Kirkeligfellesskap – med hvem – om hva?[1]

1. Innledning

VŒr kirke[2] er i krise.Noen vil kanskje si at dette utelukkende er en teologisk krise, mens andre av oss ser at denne teologiskekrisen langt pŒ vei harkommet dit den er i dag pŒ grunn av en ordningsmessig krise. En krise jeg vil mene har ligget latent ivŒr kirke lenge, men som pŒ grunn av et enhetlig samfunn har ligget mer som enulmende ÓvulkanÓ under kirkefellesskapet. NŒ er denne ÓvulkanenÓ i ferd med Œbryte ut og skape et nytt og ugjenkjennelig kirkelandskap for Guds folk.

   PŒ veien videre erdet uunngŒelig Œ komme utenom konfrontasjonen med situasjonen. Og det eruunngŒelig Œ komme utenom et oppbrudd fra de dype spor som norsk kirkeliv og kristenlivhar gŒtt i gjennom lang tid. Jeg skrev i en artikkel i kirkebladet L¾re ogliv etter siste l¾renemndf¿lgende: ÓDen videre debatten mŒ for alt i verden ikke f¿res inn i gamlekirkepolitiske spor der kirkelige organer, organisasjoner oginteressefellesskap innen Dnk i kjent stil posisjonerer seg etter alleforutsigbarhetens spilleregler. Dette er i sŒ fall den st¿rste hindring for atkirkekampen skal lykkes!Ó[3]

   Vi mŒ opp avsporene, om ikke sporene skal bli vŒr bane og styre oss. Fortsetter vi i degamle sporene kan nok organisasjonene ennŒ en tid makte internt Œ demme opp forskadevirkningene av den kirkelige situasjonen. Men det representerer ingen l¿sning, og vi vil pŒ sikt selv forvitre under utviklingenav tidsŒndens kvern.

 

2. Kommunion

Temaet som er gitt meg er Kirkelig fellesskap – med hvem– om hva? Men bak dettepraktisk-teologiske sp¿rsmŒlet om hvem og hva, sŒ ligger det et mer grunnleggende teologisksp¿rsmŒl, nemlig sp¿rsmŒlet etter; hvilket grunnlag det kirkelige fellesskapet er bygget pŒ, hva som binder det sammen, hva som er Kirkens orden, og hva som er i stand til Œ f¿re Kirkenvidere. Det er ikke mulig Œsi noe prinsipielt om kirkelig fellesskap med hvem og om hva, uten ogsŒ Œ si noen om selve grunnlaget for dettefellesskapet. Men nettopp gjennom Œ si noe om grunnlaget, er det ogsŒ mulig Œsi noe om hvem og hva.

   Jeg vil nŒinnledningsvis fŒ definere kirkelig fellesskap som et sp¿rsmŒl etter et synlig Œndeligfellesskap, som et sp¿rsmŒletter kristen enhet og nattverdfellesskap, kommunion. Dypest sett et sp¿rsmŒl etter Kirken selv.Det er ikke et kart over hvem vi kan samarbeide med det sp¿rres etter,alliansepartnere eller noe slikt, men etter hvem vi h¿rer sammen med, og dele kommunionen med.

   Som en heltgrunnleggende forutsetning for hvordan vi tenker om kirkelig fellesskap, mŒ vita innover oss dette at kirkelig fellesskap er en obligatio, en skyldighet, en plikt, en livsform vi ikkehar anledning til Œ frigj¿re oss fra. Og denne obligatio, dette som gj¿r kirkelig fellesskapobligatorisk, det praktiseres i sv¾rt dŒrlig grad i vŒr kirkelige kultur, og vihar liten bevissthet i kristenfolket om denne skyldigheten. Men vi har ikke lovtil Œ stille oss utenfor eller uforpliktende til den som kristne. Uten at vi legger denneforutsetningen til grunn, forpliktelsen pŒ det kirkelig fellesskap, vil vi ikke snakke samme sprŒk i forhold tildet som er tema, kirkelig fellesskap.

