Lær meg, Herre, din vei. Jeg vil vandre i din sannhet

Om enhet og sannhet etter Lærenemnda

Asle Dingstad

Det er allerede både sagt og skrevet meget i denne saken – noen vil nok mene allerede altfor meget – i hvert fall er det sagt nok. Jeg har derfor ikke mye å legge til. Det jeg har ønsket å si, har jeg allerede gjort. Og akkurat det er kanskje et viktig poeng i saken – og en erfaring i det som ble min vei ut av Den norske kirke og som jeg synes gjentas også i denne runden. Så lenge det er snakk om personlige meninger og verbale ytringer, kan man være både tydelig og klar og modig – uten at det endrer så mye. Og jo tydeligere og klarere man er (og la det være sagt: jeg synes de såkalte konservative biskopene i Lærenemnda har vært forbilledlig tydelige og klare i selve saksspørsmålet vel å merke), og jo oftere man uttrykker det muntlig eller skriftlig uten å trekke de nødvendige konsekvenser av det, jo mindre betydning får ordene, inntil de blir tomme og uten kraft til å overbevise noen. Og ganske særlig når disse klare ytringene står steilt imot andre biskopers like klare ord – og spenningen mellom dem blir hengende på meningsplanet og ufarliggjort ved språklige finesser som er skreddersydd for å holde sammen det som er uforenlig i utgangspunktet. Nå sies det riktignok at de to syn ikke er likeverdige, og at bare det konservative synet (sier halvparten, mens den andre halvparten sier det motsatte) kan danne grunnlag for kirkens vigselsordninger og liturgier. Og det understrekes riktig nok at Lærenemnda ikke er et forvaltningsorgan, men bare et læreorgan, og utsetter spørsmålet om konsekvenser for kirkens fellesskap til Kirkemøtet i 2007. Da skal altså kampen om kirkens enhet stå – selv om det altså sies beroligende (i hvert fall for dem som har en klar agenda), at disse to syn ikke med nødvendighet truer kirkefellesskapet. Og da er det vel ikke så farlig, får vi tro.

La oss huske på hva saken står om. Det dreier seg om et viktig lærespørsmål i kirken. Det er altså ikke en hvilken som helst sannhet vi snakker om, men om den sannhet som Kirken er satt til å vitne om i lære og liv og som har menneskers frelse som mål. Denne sannheten er forpliktende for Kirken. Den har ikke noe valg – skal den være kirke må den ikke bare ytre seg om sannheten, men følge sannheten. Derfor har jeg satt som overskrift over mitt vitnesbyrd her i dag responsoriet for dagens middagsbønn: Lær meg, Herre, din veg, jeg vil vandre i din sannhet. I bibelen er sannheten et gjerningsord, det tales om å gjøre sannheten, lyde sannheten, følge sannheten. Og da blir det for meg dessverre slik, at jo klarere noen ser sannheten og ytrer seg klart om sannheten, jo verre blir det når den ikke får konsekvenser i forhold til vranglæren. Da bidrar man, ikke bare til forvirring, men til å legitimere lærepluralismen som igjen fører til forfall og frafall og oppløsning av Kirkens enhet. Den eneste måten å samle Kirken på – føre den mot den enhet som Herren selv har forpliktet oss på – er å be og handle ut fra hans egen bønn: Hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet!

La meg så bruke resten av den tiden jeg har til disposisjon til å slå et slag for den første Lærenemndsaken som ble reist, den såkalte Dingstad-saken, ikke fordi jeg er ekstremt selvopptatt, men fordi jeg faktisk mener at den vil vise seg å være prinsipielt viktigere enn avklaringen i den andre runden fordi det var der premissene ble lagt for utviklingen fram mot to likverdige syn på homofili i Den norske kirke. I tillegg impliserer problemstillingen som der var til drøfting grunnleggende spørsmål om ekklesiologi , om hva det vil si å være kirke og hva læreautoriteten i kirken innebærer og om kirkens enhet knyttet opp mot biskopens tilsyn og embetsansvar.

Hva var det saken sto om?

