Nattverden - gave eller offer?

Foredrag pŒ m¿te i FBB-Bj¿rgvin 2.september 1996

Asle Dingstad

 

Temaformuleringen kunne i og for seg friste til Œ sp¿rre rent terminologisk om hva som er forskjellen pŒ en gave og et offer. I enkelte sammenhenger ville vi kunne bruke begrepene synonymt. Det hadde vel heller ikke v¾rt av veien Œ sammenholde disse to begrepene og tale om nattverden som en offergave. Men jeg skal ikke gj¿re noe poeng av dette, fordi jeg jo umiddelbart forstŒr hva en tenker pŒ nŒr man i denne sammenheng setter gave og offer opp som motsetninger. Det dreier seg f¿rst og fremst om retningen pŒ det som skjer - om nattverden er Guds gave til oss eller om den er vŒr - eller kirkens - gave eller offer til Gud. Om den er et sakrament eller et sacrificium. Det er her debatten stŒr. Og noen av oss vil under gitte forutsetninger og n¾rmere presiseringer kunne si ja til begge deler. At Jesu Kristi legeme og blod under br¿dets og vinens skikkelse er Guds gave til oss, gitt til syndenes forlatelse, liv og salighet og til tr¿st for den anfektede samvittigheten, ser vi allerede av ordene "som gis for dere". At nattverden ogsŒ er n¾r knyttet til offeret og mŒ kunne omtales i offerkategorier, gir seg jo f¿rst og fremst av det factum at det som gis oss i nattverdens gaver, Jesu ofrede legeme og blod, er det samme legeme og blod som han gav Faderen som et evig gyldig sonoffer pŒ Golgata nettopp for oss. Bare fordi det er gitt for oss til Faderen pŒ Golgata en gang for alle, kan vi ta imot det som en gave idag. Samtidig blir den som tar imot denne gaven i tro og tillit til Guds ord og l¿fte, og som slik forenes med Kristus, selv et offer gjennom det lovprisningsoffer som b¾res fram og det liv som stilles til Guds disposisjon.

Men for at vi ikke skal rote dette til for oss selv og andre, mŒ vi gŒ opp visse grenselinjer og gj¿re det klart med hvilken mening vi bruker de forskjellige ordene.

 

Jeg velger Œ gŒ inn i denne problematikken ved Œ gi ordet til Justin martyr (AD 150). Det er hos ham vi finner den f¿rste kjente nattverdliturgi i etterapostolisk tid. Han er, som kjent, sv¾rt lite, om i det hele tatt, opptatt av nattverdforvalteren - presten eller biskopen - men desto mer av alle de troende som et prestelig folk. Han sier: "Vi kristne er det sanne yppersteprestlige Guds folk, slik Gud selv vitner om det nŒr han sier at vi pŒ ethvert sted skal b¾re fram midt blandt hedningefolkene offere som for ham er velbehaglige og rene". Konkret viser han her til profeten Malaki, kap.1,11 ( "Fra lengst i ¿st til lengst i vest er mitt navn stort blant folkeslagene. Alle steder brenner de rene offer som de b¾rer frem for meg; for mitt navn er stort blant folkeslagene, sier Herren, Allh¾rs Gud"). Han har l¾rt Œ lese Det gamle testamentet slik at han ser pŒ dette profetordet som en profeti om nattverden, eller evkjaristien som han selv kaller den i overensstemmelse med Didache og ogsŒ Ignatius fra Antiocia (AD 110). NŒr vi ser vitnesbyrdene om hvordan denne handlingen ble feiret i den f¿rste kristne kirke, vil vi mŒtte si at betegnelsen "evkjaristi" , som betyr lovsang, er noksŒ treffende. For en vesentlig del av nattverdliturgien bestŒr nettopp av en lang takkeb¿nn for Guds velgjerninger, f¿rst og fremst for Jesu Kristi lidelse og d¿d, men ogsŒ for Guds gjerninger i skapelse, forl¿sning og helliggj¿relse.

Justin sammenligner det evkjaristiske offer med renselsesofferet i Det gamle testamentet, som ble bŒret fram av de spedalske etter at de var blitt helbredet. Slik disse skulle framb¾re et takkeoffer ("prosferestai"), slik har Jesus Kristus pŒbudt "Œ gj¿re br¿det" - d.v.s. b¾re det fram sammen med takkeb¿nnen til minne om det han har gjort for oss ved sin lidelse og d¿d som blir oss til renselse av sjelen og ikke av kroppen.

 

Hos Justin martyr finner vi f¿lgende 6 deler av den evkjaristiske gudstjenestefeiring:

1. Lesning fra Den hellige skrift

2. En preken av den som leder samlingen

3. Forb¿nner som b¾res frem i Jesu navn

4. Fremb¾ringen av br¿det og vinen

5. Den lange takkeb¿nnen som menigheten slutter seg til med sitt "amen"

6. Kommunionen

 

GŒr vi sŒ videre til en annen aktuell nattverdtekst fra oldkirken, til biskop Hyppolyts Apostoliske Tradisjon - en tradisjon som avspeiler nattverdpraksisen i Roma i den andre halvdelen av det andre Œrhundre - finner vi n¿yaktig den samme forstŒelsen av det Œ b¾re fram br¿det og vinen sammen med takksigelsen: "Til minne om hans d¿d og oppstandelse ofrer vi deg da br¿det og vinen, idet vi takker deg fordi du har regnet oss for verdige til Œ stŒ foran deg og tjene deg".