   Jesus sa: ÓDetteer mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere[4]I Efeserbrevet 4,3 blir vi kalt til Œ gj¿re enhver anstrengelse for Œ vokte denndens enhet som skal rŒde i Kirken. Fokuset hos Paulus er rettet mot denforpliktelsen som dette er til Kirkelig enhet og fellesskap. Hebreerbrevetsforfatter formaner som kjent til Œ m¿te fram nŒr menigheten samles,[5]og denne bibelske formaningen kommer igjen hos de apostoliske fedre. I Ignatiussitt brev til Efeserne 5,3 kan vi bl.a. lese: ÓDen som da ikke kommer tilmenighetens gudstjeneste er allerede overmodig og har d¿mt seg selv. ÉÓ[6]Forpliktelsen pŒ fellesskapet er helt fundamental, i Skriften, sŒ vel som i dentidlige apostoliske tradisjon.

   Enhver som studererDet nye testamente sitt vitnesbyrd om denne saken vil fort finne det sammem¿nsteret, den samme forpliktelsen, de sterke bŒnd som knytter fellesskapet avd¿pte sammen til ett legeme, og gjennom eukaristien synliggj¿r og manifestererKirkens koinonia, kirkens fellesskap, den kirkelige kommunion.[7]

   Dette koinonia,denne delaktigheten i Kirkens fellesskap, denne kommunion, bygger ikke pŒfrivillighet, uavhengighet eller vennskap, men pŒ en sakramentalt forpliktendeenhet og en felles bekjennelse til Kristus som Herre og den tro som er overgitttil de hellige.[8] Utenfordenne enhet finnes det ikke kirkelig fellesskap, men det kan nok finneskristelighet og kristelig virksomhet, men ikke kirkelig fellesskap, kommunion.

   Fra en side settskulle dette v¾re tilstrekkelig for Œ svare pŒ vŒrt tema Kirkelig fellesskap– med hvem – om hva?med Œ si; bibelen, apostlene og deres etterf¿lgere gir oss ikke noe valg– vi er forpliktet pŒ fellesskapet med alle de d¿pte, og til Œ m¿te framved Kirkens gudstjenester og dele den samme eukaristi. Vi er kalt til Œ delekommunion med hverandre. Det er kirkens orden, og den apostoliske ordre tiloss. Ja, det er Jesu bud!

 

3. Hva grunnlaget for kirkelig fellesskap ikkeer

NŒr det kirkelige fellesskapet er en forpliktelse, en skyldighet, en obligatio, sŒ melder f¿lgende sp¿rsmŒl seg; hvor finner vi dette fellesskapet? Med hvem kan vi ha dette fellesskapet? Og omkring hva er det vi samles om i dette fellesskapet?

   Og for Œ svare pŒdet vil jeg begynne med Œ si noe om hva det ikke er vi samles om, men som i vŒr aktuelle situasjon ofte blir brukt sombegrunnelse for Œ holde fast pŒ det fellesskapet vi nŒ har i Den norske kirke(Dnk). Jeg vil peke pŒ de dype sporene vi mŒ opp av og ut av.

   Debatter omkringkirkeordning og veivalg har ofte vist seg som en evig runddans, fordi vitviholder pŒ en teologisom i grunnen er vel sŒ mye et forsvar for en sosiologi. Skal vi komme noen vei videre i fellesskap,og ikke bare hver for oss, sŒ mŒ vi v¾re villige til Œ stille en egendiagnosepŒ vŒr egen kirketenkning. Og ogsŒ vise evne og vilje til Œ Œpne opp for andreperspektiver enn de som har v¾rt kirkepolitisk korrekte i vŒr hjemligelutherske andedam. Jeg mener at vi som sitter her, vi er selv en del av vŒrtids ekklesiologiske krise. Det er ikke bare en krise som finnes over oss, pŒbispenivŒ, eller hos kirkestatsrŒden, men krisen ligger i systemet som bŒde Indre-,ytre-, Nor- og Sambandsmisjon er en del av. Derfor mŒ vi ogsŒ gŒ i oss selv omvi skal ha tro pŒ en b¾rekraftig Kirke og et legitimt kirkelig fellesskap iframtiden. Jeg vil derfor nŒ peke pŒ hva kirkelig fellesskap ikke bygger pŒ, ogsamtidig – ganske stikkordsmessig (pŒ grunn av tiden) peke pŒ alternativtenkemŒte.

  

A. Kirkensfellesskap er ikke grunnlagt pŒ gode prester. NŒr gode prester blir brukt sombegrunnelse for Œ holde fast pŒ et menighetsliv og pŒ et kirkelig fellesskaplokalt, da blir de gode prestene misbrukt. For Kirkens Herre har ikke grunnlagtkirken pŒ kvaliteten av presteskapet, men pŒ det store depositum han har betrodd kirken, og dermed ogsŒpresteskapet.[9] Det er nokpastoralteolog i meg til Œ vite om de apostoliske formaningene til menighetenspresbytere, men disse formaningene handler nettopp om troskap mot dettedepositum, denne overleveringen, denne fagre skatten.

