Av Asle Dingstad
Foredrag på SKGs kirkestevne
Oslo Sjømannskirke, Bygdøy 13.
august 2000
Bønn:
Lær meg, Herre, din vei. Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte
til å frykte ditt navn. Jeg vil vandre i din sannhet. Ære være Faderen og
Sønnen og Helligånden. Lær meg, Herre, din vei. Jeg vil vandre i din sannhet.
Amen.
Mye
har skjedd siden jeg for to år siden holdt foredrag på samme sted. Den gangen
hadde jeg fått som tema: ”Tid for oppbrudd”. Det var et foredrag som dels var
en analyse av tilstanden i Den norske kirke sett på bakgrunn av de syv
klassiske kjennetegn på Kirken og dels var det et forsøk på å si noe om at vi
nå sto fremfor et nødvendig oppbrudd fra Den norske kirke og på hvilke
kirkelige og pastorale premisser et slikt brudd måtte komme på. Jeg skal ikke
på noen måte gjenta dette foredraget i år. Men når jeg ser tilbake på det som
har skjedd siden den gang, må jeg ærlig si at jeg undres over Herrens veier.
Utviklingen har gått slik vi så for oss at den ville, bare så mye raskere. Og
SKG-arbeidet har også endret seg som et svar på utviklingen. Og når vi er
samlet til stevne i år, etter en meget begivenhetsrik helg sammen med biskop
Thaddeus, kan vi bare slå fast at vi definitivt er kommet over i en ny fase.
For to år siden sto vi overfor en spennende avklaring i Den norske kirkes
Lærenemd. I dag kjenner vi svaret. Den gang sto vi samlet innenfor Den norske
kirke, nå er bruddet for flere av oss allerede et faktum. Spenningen er på en
måte utløst, og allikevel er det mer enn spennende å få være med på
fortsettelsen. For selv om analysene våre har slått til, og til tross for at vi
hele tiden har arbeidet rasjonelt og adekvat i de situasjonene som har
oppstått, er det på mange måter, i hvert fall for meg, slik at det hele nesten
er uvirkelig. Det er som om tingene er tatt ut av våre hender og at en annen
har ledet oss dit vi nå er. På en måte kjenner jeg meg liten og redd. Mange
spørsmål gjenstår å løse. Hva betyr det at SKG skal arbeide både ”innenfor” og
”utenfor” Den norske kirke? Hvordan kan det legges til rette, teologisk så vel
som praktisk? Embedsbrødre som til nå har stått sammen i tykt og tynt, nå på
hver sin side av en forpliktende kirkerettslig grense som begrenser fellesskapet.
Hvordan legge til rette for en sunn vekst i de nye menighetene som er i ferd
med å vokse frem?
Situasjonen
er nok på mange måter mer avklart i dag enn for to år siden, men den er kanskje
om mulig enda mer krevende. Vi får bruk for all den teologisk og eklesiologiske
kompetanse vi kan mønstre, for ikke å snakke om all den pastorale erfaring og
menneskelig innsikt og visdom som vi måtte ha ervervet oss gjennom årene.
Jeg
har en merkelig blanding av følelser her jeg står. Jeg føler meg glad og takknemlig,
ja utvalgt og privilegert som får lov til å være med på noe så stort. Samtidig
kjenner jeg meg altså liten og redd. Jeg kjenner meg som Filip i fortellingen
fra Johannes-evangeliet kapitel 6 om brødunderet, eller snarere kanskje mest
som den lille gutten med fem byggbrød og to fisker. ”Hva er det til så mange?”
Alle må jo se at det er galskap! Men evangelisten hvisker oss en hemmelighet i
øret – noe som gir grunn til håp. ”Dette gjorde han for å sette ham
(Filip) på prøve”, står det, ”for han visste selv hva han ville gjøre” (Joh
6,5).
For
han visste selv hva han ville gjøre! Om ikke noe annet står igjen etter dette
foredraget, enn dette, har jeg ikke stått frem forgjeves: Herren vet selv hva
han vil gjøre! Det er dette vi trenger å høre akkurat i dag. Vi er, for å si
det rett ut, luta lei av å analysere og kritisere Den norske kirke. En blir
ikke from av slikt! Og alle disse konfliktene tapper oss bare for krefter.
Teologiske tankerekker og teoretiske utlegninger om kirken og alt dens vesen er
heller ikke det vi trenger akkurat nå. Nå trenger vi først og fremst tillit til
at Herrens egen oversikt og til hans ledelse av det som hører ham selv til,
slik at vi lar oss lede av ham, lar oss trøste av ham, lar oss inspirere av
ham. Det er det vi trenger!
Derfor
kjære søstre og brødre, vil jeg ut i fra dagens tema hilse dere og si: Det er
ingen grunn til bekymring! Det er ingen grunn til å bekymre seg for Kirkens
fremtid!
Jeg
tror det er det vi trenger å høre akkurat nå – får høre det som en hilsen
fra Kirkens Herre til mennesker som i dagens sammensatte og deprimerende
kirkevirkelighet prøver å riste av seg mismotet og orientere seg i landskapet
for å finne en vei ut av tåken og inn i en fremtid som kan gi håp for
fremtiden: Det er ingen grunn til
å bekymre seg for Kirkens fremtid. Først og fremst fordi den er hans! Den
inngår i Guds evige plan med menneskeslekten. Den var i hans tanke før noe ble
skapt av alt som er til. Den var i hans tanke da han samlet apostlene omkring
seg og vandret sammen med dem her nede. Den var i hans tanke da han på korset
forsonet verden med Faderen og knyttet sin mor Maria og apostelen Johannes
sammen i en ny familie. Den er i hans tanke i dag, i dette øyeblikk, der han
sitter ved Faderens høyere og der han som evig yppersteprest ber for oss hos
Faderen. Og Kirken er en del av hans fremtidige tanker, hans forsonende og
forløsende planer for hele menneskeslekten. Kirken står fast som fjell. Den
står fast på fjell. ”Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og
dødsrikets porter skal ikke få makt over den”.
