DÅPSSAMTALEN ER KOMMET FOR Å BLI

Av Helge Aarflot, RIP

(Lære og Liv 1/81)

Lett revidert ved SvennMartinsen, i takknemlighet

Dåpssamtalen er kommet for å bli. Selv om ikke allemenigheter har kunnet gjennomføre den som obligatorisk, ser det ut til at de flesteprester og prestekontorer praktiserer samtaler med foreldre og evt. faddere førdåpen finner sted. Jeg har hatt anledning til å føre slike samtaler en årrekke,og deler hermed ut noen erfaringer til kolleger og interesserte lekfolk:

Dåpssamtalen begynner i første linje.

Her er det første kontakt-punkt. Derfor er det viktig åsamarbeide med den som i praksis har førstekontakten. Det gjelder å snakke segsammen til en felles dåpsteologi og en felles forståelse av den situasjonkirken er i, slik at de som henvender seg møter en ensartet holdning. Her må viregne med at presten kjenner på en større nød enn andre tilsatte. Til å begynnemed støter man på visse “innføringsproblemer”: "Samtale med prest, sierDe, er det noe nytt det, da?" Til det kan man svare: "Det har ikkevært praktisert på noen hundre år hos oss. Men i kristningstiden ble detpraktisert, for da skulle fadderne kunne trosbekjennelsen, Fader vår og AveMaria".

Samtalen avtales av presten direkte med foreldrene.

Det er lurt her å bruke et skikkelig arkivsystem.Dataprogrammene Microsoft Word og Excel har fine plattformer som kan brukes.Ikke minst gjelder dette i flerprestmenigheter. Dermed har man også hjelp tiloppfølgingsarbeidet siden, innbydelser til Unge Hjem, kurs, besøk el.l. Utentvil er hjemmet til dåpsforeldrene det beste sted for samtalen. Men man børalltid gi foreldrene anledning til å velge selv. Vi foreslår da et paralternativer og får dermed en viss styring dersom avstandene er store. Når detgjelder tiden, er det viktig å tenke igjennom spørsmålet: Når passer det bestfor meg i min tjeneste? —og så foreslå et par alternativer ut fra dettefor foreldrene. Dermed får de følelsen av å kunne velge, samtidig som prestenhar styring med sin tid. Som regel er det lettere for folk å finne tid enn forpresten dersom uken er travel.

Hvordan struktureres selve samtalen?

Mange lurer på hva de skal snakke med presten om og hvordanen slik samtale skal arte seg eller forløpe. Det er viktig—og avlastendefor presten —å ha litt struktur på samtalen, både for at det hele ikkeskal flyte ut og for at det ikke skal gå for lang tid. Det finnes mangeforskjellige innfallsvinkler og det er viktig at man ikke i samtalen bliraltfor "skjematisk". Det følgende er imidlertid en "metode forgjennomføring av dåpssamtale" som jeg har hatt svært positive erfaringermed: Samtalen lar jeg forløpe på en så ikke-dirigerende måte som mulig, ihovedsakelig tre faser:

1. fase: Åpningsfasen.

Vi snakker om daglige ting. Presten er foreldresentrert isamtalen og søker å få en god menneskelig kontakt. Man forholder seg varmt,nært og sjelesørgerisk i relasjonen. Presten må utvikle en følsomhet overforandre mennesker slik at han med sikkerhet kan si at foreldrene etterhvertkjenner seg trygge i situasjonen og selv aktivt bidrar til å skape en tryggatmosfære. Vi går ikke videre før vi er sikre på at denne trygghet foreligger.Men da går vi over til

2. fase: Vi snakker sammen om hva vi skal snakke sammenom!

Denne fasen er viktig. Den gir en viss oversikt over hvasamtalen skal inneholde. Foreldrene får selv anledning til å foreslå emner somopptar dem. Det skapes en følelse av ikke å "få tredd ned over ørene"et samtaleprogram som de ikke kan akseptere. Det blir en jevnbyrdighet iforholdet mellom prest og foreldre som er god. Presten kan da på sin side fånevnt hva det er han synes er viktig å snakke om. Det skapes en aksept på deinnholdsmomenter som samtalen skal dreie seg om. Foreldrene har dermed fått eteieforhold til emnene. De er ikke lenger bare prestens, men også deres.Forenklet kan man si at det dreier seg om følgende emner: Bakgrunnen fordåpssamtalen, samtale om spørsmålet ved døpefonten, praktiske spørsmål vedr.selve dåpshandlingen og praktiske spørsmål vedr. oppfølgingen. Det erimidlertid ikke noen grenser (ut over tiden) for hvilke emner som kan tenkes åkomme opp. Presten "sorterer" emne og ber foreldrene om a bestemmehvilken rekkefølge de skal tas i. Når det er gjort, følger

3. fase: Selve samtalen.

Uansett emnerekkefølgen, bør hovedvekten her legges påsamtalen om meningen i tilspørselen ved døpefonten: "Vil dere at dettebarn skal døpes til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og oppdras iden kristne forsakelse og tro". Tolkningen av dette spørsmålet er prestenembetsmessig forpliktet til å gi ut fra Bibel og bekjennelse og ikke ut fra"folkemeningen". Det er lett å gi foreldrene assosiasjoner medmisjonsbefalingen (Mt. 28, 18-20). Det er en fare for å betone andre ledd(oppdra dem i den kristne forsakelse og tro) på en lovisk måte. Vi fastholdermeningen i mandatet: Å lære barna å holde det Jesus har sagt, tro det og holdedet for sant og følge det i livet. Men vi minner om at det først og fremst erevangeliet de skal holde fast ved, men selvsagt også Guds bud og vilje.