   Jeg vil heller v¾remed pŒ Œ si at fellesskapet er grunnlagt pŒ gode biskoper. For biskopensoppgave er Œ s¿rge for kirkens enhet og at alle prestene, enten de er godeeller mindre gode, forvalter Guds ord og sakramentene i samsvar med Kirkenstro, bekjennelse, overlevering og orden. I samsvar med det som Kirkens Herrehar betrodd Kirken.

   Av og til fŒr jegh¿re det; du trenger vel ikke bry deg om hva biskopen stŒr for. Du er jo en godprest som kan ha frimodighet pŒ bibelens grunn! Men da er mitt svar tilbake. Ja,det kan du kanskje ha rett i nŒr det gjelder frimodighet, men vi bygger ikkekirke pŒ min frimodighet pŒ bibelens grunn. Hva betyr det om jeg er en godprest pŒ bibelens grunn, hvis ikke det jeg forkynner og l¾rer og praktiserer somprest har st¿tte av kirken, men blir mitt private vitnesbyrd? Hva nŒr kirkenselv, med biskopen i spissen vender oss ryggen?

   Hva nŒrkonfirmantene mine sp¿r om hva som er rett og sant i sp¿rsmŒlet om kvinneligeprester, sex f¿r ekteskapet, homofilt samliv, fortapelsen etc.? Hva nŒr jeg somprest i Dnk skal veilede i sjelesorg, eller rettlede menighetsrŒdet og stillekriterier for liv og l¾re blant kirkens frivillige medarbeidere som har enforkynnende oppgave i kirken etc. Da er det kirkerettslig og teologiskn¿dvendig for meg som prest Œ hente st¿tte for mitt syn, ikke bare i Skriften,men i det kirkelige fellesskapet og i en kirkelig orden. Jeg ha en biskop som gir det jeg forkynner iKristi sted legitimitet, oppmuntring og ros. Og om jeg skulle si noe som varvrangt, ville jeg satt pris pŒ den biskop sin omsorg, og menighetene skulleforvente denne omsorg fra Kirken at jeg ble irettesatt som prest. NŒ kan jegetter hvert bli grundig irettesatt fordi jeg sier noe som stŒr i Skriften. JegmŒ holde det for meg selv fordi det mangler kirkelig legitimitet og skaper baredŒrlig image for kirken.

   SŒ for Œ konkluderedette punktet; Kirkens fellesskap er ikke grunnlagt pŒ gode prester, men pŒ etfungerende apostolisk tilsyn.

   

B. Kirkensfellesskap er ikke grunnlagt pŒ det alminnelige prested¿mme som demokratisk styringsorganfor kirkens ordo,[10]enten det er i kraft av den d¿pte keiser eller konge eller statsrŒd, eller ikraft av det troende lekfolk. Det er en konstruert forestilling som har vokstfram som en ettervirkning av reformasjonen og er en politisk tanke som irealiteten f¿rer til sekularisering av kirken, noe som er empirisk bevistgjennom utviklingen i de protestantiske kirkesamfunn, s¾rlig de siste 100Œrene. Og, det er samtidig et Œpenbart misbruk av 1Petersbrev 2,5 og p.1,6,nŒr disse tekstene brukes som utgangspunkt for kirketanken i Det nye testamente.De taler om Guds folk, det er riktig, og om Guds folks stilling innfor Gud iden nye pakt, men de handler ikke om kirkestyret, det er forskjellen.

   I stedet finner vihelt klart en hierarkisk struktur for kirkens orden i Det nye testamente.Kristus er hodet, [11] grunnlagtpŒ de tolv,[12] pŒapostlene og profetgrunnvollen.[13]Vi har n¿kkeltekster som vitner om et hierarki i apostelflokken, der Simon Peterhar lederrollen mellom apostlene.[14]Dette avspeiler seg ogsŒ i mŒten Paulus blir akseptert som apostel pŒ, nemlig im¿te med Peter.[15] Apostelkollegietsom vi m¿ter pŒ apostelm¿tet i Jerusalem vitner samtidig om at menighetene somvar spredt rundt om ikke var autodidakte, men hentet sin l¾remessige autoritet i apostolisk og kirkeligkonsensus.[16] Den videreoverleveringen av tjenestene skjedde suksessivt gjennom hŒndpŒleggelsen oginnsettelsen i menighetene.[17]Og den videre utviklingen i ur- og oldkirken b¾rer en stadfestelse med seg omat Den Hellige nd konsoliderte denne orden som i Det nye testamente kun er isin vorden.