 

 

Den lange nattverdb¿nnen hos Hyppolyt har blant annet f¿lgende innhold:

- en tiltale til Gud formulert med bakgrunn i forholdet mellom Faderen og Ordet - det evige Ord som var hos Gud og som var Gud

- en takksigelse for skapelsen ved Ordet

- en takksigelse for inkarnasjonen - at Ordet ble kj¿d

- en takksigelse for forl¿sningen ved at Ordet lider og d¿r

- en utleggelse av Jesu Kristi hensikt med Œ innstifte evkjaristien

- selve innstiftelsesordene

- en henvisning til Jesu pŒlegg om Œ gjenta denne handlingen til minne om hans lidelse og d¿d

- fremb¾ring av offergavene, br¿det og vinen

- en b¿nn om den rette virkning av nattverdgangen

- og sŒ til sist en avsluttende doksologi

(gjengitt etter Gregory Dix).

Det vi skal merke oss hos Hyppolyt, er at fremb¾ringen av elementene forstŒs som en del av den evkjaristiske takkeb¿nnen og at det ikke finnes antydninger om at det er Kristus selv som ofres.

 

NŒr jeg veler Œ ta utgangspunkt her hos kirkefedrene, er det selvsagt fordi disse siteres med tilslutning i Apologien som ble lagt fram som forsvar for reformatorenes nye nattverdl¾re slik den var lagt fram i Augsburg. Som et svar pŒ det katolske motskriftet - den sŒkalte Konfutasjonen - som ville fastholde den tradisjonelle messeofferl¾re bl.a. under henvisning til kirkefedrene, skriver Melanchton: "Vi er ikke uvitende om at messen av fedrene blir kalt et offer; men disse mener ikke at messen som en utf¿rt gjerning bringer nŒden, og at den skulle fortjene syndenes forlatelse ved Œ holdes for andre, bŒde for skyld og straff. Hvor kan slike uhyrlige ord leses hos fedrene? Men de taler om takksigelsen (altsŒ om evkjaristien)..."

NŒ har reformatorene, som vi vet, sin egen positive framstilling av nattverden, satt fram uavhengig av fedrene for sŒ vidt, ut ifra den grunnleggende l¾re on rettferdiggj¿relsen ved troen alene. Det avgj¿rende viktige er her at nattverden er Guds gave til oss, gitt som et synlig tegn pŒ Guds usynlige nŒde. "Derfor er det to deler i sakramentet", skriver Melanchton, "tegnet og Ordet". Sammen tilbyr de syndenes forlatelse til den som tror. "Og denne troen tr¿ster det engstede sinn". Dette vil vi fŒ anledning til Œ komme tilbake til etterhvert. Men det er viktig - med tanke pŒ vŒrt tema - Œ merke seg at Apologien (som allerede i 1531 ble gitt ut sammen med CA og som sammen med den ble stŒende som de lutherske menigheters grunnleggende l¾rebekjennelse og ogsŒ sener ble tatt inn i Konkordieboken) ikke bare motvillig mŒ vedgŒ at fedrene omtaler nattverden i offerkategorier, men altsŒ positivt slutter seg til deres l¾re og praksis idet de aktivt brukes for Œ gjendrive messeofferl¾ren. Jeg vil nevne noen eksempler.

For det f¿rste understrekes det at en og samme sak (altsŒ nattverden) kan ha "flere formŒl". Den er f¿rst og fremst innstiftet av Herren Jesus for Œ feires til minne om hans frelsesgjerninger. "Det er en ihukommelse av Kristi velgjerninger, som blir mottatt ved tro og som vi blir levendegjort ved". "Dette er nattverdens viktigste bruk", heter det. "Men til dette kommer ogsŒ offeret", stŒr det. "Etter at samvittighetene ved troen har erfart et nytt mot og hvilken angst den er befridd fra, takker den i sannhet for Kristi gjerning og lidelse, og benytter den samme seremoni (altsŒ nattverdhandlingen) til Œ prise Gud. Ved denne lydighet viser den takknemlighet og bevitner at den akter Guds gaver h¿yt. Slik blir nattverden et lovoffer".

Som et sannhetsvitne om denne dobbelte virkning av sakramentet, viser Apologien til Ambrosius som bevitner at syndenes forlatelse blir tilbudt i sakramentet og at den mŒ bli mottatt i troen. Endog Cyprian siteres med tilslutning nŒr han sier: "Den fromme skiller mellom det som er gitt og det som er tilgitt, og takker giveren for de overveldende velgjerninger".

