TID FOR OPPBRUDD

Av veileder/prost Asle Dingstad

Foredrag pŒ SKG - stevne s¿ndag 16. august 1998 kl. 1500

 

Mitt oppgitte tema lyder: "Tid for oppbrudd". Om det skulle v¾re et utropstegn eller et sp¿rsmŒlstegn bak, spurte jeg ikke om. Og det samme kan det vel ogsŒ v¾re - fordi det underveis nok blir en blanding av mange tegn - bŒde utrops og sp¿rsmŒls og noen til. Men forhŒpentligvis blir det tydelig etterhvert hvor jeg mener veien gŒr videre for SKG-fellesskapet.

 

Jeg har behov for Œ begynne med en glad bekjennelse - en bekjennelse til den hellige alminnelige kirke - den som, if¿lge vŒr lutherske bekjennelse, CA, "alltid vil forbli" (CA art.7). Den er en del av min tro og mitt liv. SŒ sant jeg lever i troen pŒ Den treenige Gud, som jeg en gang ble d¿pt inn i fellesskap med, er Kirken en del av den virkelighet jeg lever i. fornekte Kirken, vil for meg v¾re Œ fornekte troen. bli kirkel¿s, vil for meg si Œ bli hjeml¿s i verden og overgitt til fordervsmaktene som rŒder i den. Derfor er temaet vŒrt i ettermiddag ingen intelektuell lek, men hellig alvor. For meg dreier det seg om ikke mindre enn muligheten for Œ "fullf¿re l¿pet og bevare troen".

( Her avbrytes jeg i forberedelsen av en telefon - en av mange i l¿pet av de siste 3 Œrene - fra en ukjent bror i Trondheim som har hele 52 Œrs tjeneste i et kirkelig arbeidslag bak seg - som ringer for Œ oppmuntre meg pŒ veien. Han minner meg om at Kirken er dem som har fŒtt nden som gave og rettleder og viser meg til en av lesetekstene for gŒrsdagens gudstjeneste (9.s.e. pinse), fra Jer.23, 16ff: "Derfor sier Herren, h¾rskarenes Gud: "H¿r ikke pŒ de profeters ord som profeterer for eder! De fyller eder med tomme innbillninger; de b¾rer frem sitt eget hjertes syner, ikke ord av Herrens munn. De sier atter og atter til dem som forakter meg: Herren har sagt: I skal ha fred. Og til hver den som f¿lger sitt hŒrde hjerte, sier de: Det skal komme ulykke over eder. For hvem av dem har stŒtt i Herrens fortrolige rŒd, sŒ han sŒ og h¿rte Herrens ord? Hvem har gitt akt pŒ mitt ord og h¿rt det?" - Han minner meg om hvor viktig det er Œ stŒ i Herrens fortrolige rŒde - v¾re lydh¿r for det Herren har Œ si. Bedre veiledning inn i dagens tema kunne jeg neppe fŒ!)

For det dreier seg jo nettopp om den kirke som har Jesus Kristus til Herre og som veiledes av den nd som Faderen har sendt pŒ hans b¿nn for Œ veilede oss til hele sannheten. Om vi derfor kjenner oss hjeml¿se og i villrede hvor veien gŒr videre, er vi ikke dermed overlatt til oss selv og forlatt som faderl¿se og uten veileder. Desto viktigere er det at vi er lydh¿re og stŒr i "Herrens fortrolige rŒd". For han vet selv hva han vil gj¿re (slik det stŒr i Johannes kap. 6,6 i forbindelse med at han mettet 5000 i ¿rkenen: "For han visste selv hva han ville gj¿re".)

For det er i samfunnet med Ham - med Herren - at vi tilh¿rer Kirken. tilh¿re har med det Œ v¾re tilh¿rer Œ gj¿re - at vi lever av Hans ord og at vi legger ¿ret og hjertet til hans egen r¿st. Om vi ikke vet hvor veien gŒr, vet vi hvem Veien er. Og i trengselstider, i Kirkens f¿rste tid, ble de kristne, som kjent, nettopp kalt "de som h¿rte til Guds vei".  Det er godt at det er slik nŒr vi ikke vet hvor veien gŒr - at vi vet hvem vi h¿rer til og h¿rer pŒ. I sine 8 teser fra 1933 om kirkens ungdomsarbeid - altsŒ midt i en oppbruddstid i kirken, i den tyske kirkekampens spede begynnelse - sier Dietrich Bonhoeffer noe om det samme, om det grunnleggende orienteringspunkt i en villfarelsens tid. Han taler om Kirkens fremtid. Han sier ikke: Kirken er ungdommens fremtid. Men han sier heller ikke at Kirken er Guds eller Jesu Kristi fremtid her i verden. Men han sier ganske motsatt: "Herren Jesus Kristus er ene og alene kirkens fremtid". Han begrunner rekkef¿lgen i ordene slik (i tese 3): "Menigheten er de mennesker pŒ jorden, som er revet ut av d¿dens og den ondes herred¿mme ved Guds kraft, og som kjenner ordet om Guds kraft blandt menneskene i Jesus Kristus og lydig samler seg om dette ord i troen. Menigheten er Kristi nŒdtidige n¾rv¾r som sann Herre og bror. v¾re i menigheten betyr Œ v¾re i Kristus. v¾re i Kristus betyr Œ v¾re i menigheten".

I krisetider er det viktig Œ fastholde de fundamentale ting. I sin artikkel "Dietrich Bonhoeffer om kirken og kirkens fremtid" (i "En ny bok om Kyrkan", BorŒs 1989, s. 285 ff.) skriver J¿rgen Glenth¿j f¿lgende om dette: "Herren Jesus Kristus og budskapet om og fra ham er for Bonhoeffer det Arkimedes-punkt, hvorpŒ han stŒr og hvorfra han f¿rer kirkekampen imod dem, der havde deres stŒsted i fornuften, kulturbevidstheden eller Blot-und-Boden-ideologien og folkets raceinstinkter".

" v¾re i menigheten betyr Œ v¾re i kristus. v¾re i Kristus betyr Œ v¾re i menigheten".

 

Men med dette utgangspunkt mŒ vi videre kunne si at denne kirke - Jesu kristi kirke - alltid vil v¾re i oppbrudd. Oppbruddet er sŒ og si Kirkens v¾reform i verden. Dersom vŒrt apostoliske program er Œ "ta(r) enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristsus" (2.Kor.10,5), vil vi v¾re i et konstant oppbrudd fra alt og alle som vil gj¿re krav pŒ vŒr lydighet. Det stŒr om kristenmenneskets frihet til Œ lytte og lyde.

Det gŒr pŒ mer enn produksjon av protester, det er bare en side av det hele. At oppbruddet er Kirkens v¾reform, gir seg selv ut fra det faktum at Kirken er et folk som venter pŒ sin Herre. Kirken er et eskjatologisk fellesskap - et vandringsfolk i verden som pŒ Guds kall har brutt opp fra sin jordiske eksistens, fra synden og d¿den og dommen, og som har begitt seg pŒ vandring under Guds ords lys og stjerne pŒ veien mot fullendelsen, mot Jesu Kristi gjenkomst i herlighet. Og fordi vi ikke her har - som det stŒr skrevet - "et blivende sted", et sted pŒ jorden hvor Guds folk kan etablere seg og slŒ seg til ro, er vi kalt til Œ leve i oppbrudd til enhver tid. Fra f¿rste stund av l¾rte det gamle testamentets Gudsfolk at de mŒtte ha teltpluggene l¿se i jorden, slik vi l¾rte barna Œ synge i Unge R¿ster pŒ Kyrkjeb¿: "La oss bryte opp og brenne broene, og la oss reise hjem; la oss s¿rge for at vŒre teltplugger er l¿se i jorden! For vi skal hjem, hjem til himmelen, til Gud vŒr rette Far....."