   Kirkens fellesskap er derfor ikkegrunnlagt pŒ det alminnelige prested¿mme, men pŒ Kristi sendelse av apostlene,og apostlenes l¾re og formaninger, som danner fundamentet for den kirkerettensom raskt etablerte seg i kj¿lvannet av aposteltiden. Til et overbevisendestudium omkring dette kan jeg vise til nytestamentleren Raymond E. Brown, ihans bok: The Churches the Apostles left behind.[18]

 

C. Kirkensfellesskap er heller ikke grunnlagt pŒ karismatisk lederskap, kongemakt elleren sosiologisk forankret enhetskultur, slik enhetsbŒndet de facto har v¾rt i vŒr kirke siden reformasjonen. I Dnkhar det v¾rt kongemakten/staten, samt en stor grad av enhetskultur som har v¾rtdet faktiske enhetsbŒndet i vŒr kirke. Det har langt pŒ vei v¾rt en mer sosiologiskenn en l¾remessig, bekjennelsesmessig og forpliktende enhet i forhold til kirkens dogma (forpliktendel¾resetninger). Dette ser vi hver gang kirkens l¾re er blitt ber¿rt, og L¾renemndaer det fremste beviset pŒ dette. Det er ikke kirkens dogma som stŒr i sentrum.Heller ikke sannhetssp¿rsmŒlet, men summen av de synspunkter som finnesinnenfor kirkefellesskapet. Det er det som blir det normerende, fordi kirken ikke har evne til Œ rive segl¿s fra falske enhetsbŒnd, og knytte seg opp til de enhetsbŒnd som Kirken skalbygges pŒ.

   For kirkenstverrstruktur, organisasjonene har det v¾rt karismatisk lederskap rundt skikkelser som Ole Hallesby, LudvigHope, ¯ivind Andersen og Carl Fredrik Wisl¿ff, samt en enda mer sneverenhetskultur som har v¾rt enhetsbŒndet mellom de kristne. NŒr denneenhetskulturen blir utfordret vil organisasjonene fŒ store problemer med Œholde organisasjonene samlet pŒ teologiske premisser. Bare sŒ lenge det internter sosialt akseptert og et demokratisk flertall for et syn kan detopprettholdes i organisasjonen. Apostolisk tradisjon stŒr svakt som argument,selv om denne tradisjonen har tydelige r¿tter i Skriften. Det ser vi iNormisjons og Frikirkens syn pŒ kvinnelig prestetjeneste, og dette vil Misjonssambandeterfare til fulle nŒr forsamlingsbyggingen i organisasjonen har kommet sŒ langti selvstendiggj¿ring at kvinnelig lederskap i forsamlingene mŒ avklares. Hvagj¿r dere da med disse tekstene?

   De sŒkalte Óh¿vdingene,Ódet karismatiske lederskapet, skapte i sin tid en enhetskultur som har v¾rt etenhetsbŒnd i organisasjonene. De klarte Œ forplikte pŒ et sterkt bibelsyn somskapte en sosiologisk bibeltroskapsidentitet. Det var denne identiteten omkringbibelen som Guds ord som har bŒret fellesskapet, og som har skapt denkirkeforstŒelsen som nesten utelukkende gŒr ut pŒ at kirken er der hvor noensamles om Guds ord i troskap mot dette ordet.

   For Œ oppsummeredette punktet; Kirkens enhet i Norge, i Dnk og kirkens organisasjoner, harrealiter v¾rt og er ensosiologisk enhet, og i mindre grad en teologisk enhet, og knapt nok enekklesiologisk enhet.

 

D. Kirken erheller ikke grunnlagt pΠen funksjon der evangeliet forkynnes og sakramentene forvaltes,[19]men et personalt fellesskap med Den treenige Gud og hele Guds folk gjennomKirken som midler, under det vi gjerne kaller for kirkens kjennetegn, notaeecclesiae.

