Arbeidsdagene i Bergen - et forum fordialog
Uttrykket "Œ ri kjepphester"brukes gjerne for Œ karakterisere mennesker hvis stahet overgŒr evnen
til Œ lytte til andre. PŒ den annen sidel¾rer et annet ordtak oss at "kun d¿de fisk flyter med
str¿mmen". Den siste innsikt er ikkeproblemet for motkulturelle bevegelser. De trekker til seg
nettopp mennesker som har tilstrekkeligindre styrke til Œ gŒ egne veier. PŒ den annen side har
protestbevegelsen en tendens til Œ flisesopp i indre spittelse eftersom mennesker med sterke
meninger ikke har lett for Œ samarbeide medandre.
Et slikt perspektiv gir oss efter mitt synmulighet til Œ forstŒ noen av de viderverdighetene som
rammet SKG i 1996. Vi skal pŒ mange mŒterprise oss lykkelig over "prinsipp-rytterne" i vŒr
midte. For skal man vŒge og makte Œ stŒ oppimot trendene i sŒvel samfunnet som kirken, kreves
det nettopp selvstendighet og uavhengighet.Problemet er den form for uavhengighet som ikke har
noen innr¿mmelse Œ gi andre. Behovet for etrimemlig kompromiss melder seg nemlig ogsŒ innad
i det ¿yeblikket protesten skal vendes tilfelles samling blant de protesterende. For enhver
protestbevegelse er det lettere Œ samles iavvisning av det man er imot, enn Œ forenes om hva man
skal sette i stedet. Slik var detutfordringen for SKG i det forgangne Œr Œ fŒ vendt den felles kritikk
av Den norske kirkes feilutvikling tilfrigj¿rende samhandling av krisen.
I utgangspunktet var akt¿rene i debatten omvein videre enige om at basis for arbeidet ikke kunne
v¾re et billig kompromiss i form av etminste felles multiplum mellom de gitte synspunkt.
Visjonen mŒtte v¾re tydelig i mŒlangivelsen,og om n¿dvendig mŒtte man velge mellom ulike
strategier. Ved at LandsrŒdet med stortflertall valgte en kirkerettslig konfliktlinje for arbeidet i
stedet for isolasjonslinjen som mindretalletforfektet, blusset gamle motsetninger blant sŒkalte
"konservative" opp pŒ nytt.Tilhengerene av Calmeyergatelinjen meldte seg da ut. I eftertid er det
kanskje lett Œ konstatere at det mŒtte kommetil et slik brudd. NŒr det kom til stykket, gjaldt
samholdet i SKG mer samholdet i protestenenn enheten i den byggende handling.
Men selvom bruddet var smertefullt, kan viglede oss over at konflikten i det store og hele forl¿p
som uenighet blant venner. En slikbroderlige atmosf¾re er langt fra selvsagt, nŒr mennesker med
sterke meninger strides. Videre kan beggeparter glede seg over at den faktiske uenighet ikke ble
tilsl¿rt med flotte, men tommeformuleringer. En slik tilsl¿ring hadde f¿rt oss inn i en endel¿s
fraksjonskamp fra sak til sak. I uenighetengav det realisme til den saklige debatten. Begge sider
tilstrebet langsiktige, b¾rekraftigel¿sninger pŒ krisen i vŒr kirke.
At da vi "prinsipp-ryttere" trossalt maktet Œ skilles i broderlighet, skyldtes ikke minst
Arbeidsdagene i Bergen i juni 1996. Her bleveivalgene for SKG presentert og debattert i rolige
former, slik at forsamlingen kunne gj¿re segadekvat mening om hva som stod pŒ spill. Samtalen
var sŒ saklig at den, hvis situasjonenskulle tilsi det, kan gjenopptas der den slapp.
Ved Œrets arbeidsdager i Bergen skal vifokusere et annet kontroversielt punkt i arbeidet med Œ
utmynte SKG«s positive visjon, nemlig gudstjenestelivet. OgsŒ om dette sp¿rsmŒl befinner vi oss
i den situasjon hvor vi ikke kan n¿ye ossmed billige "politiske kompromiss". Derfor plikter vi Œ
lytte til hverandre med sikte pŒ Œ oppnŒenighet i det vesentlig slik at vi kan samles om langsiktige
visjoner. Foredragstemaene ogforedragsholderne er valgt for Œ fremme en konstruktiv
meningsbrytning. For den videre behandlingav SKG-liturgien har LandsrŒdet ellers lagt opp til en
prosedyre slik at samtalen kan fortsetteefter m¿tet i Bergen. Alle vi "prinsipp-ryttere" - uansett
syn - fŒr altsŒ rikelig anledning til debattog dialog.
La oss derfor sette hverandre i stevne iBergen slik at vi kan l¾re av hverandre. VŒr alles oppgave
er Œ vende protesten til en felles visjonfor vŒr tjeneste i lydiget mot Guds kall.
Lederartikkel av Roald Flemestad.(Synodebladet,mars 1997)