Mellom virkelighet og utopi

Lærenemnda – et vendepunkt?

Av Dag Øivind Østereng, sokneprest i Ulvik

Innledning

Lærenemnda i Dennorske kirke (Dnk) har sagt sitt. 20. januar kom uttalelsen Skriftforståelseog skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken,[1]en uttalelse som kirken har ventetpå i lengre tid. Spørsmålet som har ligget under i hele prosessen har vært omLærenemnda ville bringe noen form for avklaring med uttalelsen. I første omgangen teologisk avklaring, som i neste omgang også ville føre til en kirkerettsligavklaring. Lærenemnda sin oppgave har vært å legge premissene for dette. Spørsmåletnå i ettertid er om Lærenemnda har gitt oss den nødvendige avklaringen. Har Dnkfått et svar som gir grunnlag for videre teologiske og kirkerettsligeavklaringer?

I et foredrag som undertegnedeholdt uken etter at Lærenemnda sin uttalelse var blitt kjent, fremmet jeg detsynspunkt at Dnk med denne uttalelsen har fått en tydeligere splittelse ispørsmålet.[2] Lærenemnda har gitt en avklaring somrepresenterer en polarisering der det læremessige skillet kommer tydeligere tiluttrykk enn noen gang tidligere. I forhold til den aktuelle problemstillingen pekerderfor Lærenemnda i to diametralt motsatte retninger. En slik polarisering måsies å være en teologisk avklaring, der den underbyggende hermeneutikken for deto synene kommer klart til uttrykk. Lærenemnda har selv definert bort de viderekirkerettslige konsekvenser som liggende utenfor deres mandat og oppgave, menpeker på hvilken belastning denne saken er for kirken.

Nå står Dnk overfor en rekkeulike handlingsalternativer, fordi det ifølge Lærenemnda er tale om touforenlige syn i spørsmålet om homofiltsamliv.[3] Skal vi etter god luthersk skikk tadette opp i aller beste mening, kan dette bli en kime til håp om at Dnk harkommet til et vendepunkt ihomofilisaken. Men dersom Lærenemnda skal representere et vendepunkt i saken,er det avgjørende at Dnk kommer opp av de dype sporene som har ledet kirken ditvi er i dag. Sporene fører oss bare i én bestemt retning. Det er derfor helt nødvendigat det nå må settes en ny agenda fra de konservative og en ny kurs pekes ut.

I denne artikkelen vil jeg pekepå noen av de spor kirken må ut av. Jeg er av den oppfatning at skal Dnk vinnesi denne kampen er det en snuoperasjonsom må til. I første omgang en ny agenda som krever de små skritts strategi. Vi må kunne finne oss i de små skritt, dersom vi ser atstegene som tas går i riktig retning. For en kime til håp kan dessverre fortvendes til håpløshet om ikke denne kimen snart åpner seg til fornyet klarhet omden videre kursen for Dnk. Jeg vil ikke påstå at vi med Lærenemnda sinuttalelse er ved et vendepunkt i Dnk, men øyner samtidig muligheten for at såkan være tilfelle. Derfor stiller jeg i det minste spørsmålet om Lærenemnda eret vendepunkt. I andre omgang har vi ikke noen andre virkemidler tilbake ennkirkelige bekjennelseshandlinger, dersom snuoperasjonen ikke får oppslutning iDnk.

Status nå og statusquo

Status nå er at Dnkhar to syn på homofilt samliv.Tallmessig er Lærenemnda delt på midten, og det i seg selv gir de to syn enform for demokratisk likevekt, som isin tur gir grunnlag for å snakke om to likeverdige syn. Vi kan registrere at den konservative delen avLærenemnda selv vil protestere på en påstand om likestilte syn[4] ut fra tanken om at begge syn ”ikkekan være retningsgivende for kirkens lære, ordninger og liturgi.”[5] En slik debatt omkring likeverd oglikestilling kan fort fortone seg som ganske patetisk, selv om den de facto representerer en kamp om siste skanse, nemlig hva som skalgjelde som norm for kirkens liv og lære.