OgsŒ grekernes gudstjeneste l¿ftes fram som et eksempel. De taler mye om offer, sies det, men "det viser seg klart at de ikke taler om Herrens eget legeme og blod, men om hele gudstjenesten med b¿nner og takksigelser. F¿lgende siteres fra De apostoliske beslutninger: "Og gj¿r oss verdige til Œ komme for Œ ofre deg b¿nner og forb¿nner og et blodl¿st offer for hele folket". Rett forstŒtt, bringer ikke dette noe imot oss, heter det. Fordi forsvarerne av messeofferl¾ren mistolker grekerne nŒr de vil ha det til at det som ofres, er det innviede br¿d (hostien).

Hva er det sŒ vŒre reformatoriske fedre forkaster som heretisk nattverdl¾re og nattverdpraksis under henvisning til l¾ren om rettferdiggj¿relsen ved troen alene? For Œ svare pŒ dette, mŒ vi tilbake til utviklingen som vel begynner allerede hos Cyprian (d¿d AD 258) og som topper seg i den katolske kirkes praksis slik reformatorene sto over for den pŒ 1500-tallet. Cyprian ¿nsket Œ holde den gamle og den nye pakts prestetjeneste sammen og knytte den til offertjenesten ved alteret. Allerede hos Cyprian m¿ter vi tanken om at presten i nattverden ofrer Jesu d¿d. Denne tanken videreutvikles fram til 1500-tallet hvor det blir tydeligere og tydeligere at presten i messen ofrer Kristus pŒ vegne av bŒde levende og d¿de. Parallelt med dette utvikler det seg en praksis der legfolket mer og mer passiviseres og til slutt blir stŒende som passive tilskuere til prestens offerhandling ved alteret.

Sammenfattende kan vi si at utviklingen fra 300-tallet og fram til 1500-tallet var f¿lgende: Det som hadde v¾rt det nye Guds-folkets felles glade feiring av forl¿sningen vunnet ved Jesu Kristi blod, ble mer og mer en hemmelighetsfull rite, utf¿rt av en prest i et gammelt og uforstŒelig sprŒk, med den hensikt Œ tilveiebringe syndenes forlatelse for levende og d¿de i og med den utf¿rte offerhandling (den sŒkalte "ex opere operato"). Som et eksempel pŒ dette siterer Apologien Thomas Aquinas som i skriftet "Alterets h¿yverdige sakrament" skriver: "Herrens legeme som en gang ble ofret pŒ korset for arvesynden, blir ofret daglig pŒ alteret for de daglige synder, for at kirken i dette skal ha et embede som behager Gud".

Det er her reformatorene setter inn protesten med hele sin tyngde.

F¿rst og fremst gjelder det den ugudelige tanke at messen som en god gjerning skulle rettferdiggj¿re ved utf¿rt handling (ex opere operato). Mot dette settes Jesu fullbrakte offer pŒ Golgata som alene gjelder som sonoffer for Gud. Det er hans fortjenester alene, og ikke vŒre, som gj¿r at menneske kan bli stŒende for Gud. Slik taler hele Den hellige skrift. "AltsŒ forblir dette saken, at Kristi d¿d i sannhet er et sonoffer". Det som gjenstŒr, heter det, er takkeofferet "som ogsŒ blir kalt lovprisningsofferet, forkynnelsen av evangeliet, troen, pŒkallelsen, takksigelsen, bekjennelsen, de helliges pr¿velser, ja, alle gode gjerninger av de hellige. Disse offer er ikke godtgj¿relse for dem som bringer dem og de kan ikke overf¿res til andre som ved dem fortjener syndenes forlatelse eller forsoning ved utf¿rt gjerning".

Og det f¿rer over til det andre: Nattverden mŒ feires slik at troen kommer til, for Guds rettferdighet kan kun gripes i tro og tillit til Guds l¿fte. Kristi legeme og blod er gitt til oss som en uforskyldt gave til Œ spise og drikke. Nattverden er derfor kommunion og kan ikke isoleres fra forsamlingen som i tro mottar Herrens legeme og blod til syndenes forlatelse, liv og salighet.

PŒ dette f¿lger for det tredje at nattverden ikke er en gjerning som kan overf¿res til eller tillegges andre for Œ fortjene Guds nŒde. Her er det ikke n¿dvendig med videre diskusjon, heter det. For "da messen ved utf¿rt gjerning, uten tro, hverken er godtgj¿relse for straff eller skyld, f¿lger det at det er uten nytte Œ holde den for d¿de. En slik tanke har ingen som helst grunnlag i Skriften, slŒs det fast.

I det hele tatt er og blir det et grovt misbruk av messen nŒr noen mener at de ved den fortjener tilgivelse for skyld og straff for ugudelige.

SŒ langt det som avvises i Apologien og som enhver mŒ forkaste dersom vi vil v¾re kristne i kommunion med vŒre reformatoriske fedre.

