Århundrets navn.

Brevtil medsøsken i troen.

Fortiden holder flere aviser på med å kåre "århundrets navn". Jeg kunneogså tenke meg å avgi min stemme, og spør: Hvem kan tenkes å fortjenebetegnelsen den viktigste personen i skandinavisk kirkeliv i det 20.århundre?

Noenville sikkert nominere biskop Eivind Berggrav, andre erkebiskop Nathan Söderblom,eller sogneprest Kaj Munk.

Andreville nok protestere på å la en biskop eller en prest få en slikhedersbetegnelse. Heller da en lekmannshøvding som professorene Ole Hallesby ogCarl Fredrik Wisløff, eller Ludvig Hope og Tormod Vågen. Tilsvarende kunnenomineres fra de andre nordiske land. Det kan være mange gode navn.

Andreville betenke seg på å nevne navn i det hele tatt. Og kanskje var det rettest ånominere alle kjente og ukjente kvinner og menn som i troskap mot Herren ikke nåddeteologene og kirkelederne til knærne i vett og posisjoner, men som likeveltrofast stod i førstelinjetjenesten for Evangeliet, uten svik, og medvitnesbyrdet om en levende Frelser i sin munn.

Jegnominerer biskop Bo Giertz-

“Dengode Biskopen”.

Likevelkan det hende at det finnes en kandidat som både viste stor troskap mot Herren,og var "lekmannsleder", og biskop på samme tid.

Jegtenker på biskop Bo Giertz. Ved hans død 12.juli i fjor mistet vi en av de mestfremtredende personer innen skandinavisk kirkeliv dette århundret.

Giertzvar biskop i Göteborg stift i hele 21 år, fra1949-70. Men det som gjorde hamkjent over hele Norden var først og fremst hans forfatterskap. I årene 1930 til1964 utgav han nærmere 600 bøker, skrifter og debattartikler. Av hans om lag 30bøker er romanen Steingrunnen den mest kjente. Også i Norge ble den enklassiker når det gjelder oppbyggelsesbøker. Hans romaner Troen Alene og MedEgne Øyne må også nevnes, dessuten konfirmantboken Grunden, som bare i Sverigeer trykket i 180 000 eksemplarer. Troens ABC, og andaktsbøkene Å tro på Kristusog Å leve med Kristus er også blant de bøker som har fått mange lesere.

Hanoversatte hele Det nye testamente til moderne svensk og utgav forklaringer tilalle de nytestamentlige bøkene.

Giertzvar en skarpskodd teolog, en svært dyktig pedagog og hadde samtidig et sterktsyn for det frigjørende evangelium. Hans romaner er de ypperste perler når detgjelder å få frem hva som er luthersk kristendom.

Ateistensom ble biskop.

Giertzvar tidligere ateist, og førte gjennom skrift og tale en uredd og kompromissløskamp for Bibelens Ord. Han ble derfor utsatt for et grovt skyts gjennom media,ikke minst på grunn av sitt syn når det gjelder kvinnelige prester.(Bl.a."Å tro som apostlene, 1977) Likevel holdt han fast på sin overbevisning.Selv om Giertz var en meget folkelig biskop, søkte han ikke det som måtte værepopulært, men hva Gud sier i sitt Ord. Det er samtidig tankevekkende å tenke påat forfallet i Den svenske(og norske)kirke nå nok er kommet så langt at denunge Giertz i dag knapt ville kunne bli ordinert, langt mindre bli soknepresteller biskop.

Medsin frimodige troskap og rakryggede holdning gav han inspirasjon også tiltroende i Norge. Selv med et klart høykirkelig syn hadde han tillit og evne tilå samle personer og grupper med ulik kirkelig bakgrunn. I Norge ble haninvitert til å tale like ofte i Misjonssambandet og Vestlandske Indremisjon somi Kirkelig Fornyelse.

"Tromot sannheten i kjærlighet"?

