Nattverden - gave eller
offer?
Foredrag pŒ m¿te i
FBB-Bj¿rgvin 2.september 1996
Asle Dingstad
Temaformuleringen kunne i og for seg friste til Œ sp¿rre
rent terminologisk om hva som er forskjellen pŒ en gave og et offer. I enkelte
sammenhenger ville vi kunne bruke begrepene synonymt. Det hadde vel heller ikke
v¾rt av veien Œ sammenholde disse to begrepene og tale om nattverden som en
offergave. Men jeg skal ikke gj¿re noe poeng av dette, fordi jeg jo umiddelbart
forstŒr hva en tenker pŒ nŒr man i denne sammenheng setter gave og offer opp
som motsetninger. Det dreier seg f¿rst og fremst om retningen pŒ det som skjer
- om nattverden er Guds gave til oss eller om den er vŒr - eller kirkens - gave
eller offer til Gud. Om den er et sakrament eller et sacrificium. Det er her
debatten stŒr. Og noen av oss vil under gitte forutsetninger og n¾rmere
presiseringer kunne si ja til begge deler. At Jesu Kristi legeme og blod under
br¿dets og vinens skikkelse er Guds gave til oss, gitt til syndenes forlatelse,
liv og salighet og til tr¿st for den anfektede samvittigheten, ser vi allerede
av ordene "som gis for dere". At nattverden ogsŒ er n¾r knyttet til
offeret og mŒ kunne omtales i offerkategorier, gir seg jo f¿rst og fremst av
det factum at det som gis oss i nattverdens gaver, Jesu ofrede legeme og blod,
er det samme legeme og blod som han gav Faderen som et evig gyldig sonoffer pŒ
Golgata nettopp for oss. Bare fordi det er gitt for oss til Faderen pŒ Golgata
en gang for alle, kan vi ta imot det som en gave idag. Samtidig blir den som
tar imot denne gaven i tro og tillit til Guds ord og l¿fte, og som slik forenes
med Kristus, selv et offer gjennom det lovprisningsoffer som b¾res fram og det
liv som stilles til Guds disposisjon.
Men for at vi ikke skal rote dette til for oss selv og
andre, mŒ vi gŒ opp visse grenselinjer og gj¿re det klart med hvilken mening vi
bruker de forskjellige ordene.
Jeg velger Œ gŒ inn i denne problematikken ved Œ gi ordet
til Justin martyr (AD 150). Det er hos ham vi finner den f¿rste kjente nattverdliturgi
i etterapostolisk tid. Han er, som kjent, sv¾rt lite, om i det hele tatt,
opptatt av nattverdforvalteren - presten eller biskopen - men desto mer av alle
de troende som et prestelig folk. Han sier: "Vi kristne er det sanne
yppersteprestlige Guds folk, slik Gud selv vitner om det nŒr han sier at vi pŒ
ethvert sted skal b¾re fram midt blandt hedningefolkene offere som for ham er
velbehaglige og rene". Konkret viser han her til profeten Malaki, kap.1,11
( "Fra lengst i ¿st til lengst i vest er mitt navn stort blant
folkeslagene. Alle steder brenner de rene offer som de b¾rer frem for meg; for
mitt navn er stort blant folkeslagene, sier Herren, Allh¾rs Gud"). Han har
l¾rt Œ lese Det gamle testamentet slik at han ser pŒ dette profetordet som en profeti
om nattverden, eller evkjaristien som han selv kaller den i overensstemmelse
med Didache og ogsŒ Ignatius fra Antiocia (AD 110). NŒr vi ser vitnesbyrdene om
hvordan denne handlingen ble feiret i den f¿rste kristne kirke, vil vi mŒtte si
at betegnelsen "evkjaristi" , som betyr lovsang, er noksŒ treffende.
For en vesentlig del av nattverdliturgien bestŒr nettopp av en lang takkeb¿nn
for Guds velgjerninger, f¿rst og fremst for Jesu Kristi lidelse og d¿d, men
ogsŒ for Guds gjerninger i skapelse, forl¿sning og helliggj¿relse.
Justin sammenligner det evkjaristiske offer med
renselsesofferet i Det gamle testamentet, som ble bŒret fram av de spedalske
etter at de var blitt helbredet. Slik disse skulle framb¾re et takkeoffer
("prosferestai"), slik har Jesus Kristus pŒbudt "Œ gj¿re
br¿det" - d.v.s. b¾re det fram sammen med takkeb¿nnen til minne om det han
har gjort for oss ved sin lidelse og d¿d som blir oss til renselse av sjelen og
ikke av kroppen.
Hos Justin martyr finner vi f¿lgende 6 deler av den
evkjaristiske gudstjenestefeiring:
1. Lesning fra Den hellige skrift
2. En preken av den som leder samlingen
3. Forb¿nner som b¾res frem i Jesu navn
4. Fremb¾ringen av br¿det og vinen
5. Den lange takkeb¿nnen som menigheten slutter seg til
med sitt "amen"
6. Kommunionen
GŒr vi sŒ videre til en annen aktuell nattverdtekst fra
oldkirken, til biskop Hyppolyts Apostoliske Tradisjon - en tradisjon som
avspeiler nattverdpraksisen i Roma i den andre halvdelen av det andre Œrhundre
- finner vi n¿yaktig den samme forstŒelsen av det Œ b¾re fram br¿det og vinen
sammen med takksigelsen: "Til minne om hans d¿d og oppstandelse ofrer vi
deg da br¿det og vinen, idet vi takker deg fordi du har regnet oss for verdige
til Œ stŒ foran deg og tjene deg".
