gjøre vondt mot noen. For ikke noe annet folk på jorden må holde ut et så bittert hat. Jøder, hedninger eller muslimer lider nok, men de kristne blir kalt for både vranglærere og djevler og det mest skadelige og forbannede folk på jorden. Det skjer jo at de som holder kristen gudstjeneste blir både henrettet, mobbet og mister arbeidet, og ingen forbarmer seg over dem. De må lide som Kristus i sin dødsstund, og kjenne seg helt forlatt. Og dette skjer ikke for at de er ekteskapsbrytere, tyver eller drapsmenn, men fordi de bekjenner troen på Kristus og har Han og ingen andre til Gud. Der du nå hører og ser slikt, så vit at der finnes den hellige og kristne kirken. For gjennom dette kjennetegn gjør den Hellige Ånd dette folk ikke bare hellig, men også salig.

SAMMENFATNING av de sju hovedstykkene-

Oppfyllelsen av de første 3 Bud.

Dette er den kristne kirkes sju kjennetegn. Ved disse virker den hellige Ånd i oss daglig helliggjørelse og nytt liv i Kristus. Vi oppfyller herved den første tavlen med De 10 Bud, dvs. dem som har med Gud å gjøre, vel ikke så fullkomment som Kristus selv, men stadig følger vi ham, i kraft av hans forløsning og syndenes forlatelse, inntil også vi en gang blir aldeles hellige, og ikke mer trenger noen forlatelse. Alt peker fram dit.

ANDRE YTRE TEGN-

Oppfyllelsen av de siste 7 Bud.

Utenom disse sju hovedstykkene er det også flere ytre tegn som man kan kjenne igjen den hellige kristne kirken på, nemlig at Ånden helliger oss etter den andre tavlen med de 10 Bud. Da hjelper han oss av hjertet å hedre far og mor, at de oppfostrer barna på kristelig måte og lever et rosverdig familieliv sammen med dem. Likeledes at vi med troskap og lydighet tjener vår øvrighet, og at den elsker, beskytter og skjermer de den er satt over. Videre at vi ikke er fiendtlige mot noen, ikke gjemmer på vrede, hat, misunnelse eller hevnlyst overfor vår neste, men gjerne tilgir, hjelper og gir gode råd. At vi ikke driver hor, misbruker alkohol,-og rusmidler, er stolte, overlegne, men avholdende når det er nødvendig, kontrollerer dårlige vaner, ikke blir beruset, er vennlige, saktmodige, milde og ydmyke. At vi ikke stjeler, eller røver og tilraner oss noe i gjerrighet og lurendreieri, men at vi er milde, gode, og villige til å dele. Vi er ikke falske, løgnaktige, eller gir falskt vitnemål, men er ærlig og oppriktige og alt som hører til disse bud. Alt dette taler St.Paulus om på mange steder.

Disse kjennetegn kan ikke anses å være så sikre som de som er nevnt over, siden de ligner almennmenneskelige dyder, og de som ikke tror iblant synes å være helligere enn de kristne.

Men hos dem ligger det på et annet plan, for de har ingen rett tro eller kunnskap om Gud. Men hos de kristne er det Ånden som helliger hjertet og bringer fram frukt av et godt hjerte som vil det gode, slik Jesus taler om i liknelsen i Matt.13.23.

Den første tavlen ligger i grunnen på et høyere plan og er et kraftigere helligjørelsesmiddel for oss.

Når det gjelder den andre tavlen har jeg sammenfattet den på denne måten, selv om jeg godt kunne ha delt også dette innholdet i sju hovedpunkter med de sju bud som mønster.

Dermed vet vi med sikkerhet hva, hvem og hvor den hellige kristne kirken er, dvs. det hellige kristne Guds folk.

Denne måten å tenke på kan ikke slå feil, det er vi fullt visse på. For alt utenom disse kjennetegn kan ofte misforstås.

NÅDEMIDLER GITT AV GUD

Derfor har nå ecclesia, kirken, det hellige kristne Guds folket ikke bare ord, sakrament, embete som ytre tegn, men Gud har også befalt, innstiftet og forordnet dem, slik at han selv vil virke gjennom dem ved den hellige Ånd. Og de skal ikke kalles menneskers, englers eller skapte veseners midler, men Guds eget Ord, Dåp, Sakrament, og tilgivelsesembete. Han vil bruke disse midler til trøst og gagn for oss arme, svake og usikre mennesker, og ikke direkte gjennom sin direkte og strålende Majestet. For hvem kunne se, eller holde ut dette i sitt arme, syndige kjød? Slik som Moses sier i 2.Mos. 33,20: ”Ingen kan se meg og leve.” Når jødene ikke kunne komme nær Ham da Han kom i stormen og skodden på Sinai-fjellet-hvordan skulle de med sine svake øyne ha holdt ut glansen fra hans guddommelige majestet og strålende ansikt?

Nei, han vil virke gjennom milde midler, fulle av kjærlighet, slike som vi selv ikke kunne komme på. Slik som når et fromt og godt menneske taler med oss, preker for oss, legger sine hender på oss, forlater synder, døper og gir oss brød og vin å spise og drikke. Hvem kan bli redd for slike nådemidler? Nei, i stedet vil vi glede oss.

Vel, dette skjer til beste for oss svake mennesker. Vi ser jo her hvordan Gud behandler oss som kjære barn og ikke(som han har rett til)handler med oss i sin majestet. Og likevel er det slik han utøver sin majestetiske, guddommelige gjerning, makt og myndighet, når han forlater synder og renser oss fra dem, tar bort døden, og skjenker nåde og evig liv.

Kort sagt, om Gud bød deg å løfte et halmstrå eller dra ut en fjær med befaling og løfte at du ved dette skulle få forlatelse for alle synder, delaktighet i hans nåde og evig liv-skulle du da ikke med all glede og takknemlighet ta imot, elske og lovprise dette tilbudet? Og så regne dette halmstrå og denne fjær for et stort legemiddel og elske dem mer enn himmel og jord? For selv så fattigslig som halmstrået og fjæren er, så får du ved dem en slik velgjerning, at verken himmel eller jord, ja. endatil alle engler ikke kan gi deg det. Hvorfor er vi da så skammelige at vi ikke akter Dåpens vann, brød og vin, som er Kristi legeme og blod, det menenskelige ordet, håndspåleggelsen ved syndenes forlatelse for like bra legemidler som vi halmstrået eller fjæren? Men gjennom disse er det Gud selv som virker, og vannet, ordet, hånden, brødet og vinen er hans midler. Gjennom dem vil han hellige deg i Kristus, som har vunnet saligheten for oss, og gitt oss sin hellige Ånd.

---

[1] Luthers syn på kvinnen og preke/Ord-og Sakramentembetet behandles mer utførlig nedenfor.