”På denne klippe vil jeg bygge min kirke”

Av Asle Dingstad

Foredrag på SKGs kirkestevne

Oslo Sjømannskirke, Bygdøy 13. august 2000

Bønn:
Lær meg, Herre, din vei. Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn. Jeg vil vandre i din sannhet. Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden. Lær meg, Herre, din vei. Jeg vil vandre i din sannhet. Amen.

Ingen grunn til bekymring

Mye har skjedd siden jeg for to år siden holdt foredrag på samme sted. Den gangen hadde jeg fått som tema: ”Tid for oppbrudd”. Det var et foredrag som dels var en analyse av tilstanden i Den norske kirke sett på bakgrunn av de syv klassiske kjennetegn på Kirken og dels var det et forsøk på å si noe om at vi nå sto fremfor et nødvendig oppbrudd fra Den norske kirke og på hvilke kirkelige og pastorale premisser et slikt brudd måtte komme på. Jeg skal ikke på noen måte gjenta dette foredraget i år. Men når jeg ser tilbake på det som har skjedd siden den gang, må jeg ærlig si at jeg undres over Herrens veier. Utviklingen har gått slik vi så for oss at den ville, bare så mye raskere. Og SKG-arbeidet har også endret seg som et svar på utviklingen. Og når vi er samlet til stevne i år, etter en meget begivenhetsrik helg sammen med biskop Thaddeus, kan vi bare slå fast at vi definitivt er kommet over i en ny fase. For to år siden sto vi overfor en spennende avklaring i Den norske kirkes Lærenemd. I dag kjenner vi svaret. Den gang sto vi samlet innenfor Den norske kirke, nå er bruddet for flere av oss allerede et faktum. Spenningen er på en måte utløst, og allikevel er det mer enn spennende å få være med på fortsettelsen. For selv om analysene våre har slått til, og til tross for at vi hele tiden har arbeidet rasjonelt og adekvat i de situasjonene som har oppstått, er det på mange måter, i hvert fall for meg, slik at det hele nesten er uvirkelig. Det er som om tingene er tatt ut av våre hender og at en annen har ledet oss dit vi nå er. På en måte kjenner jeg meg liten og redd. Mange spørsmål gjenstår å løse. Hva betyr det at SKG skal arbeide både ”innenfor” og ”utenfor” Den norske kirke? Hvordan kan det legges til rette, teologisk så vel som praktisk? Embedsbrødre som til nå har stått sammen i tykt og tynt, nå på hver sin side av en forpliktende kirkerettslig grense som begrenser fellesskapet. Hvordan legge til rette for en sunn vekst i de nye menighetene som er i ferd med å vokse frem?

Situasjonen er nok på mange måter mer avklart i dag enn for to år siden, men den er kanskje om mulig enda mer krevende. Vi får bruk for all den teologisk og eklesiologiske kompetanse vi kan mønstre, for ikke å snakke om all den pastorale erfaring og menneskelig innsikt og visdom som vi måtte ha ervervet oss gjennom årene.

Jeg har en merkelig blanding av følelser her jeg står. Jeg føler meg glad og takknemlig, ja utvalgt og privilegert som får lov til å være med på noe så stort. Samtidig kjenner jeg meg altså liten og redd. Jeg kjenner meg som Filip i fortellingen fra Johannes-evangeliet kapitel 6 om brødunderet, eller snarere kanskje mest som den lille gutten med fem byggbrød og to fisker. ”Hva er det til så mange?” Alle må jo se at det er galskap! Men evangelisten hvisker oss en hemmelighet i øret – noe som gir grunn til håp. ”Dette gjorde han for å sette ham (Filip) på prøve”, står det, ”for han visste selv hva han ville gjøre” (Joh 6,5).

For han visste selv hva han ville gjøre! Om ikke noe annet står igjen etter dette foredraget, enn dette, har jeg ikke stått frem forgjeves: Herren vet selv hva han vil gjøre! Det er dette vi trenger å høre akkurat i dag. Vi er, for å si det rett ut, luta lei av å analysere og kritisere Den norske kirke. En blir ikke from av slikt! Og alle disse konfliktene tapper oss bare for krefter. Teologiske tankerekker og teoretiske utlegninger om kirken og alt dens vesen er heller ikke det vi trenger akkurat nå. Nå trenger vi først og fremst tillit til at Herrens egen oversikt og til hans ledelse av det som hører ham selv til, slik at vi lar oss lede av ham, lar oss trøste av ham, lar oss inspirere av ham. Det er det vi trenger!

Derfor kjære søstre og brødre, vil jeg ut i fra dagens tema hilse dere og si: Det er ingen grunn til bekymring! Det er ingen grunn til å bekymre seg for Kirkens fremtid!

Jeg tror det er det vi trenger å høre akkurat nå – får høre det som en hilsen fra Kirkens Herre til mennesker som i dagens sammensatte og deprimerende kirkevirkelighet prøver å riste av seg mismotet og orientere seg i landskapet for å finne en vei ut av tåken og inn i en fremtid som kan gi håp for fremtiden: Det er ingen grunn til å bekymre seg for Kirkens fremtid. Først og fremst fordi den er hans! Den inngår i Guds evige plan med menneskeslekten. Den var i hans tanke før noe ble skapt av alt som er til. Den var i hans tanke da han samlet apostlene omkring seg og vandret sammen med dem her nede. Den var i hans tanke da han på korset forsonet verden med Faderen og knyttet sin mor Maria og apostelen Johannes sammen i en ny familie. Den er i hans tanke i dag, i dette øyeblikk, der han sitter ved Faderens høyere og der han som evig yppersteprest ber for oss hos Faderen. Og Kirken er en del av hans fremtidige tanker, hans forsonende og forløsende planer for hele menneskeslekten. Kirken står fast som fjell. Den står fast på fjell. ”Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den”.