Den lange nattverdb¿nnen hos Hyppolyt har blant annet
f¿lgende innhold:
- en tiltale til Gud formulert med bakgrunn i forholdet
mellom Faderen og Ordet - det evige Ord som var hos Gud og som var Gud
- en takksigelse for skapelsen ved Ordet
- en takksigelse for inkarnasjonen - at Ordet ble kj¿d
- en takksigelse for forl¿sningen ved at Ordet lider og
d¿r
- en utleggelse av Jesu Kristi hensikt med Œ innstifte
evkjaristien
- selve innstiftelsesordene
- en henvisning til Jesu pŒlegg om Œ gjenta denne
handlingen til minne om hans lidelse og d¿d
- fremb¾ring av offergavene, br¿det og vinen
- en b¿nn om den rette virkning av nattverdgangen
- og sŒ til sist en avsluttende doksologi
(gjengitt etter Gregory Dix).
Det vi skal merke oss hos Hyppolyt, er at fremb¾ringen av
elementene forstŒs som en del av den evkjaristiske takkeb¿nnen og at det ikke
finnes antydninger om at det er Kristus selv som ofres.
NŒr jeg veler Œ ta utgangspunkt her hos kirkefedrene, er
det selvsagt fordi disse siteres med tilslutning i Apologien som ble lagt fram
som forsvar for reformatorenes nye nattverdl¾re slik den var lagt fram i
Augsburg. Som et svar pŒ det katolske motskriftet - den sŒkalte Konfutasjonen -
som ville fastholde den tradisjonelle messeofferl¾re bl.a. under henvisning til
kirkefedrene, skriver Melanchton: "Vi er ikke uvitende om at messen av
fedrene blir kalt et offer; men disse mener ikke at messen som en utf¿rt
gjerning bringer nŒden, og at den skulle fortjene syndenes forlatelse ved Œ
holdes for andre, bŒde for skyld og straff. Hvor kan slike uhyrlige ord leses hos
fedrene? Men de taler om takksigelsen (altsŒ om evkjaristien)..."
NŒ har reformatorene, som vi vet, sin egen positive
framstilling av nattverden, satt fram uavhengig av fedrene for sŒ vidt, ut ifra
den grunnleggende l¾re on rettferdiggj¿relsen ved troen alene. Det avgj¿rende
viktige er her at nattverden er Guds gave til oss, gitt som et synlig tegn pŒ
Guds usynlige nŒde. "Derfor er det to deler i sakramentet", skriver
Melanchton, "tegnet og Ordet". Sammen tilbyr de syndenes forlatelse
til den som tror. "Og denne troen tr¿ster det engstede sinn". Dette
vil vi fŒ anledning til Œ komme tilbake til etterhvert. Men det er viktig - med
tanke pŒ vŒrt tema - Œ merke seg at Apologien (som allerede i 1531 ble gitt ut
sammen med CA og som sammen med den ble stŒende som de lutherske menigheters
grunnleggende l¾rebekjennelse og ogsŒ sener ble tatt inn i Konkordieboken) ikke
bare motvillig mŒ vedgŒ at fedrene omtaler nattverden i offerkategorier, men
altsŒ positivt slutter seg til deres l¾re og praksis idet de aktivt brukes for
Œ gjendrive messeofferl¾ren. Jeg vil nevne noen eksempler.
For det f¿rste understrekes det at en og samme sak (altsŒ
nattverden) kan ha "flere formŒl". Den er f¿rst og fremst innstiftet
av Herren Jesus for Œ feires til minne om hans frelsesgjerninger. "Det er
en ihukommelse av Kristi velgjerninger, som blir mottatt ved tro og som vi blir
levendegjort ved". "Dette er nattverdens viktigste bruk", heter
det. "Men til dette kommer ogsŒ offeret", stŒr det. "Etter at
samvittighetene ved troen har erfart et nytt mot og hvilken angst den er
befridd fra, takker den i sannhet for Kristi gjerning og lidelse, og benytter
den samme seremoni (altsŒ nattverdhandlingen) til Œ prise Gud. Ved denne
lydighet viser den takknemlighet og bevitner at den akter Guds gaver h¿yt. Slik
blir nattverden et lovoffer".
Som et sannhetsvitne om denne dobbelte virkning av
sakramentet, viser Apologien til Ambrosius som bevitner at syndenes forlatelse
blir tilbudt i sakramentet og at den mŒ bli mottatt i troen. Endog Cyprian
siteres med tilslutning nŒr han sier: "Den fromme skiller mellom det som
er gitt og det som er tilgitt, og takker giveren for de overveldende
velgjerninger".
