TID FOR OPPBRUDD
Av veileder/prost Asle Dingstad
Foredrag pŒ SKG - stevne s¿ndag 16. august 1998 kl.
1500
Mitt oppgitte
tema lyder: "Tid for oppbrudd". Om det skulle v¾re et utropstegn eller et
sp¿rsmŒlstegn bak, spurte jeg ikke om. Og det samme kan det vel ogsŒ v¾re -
fordi det underveis nok blir en blanding av mange tegn - bŒde utrops og
sp¿rsmŒls og noen til. Men forhŒpentligvis blir det tydelig etterhvert hvor jeg
mener veien gŒr videre for SKG-fellesskapet.
Jeg har behov
for Œ begynne med en glad bekjennelse - en bekjennelse til den hellige
alminnelige kirke - den som, if¿lge vŒr lutherske bekjennelse, CA, "alltid
vil forbli" (CA art.7). Den er en del av min tro og mitt liv. SŒ sant jeg
lever i troen pŒ Den treenige Gud, som jeg en gang ble d¿pt inn i fellesskap
med, er Kirken en del av den virkelighet jeg lever i. fornekte Kirken, vil
for meg v¾re Œ fornekte troen. bli kirkel¿s, vil for meg si Œ bli hjeml¿s i
verden og overgitt til fordervsmaktene som rŒder i den. Derfor er temaet vŒrt i
ettermiddag ingen intelektuell lek, men hellig alvor. For meg dreier det seg om
ikke mindre enn muligheten for Œ "fullf¿re l¿pet og bevare troen".
( Her avbrytes
jeg i forberedelsen av en telefon - en av mange i l¿pet av de siste 3 Œrene -
fra en ukjent bror i Trondheim som har hele 52 Œrs tjeneste i et kirkelig
arbeidslag bak seg - som ringer for Œ oppmuntre meg pŒ veien. Han minner meg om
at Kirken er dem som har fŒtt nden som gave og rettleder og viser meg til en
av lesetekstene for gŒrsdagens gudstjeneste (9.s.e. pinse), fra Jer.23, 16ff:
"Derfor sier Herren, h¾rskarenes Gud: "H¿r ikke pŒ de profeters
ord som profeterer for eder! De fyller eder med tomme innbillninger; de b¾rer
frem sitt eget hjertes syner, ikke ord av Herrens munn. De sier atter og atter
til dem som forakter meg: Herren har sagt: I skal ha fred. Og til hver den som
f¿lger sitt hŒrde hjerte, sier de: Det skal komme ulykke over eder. For hvem
av dem har stŒtt i Herrens fortrolige rŒd, sŒ han sŒ og h¿rte Herrens ord? Hvem
har gitt akt pŒ mitt ord og h¿rt det?" - Han minner meg om hvor viktig det er Œ stŒ i
Herrens fortrolige rŒde - v¾re lydh¿r for det Herren har Œ si. Bedre veiledning
inn i dagens tema kunne jeg neppe fŒ!)
For det dreier
seg jo nettopp om den kirke som har Jesus Kristus til Herre og som veiledes av
den nd som Faderen har sendt pŒ hans b¿nn for Œ veilede oss til hele
sannheten. Om vi derfor kjenner oss hjeml¿se og i villrede hvor veien gŒr
videre, er vi ikke dermed overlatt til oss selv og forlatt som faderl¿se og
uten veileder. Desto viktigere er det at vi er lydh¿re og stŒr i "Herrens
fortrolige rŒd". For han vet selv hva han vil gj¿re (slik det stŒr i
Johannes kap. 6,6 i forbindelse med at han mettet 5000 i ¿rkenen: "For han
visste selv hva han ville gj¿re".)
For det er i
samfunnet med Ham - med Herren - at vi tilh¿rer Kirken. tilh¿re har med det Œ
v¾re tilh¿rer Œ gj¿re - at vi lever av Hans ord og at vi legger ¿ret og hjertet
til hans egen r¿st. Om vi ikke vet hvor veien gŒr, vet vi hvem Veien er.
Og i trengselstider, i Kirkens f¿rste tid, ble de kristne, som kjent, nettopp
kalt "de som h¿rte til Guds vei". Det er godt at det er slik nŒr vi ikke vet hvor veien gŒr -
at vi vet hvem vi h¿rer til og h¿rer pŒ. I sine 8 teser fra 1933 om kirkens
ungdomsarbeid - altsŒ midt i en oppbruddstid i kirken, i den tyske kirkekampens
spede begynnelse - sier Dietrich Bonhoeffer noe om det samme, om det
grunnleggende orienteringspunkt i en villfarelsens tid. Han taler om Kirkens
fremtid. Han sier ikke: Kirken er ungdommens fremtid. Men han sier heller
ikke at Kirken er Guds eller Jesu Kristi fremtid her i verden. Men han sier
ganske motsatt: "Herren Jesus Kristus er ene og alene kirkens
fremtid". Han begrunner rekkef¿lgen i ordene slik (i tese 3):
"Menigheten er de mennesker pŒ jorden, som er revet ut av d¿dens og den
ondes herred¿mme ved Guds kraft, og som kjenner ordet om Guds kraft blandt
menneskene i Jesus Kristus og lydig samler seg om dette ord i troen. Menigheten
er Kristi nŒdtidige n¾rv¾r som sann Herre og bror. v¾re i menigheten betyr
Œ v¾re i Kristus. v¾re i Kristus betyr Œ v¾re i menigheten".
I krisetider er
det viktig Œ fastholde de fundamentale ting. I sin artikkel "Dietrich
Bonhoeffer om kirken og kirkens fremtid" (i "En ny bok om
Kyrkan", BorŒs 1989, s. 285 ff.) skriver J¿rgen Glenth¿j f¿lgende om
dette: "Herren Jesus Kristus og budskapet om og fra ham er for Bonhoeffer
det Arkimedes-punkt, hvorpŒ han stŒr og hvorfra han f¿rer kirkekampen imod dem,
der havde deres stŒsted i fornuften, kulturbevidstheden eller Blot-und-Boden-ideologien
og folkets raceinstinkter".
" v¾re
i menigheten betyr Œ v¾re i kristus. v¾re i Kristus betyr Œ v¾re i
menigheten".
Men med dette
utgangspunkt mŒ vi videre kunne si at denne kirke - Jesu kristi kirke - alltid
vil v¾re i oppbrudd. Oppbruddet er sŒ og si Kirkens v¾reform i verden. Dersom
vŒrt apostoliske program er Œ "ta(r) enhver tanke til fange under
lydigheten mot Kristsus" (2.Kor.10,5), vil vi v¾re i et konstant oppbrudd fra alt og alle
som vil gj¿re krav pŒ vŒr lydighet. Det stŒr om kristenmenneskets frihet til Œ
lytte og lyde.
Det gŒr pŒ mer
enn produksjon av protester, det er bare en side av det hele. At oppbruddet er
Kirkens v¾reform, gir seg selv ut fra det faktum at Kirken er et folk som
venter pŒ sin Herre. Kirken er et eskjatologisk fellesskap - et vandringsfolk i
verden som pŒ Guds kall har brutt opp fra sin jordiske eksistens, fra synden og
d¿den og dommen, og som har begitt seg pŒ vandring under Guds ords lys og
stjerne pŒ veien mot fullendelsen, mot Jesu Kristi gjenkomst i herlighet. Og fordi
vi ikke her har - som det stŒr skrevet - "et blivende sted", et sted
pŒ jorden hvor Guds folk kan etablere seg og slŒ seg til ro, er vi kalt til Œ
leve i oppbrudd til enhver tid. Fra f¿rste stund av l¾rte det gamle
testamentets Gudsfolk at de mŒtte ha teltpluggene l¿se i jorden, slik vi l¾rte
barna Œ synge i Unge R¿ster pŒ Kyrkjeb¿: "La oss bryte opp og brenne
broene, og la oss reise hjem; la oss s¿rge for at vŒre teltplugger er l¿se i
jorden! For vi skal hjem, hjem til himmelen, til Gud vŒr rette Far....."