For meg var bruddet med biskopen primært en pastoral handling i en kirkelig kontekst, knyttet opp mot mitt ordinasjonsløfte og ansvaret for å lære rett og forvalte sakramentene rettelig, for å bruke et uttrykk fra den lutherske bekjennelse i forbindelse med Kirkens enhet. Det var altså ikke et debattinnlegg eller primært et uttrykk for en teologisk uenighet med min biskop (prester og biskoper må kunne være uenige uten at det truer kirkens enhet), men om å utøve mitt kirkelige embede med den rett og autoritet Kirken hadde gitt meg i ordinasjonen. For å sette saken på spissen, formulerte jeg det slik overfor min biskop: En og samme lørdag kan jeg sitte å høre et skriftemål i Larvik kirke fra et menneske som nok en gang i sin årelange kamp for å leve et rent og rett kristenliv – og jeg gir vedkommende det beste kirken kan gi i et slikt tilfelle, syndenes forlatelse for Jesu lidelses og døds skyld ved håndspåleggelse og sier ”I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn”. Samtidig kan det skje at du i Tunsberg Domkirke legger hendene på to mannfolk som ber om Herrens velsignelse over sitt samkjønnede samliv og stadfester din handling med de samme ordene ”I Faderen og Sønnens og Den Hellige Ånds navn”. Da må det være tydelig for alle og enhver at en av oss misbruker Guds navn til vårt eget.

Min påstand var altså at man ikke kunne bruke Guds navn både til å tilsi syndenes forlatelse, gi absolusjon, til en angrende synder som ber om oppreisning og en ny begynnelse, og på samme tid til å velsigne noe som Guds ord fastholder som synd og opprør mot Gud. Eller sagt på en annen måte: Biskopens lære (for det er det det er når en biskop går ut offentlig og erklærer at han holder dette for sant og på det grunnlag ønsker å endre Kirkens samlivsetikk) utfordret og problematiserte den autoritet jeg hadde til å utøve min tjeneste som prest. Og for å få dette prøvet – ikke i en arbeidsrettssak om lønn og ytre embedsforhold – men som en læresak som kunne avklare hvem av oss som utøvde vår embedsgjerning med kirkelig autoritet, brøt jeg kommunionen med min biskop og bad om, når tiden var moden for det, om at saken måtte behandles i Lærenemnda, vel vitende om at jeg ikke kunne fortsette min tjeneste som prest i Den norske kirke dersom saken ble avgjort til biskopens fordel.

Nå kjenner vi Lærenemdas konklusjon fra år 2000. Enkelt sagt ble det der fastslått at det spørsmålet som lå til grunn for mitt brudd med biskopen, til tross for at det var å betrakte som et viktig lærespørsmål, ikke hadde den kvalitet at det truet Kirkens enhet og derfor ikke var en gyldig grunn til å bryte kommunionen med biskopen. Lærenemnda slo fast at ingen kan fortsette som prest i Den norske kirke uten å stå under tilsyn av biskopen i stiftet, inklusive være i full kommunion med ham. (Det bør derfor ikke forundre noen at biskopen i Borg på bakgrunn av dette svarer prester som på bakgrunn av Lærenemnd-runde nummer 2 ber om alternativt tilsyn: ”Den norske kirkes ordning er slik at alle personer som er ordinert til prester i kirken står under tilsyn av biskopen i bispedømmet der de gjør sin tjeneste eller har sitt bosted…. Det er derfor ikke mulig å imøtekomme ditt ønske om en alternativ tilsynsmann.”)

Nå kan det se ut til at Lærenemnda i 2006 ønsker at det skal åpnes for en mulighet til fleksible ordninger som fortsatt skal ta vare på samvittighetene hos dem som vegrer seg mot gudstjenestefellesskapet og viser i denne sammenheng til kjørereglene i kvinneprest-spørsmålet. Her er det, etter min mening, god grunn til å tenke grundig igjennom hva man her blir tilbudt. Som en av dem som var med å utforme kjørereglene i sin tid, og som også var med da de ble revidert, vil jeg advare mot å gå inn på slike premisser. For det første fordi slike ordninger bare er overgangsordninger som skal få den nye praksis innført så elastisk og problemfritt som mulig inntil det gamle synet blir forbudt eller umulig å praktiseres. Og for det andre – og det er langt alvorligere – det er å rette baker for smed. Er det en ting jeg angrer for som mangeårig formann i FBB, er det at vi mer eller mindre frivillig fulgte opp det valget generasjonen før oss hadde gjort, nemlig å bryte kommunionen bare med de kvinnene som ble ordinert, og ikke de biskopene som ordinerte dem. Her mener jeg vi har grunn til å be kvinnene om unnskyldning. Våre trossøsken i Den engelske kirken valgte i 1991 en annen strategi som skulle vise seg å være langt mer fruktbar fordi den forholdt seg ekklesiologisk til nyordningen og brøt kommunionen med de biskoper som innførte bruddet med apostolisk embetspraksis. Nå må man ikke gjøre samme feilen om igjen.