   Augustana artikkelVII er en utfordring for oss i kirketenkningen. Her er vi pŒ reformatorisk markpŒ selve slagmarken. Hvordan Augustana VII skal forsŒes er Žn ting, og samtidigdette med hva som h¿rer med kirkes esse og bene esse.[20]For min del har jeg kommet fram til at Augustana VII ikke mŒ brukesreduksjonistisk pŒ den mŒten at den legitimerer brudd pŒ kirkens orden selv omdenne orden sorterer under jus humanum.[21] Men bareskal brukes som et kirkerettslig skjold mot heresi. Med andre ord; AugustanaVII er ikke skrevet for Œ gi grunnlag for brudd pŒ den forpliktende kommunionen.Tvert om. Der sakramentene blir forvaltet rett[22]mŒ det jo v¾re i troskap mot en helhetligekklesiologi og kirkelig orden.

   Et funksjonalistiskembetssyn og en kongregasjonalistiskkirkeforstŒelse finner ikkenoe direkte st¿tte i CA VII, og blir derfor et misbruk av denne artikkelen nŒrden trekkes i den retningen, slik det ofte gj¿res.

 

E. Det evangelium (evangelisk frihet), og det spiritualistiskekirkebegrep som de facto oppl¿ser det forpliktende kirkefellesskapet oggj¿r hele kirkens ordo omtil et adiaforon og til et sp¿rsmŒl om individuell frihet – underpŒberopelsen av evangeliet, representerer et annet evangelium enn bibelens oger en annen kirke enn den Jesus grunnla pŒ apostlene. Vi kan ikke brukeevangeliet til Œ frigj¿re oss fra den forpliktelsen som kirkelig fellesskap er.Evangelisk frihet er ikke frihet fra kommunion. Det er i sŒ fall et annetevangelium enn det jeg bekjenner meg til i den tredje trosartikkelen.

 

Jeg har nevnt disse fem punktene, som kunne v¾rt flere – (f.eks.det formastelige i Œ kalle Kristi legeme, Kristi Kirke, for et stillas) –for Œ illustrere at vi mŒ rydde opp i en rekke forestillinger f¿r vi kan kommevidere. Dersom vi fortsetter Œ bygge kirke pŒ disse premissene, slik vi faktiskhar gjort og tenkt, da bygger vi, slik jeg ser det, feil. Da er vi selv en delav det ekklesiologiske problemet i vŒr tid. Og vi vil ikke komme til rette medbekjennelsessp¿rsmŒlet, og til rette med sp¿rsmŒlet om kirkelig fellesskap med hvem, og om hva som skal ligge til grunn for en forpliktendekommunion. Kommer vi ikke opp av vŒr egen ekklesiologiske hengemyr vil vi ikkeoppleve annet enn at bekjennelsesstrebende kristendom av s¾rnorsk avtapning skrumperinn i stadig mindre grupperinger av sekterisk art. For det som alle dissenevnte forutsetningene ikke legger til grunn, det er en apostolisk kirkerett. Skal vi s¿ke kirkelig fellesskap mŒ det skjepŒ kirkerettslig grunn. Det er kirkeretten som har kollapset i vŒr kirke.

 

4. Kirkelig fellesskap med hvem

Heresiproblemet er det som reiser sp¿rsmŒlet om kommunion med hvem. Vi skal nemlig ikke ha kommunion medvrangl¾rere og skismatikere som f¿rer Guds folk vill.[23]Det l¾rer Skriften oss. Men utenfor en apostolisk kirkerett blir l¾retukten ogkirketukten overgitt til den enkelte sin samvittighet pŒ Skriftens grunn. Deter ikke apostolisk. For deter en felleskirkelig oppgave Œ s¿rge for at l¾ren blir ivaretatt og overgittvidere. Og det er et biskoppelig ansvar Œ f¿re tilsyn med bŒde prester ogmenigheter slik at troen styrkes og vrang l¾re settes hinder for.[24]I vŒr kirke er biskopen fratatt den kirkerettslige muligheten til Œ f¿re ettilstrekkelig l¾retilsyn. Hvorfor? Fordi det som underst¿tter vŒrt bispeembeteer ikke et apostolisk l¾reembete i historisk suksesjon med kirkens overlevertetrosskatt, men et embete som henter sitt mandat fra kongen i statsrŒd og etdemokratisk valgt kirkem¿te. Det vil derfor til enhver tid v¾re den rŒdende politiske og kirkelige sosiologi som gir legitimitet til den kirkerettsligeut¿velsen av bispeembetet. Det er det som gj¿r at vi kan fŒ slike merkelige, ogi og for seg helt uforstŒelige konsekvenser som at vŒr broder B¿rre Knudsenmister kappe og krage, mens Tor B. J¿rgensen kan bli biskop.