Det er opplagt at den liberale halvdelenav Lærenemnda vil hevde – med all respekt for eget ståsted – atderes syn nå må være likestilt med detortodokse synet. En slik vurdering av status er allerede kunngjort av flere påden liberale fløy, med bl.a. Køhn i spissen der hun sier: ”Jeger svært glad for den uttalelsen Lærenemnda nå har lagt frem og som viser atdet er to likeverdige syn på homofili i Den norske kirke.”[6] Her bruker Køhn ordet likeverd om synene for deretter å si: ”Lærenemndasuttalelse vil også gjøre det enklere for bispedømmerådene å foreta egne, frievurderinger ved for eksempel ansettelser.” Det siste viser at Køhn alt ser de to synene som –ikke bare likeverdige – men i praksis likestilte.

Totaliteten av Lærenemnda sinuttalelse – når vi lar begge parter komme til ordet – gir enbekreftelse av to likeverdige syn. Det er status nå, og det i seg selvrepresenterer formelt sett noe nytt, nemlig at Dnk ikke lenger har ett offisielt syn på saken, men to syn.

En ubetinget aksept for status nåvil derfor i realiteten føre til endring av kirkens lære, ordninger og liturgi,fordi veien fra likeverd til likestilling er det eneste naturlige sett medprogressive liberale brilleglass. Å passivt innfinne seg med nåværendesituasjon vil derfor være en slags aksept for å la saken gå sin gang i de sporog langs de linjer alle ser at saken nå føres fram. Skal Lærenemnda utgjøre enforskjell og få betydning for Dnk som lærevern kan vi ikke akseptere dette. Situasjonenkaller på aktivt lederskap fra konservativt hold.

Hva da med status quo? De konservative i Lærenemnda ser ut til å mene at vi kanleve med status quo, dvs. en uforandretstilling fra det som gjelder i dag. På den ene side vil det bety en betinget akseptfor status nå (likeverd i syn), men på den andre side bærer dette synet med segen grensedragning mot ytterligere endringer (ikke likestilling i praksis).

Hvordan skal vi tenke rundt enslik distinksjon mellom status nå og status quo? – For det første tenker jeg at dette er etprisverdig forsøk på å samle et sårbart kirkefelleskap om én norm i praksis.Man viser en forbilledlig vilje til å holde Dnk samlet, og man strekker seg sålangt som overhodet mulig i den aktuelle situasjonen. Her setter man hensynettil Dnk som én kirke i førersetet.

Problemet med denne distinksjonener at det på den ene siden i grunnen ikke er noen virkelig konsensus om hva somer den reelle situasjonen nå med hensyn til likeverd og likestilling. Og på denandre siden er det lite sannsynlig at de liberale kreftene plutselig nå, når defor første gang øyner en reell mulighet til å innkassere den store gevinsten,vil stanse opp å sette status quo foranhensynet til det de har kjempet for over så lang tid. I realiteten er detderfor en ganske utopisk tanke at det er de konservative som nå skulle få eiedefinisjonsmakten av status nå, og dra det avgjørende grenseskillet i statusquo. Det selvransakende spørsmålet dekonservative må stille seg selv er; hvordan kan man operere med én norm ipraksis når man har akseptert å gi to ulike normer samme verdi og livsrom ikirken? Det er i virkeligheten en stor urimelighet og ganske selvmotsigende. Åtåle heterodokse synspunkter innenfor kirkefellesskapet, slik man har gjortfrem til nå, er noe annet enn å gi heterodoksien likeverd med det ortodoksesynet.

Jeg vil mene det er dekonservatives plikt å appellere til Kirkemøtet (KM) i 2007 om en samling om statusquo,[7] men når nederlaget (vi dessverre må tafor gitt) er et faktum må de ha tenkt ut andre handlingsalternativer til densituasjonen som da har oppstått. Vi kan ikke – for sannhetens skyld– skyve ansvaret for situasjonen over på KM og leve videre med et sliktnederlag. Dvs. KM må stilles overfor ulike reaksjonsformer dersom de vedtarendring. KM i 2007 må presenteres for hvilke konsekvenser de da påtar segansvaret for i forhold til reell kirkesplittelse.