I den økumeniske uttalelsen som ble skrevet og sendt til Lærenemnda før siste møte i desember 2005 fikk nettopp denne måten å tenke kommunion på gjennomslag. Selv om de forskjellige kirkene som skrev under, har en ganske så forskjellig nattverdpraksis og nattverddisiplin, var man enige om at innføring av ubibelsk lære med nødvendighet får konsekvenser for kommunionen. Og her holder man ikke bare de biskopene ansvarlig som aktivt har gått inn for vranglæren, men også de biskoper som uten å trekke indrekirkelig konsekvenser lar denne vranglæren i praksis få status som et kirkelig likeverdig syn. Dette er det grunn til å merke seg, slik at man ikke igjen ser etter pragmatiske løsninger som i sitt vesen er individualistiske, men altså tenker og handler ekkelsiologisk og legger en kirkelig strategi for veien videre og ikke lar seg manipulere til å gjøre de homofile til hovedmotstandere. Og så lenge hver eneste biskop i Den norske kirke har alterfellesskap med alle de andre biskopene i denne kirken, bør en heller ikke behandle de konservative biskopene kirkelig sett annerledes. Her må de holdes ansvarlige alle sammen.

I min argumentasjon for kommunionsbruddet lå det en grunnleggende og sammenhengende refleksjon om Kirkens enhet. Kanskje er det nødvendig i denne sammenhengen å presisere at biskopen i min forståelse har en sentral plass i så måte. Og ikke bare den enkelte biskop, men biskopene samlet som kollegium. (Det var for øvrig først da Sigurd Osberg kunne regne med støtte fra sine kolleger at han valgte å konfrontere meg. Som han presiserte flere ganger i denne fasen: ”Nå er det blitt klart at du ikke bare har brutt med meg, men med alle biskopene i Den norske kirke!”) Den eneste virkelig kvalifiserte teologisk begrunnelse for biskopembedet er jo nettopp at biskopen er satt til å fastholde og vitne om den apostoliske læretradisjon i kirken for å holde menighetene på de forskjellige stedene samlet i sin lydighet mot den tro som en gang for alle er overgitt de hellige, som apostelen skriver. Biskopens oppdrag er altså ikke å være teologisk kreativ og nytenkende. Han er ikke vigslet til å endre Kirkens overleverte tro, men til å begrunne, bevare og gi videre denne troen uforfalsket til nye generasjoner. Det motsatte er det samme som diskvalifikasjon. Jeg mener at en slik forståelse også er i overensstemmelse med den lutherske kirkes særbekjennelse Confessio Augustana når denne knytter kirkens embete så sterkt opp mot forkynnelsen av Guds ord og forvaltningen av de hellige sakramenter, selv om denne bekjennelsen ikke sier alt (og heller ikke pretenderer å si det som i og for seg var selvsagt). Å lære i strid med apostolisk tro, eller å programfeste å endre kirkens overgitte tro, er og blir en skismatisk handling som bryter kirkens enhet.

Tyngdepunktet i min begrunnelse var først og fremst at biskopen lærte i strid med ”evangeliet”. Og den eneste adekvate reaksjonsform teologisk og kirkelig var å bryte nattverdfellesskapet med ham. Som en konsekvens av dette bruddet fulgte med nødvendighet at de åndelige tilsyns- og tjenesterelasjoner opphørte.

Jeg kan ikke se at noe av det som skjedde senere eller som har skjedd under behandlingen i andre runde har forandret noe i denne saken. Den kirkelige problemstillingen står fortsatt like knivskarp som den gang, kanskje enda skarpere ut i fra de tydelige ordene som er talt og skrevet om hva Guds ord sier om selve saksspørsmålet av biskoper som den gang nesten samstemmig gav min daværende biskop full kirkelig legitimitet og dermed fratok meg den kirkelige myndighet til å tale og handle klart med kirkens fullmakt.

