DEKIS - De evigakomministrarnas sällskap.

"Med feil oppfatning idet eneste avgjørende spørsmålet i Svenska kyrkan kan en ung mann ikke lengerbli ordinert. Yrkesforbud er innført. For de som ikke lenger er helt unge harforflytningsforbud blitt innført. Sokneprester får de ikke bli..."

Slik lyderinnledningsavsnittet i en brosjyre vi fikk stukket i hånden under det storekirkemøtet i Linköping nylig.

Det viste seg bl.a. å være enav vårt utmerkede vertskap, nemlig komminister(kapellan) Niklas Adell som stobak invitasjonen til DEKIS.

"De evige kapellanersselskap" er et forsøk på å møte en helt fersk avgjørelse i Den svenskeregjeringen:

"Regeringen har i dagbeslutat om en ändring i förordningen om biskops-og prästtjänster som gör detomöjligt för en kvinnoprästmotståndare som inte vill samarbeta med kvinnligapräster att bli domprost eller kyrkoherde.

Den som söker endomprost-eller kyrkoherdetjänst måste förklara sig beredd att fullt uttjänstgöra med andra präster i Svenska kyrkans gudstjänster för att blibehörighetsförklarad til tjänsten. Det er domkapitlet som beslutar ombehörigheten. Tjänsten för tillsättas bara med den som har avgett en sådanförklaring.

Förordningen är en beställningfrån Kyrkomötet. Den avser att underlätta för Svenska kyrkan att få de ledaresom krävs inför 2000-talet och som på ett adekvat sätt speglar kyrkanssjälvbild."

(Kulturdepartementet-Pressmeddelande nr.95/97 6.november1997)

Vi tror ikke det er så dumt ågjøre vår egen kirke oppmerksom på dette yrkesforbud. Sikkert finnestilhengere av noe slikt også hos oss. Kanskje det tross alt finnes kirkeligeledere som vil protestere, og gå imot slike tiltak hos oss? Kanskje kan vi iallefall få utsatt en slik sak ved å sette søkelyset på den her.

Prestens pastoral-psykologiskesituasjon

Men viktigere nå er å sette søkelys på prestenspastoral-psykologiske situasjon, som i Sverige ser ut til å likne vår. Og detslo oss at DEKIS går inn i denne problematikken på en god måte:

"Når den slags politiskeinngrep skjer er flere holdninger tenkelige, men bare én mulig. Det er tenkeligat en prest går i indre, eller ytre eksil. Det er også tenkelig at hanforfaller til bitterhet. Han undrer på hvorfor hans liv kastes bort. Det erogså tenkelig at han selv kjenner seg lurt: Ikke fordi han er noenkarriérejeger, men fordi mye av hans kunnskaper og evner kunne komme en annentjeneste til gode. Alt dette er likevel bare tenkelige, men dog umuligeholdninger."

Så anbefales DEKIS som etforum for utdypelse av kapellanoppgavene. Man minner om at den storevekkelsesprest i Lund, Henrik Schartau, bare var kapellan. I DEKIS er det åpentfor både visjoner og omsorg, osv.

Etter høstens bispemøte og kirkemøte kan vi trygt fastslå atmange prester har det vondt. Vedtakene i de høye fora harmonerer ikke med detkirken skulle være i kraft av Skrift og Bekjennelse. De kontrasterer medordinasjonsløftet. Man har en beklemmede følelse av at ordningene er det enestesom fremdeles er "hellig" i Den norske kirke.

Da er det lett å gi opp. Lettå "melde seg ut." Men kanskje er den mest nærliggende situasjonen å"melde seg inn." Om man ikke gjør knefall for den nye tid, er det noklikevel fristende "å gjøre jobben" og "gå i hi," forsøke ågjemme seg i lokalmenigheten.

En vanskelig tid

Det er sant nok at situasjonener vanskelig. Mange har allerede i lang tid kjent på en daglig anfektelse: Kanjeg bli stående i tjenesten i denne kirken? Har den moderne stat, etsekularisert postmodernistisk folk, uklare menigheter, menighetsråd, kristneorganisasjoner, biskoper og kolleger skapt et problemkompleks og påført oss etkors som er enestående i kirkens historie? Er det derfor veien ut av uføret erså vanskelig å finne?

Det er allerede sagt meget omhvorledes vi bør møte situasjonen. Rådene spenner fra sjelesorg og skriftemåltil mer mosjon! Og la det nå være sagt: Trøsten og tukten hos en godsjelesørger og skriftefar, og bevisstheten om legemet som Åndens tempel skalikke forsømmes eller dekkes til.

Men samtidig har vi ikke lovtil å åndeliggjøre situasjonen, eller i misforstått fromhet å la være å kallesaken med dens rette navn.

Det må være et problem atprester beretter om at gleden i tjenesten er borte. Det må være et problem nårde sier: "Jeg har fått en annen ny arbeidsgiver."