 

Vi vender oss sŒ til det som for reformatorene var det avgj¿rende, nemlig til Skriftens eget vitnesbyrd. For vel kunne de vise til kirkefedrene med glad tilslutning, men bare sŒ langt og i den grad deres vitnesbyrd samsvarte med Skriftens eget. Til syvende og sist mŒ forstŒelsen av nattverden hente sitt innhold i m¿te med de bibelske tekstene. Utfordringen er bŒde eksegetisk og bibelteologisk.

F¿r vi ser n¾rmere pŒ nattverdtekstene, vil jeg be om at vi i utgangspunktet ikke isolerer nattverden og nattverdfeiringen til et dogmatisk lokus, men at vi ser hele sammenhengen med den nye pakts gudstjeneste og det kristne liv slik apostlene l¾rer oss det. Dette l¾rer vi ogsŒ av Apologien som nettopp forstŒr nattverden innenfor rammen av gudstjenestefeiringen som helhet. Ja, messen, som fedrene sier at de vil bevare og som de feirer med glede, er ikke noe annet enn nattverdens rette bruk.  Det er den nye pakts gudstjeneste. Det er en Œndelig gudstjeneste, heter det, der det troende folket kommer fram for Gud for Kristi skyld ved troen. Det dreier seg altsŒ om hellig prestetjeneste for Guds ansikt. Hele kristenlivet forstŒs i trŒd med Skriften som de troendes alminnelige prestetjeneste. Her vises til tre viktige tekster. Den nye pakts offer, heter det, er det Peter taler om i sitt f¿rste brev kap. 2: "Dere er et hellig presteskap , for at dere skal b¾re frem Œndelige offer som Gud gjerne tar imot ved Jesus Kristus". NŒr det kalles Œndelige offer, er det fordi de stŒr imot menneskelige gjerninger, ofret ved en utf¿rt handling, fordi "Œndelig betyr at det er drevet fram av Den Hellige nd i oss". OgsŒ Rom.12,1 hentes fram: "Fremstill deres legemer som et levende , hellig offer, som en Œndelig gudstjeneste". En Œndelig gudstjeneste, heter det, stŒr imot bŒde de levittiske offer og enhver menneskelig gjerning. Den forutsetter at "vi kjenner Gud og griper ham med hjertet, slik det skjer nŒr vi frykter og har tillit til Gud".

Det er det samme vi l¾rer av Hebreerbrevet kap.13: "La oss ved ham alltid b¾re frem lovprisningsoffer til Gud".  Her understrekes nettopp formidlingen "ved ham". VŒr adgang til Gud beror pŒ at Jesus har Œpnet en vei for oss da han bar seg selv fram som et sonoffer en gang for alle. "Vi ofrer ved ham" betyr derfor at vi kommer fram for Gud i troen pŒ Kristus, forenet med ham i hans legeme og blod som han gav for oss og som vi fŒr del i nŒr vi spiser og drikker. At Jesu Kristi offer er et offer som er gitt en gang for alle, og som derfor aldri kan gjentas, betyr at det er et evig offer - et evig gyldig offer. Det gjelder ogsŒ for oss i dag. Det er n¾rv¾rende og gyldig og virksomt, som det heter i pŒskesalmen: "at hans d¿d og blod skal gjelde". Det er dette som gir oss frimodighet til Œ komme. I ham og forenet med ham kan vi komme med alt vŒrt. I ham har vi adgang til helligdommen. I hans navn kan vi be og takke. Og troens glede er at dette offeret er her, hans legeme og blod gitt til Faderen for oss, det er pŒ alteret og deles ut til oss syndige og uverdige mennesker til liv og salighet. At Golgataofferet er n¾r med sin virkning og gis oss i br¿det og vinen, er ikke uttrykk for noe messeofferl¾re. Det er tvert imot all vŒr ¾re og verdighet. Slik Brorson uttrykker god evangelisk tro pŒ Kristi fullbrakte offer nŒr han l¾rer oss Œ synge slik: "Jeg for Gud kan intet bringe, uten deg og dine sŒr. Under din forsonings vinge, jeg for Gud frimodig stŒr. Du ville en evig rettferdighet hente da pinen og d¿den ditt hjerte omspente. Der har jeg den fagreste kledning fra Gud, den smykker for tronen din salige brud".

Gudstjenestens sprŒk er derfor ogsŒ presens. "Se der Guds lam som b¾rer verdens synd". Ikke i motsetning til det som skjedde fullkomment pŒ Golgata, men som et uttrykk for troen pŒ at han ogsŒ i dag tar bort mine synder nŒr jeg spiser og drikker. Presens er en Œpen form som har utsikter bŒde til fortid, nŒtid og fremtid. Den holder frelseshistorie og eskjatologi sammen med det sakramentale n¾rv¾r her og nŒ. Jesus er lammet som ser ut som om det var slaktet, slik Johannes beskriver det i sitt syn, som stŒr for oss hos Gud og taler vŒr sak og som derfor er verdig all ¾re, takk og lov.