Det
betyr at kirken ligger i hans hånd, han som ”er den første og siste og levende_
han som var død, men som lever i all evighet og som har ”nøklene til døden og
dødsriket”. ”Frykt ikke”, sier han (Åp 1,18).
I
en tid med mange falske profeter og med et kolosalt trykk fra et åndelig klima
omkring oss som er langt farligere enn vi kanskje er klar over, vil han
oppmuntre sine venner. Han vil minne oss om at vi tilhører han som er sterkere
enn døden og dødskreftene. Han som har overvunnet alle makter og myndigheter.
Og som i sin Kirke er hos dem som tror. ”Hver ånd som bekjenner at Jesus er
Kristus, kommet i kjød, er av Gud. Dere er av Gud, mine barn, og har seiret
over dem; for han som er i dere, er større enn han som er i verden” (1 Joh
4,2-4).
Så
er det ingen grunn til å frykte! Det vil si, det er ingen grunn til å frykte
annet enn å frykte Herren. Frykte for å komme bort fra ham. Frykte for å svikte
ham. Frykte for å begå den skjebnesvangre feilen å være kirke på egenhånd og å
bygge kirke på egen hånd, som om den var vår kirke.
Budskapet
om bekymringsløshet på kirkens vegne bygger på en bestemt forutsetning. Det
bygger ikke på menneskelig visdom, intellektuell kapasitet eller fromhetens
potensiale. Uten frykt for Kirkens fremtid kan vi være bare dersom vi er kirke
i dag – dersom vi er kirke nå – dersom vi lever og handler som en
Jesu Kristi kirke skal gjøre. Det nytter ikke å være noe annet i dag – og
så håpe på fremtiden. Det nytter ikke å gå våre egne veier og så håpe på at det
går godt til slutt. Det er dette som er utfordringen – ikke å bygge kirke
for fremtiden – det er Herrens eget ansvar. Vårt ansvar er å være kirke i
dag – vise troskap i det små – være der han er – overgi våre
liv til ham – la oss bearbeide og hugges til av ham så vi blir levende
steiner i hans tempel – være et hellig presteskap som bærer frem åndelige
offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus. Det er denne kirken som står
under Guds løfter.
Menneskelig
talt er det grunn til å bekymre seg – også for Kirkens fremtid. Så ærlig
jeg kan vil jeg derfor dele noen av de bekymringene som jeg selv har hatt, i
form av tanker og spørsmål jeg har slitt med og fortsatt sliter med. Dere må
unnskylde at det blir noe preget av at jeg selv ble ordinert til prest i Den
nordisk katolske kirke i går og at det derfor er preget av tanker og
bekymringer knyttet til mitt eget liv og min egen fremtid. Når jeg allikevel
våger det, er det jo fordi spørsmålene angår oss alle i den forstand at det er vår
felles vei det dreier seg om, fordi vi har gått veien sammen til nå og også har
forpliktet oss til å finne en vei videre sammen. Det er også spørsmål som mange
sympatisører i Den norske kirke baler med, men som kanskje trenger ekstra tid
og hjelp til å bearbeide for å komme til en avklaring og en beslutning for egen
del.
De
første tankene er knyttet opp til det mer eksistensielle spørsmålet – spørsmålet om
tilhørighet og troskap.
For
meg har det krystallisert seg i spørsmålet om lydigheten mot prestekallet.
Etter hvert som det har gått opp for meg at det gikk mot et oppbrudd fra den
kirken som har gitt meg både dåpen og ordinasjonen, har spørsmålet ligget der
som en vedvarende uro: Svikter jeg kallet? Svikter jeg både Gud og mennesker
ved å forlate Den norske kirke? Det var jo der jeg fikk kallet til å leve som
en kristen og til å tjene som prest. Ville ikke det riktige være å bli på min
post, holde ut i striden og stridighetene, trofast bære korset, fastholde
ansvaret for de menneskene som Gud har gitt meg? Dere forstår sikkert at
avgjørelsen ikke har vært lett, selv om det jo må sies at avgjørelsen i
læresaken ikke gav meg noe særlig valg. Konklusjonen måtte jeg nå allikevel
trekke selv. Men selv om jeg i dag er glad for å ha kommet til en avklaring for
min egen del og nå ser frem til å kunne videreføre kallet i en ny sammenheng,
må jeg innrømme at bruddet har voldt og volder mye sorg og smerte og etter
hvert også savn.
De
reaksjonene som er kommet i form av muntlige og skriftlige hilsener etter at
jeg gjorde kjent at jeg meldte meg ut av Den norske kirke, har ikke gjort det
lettere. Jeg har møtt mye sympati. Tonene har vært gjennomgående høflig, og
motivene har sikkert vært de aller beste. Men jeg har hørt undertonen, jeg har
kjent brodden, jeg har merket skuffelsen. ”Jeg håper at du ikke forlater
kirken!” ”Kirken trenger slike som deg!” ”Kirken trenger deg mer enn noen gang!” ”Det må være plass til
deg i kirken!” ”Vi står i kirken til vi kastes ut!” ”En hyrde flykter ikke når
fienden kommer!” ”Kirken er ikke en forening som vi melder oss inn i eller ut
av!” Dette er noen av
kommentarene.
Og
jeg kjenner at det svir. Ikke minst fordi jeg gjennom mange år har sagt det
samme selv. Men det svir også fordi det kjennes så dypt urettferdig etter alt
det vi har gått igjennom sammen, etter tiår med kamp og innsats og slit i
tjenesten, uten å ha hatt noen kirke i ryggen. Skal jeg beskyldes for å svikte?