Kirken er Guds vandringsfolk pŒ jorden, slik vi ogsŒ synger det i en av vŒre nye salmer (nr. 106 i Salmer 97):

"Vi er et folk pŒ vandring.

NŒr veien blir slitsom og lang,

vi s¿ker en eng og en kilde,

et fristed for b¿nnog sang.

 

Vi er et folk pŒ vandring.

I uro, bekymring og n¿d,

da s¿ker vi styrke og stillhet,

og samles om vin og br¿d.

 

Vi er et folk pŒ vandring.

I tro kan vi skimte iblant

et hjem for hver s¿kende pilgrim,

det salige livets land."

 

"Utgang" - "gjennomgang" - "inngang" er Kirkens eksistensform, gitt som m¿nster i den hellige dŒp. Personlig er jeg overbevist om - har blitt det mer og mer - at Kirkens store skade nettopp er at den i realiteten har gitt opp troen pŒ Kristi gjenkomst. Det vil si, "gitt opp " er kanskje noe overdrevet, men den har ihvertfall gitt opp Œ vente pŒ Kristi gjenkomst. Det gjennomsyrer ikke kirken av i dag, slik det har gjort det til andre tider av kirkens historie. Og nŒr Kirken slutter Œ vente pŒ sin Herre, da forfaller den bŒde i tro, moral, og forvaltning og de bibelske ordninger forvitres. Det er historien om Herrens vingŒrd pŒ nytt. "Min venn hadde en vingŒrd pŒ en fruktbar haug. Og han gravde den om og renset den for sten og plantet edle vintr¾r i den og bygget et tŒrn i dens midte... Hva var det mer Œ gj¿re med min vingŒrd: jeg vil ta bort dens gjerde, sŒ den blir avgnaget; jeg vil rive ned dens mur, sŒ den blir nedtrŒdt. Og jeg vil la den ligge ¿de; den skal ikke skj¾res og ikke hakkes, sŒ den skyter opp i torn og tistel, og skyene vil jeg byde at de ikke skal la regn falle pŒ den" (Jes. 5,1 ff.).

Hva skjer nŒr vingŒrdsforvalteren slutter Œ vente pŒ sin Herres komme - nŒr han glemmer at han forvalter betrodd gods? Hva skjer da? Jesus sier: "Men dersom denne tjener sier i sitt hjerte: Min Herre dryger med Œ komme, og sŒ gir seg til Œ slŒ drengene og pikene og ete og drikke og fylle seg, da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, og hugge ham s¿nder og gi ham lodd og del med de utro".

En levende eskjatologisk forventning - slik vi bl.a. finner den beskrevet i Pauli brever til menigheten i Tessalonika - tvinger Kirken inn i lydh¿r ŒrvŒkenhet. Forventningen er en stadig kraft til fornyelse av alle Kirkens livsformer. Ikke minst gjelder det den etiske standard og den Œndelige disiplin. "La oss ikke sove,som de andre, men la os vŒke og v¾re edrue! De som sover, sover jo om natten, og de som drikker seg drukne, er drukne om natten; men vi som h¿rer dagen til, la oss v¾re edrue, ikl¾dd troens og kj¾rlighetens brynje og med hŒpet om frelse som hjelm... Forman derfor hverandre, og oppbygg den ene den andre, som I og gj¿r...."

 

Konklusjon, sŒ langt:

Fordi Kirken er et vandringsfolk, er det altsŒ alltid tid for oppbrudd. Og fordi Kirken er dem som lar seg lede av Den hellige nd, er det avgj¿rende Œ legge ¿ret til og v¾re fortrolig i Herrens rŒd. bryte opp til kamp dersom Herren ikke gir signal til oppbrudd, har vist seg Œ v¾re fatalt for Gudsfolket tidligere. Under vandringen i ¿rkenen ble Israelsfolket fristet til nettopp det, men de mŒtte snu og vende tilbake igjen (Devt.1,40 ff.). Oppbruddet ble et tilbakeslag. Men der Gud selv gav signalet til Œ bryte opp, der f¿rte han dem til seier (Devt.2,24 ff.). Oppbruddet f¿rte til fremgang. Det er l¾rdom vi mŒ ta med oss, slik at vi l¾rer Œ vente pŒ Guds time. Men nŒr Herren f¿rst kaller til oppbrudd, da skal prestene blŒse i trompetene....

 

Hvorfor starter jeg slik? Jeg vet jo at oppgaven min er Œ v¾re konkret - si noe om en kirkelig strategi inn i en bestemt kirkelig situasjon i dag. N¾rmere bestemt dreier det seg om SamrŒd pŒ Kirkens Grunn - hvorvidt tiden nŒ for oss er kommet for Œ ta et nytt skritt - et skritt som, dersom vi tar det, vil f¿re oss ut av Den norske kirke pŒ sikt - et kirkelig oppbrudd med uanede konsekvenser. Til nŒ har vi hatt et program for en indrekirkelig fornyelse - et slags indre exodus hvor vi har s¿kt Œ finne friheten innenfor statskirkens og folkekirkens ramme og ikke utenfor den. MŒlsettingen har v¾rt Œ forme et indrekirkelig fellesskap "som vil befri. bevare og tydliggj¿re Den norske kirke som bekjennende trossamfunn". PŒ dette grunnlag har vi ¿nsket Œ "hjelpe medlemmene slik at de kan leve og tjene i kirken pŒ grunnlag av kirkens apostoliske tro, og slik bevare sitt medlemskap i Den norske kirke".

Vi har med andre ord ikke ¿nsket Œ v¾re noen kirkelig oppr¿rsbevegelse (selv om noen har villet gj¿re oss til det) - vi har ikke kalt til oppbrudd ut av Den norske kirke. Tvert imot har vi ¿nsket Œ bidra til at sŒ mange som mulig kunne bli v¾rende i Den norske kirke og bli bevart i troen i denne. VŒr bevegelse var ment Œ v¾re et supplement til vŒre kirkelige ordninger i en kirkelig n¿dsituasjon - mer enn et eget kirkelig alternativ. Oppbruddet som vi ¿nsket Œ bidra til, var altsŒ et oppbrudd som vi sŒ for oss, sammen med hele vŒr kirke ut av det statskirkelige fangenskap og inn i en ny og byggende tid for den "frie norske kirke".