Det betyr at kirken ligger i hans hånd, han som ”er den første og siste og levende_ han som var død, men som lever i all evighet og som har ”nøklene til døden og dødsriket”. ”Frykt ikke”, sier han (Åp 1,18).

I en tid med mange falske profeter og med et kolosalt trykk fra et åndelig klima omkring oss som er langt farligere enn vi kanskje er klar over, vil han oppmuntre sine venner. Han vil minne oss om at vi tilhører han som er sterkere enn døden og dødskreftene. Han som har overvunnet alle makter og myndigheter. Og som i sin Kirke er hos dem som tror. ”Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud. Dere er av Gud, mine barn, og har seiret over dem; for han som er i dere, er større enn han som er i verden” (1 Joh 4,2-4).

Så er det ingen grunn til å frykte! Det vil si, det er ingen grunn til å frykte annet enn å frykte Herren. Frykte for å komme bort fra ham. Frykte for å svikte ham. Frykte for å begå den skjebnesvangre feilen å være kirke på egenhånd og å bygge kirke på egen hånd, som om den var vår kirke.

Budskapet om bekymringsløshet på kirkens vegne bygger på en bestemt forutsetning. Det bygger ikke på menneskelig visdom, intellektuell kapasitet eller fromhetens potensiale. Uten frykt for Kirkens fremtid kan vi være bare dersom vi er kirke i dag – dersom vi er kirke nå – dersom vi lever og handler som en Jesu Kristi kirke skal gjøre. Det nytter ikke å være noe annet i dag – og så håpe på fremtiden. Det nytter ikke å gå våre egne veier og så håpe på at det går godt til slutt. Det er dette som er utfordringen – ikke å bygge kirke for fremtiden – det er Herrens eget ansvar. Vårt ansvar er å være kirke i dag – vise troskap i det små – være der han er – overgi våre liv til ham – la oss bearbeide og hugges til av ham så vi blir levende steiner i hans tempel – være et hellig presteskap som bærer frem åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus. Det er denne kirken som står under Guds løfter.

Våre bekymringer

Menneskelig talt er det grunn til å bekymre seg – også for Kirkens fremtid. Så ærlig jeg kan vil jeg derfor dele noen av de bekymringene som jeg selv har hatt, i form av tanker og spørsmål jeg har slitt med og fortsatt sliter med. Dere må unnskylde at det blir noe preget av at jeg selv ble ordinert til prest i Den nordisk katolske kirke i går og at det derfor er preget av tanker og bekymringer knyttet til mitt eget liv og min egen fremtid. Når jeg allikevel våger det, er det jo fordi spørsmålene angår oss alle i den forstand at det er vår felles vei det dreier seg om, fordi vi har gått veien sammen til nå og også har forpliktet oss til å finne en vei videre sammen. Det er også spørsmål som mange sympatisører i Den norske kirke baler med, men som kanskje trenger ekstra tid og hjelp til å bearbeide for å komme til en avklaring og en beslutning for egen del.

De første tankene er knyttet opp til det mer eksistensielle spørsmålet – spørsmålet om tilhørighet og troskap.

For meg har det krystallisert seg i spørsmålet om lydigheten mot prestekallet. Etter hvert som det har gått opp for meg at det gikk mot et oppbrudd fra den kirken som har gitt meg både dåpen og ordinasjonen, har spørsmålet ligget der som en vedvarende uro: Svikter jeg kallet? Svikter jeg både Gud og mennesker ved å forlate Den norske kirke? Det var jo der jeg fikk kallet til å leve som en kristen og til å tjene som prest. Ville ikke det riktige være å bli på min post, holde ut i striden og stridighetene, trofast bære korset, fastholde ansvaret for de menneskene som Gud har gitt meg? Dere forstår sikkert at avgjørelsen ikke har vært lett, selv om det jo må sies at avgjørelsen i læresaken ikke gav meg noe særlig valg. Konklusjonen måtte jeg nå allikevel trekke selv. Men selv om jeg i dag er glad for å ha kommet til en avklaring for min egen del og nå ser frem til å kunne videreføre kallet i en ny sammenheng, må jeg innrømme at bruddet har voldt og volder mye sorg og smerte og etter hvert også savn.

De reaksjonene som er kommet i form av muntlige og skriftlige hilsener etter at jeg gjorde kjent at jeg meldte meg ut av Den norske kirke, har ikke gjort det lettere. Jeg har møtt mye sympati. Tonene har vært gjennomgående høflig, og motivene har sikkert vært de aller beste. Men jeg har hørt undertonen, jeg har kjent brodden, jeg har merket skuffelsen. ”Jeg håper at du ikke forlater kirken!” ”Kirken trenger slike som deg!” ”Kirken trenger deg mer enn noen gang!” ”Det må være plass til deg i kirken!” ”Vi står i kirken til vi kastes ut!” ”En hyrde flykter ikke når fienden kommer!” ”Kirken er ikke en forening som vi melder oss inn i eller ut av!” Dette er noen av kommentarene.