Kirken er Guds
vandringsfolk pŒ jorden, slik vi ogsŒ synger det i en av vŒre nye salmer (nr.
106 i Salmer 97):
"Vi er et folk pŒ vandring.
NŒr veien blir slitsom og lang,
vi s¿ker en eng og en kilde,
et fristed for b¿nnog sang.
Vi er et folk pŒ vandring.
I uro, bekymring og n¿d,
da s¿ker vi styrke og stillhet,
og samles om vin og br¿d.
Vi er et folk pŒ vandring.
I tro kan vi skimte iblant
et hjem for hver s¿kende pilgrim,
det salige livets land."
"Utgang"
- "gjennomgang" - "inngang" er Kirkens eksistensform,
gitt som m¿nster i den hellige dŒp. Personlig er jeg overbevist om - har blitt
det mer og mer - at Kirkens store skade nettopp er at den i realiteten har gitt
opp troen pŒ Kristi gjenkomst. Det vil si, "gitt opp " er kanskje noe
overdrevet, men den har ihvertfall gitt opp Œ vente pŒ Kristi gjenkomst.
Det gjennomsyrer ikke kirken av i dag, slik det har gjort det til andre tider
av kirkens historie. Og nŒr Kirken slutter Œ vente pŒ sin Herre, da forfaller
den bŒde i tro, moral, og forvaltning og de bibelske ordninger forvitres. Det
er historien om Herrens vingŒrd pŒ nytt. "Min venn hadde en vingŒrd pŒ en
fruktbar haug. Og han gravde den om og renset den for sten og plantet edle
vintr¾r i den og bygget et tŒrn i dens midte... Hva var det mer Œ gj¿re med min
vingŒrd: jeg vil ta bort dens gjerde, sŒ den blir avgnaget; jeg vil rive ned
dens mur, sŒ den blir nedtrŒdt. Og jeg vil la den ligge ¿de; den skal ikke
skj¾res og ikke hakkes, sŒ den skyter opp i torn og tistel, og skyene vil jeg
byde at de ikke skal la regn falle pŒ den" (Jes. 5,1 ff.).
Hva skjer nŒr
vingŒrdsforvalteren slutter Œ vente pŒ sin Herres komme - nŒr han glemmer at
han forvalter betrodd gods? Hva skjer da? Jesus sier: "Men dersom denne
tjener sier i sitt hjerte: Min Herre dryger med Œ komme, og sŒ gir seg til Œ
slŒ drengene og pikene og ete og drikke og fylle seg, da skal denne tjeners
herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, og hugge ham
s¿nder og gi ham lodd og del med de utro".
En levende
eskjatologisk forventning - slik vi bl.a. finner den beskrevet i Pauli brever
til menigheten i Tessalonika - tvinger Kirken inn i lydh¿r ŒrvŒkenhet.
Forventningen er en stadig kraft til fornyelse av alle Kirkens livsformer. Ikke
minst gjelder det den etiske standard og den Œndelige disiplin. "La oss
ikke sove,som de andre, men la os vŒke og v¾re edrue! De som sover, sover jo om
natten, og de som drikker seg drukne, er drukne om natten; men vi som h¿rer
dagen til, la oss v¾re edrue, ikl¾dd troens og kj¾rlighetens brynje og med hŒpet
om frelse som hjelm... Forman derfor hverandre, og oppbygg den ene den andre,
som I og gj¿r...."
Konklusjon,
sŒ langt:
Fordi Kirken er
et vandringsfolk, er det altsŒ alltid tid for oppbrudd. Og fordi Kirken er dem
som lar seg lede av Den hellige nd, er det avgj¿rende Œ legge ¿ret til og v¾re
fortrolig i Herrens rŒd. bryte opp til kamp dersom Herren ikke gir signal til
oppbrudd, har vist seg Œ v¾re fatalt for Gudsfolket tidligere. Under vandringen
i ¿rkenen ble Israelsfolket fristet til nettopp det, men de mŒtte snu og vende
tilbake igjen (Devt.1,40 ff.). Oppbruddet ble et tilbakeslag. Men der Gud selv
gav signalet til Œ bryte opp, der f¿rte han dem til seier (Devt.2,24 ff.).
Oppbruddet f¿rte til fremgang. Det er l¾rdom vi mŒ ta med oss, slik at vi l¾rer
Œ vente pŒ Guds time. Men nŒr Herren f¿rst kaller til oppbrudd, da skal
prestene blŒse i trompetene....
Hvorfor starter
jeg slik? Jeg vet jo at oppgaven min er Œ v¾re konkret - si noe om en kirkelig
strategi inn i en bestemt kirkelig situasjon i dag. N¾rmere bestemt dreier det
seg om SamrŒd pŒ Kirkens Grunn - hvorvidt tiden nŒ for oss er kommet for Œ ta
et nytt skritt - et skritt som, dersom vi tar det, vil f¿re oss ut av Den
norske kirke pŒ sikt - et kirkelig oppbrudd med uanede konsekvenser. Til nŒ har
vi hatt et program for en indrekirkelig fornyelse - et slags indre exodus hvor
vi har s¿kt Œ finne friheten innenfor statskirkens og folkekirkens ramme og
ikke utenfor den. MŒlsettingen har v¾rt Œ forme et indrekirkelig fellesskap
"som vil befri. bevare og tydliggj¿re Den norske kirke som bekjennende
trossamfunn". PŒ dette grunnlag har vi ¿nsket Œ "hjelpe medlemmene
slik at de kan leve og tjene i kirken pŒ grunnlag av kirkens apostoliske tro,
og slik bevare sitt medlemskap i Den norske kirke".
Vi har med andre
ord ikke ¿nsket Œ v¾re noen kirkelig oppr¿rsbevegelse (selv om noen har villet
gj¿re oss til det) - vi har ikke kalt til oppbrudd ut av Den norske kirke.
Tvert imot har vi ¿nsket Œ bidra til at sŒ mange som mulig kunne bli v¾rende
i Den norske kirke og bli bevart i troen i denne. VŒr bevegelse var ment Œ v¾re
et supplement til vŒre kirkelige ordninger i en kirkelig n¿dsituasjon -
mer enn et eget kirkelig alternativ. Oppbruddet som vi ¿nsket Œ bidra
til, var altsŒ et oppbrudd som vi sŒ for oss, sammen med hele vŒr kirke ut av
det statskirkelige fangenskap og inn i en ny og byggende tid for den "frie
norske kirke".