Sp¿rsmŒlet er om denne tiden ikke for lengst er forbi. Mange av oss sp¿r oss selv og andre om det lenger er mulig Œ "leve og tjene i kirken pŒ grunnlag av kirkens apostoliske tro innenfor Den norske kirke".  Sp¿rsmŒlet stilles i stort alvor. Som vi vet, sŒ har noen allerede for sin egen del trukket konsekvensen av at veien inn i prestetjenesten i Den norske kirke er stengt for dem - om ikke formelt, sŒ ihvertfall reellt. De ser ingen fremtid i denne kirken. Sammen med flere andre har de funnet sin egen vei - en vei - ikke ut av Kirken - de vil heller si en vei inn i Kirken - Den katolske kirke. Jeg vil v¾re den siste til Œ bebreide dem for det. For dem var ikke tiden ikke lenger inne for den type oppbrudd som vi snakker om her, tiden var for lengst ute. Derfor valgte de sin egen l¿sning . OgsŒ for noen av oss andre - bŒde i og utenfor embede - er tiden i ferd med Œ renne ut. Om vi ikke selv bryter opp, kan det fort utvikle seg slik at andre s¿rger for et brudd med oss. Og sp¿rsmŒlet er om vi ikke i denne nye situasjonen er n¿dt til Œ skifte strategi - ta et nytt skritt - som gir oss handlingsfrihet i fortsettelsen. Er tiden kommet for et oppbrudd? Og hvilket oppbrudd snakker vi da om?

 

Det er inn i denne situasjonen at jeg fannt Œ ville begynne med en glad bekjennelse til Kirken, den som alltid vil v¾re til Herren kommer igjen og som har oppbruddet som sin eksistensform og som alltid s¿ker Herrens time i sin tid. Ikke som en fluktman¿ver bort fra utfordringen i dagens tema, men som mer setter dagens tema inn i en st¿rre sammenheng. For det er min overbevisning at hvis vi ikke selv - enkeltvis og i fellesskap - lever i denne generelle forventning om Herrens gjenkomst og ikke er forberedt pŒ et oppbrudd til enhver tid, vil vi heller ikke v¾re rede til Œ ta det skrittet som kreves av oss i dag. For dypest sett handler det om tro og tillit.

 

For meg gir dette f¿lgende mer generelle f¿ringer:

For det f¿rste at et oppbrudd - hvordan det enn mŒtte komme - ikke er et oppbrudd fra Kirken som vi tror pŒ og som vi ble innlemmet i ved dŒpens hellige sakrament. Vi tror pŒ en kirke som lever i historien og som konkretiserer seg pŒ stedet. Det er gjennom Den norske kirke - den historisk gitte - vi har fŒtt overdratt troen bŒde som l¾re og bekjennelse og som personlig troserfaring. I sŒ mŒte er den vŒr Œndelige mor. Den realiteten vil jeg ikke fornekte. Det betyr at jeg sŒ langt som mulig vil motvirke at det oppbrudd som er n¿dvendig Œ gj¿re, skal bety et brudd med menighetene i Den norske kirke - med troens folk i kirke og bedehus. Akkurat det er jo vŒr store n¿d - ikke minst for de av oss som er prester og som har fŒtt ansvar for en hjord - at vi ikke mŒ forlate hjorden, men vokte den trofast inntil overhyrden kommer. Dette mŒ ihvertfall v¾re i synsfeltet vŒrt, slik at oppbruddet ikke blir et lettvint farvel til de mennesker og det folk som vi er betrodd. Et brudd med systemet trenger ikke n¿dvendigvis v¾re et brudd med folket. VŒrt kall er ikke Œ etablere eller skape kirke, vŒrt kall er Œ v¾re kirke sammen med dem som er vŒre Œndelige s¿sken og for dem som kirken er til for - i tillegg til Œ v¾re til for Gud - nemlig alle menneskene omkring oss som ikke er nŒdd med kj¾rlighetens evangelium. Et oppbrudd mŒ derfor ikke i utgangspunktet bety en flukt fra folket som vi er sendt til. Og dersom det blir n¿dvendig Œ forlate hjorden, mŒ det ikke fŒ skje uten smerte - i en triumfalistisk sekterisme.

Og det er den andre f¿ringen jeg ¿nsker Œ gi, jeg vil sŒ sterkt jeg kan advare mot sekterismens farer. Den ligger sŒ lett for hŒnden for den som gir seg kirkekritikken i vold og som tenker pŒ Œ etablere noen ny kirke. Det blir sŒ lett "oss" mot alle "de andre".  En samler seg omkring bestemte saker og enkelte personligheter. Det vokser sŒ lett fram en innadvendt kultur, der en dyrker seg selv og sine tanker og ideer om den rene kirke. De som ikke er for oss, er imot oss!  SŒ sloss vi for saken - og glemmer menneskene vi er satt til Œ tjene.

Til oss alle vi jeg si:

Den som taler om og kaller til oppbrudd uten Œ kjenne smerten i bruddet og n¿den for folket, forfaller lett til propagandistens enkle og lettvinte omgang med vanskelige ting. Dette mŒ vi motvirke sŒ sterkt vi kan. Sekterismen er en kirkelig ukultur som aldri b¾rer fremtiden i seg.

Og den tredje f¿ringen er denne: Oppbruddet mŒ skje i en forpliktende ¿kumenisk sammenheng. Den beste motgiften mot all sekterisme er Œ tenke katolsk om kirken. Vi s¿ker sammen i det oppbruddet som mŒ komme. Sammen med vŒre reformatoriske s¿sken i vŒre lutherske s¿sterkirker. Det skjer noe samtidig i alle de etablerte kirkesamfunn. Det skjer et oppbrudd med den verdsliggjorte og utvannede kirken. Det er i seg selv l¿fterikt. Og via kirkesamfunn som stŒr i midten i den ¿kumeniske prosess og samtale, som den anglikanske, s¿ker vi fellesskap i tro og ordning (faith and order) med den gammelkatolske kirke som igjen Œpner d¿ren inn til en ubrutt tradisjon i det som benevnes som den udelte kirke (kirken f¿r 1054 - f¿r bruddet mellom ¯st og Vest). Det oppbruddet vi snakker om, som pŒ en eller annen mŒte skje, mŒ ikke fŒ f¿re til ny fragmentering av kirkekroppen, til enda mindre bruddstykker. Vi ¿nsker ikke flere lutherske frikirker, om jeg kan si det slik, de som ¿nsker en slik l¿sning, kan velge mellom en av disse. For de fleste av oss er dette ikke et alternativ. Med Den augsburgske konfesjon ¿nsker vi Œ fastholde den ¿kumeniske forpliktelse. Derfor er oppbruddstid for oss ogsŒ tid for Œ s¿ke sammen i b¿nn og forpliktende samtaler med den ortodokse opposisjon innenfor alle etablerte kirker for Œ etablere grunnlaget for et nytt ¿kumene. For vandringsfolket - Guds kirke pŒ jord - er ett bŒde i tiden og rommet. Og Kristus, brudgommen, har bare en brud som venter pŒ sin brudgom og som kler seg i hellighet og renhet i trofasthet mot ham alene - inntil den dagen da hun skal f¿res fram for ham uten plett og lyte.

 

Hvem er sŒ denne kirken som kalles til oppbrudd? Jeg mener, hvem er hun mer konkret? Hvilke kjennetegn b¾rer hun - for at vi skal kunne kjenne henne igjen i de mange forskjellige skikkelser og tradisjoner hun lever under? For at vi skal kjenne henne igjen her hos oss - i den norske tradisjonen. OgsŒ der kirken er i forfall er det viktig Œ lete etter kjennetegnene, delvis for Œ fastholde troen pŒ at den kirken vil tilh¿rer tross alt er en kristen kirke, delvis for Œ kunne finne fram til de hovedpunkter der fornyelsen mŒ komme om hun fortsatt skal kunne v¾re en kristen kirke. Slik kan nettopp kjennetegnene vise seg Œ v¾re motsigelsens tegn, dvs ikke tegn pŒ enhet og fellesskap midt i mangfoldet, men pŒ splittelse og strid som utfordrer nettopp til oppbrudd og fornyelse.