   Dette kollapset ikirkeretten vis a vis bekjennelsesgrunnlaget er ikke gjenopprettelig med dagenskirkeorden. VŒr kirke har kollapset som Kirke pŒ sitt mest fundamentale, nemligŒ forvalte kirkens overleverte trosskatt. Og grunnen ligger ganske enkelt i detgrunnlag hvor kirken henter sin legitimitet, hos fyrstebiskoper utnevnt avKongen og i det alminnelige prested¿mme, l¿srevet fra forpliktelsen pŒ en allmennkirkeligtradisjon. Kirken er bŒde i topp og bunn, vanstyrt.

   Min konklusjon er;jeg har ikke noen tro pŒ DnkÕs framtid som Kirke. Men jeg har tro pŒ at manged¿pte og troende mennesker i Dnk kan berges for Guds rike og f¿res tilbake tilet kirkelig fellesskap pŒ apostolisk grunn, men veien dit kan synes bŒdesosiologisk sett, og mange vil sikkert ogsŒ mene teologisk, sv¾rt lang. Forveien fra frivillige lekmannsorganisasjoner til forpliktende kirkelig kommunionunder et apostolisk legitimt tilsyn, den veien synes for meg som en nestenuoverstigelig barriere. Men samtidig mener jeg ut fra vŒr aktuelle situasjon i Dnkog vŒr ¿kumeniske forpliktelse, slik Kristus selv ber for vŒr enhet, at det erden barrieren vi nŒ er kalt til Œ overvinne.

 

Praktisk talt stŒr vi overfor to alternativer i vŒr tid. Enten 1) Œs¿ke fellesskap pŒ apostolisk grunn i et st¿rre ¿kumene. Eller 2) Œ tvilholdepŒ retten til Œ etablere kirkefelleskap i celler, frikirker,bekjennelsesgrupper etc. etc. Men det siste kommer i sŒ fall i konflikt medforpliktelsen vi har som kristne til Œ synliggj¿re kirkens fellesskap i enfelles kommunion. Frikirketanken er ikke apostolisk. Partivesen er ubibelsk.[25]Kommunionen er vŒrt kall! Enhet er vŒrt kall.

 

5. Hva med fellesskapet i Den norske kirke?

Dersom apostolisitetog katolisitet –slik disse begrepene finnes i vŒr apostoliske og nikenske bekjennelse – ergrunnlag for kirkelig fellesskap, kan vi pŒ dette grunnlag trekke l¾remessigegrenselinjer, samt pŒ bibelens grunn avholde oss fra kommunion med de som il¾re og liv f¿rer mennesker vill. Vi har ingen kirkelig eller bibelsk forpliktelse til kommunion med autonome, frittgŒende,vrangl¾rende biskoper, som ikke holdes pŒ plass av Skriftens ord, etbispekollegium eller forpliktende kirkel¾re slik den er nedfelt i en allmennkirkeligarv.

   Hvordan vil jegselv forvalte dette som prest i Dnk? Jo, inntil jeg selv har funnet veien– enten sammen med br¿dre og s¿stere i Dnk over i et st¿rre ¿kumene medgyldig tilsyn for menigheter og prester – sŒ vil jeg forholde meg sv¾rtpragmatisk med tanke pŒ kirkelig fellesskap i Dnk. Jeg s¿ker ikke forpliktelseninnover i Dnk sitt kirkelandskap, men utover mot den Kirken som b¾rer Kirkenskjennetegn.

   Samarbeid og praktiskfellesskap er noe annet. NŒr det gjelder samarbeid kan vi f¿le oss ganske frie.Der gjelder formaningen om Œ la alle mennesker merke hvor gode og milde dereer.[26]For all del, samarbeid og v¾r hyggelige over en lav terskel. La alle godekrefter stŒ sammen der de kan i samfunnet og i mellommenneskelige relasjoner. Skapikke un¿dvendig avstand og konflikter, men vis smidighet og raushet ogsŒ itverrkirkelig og indrekirkelig sammenheng. Men det er ikke det som er tema i dag. I dag er tema kirkeligfellesskap – med hvem – om hva? Og slik jeg definerte det innledningsvis, sŒhandler det om den dypeste kirkelige tilh¿righeten. Den obligatio som hviler pŒ oss til felles kommunion. Og nŒrdet gjelder kommunion, da gŒr det hellige skillelinjer i min teologi. De skillelinjenegŒr jeg ikke over, selv om dette skulle stride mot det sŒkalte kirkerettsligeminimum og biskoplige pŒlegg.