Og jeg kjenner at det svir. Ikke minst fordi jeg gjennom mange år har sagt det samme selv. Men det svir også fordi det kjennes så dypt urettferdig etter alt det vi har gått igjennom sammen, etter tiår med kamp og innsats og slit i tjenesten, uten å ha hatt noen kirke i ryggen. Skal jeg beskyldes for å svikte? Og en fristes naturlig nok til å forsvare seg, argumentere mot urettferdige anklager, svare med en undertone av bitterhet, slå igjen. Jeg har bedt mye om at det ikke må skje. For det er avgjørende for vår sjels sunnhet at vi får hjelp til å avstå fra alle forsøk på å ville rettferdiggjøre oss selv. (Det har nå i hvert fall den lutherske barnelærdommen lært oss at vi verken kan eller skal!) I stedet for å vise anklagene fra oss, må vi i stedet ta med oss anklagene inn for Guds ansikt og prøve oss selv. Det er mye grums blandet inn i de edle motivene. Mye må bekjennes og gjøres opp. Men det avgjørende er bevisstheten om at vi står for Guds ansikt og under hans dom. Det hører med til det å være omvendt. Det lærer vi av Paulus, når han fristes til å forsvare sin aposteltjeneste for angrep. ”Nå kreves det av forvaltere at de viser troskap”, skriver han til menigheten i Korint. ”Men for meg betyr det ingen ting om jeg blir dømt av dere aller i det hele av noen menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. For selv om jeg ikke vet om noe galt jeg har gjort, er jeg dermed ikke frikjent. Herren er den som dømmer meg. Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer. Han skal bringe frem i lyset det som er skjult i mørket, og avsløre alt det menneskene har i sinne. Da skal Gud gi enhver den ros han har fortjent” (1 Kor 4,33-5).

Vi har ingen ting og rose oss av – og derfor heller ingen ting å forsvare når alt kommer til alt. Når vi lærer at kristenlivet vårt og tjenesten vår skal leves og utføres for Guds ansikt. At alt sammen er gudstjeneste, ett offer som bæres frem på hans alter, settes vi fri fra egne og andres dom. Troskapen som kreves av oss er en troskap mot Kirkens Herre. Tjenesten er en del av hans husholdning. Menneskene som er gitt oss er hans eiendom. Kirken som vi er satt til å gjøre tjeneste i er hans. Og denne troskapen kan føre oss til et punkt hvor det ikke lenger er vi som velger – så å si på øverste hylle – men at valget er lagt ferdig for oss, og at vi ikke kommer utenom uten å svikte. Slik har jeg kjent det.

Da blir perspektivet et annet. Da må vi i alle fall være åpne for at den muligheten at troskapen mot Herrens ord kan kreve et oppbrudd fra det kirkesamfunnet vi tilhører og for at tjenesten bare kan fullføres i en ny sammenheng som gir oss frihet til å tjene ham uten svik.

Derfor tror jeg ikke lenger på slagordet om at vi ikke kan melde oss ut av kirken. Jeg tror at det kan virke farlig passiviserende. For mange fungerer det som en unnskyldning for å slå seg til ro i en kirke som ikke lenger er ”sannhetens støtte og grunnvoll”. Det er jo sant dersom vi mener ”kirke” i betydning Jesu Kristi Kirke. Den kan vi ikke melde oss ut av, like lite som vi kunne melde oss inn i den. Men Den norske kirke kan vi selvsagt melde oss ut av uten at vi forlater Kirken i kvalifisert betydning. Ja, det kan komme til et punkt der hvor vi ikke har noe valg, dersom vi vil bevare troskapen mot den sanne kirken. Det avgjørende spørsmål for hver enkelt av oss må være dette: Hvilken kirke er det jeg har lovet å være tro mot?

Som prest har jeg ofte skrevet folk ut av kirkens medlemsregister (av en eller annen grunn har det paradoksalt nok ofte vært jeg selv og det jeg har stått for som har vært grunnen til at folk ville melde seg ut!) Etter at alle formalitetene har blitt ivaretatt, har jeg som regel ønsket dem lykke til med valget med å uttrykke respekt for det valget de har tatt. Men så har jeg pleid å legge til, og jeg tror de fleste har skjønt hva jeg har ment: Men dåpspakten din, den kan du ikke melde deg ut av! Dåpen kan vi bare falle ut av. Hva Gud har gjort, det står fast, det vil følge deg livet ut, som et livslangt kall til å finne veien hjem igjen til Far.

Dåpen har med andre ord et perspektiv ut over det aktuelle medlemskap. Derfor er dåpen et økumenisk sakrament fremfor noe annet. Dåpen – i tillegg til å være et gjenfødelsens bad – står der som et vedvarende kall til lydighet mot Jesus. Og denne lydigheten kan føre deg til et punkt hvor du må la lydigheten mot Herren gå foran lydigheten mot et bestemt kirkesamfunn. I dåpen får vi Gud som Far og kirken som mor, sier vi gjerne. Og vi har også selv advart mot å forlate mor når hun er syk. Men problemstillingen kan bli om kirken vil være mor for deg eller om hun vil spise deg!