 

I all enkelhet velger jeg her Œ f¿lge Luthers pedagogiske 7-punktsliste fra skriftet "Om koncilene og kirken" (1539). Hans problem var ogsŒ dette med det uklare kirkebegrepet. Ordet "kirke" er et diffust begrep, sier han. i utgangspunktet betyr det bare en hvilken som helst forsamling. Derfor mŒ ordet kvalifiseres. Det finnes mange ulike forsamlinger av mennesker, men kirken er en ganske spesiell forsamling, ulik alle de andre. Kirken er Guds folk. Legg merke til at han ikke sier, slik vi er vant til Œ h¿re det i en spesiell norsk pietistisk sammenheng: Kyrkja og Guds folk. Luther kom aldri pŒ Œ skulle skille det kirkelige og det kristelige. Han sier at Kirken er Guds folk i verden - et hellig, utvalgt og kristent folk - et "sancta,catholica christiana".

Og dette folket b¾rer 7 gjenkjennelige kjennetegn, hvert av dem verd sitt eget foredrag, men her mŒ vi bare stikkordsmessig antyde noen viktige momenter under hvert av dem.

 

For det f¿rste selve helliggj¿relsesmidlet som er Guds ord.

"Der du nŒ ser og h¿rer dette ord bli forkynt, trodd, bekjent og etterlevd, skal du ikke tvile pŒ at der med sikkerhet finnes en sann Ecclesia sancta catholica, et kristent, hellig folk - selv om sv¾rt fŒ h¿rer til i det".

Kirken blir til nŒr Gud taler sitt ord. Og Gud har talt - som vi vet - pŒ mange mŒter gjennom profetene, og ogsŒ talt endelig og fullkomment i tidens fylde, tydelig og klart gjennom S¿nnen, han som selv er Ordet fra Gud (Hebr.1,1ff).

Det er f¿rst og fremst ved Ordets nŒdemiddel at Gud skaper den rettferdiggj¿rende og helliggj¿rende tro, nŒr og hvor han vil (CA 5).

Ordet som kjennetegn er ikke bare Bibelen i skriftlig form. Det er fremfor alt Ordet lest og forkynt i forsamlingen - det levende ordet. Og her i menighetens gudstjeneste blir sammenhengen mellom Ordet og Kirken tydliggjort. "Slik lyder Herrens ord!" - sier skriftleseren - og menigheten svarer (ihvertfall i vŒre sammenhenger): "Gud v¾re lovet".

Mao: Ordet og Kirken er gjensidig avhengig av hverandre. Som Luther slŒr fast: "Guds ord kan ikke v¾re uten Guds folk. og omvendt kan Guds folk ikke v¾re uten Guds ord. For hvem skulle ellers preke og h¿re hvis det ikke fantes et Guds folk. Og hva skulle eller kunne Guds folk tro og bekjenne, om det ikke fantes Guds ord".

I Kirken inkarneres ordet alltid pŒ nytt gjennom mennesker som tar imot ordet, tror det og bekjenner det.

Allerede her blir Ordet som kirketegn utydelig for oss. For Kirken er ikke dem som Guds ord retter seg til slik det ofte hevdes ut i fra en religi¿st begrunnet folkekirkeideologi. Heller ikke er Kirken alle de som sporadisk h¿rer ordet forkynt. Kirken er dem som tar imot ordet i tro og skikker seg etter det i lydighet.

Videre mŒ ordet forkynnes klart og rent. Guds lov og Guds evangelium mŒ lyde til omvendelse og tro. Det har v¾rt hevdet innenfor et sŒkalt gjennomsnitlig luthersk kirkesyn, at det eneste avgj¿rende kriterium for en kirkeordning er at den trygger "evangeliets frie l¿p". SŒ lenge ingen hindrer oss i Œ forkynne, sies det, sŒ blir vi i statskirken. Men problemet er jo at statskirken ogsŒ gir fritt l¿p for vrangl¾ren. Det er frihet for bŒde Loke og Tor. Dvs friheten synes Œ innskrenkes mer og mer for dem som ¿nsker Œ forkynne og bekjenne et helbibelsk budskap. Det bibelglade og bibeltro folket blir skj¿vet mer og mer ut i periferien og blir behandlet som dessidenter. Ortodokse prester er i akutt fare for Œ avsettes. Og den bibeloppl¿sende teologien fester sitt grep i kirkens maktsentra.

Behandlingen av homofilisp¿rsmŒlet viser dette til fulle og gj¿r situasjonen prek¾r for alle dem som forutsetter at Guds ord er klart og tydelig. For det f¿rste har det festnet seg et inntrykk av at Guds ord er utydelig i denne sak. Det kan forstŒs pŒ flere mŒter. For det andre sŒ trues ikke enheten i kirken av at biskoper og prester l¾rer ulikt om denne sak. Dermed er det enighet om at saken egentlig er et adiaforon. For det tredje skal alle v¾re forpliktet til ens praksis samtidig som det gis full frihet til Œ undergrave denne praksis ved Œ kjempe for det motsatte syn. Saken er dypt alvorlig, for til syvende og sist handler om hvordan et menneske blir frelst. Er noe synd, slik bibelen sier, diskvalifiserer det for Guds rike, dersom ikke synden blir erkjent og bekjent. En og samme ting kan ikke v¾re synd og ikke synd samtidig. Vi kan ikke bruke Den treenige Guds navn til Œ avl¿se noe i skriftemŒlet og samtidig si at det er OK Œ bruke det samme navn til velsigne samme sak. I det ¿yeblikk er det to kirker pŒ ferde - en l¿gnkirke og en sann kirke. Og her mŒ vi velge. Det nytter ikke Œ sitte pŒ gjerdet slik de fleste gj¿r.

Hva gj¿r Guds folk i denne situasjonen? Det nytter ikke lenger bare Œ protestere. Det f¿rer ikke til noe bare Œ gjenta hon¿rordene og f¿lge gamle paroler, som f.eks. Œ avstŒ fra frivillig samarbeid med vrangl¾rerne. Her mŒ SKGs strategi skille seg fra den tradisjonelle FBB-linjen. Ellers  ville det i sŒ fall bety at vi synes det er OK at  f.eks. prestene fortsatt skulle dele gudstjenestefellesskap og kommunion med slike. Men en slik gudstjenste skjer ikke i nd og sannhet, Derfor mŒ vi bryte med slike biskoper. Fortstter vi kommunionsfellesskapet med dem, bekrefter vi at sp¿rsmŒlet om homofil praksis er et adiaforn. Men ordene i bibelen tvinger oss til Œ handle, for de er handlingsord. Derfor mŒ vi sette handling bak ordene, gj¿re som vi sier. Ellers stŒr vi selv i fare for Œ falle fra.