En ”sannhet”må falle

Sombekjennelseskamp er denne kampen et felleskirkelig anliggende. Den videredebatten må for alt i verden ikke føres inn i gamle kirkepolitiske spor der kirkeligeorganer, organisasjoner og interessefellesskap innen Dnk i kjent stilposisjonerer seg etter alle forutsigbarhetens spilleregler. Dette er i så fallden største hindring for at kirkekampen skal lykkes! Nye allianser og nyekonstellasjoner må etableres i kirken om denne kampen skal lykkes. I bunn oggrunn må en helt ny ekklesiologisk ryggrad gjeninnføres i alle dereformatoriske kirkesamfunn som har vært på apostolisk kirkerettslig løsdrift i500 år. Alle må opp av sine vante spor om ikke disse sporene skal bli vår bane.Vi må finne kirkens kurs tilbake.

La meg kort få peke på detviktigste sporet jeg mener vi i Dnk må opp av i forhold til homofilispørsmålet.I sin behandling av homofilisaken har Dnk i tidligere innstillinger,bispemøter, kirkemøter, forrige og siste lærenemnd stadig understreket påforskjellig vis at ”selv om uenigheten i homofilispørsmålet utfordrerkirkens enhet, er det ikke grunnlag for å si at den aktuelle uenighet innebærerat den nødvendige enhet om evangeliets lære er opphørt.”[8] I Lærenemnda 2006 understrekes det sammemed ordene: ”Nemnda konkluderer med at den uenighet om skriftbruk ogskriftforståelse som her kommer til uttrykk, er en belasting for samholdet iDen norske kirke, men uten at det nødvendigvis behøver å føre tilkirkesplittelse.”[9]

I samtlige uttalelserunderstrekes det at enheten er utfordret ogen belastning for samholdet, men som ikkenødvendigvis behøver å føre til kirkesplittelse. Slike uttalelser har ført til den ”sannhet” i kirken athomofilisaken til syvende og sist ikke skal få kirkesplittende konsekvenseruansett utfall. Vi har ennå til gode å se hva biskopene, kirkemøtet ogkirkelige organer mener er det som skal til for at kirkesplittelse blir ennødvendig og legitim reaksjonsmåte.

Nå kan vi velge å tolke dette somer sagt i prosessen som en velment holdning fra biskopenes side om ikke åopptre truende mot kirkefellesskapet, men se sin oppgave som samlende/favnende.I frykt for at tydelig tale om reelle konsekvenser kunne virke truende, har mani stedet understreket viktigheten av samhold og åpen kirke(favn). Men dennekirkelige ”snillismen” har gravd et stadig dypere spor i prosessen somoverstyrer videre handlingsalternativer. Nå må vi opp av dette sporet ogfaktisk våge å utfordre de konservative biskopene til å bruke nye ord ikommende innstillinger til bispemøter og kirkemøter, nemlig at det vil fåradikale og dramatiske konsekvenser om de liberale nå presser igjennom enendring i praksis. Om ikke kirkens ledelse med biskopene i spissen kommer oppav det sporet og lar denne ”sannheten” falle tror jeg enhver forutsetning for ålykkes i bekjennelseskampen innenfor Dnker borte. En slik form for ”fredsommelighet” er i virkeligheten et utrykk forkirkelig anarki.

Konsensus

KirkenesVerdensråd (KV) har gjord vedtak i sin sentralkomité om en ny strategi forbeslutninger ved deres generalforsamlinger. Av særlig hensyn til de ortodokse medlemmenei KV har man ønsket å gå bort fra en demokratimodell der uttalelser og vedtakfattes ved flertalls og mindretalls uttalelser. På denne måten vil man bl.a.unngå at mindretall ”overkjøres” av flertallsbeslutninger, og det gir et bedreuttrykk for arbeidet med enhet mellom medlemskirkene. Det er en mindreendringseffektiv, men langt mer kirkelig legitim måte å tenke på når man istedet vektlegger konsensus som grunnlag for uttalelser og vedtak som går påkirkelig lære og liv.