Sp¿rsmŒlet er om
denne tiden ikke for lengst er forbi. Mange av oss sp¿r oss selv og andre om
det lenger er mulig Œ "leve og tjene i kirken pŒ grunnlag av kirkens
apostoliske tro innenfor Den norske kirke". Sp¿rsmŒlet stilles i stort alvor. Som vi vet, sŒ har noen
allerede for sin egen del trukket konsekvensen av at veien inn i
prestetjenesten i Den norske kirke er stengt for dem - om ikke formelt, sŒ
ihvertfall reellt. De ser ingen fremtid i denne kirken. Sammen med flere andre
har de funnet sin egen vei - en vei - ikke ut av Kirken - de vil heller si en
vei inn i Kirken - Den katolske kirke. Jeg vil v¾re den siste til Œ bebreide
dem for det. For dem var ikke tiden ikke lenger inne for den type
oppbrudd som vi snakker om her, tiden var for lengst ute. Derfor valgte
de sin egen l¿sning . OgsŒ for noen av oss andre - bŒde i og utenfor embede -
er tiden i ferd med Œ renne ut. Om vi ikke selv bryter opp, kan det fort
utvikle seg slik at andre s¿rger for et brudd med oss. Og sp¿rsmŒlet er om vi
ikke i denne nye situasjonen er n¿dt til Œ skifte strategi - ta et nytt
skritt - som gir oss handlingsfrihet i fortsettelsen. Er tiden kommet for et
oppbrudd? Og hvilket oppbrudd snakker vi da om?
Det er inn i
denne situasjonen at jeg fannt Œ ville begynne med en glad bekjennelse til
Kirken, den som alltid vil v¾re til Herren kommer igjen og som har
oppbruddet som sin eksistensform og som alltid s¿ker Herrens time i sin tid.
Ikke som en fluktman¿ver bort fra utfordringen i dagens tema, men som mer
setter dagens tema inn i en st¿rre sammenheng. For det er min overbevisning at
hvis vi ikke selv - enkeltvis og i fellesskap - lever i denne generelle
forventning om Herrens gjenkomst og ikke er forberedt pŒ et oppbrudd til
enhver tid, vil vi heller ikke v¾re rede til Œ ta det skrittet som kreves
av oss i dag. For dypest sett handler det om tro og tillit.
For meg gir
dette f¿lgende mer generelle f¿ringer:
For det
f¿rste at et oppbrudd - hvordan det enn mŒtte komme - ikke er et
oppbrudd fra Kirken som vi tror pŒ og som vi ble innlemmet i ved dŒpens
hellige sakrament. Vi tror pŒ en kirke som lever i historien og som
konkretiserer seg pŒ stedet. Det er gjennom Den norske kirke - den historisk
gitte - vi har fŒtt overdratt troen bŒde som l¾re og bekjennelse og som
personlig troserfaring. I sŒ mŒte er den vŒr Œndelige mor. Den realiteten vil
jeg ikke fornekte. Det betyr at jeg sŒ langt som mulig vil motvirke at det
oppbrudd som er n¿dvendig Œ gj¿re, skal bety et brudd med menighetene i Den
norske kirke - med troens folk i kirke og bedehus. Akkurat det er jo vŒr
store n¿d - ikke minst for de av oss som er prester og som har fŒtt ansvar for
en hjord - at vi ikke mŒ forlate hjorden, men vokte den trofast inntil
overhyrden kommer. Dette mŒ ihvertfall v¾re i synsfeltet vŒrt, slik at
oppbruddet ikke blir et lettvint farvel til de mennesker og det folk som vi er
betrodd. Et brudd med systemet trenger ikke n¿dvendigvis v¾re et brudd med folket.
VŒrt kall er ikke Œ etablere eller skape kirke, vŒrt kall er Œ v¾re
kirke sammen med dem som er vŒre Œndelige s¿sken og for dem som kirken er til
for - i tillegg til Œ v¾re til for Gud - nemlig alle menneskene omkring oss som
ikke er nŒdd med kj¾rlighetens evangelium. Et oppbrudd mŒ derfor ikke i
utgangspunktet bety en flukt fra folket som vi er sendt til. Og dersom det blir
n¿dvendig Œ forlate hjorden, mŒ det ikke fŒ skje uten smerte - i en
triumfalistisk sekterisme.
Og det er den
andre f¿ringen jeg ¿nsker Œ gi, jeg vil sŒ sterkt jeg kan advare mot sekterismens
farer. Den ligger sŒ lett for hŒnden for den som gir seg kirkekritikken i
vold og som tenker pŒ Œ etablere noen ny kirke. Det blir sŒ lett
"oss" mot alle "de andre". En samler seg omkring bestemte saker og enkelte
personligheter. Det vokser sŒ lett fram en innadvendt kultur, der en dyrker seg
selv og sine tanker og ideer om den rene kirke. De som ikke er for oss, er imot
oss! SŒ sloss vi for saken - og
glemmer menneskene vi er satt til Œ tjene.
Til oss alle vi
jeg si:
Den som taler om
og kaller til oppbrudd uten Œ kjenne smerten i bruddet og n¿den for folket,
forfaller lett til propagandistens enkle og lettvinte omgang med vanskelige
ting. Dette mŒ vi motvirke sŒ sterkt vi kan. Sekterismen er en kirkelig ukultur
som aldri b¾rer fremtiden i seg.
Og den tredje
f¿ringen er denne: Oppbruddet mŒ skje i en forpliktende ¿kumenisk
sammenheng. Den beste motgiften mot all sekterisme er Œ tenke katolsk
om kirken. Vi s¿ker sammen i det oppbruddet som mŒ komme. Sammen med
vŒre reformatoriske s¿sken i vŒre lutherske s¿sterkirker. Det skjer noe
samtidig i alle de etablerte kirkesamfunn. Det skjer et oppbrudd med den
verdsliggjorte og utvannede kirken. Det er i seg selv l¿fterikt. Og via
kirkesamfunn som stŒr i midten i den ¿kumeniske prosess og samtale, som den
anglikanske, s¿ker vi fellesskap i tro og ordning (faith and order) med den
gammelkatolske kirke som igjen Œpner d¿ren inn til en ubrutt tradisjon i det
som benevnes som den udelte kirke (kirken f¿r 1054 - f¿r bruddet mellom ¯st og
Vest). Det oppbruddet vi snakker om, som pŒ en eller annen mŒte mŒ skje,
mŒ ikke fŒ f¿re til ny fragmentering av kirkekroppen, til enda mindre
bruddstykker. Vi ¿nsker ikke flere lutherske frikirker, om jeg kan si det slik,
de som ¿nsker en slik l¿sning, kan velge mellom en av disse. For de fleste av
oss er dette ikke et alternativ. Med Den augsburgske konfesjon ¿nsker vi Œ
fastholde den ¿kumeniske forpliktelse. Derfor er oppbruddstid for oss ogsŒ tid
for Œ s¿ke sammen i b¿nn og forpliktende samtaler med den ortodokse opposisjon
innenfor alle etablerte kirker for Œ etablere grunnlaget for et nytt ¿kumene.
For vandringsfolket - Guds kirke pŒ jord - er ett bŒde i tiden og rommet. Og
Kristus, brudgommen, har bare en brud som venter pŒ sin brudgom og som kler seg
i hellighet og renhet i trofasthet mot ham alene - inntil den dagen da hun skal
f¿res fram for ham uten plett og lyte.
Hvem er sŒ denne
kirken som kalles til oppbrudd? Jeg mener, hvem er hun mer konkret? Hvilke
kjennetegn b¾rer hun - for at vi skal kunne kjenne henne igjen i de mange
forskjellige skikkelser og tradisjoner hun lever under? For at vi skal kjenne
henne igjen her hos oss - i den norske tradisjonen. OgsŒ der kirken er i
forfall er det viktig Œ lete etter kjennetegnene, delvis for Œ fastholde troen
pŒ at den kirken vil tilh¿rer tross alt er en kristen kirke, delvis for Œ kunne
finne fram til de hovedpunkter der fornyelsen mŒ komme om hun fortsatt skal
kunne v¾re en kristen kirke. Slik kan nettopp kjennetegnene vise seg Œ v¾re
motsigelsens tegn, dvs ikke tegn pŒ enhet og fellesskap midt i mangfoldet, men
pŒ splittelse og strid som utfordrer nettopp til oppbrudd og fornyelse.