Denbedrøvelige situasjonen i Den norske kirke har nå ført mange troende inn i bedrøvelseog rådvillhet.

Deter ikke rart, siden den liberale siden nå bruker det kosteligste i vår tro,nemlig rettferdiggjørelsen ved troen alene for Kristi skyld, som argument for åinnføre en livsstil i kirken som Guds Ord ikke godkjenner.(Se "Tro motsannheten i kjærlighet", Hamar bispestol 010299)

Omikke Herren griper inn med vekkelse og en ny kurs blir resultatet, kan vi ogsåforvente at den utvikling vi ser i Hamar snart vil forflytte seg til andrestift. Ser vi på den politiske behandling av den nye Kirkeloven i Stortinget1996, forstår vi også at det som har skjedd i Hamar har politisk flertall, ogat "folkekirken" mer og mer vil bli et statens religionsvesen, somforventes å oppfylle statens ideologiske mål.

Herer ikke rom for manglende virkelighetsorientering og snillisme, men til snarestmulig å innse situasjonen, og forholde seg deretter.

Veienvidere-

BoGiertz' "evangelisk-katolske" utfordring.

Dajeg selv gjennom SKG er kalt til å være Veileder for andre, og i ordinasjonenhar fått lagt på mine skuldre å vise Veien videre for brødre og søstre i troen,vil jeg peke på en mer ukjent, men nå veldig aktuell side ved biskop Giertz,nemlig hans almenkirkelige ("katolske") orientering.

Giertzfastholdt at vi som bekjenner evangelisk-luthersk tro ikke bare er evangeliske,slik vi gjerne sier det med f.eks. Rom, 4, 5-8, og Augustana, artikkel 4:

"rettferdiggjortuten vederlag for Kristi skyld ved troen,..."

Vier også "katolske"!

Damenes ikke "romersk-katolsk". Jeg vil vise dere til biskopensglimrende utlegning i sin bok "Kristi Kyrka"(1939, s.88-106), som jegforresten håper snart skal foreligge på norsk.

Giertzhenviser til kirkefaren Cyrill av Jerusalems katekisme, som har dennedefinisjonen på at Kristi Kirke er "katolsk":

1.Kirken er utbredt over hele jorden. Stadig utvider hun sine grenser, drevet avHerrens befaling.(Matt.28,18-20) Kirkesak er misjonssak! Gud vil at allemennesker skal bli frelst, og nå frem til å kjenne sannheten!(1.Tim. 2,4-7)

2.Kirken bærer hele den Sannhet som er nødvendig til frelse. (Joh.14,6) Den er"Guds hus,...den levende Guds menighet, sannhetens støtte oggrunnvoll."(1.Tim.3,15) Den bærer mysteriet, Guds hemmelighet,"Kristus blant dere, håpet om herlighet" i sin midte, (Kol.1,24-29)og den har sannhetens Ånd, som gir oss del i "bredden, lengden, høyden ogdybden."(Joh. 14,15-18; Ef.3,14-21)

3.Kirken er alle troendes mor. Hun overbygger alle forskjeller i skikker ogkultur. Mennesker med forskjellig språk, hudfarge og levekår forenes foranKristi kors! Kirkens "katolske" vesen har forståelse og gaver forhver natur og hvert temperament. Ingen har monopol på henne, verken de følelsesladede,kjølige, estetiske eller ekstatiske. Kirken er til Moder kåret(Landstad Rev.276), med rom og kjærlighet for alle Kristi venner. Hun rommer helebrudeskaren, som er så stor at "ingen kunne telle den."(Joh. Åp.7,9-17)

4.Kirken formidler Guds nåde i Jesus Kristus, vår Herre og Frelser. Gud harbygget sin Kirke i en verden, der vi daglig, og på alle punkt ser sporene av envilje som har gjort opprør mot Gud. Med full rett åpenbarer derfor "Gudsvredesdom (seg) fra himmelen over all ugudelighet og urett over mennesker somholder sannheten nede i urett."(Rom.1, 18, flg.)