Også ordinasjonen er i prinsippet en økumenisk handling som viser ut over det aktuelle kirkesamfunnet. Den vil alltid være knyttet til et bestemt kirkesamfunn, ja endog til en bestemt menighet. For presteembede forutsetter en menighet på samme måte som bispeembedet forutsetter et folk. Og de hører sammen. Hyrden er der for hjordens skyld og må ikke forlate hjorden når faren truer. Det er et viktig perspektiv. Men det er ikke det eneste perspektivet på en apostolisk tjeneste. Presten skal også vitne, advare og veilede. Når menigheten ikke vil høre og ikke vil følge, kan det være situasjoner som gjør at en prest ikke har rett til å presse seg på og legge opp til en livsødende konflikt. Bibelen taler også om ”å riste støvet av sine føtter”. I Larvik hadde jeg muligheten til å klore meg fast, tviholde på mitt statsembede til ”the bitter end” i påvente av at rettsapparatet skulle løse konflikten, det vil si i påvente av å bli kastet ut. Jeg kan vel si så mye her, at om menigheten hadde bedt meg om det, skulle ikke fem ville hester fått meg derifra! Men når konflikten ble definert som ”min egen” og ikke deres, med hvilken bibelsk rett skulle jeg da presse konflikten på dem. Jeg sier ikke at det trenger å være slik, men det kan lett bli slik i tilsvarende konflikter at det blir en kamp om egne rettigheter fremfor en tjeneste for menighetens skyld. Særlig problematisk blir dette i en statskirkekontekst, der presten er ”embedsmann” og har sin rett fra konge og statsmakt, mer eller mindre uavhengig av menighet, prost og biskop.

Det jeg forsøker å si, er dette: Også troskapen mot ordinasjonen – forstått som en innvielse til livslang tjeneste for Herren – kan føre oss ut av det kirkesamfunnet som gav oss den. Ordinasjonen er en gudstjenestelig handling – en offerhandling – der en mann innvies til apostolisk tjeneste i Jesu Kristi kirke på jord. Biskopens handling er prinsipielt å forstå som en økumenisk handling med gyldighet ut over det aktuelle kirkesamfunnet. Derfor er det også så viktig at embedene i en kirke anerkjennes økumenisk. Jeg vet det høres for stort ut, men jeg er ærlig når jeg sier at det årsaken til bruddet med Tunsberg biskop var en slik forståelse av embedet og den myndighet og den forpliktelsen som var gitt meg i min ordinasjon. Jag har hele tiden handlet på vegne av mitt kirkelige embede. Når jeg senere, i samtaler med ledelsen i Indremisjonen, som har gitt meg sterk saklig støtte hele veien, har blitt utfordret på embedsforståelsen som de mener er ”katolsk”, har jeg derfor måttet minne dem om at det faktisk ikke er noen av indremisjonsprestene som har brutt kommunionen med biskopen. Det måtte det altså en høykirkelig prest til for å gjøre! Det kunne være godt om noen så at det kanskje kunne være en sammenheng her! Faith and order, tro og ordninger, hører nemlig sammen. Å skille dem fra hverandre kan bli katastrofalt. Og faktisk er det slik at troskapen mot den gudgitte ordning som kalles kirkens embede kan føre en prest i konflikt med kirkens ordninger og endog kreve et brudd med kirkeordningen der kirkens enhet er brutt.

Det er altså slik jeg forstår det jeg var med på i går da jeg ble såkalt re-ordinert av biskop Thaddeus. I forlengelsen av Lærenemdas avgjørelse, måtte jeg spørre meg selv: Når jeg ikke lenger gis mulighet til å fortsette som prest i Den norske kirke, hvordan skal jeg så allikevel kunne fullføre løpet? Hvem vil fastholde meg i mitt livslange kall og bruke meg i sin tjeneste? Da biskopen i går la sine hender på meg og førte meg inn i rekken av prester i den såkalte historiske suksesjon, opplevde jeg det ikke som et brudd med det som skjedde for snart 30 år siden da jeg ble ordinert av biskop Per Lønning. Tvert imot var det en stadfestelse, en tydeliggjøring og en videreføring av en tjeneste som jeg allerede har hatt, men som nå har fått en utvidelse og en fordypning og et nytt kirkelig fundament. Slik skal jeg ved Guds nåde få se det: Jeg har ikke sviktet mine løfter til Herren, men fornyet dem i nærvær av mange vitner og på en tydeligere måte fått presteembedet forenet i tradisjonen fra ham som fikk navnet Petros, klippen som Herren selv ville bygge sin kirke på. For mange år siden – i forbindelse med kampen mot fosterdrapsloven – sa jeg fra meg den obligatoriske embedseden til Kongen. Ved handlingen i går ble det gjort tydelig at det ikke er Norges konge som forvalter kirkens embede, men Biskopen i kollegialitet med andre biskoper i den apostoliske suksesjon. Jeg må bare si det rett ut: Det kjennes som en enorm befrielse! Samtidig kjennes det som et fornyet ansvar å bli fastholdt i tjenesten på denne måten, fordi jeg ikke lenger vet hva dette vil føre meg hen. Kanskje det endog fører meg dit jeg ikke vil!

Om dette grunnleggende eksistensielle spørsmålet er blitt løst for min egen del, er fortsatt usikkerheten og bekymringene der knyttet opp til det vi kan kalle det strategiske spørsmål.

Det kan formuleres slik: Når er tiden moden til et mer allment oppbrudd? Flere ganger i de senere årene har Veilederkollegiet sagt at et oppbrudd fra Den norske kirke er uunngåelig. Tydeligst sa vi det våren 1999 da vi uttalte følgende: ”Slik situasjonen nå er blitt, vil vi råde våre medlemmer til et oppbrudd fra Den norske kirke. Når og hvordan dette oppbruddet skal finne sted, vil måtte avspeile den enkeltes livssituasjon, men det er under alle omstendigheter nødvendig at vi nå tar ansvar for vår egen fremtid. Slaget om Den norske kirke, slik vi har kjent henne, er tapt. Ingen kan med god samvitighet i handling forholde seg til Den norske kirke som om det ikke forelå en kirkesplittelse. Verken flertalls- eller mindretallsbiskopene vil i handling forplikte hele kirken på Bibel og Bekjennelse. I stedet for en lærende kirke som med Skriftens ord skal fremstå som ”sannhetens støtte og grunnvoll”(1 Tim 3,15), overlates det nå til den enkelte å finne sannheten på egen hånd. Det var ikke en slik privatreligiøsitet Herren la til grunn da han lovet Peter at dødsrikets porter ikke skulle få makt over den klippe han bygger sin menighet på”.