OgsŒ grekernes gudstjeneste l¿ftes fram som et eksempel.
De taler mye om offer, sies det, men "det viser seg klart at de ikke taler
om Herrens eget legeme og blod, men om hele gudstjenesten med b¿nner og
takksigelser. F¿lgende siteres fra De apostoliske beslutninger: "Og gj¿r
oss verdige til Œ komme for Œ ofre deg b¿nner og forb¿nner og et blodl¿st offer
for hele folket". Rett forstŒtt, bringer ikke dette noe imot oss, heter
det. Fordi forsvarerne av messeofferl¾ren mistolker grekerne nŒr de vil ha det
til at det som ofres, er det innviede br¿d (hostien).
Hva er det sŒ vŒre reformatoriske fedre forkaster som heretisk
nattverdl¾re og nattverdpraksis under henvisning til l¾ren om
rettferdiggj¿relsen ved troen alene? For Œ svare pŒ dette, mŒ vi tilbake til
utviklingen som vel begynner allerede hos Cyprian (d¿d AD 258) og som topper
seg i den katolske kirkes praksis slik reformatorene sto over for den pŒ
1500-tallet. Cyprian ¿nsket Œ holde den gamle og den nye pakts prestetjeneste
sammen og knytte den til offertjenesten ved alteret. Allerede hos Cyprian m¿ter
vi tanken om at presten i nattverden ofrer Jesu d¿d. Denne tanken
videreutvikles fram til 1500-tallet hvor det blir tydeligere og tydeligere at
presten i messen ofrer Kristus pŒ vegne av bŒde levende og d¿de. Parallelt med
dette utvikler det seg en praksis der legfolket mer og mer passiviseres og til
slutt blir stŒende som passive tilskuere til prestens offerhandling ved
alteret.
Sammenfattende kan vi si at utviklingen fra 300-tallet og
fram til 1500-tallet var f¿lgende: Det som hadde v¾rt det nye Guds-folkets
felles glade feiring av forl¿sningen vunnet ved Jesu Kristi blod, ble mer og
mer en hemmelighetsfull rite, utf¿rt av en prest i et gammelt og uforstŒelig
sprŒk, med den hensikt Œ tilveiebringe syndenes forlatelse for levende og d¿de
i og med den utf¿rte offerhandling (den sŒkalte "ex opere operato").
Som et eksempel pŒ dette siterer Apologien Thomas Aquinas som i skriftet
"Alterets h¿yverdige sakrament" skriver: "Herrens legeme som en
gang ble ofret pŒ korset for arvesynden, blir ofret daglig pŒ alteret for de
daglige synder, for at kirken i dette skal ha et embede som behager Gud".
Det er her reformatorene setter inn protesten med hele
sin tyngde.
F¿rst og fremst gjelder det den ugudelige tanke at messen
som en god gjerning skulle rettferdiggj¿re ved utf¿rt handling (ex opere
operato). Mot dette settes Jesu fullbrakte offer pŒ Golgata som alene gjelder
som sonoffer for Gud. Det er hans fortjenester alene, og ikke vŒre, som gj¿r at
menneske kan bli stŒende for Gud. Slik taler hele Den hellige skrift.
"AltsŒ forblir dette saken, at Kristi d¿d i sannhet er et sonoffer".
Det som gjenstŒr, heter det, er takkeofferet "som ogsŒ blir kalt
lovprisningsofferet, forkynnelsen av evangeliet, troen, pŒkallelsen,
takksigelsen, bekjennelsen, de helliges pr¿velser, ja, alle gode gjerninger av
de hellige. Disse offer er ikke godtgj¿relse for dem som bringer dem og de kan
ikke overf¿res til andre som ved dem fortjener syndenes forlatelse eller
forsoning ved utf¿rt gjerning".
Og det f¿rer over til det andre: Nattverden mŒ feires
slik at troen kommer til, for Guds rettferdighet kan kun gripes i tro og tillit
til Guds l¿fte. Kristi legeme og blod er gitt til oss som en uforskyldt gave
til Œ spise og drikke. Nattverden er derfor kommunion og kan ikke isoleres fra
forsamlingen som i tro mottar Herrens legeme og blod til syndenes forlatelse,
liv og salighet.
PŒ dette f¿lger for det tredje at nattverden ikke er en
gjerning som kan overf¿res til eller tillegges andre for Œ fortjene Guds nŒde.
Her er det ikke n¿dvendig med videre diskusjon, heter det. For "da messen
ved utf¿rt gjerning, uten tro, hverken er godtgj¿relse for straff eller skyld,
f¿lger det at det er uten nytte Œ holde den for d¿de. En slik tanke har ingen
som helst grunnlag i Skriften, slŒs det fast.
I det hele tatt er og blir det et grovt misbruk av messen
nŒr noen mener at de ved den fortjener tilgivelse for skyld og straff for
ugudelige.
SŒ langt det som avvises i Apologien og som enhver mŒ
forkaste dersom vi vil v¾re kristne i kommunion med vŒre reformatoriske fedre.