NårGud kaller til sin kirke(Kirke=ekklesia=de utkalte) er det derfor bare uverdigeHan kaller: Rom.3,22 flg. Men på toppen av kirketårnet lyser korset. Fremme påalteret vitner et kors eller et krusifiks om at Guds nåde baner seg vei tilmenneskehjertene til tross for vår synd og skyld, og lyser over alle botferdigehjerter. Det er ingen som har falt så dypt at ikke Kristus kan nå dem. Detfinnes ingen anfektelse som ikke kan finne ro i Frelserens armer. Ingen er i ensituasjon hvor de ikke kan møte Guds forlatelse og få ny frimodighet. Kirkenhar i sin favn det klassisk evangeliske budskapet om rettferdiggjørelsen vedtroen alene for Kristi skyld.

5.Kirken rommer også de Hellige nådens midler, Ordet og Sakramentene. Ved dåpenog troen får både akademikeren, arbeideren, voksne og barn høre med i det store"katolske" fellesskap, der vi får stamme vårt "Abba, Far!",og stemme i med barnekårets Ånd, men også la messeliturgiens vekslende ledd, bønn,lovsang og den hellige eukjaristien gripe oss, og ta hånd om våre liv.

Herer også Den Hellige Ånds gaver, 1.Kor.12,7, til herliggjørelse av Kristus, ogoppbyggelse av menigheten.

6.Biskop Giertz tar også med et siste punkt til forståelse av kirkens"katolske" vesen. Den favner århundrene og alle tider, sier han, ogpeker på rikdommen i Kirkens tradisjon, like fra urkirken, gjennom oldkirken,og til reformasjonen. Nå er denevangeliske innstilling til tradisjonen er at intet er nødvendig til salighetutenom det som kan belegges i selve Evangeliet. Skriften er tradisjonens herre.Men samtidig vil vi som kristne med takknemlighet ta imot troserfaringene fradem som har forlatt dette liv og nå er hjemme hos Herren! Giertz' understrekerogså at uttrykket "evangelisk-katolsk" kan belegges hosreformatorene.

Navnetover alle Navn.

Påterskelen til det 21.århundre dreier det seg om viktigere utfordringer enn å nomineredet svinnende århundrets navn. Det handler jo mest av alt om å løfte fremKristi Navn.

Mangevil sikkert være enige med meg i det. Men da må vi skjønne at skal Kristi Navnføre oss selv og andre til frelse(Apg.4,12) må vi også leve våre liv der vigjenkjenner Kristi Kirkes Kjennetegn: Den Gode Hyrdes røst. Hans innstiftelseav, og undervisning om sakramentene. Og Hans kall til et Hellig Liv iforsakelse og offer.

Atden uredde og frimodige Herrens tjener Biskop Giertz nettopp holdt frem dettefor så mange gjennom sin tjeneste i en kirke og i et samfunn som ikke vil viteav "Guds fulle råd til frelse"(Apg.20,27) kunne meget vel gjøre hamtil "århundrets navn" i skandinavisk kirkeliv.

Vivil i alle fall stille oss i takknemlighetens rekker over hva Gud har gitt ossgjennom hans lange liv og tjeneste.

Mensærlig aktuell for dagen i dag og fremtiden tror jeg altså den"evangelisk-katolske" siden ved Bo Giertz er.

BiskopGiertz ble i forrige århundre på en særlig måte Den Gode Hyrdes røst iSkandinavia. Vitnesbyrdet fra denne uredde og frimodige Herrens tjenerfortjener derfor å understrekes påny.

Jegtror nemlig at her finnes både trøst og håp, en grunn å stå på, ja, veien ut aven situasjon som allerede ikke bare truer Den norske kirkes kristne identitet,men også apostolisk og reformatorisk kristendom i vårt folk i kommendegenerasjoner.

SvennMartinsen.