Signalet til oppbrudd er altså for lengst gitt. Men når er tiden moden for oppbrudd?

Når dette spørsmålet uroer oss og gir grunn til bekymringer, er det fordi vi vet at det nå ikke er noen vei tilbake, men at det allikevel er mange ting som holder oss igjen. Jeg møtte spørsmålet fra flere, og formulert på mange måter, under pilegrimsvandringen til Nidaros nå i sommer. Helt konkret var det knyttet opp til fr Ottars fremtid i Spjelkavik. En formulerte det slik: ”Dersom Ottar forlater oss, blir vi sittende igjen i et vakuum”.

Det lå både sorg og omsorg i spørsmålet. En menighet som er glad i sin prest og som ikke vil miste ham. Når det meste fungerer godt, er det riktig å forlate den? Og hva skal så legfolket gjøre?

Jeg vil ta frem to momenter som jeg mener må tillegges vekt. Det ene er at legfolket nå må utfordres til å velge side. Det fremstilles ofte som om krisen i kirken bare angår prestene. Det er nå en gang slik at det er hyrdene som i praksis merker det tyngste trykket. En god og profilert pastoral praksis fører ofte prestene i konflikt både med folkekirkemenigheten og med de kirkelige myndigheter. Men den troende menighet har et selvstendig ansvar for å høre den gode hyrdes røst og velge side. Etter å ha utfordret folket til å elske Herren Gud og gå på hans veier og være lydige mot hans bud, utfordrer Moses folket til å velge: ”I dag tar jeg himmel og jord til vitne på at jeg har lagt frem for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve!” Ordene er store, men i prinsipp gjelder de også i vår situasjon.

Det er ikke nok å sette pris på at man har en god prest. Det er ikke nok å binde seg til ham med følelsesmessige bånd som er vanskelige å kutte over. Nå er det ikke lenger tid for sentimentalitet! Når alt kommer til alt er det ikke snakk om forholdet til presten som person i det hele tatt, til hans personlige egenskaper og eventuelt store fortrinn, men om det han forkynner er sant og dermed verdt å følge. Det dreier seg om lydighet mot Herren selv, ikke mot presten. Jeg våger å påstå at her er menighetene våre dårlig oppdratt.

Mange er bekymret for at det nye kirkesamfunnet skal bli en prestekirke, siden det relativt sett er så stor andel av prester som går over. Det er et poeng, dersom nå ikke legfolket tar et selvstendig ansvar for egen fremtid sammen med sin prest, og ikke i praksis skyver de gode prestene fra seg.

Mitt andre poeng når vi leter etter den beleilige tid for oppbrudd, kan formes som et spørsmål: Hvordan bygger vi best for fremtiden? En ting er at vi har det godt i menigheten vår i dag. Vi har gode prester og en god forkynnelse. Men hvor lenge vil det vare? Er det noe i systemet som gir grunn til håp for fremtiden?

Vi kan formulere det slik, for å være konkrete og fortsatt knytte an til den menigheten som har Ottar til prest: Hvem vi følge etter i embedet når Ottar en gang slutter som sokneprest i Spjelkavik (med eller mot sin vilje)? Hva gjør menigheten da når det kommer en liberal folkekirkeprest som lærer det motsatte av Ottar i viktige dogmatiske og etiske spørsmål? Da hjelper det lite å gråte over tapet av en god prest! I praksis viser det seg også at det er utrolig hvor fort en menighet tilpasser seg nye forhold – bare presten er sympatisk nok. For det viktigste er jo, ikke sant, at det ikke blir bråk i menigheten?

I Ål, der jeg var prost i 10 år, er situasjonen nå den at embedet er delt mellom et ektepar, der kona er sokneprest og mannen, som for øvrig offentlig har tatt avstand fra alt det kontroversielle jeg står for, har prostedelen. De fleste synes ordningen er stas. Men det går forlydender om at de gammeltroende savner sin gamle prost.

I Larvik tok det noen uker før min vikar på prekestolen frimodig beklaget alt det bråket som hadde vært i menighetene under de forrige prestene. Jeg satt selv i kirken og hørte på, uten at det syntes å sjenere ham! Og flere i menigheten kom bort og hilste på etter gudstjenesten og spurte meg om jeg ikke syntes det var en god preken! Ordningen med fredagsmesser og ukentlige søndagsmesser overlevde heller ikke lenge. Også derfra hører jeg at noe savnes. Jeg sier ikke dette i bitterhet – i hvert fall ønsker jeg å bekjempe den når den dukker opp – men jeg sier det for å advare mot en for blåøyet vurdering av situasjonen.

Vi må gi de gammeltroende i menighetene våre et alternativ! På en eller annen måte må vi, mens vi sitter i embedet, forberede og legge til rette for en samling på vilkår som gjør at vi bygger for fremtiden.

Situasjonen er ulik fra menighet til menighet. SKG-prester arbeider under ulike forhold. Og la det være sagt også i denne anledning: Jeg tror det fortsatt er mulig å arbeide som menighetsprest i Den norske kirke uten å svikte. Det er mye godt som skjer og mange menigheter som fungerer som de skal. Men vi kan bare fortsette i den grad vi mentalt og også i en viss grad i praksis kanaliserer arbeid og krefter i retning det nye. Samtidig må en ta hensyn til familiens sosiale og økonomiske trygghet. Det er ikke fromt å være blåøyet idealist!