I all enkelhet
velger jeg her Œ f¿lge Luthers pedagogiske 7-punktsliste fra skriftet "Om
koncilene og kirken" (1539). Hans problem var ogsŒ dette med det
uklare kirkebegrepet. Ordet "kirke" er et diffust begrep, sier
han. i utgangspunktet betyr det bare en hvilken som helst forsamling. Derfor mŒ
ordet kvalifiseres. Det finnes mange ulike forsamlinger av mennesker, men
kirken er en ganske spesiell forsamling, ulik alle de andre. Kirken er Guds
folk. Legg merke til at han ikke sier, slik vi er vant til Œ h¿re det i en
spesiell norsk pietistisk sammenheng: Kyrkja og Guds folk. Luther kom
aldri pŒ Œ skulle skille det kirkelige og det kristelige. Han sier at Kirken er
Guds folk i verden - et hellig, utvalgt og kristent folk - et "sancta,catholica
christiana".
Og dette folket
b¾rer 7 gjenkjennelige kjennetegn, hvert av dem verd sitt eget foredrag, men her
mŒ vi bare stikkordsmessig antyde noen viktige momenter under hvert av dem.
For det
f¿rste selve helliggj¿relsesmidlet som er Guds ord.
"Der du
nŒ ser og h¿rer dette ord bli forkynt, trodd, bekjent og etterlevd, skal du
ikke tvile pŒ at der med sikkerhet finnes en sann Ecclesia sancta catholica, et
kristent, hellig folk - selv om sv¾rt fŒ h¿rer til i det".
Kirken blir til
nŒr Gud taler sitt ord. Og
Gud har talt - som vi vet - pŒ mange mŒter gjennom profetene, og ogsŒ talt
endelig og fullkomment i tidens fylde, tydelig og klart gjennom S¿nnen, han som
selv er Ordet fra Gud (Hebr.1,1ff).
Det er f¿rst og
fremst ved Ordets nŒdemiddel at Gud skaper den rettferdiggj¿rende og
helliggj¿rende tro, nŒr og hvor han vil (CA 5).
Ordet som
kjennetegn er ikke bare Bibelen i skriftlig form. Det er fremfor alt Ordet lest
og forkynt i forsamlingen - det levende ordet. Og her i menighetens
gudstjeneste blir sammenhengen mellom Ordet og Kirken tydliggjort. "Slik
lyder Herrens ord!" - sier skriftleseren - og menigheten svarer (ihvertfall
i vŒre sammenhenger): "Gud v¾re lovet".
Mao: Ordet og
Kirken er gjensidig avhengig av hverandre. Som Luther slŒr fast: "Guds ord
kan ikke v¾re uten Guds folk. og omvendt kan Guds folk ikke v¾re uten Guds ord.
For hvem skulle ellers preke og h¿re hvis det ikke fantes et Guds folk. Og hva
skulle eller kunne Guds folk tro og bekjenne, om det ikke fantes Guds
ord".
I Kirken
inkarneres ordet alltid pŒ nytt gjennom mennesker som tar imot ordet, tror det
og bekjenner det.
Allerede her
blir Ordet som kirketegn utydelig for oss. For Kirken er ikke dem som Guds ord
retter seg til slik det ofte hevdes ut i fra en religi¿st begrunnet
folkekirkeideologi. Heller ikke er Kirken alle de som sporadisk h¿rer ordet
forkynt. Kirken er dem som tar imot ordet i tro og skikker seg etter det
i lydighet.
Videre mŒ ordet
forkynnes klart og rent. Guds lov og Guds evangelium mŒ lyde til omvendelse og
tro. Det har v¾rt hevdet innenfor et sŒkalt gjennomsnitlig luthersk kirkesyn,
at det eneste avgj¿rende kriterium for en kirkeordning er at den trygger
"evangeliets frie l¿p". SŒ lenge ingen hindrer oss i Œ forkynne, sies
det, sŒ blir vi i statskirken. Men problemet er jo at statskirken ogsŒ gir
fritt l¿p for vrangl¾ren. Det er frihet for bŒde Loke og Tor. Dvs friheten
synes Œ innskrenkes mer og mer for dem som ¿nsker Œ forkynne og bekjenne et
helbibelsk budskap. Det bibelglade og bibeltro folket blir skj¿vet mer og mer
ut i periferien og blir behandlet som dessidenter. Ortodokse prester er i akutt
fare for Œ avsettes. Og den bibeloppl¿sende teologien fester sitt grep i
kirkens maktsentra.
Behandlingen av homofilisp¿rsmŒlet
viser dette til fulle og gj¿r situasjonen prek¾r for alle dem som forutsetter
at Guds ord er klart og tydelig. For det f¿rste har det festnet seg et inntrykk
av at Guds ord er utydelig i denne sak. Det kan forstŒs pŒ flere mŒter. For det
andre sŒ trues ikke enheten i kirken av at biskoper og prester l¾rer ulikt om
denne sak. Dermed er det enighet om at saken egentlig er et adiaforon. For det
tredje skal alle v¾re forpliktet til ens praksis samtidig som det gis full
frihet til Œ undergrave denne praksis ved Œ kjempe for det motsatte syn. Saken
er dypt alvorlig, for til syvende og sist handler om hvordan et menneske
blir frelst. Er noe synd, slik bibelen sier, diskvalifiserer det for Guds
rike, dersom ikke synden blir erkjent og bekjent. En og samme ting kan ikke
v¾re synd og ikke synd samtidig. Vi kan ikke bruke Den treenige Guds navn til Œ
avl¿se noe i skriftemŒlet og samtidig si at det er OK Œ bruke det samme navn
til velsigne samme sak. I det ¿yeblikk er det to kirker pŒ ferde - en l¿gnkirke
og en sann kirke. Og her mŒ vi velge. Det nytter ikke Œ sitte pŒ gjerdet slik
de fleste gj¿r.
Hva gj¿r Guds
folk i denne situasjonen? Det nytter ikke lenger bare Œ protestere. Det f¿rer
ikke til noe bare Œ gjenta hon¿rordene og f¿lge gamle paroler, som f.eks. Œ
avstŒ fra frivillig samarbeid med vrangl¾rerne. Her mŒ SKGs strategi skille seg
fra den tradisjonelle FBB-linjen. Ellers
ville det i sŒ fall bety at vi synes det er OK at f.eks. prestene fortsatt skulle dele
gudstjenestefellesskap og kommunion med slike. Men en slik gudstjenste skjer
ikke i nd og sannhet, Derfor mŒ vi bryte med slike biskoper. Fortstter vi
kommunionsfellesskapet med dem, bekrefter vi at sp¿rsmŒlet om homofil praksis
er et adiaforn. Men ordene i bibelen tvinger oss til Œ handle, for de er
handlingsord. Derfor mŒ vi sette handling bak ordene, gj¿re som vi sier. Ellers
stŒr vi selv i fare for Œ falle fra.
Gj¿r vi dette, er
vi allerede midt i oppbruddet, tro meg. Vi trenger ikke lure pŒ om
eller pŒ hvilken mŒte oppbruddet mŒ komme. sette foten ned i forhold
til vrangl¾rende biskoper og prester f¿rer uvegerlig til at oppbruddet er et faktum.