Vi vender oss sŒ til det som for reformatorene var det avgj¿rende,
nemlig til Skriftens eget vitnesbyrd. For vel kunne de vise til kirkefedrene
med glad tilslutning, men bare sŒ langt og i den grad deres vitnesbyrd
samsvarte med Skriftens eget. Til syvende og sist mŒ forstŒelsen av nattverden
hente sitt innhold i m¿te med de bibelske tekstene. Utfordringen er bŒde
eksegetisk og bibelteologisk.
F¿r vi ser n¾rmere pŒ nattverdtekstene, vil jeg be om at
vi i utgangspunktet ikke isolerer nattverden og nattverdfeiringen til et
dogmatisk lokus, men at vi ser hele sammenhengen med den nye pakts gudstjeneste
og det kristne liv slik apostlene l¾rer oss det. Dette l¾rer vi ogsŒ av
Apologien som nettopp forstŒr nattverden innenfor rammen av
gudstjenestefeiringen som helhet. Ja, messen, som fedrene sier at de vil bevare
og som de feirer med glede, er ikke noe annet enn nattverdens rette bruk. Det er den nye pakts gudstjeneste. Det
er en Œndelig gudstjeneste, heter det, der det troende folket kommer fram for
Gud for Kristi skyld ved troen. Det dreier seg altsŒ om hellig prestetjeneste
for Guds ansikt. Hele kristenlivet forstŒs i trŒd med Skriften som de troendes
alminnelige prestetjeneste. Her vises til tre viktige tekster. Den nye pakts
offer, heter det, er det Peter taler om i sitt f¿rste brev kap. 2: "Dere
er et hellig presteskap , for at dere skal b¾re frem Œndelige offer som Gud
gjerne tar imot ved Jesus Kristus". NŒr det kalles Œndelige offer, er det
fordi de stŒr imot menneskelige gjerninger, ofret ved en utf¿rt handling, fordi
"Œndelig betyr at det er drevet fram av Den Hellige nd i oss". OgsŒ
Rom.12,1 hentes fram: "Fremstill deres legemer som et levende , hellig
offer, som en Œndelig gudstjeneste". En Œndelig gudstjeneste, heter det,
stŒr imot bŒde de levittiske offer og enhver menneskelig gjerning. Den
forutsetter at "vi kjenner Gud og griper ham med hjertet, slik det skjer
nŒr vi frykter og har tillit til Gud".
Det er det samme vi l¾rer av Hebreerbrevet kap.13:
"La oss ved ham alltid b¾re frem lovprisningsoffer til Gud". Her understrekes nettopp formidlingen
"ved ham". VŒr adgang til Gud beror pŒ at Jesus har Œpnet en vei for
oss da han bar seg selv fram som et sonoffer en gang for alle. "Vi ofrer
ved ham" betyr derfor at vi kommer fram for Gud i troen pŒ Kristus,
forenet med ham i hans legeme og blod som han gav for oss og som vi fŒr del i
nŒr vi spiser og drikker. At Jesu Kristi offer er et offer som er gitt en gang
for alle, og som derfor aldri kan gjentas, betyr at det er et evig offer - et
evig gyldig offer. Det gjelder ogsŒ for oss i dag. Det er n¾rv¾rende og gyldig
og virksomt, som det heter i pŒskesalmen: "at hans d¿d og blod skal
gjelde". Det er dette som gir oss frimodighet til Œ komme. I ham og
forenet med ham kan vi komme med alt vŒrt. I ham har vi adgang til
helligdommen. I hans navn kan vi be og takke. Og troens glede er at dette
offeret er her, hans legeme og blod gitt til Faderen for oss, det er pŒ alteret
og deles ut til oss syndige og uverdige mennesker til liv og salighet. At
Golgataofferet er n¾r med sin virkning og gis oss i br¿det og vinen, er ikke uttrykk
for noe messeofferl¾re. Det er tvert imot all vŒr ¾re og verdighet. Slik
Brorson uttrykker god evangelisk tro pŒ Kristi fullbrakte offer nŒr han l¾rer
oss Œ synge slik: "Jeg for Gud kan intet bringe, uten deg og dine sŒr.
Under din forsonings vinge, jeg for Gud frimodig stŒr. Du ville en evig
rettferdighet hente da pinen og d¿den ditt hjerte omspente. Der har jeg den
fagreste kledning fra Gud, den smykker for tronen din salige brud".
Gudstjenestens sprŒk er derfor ogsŒ presens. "Se der
Guds lam som b¾rer verdens synd". Ikke i motsetning til det som skjedde
fullkomment pŒ Golgata, men som et uttrykk for troen pŒ at han ogsŒ i dag tar
bort mine synder nŒr jeg spiser og drikker. Presens er en Œpen form som har
utsikter bŒde til fortid, nŒtid og fremtid. Den holder frelseshistorie og
eskjatologi sammen med det sakramentale n¾rv¾r her og nŒ. Jesus er lammet som
ser ut som om det var slaktet, slik Johannes beskriver det i sitt syn, som stŒr
for oss hos Gud og taler vŒr sak og som derfor er verdig all ¾re, takk og lov.