Gj¿r vi dette, er vi allerede midt i oppbruddet, tro meg. Vi trenger ikke lure pŒ om eller pŒ hvilken mŒte oppbruddet mŒ komme. sette foten ned i forhold til vrangl¾rende biskoper og prester f¿rer uvegerlig til at oppbruddet er et faktum. Lydighetens skritt har f¿rt deg inn i en situasjon som krever nye l¿sninger, et nytt livsrom, nye livsytringer. Selv om vi ikke ser hvor neste skrittet f¿rer oss hen, har vi lagt noe bak oss. Det er troens vei.

 

Det andre kjennetegnet er dŒpens hellige sakrament,

"der dette l¾res, tros og brukes rett etter Kristi innstiftelse".

For det er gjennom dŒpen et menneske blir podet inn i det nye gudsfolket. DŒpen er veien fra d¿d til liv, fra m¿rket til lys, fra verdens grunnkrefter til Guds rike. DŒpen er ogsŒ et skifte av tilh¿righet. Som kristen har jeg ikke lenger min fremste lojalitet og lydighet mot folk og land. Jeg har skiftet identitet og tilh¿rer nŒ Kirken som er Guds folk i verden. Det begrenser min lydighet i forhold til alt annet og f¿rer meg inn i det vi kunne kalle en kritisk solidaritet med det folket jeg tilh¿rer fra naturen av.

DŒpen inneb¾rer derfor i seg selv et brudd. Et oppbrudd. Fra en livsf¾re til en annen. Nytt liv og nye holdninger. En ny etisk standard - veiledet av Guds eget ord.

I stortingsdebatten om premissene for den nye kirkeordningen  (1997) heter det at ordningen skal sikre en bred og tolerant folkekirke, der folket skal fŒ gj¿re bruk av kirkens tilbud, som f.eks. dŒpen, pŒ sine egne premisser. De som forvalter kirkens l¾re "mŒ forholde seg til nye rammebetingelser og strukturendringer i familie- og samfunnsliv" (ett av mindretallene). Et annet mindretall hevder med styrke at "toleranse, vidsyn og respekt for andre mennesker mŒ knyttes opp til krav til kirken om likestilling mellom kj¿nnene og ut fra legning".

Med andre ord - dŒpen til Kristus forplikter ikke pŒ Kirkens normgrunnlag. DŒpen skal  ikke inneb¾re et brudd med det gamle livet og de gamle normene , men mer uttrykke  kontiunuitet med slekten og det alminnelige liv som leves pŒ egne forutsetninger og premisser. Standarden setter vi mao selv.

For Luther er det viktig Œ understreke at dŒpen ikke bare skal l¾res rett, men den skal forvaltes rett, slik at troen kommer til og slik at den f¿rer inn Kirkens liv. Den skal ogsŒ brukes rett. I Apostlenes Gjerninger stŒr det at pŒ pinsedagen ble 5000 mennesker d¿pt og "lagt til menigheten". I vŒr kirke i dag d¿pes det Œrlig titusener pŒ titusener - uten at menighetene vokser!

Begynn sŒ smŒtt og praktiser bibelske kritererier for dŒp, og du skal oppleve at du er midt i et oppbrudd der du befinner deg ganske alene - uten st¿tte fra biskop og andre foresatte. Den belastningen mŒ du b¾re alene. Slik har det v¾rt lenge, men vi har nok trodd at vi skulle kunne snu utviklingen og bidra til en mer bibelsk dŒpspraksis, der dŒpen Kristus, dŒpen og troen og dŒpen og kirken blir holdt sammen. Men det ser ut til at en falsk folkekirketanke og en betingelsesl¿s barnedŒpspraksis betinger hverandre gjensidig bare mer og mer, jfr. signalene fra den nye Oslo-biskopen.

 

Det tredje kirketegnet er nattverden,

"der det utdeles, tros og mottas rett etter Kristi innstiftelse".

Vi kan vel kanskje si at utviklingen i vŒr kirke pŒ dette punktet fra en side sett har v¾rt noe av det mest positive. F¿rst og fremst fordi det, til tross for enkelte biskopers signal om at nattverden for all del ikke mŒ feires for ofte (dvs hver s¿ndag!), sŒ har det skjedd noe av en nattverdvekkelse rundt omkring i menighetene. Flere steder feires den nye pakts mŒltid pŒ hver Herrens dag. OgsŒ nŒr det gjelder nattverdvinen ser det ut til at vinden er i ferd med Œ snu. Det har jo ogsŒ v¾rt en av vŒre "kampsaker". Videre sŒ har ogsŒ de ¿kumeniske avtaler f¿rt vŒr kirke inn i en mer ¿kumenisk og oldirkelig tradisjon med en rikere og trinitarisk nattverdliturgi . Dvs , jeg er ikke sikker pŒ hvor bevisst dette er og heller ikke om om eller eventuelt nŒr vŒr kirke har tenkt Œ ta pŒ alvor de avtalene som er inngŒtt ved bl.a. Œ innf¿re nye nattverdliturgier. Men her ligger vi i forkant. Vi har utarbeidet vŒr egen SKG-liturgi som vi bruker uten Œ ha spurt om lov. Det inneb¾rer ogsŒ et aldri sŒ lite oppbrudd og sivil ulydighet i og med at ordningen bryter med "Den norske kirkes ordninger" slik det uttrykkes i ordinasjonsforpliktelsen.

Men for oss er det viktig Œ gŒ videre pŒ denne veien - Œ fastholde en evkjaristisk fromhet der feiringen av nattverden befris fra en subjektivistisk orientering og knyttes til en helbibelsk offertanke der det ene offer gitt en gang for alle pŒ Golgata blir virksomt og tilgjengelig for de troende og hvor vŒre liv forenes med ham og blir til et evig takkeoffer i menighetens lovsang og hverdagens gode gjerninger.

Jeg har kjent det slik i dager med mismot og usikkerhet omkring veien videre, at jeg ikke har kunnet gj¿re noe annet enn Œ tviholde pŒ kalken og l¿fte frelsens beger og proklamere med Kirkens liturgi Kristi d¿d inntil han kommer. Det har v¾rt mitt Arkimedespunkt i denne tiden - og jeg tror at vi i den tiden som ligger foran oss, vil mŒtte prioritere den regelmessige samlingen om nattverden. For Jesu l¿fte er dette at "der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der vi jeg v¾re midt iblandt dere". Dette ordet viser oss nettopp til alterbordet - pŒ bakgrunn av Det gamle testamentets ord om Guds n¾rv¾r pŒ ethvert altersted der hans navn ble ihukommet.

Men til en rett nattverdfeiring h¿rer ogsŒ en nattverdpŒminnelse - om Œ pr¿ve seg selv f¿r en spiser av br¿det og drikker av vinen. Det gŒr an Œ ete og drikke seg selv til dom. Det skjer nŒr vi vil ha del med Kristi legeme og blod som er gitt som et fullkomment soningsoffer for vŒre synder, med et ubotferdig hjerte. Det norske bispem¿tet har samlet uttalt at det ikke skal ¿ves kirketukt ved nattverdbordet. Rett nok erkjenner noen at det er en nystamentlig og oldkirkelig praksis, men den lar seg ikke kombinere med folkekirken. Derfor skal en prest visstnok kunne advare et menneske mot Œ gŒ til nattverdbordet uten Œ gj¿re opp med en bestemt synd, men om personen insisterer og ikke vil la seg tale til rette, skal presten gi vedkommende nattverden. Det arme menneske mŒ b¾re konskevensen av dette selv.!