Noen mente at jeg reagerte for raskt – og de ville følge med straks biskopen gjorde som han sa han ville gjøre. Med andre ord, så snart det ble etablert kirkelige ordninger som åpnet for kjettersk praksis, da ville de gjøre det samme som jeg hadde gjort. Det kan ligge en tilsvarende tanke bak når man nå ber om å ta det med ro fram til at Kirkemøtet har sagt sitt. Mitt svar på dette den gang – og jeg kan gjenta det nå – er preget av at jeg er oppdratt som luthersk teolog der vekten ligger på forkynnelsen – på ordene som tales – på lov og evangelium i kirkens forkynnelse og undervisning. Sier vi ikke kontant nei til den læren som fremsettes og som virker som surdeig som brer seg i kirkekroppen, er det for sent å sette foten ned den dagen ordningene måtte være på plass. I det hele tatt er dette skille mellom lærespørsmål og kirkelig forvaltning som vi øves opp til å operere med, et farlig spill. Våre motstandere vet naturligvis at det ikke er slik det virker. Holdes noe for sant, og slippes det løs på kirkens prekestoler, skaper det ganske fort både holdninger og handlinger som igjen skaper kirkerettslige ordninger. Og slik må det være. I denne saken har ikke minst tidligere biskop i Oslo Gunnar Stålsett vist at man ikke kjenner seg forpliktet på Kirkemøters vedtak når først noe er rett etter guddommelig lov. Da handler man som man sier på vegne av sitt embete – og venter ikke på lov fra demokratiske kirkelige møter. Av en eller annen grunn har jeg større forståelse for dette enn jeg sikkert burde ha!

La meg avslutningsvis gi ordet til kirkehistorieprofessor Bernt Oftestad som var min talsmann i Lærenemnda. Det kan være godt å ty til en utenforstående vurdering når en selv er for mye blandet inn med seg og sitt til å se klart. I en kommentar til avgjørelsen den gang skriver han følgende:

”Når Dingstad på denne måten kobler lære og sakramentalitet sammen, gjør han det kirkelig sett elementære. Men ved det skyter han også en torpedo under den konsensus som Bispemøtet under biskop Andreas Aarflot etablerte i homofilisaken. Dens hovedelementer var at man vel var uenige om homofilispørsmålet, men at denne sak ikke var å anse som så avgjørende, at den splittet kirken. Kirken hadde et "hovedsyn", som var det tradisjonelle, men avvik fra det kunne godtas. Splittelsen i homofilisaken berørte derfor ikke nattverdfellesskapet - verken mellom biskopene eller ellers i Den norske kirke. Innsettelsen av Siri Sunde, som lever i partnerskap, viste at kirken vel hadde et "offisielt" syn, men at man kunne godta praktiske unntak i enkelttilfeller. Denne kirkepolitiske løsning avfødte dessuten en del interessante episoder. For det første hadde enkelte av de konservative biskoper vansker, ja, fant det umulig å betegne homofilt samliv som synd. Og en av dem karakteriserte spørsmålet om slik praksis som noe "midt i mellom" etisk lærespørsmål og et adiaforon. Man trengte altså en ny og hittil ukjent teologisk kategori for å komme i land.

Denne konsensus var på Aarflots vis ikke diktert prinsipielle teologiske motiver, men av pragmatiske kirkepolitiske hensyn. For Aarflot var det sikkert en utålelig tanke at den kirkelige enhet som skulle bære reformbevegelsen videre frem mot en "fri folkekirke", nå skulle bryte sammen. Hele hans livsprosjekt syntes å lide et fatalt skipbrudd. I dag må de konservative biskoper feie opp skårene etter Aarflots maktpolitiske løsningsforsøk. Og hans prosjekt strander etter alt å dømme ved neste brottsjø. For Dingstad har trådt inn i det som må betegnes som "dødvinkelen" i den kirkepolitisk motiverte enhet, idet han i pakt med vanlig kirkelig tenkning slår fast at sakramentalt fellesskap har lærekonsensus som sin forutsetning. Mangler lærekonsensus er den nødvendige betingelse for sakramentalt felleskap ikke til stede. I dag har bispekollegiet i Den norske kirke sakramentalt fellesskap med hverandre. Men foreligger det lærekonsensus? Den sakramentale praksis tilsier at det gjør det, til tross for offentlig uenighet i homofilisaken. Det betyr at man i sin praksis bestemmer denne konflikt som et adiaforon. Det Dingstad har gjort, er å bringe homofilispørsmålet ut av den kirkepolitiske maktsfæren og inn i bekjennelsens situasjon. Det kirkepolitiske maktspill kan opprettholdes så lenge man bøyer seg for maktspråk, trusler om utfrysing, marginalisering osv. Det kan bare opprettholdes blant redde mennesker. Så snart det vises litt mot, faller makten sammen. Dingstad brøt ut av denne sfæren ved å legge sitt embete i vektskålen. Han kan gjøre det bare en gang. Men en gang er nok for å identifisere Den norske kirkes lære i homofilispørsmålet og samtidig avsløre at den reformbevegelse som så lenge har dominert norsk kirkepolitikk, er i ferd med å havne på historiens skraphaug.”