Dette er evkjaristien, den Œndelige gudstjenesten som vi er pŒlagt Œ feire pŒ den nye pakts grunn - pakten i hans blod, og som kommer til uttrykk i den sŒkalte anamnesen - ihukommelsen av hans evige offer for oss.

 

Joachim Jeremias har l¾rt oss at vi mŒ forstŒ Jesu befaling om Œ feire nattverden til minne om ham, ikke ut fra hellenistiske forbilder om forskjellige minnemŒltid, men i lys av den j¿diske pŒskefeiring og dermed pŒ gammeltestamentlig bakgrunn. Her er han, sŒ langt jeg kan se, i overensstemmelse med Apologien som sier det slik: "For ihukommelsen av Kristus er ikke feiring av et uvirksomt skuespill eller noe som er innstiftet for eksemplets skyld. Slik som nŒr minnet om Herkules eller Odysseus blir feiret i de greske tragedier. Men det er en ihukommelse av Kristi velgjerninger, som blir mottett ved tro og som vi blir levendegjort ved".

Her er ikke tid til Œ gŒ i detaljer i eksegesen av de forskjellige tekster. Jeg vil bare nevne noen momenter som i hvert fall mŒ vurderes seri¿st i den pŒgŒende samtalen om nattverdforstŒelsen i en videre ¿kumenisk sammenheng.

Joachim Jeremias tar utgangspunkt i 1.Kor. 11,26, der det heter: "SŒ ofte som dere spiser av dette br¿det og drikker av denne kalken forkynner dere Herrens d¿d inntil han kommer". (Se s. 106ff og s.244ff)

Verbet som her brukes er "kataggeelein" som vel betyr Œ proklamere, og som gŒr pŒ en proklamasjon eller en offentlig erkl¾ring av en hendelse eller en handling som er avsluttet. Ved hver nattverdfeiring - sŒ ofte som vi spiser av br¿det og drikker av kalken - proklameres Jesu d¿d som en avgj¿rende handling i historien. Jeremias pŒviser hvordan dette verbet brukes som ekvivalent til det hebraiske "higgid" som bl.a. brukes i 5.Mosebok om det Œ resitere exodus-bekjennelsen ved pŒskemŒltidet, den sŒkalte Haggada. NattverdmŒltidet - som pŒskemŒltidet - ble altsŒ alltid ledsaget av en muntlig forkynnelse av Guds frelsesgjerninger i Kristus. Hvordan dette skjedde, er det vanskelig Œ rekonstruere. Men vi mŒ anta at det i hvert fall var en eller annen resitasjon av betydningen av Jesu lidelse og d¿d knyttet til innstiftelsesordene. Jeremias gj¿r det sannsynlig at vi f.eks. har et eksempel pŒ en slik tolkende utleggelse av nattverden i Joh.5,51c-58.

Fra samtidig rabbinsk litteratur vet vi at gjenfortellingen av Herrens frelsesgjerninger i forbindelse med pŒskemŒltidet var noe annet enn en formidling av rent historiske tekster. Det var Œ forsŒ som formidlende historie, som frelseshistorie som gjorde det som skjedde en gang, n¾rv¾rende og virksomt der og da, slik at det kunne sies av familiefaren som sto for mŒltidet: I dag skal vi tenke at hver enkelt av oss var med under utgangen av Egypt. Gjennom denne handlingen forentes fortid og nŒtid og fremtid i et frelsende n¾rv¾r og den enkelte j¿de ble forenet med hele Guds folk til alle tider og pŒ alle steder.

Det er Jeremias` pŒstand - og jeg synes han lykkes Œ sannsynliggj¿re det langt pŒ vei - at denne settingen gir den beste forstŒelsesrammen for enkelthetene i nattverdtekstene slik vi har dem hos bŒde synoptikerne og hos Paulus.

 

a) Takkeb¿nnen

NŒr det stŒr at Jesus "tok br¿det, takket og br¿t det", tilsvarer det den terminologien som if¿lge rabbinsk litteratur ble brukt om den takkeb¿nnen som brukes f¿r selve mŒltidet. I alle nattverdtekstene er det henvist til en slik velsignelse eller takksigelse i forbindelse med at Jesus br¿t br¿det og delte det ut. Alle bruker en partisipp, som kan oversettes slik: "Da han hadde takket/velsignet...." Den j¿diske takkeb¿nnen for br¿det l¿d slik: "Lovet v¾re du, Herre vŒr Gud, verdens konge, som lar br¿det vokse fram av jorden..." Deretter ble br¿det brutt i smŒ deler, og delt ut til alle ved bordet. OgsŒ etter mŒltidet ble det framsagt en takkeb¿nn - i forbindelse med det tredje vinbegeret. Paulus taler her om "velsignelsens beger". Trolig l¿d denne takkeb¿nnen omtrent slik pŒ Jesu tid:

"Velsignet v¾re du, Herre vŒr Gud, universets konge, som metter hele verden med godhet, barmhjertighet og nŒde. Vi takker deg, Herre vŒr Gud, at du har latt oss arve det gode landet. O Herre, vŒr Gud, ha barmhjertighet med Israel, ditt folk og med Jerusalem, byen pŒ Sion, stedet hvor din herlighet bor, med ditt alter og med ditt tempel. Velsignet v¾re du som har bygget Jerusalem!"