Dette er evkjaristien, den Œndelige gudstjenesten som vi
er pŒlagt Œ feire pŒ den nye pakts grunn - pakten i hans blod, og som kommer
til uttrykk i den sŒkalte anamnesen - ihukommelsen av hans evige offer for oss.
Joachim Jeremias har l¾rt oss at vi mŒ forstŒ Jesu
befaling om Œ feire nattverden til minne om ham, ikke ut fra hellenistiske
forbilder om forskjellige minnemŒltid, men i lys av den j¿diske pŒskefeiring og
dermed pŒ gammeltestamentlig bakgrunn. Her er han, sŒ langt jeg kan se, i overensstemmelse
med Apologien som sier det slik: "For ihukommelsen av Kristus er ikke
feiring av et uvirksomt skuespill eller noe som er innstiftet for eksemplets
skyld. Slik som nŒr minnet om Herkules eller Odysseus blir feiret i de greske
tragedier. Men det er en ihukommelse av Kristi velgjerninger, som blir mottett
ved tro og som vi blir levendegjort ved".
Her er ikke tid til Œ gŒ i detaljer i eksegesen av de
forskjellige tekster. Jeg vil bare nevne noen momenter som i hvert fall mŒ
vurderes seri¿st i den pŒgŒende samtalen om nattverdforstŒelsen i en videre
¿kumenisk sammenheng.
Joachim Jeremias tar utgangspunkt i 1.Kor. 11,26, der det
heter: "SŒ ofte som dere spiser av dette br¿det og drikker av denne kalken
forkynner dere Herrens d¿d inntil han kommer". (Se s. 106ff og s.244ff)
Verbet som her brukes er "kataggeelein" som vel
betyr Œ proklamere, og som gŒr pŒ en proklamasjon eller en offentlig erkl¾ring
av en hendelse eller en handling som er avsluttet. Ved hver nattverdfeiring -
sŒ ofte som vi spiser av br¿det og drikker av kalken - proklameres Jesu d¿d som
en avgj¿rende handling i historien. Jeremias pŒviser hvordan dette verbet
brukes som ekvivalent til det hebraiske "higgid" som bl.a. brukes i
5.Mosebok om det Œ resitere exodus-bekjennelsen ved pŒskemŒltidet, den sŒkalte
Haggada. NattverdmŒltidet - som pŒskemŒltidet - ble altsŒ alltid ledsaget av en
muntlig forkynnelse av Guds frelsesgjerninger i Kristus. Hvordan dette skjedde,
er det vanskelig Œ rekonstruere. Men vi mŒ anta at det i hvert fall var en eller
annen resitasjon av betydningen av Jesu lidelse og d¿d knyttet til
innstiftelsesordene. Jeremias gj¿r det sannsynlig at vi f.eks. har et eksempel
pŒ en slik tolkende utleggelse av nattverden i Joh.5,51c-58.
Fra samtidig rabbinsk litteratur vet vi at gjenfortellingen
av Herrens frelsesgjerninger i forbindelse med pŒskemŒltidet var noe annet enn
en formidling av rent historiske tekster. Det var Œ forsŒ som formidlende
historie, som frelseshistorie som gjorde det som skjedde en gang, n¾rv¾rende og
virksomt der og da, slik at det kunne sies av familiefaren som sto for
mŒltidet: I dag skal vi tenke at hver enkelt av oss var med under utgangen av
Egypt. Gjennom denne handlingen forentes fortid og nŒtid og fremtid i et
frelsende n¾rv¾r og den enkelte j¿de ble forenet med hele Guds folk til alle
tider og pŒ alle steder.
Det er Jeremias` pŒstand - og jeg synes han lykkes Œ
sannsynliggj¿re det langt pŒ vei - at denne settingen gir den beste
forstŒelsesrammen for enkelthetene i nattverdtekstene slik vi har dem hos bŒde synoptikerne
og hos Paulus.
a) Takkeb¿nnen
NŒr det stŒr at Jesus "tok br¿det, takket og br¿t
det", tilsvarer det den terminologien som if¿lge rabbinsk litteratur ble
brukt om den takkeb¿nnen som brukes f¿r selve mŒltidet. I alle nattverdtekstene
er det henvist til en slik velsignelse eller takksigelse i forbindelse med at
Jesus br¿t br¿det og delte det ut. Alle bruker en partisipp, som kan oversettes
slik: "Da han hadde takket/velsignet...." Den j¿diske takkeb¿nnen for
br¿det l¿d slik: "Lovet v¾re du, Herre vŒr Gud, verdens konge, som lar
br¿det vokse fram av jorden..." Deretter ble br¿det brutt i smŒ deler, og
delt ut til alle ved bordet. OgsŒ etter mŒltidet ble det framsagt en takkeb¿nn
- i forbindelse med det tredje vinbegeret. Paulus taler her om "velsignelsens
beger". Trolig l¿d denne takkeb¿nnen omtrent slik pŒ Jesu tid:
"Velsignet v¾re du, Herre vŒr Gud, universets konge,
som metter hele verden med godhet, barmhjertighet og nŒde. Vi takker deg, Herre
vŒr Gud, at du har latt oss arve det gode landet. O Herre, vŒr Gud, ha
barmhjertighet med Israel, ditt folk og med Jerusalem, byen pŒ Sion, stedet
hvor din herlighet bor, med ditt alter og med ditt tempel. Velsignet v¾re du
som har bygget Jerusalem!"