Etter dette m¿nster som ble lagt i Bispem¿tets uttalelse om den sŒkalte Kirkeboten (BM 22/94), ¿nsker alle biskopene (pŒ forskjellige premisser, riktignok!) ogsŒ praktiserende homofile velkommen til nattverdbordet. Og der presten skulle komme i konflikt med biskopens rŒd i denne sak, er det biskopens ord som har kirkerettslig autoritet og makt.  Det f¿rer oss naturlig over til

 

Det fjerde kjennetegnet pŒ kirken som er n¿klene.

Man kjenner igjen, sier Luther, "Guds folk eller de hellige kristne pŒ n¿klene, som de bruker offentlig. (Her vises til Matt. 18,15).  "NŒr en kristen synder, skal han straffes, og om han ikke forbedrer seg, skal han bindes og utelukkes. Bedrer han seg, skal han avl¿ses. Dette er n¿klene."

Her reises hele sp¿rsmŒlet om kirkens grenser - en fremmed problemstilling i det hele tatt for den vidŒpne folkekirken. Vi h¿rte det igjen i forbindelse med forslaget om innf¿ring av kirkeskatt, at APs Grete Knudsen ikke kunne tenke seg Œ bidra til en bedret kirkelig ¿konomi uten at en f¿rst sikret en tolerant og Œpen folkekirke, dvs en kirke uten grenser og uten krav.

N¿klene som kjennetegn reiser ikke bare sp¿rsmŒlet om kirkens grenser, men ogsŒ om den billige eller den dyre nŒden, slik Dietrich Bonhoeffer uttrykker det. Hvis ikke kirketukten praktiseres, blir nŒden billig. NŒr antinomismen tar over, blir kirkens tjenester Œ brukes pŒ folkets egne premisser.

I relasjon til en slik tolerant og Œpen folkekirke blir Luthers ord om kirketukten nesten kuri¿se og museale: "Den som ikke tror pŒ Kristus, er ikke kristelig eller kristen. Den som ikke har Den hellige nd mot synden (altsŒ som et helliggj¿relsesmiddel),er heller ikke hellig." Slike mennesker "skal ikke regnes som kristne. Man skal ikke tr¿ste dem som om de var kristne, med all tale om syndenes forlatelse og Kristi nŒde, som antinomistene gj¿r". Luther raser mot en kirke som vil tillate folk Œ kalle seg kristne og som allikevel tillater folket Œ leve i Œpenbare synder uten Œ ville endre livsstil.

Sp¿rsmŒlet om n¿klene - om l¿se- og bindemakten - aktualiserer ogsŒ sp¿rsmŒlet om Kirkens synlighet. For om Kirken er synlig, mŒ det ogsŒ finnes grenser for hvor denne kirken er og hvem som h¿rer til der.

Problemet er bare det at prestene i Den norske kirke er fratatt n¿klene av et samlet bispekollegium. Det vil si, de skal fortsatt kunne praktisere skriftemŒlet og forkynne evangliet fritt, men den offentlige bruken av n¿klene i form av det lille bannet (utelukkelsen av nattverdfellesskapet) har de tatt fra oss. De har tatt n¿klene, og selv har de lŒst dem inne i skapet.

Men en kirke som ikke kan si nei, kan heller ikke si ja. En kirke som bŒde sier ja og nei stŒr i fare for Œ rettferdiggj¿re synden istedet for synderen.

Den avgj¿rende kampen i dag stŒr derfor dypest sett om kampen om den dyre nŒde. For ingen kan komme inn i kirkens felleskap - inn i Gudsfolket - uten ved omvendelse og avl¿sning. Ingen tilgivelse kan gis uten at synden erkjennes og bekjennes.

OgsŒ under dette tegnet blir Den norske kirke utydelig som en kristen kirke. Tegnet blir et motsigelsens tegn isteden for et tegn som er tydelig og klart.

 

Det femte tegn som vi skal pr¿ve vŒr kirke pŒ er embedet

"at den innvier eller kaller kirkens tjenere,eller har embeder som tilsettes. For man mŒ ha biskoper, hyrder eller prester, som offntlig og privat gir, utdeler og forvalter de overfor nevnte fire hellige ting pŒ kirkens vegne og i dens navn, men enda mer pga Kristi innstiftelse".

Her forkastes for det f¿rste kvinnelig prestetjeneste under henvisning til apostoliske utsagn. Samtidig fastholdes n¿dvendigheten av at kirken har en egen kallsrett og ordinasjonsrett slik at den stadig kan skaffe seg tjenere som ut¿ver Kristi tjeneste pŒ hans og kirkens vegne. Embedet og ordinasjonen er mao ikke et adiaforon, men et kirkegrunnleggende element.

OgsŒ under dette tegnet blir Den norske kirke utydelig, bŒde historisk og aktuelt bed¿mt. Bispeembedet - som altsŒ Luther her faktisk sier er n¿dvendig for en sann kirke (!) - er tvetydig og hviler i en kirkerett der den egentlige bispeautoritet hviler hos Kongen. Etter bruddet med den katolske kirke og med den apostoliske suksesjon (og dermed med den kanoniske retten) ble de nye biskopene kongens menn helt og fullt. De ble superintendenter - og det sp¿rs om de i realiteten er noe annet i dagens kirke. De er bundet opp til en politisk virkelighet som tvinger dem inn i en falsk enhet. De som skulle v¾re et tegn pŒ den apostoliske l¾retradisjonen og pŒ enheten i Kirken, er blitt tvetydige og tvisynte og vrangl¾rende.

Samtidig har de festet grepet gjennom kirkerettslig binnnende instrukser, bŒde for seg selv og for prestene. Vi er pŒ vei til Œ bli en bispekirke pŒ feile premisser. Da hjelper det lite om kirken ¿nsker Œ komme inn i en formell suksesjon av biskoper gjennom Porvoo-samarbeidet, nŒr ikke tegnet - biskopens embede - svarer til og forsvarer den apostoliske l¾retradisjon. For tro og ordning - faith and order - h¿rer ul¿selig sammen og betinger hverandre gjensidig.

En prest i den norske kirke er gjennom instruks knyttet opp til en biskop bŒde som rett og som plikt. Ingen skal kunne tjenestegj¿re som prest uten Œ stŒ under biskopelig tilsyn. Slike som meg og andre som har brutt med biskopen, stŒr derfor i en prinsipielt umulig situasjon. Selv er jeg innrapportert til Kirkens L¾renemd som skal vurdere om en prest overhode kan tilkjennes retten til Œ bryte tilsynet fra en biskop. Tilkjennes jeg ikke denne retten - selv ikke nŒr biskopen er en vrangl¾rer - er det ikke lenger kirkelig hjemmel for min prestetjeneste. Det vil i tilfelle mŒtte fŒ betydning for langt flere enn meg. Derfor blir dette en uhyre viktig sak i tiden som kommer. Her fŒr kirken anledning til Œ avsl¿re sin egen l¾re og sin egen kirkerett og sammenhengen mellom disse.

Samtidig stŒr Den norske kirke i fare for Œ stoppe etterveksten av ortodokse prester. Dette er, etter min mening et av de sterkeste oppbruddstegn i kirken for tiden. At unge teologer som stŒr for kirkens gamle tro og praksis ikke blir "kallt og innsatt" i den apostoliske tjeneste - at Den norske kirke ikke kan eller vil bekrefte deres prestekall - hvordan kan vi leve med det? Og hva krever det av oss?