Her ser vi hvordan skapelse og frelse, utvelgelse av folket og Herrens n¾rv¾r i templet holdes sammen i det som er den j¿diske parallellen til Jesu egen takkeb¿nn.

 

b) Tolkningsordene

Slik familiefaren forklarte og tolket de forskjellige ingredienser pŒ pŒskefestbordet, tolker sŒ Jesus br¿det og vinen som hans legeme og blod. Han identifiserer br¿det og vinen med sin egen person som offerlammet. Ordparet "kj¿d og blod" tilsvarer det hebraiske "basar - dam", som bŒde i hebraisk og aramaisk sprŒkbruk henspeiler pŒ offeret som slaktes. Jesus taler altsŒ her om seg selv som offeret i relasjon til pŒskelammet, slik ogsŒ Paulus skriver i 1.Kor.5,7f: "VŒrt pŒskelam er slaktet". Slik tolker Jesus sin forestŒende d¿d som en d¿d som bringer forsoning mellom Gud og folket. Slik blodet ble str¿ket pŒ d¿rstolpene i Egypt og d¿den og dommen gikk forbi, slik gir Jesu blod redning og forl¿sning til det nye gudsfolket. Nattverden er det nye testamentet - den nye pakt i Jesu blod.

Jesus identifiserer br¿det og vinen som han deler ut, med sitt offerlegeme og offerblod som gir frelse og forl¿sning til dem som tar imot i tro. Realpresensen settes pŒ pr¿ve med om vi med Jesu ord fastholder denne identiteten mellom Golgataofferet og det innviede br¿det og vinen, slik at vi kan si, med henvisning til det som er pŒ patenen og i kalken og som deles ut: "Se der Guds lam som tar bort verdens synd".  Her fŒr vi klar st¿tte mot enhver form for spiritualisme av Konkordieformelen som sier (i polemikk mot svermerne): "I motsetning til dette blir det i Den augsburgske bekjennelse og av Guds ord l¾rt om Herrens nattverd, at Kristi sanne legeme og blod i sannhet er n¾rv¾rende i Den hellige nattverd og blir der utdelt og mottatt".

Det er verdt Œ merke seg ogsŒ ordene i 1.Kor.10,18, der det heter: "Se pŒ Israels folk! Har ikke de som spiser av offeret, del i det som skjer pŒ alteret?" Dette mŒ bety at det Œ spise av offergavene gir deltakerne del i det offeret som er gitt og bringer dem i den n¾rmeste kontakt med Gud selv.

Hermann Sasse, kanskje den mest framstŒende representanten for konfesjonell lutherdom, n¿ler heller ikke med Œ erkl¾re at det er Det nye testamentets klare l¾re, at nattverden inneb¾rer "Œ gj¿re n¾rv¾rende ("Vergegenwartigung") Jesu Kristi offer og det virkelige tilbudet om alt som dette offeret har brakt til veie".

Her er det ikke lang vei, om noen avstand i det hele tatt, til det Kirkelig Fornyelse kaller "Golgataofferets effektive n¾rv¾r".

 

c) "Gj¿r dette!"

Hva er det sŒ Jesus ber oss om Œ gj¿re, nŒr han ber oss om Œ gjenta denne handlingen med ordene "gj¿r dette" ? Noen vil hevde at det eneste Jesus ber oss om, er Œ spise og drikke, altsŒ selve kommunionen. Med bakgrunn i Det gamle testamentet (Ex.29,35; Num.15,11-13 og Devt.25,9) pŒviser Jeremias at dette er Œ forstŒ som et uttrykk for Œ gjenta en fast, rituell handling. Han sannsynliggj¿r at dette omfatter hele handlingen, ogsŒ det Œ ta br¿det og be takkeb¿nnen. Han viser s¾rlig til 1.Kor.10,16, der det heter: "Velsignelsens beger som vi velsigner" og "br¿det som vi bryter" og til 1.Kor.11,25: "Gj¿r dette sŒ ofte som dere drikker det..." Her viser "gj¿r dette" til noe annet enn det Œ drikke, nemlig til Œ be takkeb¿nnen eller velsignelsen over vinen.

OgsŒ Regin Prenter mener at "dette" som skal gj¿res, gŒr pŒ henholdsvis br¿det og vinen, slik at en god oversettelse kunne v¾re: "Dette er mitt legeme. Gj¿r dette br¿d til min ihukommelse". Han viser til ordlyden hos Justin martyr (Ap.kap.66), der rekkef¿lgen i ordene er denne: "Jesus tok br¿det og etter Œ ha takket, sa han: Gj¿r dette til ihukommelse av meg, Dette er mitt legeme". Dette sannsynliggj¿r, if¿lge Prenter, at "gj¿r dette" prim¾rt viser tilbake til det Œ ta br¿det og Œ takke.