Her ser vi hvordan skapelse og frelse, utvelgelse av folket
og Herrens n¾rv¾r i templet holdes sammen i det som er den j¿diske parallellen
til Jesu egen takkeb¿nn.
b) Tolkningsordene
Slik familiefaren forklarte og tolket de forskjellige
ingredienser pŒ pŒskefestbordet, tolker sŒ Jesus br¿det og vinen som hans
legeme og blod. Han identifiserer br¿det og vinen med sin egen person som
offerlammet. Ordparet "kj¿d og blod" tilsvarer det hebraiske
"basar - dam", som bŒde i hebraisk og aramaisk sprŒkbruk henspeiler
pŒ offeret som slaktes. Jesus taler altsŒ her om seg selv som offeret i
relasjon til pŒskelammet, slik ogsŒ Paulus skriver i 1.Kor.5,7f: "VŒrt
pŒskelam er slaktet". Slik tolker Jesus sin forestŒende d¿d som en d¿d som
bringer forsoning mellom Gud og folket. Slik blodet ble str¿ket pŒ d¿rstolpene
i Egypt og d¿den og dommen gikk forbi, slik gir Jesu blod redning og forl¿sning
til det nye gudsfolket. Nattverden er det nye testamentet - den nye pakt i Jesu
blod.
Jesus identifiserer br¿det og vinen som han deler ut, med
sitt offerlegeme og offerblod som gir frelse og forl¿sning til dem som tar imot
i tro. Realpresensen settes pŒ pr¿ve med om vi med Jesu ord fastholder denne
identiteten mellom Golgataofferet og det innviede br¿det og vinen, slik at vi
kan si, med henvisning til det som er pŒ patenen og i kalken og som deles ut:
"Se der Guds lam som tar bort verdens synd". Her fŒr vi klar st¿tte mot enhver form
for spiritualisme av Konkordieformelen som sier (i polemikk mot svermerne):
"I motsetning til dette blir det i Den augsburgske bekjennelse og av Guds
ord l¾rt om Herrens nattverd, at Kristi sanne legeme og blod i sannhet er
n¾rv¾rende i Den hellige nattverd og blir der utdelt og mottatt".
Det er verdt Œ merke seg ogsŒ ordene i 1.Kor.10,18, der
det heter: "Se pŒ Israels folk! Har ikke de som spiser av offeret, del i
det som skjer pŒ alteret?" Dette mŒ bety at det Œ spise av offergavene gir
deltakerne del i det offeret som er gitt og bringer dem i den n¾rmeste kontakt
med Gud selv.
Hermann Sasse, kanskje den mest framstŒende
representanten for konfesjonell lutherdom, n¿ler heller ikke med Œ erkl¾re at
det er Det nye testamentets klare l¾re, at nattverden inneb¾rer "Œ gj¿re
n¾rv¾rende ("Vergegenwartigung") Jesu Kristi offer og det virkelige
tilbudet om alt som dette offeret har brakt til veie".
Her er det ikke lang vei, om noen avstand i det hele
tatt, til det Kirkelig Fornyelse kaller "Golgataofferets effektive
n¾rv¾r".
c) "Gj¿r dette!"
Hva er det sŒ Jesus ber oss om Œ gj¿re, nŒr han ber oss
om Œ gjenta denne handlingen med ordene "gj¿r dette" ? Noen vil hevde
at det eneste Jesus ber oss om, er Œ spise og drikke, altsŒ selve kommunionen.
Med bakgrunn i Det gamle testamentet (Ex.29,35; Num.15,11-13 og Devt.25,9)
pŒviser Jeremias at dette er Œ forstŒ som et uttrykk for Œ gjenta en fast,
rituell handling. Han sannsynliggj¿r at dette omfatter hele handlingen, ogsŒ
det Œ ta br¿det og be takkeb¿nnen. Han viser s¾rlig til 1.Kor.10,16, der det
heter: "Velsignelsens beger som vi velsigner" og "br¿det som vi
bryter" og til 1.Kor.11,25: "Gj¿r dette sŒ ofte som dere drikker det..."
Her viser "gj¿r dette" til noe annet enn det Œ drikke, nemlig til Œ
be takkeb¿nnen eller velsignelsen over vinen.
OgsŒ Regin Prenter mener at "dette" som skal
gj¿res, gŒr pŒ henholdsvis br¿det og vinen, slik at en god oversettelse kunne
v¾re: "Dette er mitt legeme. Gj¿r dette br¿d til min ihukommelse".
Han viser til ordlyden hos Justin martyr (Ap.kap.66), der rekkef¿lgen i ordene
er denne: "Jesus tok br¿det og etter Œ ha takket, sa han: Gj¿r dette til
ihukommelse av meg, Dette er mitt legeme". Dette sannsynliggj¿r, if¿lge
Prenter, at "gj¿r dette" prim¾rt viser tilbake til det Œ ta br¿det og
Œ takke.