Det som har skjedd i KV bør såavgjort stå som modell for KM i Dnk. Dette ville også være i den lutherske bekjennelsensånd som sterkt vektlegger konsensus, når det i Confessio Augustana art. I stresses:”Ecclesiae magno consensu apud nos docent.”[10]

Om de konservative biskopene hadde maktet å få gjennomslagfor konsensus tankegangen ville vi ha tatt et viktig skritt i riktig retning. Detville vært en annen begrunnelse enn bare å henvise til status quo. Konsensus-prinsippet er riktignok ikke et teologisknormativt prinsipp, men utgjør likevel en minimumsgaranti for at kirken ikkeforetar endringer som setter kirkefellesskapet i fare. Et slikt konsensus-prinsippkan i dagens aktuelle situasjon bli den nødvendige hindringen som trengs for ågi kirken tid til å arbeide frem en ny apostolisk ekklesiologi. En nykirkeforståelse må uansett komme i forbindelse med løsrivelse fra staten. Nårikke kongen lenger gir kirken legitimitet i samfunnet, hvilket har vært enekklesiologisk problematisk legitimitet, må kirken søke den tilbake i sinerøtter. En kirkeforståelse som bl.a. kirkeminister Trond Giske gjør seg tiltalsmann for er en kirke som mangler både kristelig, kirkelig, bibelsk ogteologisk legitimitet og integritet. En løsrivelse fra staten må innebære en ny forankring av Dnk sin identitet i etstørre økumene.

Et større økumene

Uansett hvordan vi lykkes medkampen for å bevare status quo oginnføre konsensus-prinsippet i KM, må videre arbeid for fortsatt vigslettjeneste i Dnk gå gjennom et økumenisk prosjekt der apostolisk kristendom søkersammen i fellesskap og bønn. Gjennom offisiell økumenisk kontakt kan tjenestefrigjøres i Dnk der tilsynslinjer og communion følger ekklesiologiske prinsipper om apostolisitet ogkatolisitet.

Norsk tradisjonell etter-reformatorisk kirkekontekstkan ikke alene danne utgangspunktet for en ny ekklesiologisk plattform for Dnk.Et lavkirkelig kirkesyn og frikirkelig løsdrift kan ikke være byggesteiner i nykirkeordning og kirkerett. Det er særlig to forutsetninger vi må fri oss fra.Den ene er den vulgære utgaven folkekirketanken der kirken blir sett på som enfunksjon av samfunnet, religio civilis.Pave Benedikt XVI betegner dette protestantiske kirkesynet som finnes i særliggrad på satskirkelig reformatorisk mark med ordene: ”So ist derProtestantismus weithin zu einem Kulturbegriff geworden: Man weiß sich immernoch irgendwie als protestantisch, auch wenn man damit keine Glaubensüberzeugungmehr verbindet.”[11]Denne protestantiske kirken er blitt en sekularisert kirke. Kirkebegrepet erderfor mer og mer omdannet til et kulturbegrep enn et uttrykk for en genuinkristen tro.

Den andre forutsetningen vi må fri oss fra er detkirkesynet der kirken blir sett på som et stillas, et vennesamfunn, ensammenkomst av troende, frukten av Ånden og lignende. Det er riktig at kirkener et verk av Den Hellige Ånd, men Kirken er ikke bare frukten, Hun er samtidigtegn og instrument for den treenige Guds verk. Det er gjennom Kirken Gudskaper sitt folk, derfor kan man ikke løsrive Ånden fra Kirken. Etspiritualistisk kirkesyn kan ikke tåle påkjenningene av apostolisk oppgjør medheresi, ganske enkelt fordi det mangler en struktur som forplikter fellesskapet.Da blir det bare celledeling på celledeling ettersom uenighet oppstår. Imedisinen omtales ukontrollert celledeling med betegnelsen cancer. Når den fårbre seg ut heter det, cancer med metastase.