Og en fristes naturlig nok til å forsvare seg, argumentere mot urettferdige
anklager, svare med en undertone av bitterhet, slå igjen. Jeg har bedt mye om
at det ikke må skje. For det er avgjørende for vår sjels sunnhet at vi får
hjelp til å avstå fra alle forsøk på å ville rettferdiggjøre oss selv. (Det har
nå i hvert fall den lutherske barnelærdommen lært oss at vi verken kan eller
skal!) I stedet for å vise
anklagene fra oss, må vi i stedet ta med oss anklagene inn for Guds ansikt og
prøve oss selv. Det er mye grums blandet inn i de edle motivene. Mye må
bekjennes og gjøres opp. Men det avgjørende er bevisstheten om at vi står for
Guds ansikt og under hans dom. Det hører med til det å være omvendt. Det lærer
vi av Paulus, når han fristes til å forsvare sin aposteltjeneste for angrep.
”Nå kreves det av forvaltere at de viser troskap”, skriver han til menigheten i
Korint. ”Men for meg betyr det ingen ting om jeg blir dømt av dere aller i det
hele av noen menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. For selv
om jeg ikke vet om noe galt jeg har gjort, er jeg dermed ikke frikjent. Herren
er den som dømmer meg. Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer. Han skal
bringe frem i lyset det som er skjult i mørket, og avsløre alt det menneskene
har i sinne. Da skal Gud gi enhver den ros han har fortjent” (1 Kor 4,33-5).
Vi
har ingen ting og rose oss av – og derfor heller ingen ting å forsvare
når alt kommer til alt. Når vi lærer at kristenlivet vårt og tjenesten vår skal
leves og utføres for Guds ansikt. At alt sammen er gudstjeneste, ett offer som
bæres frem på hans alter, settes vi fri fra egne og andres dom. Troskapen som
kreves av oss er en troskap mot Kirkens Herre. Tjenesten er en del av hans
husholdning. Menneskene som er gitt oss er hans eiendom. Kirken som vi er satt
til å gjøre tjeneste i er hans. Og denne troskapen kan føre oss til et punkt
hvor det ikke lenger er vi som velger – så å si på øverste hylle –
men at valget er lagt ferdig for oss, og at vi ikke kommer utenom uten å
svikte. Slik har jeg kjent det.
Da
blir perspektivet et annet. Da må vi i alle fall være åpne for at den
muligheten at troskapen mot Herrens ord kan kreve et oppbrudd fra det
kirkesamfunnet vi tilhører og for at tjenesten bare kan fullføres i en ny
sammenheng som gir oss frihet til å tjene ham uten svik.
Derfor
tror jeg ikke lenger på slagordet om at vi ikke kan melde oss ut av kirken. Jeg
tror at det kan virke farlig passiviserende. For mange fungerer det som en
unnskyldning for å slå seg til ro i en kirke som ikke lenger er ”sannhetens
støtte og grunnvoll”. Det er jo sant dersom vi mener ”kirke” i betydning Jesu
Kristi Kirke. Den kan vi ikke melde oss ut av, like lite som vi kunne melde oss
inn i den. Men Den norske kirke kan vi selvsagt melde oss ut av uten at vi
forlater Kirken i kvalifisert betydning. Ja, det kan komme til et punkt der
hvor vi ikke har noe valg, dersom vi vil bevare troskapen mot den sanne kirken.
Det avgjørende spørsmål for hver enkelt av oss må være dette: Hvilken kirke er
det jeg har lovet å være tro mot?
Som prest har
jeg ofte skrevet folk ut av kirkens medlemsregister (av en eller annen grunn
har det paradoksalt nok ofte vært jeg selv og det jeg har stått for som har
vært grunnen til at folk ville melde seg ut!) Etter at alle formalitetene har
blitt ivaretatt, har jeg som regel ønsket dem lykke til med valget med å
uttrykke respekt for det valget de har tatt. Men så har jeg pleid å legge til,
og jeg tror de fleste har skjønt hva jeg har ment: Men dåpspakten din, den kan
du ikke melde deg ut av! Dåpen kan vi bare falle ut av. Hva Gud har gjort, det
står fast, det vil følge deg livet ut, som et livslangt kall til å finne veien
hjem igjen til Far.
Dåpen har med andre ord et
perspektiv ut over det aktuelle medlemskap. Derfor er dåpen et økumenisk
sakrament fremfor noe annet. Dåpen – i tillegg til å være et
gjenfødelsens bad – står der som et vedvarende kall til lydighet mot
Jesus. Og denne lydigheten kan føre deg til et punkt hvor du må la lydigheten
mot Herren gå foran lydigheten mot et bestemt kirkesamfunn. I dåpen får vi Gud
som Far og kirken som mor, sier vi gjerne. Og vi har også selv advart mot å
forlate mor når hun er syk. Men problemstillingen kan bli om kirken vil være
mor for deg eller om hun vil spise deg!
Også
ordinasjonen er i prinsippet en økumenisk handling som viser ut over det aktuelle
kirkesamfunnet. Den vil alltid være knyttet til et bestemt kirkesamfunn, ja
endog til en bestemt menighet. For presteembede forutsetter en menighet på
samme måte som bispeembedet forutsetter et folk. Og de hører sammen. Hyrden er
der for hjordens skyld og må ikke forlate hjorden når faren truer. Det er et
viktig perspektiv. Men det er ikke det eneste perspektivet på en apostolisk
tjeneste. Presten skal også vitne, advare og veilede. Når menigheten ikke vil
høre og ikke vil følge, kan det være situasjoner som gjør at en prest ikke har
rett til å presse seg på og legge opp til en livsødende konflikt. Bibelen taler
også om ”å riste støvet av sine føtter”. I Larvik hadde jeg muligheten til å
klore meg fast, tviholde på mitt statsembede til ”the bitter end” i påvente av
at rettsapparatet skulle løse konflikten, det vil si i påvente av å bli kastet
ut. Jeg kan vel si så mye her, at
om menigheten hadde bedt meg om det, skulle ikke fem ville hester fått meg
derifra! Men når konflikten ble definert som ”min egen” og ikke deres, med
hvilken bibelsk rett skulle jeg da presse konflikten på dem. Jeg sier ikke at
det trenger å være slik, men det kan lett bli slik i tilsvarende konflikter at
det blir en kamp om egne rettigheter fremfor en tjeneste for menighetens skyld.