Jesus ber oss, med andre ord, om Œ gjenta en handling
etter ham, som inneb¾rer ogsŒ det Œ gj¿re istand gavene, br¿d og vin, og be
takkeb¿nnen over dem. Det mŒ v¾re denne forstŒelsen som ligger bak Alterbokens
uttrykk " Derfor feirer vi dette mŒltidet med glede..." For vanligvis omtaler vi vel ikke det Œ
spise og drikke med uttrykket "Œ feire".
d) "til min
ihukommelse"
Vi kommer sŒ til formŒlet med Œ "gj¿re dette" -
nemlig til ihukommelse av Jesus. Jeremias` tolkning av dette t¿r v¾re allment
kjent. I motsetning til den tradisjonelle forstŒelse som prim¾rt eller endog
eksklusivt forstŒr dette i en mer subjektiv, antropologisk retning, nemlig at
det er vi som ved dette skal huske pŒ (ikke glemme) Jesu gjerning pŒ Golgata,
argumenterer han sterkt for at meningen er den motsatte, nemlig at det er Gud
selv som blir minnet om Jesu soningsd¿d for oss. Ordene er teosentrisk Œ
forstŒ. Jeremias viser til et omfattende materiale, bŒde gammeltestamentlig
og samtidige b¿nner og liturgiske
formularer, som bruker uttrykket "anamnesis" om noe som foregŒr for
Guds ansikt for Œ minne Gud om og fastholde for Guds ansikt hans
frelsesgjerninger for folket. Vi finner det bl.a. i 4.Mos.10,10: "NŒr dere
har gledesdager, h¿ytidsdager, og nymŒnedager, skal dere blŒse i trompetene,
samtidig som dere b¾rer frem brennoffer og mŒltidsoffer. Det skal v¾re en
pŒminning om dere hos deres Gud (anamnesis enanti tou theou ymon)".
OgsŒ pŒskemŒltidet sies Œ skulle feires som en
ihukommelse (lezikkaron) for Gud, at Han i sin nŒde mŒ komme sin hellige pakt i hu (Ex.12,14). Og vi er alle
kjent med den vakre b¿nnen i Ps.25,6-7, der det heter: "Herre, kom din
barmhjertighet i hu og din miskunnhets gjerninger, for de er fra evighet. Kom
ikke min ungdoms synder og mine misgjerninger ihu! Kom meg ihu etter din
miskunnhet for din godhets skyld Herre".
I det mest radikale forslag til anamnese i SKG-liturgien
- som noen mener er heretisk fordi den skulle l¾re klassisk messeofferteologi -
heter det: "Hellige Fader, med dette br¿d og denne kalk pŒminner vi deg om
din S¿nns lidelse og d¿d til vŒr frelse". Det andre alternativ lyder slik:
"Derfor Hellige Fader, vil vi med dette br¿d og denne kalk ihukomme for
ditt Œsyn din S¿nns lidelse og d¿d til vŒr frelse". Det siste alternativ
er knyttet tett opp til ordene fra Ps. 25: "Barmhjertige Fader, se ikke pŒ
vŒre synder, men kom din S¿nn ihu, han som elsket oss og gav seg selv for oss
som en gave og som et offer, deg til en behagelig duft".
SŒ langt jeg kan se, er dette god evangelisk teologi som
utelukker enhver menneskelig medvirkning i frelsestildragelsen. For hva annet
kan vi vise til - nŒr vi vŒger oss fram for Guds ansikt - enn til dette
fullkomne offer som er tilstede i Den hellige nattverd og som gis oss i br¿det
og vinen, som er hans hellige legeme og dyre blod?
I en gammel j¿disk pŒskeliturgi fra Jesu samtid blir det
bedt om at Gud mŒ komme Messias ihu etter sitt l¿fte: "O Gud, du som er
fedrenes Gud, mŒtte det reises opp og komme, bli sett og tatt imot, h¿rt og
fortalt og ihukommet, ihukommelsen av os og vŒre fedre og ihukommelsen av
Messias, Davids S¿nn, din tjener, og ihukommelsen av den hellige by Jerusalem,
og en ihukommelse av alt ditt folk, Israels hus. MŒ deres ihukommelse komme for
ditt Œsyn for at vi mŒ bli frelst...."
Hver pŒske ber j¿dene om Œ komme Messias ihu - han som
skal komme med frelsesgodene og oppfylle alle Guds l¿fter og befri sitt folk.