Så kan det hende at noen i overskuelig fremtid skal bli værende i sine menigheter og være trofast der. Andre vil forberede et oppbrudd om ikke så lenge, enten ved å bygge opp et alternativ på stedet der de bor eller ved å flytte for å ta opp et misjonsarbeid et annet sted. Her vil det være ulike løsninger og veier, men målet må være å bygge kirke for fremtiden innenfor et nytt kirkelig fellesskap. For signalet til oppbrudd er gitt!

Det er også andre tanker som stadig dukker opp og kan gi grunn til bekymring. Noen av dem er knyttet opp til det økumeniske spørsmålet. Det går i flere retninger.

En ting er forholdet til Den norske kirke. Ved å bryte ut av nasjonalkirken, er vi ikke da med på å splitte opp kirken enda mer? Bidrar vi ikke selv til den protestantiske oppløsning av kirken som et gitt historisk fellesskap? I stedet for større enhet, flere menigheter og kirkesamfunn? Hva med Jesu bønn om at vi alle må være ett?

Problemet blir enda mer utfordrende og smertefullt når endog brødre blir stående på hver sin side. Veiledere i SKG og prester i pro Ecclesia kan ikke lenger koncelebrere, fordi vi tilhører kirkesamfunn som ikke gjensidig anerkjenner hverandres embeder.

Hvordan kan vi forsvare et slikt skritt?

For det første må jeg si til meg selv: En splittelse kan jeg forholde meg til på to ulike måter. Jeg kan fastholde den i selvrettferdig tilfredshet eller jeg kan bære den med kjærlighetens smerte og sorg. Vi kan fastfryse fronter eller vi kan arbeide for å overvinne det som skiller. Jeg opplever veldig sterkt at situasjonen som vi nå er i, med søsken på begge sider av en kirkegrense krever av oss at vi gjør hva vi kan for å bære over med hverandre i kjærlighet og strekke oss mot hverandre så vi kan bevare Åndens enhet i synlige fellesskap. SKG skal fortsatt være et fellesskap av troende både innenfor og utenfor Den norske kirke. Samtidig er det avgjørende viktig at oppbruddet noen av oss har gjort, er et oppbrudd inn i et større økumenisk fellesskap. Vi har ikke etablert en ny protestantisk kirke, men vi har sluttet oss til en kirke som sprenger nasjonalgrenser og som anerkjennes som apostolisk og katolsk kirke både i øst og vest. Mange har advart oss mot å bli en sekt, og den advarselen skal vi ta alvorlig. Hangen til det sekteriske har alltid truet kirkens enhet og dermed sperret for det økumeniske utblikk og forpliktelsen til å arbeide for kirkens synlige enhet. Men kirkens katolisitet – dens almene karakter er ikke først og fremst et spørsmål om kvantitet, men om kvalitet. Vi må lete etter kirkens sanne kjennetegn. En kirke kan gjerne være folkekirke og omfavne et helt folk og allikevel være sekterisk. Mens en liten og tallmessig uanselig kirke kan være katolsk i ordets beste mening og bidra til et sant økumene. Det avgjørende er om kirken vil være apostolisk i tro som i ordning.

Hva så med vårt forhold til Den norske kirke? La meg dele med dere en personlig erfaring fra vår pilegrimsvandring mot Nidaros. For fire år siden var det å komme til Kristkirken utelukkende en vond opplevelse. Vi ble stående som tilskuere til et opptog av prester som var et speilbilde av den læremessige forvirring som råder. Vi kjente det som om kirken var tatt fra oss. Vi var hjemløse midt i nasjonalhelligdommen.

Situasjonen har ikke endret seg, den er tvert imot blitt verre. Men av en eller annen grunn ble opplevelsen annerledes i år. Det må ha noe å gjøre med at jeg hadde meldt meg ut av Den norske kirke. Så kunne jeg forholde meg til virkeligheten på en ny måte. Jeg slapp å hefte for alt. Jeg kunne tillate meg å glede meg over pilegrimstradisjonen og våre felles kirkelige røtter. Sinnet var skiftet ut mer med sorgen og medynken – og fremfor alt med bønnen om at Herren måtte se nådig til sin kirke i nord, kirken med så stolte tradisjoner men med et så tragisk forfall. Jeg kjente faktisk at jeg kunne heve hodet og gå forbi både biskoper og domproster og gå inn i en kirke som ingen kan ta fra meg. Uten angst og livsødende bitterhet.

Jeg håper jeg kan få ta med meg denne erfaringen i tiden som kommer. Vi har ingen grunn til å hovere. Vårt brudd med kirken har ikke skjedd i triumfalistisk selvgodhet. Vi må motstå fristelsen til å si: Hva sa vi? Vi må unngå å dra med oss alle konfliktende og forspille tid og krefter på de gamle debattene. Vi må be om å bli befridd fra bitterheten og at Herren i stedet må fylle hjertet vårt med kjærlighet. Og når det gjelder det nye vi er med på, skal vi slippe den lammende prestasjonsangsten for å lykkes. For vi har ikke noe eget prosjekt å forsvare. Jeg våger å si: Om dette ikke er av Gud og etter hans vilje som har kalt oss, må vi be om at han viser oss det og gir oss mot og ydmykhet til å innrømme at vi tok feil. På den andre siden skal vi også være åpne for at Herren har en større plan med det vi har påbegynt, større enn vi våger å tro, en fornyelse av hele Guds kirke i Norden. Kanskje er det den største utfordringen i dagens kirkesituasjon, at vi lærer ydmykhet, at vi våger å slippe tak i vårt eget, at styringen rett og slett er tatt ut av våre hender og at vi er villige til å la oss lede endog dit vi ikke vil.