Samtidig med at vŒre kandidater stenges ute, str¿mmer kirken snart over med prester som bŒde ved sitt kj¿nn og med sin l¾re og sitt liv gj¿r embedstegnet som kirketegn ikke bare usynlig, men ogsŒ ugyldig fordi det vitner om det motsatte av det det er satt til Œ vitne om. Den kvinnelige superintendenten pŒ Hamar er i denne sammenheng bare et symptom pŒ det kirkelige embedets sammenbrudd i Den norske kirke.

Det femte kirketegnet reiser med tyngde sp¿rsmŒlet om kirkens rettspraksis og kallsrett. Hvem forvalter ordinasjonen nŒr det ikke er Kongen som gj¿r det? Vi vil svare at det gj¿r biskopen i samspill med menighetene. Men hvor er de biskopene som vil forvalte denne retten etter kirkens egen apostoliske og katolske tradisjon?

Noen vil si at vi ikke trenger biskoper i det hele tatt. Andre vil si at de ikke trenger dem, men skaffer seg egne allikevel innenfor systemet pŒ egne premisser. Men hvor blir det av tegnet som forteller oss at her er den ene sanne katolske kirke til stede - ogsŒ her hos oss slik den er tilstede til alle tider og pŒ alle steder der Gudsfolket er samlet?

 

Det sjette tegnet er lovsangen og b¿nnen,

for "i det ytre kjenner man igjen det hellige kristne folk pŒ b¿nnen og at man ser at man offentlig lover og takker Gud".

Kirken er  mao ikke usynlig, men den er bŒde lydelig og synlig tydelig tilstede nŒr den samles til gudstjeneste. Vel finnes det ogsŒ hyklere blandt dem som samles slik. Men det forhindrer ikke at Kirken er kirke nŒr den samles til gudstjeneste. VŒr kirke l¾rer falskt om hykleriet. For vi har l¾rt Œ tenke slik at hyklerne er usynlige, for det er mennesker som aldri samles nŒr kirken kommer sammen til offentlig gudsdyrkelse og som ikke er med i den offentlige bekjennelsen og lovsangen. Det er de som holder seg borte fra gudstjenesten. Men slik tenker ikke bekjennelsen (CA 8).  Hyklerne er like synlige som alle de troende som samles til gudstjeneste, for hyklere er slike som tilh¿rer kirken og som samles til gudstjeneste sammen med de andre, men som bare bekjenner med leppene og ikke med hjertet. De som ikke samles, tilh¿rer ikke gruppen "hyklere" i bekjennelsens mening. De er frafalne og skal ikke kunne kalles for kristne, if¿lge luther. Men hyklerne er bŒde synlige og usynlige samtidig, slik ogsŒ de troende er det, for skillet mellom troen og vantroen kjenner bare Gud.

En slik erkjennelse er en utfordring til en folkekirke som sier at alle h¿rer til, selv om de aldri er tilh¿rere. NŒr de aldri blir oppl¾rt i troen og FadervŒr og i resten av katekismen og aldri, eller meget sjelden, s¿ker gudstjenestens fellesskap.

OgsŒ her mŒ vi i ¾rlig erkjennelse kunne si at kirketegnet er uklart. For hvordan kan vi v¾re folkekirke nŒr folket ikke fyller kirkene? En folkekirke uten folk er ikke noe annet enn et bedrag! En annen sak - og den b¿r oppta oss meget - er at kirken skal v¾re folkekirke i den forstand at kirken skal v¾re folkelig - et sted for alminnelige mennnesker pŒ godt og ondt - og at kirken mŒ v¾re utadvendt og Œpen for alle som vil gŒ gjennom d¿ren.

 

Til syvende og sist pr¿ver vi vŒr kirke pŒ det syvende kjennetegnet som er kors og lidelse,

for "i det yttre kjenner man igjen det hellige kristne folk gjennom korsets helliggj¿relsesmiddel, at man mŒ lide all ulykke og forf¿lgelse, allehŒnde anfektelser og ondt av djevelen, verden og kj¿det... For med dette helliggj¿relsesmiddel gj¿r Den Hellige nd dette folket ikke bare hellig, men salig".

Det dreier seg altsŒ om det Œ kjenne og tŒle motgang for Kristi skyld, ikke pŒ grunn av egne dumme ting, men pŒ grunn av lydighet mot Kristus og hans ord.

Ikke all motgang og all forf¿lgelse skyldes dŒrlig informasjon og svikt i komunikasjonsevne. Det er ikke slik at all motang og forsmedelse ville forsvinne om folk virkelig forsto hva vi ville og hva vi egentlig mente. For vi er jo hyggelige mennesker, ikke sannt. Som en sa til meg forleden: "Hadde du enda v¾rt en drittsekk!" Det er kanskje heller slik at om de forsto det, og om vi maktet Œ tydliggj¿re alvoret i evangeliet, sŒ ville motstanden kanskje ¿ke. Men ogsŒ da er svaret kj¾rlighetens vilje til Œ la seg spotte og samtidig be om kraft til Œ elske de som spotter.

En kirke som i praksis har str¿ket korset som kjennetegn pŒ kirken, vil aldri kunne vokse i Œndelig forstand. Den har ingen fremtid. Den vil nok kunne kapre tilhengere og gj¿re seg selv popul¾r i sin tidsmessige tilpasing til tidens popul¾re sannheter.. Men den gj¿r ikke disipler og skaper ikke et folk som f¿lger etter i tro og lydighet. Dette er kanskje det mest dramatiske av alt.

 

Hva gj¿r vi sŒ? Er det tid for oppbrudd? Og i tilfelle, pŒ hvilken mŒte?

La meg si noen ord om dette til slutt og kanskje peke pŒ en mulig vei videre, som ikke bare f¿rer oss i ring, men som kan f¿re oss videre pŒ veien, mens vi venter pŒ at Jesus kommer igjen.

Utgangspunktet for SKG var Œ samle bekjennelsestro prester og lekfolk innenfor Den norske kirke i eklesiologiske fellesskap. Den kirkelige horisont var altsŒ Den norske kirke, som vi ¿nsket Œ tydeliggj¿re som bekjennelseskirke. Sagt pŒ en annen mŒte, har vŒr strategi til nŒ v¾rt Œ synliggj¿re og virkeliggj¿re de syv kjennetegn som vi fastholder som n¿dvendige for kirken. Dette har vi gjort delvis innenfor menighetene som vi tilh¿rer der det har v¾rt mulig, og delvis innenfor de evkjaristiske fellesskap som vi selv har etablert. VŒrt oppbrudd har til nŒ v¾rt av mer teologisk, l¾remessig art. Vi har ¿nsket Œ stŒ for en alternativ teologi om kirken og vi har s¿kt gjennom forkynnelse og undervisning og praksis Œ virkeliggj¿re det vi kunne kalle vŒre kirkelige idealer. Vi mŒ vel kunne si det slik at den teologien og de kirkelige visjoner vi har stŒtt for og stŒr for i seg selv er noe av et oppbrudd i forhold til den etablerte og verdsliggjorte folkekirken. Samtidig mŒ vi innr¿mme at dette har blitt tyngere og tyngere, fordi st¿tten fra systemet, fra kirkens lederskap, er blitt mindre og mindre, for  ikke Œ si at motstanden er blitt sterkere og sterkere. Vi kjenner det slik, mange av oss som har v¾rt og er menighetsprester at vi har mŒttet b¾re sŒ og si kirkens identitet alene. Det har ikke stŒtt en kirke bak oss som har st¿ttet oss i vŒre pastorale prioriteringer. Tvert imot har de kirkelige signalene hele tiden gŒtt i motsatt retning.