Særlig problematisk blir dette i en statskirkekontekst, der presten er ”embedsmann”
og har sin rett fra konge og statsmakt, mer eller mindre uavhengig av menighet,
prost og biskop.
Det
jeg forsøker å si, er dette: Også troskapen mot ordinasjonen – forstått
som en innvielse til livslang tjeneste for Herren – kan føre oss ut av det
kirkesamfunnet som gav oss den. Ordinasjonen er en gudstjenestelig handling
– en offerhandling – der en mann innvies til apostolisk tjeneste i
Jesu Kristi kirke på jord. Biskopens handling er prinsipielt å forstå som en
økumenisk handling med gyldighet ut over det aktuelle kirkesamfunnet. Derfor er
det også så viktig at embedene i en kirke anerkjennes økumenisk. Jeg vet det
høres for stort ut, men jeg er ærlig når jeg sier at det årsaken til bruddet
med Tunsberg biskop var en slik forståelse av embedet og den myndighet og den
forpliktelsen som var gitt meg i min ordinasjon. Jag har hele tiden handlet på
vegne av mitt kirkelige embede. Når jeg senere, i samtaler med ledelsen i
Indremisjonen, som har gitt meg sterk saklig støtte hele veien, har blitt utfordret
på embedsforståelsen som de mener er ”katolsk”, har jeg derfor måttet minne dem
om at det faktisk ikke er noen av indremisjonsprestene som har brutt
kommunionen med biskopen. Det måtte det altså en høykirkelig prest til for å
gjøre! Det kunne være godt om noen så at det kanskje kunne være en sammenheng
her! Faith and order, tro og ordninger, hører nemlig sammen. Å skille dem fra
hverandre kan bli katastrofalt. Og faktisk er det slik at troskapen mot den
gudgitte ordning som kalles kirkens embede kan føre en prest i konflikt med
kirkens ordninger og endog kreve et brudd med kirkeordningen der kirkens enhet
er brutt.
Det
er altså slik jeg forstår det jeg var med på i går da jeg ble såkalt
re-ordinert av biskop Thaddeus. I forlengelsen av Lærenemdas avgjørelse, måtte
jeg spørre meg selv: Når jeg ikke lenger gis mulighet til å fortsette som prest
i Den norske kirke, hvordan skal jeg så allikevel kunne fullføre løpet? Hvem
vil fastholde meg i mitt livslange kall og bruke meg i sin tjeneste? Da
biskopen i går la sine hender på meg og førte meg inn i rekken av prester i den
såkalte historiske suksesjon, opplevde jeg det ikke som et brudd med det som
skjedde for snart 30 år siden da jeg ble ordinert av biskop Per Lønning. Tvert
imot var det en stadfestelse, en tydeliggjøring og en videreføring av en
tjeneste som jeg allerede har hatt, men som nå har fått en utvidelse og en
fordypning og et nytt kirkelig fundament. Slik skal jeg ved Guds nåde få se
det: Jeg har ikke sviktet mine løfter til Herren, men fornyet dem i nærvær av
mange vitner og på en tydeligere måte fått presteembedet forenet i tradisjonen
fra ham som fikk navnet Petros, klippen som Herren selv ville bygge sin kirke
på. For mange år siden – i forbindelse med kampen mot fosterdrapsloven
– sa jeg fra meg den obligatoriske embedseden til Kongen. Ved handlingen
i går ble det gjort tydelig at det ikke er Norges konge som forvalter kirkens
embede, men Biskopen i kollegialitet med andre biskoper i den apostoliske
suksesjon. Jeg må bare si det rett ut: Det kjennes som en enorm befrielse!
Samtidig kjennes det som et
fornyet ansvar å bli fastholdt i tjenesten på denne måten, fordi jeg ikke
lenger vet hva dette vil føre meg hen. Kanskje det endog fører meg dit jeg ikke
vil!
Om
dette grunnleggende eksistensielle spørsmålet er blitt løst for min egen del,
er fortsatt usikkerheten og bekymringene der knyttet opp til det vi kan kalle det
strategiske spørsmål.
Det
kan formuleres slik: Når er tiden moden til et mer allment oppbrudd? Flere
ganger i de senere årene har Veilederkollegiet sagt at et oppbrudd fra Den
norske kirke er uunngåelig. Tydeligst sa vi det våren 1999 da vi uttalte
følgende: ”Slik situasjonen nå er blitt, vil vi råde våre medlemmer til et
oppbrudd fra Den norske kirke. Når og hvordan dette oppbruddet skal finne sted,
vil måtte avspeile den enkeltes livssituasjon, men det er under alle
omstendigheter nødvendig at vi nå tar ansvar for vår egen fremtid. Slaget om
Den norske kirke, slik vi har kjent henne, er tapt. Ingen kan med god
samvitighet i handling forholde seg til Den norske kirke som om det ikke forelå
en kirkesplittelse. Verken flertalls- eller mindretallsbiskopene vil i handling
forplikte hele kirken på Bibel og Bekjennelse. I stedet for en lærende kirke
som med Skriftens ord skal fremstå som ”sannhetens støtte og grunnvoll”(1 Tim
3,15), overlates det nå til den enkelte å finne sannheten på egen hånd. Det var
ikke en slik privatreligiøsitet Herren la til grunn da han lovet Peter at
dødsrikets porter ikke skulle få makt over den klippe han bygger sin menighet
på”.