Imidlertid er det min erfaring at det er vel såviktig—ja, aller viktigst—å snakke med foreldrene om første ledd:"Vil dere at dette barn skal døpes til Faderens og Sønnens og Den HelligeÅnds navn?". For dette er ord som uten forklaring og samtale er aldelesuforståelige. Vi legger da vekten på at det dreier seg om et semittiskuttrykksett som betyr: Med henblikk på den Gud, Fader Sønn og Helligånd, som viforteller om i trosbekjennelsen.

Det er altså et spørsmål om foreldrenes forhold til denneGud og troen på ham. Dermed avskalles de som bare vil ha dåp med henblikk pårent menneskelige skikker og sosiale konvensjoner, for de vil ikke ha dåp tilFaderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Det samme gjelder også ateisterog agnostikere, humanetikere og humanister som bare kjenner "filosofenesGud" men ikke "Abrahams, Isaks og Jakobs Gud" som i Kristus eråpenbart som den tre-ene. Her blir det en virkelig åndelig samtale medanledning til veiledning og evt. ogsa nærstrid eller krise, som vi ikke erredde for.

Målsettingen med denne fasen er imidlertid å få etabert enslags "kontrakt" med foreldrene (Som selvsagt er av rentsamvittighetsmessig art.). Den går ut på at de nå med frimodighet lar dåpenskje på evangeliets premisser (dåpen til Gud Faders Sønns og Helligånds navn!)og at de vet hva det betyr for den kristne oppdragelse i hjem og kirke: Atbarna skal få lære å tro Guds ord og Iøfte, og leve i samsvar med det somkristne i menighetens forsamling.

Når presten har fått foreldrenes aksept på dette og kontraktenslik er opprettet, bør presten stadfeste og forkynne for foreldrene at dåpenfinner sted på en rett måte slik at de skal ha frimodighet og god samvittighet.Kan presten ikke gjøre det, bør han ikke døpe. For meg går"vannskillet" her mellom de som uttalt forkaster evangeliet ogtrosbekjennelsen som premiss for dåpen og de som gir sin tilslutning til dettepremiss, selvom de personlig kan kjenne seg nokså hjelpeløse i praksis. “Vi harikke tenkt så mye på akkurat dette på denne måten før, prest, men slik som dusier det, slik er det vi gjerne vil det skal være for barnet vårt og oss”. Deter meget lett a se forskjellen mellom denne enfoldige tro som sterkt ber"Hjelp meg i min vantro" og den avvisende holdning som pukker på dåppå sine egne premisser <“og det du sier, prest, må jo du si, for du er jobetalt for det, men du skjønner, vi er jo igrunnen mer ateister enn vi erkristne. Likevel vil vi ha dåp”. Denne holdning er imidlertid svært sjelden,selv i de strøk av landet hvor sekulariseringen er kommet lengst.

Når det gjelder praktisk oppdragelse i den kristneforsakelse og tro legger vi vekt på to brennpunkter: Det ene er menighetensforsamling med gudstjenesten som samlingspunkt. Det andre er den kristnehusorden i hjemmet med morgenbønn og kveldsbønn. Alle andre ting i menighet ogsamfunn (skole, søndagsskole, hverdagsgrupper o.l.) er mer eller mindrevellykkede støttetiltak som kan passe for noen, men ikke alltid for alle. Rentbortsett fra at ingen menigheter har et “apparat” til å ta vare på alle dedøper. Men det er da heller ikke menighetens ansatte medarbeideres ansvar, fordet er jo foreldre og faddere som personlig svarer “ja” ved døpefonten og påtarseg ansvaret, ikke prest, kateket og stab! De fleste foreldre forstår da utenvidere at det er de som har dette ansvar. “Noe annet ville ikke være riktig” eren bemerkning som stadig går igjen og som det ikke er vanskelig å bekrefte utfra Guds ord om foreldrene, se hustavlen i katekismen!

Hvilken betydning har dåpssamtalen?

Enkelte religionssosiologer har talt om at de flestemennesker har fått en egen “religiøs meningsprovins” i det sekulære samfunnet.Ettersom dette samfunn er sterkt inndelt i sektorer, blir også personligheteninndelt i slike. Når presten kommer på besøk, møtes man i denne meningsprovinsog forstår hverandre der. Den er som et eget mottaksrom for presten, et rom medde kristne symbolene og bildene. Men straks presten er gått, går man tilbaketil dagligstuen igjen, og der er det kan hende ikke så mye rom for Gud. Vi skalikke ha en overoptimistisk tro på at en enkelt samtale forandrer på folksatferd, selvom det også har skjedd. Likevel er det nødvendig og rett åprioritere denne tjenesten i dåpsforvaltningen.

Veien fremover.

Jeg har også hatt dåpssamtaler i gruppe med tre ektepar. Detgav en helt annen dynamikk i samtalen. Foreldrene våger muligens å ta prestenmer med rundt i de andre "rommene" i "huset" og skjems ikkeså mye ved det fordi det er andre der som man kan alliere seg med. Både detteog en større betoning av fasen før dåpen, med kurs og samtaler i god tid, allerhelst under svangerskapet som en forlengelse av et evt. svangerskapskurs, erveier å gå for kirken i opprustning av dåpsforvaltningen i det sekulæresamfunn.