Jesus ber oss, med andre ord, om Œ gjenta en handling etter ham, som inneb¾rer ogsŒ det Œ gj¿re istand gavene, br¿d og vin, og be takkeb¿nnen over dem. Det mŒ v¾re denne forstŒelsen som ligger bak Alterbokens uttrykk " Derfor feirer vi dette mŒltidet med glede..."  For vanligvis omtaler vi vel ikke det Œ spise og drikke med uttrykket "Œ feire".

 

d) "til min ihukommelse"

Vi kommer sŒ til formŒlet med Œ "gj¿re dette" - nemlig til ihukommelse av Jesus. Jeremias` tolkning av dette t¿r v¾re allment kjent. I motsetning til den tradisjonelle forstŒelse som prim¾rt eller endog eksklusivt forstŒr dette i en mer subjektiv, antropologisk retning, nemlig at det er vi som ved dette skal huske pŒ (ikke glemme) Jesu gjerning pŒ Golgata, argumenterer han sterkt for at meningen er den motsatte, nemlig at det er Gud selv som blir minnet om Jesu soningsd¿d for oss. Ordene er teosentrisk Œ forstŒ. Jeremias viser til et omfattende materiale, bŒde gammeltestamentlig og  samtidige b¿nner og liturgiske formularer, som bruker uttrykket "anamnesis" om noe som foregŒr for Guds ansikt for Œ minne Gud om og fastholde for Guds ansikt hans frelsesgjerninger for folket. Vi finner det bl.a. i 4.Mos.10,10: "NŒr dere har gledesdager, h¿ytidsdager, og nymŒnedager, skal dere blŒse i trompetene, samtidig som dere b¾rer frem brennoffer og mŒltidsoffer. Det skal v¾re en pŒminning om dere hos deres Gud (anamnesis enanti tou theou ymon)".

OgsŒ pŒskemŒltidet sies Œ skulle feires som en ihukommelse (lezikkaron) for Gud, at Han i sin nŒde  mŒ komme sin hellige pakt i hu (Ex.12,14). Og vi er alle kjent med den vakre b¿nnen i Ps.25,6-7, der det heter: "Herre, kom din barmhjertighet i hu og din miskunnhets gjerninger, for de er fra evighet. Kom ikke min ungdoms synder og mine misgjerninger ihu! Kom meg ihu etter din miskunnhet for din godhets skyld Herre".

I det mest radikale forslag til anamnese i SKG-liturgien - som noen mener er heretisk fordi den skulle l¾re klassisk messeofferteologi - heter det: "Hellige Fader, med dette br¿d og denne kalk pŒminner vi deg om din S¿nns lidelse og d¿d til vŒr frelse". Det andre alternativ lyder slik: "Derfor Hellige Fader, vil vi med dette br¿d og denne kalk ihukomme for ditt Œsyn din S¿nns lidelse og d¿d til vŒr frelse". Det siste alternativ er knyttet tett opp til ordene fra Ps. 25: "Barmhjertige Fader, se ikke pŒ vŒre synder, men kom din S¿nn ihu, han som elsket oss og gav seg selv for oss som en gave og som et offer, deg til en behagelig duft".

SŒ langt jeg kan se, er dette god evangelisk teologi som utelukker enhver menneskelig medvirkning i frelsestildragelsen. For hva annet kan vi vise til - nŒr vi vŒger oss fram for Guds ansikt - enn til dette fullkomne offer som er tilstede i Den hellige nattverd og som gis oss i br¿det og vinen, som er hans hellige legeme og dyre blod? 

I en gammel j¿disk pŒskeliturgi fra Jesu samtid blir det bedt om at Gud mŒ komme Messias ihu etter sitt l¿fte: "O Gud, du som er fedrenes Gud, mŒtte det reises opp og komme, bli sett og tatt imot, h¿rt og fortalt og ihukommet, ihukommelsen av os og vŒre fedre og ihukommelsen av Messias, Davids S¿nn, din tjener, og ihukommelsen av den hellige by Jerusalem, og en ihukommelse av alt ditt folk, Israels hus. MŒ deres ihukommelse komme for ditt Œsyn for at vi mŒ bli frelst...."

Hver pŒske ber j¿dene om Œ komme Messias ihu - han som skal komme med frelsesgodene og oppfylle alle Guds l¿fter og befri sitt folk. Denne b¿nnen om Guds ihukommelse av Messias er helt sentral i den pŒskeliturgien - denne eksjatologiske Messias - forventning. Skulle det v¾re en fremmed tanke at det er denne ihukommelsen som ligger bak Jesu ord om Œ gj¿re dette pŒskemŒltidet til minne om ham, en b¿nn til Gud om at han mŒ la Messias - kongen komme for Œ sette alle ting i rette stand? Sier ikke Paulus akkurat det i 1.Kor.11, etter at han har gjengitt innstiftelsesordene: "For sŒ ofte som dere spiser av dette br¿det og drikker av denne kalken, forkynner dere Herrens d¿d inntil han kommer"? Her er proklamasjonen av Jesu d¿d satt inn i en eskjatologisk sammenheng, der menigheten vendes framover og venter at Gud skal fullf¿re sin frelsesplan ved Jesu - Messias - gjenkomst. Slik blir nattverden ikke bare et minne om en fortid, men en eskjatologisk handling som varsler den endelige forl¿sning av Guds folk. Jesu d¿d proklameres som begynnelsen til hans gjenkomst i herlighet Og folket ber Gud om Œ komme Messias i hu sŒ han mŒ komme Œ forl¿se sitt folk og i vissheten om  feirer folket nettverden i eskjatologisk glede og roper; Maranatha; ja. kom Herre Jesus.