I et større økumene må vi tenke kontinuitet. I dennekontinuiteten utgjør den apostoliske suksesjonen et viktig tegn. På lutherskhold er det ulike holdninger til tanken omkring apostolisk embetssuksesjon ogbetydningen av den, men personlig tror jeg det er avgjørende at vi i Dnk fårtilbake den kontinuiteten som apostolisk suksesjon representerer. Det vil giekklesiologisk legitimitet som kirke og en fornyet forpliktelse på apostolisklæresuksesjon. Jeg tror nemlig at apostolisk embetssuksesjon og apostolisklæresuksesjon i det lange løp gjensidig forutsetter hverandre, selv om de aldrialene gir noen endelig garanti for kirkelig ortodoksi.

Bisp ogmotbisp i status confessionis

Om ikke statusquo og konsensus linjen klarer å sette en foreløpig stopper for KM, er det ingenvei utenom en umiddelbar konfrontasjon. Hvor radikalt biskopene må tenke i enslik skismatisk situasjon er ikke noen lystig forestilling. Vi rygger alletilbake for slike handlinger og deres konsekvenser. Men det krever sant åndeligmot å ta de konsekvensene som jeg da vil skissere slik; Dersom KM velger ålikestille de to synene står vi i den situasjonen der de konservative biskopenemå gjøre det klart at dette vedtaket deler Dnk – ikke bare åndelig, menfysisk/organisatorisk – i to. Bispemøtet deles i to og kan ikke lengersamles som ett bispemøte. Kirkerådet deles i to og kan ikke lenger opptre påvegne av den delte kirken, kirkedepartementet må få klar beskjed om hvilkenkirkerett som gjelder for utnevnelser av biskoper til vår (nye) kirke, og atandre utnevnelser enn det som kirken legger grunnlaget for ikke vil bliakseptert. Våre konservative biskoper bør gi rom for prester og menigheter iandre bispedømmer om å komme inn under deres tilsyn, og det blir overhode ikketale om gudstjeneste- og nattverdfellesskap med de som har ført vranglæren inni kirken. På denne måten må de konservative biskopene etablere en ny kirkerett,ikke gjennom ryddige prosesser med kirkelov og tjenesteordninger, men gjennomhandlinger som har støtte i bibelsk og apostolisk kirkerett (cf. 2Joh. 9-11;Tit.3,10f m.fl.)

Et slikt scenario kan vivanskelig forestille oss uten et voldsomt kirkelig og politisk spetakkel, sommed stor sannsynlighet vil medføre det reneste kaos i kirken på kort sikt.Ingen må tro at den egentlige oppvasken vil bli enkel, men KM må presenteresfor slike konsekvenser før de våger å gjøre vedtak om endringer.

Å presentere slike konsekvenserfor KM er ikke uttrykk for trusler eller manipulering, men uttrykk for at mantar de apostoliske formaninger i Skriften på alvor når det gjelder spørsmåletom fellesskap med de som gjennomfører heresi i kirken.

I Vårt Land 16. februar uttalerbiskop Odd Bondevik at det vil være vanskelig å være biskop i Dnk, dersom KMgjør et skjebnesvangert vedtak. Slike signaler trenger Dnk nå flere av fra debiskopene som fastholder kirkens apostoliske syn i den aktuelle saken. Når énbiskop har våget å si det, bør de andre følge etter.

Avslutning

Kirken må kalles til omvendelse. Om Lærenemnda utgjør enendring og kall til den snuoperasjonen som må komme vet jeg ikke i dag. I denneartikkelen har jeg pekt på noen spor vi må ut av, og hva som må værebyggesteiner i en videre strategi. Dnk kirkes fremtid er viktig for det norskefolk og for Guds rike i Norge. Derfor er mange av oss fortsatt i vigsledestillinger i Dnk. Vi settes nå på prøve der det er lett å trå feil, og hvorkirkejussen fort kan sette oss ut av spill om ikke denne veien blir en fellesvei for kirken vår, eller i hvert fall den delen som vil bekjenne apostoliskkristendom. (For øvrig, noen annen kristendom finnes ikke!) Nå må vi gibiskopene noe tid og gode råd til å vinne frem til klarhet om den veien de skalpeke ut for oss. Kanskje kan deres bidrag i Lærenemnda være tuen som velter detstore lasset, eller for å si det med overskriften – utgjøre etvendepunkt.