"Dyrk grønt til mateni kjøkkenvinduet"

Da tyskerne hærtok landet vårt9.april 1940, sendte NRK bl.a. et foredrag hvor en husstellærerinne holdtforedraget: "Dyrk grønt til maten i kjøkkenvinduet." Folk bleoppfordret til å starte våronna i vinduskarmer og verandakasser. Særlig blepersille anbefalt. Men den nødvendige mobiliseringsordren kom aldri framyndighetene.

Hva gjør hyrden når ulvenhar kommet seg inn i sauenes innhegning og bonden ikke bryr seg?

En reiser seg til motstand.Under krigen førte omsorgen for landet noen i landflyktighet. Noen reiste tilSverige, noen direkte eller videre til England og USA. Andre avla den godebekjennelse med "Kirkens Grunn" påsken 1942.

Også i dagens kirkekamp vildet bli forskjellige handlingsmønstre. Noen vil tenke "Strandebarm",andre "Sverige og Norden", mens atter andre har mest tro på atløsningene ligger vestover. Ingen av løsningene trenger å kollidere. Ingen avløsningene trenger å innebære "eksil" i betydningen "melde segut."

Men vi må ikke stikke hodet i sanden. Vi vil sterkt oppfordretil realisme i situasjonen. Du som er prest: Kjenner du igjen den kirken du bleordinert til tjeneste i? Du som er lek: Kjenner du kirken igjen?

Det må bli handling. Å gjemmeseg i lokalmenigheten tror vi vil gjøre noe med tjenesten en er satt til åutføre, enten man er prest eller lek. For troen har en handlingsdimensjon.

Er du en rett hyrde står du i dag utsatt til i kirken, hvisdu forholder seg som om ingenting har skjedd. Du har jo fått overgitt DenHellige Tjeneste. La ikke vitnesbyrdet om Den Levende Herre og Frelser bliødelagt i unnfallenhet!

Du er kanskje allerede preget av mange års bekjennelseskamp.Du orker ikke mye. Det forstår vi. Men det gjør heldigvis Herren også. MåHelligånden trøste deg som strever med lite krefter og traumatiske opplevelser.

Men én ting er å få legedomfor de sår vi har fått i felten, en annen at det lett blir identitetskrise nårbildet av tjenesten hos oss selv og i kirke og menighet er forskjellig. Derformå vi stå opp mot de nye kirkelige vedtak på en klar og tydelig måte. Ellers ervi redd for psykiske, og psyko-somatiske følger.

På offensiven

Vi kan lære av den svenskefrimodigheten. Å få være sammen med 1600 lav-og høykirkelige til høymesse iLinköpings Domkyrka nylig var rett og slett uforglemmelig. "Forward inFaith" i UK har også mye å lære oss.

Vi kan også lære av samhold i bekjennelseskampen over Kjølenog i England. For både i Sverige og over Nordsjøen er det store forskjeller ikirkelig kultur og teologiske standpunkter.

En ting er så at det ernødvendig med bedre samling i bekjennelseskampen i vårt land. Men her er detaller mest vårt anliggende å slå til lyd for en kultur som er rikere på gledeog det som er positivt blant oss som vil stå på Kirkens gamle grunn.

Vi må komme på offensivenpersonlig og sammen. Vi har tapt mange slag, dét er sant. Men selvsagt betyrikke dét at vi har tapt, eller at våre saker er tapte! Ecclesia Militans erogså Ecclesia Triumphans! Og Herren lever. Han har ikke glemt oss. Ikke glemtdeg.

Og med kultur menes også at vi må ha rom for både smil oglatter, for godt humør, for glede og fellesskap. For selskaper og fester. Gjemdeg ikke bort i prestegården. Heis flagget. Løft korset. Bli den du er iKristus, ved dåpen og ordinasjonen! Så pastoral-psykologien kan bedres.Prestefamilienes psykologi må heller ikke glemmes.

Gud har veier også for deg

Det er noe å tenke på at troenog kirken overlevde de vel 70 år med kommunisme i Sovjet. Den kristne trooverlevde nazi-diktaturet 1933-45. Det gikk an å overleve et Grini, etSachsenhausen, et Ravensbrück. Vi kan lære mye av en Nordahl Grieg, av enArnulf Øverland, om å holde hodet høyt under overmakten. Hvem av oss har nåforresten "fartstid" under slike forhold? Kanskje finnes det kreativeløsninger der vi ikke har sett dem tidligere.

Og om det er en vanskelig tid, hva gjør det om du"bare" ble kapellan, bare du var en rett Kristi tjener? Hva gjør detom du ble forbigått? Hva gjør det om du ikke ble, eller kan bli biskop? Prost?Sokneprest?

Bare du holdt frem det du hadde fått av Herren.

"Kom i hu hvordan Herrendin Gud førte deg hele veien disse førti år i ørkenen, fordi han ville ydmykedeg og prøve deg for å få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holdehans bud eller ikke."(5.Mos.8.2)

En prest er en prest. EnHerrens tjener verken mer eller mindre. Lenger enn dét kommer du ikke.

"Når dere har gjort altdet som var pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjortdet vi var skyldige å gjøre."(Luk.17,10)

Gud har andre veier enn de somgår over maktens tinder.

Svenn Martinsen.