Lydighetens skritt har f¿rt deg inn i en situasjon som krever nye l¿sninger, et
nytt livsrom, nye livsytringer. Selv om vi ikke ser hvor neste skrittet f¿rer
oss hen, har vi lagt noe bak oss. Det er troens vei.
Det andre
kjennetegnet er dŒpens hellige sakrament,
"der
dette l¾res, tros og brukes rett etter Kristi innstiftelse".
For det er
gjennom dŒpen et menneske blir podet inn i det nye gudsfolket. DŒpen er veien
fra d¿d til liv, fra m¿rket til lys, fra verdens grunnkrefter til Guds rike.
DŒpen er ogsŒ et skifte av tilh¿righet. Som kristen har jeg ikke lenger min
fremste lojalitet og lydighet mot folk og land. Jeg har skiftet identitet og
tilh¿rer nŒ Kirken som er Guds folk i verden. Det begrenser min lydighet i
forhold til alt annet og f¿rer meg inn i det vi kunne kalle en kritisk
solidaritet med det folket jeg tilh¿rer fra naturen av.
DŒpen inneb¾rer
derfor i seg selv et brudd. Et oppbrudd. Fra en livsf¾re til en annen.
Nytt liv og nye holdninger. En ny etisk standard - veiledet av Guds eget ord.
I
stortingsdebatten om premissene for den nye kirkeordningen (1997) heter det at ordningen skal
sikre en bred og tolerant folkekirke, der folket skal fŒ gj¿re bruk av
kirkens tilbud, som f.eks. dŒpen, pŒ sine egne premisser. De som forvalter
kirkens l¾re "mŒ forholde seg til nye rammebetingelser og
strukturendringer i familie- og samfunnsliv" (ett av mindretallene).
Et annet mindretall hevder med styrke at "toleranse, vidsyn og respekt
for andre mennesker mŒ knyttes opp til krav til kirken om likestilling mellom
kj¿nnene og ut fra legning".
Med andre ord -
dŒpen til Kristus forplikter ikke pŒ Kirkens normgrunnlag. DŒpen skal ikke inneb¾re et brudd med det
gamle livet og de gamle normene , men mer uttrykke kontiunuitet med slekten og det alminnelige liv som
leves pŒ egne forutsetninger og premisser. Standarden setter vi mao selv.
For Luther er
det viktig Œ understreke at dŒpen ikke bare skal l¾res rett, men den skal forvaltes
rett, slik at troen kommer til og slik at den f¿rer inn Kirkens liv. Den skal
ogsŒ brukes rett. I Apostlenes Gjerninger stŒr det at pŒ pinsedagen ble
5000 mennesker d¿pt og "lagt til menigheten". I vŒr kirke i dag d¿pes det Œrlig
titusener pŒ titusener - uten at menighetene vokser!
Begynn sŒ smŒtt
og praktiser bibelske kritererier for dŒp, og du skal oppleve at du er midt i
et oppbrudd der du befinner deg ganske alene - uten st¿tte fra biskop og andre
foresatte. Den belastningen mŒ du b¾re alene. Slik har det v¾rt lenge, men vi
har nok trodd at vi skulle kunne snu utviklingen og bidra til en mer bibelsk
dŒpspraksis, der dŒpen Kristus, dŒpen og troen og dŒpen og kirken blir holdt
sammen. Men det ser ut til at en falsk folkekirketanke og en betingelsesl¿s
barnedŒpspraksis betinger hverandre gjensidig bare mer og mer, jfr. signalene
fra den nye Oslo-biskopen.
Det tredje
kirketegnet er nattverden,
"der det
utdeles, tros og mottas rett etter Kristi innstiftelse".
Vi kan vel
kanskje si at utviklingen i vŒr kirke pŒ dette punktet fra en side sett har
v¾rt noe av det mest positive. F¿rst og fremst fordi det, til tross for enkelte
biskopers signal om at nattverden for all del ikke mŒ feires for ofte (dvs hver
s¿ndag!), sŒ har det skjedd noe av en nattverdvekkelse rundt omkring i
menighetene. Flere steder feires den nye pakts mŒltid pŒ hver Herrens dag. OgsŒ
nŒr det gjelder nattverdvinen ser det ut til at vinden er i ferd med Œ snu. Det
har jo ogsŒ v¾rt en av vŒre "kampsaker". Videre sŒ har ogsŒ de
¿kumeniske avtaler f¿rt vŒr kirke inn i en mer ¿kumenisk og oldirkelig
tradisjon med en rikere og trinitarisk nattverdliturgi . Dvs , jeg er ikke
sikker pŒ hvor bevisst dette er og heller ikke om om eller eventuelt nŒr vŒr
kirke har tenkt Œ ta pŒ alvor de avtalene som er inngŒtt ved bl.a. Œ innf¿re
nye nattverdliturgier. Men her ligger vi i forkant. Vi har utarbeidet vŒr egen
SKG-liturgi som vi bruker uten Œ ha spurt om lov. Det inneb¾rer ogsŒ et aldri
sŒ lite oppbrudd og sivil ulydighet i og med at ordningen bryter med "Den
norske kirkes ordninger" slik det uttrykkes i
ordinasjonsforpliktelsen.
Men for oss er
det viktig Œ gŒ videre pŒ denne veien - Œ fastholde en evkjaristisk fromhet der
feiringen av nattverden befris fra en subjektivistisk orientering og knyttes
til en helbibelsk offertanke der det ene offer gitt en gang for alle pŒ Golgata
blir virksomt og tilgjengelig for de troende og hvor vŒre liv forenes med ham
og blir til et evig takkeoffer i menighetens lovsang og hverdagens gode
gjerninger.
Jeg har kjent
det slik i dager med mismot og usikkerhet omkring veien videre, at jeg ikke har
kunnet gj¿re noe annet enn Œ tviholde pŒ kalken og l¿fte frelsens beger og
proklamere med Kirkens liturgi Kristi d¿d inntil han kommer. Det har v¾rt mitt Arkimedespunkt
i denne tiden - og jeg tror at vi i den tiden som ligger foran oss, vil mŒtte
prioritere den regelmessige samlingen om nattverden. For Jesu l¿fte er dette at
"der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der vi jeg v¾re midt iblandt
dere". Dette ordet
viser oss nettopp til alterbordet - pŒ bakgrunn av Det gamle testamentets ord
om Guds n¾rv¾r pŒ ethvert altersted der hans navn ble ihukommet.
Men til en rett
nattverdfeiring h¿rer ogsŒ en nattverdpŒminnelse - om Œ pr¿ve seg selv
f¿r en spiser av br¿det og drikker av vinen. Det gŒr an Œ ete og drikke seg
selv til dom. Det skjer nŒr vi vil ha del med Kristi legeme og blod som er gitt
som et fullkomment soningsoffer for vŒre synder, med et ubotferdig hjerte.
Det norske bispem¿tet har samlet uttalt at det ikke skal ¿ves kirketukt
ved nattverdbordet. Rett nok erkjenner noen at det er en nystamentlig og
oldkirkelig praksis, men den lar seg ikke kombinere med folkekirken. Derfor
skal en prest visstnok kunne advare et menneske mot Œ gŒ til
nattverdbordet uten Œ gj¿re opp med en bestemt synd, men om personen insisterer
og ikke vil la seg tale til rette, skal presten gi vedkommende nattverden. Det
arme menneske mŒ b¾re konskevensen av dette selv.!