Signalet
til oppbrudd er altså for lengst gitt. Men når er tiden moden for oppbrudd?
Når dette
spørsmålet uroer oss og gir grunn til bekymringer, er det fordi vi vet at det
nå ikke er noen vei tilbake, men at det allikevel er mange ting som holder oss
igjen. Jeg møtte spørsmålet fra flere, og formulert på mange måter, under
pilegrimsvandringen til Nidaros nå i sommer. Helt konkret var det knyttet opp
til fr Ottars fremtid i Spjelkavik. En formulerte det slik: ”Dersom Ottar
forlater oss, blir vi sittende igjen i et vakuum”.
Det
lå både sorg og omsorg i spørsmålet. En menighet som er glad i sin prest og som
ikke vil miste ham. Når det meste fungerer godt, er det riktig å forlate den?
Og hva skal så legfolket gjøre?
Jeg
vil ta frem to momenter som jeg mener må tillegges vekt. Det ene er at
legfolket nå må utfordres til å velge side. Det fremstilles ofte som om krisen
i kirken bare angår prestene. Det er nå en gang slik at det er hyrdene som i
praksis merker det tyngste trykket. En god og profilert pastoral praksis fører
ofte prestene i konflikt både med folkekirkemenigheten og med de kirkelige
myndigheter. Men den troende menighet har et selvstendig ansvar for å høre den
gode hyrdes røst og velge side. Etter å ha utfordret folket til å elske Herren
Gud og gå på hans veier og være lydige mot hans bud, utfordrer Moses folket til
å velge: ”I dag tar jeg himmel og jord til vitne på at jeg har lagt frem for
dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt
kan få leve!” Ordene er store, men i prinsipp gjelder de også i vår situasjon.
Det
er ikke nok å sette pris på at man har en god prest. Det er ikke nok å binde
seg til ham med følelsesmessige bånd som er vanskelige å kutte over. Nå er det
ikke lenger tid for sentimentalitet! Når alt kommer til alt er det ikke snakk
om forholdet til presten som person i det hele tatt, til hans personlige
egenskaper og eventuelt store fortrinn, men om det han forkynner er sant og
dermed verdt å følge. Det dreier seg om lydighet mot Herren selv, ikke mot
presten. Jeg våger å påstå at her er menighetene våre dårlig oppdratt.
Mange
er bekymret for at det nye kirkesamfunnet skal bli en prestekirke, siden det
relativt sett er så stor andel av prester som går over. Det er et poeng, dersom
nå ikke legfolket tar et selvstendig ansvar for egen fremtid sammen med sin
prest, og ikke i praksis skyver de gode prestene fra seg.
Mitt
andre poeng når vi leter etter den beleilige tid for oppbrudd, kan formes som
et spørsmål: Hvordan bygger vi best for fremtiden? En ting er at vi har det
godt i menigheten vår i dag. Vi har gode prester og en god forkynnelse. Men
hvor lenge vil det vare? Er det noe i systemet som gir grunn til håp for
fremtiden?
Vi
kan formulere det slik, for å være konkrete og fortsatt knytte an til den
menigheten som har Ottar til prest: Hvem vi følge etter i embedet når Ottar en
gang slutter som sokneprest i Spjelkavik (med eller mot sin vilje)? Hva gjør
menigheten da når det kommer en liberal folkekirkeprest som lærer det motsatte
av Ottar i viktige dogmatiske og etiske spørsmål? Da hjelper det lite å gråte
over tapet av en god prest! I praksis viser det seg også at det er utrolig hvor
fort en menighet tilpasser seg nye forhold – bare presten er sympatisk
nok. For det viktigste er jo, ikke sant, at det ikke blir bråk i menigheten?
I
Ål, der jeg var prost i 10 år, er situasjonen nå den at embedet er delt mellom
et ektepar, der kona er sokneprest og mannen, som for øvrig offentlig har tatt
avstand fra alt det kontroversielle jeg står for, har prostedelen. De fleste
synes ordningen er stas. Men det går forlydender om at de gammeltroende savner
sin gamle prost.
I
Larvik tok det noen uker før min vikar på prekestolen frimodig beklaget alt det
bråket som hadde vært i
menighetene under de forrige prestene. Jeg satt selv i kirken og hørte på, uten
at det syntes å sjenere ham! Og flere i menigheten kom bort og hilste på etter
gudstjenesten og spurte meg om jeg ikke syntes det var en god preken! Ordningen
med fredagsmesser og ukentlige søndagsmesser overlevde heller ikke lenge. Også
derfra hører jeg at noe savnes. Jeg sier ikke dette i bitterhet – i hvert
fall ønsker jeg å bekjempe den når den dukker opp – men jeg sier det for
å advare mot en for blåøyet vurdering av situasjonen.
Vi
må gi de gammeltroende i menighetene våre et alternativ! På en eller annen måte
må vi, mens vi sitter i embedet, forberede og legge til rette for en samling på
vilkår som gjør at vi bygger for fremtiden.
Situasjonen
er ulik fra menighet til menighet. SKG-prester arbeider under ulike forhold. Og
la det være sagt også i denne anledning: Jeg tror det fortsatt er mulig å
arbeide som menighetsprest i Den norske kirke uten å svikte. Det er mye godt
som skjer og mange menigheter som fungerer som de skal. Men vi kan bare
fortsette i den grad vi mentalt og også i en viss grad i praksis kanaliserer
arbeid og krefter i retning det nye. Samtidig må en ta hensyn til familiens
sosiale og økonomiske trygghet. Det er ikke fromt å være blåøyet idealist!