La meg også bare kort berøre uroen omkring spørsmål knyttet til det katolske. Ytre sett er vel den debatten det som har tatt mest tid og krefter. Og mange har gitt uttrykk for stor bekymring for at vi har valgt å kalle den nye kirken katolsk. Jeg velger her og nå å se bort fra de unyanserte anklagene om messeofferlære og debatten om lutherdommens tre aleneprinsipper: Troen alene, nåden alene og Skriften alene. Dette er spørsmål som fortjener å bli tatt på alvor, og jeg mener at vi har gitt gode bidrag til debatten så langt. Men her og nå ville det kreve et helt annet foredrag å gå nærmere inn på dette. Her vil jeg bare gi uttrykk for at jeg tror vi er på rett vei når vi knytter an til det katolske i vår egen tradisjon. Jeg er meg ikke bevisst å ha forandret syn på noe hovedpunkt i vår tro. Jeg har alltid forstått meg som katolsk kristen.

Utfordringen som ligger foran oss ligger ikke så mye på det dogmatiske planet, her tror jeg vi er på trygg bibelsk/apostolisk grunn, men utfordringen vil ligge mer på det pastorale. Det katolske – det almene – må også prege den måten vi fremtrer som menigheter og som enkeltpersoner og den måten vi møter mennesker på. Noe av det som har bekymret meg aller mest, er muligheten for å bli en type ”en-saks-kirke” på grunn av den sterke fokuseringen på homofilispørsmålet. Eller en anti-abort-kirke for den saks skyld eller en kirke som er for liturgiske feinschmeckere. Eller en kirke knyttet opp til bestemte personligheter. Ordet ”katolsk” er utledet av de to greske ordene som betyr ”etter helheten”. Det blir altså avgjørende viktig for oss å utvikle en helhetlig trinitarisk spiritualitet som er sunn og balansert og som gir mennesker mulighet til å vokse i troen og bli trygge og harmoniske. Katolsk er en kirke bare i den grad den også er for alminnelige mennesker, mennesker av alle slag, mennesker som sliter, mennesker som trenger et fellesskap hvor en får ta med seg hele seg selv. Med andre ord en kirke som er seg bevisst sin apostoliske sendelse – sin misjon - at den ikke bare er til for seg selv – men at den er til for andre, fordi den først og fremst er til for Herren selv. Måtte Gud forby at den nye kirken blir et oppsamlingsheat av frustrerte statskirkemedlemmer! Jeg tror vi er oppmerksom på faren og at vi også her er på rett vei. Men det gjør ingen ting å minne hverandre akkurat om dette underveis.

Vårt kall er ikke å bygge kirken, men å være kirke

Vel, dette er ting som jeg har tenkt mye på og som nok også har bekymret meg noe nå i denne brytningstiden som vi alle er i – der vi står på valg om vi skal gjøre det ene eller andre, og hva som er rett – og der noen altså har tatt et valg som igjen utfordrer de av oss som fortsatt er i tenkeboksen.

Og det er altså til alle oss – vi som bekymrer oss for dette og hint – og som vel også bekymrer oss med rette – at Jesus møter oss i dag og sier: Det er ingen grunn til bekymring! Det er ingen grunn til å bekymre seg over kirkens fremtid. Den er i min hånd. Jeg vet selv hva jeg vil gjøre.

Vårt kall, kjære søstre og brødre, er ikke å bygge kirken. Det er Herrens eget verk. Vårt kall er å være kirke. Ikke å bli kirke en gang i fremtiden når alt er på plass, men å være kirke i dag.

Og la oss til sist i dette foredraget enkelt minne hverandre om hva det betyr ved å trekke frem noen sider ved den teksten som temaet vårt i dag er hentet fra og sammenhengen den står i:

Å være kirke er å ha samfunn med apostlene. Det er å si det samme som apostelfyrsten Peter: ”Du er Messias, den levende Guds Sønn!” Og det er å si dette sammen med Peter, i fellesskap, i kommunion med ham og de andre apostlene og deres etterfølgere og alle troende til alle tider. Å bekjenne det samme som, og å bekjenne det sammen med. Ikke si det som folk sier og tror og mener. Ikke følge folkemeningen eller gallupen. Ikke være prisgitt tidens religiøse strømninger og stemninger. Å være kirke er å skille seg ut – å være annerledes – det er å være kalt ut av verden for å være Messias-kongens eskjatologiske folk.

For det andre – eller en annen side av det samme – å være kirke er å være en frukt av åpenbaringen – av Guds åpenbaring. Tempelet ble bygget på stedet der Gud lot seg se, der han åpenbarte seg for Abraham. Der han åpenbarer seg for oss, i Kristus, der bygges kirken. Til Peter sa han: ”Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen”. Kirken festes her i verden på klippen som er Peter og hans bekjennelse, men den bygges ovenfra. Den blir til ved Guds vilje. Ved Guds åpenbaringsvilje. Derfor heter det om kirken: ”Og alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å blir Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje eller ved manns vilje, men av Gud”.