Etter dette
m¿nster som ble lagt i Bispem¿tets uttalelse om den sŒkalte Kirkeboten (BM
22/94), ¿nsker alle biskopene (pŒ forskjellige premisser, riktignok!) ogsŒ
praktiserende homofile velkommen til nattverdbordet. Og der presten skulle
komme i konflikt med biskopens rŒd i denne sak, er det biskopens ord som har
kirkerettslig autoritet og makt.
Det f¿rer oss naturlig over til
Det fjerde
kjennetegnet pŒ kirken som er n¿klene.
Man kjenner
igjen, sier Luther, "Guds folk eller de hellige kristne pŒ n¿klene, som
de bruker offentlig. (Her vises til Matt. 18,15). "NŒr en kristen synder, skal han straffes, og om han
ikke forbedrer seg, skal han bindes og utelukkes. Bedrer han seg, skal han
avl¿ses. Dette er n¿klene."
Her reises hele
sp¿rsmŒlet om kirkens grenser - en fremmed problemstilling i det hele
tatt for den vidŒpne folkekirken. Vi h¿rte det igjen i forbindelse med
forslaget om innf¿ring av kirkeskatt, at APs Grete Knudsen ikke kunne tenke seg
Œ bidra til en bedret kirkelig ¿konomi uten at en f¿rst sikret en tolerant og
Œpen folkekirke, dvs en kirke uten grenser og uten krav.
N¿klene som
kjennetegn reiser ikke bare sp¿rsmŒlet om kirkens grenser, men ogsŒ om den
billige eller den dyre nŒden, slik Dietrich Bonhoeffer uttrykker det. Hvis
ikke kirketukten praktiseres, blir nŒden billig. NŒr antinomismen tar over,
blir kirkens tjenester Œ brukes pŒ folkets egne premisser.
I relasjon til
en slik tolerant og Œpen folkekirke blir Luthers ord om kirketukten nesten
kuri¿se og museale: "Den som ikke tror pŒ Kristus, er ikke kristelig eller
kristen. Den som ikke har Den hellige nd mot synden (altsŒ som et
helliggj¿relsesmiddel),er heller ikke hellig." Slike mennesker "skal
ikke regnes som kristne. Man skal ikke tr¿ste dem som om de var kristne, med all
tale om syndenes forlatelse og Kristi nŒde, som antinomistene gj¿r".
Luther raser mot en kirke som vil tillate folk Œ kalle seg kristne og som
allikevel tillater folket Œ leve i Œpenbare synder uten Œ ville endre livsstil.
Sp¿rsmŒlet om
n¿klene - om l¿se- og bindemakten - aktualiserer ogsŒ sp¿rsmŒlet om Kirkens
synlighet. For om Kirken er synlig, mŒ det ogsŒ finnes grenser for hvor
denne kirken er og hvem som h¿rer til der.
Problemet er
bare det at prestene i Den norske kirke er fratatt n¿klene av et samlet
bispekollegium. Det vil si, de skal fortsatt kunne praktisere skriftemŒlet og
forkynne evangliet fritt, men den offentlige bruken av n¿klene i form av det
lille bannet (utelukkelsen av nattverdfellesskapet) har de tatt fra oss. De har
tatt n¿klene, og selv har de lŒst dem inne i skapet.
Men en kirke som
ikke kan si nei, kan heller ikke si ja. En kirke som bŒde sier ja og nei stŒr i
fare for Œ rettferdiggj¿re synden istedet for synderen.
Den avgj¿rende
kampen i dag stŒr derfor dypest sett om kampen om den dyre nŒde. For
ingen kan komme inn i kirkens felleskap - inn i Gudsfolket - uten ved
omvendelse og avl¿sning. Ingen tilgivelse kan gis uten at synden erkjennes og
bekjennes.
OgsŒ under dette
tegnet blir Den norske kirke utydelig som en kristen kirke. Tegnet blir et
motsigelsens tegn isteden for et tegn som er tydelig og klart.
Det femte
tegn som vi skal pr¿ve vŒr kirke pŒ er embedet
"at den
innvier eller kaller kirkens tjenere,eller har embeder som tilsettes. For man
mŒ ha biskoper, hyrder eller prester, som offntlig og privat gir, utdeler og
forvalter de overfor nevnte fire hellige ting pŒ kirkens vegne og i dens navn,
men enda mer pga Kristi innstiftelse".
Her forkastes
for det f¿rste kvinnelig prestetjeneste under henvisning til apostoliske
utsagn. Samtidig fastholdes n¿dvendigheten av at kirken har en egen kallsrett
og ordinasjonsrett slik at den stadig kan skaffe seg tjenere som ut¿ver Kristi
tjeneste pŒ hans og kirkens vegne. Embedet og ordinasjonen er mao ikke et
adiaforon, men et kirkegrunnleggende element.
OgsŒ under dette
tegnet blir Den norske kirke utydelig, bŒde historisk og aktuelt bed¿mt.
Bispeembedet - som altsŒ Luther her faktisk sier er n¿dvendig for en sann kirke
(!) - er tvetydig og hviler i en kirkerett der den egentlige bispeautoritet
hviler hos Kongen. Etter bruddet med den katolske kirke og med den apostoliske
suksesjon (og dermed med den kanoniske retten) ble de nye biskopene kongens
menn helt og fullt. De ble superintendenter - og det sp¿rs om de i
realiteten er noe annet i dagens kirke. De er bundet opp til en politisk
virkelighet som tvinger dem inn i en falsk enhet. De som skulle v¾re et tegn pŒ
den apostoliske l¾retradisjonen og pŒ enheten i Kirken, er blitt tvetydige og
tvisynte og vrangl¾rende.
Samtidig har de
festet grepet gjennom kirkerettslig binnnende instrukser, bŒde for seg selv og
for prestene. Vi er pŒ vei til Œ bli en bispekirke pŒ feile premisser. Da
hjelper det lite om kirken ¿nsker Œ komme inn i en formell suksesjon av
biskoper gjennom Porvoo-samarbeidet, nŒr ikke tegnet - biskopens embede
- svarer til og forsvarer den apostoliske l¾retradisjon. For tro og ordning -
faith and order - h¿rer ul¿selig sammen og betinger hverandre gjensidig.
En prest i den
norske kirke er gjennom instruks knyttet opp til en biskop bŒde som rett og som
plikt. Ingen skal kunne tjenestegj¿re som prest uten Œ stŒ under biskopelig
tilsyn. Slike som meg og andre som har brutt med biskopen, stŒr derfor i en
prinsipielt umulig situasjon. Selv er jeg innrapportert til Kirkens L¾renemd
som skal vurdere om en prest overhode kan tilkjennes retten til Œ bryte
tilsynet fra en biskop. Tilkjennes jeg ikke denne retten - selv ikke nŒr
biskopen er en vrangl¾rer - er det ikke lenger kirkelig hjemmel for min
prestetjeneste. Det vil i tilfelle mŒtte fŒ betydning for langt flere enn meg.
Derfor blir dette en uhyre viktig sak i tiden som kommer. Her fŒr kirken
anledning til Œ avsl¿re sin egen l¾re og sin egen kirkerett og sammenhengen
mellom disse.
Samtidig stŒr
Den norske kirke i fare for Œ stoppe etterveksten av ortodokse prester. Dette
er, etter min mening et av de sterkeste oppbruddstegn i kirken for tiden. At
unge teologer som stŒr for kirkens gamle tro og praksis ikke blir "kallt
og innsatt" i den apostoliske tjeneste - at Den norske kirke ikke kan
eller vil bekrefte deres prestekall - hvordan kan vi leve med det? Og hva
krever det av oss?