Dette svarer til Jesu ord if¿lge Matteus (26,29): "Fra nŒ av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt f¿r den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike".

Denne eskjatologisk ihukommelse av Messias inkluderer ogsŒ det messianske folket som er forl¿st ved hans d¿d og som venter pŒ hans gjenkomst. I Didache finner vi derfor f¿lgende vakre b¿nn i forbindelse med mŒltidet: "Kom ihu, Herre, din kirke og fri henne fra alt det onde og helliggj¿r henne i din kj¾rlighet. MŒ du samle henne fra alle de fire vindretningene inn til det rike som du har gjort ferdig for henne".

I forlengelsen av dette utfordres vi til Œ tenke nattverd og kirke sammen ut ifra Paulus sin forstŒelse av kirken som Kristi legeme. "Der Mensch ist was er isst", heter det. Det er sant ogsŒ i denne sammenheng. Vi blir det vi spiser - forenet med ham i hans legeme som er Kirken - det eskjatologiske Guds-folket som feirer evkjaristien i forventning om forl¿sningen pŒ Herrens dag.

Ingen har skildret dette bedre enn B¿rre Knutsen nŒr han synger: "Jublende l¿fter vi hellige hender, vi som forlengst var ford¿mt og fortapt. Nyf¿dt stŒr folket pŒ skinnende strender, folket av prester som Herren har skapt. Kanaans hellige frukt skal vi nyte, vin skal vi skjenke og br¿d skal vi bryte! Halleluja, halleluja !"

 

Jeg er fullstendig klar over at denne forstŒelsen av nattverden er en utfordring til tradisjonell luthersk teologi. Delvis fordi den bygger pŒ en annen eksegese enn den tradisjonelt lutherske, men ogsŒ fordi den krever nedslag i en liturgi som favner videre enn de gudstjenesteordninger som reformasjonen gav oss. Som kjent utelot Luther offertorieb¿nnene bŒde i Formulae Missae og Deutche Messe. Men sp¿rsmŒlet til oss i dag blir hvordan dette er Œ forstŒ bŒde historisk og innenfor en bredere systematisk refleksjon. Det vi mŒ dr¿fte, er om innf¿ringen av et offertorieledd og en anamnese i trŒd med oldkirkelig tradisjon n¿dvendigvis kommer i konflikt med uoppgivelige lutherske dogmatiske hovedpunkter, som l¾ren om rettferdiggj¿relse ved troen alene, eller om dette kan sees som en utvidelse og en utvidelse av perspektivet og en fornyelse av nattverdfeiringen.

Jeg har valgt en tiln¾rming til emnet ut ifra det jeg mener er Augustanas egen opprinnelige intensjon, nemlig at man ut fra Guds ord er tvunget til Œ ta et oppgj¿r med misbruken i kirken, uten Œ ha noe ¿nske om Œ bryte med tradisjonen fra fedrene og med kirkens katolisitet. Det er derfor, etter min mening, i trŒd med Augustanas prinsipielt ¿kumeniske siktemŒl, at vi pŒ nytt er villig til kritisk Œ pr¿ve vŒr egen tradisjon, som vel mŒ sies Œ ha blitt noe smalsporet underveis.

 

Jeg slutter meg til slutt med glede til Augustanas egne ord i art.24:

 

"Med urette blir vi beskyldt for Œ avskaffe messen. For hos oss blir den beholdt og feiret med den st¿rste ¾refrykt. Vi beholder ogsŒ nesten alle de vanlige seremonier, bortsett fra de tyske sanger, som er satt til for Œ l¾re opp folket... Folket venner seg til Œ bruke sakramentet i fellesskap, alle som er verdige til det, det ¿ker ogsŒ ¾rb¿digheten og ¾refrykten for den offentlige gudstjeneste....Menneskene blir pŒmint om sakramentets verdighet og om den rette bruken av det, hvor stor en tr¿st det gir de skremte samvittigheter, sŒ de kan stole pŒ Gud og vente og s¿ke alt godt av Gud. Denne gudsdyrkelse finner Gud behag i, en slik bruk av sakramentet n¾rer fromheten overfor Gud. Derfor synes ikke messen Œ bli forrettet med st¿rre ¾refrykt hos motstanderne enn hos oss".