Så
kan det hende at noen i overskuelig fremtid skal bli værende i sine menigheter
og være trofast der. Andre vil forberede et oppbrudd om ikke så lenge, enten
ved å bygge opp et alternativ på stedet der de bor eller ved å flytte for å ta
opp et misjonsarbeid et annet sted. Her vil det være ulike løsninger og veier,
men målet må være å bygge kirke for fremtiden innenfor et nytt kirkelig
fellesskap. For signalet til oppbrudd er gitt!
Det
er også andre tanker som stadig dukker opp og kan gi grunn til bekymring. Noen
av dem er knyttet opp til det økumeniske spørsmålet. Det går i flere
retninger.
En
ting er forholdet til Den norske kirke. Ved å bryte ut av nasjonalkirken, er vi
ikke da med på å splitte opp kirken enda mer? Bidrar vi ikke selv til den
protestantiske oppløsning av kirken som et gitt historisk fellesskap? I stedet
for større enhet, flere menigheter og kirkesamfunn? Hva med Jesu bønn om at vi
alle må være ett?
Problemet
blir enda mer utfordrende og smertefullt når endog brødre blir stående på hver
sin side. Veiledere i SKG og prester i pro Ecclesia kan ikke lenger
koncelebrere, fordi vi tilhører kirkesamfunn som ikke gjensidig anerkjenner
hverandres embeder.
Hvordan
kan vi forsvare et slikt skritt?
For
det første må jeg si til meg selv: En splittelse kan jeg forholde meg til på to
ulike måter. Jeg kan fastholde den i selvrettferdig tilfredshet eller jeg kan
bære den med kjærlighetens smerte og sorg. Vi kan fastfryse fronter eller vi
kan arbeide for å overvinne det som skiller. Jeg opplever veldig sterkt at
situasjonen som vi nå er i, med søsken på begge sider av en kirkegrense krever
av oss at vi gjør hva vi kan for å bære over med hverandre i kjærlighet og
strekke oss mot hverandre så vi kan bevare Åndens enhet i synlige fellesskap.
SKG skal fortsatt være et fellesskap av troende både innenfor og utenfor Den
norske kirke. Samtidig er det avgjørende viktig at oppbruddet noen av oss har gjort, er et oppbrudd inn i et
større økumenisk fellesskap. Vi har ikke etablert en ny protestantisk kirke,
men vi har sluttet oss til en kirke som sprenger nasjonalgrenser og som
anerkjennes som apostolisk og katolsk kirke både i øst og vest. Mange har
advart oss mot å bli en sekt, og den advarselen skal vi ta alvorlig. Hangen til
det sekteriske har alltid truet kirkens enhet og dermed sperret for det
økumeniske utblikk og forpliktelsen til å arbeide for kirkens synlige enhet.
Men kirkens katolisitet – dens almene karakter er ikke først og fremst et
spørsmål om kvantitet, men om kvalitet. Vi må lete etter kirkens sanne
kjennetegn. En kirke kan gjerne være folkekirke og omfavne et helt folk og
allikevel være sekterisk. Mens en liten og tallmessig uanselig kirke kan være
katolsk i ordets beste mening og bidra til et sant økumene. Det avgjørende er
om kirken vil være apostolisk i tro som i ordning.
Hva
så med vårt forhold til Den norske kirke? La meg dele med dere en personlig
erfaring fra vår pilegrimsvandring mot Nidaros. For fire år siden var det å
komme til Kristkirken utelukkende en vond opplevelse. Vi ble stående som
tilskuere til et opptog av prester som var et speilbilde av den læremessige
forvirring som råder. Vi kjente det som om kirken var tatt fra oss. Vi var
hjemløse midt i nasjonalhelligdommen.
Situasjonen
har ikke endret seg, den er tvert imot blitt verre. Men av en eller annen grunn
ble opplevelsen annerledes i år. Det må ha noe å gjøre med at jeg hadde meldt
meg ut av Den norske kirke. Så kunne jeg forholde meg til virkeligheten på en
ny måte. Jeg slapp å hefte for alt. Jeg kunne tillate meg å glede meg over
pilegrimstradisjonen og våre felles kirkelige røtter. Sinnet var skiftet ut mer
med sorgen og medynken – og fremfor alt med bønnen om at Herren måtte se
nådig til sin kirke i nord, kirken med så stolte tradisjoner men med et så
tragisk forfall. Jeg kjente faktisk at jeg kunne heve hodet og gå forbi både biskoper
og domproster og gå inn i en kirke som ingen kan ta fra meg. Uten angst og
livsødende bitterhet.
Jeg
håper jeg kan få ta med meg denne erfaringen i tiden som kommer. Vi har ingen
grunn til å hovere. Vårt brudd med kirken har ikke skjedd i triumfalistisk
selvgodhet. Vi må motstå fristelsen til å si: Hva sa vi? Vi må unngå å dra med
oss alle konfliktende og forspille tid og krefter på de gamle debattene. Vi må
be om å bli befridd fra bitterheten og at Herren i stedet må fylle hjertet vårt
med kjærlighet. Og når det gjelder det nye vi er med på, skal vi slippe den
lammende prestasjonsangsten for å lykkes. For vi har ikke noe eget prosjekt å
forsvare. Jeg våger å si: Om dette ikke er av Gud og etter hans vilje som har
kalt oss, må vi be om at han viser oss det og gir oss mot og ydmykhet til å
innrømme at vi tok feil. På den andre siden skal vi også være åpne for at
Herren har en større plan med det vi har påbegynt, større enn vi våger å tro,
en fornyelse av hele Guds kirke i Norden. Kanskje er det den største
utfordringen i dagens kirkesituasjon, at vi lærer ydmykhet, at vi våger å
slippe tak i vårt eget, at styringen rett og slett er tatt ut av våre hender og
at vi er villige til å la oss lede endog dit vi ikke vil.