Samtidig med at
vŒre kandidater stenges ute, str¿mmer kirken snart over med prester som bŒde
ved sitt kj¿nn og med sin l¾re og sitt liv gj¿r embedstegnet som kirketegn ikke
bare usynlig, men ogsŒ ugyldig fordi det vitner om det motsatte av det
det er satt til Œ vitne om. Den kvinnelige superintendenten pŒ Hamar er i denne
sammenheng bare et symptom pŒ det kirkelige embedets sammenbrudd i Den norske
kirke.
Det femte
kirketegnet reiser med tyngde sp¿rsmŒlet om kirkens rettspraksis og
kallsrett. Hvem forvalter ordinasjonen nŒr det ikke er Kongen som gj¿r det?
Vi vil svare at det gj¿r biskopen i samspill med menighetene. Men hvor er de
biskopene som vil forvalte denne retten etter kirkens egen apostoliske og
katolske tradisjon?
Noen vil si at
vi ikke trenger biskoper i det hele tatt. Andre vil si at de ikke trenger dem,
men skaffer seg egne allikevel innenfor systemet pŒ egne premisser. Men hvor
blir det av tegnet som forteller oss at her er den ene sanne katolske kirke til
stede - ogsŒ her hos oss slik den er tilstede til alle tider og pŒ alle steder
der Gudsfolket er samlet?
Det sjette
tegnet er lovsangen og b¿nnen,
for "i
det ytre kjenner man igjen det hellige kristne folk pŒ b¿nnen og at man ser at
man offentlig lover og takker Gud".
Kirken er mao ikke usynlig, men den er bŒde
lydelig og synlig tydelig tilstede nŒr den samles til gudstjeneste. Vel finnes
det ogsŒ hyklere blandt dem som samles slik. Men det forhindrer ikke at Kirken
er kirke nŒr den samles til gudstjeneste. VŒr kirke l¾rer falskt om hykleriet.
For vi har l¾rt Œ tenke slik at hyklerne er usynlige, for det er mennesker som
aldri samles nŒr kirken kommer sammen til offentlig gudsdyrkelse og som ikke er
med i den offentlige bekjennelsen og lovsangen. Det er de som holder seg borte
fra gudstjenesten. Men slik tenker ikke bekjennelsen (CA 8). Hyklerne er like synlige som alle de
troende som samles til gudstjeneste, for hyklere er slike som tilh¿rer kirken
og som samles til gudstjeneste sammen med de andre, men som bare bekjenner med
leppene og ikke med hjertet. De som ikke samles, tilh¿rer ikke gruppen
"hyklere" i bekjennelsens mening. De er frafalne og skal ikke kunne
kalles for kristne, if¿lge luther. Men hyklerne er bŒde synlige og usynlige
samtidig, slik ogsŒ de troende er det, for skillet mellom troen og vantroen
kjenner bare Gud.
En slik
erkjennelse er en utfordring til en folkekirke som sier at alle h¿rer til, selv
om de aldri er tilh¿rere. NŒr de aldri blir oppl¾rt i troen og FadervŒr og i
resten av katekismen og aldri, eller meget sjelden, s¿ker gudstjenestens
fellesskap.
OgsŒ her mŒ vi i
¾rlig erkjennelse kunne si at kirketegnet er uklart. For hvordan kan vi v¾re
folkekirke nŒr folket ikke fyller kirkene? En folkekirke uten folk er ikke noe
annet enn et bedrag! En annen sak - og den b¿r oppta oss meget - er at kirken
skal v¾re folkekirke i den forstand at kirken skal v¾re folkelig - et
sted for alminnelige mennnesker pŒ godt og ondt - og at kirken mŒ v¾re
utadvendt og Œpen for alle som vil gŒ gjennom d¿ren.
Til syvende
og sist pr¿ver vi vŒr kirke pŒ det syvende kjennetegnet som er kors og lidelse,
for "i
det yttre kjenner man igjen det hellige kristne folk gjennom korsets
helliggj¿relsesmiddel, at man mŒ lide all ulykke og forf¿lgelse, allehŒnde
anfektelser og ondt av djevelen, verden og kj¿det... For med dette
helliggj¿relsesmiddel gj¿r Den Hellige nd dette folket ikke bare hellig, men
salig".
Det dreier seg
altsŒ om det Œ kjenne og tŒle motgang for Kristi skyld, ikke pŒ grunn av egne
dumme ting, men pŒ grunn av lydighet mot Kristus og hans ord.
Ikke all motgang
og all forf¿lgelse skyldes dŒrlig informasjon og svikt i komunikasjonsevne. Det
er ikke slik at all motang og forsmedelse ville forsvinne om folk virkelig
forsto hva vi ville og hva vi egentlig mente. For vi er jo hyggelige mennesker,
ikke sannt. Som en sa til meg forleden: "Hadde du enda v¾rt en
drittsekk!" Det er kanskje heller slik at om de forsto det, og om vi
maktet Œ tydliggj¿re alvoret i evangeliet, sŒ ville motstanden kanskje ¿ke. Men
ogsŒ da er svaret kj¾rlighetens vilje til Œ la seg spotte og samtidig be om
kraft til Œ elske de som spotter.
En kirke som i
praksis har str¿ket korset som kjennetegn pŒ kirken, vil aldri kunne vokse i
Œndelig forstand. Den har ingen fremtid. Den vil nok kunne kapre tilhengere og
gj¿re seg selv popul¾r i sin tidsmessige tilpasing til tidens popul¾re
sannheter.. Men den gj¿r ikke disipler og skaper ikke et folk som f¿lger
etter i tro og lydighet. Dette er kanskje det mest dramatiske av alt.
Hva gj¿r vi
sŒ? Er det tid for oppbrudd? Og i tilfelle, pŒ hvilken mŒte?
La meg si noen
ord om dette til slutt og kanskje peke pŒ en mulig vei videre, som ikke bare
f¿rer oss i ring, men som kan f¿re oss videre pŒ veien, mens vi venter pŒ at Jesus
kommer igjen.
Utgangspunktet
for SKG var Œ samle bekjennelsestro prester og lekfolk innenfor Den norske
kirke i eklesiologiske fellesskap. Den kirkelige horisont var altsŒ Den norske
kirke, som vi ¿nsket Œ tydeliggj¿re som bekjennelseskirke. Sagt pŒ en annen
mŒte, har vŒr strategi til nŒ v¾rt Œ synliggj¿re og virkeliggj¿re de syv
kjennetegn som vi fastholder som n¿dvendige for kirken. Dette har vi gjort
delvis innenfor menighetene som vi tilh¿rer der det har v¾rt mulig, og delvis
innenfor de evkjaristiske fellesskap som vi selv har etablert. VŒrt oppbrudd
har til nŒ v¾rt av mer teologisk, l¾remessig art. Vi har ¿nsket Œ stŒ for en
alternativ teologi om kirken og vi har s¿kt gjennom forkynnelse og undervisning
og praksis Œ virkeliggj¿re det vi kunne kalle vŒre kirkelige idealer. Vi mŒ vel
kunne si det slik at den teologien og de kirkelige visjoner vi har stŒtt for og
stŒr for i seg selv er noe av et oppbrudd i forhold til den etablerte og
verdsliggjorte folkekirken. Samtidig mŒ vi innr¿mme at dette har blitt tyngere
og tyngere, fordi st¿tten fra systemet, fra kirkens lederskap, er blitt mindre
og mindre, for ikke Œ si at
motstanden er blitt sterkere og sterkere. Vi kjenner det slik, mange av oss som
har v¾rt og er menighetsprester at vi har mŒttet b¾re sŒ og si kirkens
identitet alene. Det har ikke stŒtt en kirke bak oss som har st¿ttet oss i vŒre
pastorale prioriteringer. Tvert imot har de kirkelige signalene hele tiden gŒtt
i motsatt retning.