Å være kirke er for det tredje å forvalte et evangelium som ingen andre i hele verden har, budskapet om syndenes forlatelse for Jesu skyld. Kirke er frelsens sted. Der er himmelens port. Herren har gitt nøklene til Kirken. Ikke for at de skal brukes etter eget forgodtbefinnende, ikke for at vi skal ta oss til rette. Nøklene er gitt til kirken gjennom embedet som har fått som ansvar å forvalte dem med Herrens egen fullmakt: ”Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen”.

For det fjerde er det å være kirke å ha sin ros i Jesu død. Som vi synger i salmen: ”Den grunn hvorpå jeg bygger er Kristus og hans død. I Kristi korsets skygge forsvinner all min nød”! ”Jeg vil ikke vite av noe annet enn Kristus og ham korsfestet”, skriver apostelen Paulus. Selve nerven i kirkens liv er derfor evcharistien, nattverdfeiringen. ”For så ofte som dere spiser dette brødet”, skriver Paulus, ”og drikker denne vinen, forkynner dere Herrens død inntil han kommer” (1 Kor 11,26).

Veien til himmelen går altså gjennom Jesu død. Det måtte Peter lære. Selv en apostelfyrste kan ta feil. Han som nettopp hadde fått navnet ”klippen”, ble en klippe til fall. Han tok endog Guds navn i bruk mot Guds egen gjerning: ”Gud fri deg, Herre, dette må ikke hende deg!” ”Men Jesus snudde seg og sa til Peter: ”Bort fra meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare det som mennesker vil”. ”Opiso mou!” Vi bak meg! Det kan også oversettes: På plass bak meg. Kom på plass, Peter, la meg gå foran og vise veien! Den gode hyrden må selv gå gjennom døren til sauene. Apostelen har ingen autoritet som er hans egen. Så måtte Peter lære en bitter lekse før han var rede til å overta ansvaret for sine brødre og for kirken. På bakgrunn av sitt eget svik og Jesu død på korset, fikk han kallet på nytt: ”Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her?” Nå vet han at han ikke skal stole på eget vett og egen styrke. Han får overgi seg selv til ham som kjenner alt: ”Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær!” Det var et vendepunkt for Peter. Nå er det ikke lenger han som fører an. Det er ikke han som bestemmer. Han blir selv bundet opp om – han blir en fange for evangeliets skyld – og blir innviet til martyriet: ”Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil”.

Så er også det vår vei – om vi vil være kirke bygget på Peter. Å være kirke er å følge etter Jesus. Kirken blir til i etterfølgelsen av Jesus. I kjærlighetens lydighet mot hans ord, også når det koster, ja i lydighet mot hans ord også når vi selv svikter. Det dreier seg om å lære det vanskeligste av alt – å gi avkall på det som ligger meg aller nærmest, nemlig mitt eget. Gi slipp på sitt eget for å få del i himmelrikets gaver. ”For den som vil berge sitt liv, skal miste det”, sier Jesus. ”Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det”. Det er ingen annen måte å være kirke på heller i dag. Og det er dette som er vårt kall – ikke å bygge kirken – men å være kirke i Jesu etterfølgelse. Det er bare i hans følge vi kan la bekymringene våre for kirkens fremtid fare. For det er bare denne kirken som hører Herren til!

Så må vi ta med oss også det sjette og siste som må sies om å være den kirken som Herren bygger: Å være kirke er å vente på hans gjenkomst. Det er, for å sitere en kjent bedehussang, ”å lytte etter lyden av hans trinn”. Det er et eskjatologisk folk Herren samler seg. Et folk som roper ”Maranatha!” når det samles til gudstjeneste. Dypest sett er det dette som ligger i løftet om at ”dødsrikets krefter ikke skal få makt over den”. Den tilhører fremtiden. ”For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler”, står det, ”og skal da gi enhver igjen etter det han har gjort”. Og så føyer han til det uutgrunnelige: ”Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.”

Uten dette utsynet, uten denne forventningen om Herrens nære forventning, taper kirken sin sjel, sitt åndelige liv, og forfaller på alle plan. Dere husker Jesu lignelse om den tro og kloke tjeneren. ”Hvem er en tro og klok tjener, en som herren har betrodd oppsynet med de andre tjenerne, så han skal gi dem mat i rette tid? Det er den tjeneren som herren finner i ferd med dette når han kommer tilbake. Lykkelig er han! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men dårlig er denne tjeneren om han sier til seg selv: ”Det varer lenge før min Herre kommer”, og så gir seg til å slå de andre tjenerne og ete og drikke sammen med drukkenbolter_” (Matt 24, 45 flg.)

Den kirken som slutter å vente og som etablerer seg i sin egen verden, blir til slutt verden selv. Forvaltningen forfaller på alle plan, læremessig som moralsk. Det eneste som kan holde den våken og sunn og åndelig intakt er bevisstheten om Jesu nære gjenkomst!

Det er denne kirken vi er kalt til å være. Ikke å bygge, det er hans verk. Vårt kall er å være det materialet han bruker når han bygger sin kirke! Da trenger vi ikke ha oversikt over alt. Da trenger vi ikke alltid å lykkes med det vi strever med. Da trenger vi ikke alltid være fromme og gudelige! Vi trenger ikke alltid å ha rett. Det vi trenger, er å overgi vårt liv, vår fremtid, vår kropp og sjel til ham som er byggmesteren.

Det er jo det han utfordrer oss til i dag, apostelfyrsten selv. Han som selv ble kalt klippen som Jesus skulle bygge sin kirke på. Han vet hvem Herren er, derfor kjenner han også både sin egen autoritet som apostel og sin egen begrensning. Han sier til oss:

”Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær frem åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se jeg legger på Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme!”

Slik lyder Herrens ord! Gud være lovet!