Hele tiden har vi v¾rt oss bevisst at vi ikke kan begynne Œ v¾re virkelig kirke f¿rst en gang i fremtiden nŒr tingene mŒtte falle mer pŒ plass. Vi er kallt til Œ v¾re kirke i dag. Her og nŒ. Og vi er villige til Œ b¾re omkostningene med det. Lydigheten kjenner ingen ventetid.

Men er vi villige til Œ v¾re lydige videre, tror jeg at det ikke lenger er nok Œ gjennomf¿re et teologisk oppbrudd, en protest sŒ og si mot den alment gyldige og gjennomsnittlige folkekirketeologien. Vi mŒ ogsŒ vŒge Œ foreta et brudd med selve kirkesystemet, slik at vi kan skaffe oss et rettslig rom og en frihet som vi tydligvis ikke fŒr, men som vi mŒ etablere selv.

Jeg tror det blir for sent Œ vente pŒ L¾renemda og pŒ bispem¿tets parallellbehandling av sp¿rsmŒlet om alternativt tilsyn.  La nŒ dette gŒ sin gang og la oss ikke gj¿re oss selv avhengige av resultatet. Om Gud vil, vil han gi oss rettslige ordninger som vi kan leve med enda en tid fremover.

Men situasjonen er blitt sŒ trengt at vi trenger Œ skaffe oss et kirkelig frihetsrom nŒ,dersom vi ikke skal bli kvalt mens vi venter.  Men mitt sp¿rsmŒl er: kan det gj¿res uten Œ foreta et endelig oppbrudd fra Den norske kirke og dens menigheter? Jeg tror nemlig at sv¾rt fŒ av oss i dag er ferdige til nettopp det. Og om vi nok kunne tenke oss Œ gj¿re det for vŒr egen skyld, holdes vi tilbake av hensyn til folket og menighetene.

Noen vil mene at sporene skremmer. Et oppbrudd blir lett et oppr¿r som skaper un¿dig brŒk pŒ uklare juridiske og politiske premisser. Nostalgiske dr¿mmer om Œ vende tilbake til en statskirke pŒ enevoldets premisser eller apeller til Kongen om Œ ta Grunnloven pŒ alvor, nŒr ikke frem. Det er Œ bygge kirke pŒ gŒrsdagens premisser. Det har lett for Œ f¿re til en defensiv strategi. Et offentlig religionsvesen kunne nok gi rom for retten til Œ kalle og innsette egne biskoper og etablere sin egen uavhengige kirkerett. Men det kan ikke en kirke, enten den nŒ er en fri folkekirke eller en reminisens av eneveldets statskirke.

En b¿r derfor ikke bli overrasket nŒr en etablering av en alternativ rettslig ordning f¿rer til suspensjon og avskjedssaker. Det blir som forventet og da kan vi like godt si det og regne med det i utgangspunktet. Det er lite verd Œ appelere til systemets makthavere nŒr en i prinsippet har avsatt de samme.

Om noen like vel har tro for Œ gŒ denne veien, ber vi om velsignelse over dem. I en tid da ingen av oss ser helt klart eller vet hvor veien gŒr videre, b¿r vi vise stor romslighet og forstŒelse.

Den veien jeg ¿nsker Œ gŒ, er allikevel en annen. Jeg sp¿r om det er mulig Œ arbeide videre med en ¿kumenisk modell som kan etablere et kirkefellesskap med personer og menigheter bŒde innenfor og utenfor Den norske kirke. Da tenker vi ikke SKG som et kirkelig fellesskap innenfor statskirkens ramme, men som et fellesskap mellom personer og menigheter som er etablert utenfor vŒr kirkes rettsordning med egen kallsrett og eget tilsyn og med personer og menigheter som fortsatt formelt er tilsluttet Den norske kirke, men som er i kommunion med hverandre. Det er viktig nettopp Œ etablere en ny rettslig ordning bŒde for kallsretten og tilsynsretten. Vi trenger alternative biskoper. Vi trenger menigheter som kan kalle og ta imot prester som enten avsettes eller som s¿ker inn i prestetjenesten etter endt utdannelse og som ikke ser noen fremtid i Den norske kirke. Men da er mitt poeng at disse menighetene mŒ bryte med statskirken og etablere seg utenfor dens rettslige omrŒde. Bare slik kan en unngŒ en livs¿dende rettsforf¿lgelse. De som velger denne veien, mŒ mao melde seg ut av Den norske kirke som rettsordning. Det trenger i f¿rste omgang ikke Œ v¾re sŒ mange, men det mŒ v¾re en eller noen prester og noen troende som er villige til Œ ta dette skrittet og pŒ en mŒte bli et brohode og en Œpning til friheten for dem som f¿lger etter. I en overskuelig fremtid vil nok hovedtyngden av SKG-arbeidet skje innenfor rammen av norske menigheter og i supplerende evkjaristiske fellesskap innenfor en st¿rre region. Men det prinsipielt viktige og betydningsfulle er at det er etablert en eller flere menigheter i en statskirkefri sone og at det samtidig er fullt kirkefellesskap mellom dem som alt er gŒtt ut og dem som forel¿pig blir.

Dersom dette skal lykkes, trenger vi kirkelig n¿dhjelp utenfra. Vi trenger en eller flere biskoper som er villig til Œ f¿re tilsyn med disse menighetene og som vil bekrefte allerede utf¿rte ordinasjoner og ordinere nye prester ut ifra kanonisk rett. PŒ den mŒten vil SKG bli Œpningen mot et nytt ¿kumenisk fellesskap som ikke kan r¿res av statskirkejusen. Det er som kjent mulig Œ v¾re medlem av Den norske kirke og f.eks. Misjonsforbundet samtidig. Og ingen prest vil kunne rettsforf¿lges om han pleier fullt ¿kumenisk fellesskap med andre kirker.

Er dette bare luftige utopier uten kontakt med virkeligheten? Eller kan en tenke et oppbrudd langs slike baner - et oppbrudd ikke over natten, men et oppbrudd over tid og et prinsipielt brudd som allikevel ikke trenger Œ v¾re et kontant brudd med hele Den norske kirke og vŒr kirkes kirkelige og kulturelle tradisjon? Jeg hŒper at dette er mulig.

PŒ Landsstyrem¿tet i gŒr tok flere til orde for Œ endre formŒlsparagrafen for SKG, slik at den kunne gi Œpning for en slik fremtid. For vi kan ikke lenger v¾re bundet til Den norske kirke som horisont, nŒr den ikke lenger gir oss rom og frihet til Œ forme fremtiden.

Inn i denne situasjonen tar vi med oss apostelens glade og oppmuntrende tilskyndelse:

"La oss bare, sŒ langt vi er kommet, holde fram i samme spor!"