La
meg også bare kort berøre uroen omkring spørsmål knyttet til det katolske. Ytre sett er vel den
debatten det som har tatt mest tid og krefter. Og mange har gitt uttrykk for
stor bekymring for at vi har valgt å kalle den nye kirken katolsk. Jeg velger
her og nå å se bort fra de unyanserte anklagene om messeofferlære og debatten
om lutherdommens tre aleneprinsipper: Troen alene, nåden alene og Skriften
alene. Dette er spørsmål som fortjener å bli tatt på alvor, og jeg mener at vi
har gitt gode bidrag til debatten så langt. Men her og nå ville det kreve et
helt annet foredrag å gå nærmere inn på dette. Her vil jeg bare gi uttrykk for
at jeg tror vi er på rett vei når vi knytter an til det katolske i vår egen
tradisjon. Jeg er meg ikke bevisst å ha forandret syn på noe hovedpunkt i vår
tro. Jeg har alltid forstått meg som katolsk kristen.
Utfordringen
som ligger foran oss ligger ikke så mye på det dogmatiske planet, her tror jeg
vi er på trygg bibelsk/apostolisk grunn, men utfordringen vil ligge mer på det
pastorale. Det katolske – det almene – må også prege den måten vi
fremtrer som menigheter og som enkeltpersoner og den måten vi møter mennesker
på. Noe av det som har bekymret meg aller mest, er muligheten for å bli en type
”en-saks-kirke” på grunn av den sterke fokuseringen på homofilispørsmålet.
Eller en anti-abort-kirke for den saks skyld eller en kirke som er for
liturgiske feinschmeckere. Eller en kirke knyttet opp til bestemte
personligheter. Ordet ”katolsk” er utledet av de to greske ordene som betyr
”etter helheten”. Det blir altså avgjørende viktig for oss å utvikle en
helhetlig trinitarisk spiritualitet som er sunn og balansert og som gir
mennesker mulighet til å vokse i troen og bli trygge og harmoniske. Katolsk er
en kirke bare i den grad den også er for alminnelige mennesker, mennesker av
alle slag, mennesker som sliter, mennesker som trenger et fellesskap hvor en
får ta med seg hele seg selv. Med andre ord en kirke som er seg bevisst sin
apostoliske sendelse – sin misjon - at den ikke bare er til for seg selv
– men at den er til for andre, fordi den først og fremst er til for
Herren selv. Måtte Gud forby at den nye kirken blir et oppsamlingsheat av
frustrerte statskirkemedlemmer! Jeg tror vi er oppmerksom på faren og at vi
også her er på rett vei. Men det gjør ingen ting å minne hverandre akkurat om
dette underveis.
Vel,
dette er ting som jeg har tenkt mye på og som nok også har bekymret meg noe nå
i denne brytningstiden som vi alle er i – der vi står på valg om vi skal
gjøre det ene eller andre, og hva som er rett – og der noen altså har
tatt et valg som igjen utfordrer de av oss som fortsatt er i tenkeboksen.
Og
det er altså til alle oss – vi som bekymrer oss for dette og hint –
og som vel også bekymrer oss med rette – at Jesus møter oss i dag og
sier: Det er ingen grunn til bekymring! Det er ingen grunn til å bekymre seg
over kirkens fremtid. Den er i min hånd. Jeg vet selv hva jeg vil gjøre.
Vårt
kall, kjære søstre og brødre, er ikke å bygge kirken. Det er Herrens eget verk.
Vårt kall er å være kirke. Ikke å bli kirke en gang i fremtiden når alt er på
plass, men å være kirke i dag.
Og
la oss til sist i dette foredraget enkelt minne hverandre om hva det betyr ved
å trekke frem noen sider ved den teksten som temaet vårt i dag er hentet fra og
sammenhengen den står i:
Å
være kirke er å ha samfunn med apostlene. Det er å si det samme som
apostelfyrsten Peter: ”Du er Messias, den levende Guds Sønn!” Og det er å si
dette sammen med Peter, i fellesskap, i kommunion med ham og de andre apostlene
og deres etterfølgere og alle troende til alle tider. Å bekjenne det samme som,
og å bekjenne det sammen med. Ikke si det som folk sier og tror og mener. Ikke
følge folkemeningen eller gallupen. Ikke være prisgitt tidens religiøse strømninger og stemninger. Å være kirke
er å skille seg ut – å være annerledes – det er å være kalt ut av
verden for å være Messias-kongens eskjatologiske folk.
For
det andre
– eller en annen side av det samme – å være kirke er å være en
frukt av åpenbaringen – av Guds åpenbaring. Tempelet ble bygget på stedet
der Gud lot seg se, der han åpenbarte seg for Abraham. Der han åpenbarer seg
for oss, i Kristus, der bygges kirken. Til Peter sa han: ”Salig er du, Simon,
sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i
himmelen”. Kirken festes her i verden på klippen som er Peter og hans
bekjennelse, men den bygges ovenfra. Den blir til ved Guds vilje. Ved Guds
åpenbaringsvilje. Derfor heter det om kirken: ”Og alle dem som tok imot ham,
dem gav han rett til å blir Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke
født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje eller ved manns vilje, men av
Gud”.
Å
være kirke er for det tredje å forvalte et evangelium som ingen andre i hele
verden har,
budskapet om syndenes forlatelse for Jesu skyld. Kirke er frelsens sted. Der er
himmelens port. Herren har gitt nøklene til Kirken. Ikke for at de skal brukes
etter eget forgodtbefinnende, ikke for at vi skal ta oss til rette. Nøklene er
gitt til kirken gjennom embedet som har fått som ansvar å forvalte dem med
Herrens egen fullmakt: ”Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på
jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst
i himmelen”.