Hele tiden har
vi v¾rt oss bevisst at vi ikke kan begynne Œ v¾re virkelig kirke f¿rst en gang
i fremtiden nŒr tingene mŒtte falle mer pŒ plass. Vi er kallt til Œ v¾re kirke
i dag. Her og nŒ. Og vi er villige til Œ b¾re omkostningene med det. Lydigheten
kjenner ingen ventetid.
Men er vi
villige til Œ v¾re lydige videre, tror jeg at det ikke lenger er nok Œ
gjennomf¿re et teologisk oppbrudd, en protest sŒ og si mot den alment gyldige
og gjennomsnittlige folkekirketeologien. Vi mŒ ogsŒ vŒge Œ foreta et brudd med
selve kirkesystemet, slik at vi kan skaffe oss et rettslig rom og en frihet som
vi tydligvis ikke fŒr, men som vi mŒ etablere selv.
Jeg tror det
blir for sent Œ vente pŒ L¾renemda og pŒ bispem¿tets parallellbehandling av
sp¿rsmŒlet om alternativt tilsyn.
La nŒ dette gŒ sin gang og la oss ikke gj¿re oss selv avhengige av
resultatet. Om Gud vil, vil han gi oss rettslige ordninger som vi kan leve med
enda en tid fremover.
Men situasjonen
er blitt sŒ trengt at vi trenger Œ skaffe oss et kirkelig frihetsrom nŒ,dersom
vi ikke skal bli kvalt mens vi venter.
Men mitt sp¿rsmŒl er: kan det gj¿res uten Œ foreta et endelig oppbrudd
fra Den norske kirke og dens menigheter? Jeg tror nemlig at sv¾rt fŒ av oss i
dag er ferdige til nettopp det. Og om vi nok kunne tenke oss Œ gj¿re det for
vŒr egen skyld, holdes vi tilbake av hensyn til folket og menighetene.
Noen vil mene at
sporene skremmer. Et oppbrudd blir lett et oppr¿r som skaper un¿dig brŒk pŒ
uklare juridiske og politiske premisser. Nostalgiske dr¿mmer om Œ vende tilbake
til en statskirke pŒ enevoldets premisser eller apeller til Kongen om Œ ta
Grunnloven pŒ alvor, nŒr ikke frem. Det er Œ bygge kirke pŒ gŒrsdagens
premisser. Det har lett for Œ f¿re til en defensiv strategi. Et offentlig
religionsvesen kunne nok gi rom for retten til Œ kalle og innsette egne
biskoper og etablere sin egen uavhengige kirkerett. Men det kan ikke en kirke,
enten den nŒ er en fri folkekirke eller en reminisens av eneveldets statskirke.
En b¿r derfor
ikke bli overrasket nŒr en etablering av en alternativ rettslig ordning f¿rer
til suspensjon og avskjedssaker. Det blir som forventet og da kan vi like godt
si det og regne med det i utgangspunktet. Det er lite verd Œ appelere til
systemets makthavere nŒr en i prinsippet har avsatt de samme.
Om noen like vel
har tro for Œ gŒ denne veien, ber vi om velsignelse over dem. I en tid da ingen
av oss ser helt klart eller vet hvor veien gŒr videre, b¿r vi vise stor
romslighet og forstŒelse.
Den veien jeg
¿nsker Œ gŒ, er allikevel en annen. Jeg sp¿r om det er mulig Œ arbeide videre
med en ¿kumenisk modell som kan etablere et kirkefellesskap med
personer og menigheter bŒde innenfor og utenfor Den norske kirke. Da tenker
vi ikke SKG som et kirkelig fellesskap innenfor statskirkens ramme, men som et
fellesskap mellom personer og menigheter som er etablert utenfor vŒr kirkes
rettsordning med egen kallsrett og eget tilsyn og med personer og menigheter
som fortsatt formelt er tilsluttet Den norske kirke, men som er i kommunion med
hverandre. Det er viktig nettopp Œ etablere en ny rettslig ordning bŒde for
kallsretten og tilsynsretten. Vi trenger alternative biskoper. Vi trenger
menigheter som kan kalle og ta imot prester som enten avsettes eller som s¿ker
inn i prestetjenesten etter endt utdannelse og som ikke ser noen fremtid i Den
norske kirke. Men da er mitt poeng at disse menighetene mŒ bryte med
statskirken og etablere seg utenfor dens rettslige omrŒde. Bare slik kan en
unngŒ en livs¿dende rettsforf¿lgelse. De som velger denne veien, mŒ mao melde
seg ut av Den norske kirke som rettsordning. Det trenger i f¿rste omgang ikke Œ
v¾re sŒ mange, men det mŒ v¾re en eller noen prester og noen troende som er
villige til Œ ta dette skrittet og pŒ en mŒte bli et brohode og en Œpning til
friheten for dem som f¿lger etter. I en overskuelig fremtid vil nok
hovedtyngden av SKG-arbeidet skje innenfor rammen av norske menigheter og i
supplerende evkjaristiske fellesskap innenfor en st¿rre region. Men det
prinsipielt viktige og betydningsfulle er at det er etablert en eller flere
menigheter i en statskirkefri sone og at det samtidig er fullt kirkefellesskap
mellom dem som alt er gŒtt ut og dem som forel¿pig blir.
Dersom dette
skal lykkes, trenger vi kirkelig n¿dhjelp utenfra. Vi trenger en eller flere
biskoper som er villig til Œ f¿re tilsyn med disse menighetene og som vil
bekrefte allerede utf¿rte ordinasjoner og ordinere nye prester ut ifra kanonisk
rett. PŒ den mŒten vil SKG bli Œpningen mot et nytt ¿kumenisk fellesskap som
ikke kan r¿res av statskirkejusen. Det er som kjent mulig Œ v¾re medlem av
Den norske kirke og f.eks. Misjonsforbundet samtidig. Og ingen prest vil kunne
rettsforf¿lges om han pleier fullt ¿kumenisk fellesskap med andre kirker.
Er dette bare
luftige utopier uten kontakt med virkeligheten? Eller kan en tenke et oppbrudd
langs slike baner - et oppbrudd ikke over natten, men et oppbrudd over tid og
et prinsipielt brudd som allikevel ikke trenger Œ v¾re et kontant brudd med
hele Den norske kirke og vŒr kirkes kirkelige og kulturelle tradisjon? Jeg
hŒper at dette er mulig.
PŒ Landsstyrem¿tet i gŒr tok flere til orde for Œ
endre formŒlsparagrafen for SKG, slik at den kunne gi Œpning for en slik
fremtid. For vi kan ikke lenger v¾re bundet til Den norske kirke som horisont,
nŒr den ikke lenger gir oss rom og frihet til Œ forme fremtiden.
Inn i denne situasjonen tar vi med oss apostelens
glade og oppmuntrende tilskyndelse:
"La oss bare, sŒ langt vi er kommet, holde fram
i samme spor!"