Denne b¿nnen om Guds ihukommelse av Messias er helt sentral i den
pŒskeliturgien - denne eksjatologiske Messias - forventning. Skulle det v¾re en
fremmed tanke at det er denne ihukommelsen som ligger bak Jesu ord om Œ gj¿re
dette pŒskemŒltidet til minne om ham, en b¿nn til Gud om at han mŒ la Messias -
kongen komme for Œ sette alle ting i rette stand? Sier ikke Paulus akkurat det
i 1.Kor.11, etter at han har gjengitt innstiftelsesordene: "For sŒ ofte
som dere spiser av dette br¿det og drikker av denne kalken, forkynner dere
Herrens d¿d inntil han kommer"? Her er proklamasjonen av Jesu d¿d satt inn
i en eskjatologisk sammenheng, der menigheten vendes framover og venter at Gud
skal fullf¿re sin frelsesplan ved Jesu - Messias - gjenkomst. Slik blir
nattverden ikke bare et minne om en fortid, men en eskjatologisk handling som
varsler den endelige forl¿sning av Guds folk. Jesu d¿d proklameres som
begynnelsen til hans gjenkomst i herlighet Og folket ber Gud om Œ komme Messias
i hu sŒ han mŒ komme Œ forl¿se sitt folk og i vissheten om feirer folket nettverden i eskjatologisk
glede og roper; Maranatha; ja. kom Herre Jesus.
Dette svarer til Jesu ord if¿lge Matteus (26,29):
"Fra nŒ av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt f¿r den dag jeg
drikker den ny sammen med dere i min Fars rike".
Denne eskjatologisk ihukommelse av Messias inkluderer
ogsŒ det messianske folket som er forl¿st ved hans d¿d og som venter pŒ hans
gjenkomst. I Didache finner vi derfor f¿lgende vakre b¿nn i forbindelse med
mŒltidet: "Kom ihu, Herre, din kirke og fri henne fra alt det onde og
helliggj¿r henne i din kj¾rlighet. MŒ du samle henne fra alle de fire
vindretningene inn til det rike som du har gjort ferdig for henne".
I forlengelsen av dette utfordres vi til Œ tenke nattverd
og kirke sammen ut ifra Paulus sin forstŒelse av kirken som Kristi legeme. "Der Mensch ist was er isst",
heter det. Det er sant ogsŒ i denne sammenheng. Vi blir det vi spiser -
forenet med ham i hans legeme som er Kirken - det eskjatologiske Guds-folket
som feirer evkjaristien i forventning om forl¿sningen pŒ Herrens dag.
Ingen har skildret dette bedre enn B¿rre Knutsen nŒr han
synger: "Jublende l¿fter vi hellige hender, vi som forlengst var ford¿mt
og fortapt. Nyf¿dt stŒr folket pŒ skinnende strender, folket av prester som
Herren har skapt. Kanaans hellige frukt skal vi nyte, vin skal vi skjenke og
br¿d skal vi bryte! Halleluja, halleluja !"
Jeg er fullstendig klar over at denne forstŒelsen av
nattverden er en utfordring til tradisjonell luthersk teologi. Delvis fordi den
bygger pŒ en annen eksegese enn den tradisjonelt lutherske, men ogsŒ fordi den
krever nedslag i en liturgi som favner videre enn de gudstjenesteordninger som
reformasjonen gav oss. Som kjent utelot Luther offertorieb¿nnene bŒde i
Formulae Missae og Deutche Messe. Men sp¿rsmŒlet til oss i dag blir hvordan
dette er Œ forstŒ bŒde historisk og innenfor en bredere systematisk refleksjon.
Det vi mŒ dr¿fte, er om innf¿ringen av et offertorieledd og en anamnese i trŒd
med oldkirkelig tradisjon n¿dvendigvis kommer i konflikt med uoppgivelige
lutherske dogmatiske hovedpunkter, som l¾ren om rettferdiggj¿relse ved troen
alene, eller om dette kan sees som en utvidelse og en utvidelse av perspektivet
og en fornyelse av nattverdfeiringen.
Jeg har valgt en tiln¾rming til emnet ut ifra det jeg
mener er Augustanas egen opprinnelige intensjon, nemlig at man ut fra Guds ord
er tvunget til Œ ta et oppgj¿r med misbruken i kirken, uten Œ ha noe ¿nske om Œ
bryte med tradisjonen fra fedrene og med kirkens katolisitet. Det er derfor,
etter min mening, i trŒd med Augustanas prinsipielt ¿kumeniske siktemŒl, at vi
pŒ nytt er villig til kritisk Œ pr¿ve vŒr egen tradisjon, som vel mŒ sies Œ ha
blitt noe smalsporet underveis.
Jeg slutter meg til slutt med glede til Augustanas egne
ord i art.24:
"Med urette blir vi beskyldt for Œ avskaffe messen.
For hos oss blir den beholdt og feiret med den st¿rste ¾refrykt. Vi beholder
ogsŒ nesten alle de vanlige seremonier, bortsett fra de tyske sanger, som er
satt til for Œ l¾re opp folket... Folket venner seg til Œ bruke sakramentet i
fellesskap, alle som er verdige til det, det ¿ker ogsŒ ¾rb¿digheten og
¾refrykten for den offentlige gudstjeneste....Menneskene blir pŒmint om
sakramentets verdighet og om den rette bruken av det, hvor stor en tr¿st det
gir de skremte samvittigheter, sŒ de kan stole pŒ Gud og vente og s¿ke alt godt
av Gud. Denne gudsdyrkelse finner Gud behag i, en slik bruk av sakramentet
n¾rer fromheten overfor Gud. Derfor synes ikke messen Œ bli forrettet med
st¿rre ¾refrykt hos motstanderne enn hos oss".