For
det fjerde er det å være kirke å ha sin ros i Jesu død. Som vi synger i salmen: ”Den grunn
hvorpå jeg bygger er Kristus og hans død. I Kristi korsets skygge forsvinner
all min nød”! ”Jeg vil ikke vite av noe annet enn Kristus og ham korsfestet”,
skriver apostelen Paulus. Selve nerven i kirkens liv er derfor evcharistien,
nattverdfeiringen. ”For så ofte som dere spiser dette brødet”, skriver Paulus,
”og drikker denne vinen, forkynner dere Herrens død inntil han kommer” (1 Kor
11,26).
Veien
til himmelen går altså gjennom Jesu død. Det måtte Peter lære. Selv en
apostelfyrste kan ta feil. Han som nettopp hadde fått navnet ”klippen”, ble en
klippe til fall. Han tok endog Guds navn i bruk mot Guds egen gjerning: ”Gud
fri deg, Herre, dette må ikke hende deg!” ”Men Jesus snudde seg og sa til
Peter: ”Bort fra meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for
det som Gud vil, bare det som mennesker vil”. ”Opiso mou!” Vi bak meg! Det kan
også oversettes: På plass bak meg. Kom på plass, Peter, la meg gå foran og vise
veien! Den gode hyrden må selv gå gjennom døren til sauene. Apostelen har ingen
autoritet som er hans egen. Så måtte Peter lære en bitter lekse før han var
rede til å overta ansvaret for sine brødre og for kirken. På bakgrunn av sitt
eget svik og Jesu død på korset, fikk han kallet på nytt: ”Simon, sønn av
Johannes, elsker du meg mer enn de andre her?” Nå vet han at han ikke skal stole på eget vett og egen
styrke. Han får overgi seg selv til ham som kjenner alt: ”Herre, du vet alt, du
vet at jeg har deg kjær!” Det var et vendepunkt for Peter. Nå er det ikke
lenger han som fører an. Det er ikke han som bestemmer. Han blir selv bundet
opp om – han blir en fange for evangeliets skyld – og blir innviet
til martyriet: ”Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du
beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du
strekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du
ikke vil”.
Så
er også det vår vei – om vi vil være kirke bygget på Peter. Å være
kirke er å følge etter Jesus. Kirken blir til i etterfølgelsen av Jesus. I kjærlighetens
lydighet mot hans ord, også når det koster, ja i lydighet mot hans ord også når
vi selv svikter. Det dreier seg om å lære det vanskeligste av alt – å gi
avkall på det som ligger meg aller nærmest, nemlig mitt eget. Gi slipp på sitt
eget for å få del i himmelrikets gaver. ”For den som vil berge sitt liv, skal
miste det”, sier Jesus. ”Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal
berge det”. Det er ingen annen
måte å være kirke på heller i dag. Og det er dette som er vårt kall –
ikke å bygge kirken – men å være kirke i Jesu etterfølgelse. Det er bare
i hans følge vi kan la bekymringene våre for kirkens fremtid fare. For det er
bare denne kirken som hører Herren til!
Så
må vi ta med oss også det sjette og siste som må sies om å være den kirken som
Herren bygger: Å være kirke er å vente på hans gjenkomst. Det er, for å sitere en
kjent bedehussang, ”å lytte etter lyden av hans trinn”. Det er et eskjatologisk
folk Herren samler seg. Et folk som roper ”Maranatha!” når det samles til
gudstjeneste. Dypest sett er det dette som ligger i løftet om at ”dødsrikets
krefter ikke skal få makt over den”. Den tilhører fremtiden. ”For
Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler”, står
det, ”og skal da gi enhver igjen etter det han har gjort”. Og så føyer han til
det uutgrunnelige: ”Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser
Menneskesønnen komme i sitt rike.”
Uten
dette utsynet, uten denne forventningen om Herrens nære forventning, taper kirken
sin sjel, sitt åndelige liv, og forfaller på alle plan. Dere husker Jesu
lignelse om den tro og kloke tjeneren. ”Hvem er en tro og klok tjener, en som
herren har betrodd oppsynet med de andre tjenerne, så han skal gi dem mat i
rette tid? Det er den tjeneren som herren finner i ferd med dette når han
kommer tilbake. Lykkelig er han! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham
over alt han eier. Men dårlig er denne tjeneren om han sier til seg selv: ”Det
varer lenge før min Herre kommer”, og så gir seg til å slå de andre tjenerne og
ete og drikke sammen med drukkenbolter_”
(Matt 24, 45 flg.)
Den
kirken som slutter å vente og som etablerer seg i sin egen verden, blir til
slutt verden selv. Forvaltningen forfaller på alle plan, læremessig som
moralsk. Det eneste som kan holde den våken og sunn og åndelig intakt er
bevisstheten om Jesu nære gjenkomst!
Det
er denne kirken vi er kalt til å være. Ikke å bygge, det er hans verk. Vårt
kall er å være det materialet han
bruker når han bygger sin kirke! Da trenger vi ikke ha oversikt over alt. Da
trenger vi ikke alltid å lykkes med det vi strever med. Da trenger vi ikke
alltid være fromme og gudelige! Vi trenger ikke alltid å ha rett. Det vi
trenger, er å overgi vårt liv, vår fremtid, vår kropp og sjel til ham som er
byggmesteren.
Det
er jo det han utfordrer oss til i dag, apostelfyrsten selv. Han som selv ble
kalt klippen som Jesus skulle bygge sin kirke på. Han vet hvem Herren er,
derfor kjenner han også både sin egen autoritet som apostel og sin egen
begrensning. Han sier til oss:
”Kom
til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og
dyrebar for Gud. Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel!
Bli et hellig presteskap, og bær frem åndelige offer som Gud gjerne tar imot,
ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se jeg legger på Sion en
hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til
skamme!”
Slik
lyder Herrens ord! Gud være lovet!