   Samtidig, fordi jeghar gitt opp troen pŒ en framtid for Dnk som Kirke, sŒ har jeg ogsŒ i en vissforstand lagt ned bekjennelseskampen i denne kirken. Nemlig i den forstand atjeg har tro pŒ at klassisk kristendom igjen skal vinne dominerende rom i kirken.Bekjennelseskampen mŒ v¾re positivt byggende og ikke defensivt tapende. Detbetyr i praksis at jeg kommer til Œ v¾re pragmatisk i min tjeneste som prest idenne kirken. Jeg kommer til Œ selektiv med Œ si i fra om det skjer ting ikirken som ikke burde skjedd, fordi det er ikke annet Œ forvente. Om HelgeHognestad, Siri Sunde eller Tor B. J¿rgensen, eller vi skulle fŒ prester i Dnksom den danske Thorkild Grosb¿ll, la de styre pŒ. Vihar andre ting Œ arbeide for enn Œ renske Dnk for slike. Det har vi likevelingen kirkerettslig mulighet til. Men jeg vil si i fra, og bekjenne i ord oghandling der det er n¿dvendig i forhold til den biskop jeg stŒr under tilsynav, og det som r¿rer ved menighetenes liv i de sokn der jeg er prest. Jeg vilogsŒ heve r¿sten om br¿dre lider urett i Dnk pŒ grunn av sin troskap mot HerrenJesus og den apostoliske tro.

 

6. Kirkelig fellesskap - med hvem - om hva?

La meg pŒ bakgrunn av det jeg har sagt til nŒ pr¿ve Œ utmynte et kortsvar pŒ det sp¿rsmŒlet som er reist.

   Jeg har definertsp¿rsmŒlet etter kirkelig fellesskap med hvem, som etsp¿rsmŒl etter Kirken selv. Og sp¿rsmŒlet etter kirkelig fellesskap om hva, som et sp¿rsmŒl etter kirkefellesskapets sentrum, kommunionen. Kan vifinne Kirken selv i Dnk? Mitt korte svar pŒ sp¿rsmŒlet er nei. Kan vi v¾re forpliktet pŒ kommunionen i Dnk?Mitt korte svar pŒ det sp¿rsmŒlet er nei. Men det fritar oss ikke fra forpliktelsen pŒ kirkelig fellesskap ogkommunion. Det er derfor et sv¾rt betimelig sp¿rsmŒl Œ reise i vŒr tid;Kirkelig fellesskap – med hvem – om hva?

   Personlig har jeg ibrevs form utfordret de fem konservative biskopene i L¾renemnda til Œ vise nyvei, Œndelig lederskap og til ogsŒ Œ gŒ veier som danner et nytt kirkerettsliggrunnlag for bekjennelsestro kristendom i vŒrt folk. Det mŒtte i sŒ fall v¾refor Œ f¿re Dnk inn pŒ sporet igjen av Œ v¾re en apostolisk inntakt Kirke at degjorde noe slikt. Det hadde v¾rt stort om vi kunne fŒtt eie hŒp om noe slikt.Men kan vi hŒpe pŒ det?

   Odd Bondevik er densom har gŒtt lengst i Œ ville markere, men da i den mildeste formen, nemlig ŒgŒ av som biskop. Det sa han etter m¿tet her pŒ Fjellhaug for ett Œr siden. Jeghar ikke tro pŒ at mitt vesle initiativ nŒr fram. Og – tilgi meg – jeghar heller ikke tro pŒ at en samlet ÓtrusselÓ fra organisasjonene hartroverdighet nok til Œ nŒ fram i bispekollegiet og pŒ kirkem¿tet.

   Derfor kjenner jegat det eneste alternativet vi har, med mindre vi vil rendyrke frikirketanken,det er Œ s¿ke et nytt ¿kumene, og peke pŒ dette ¿kumene som en felles vei forkristenfolket i Norge som b¾rer med seg en evangelisk-luthersk arv, men som vetat Kirken verken er luthersk eller norsk, men at Jesu Kristi kirke i bunnen erapostolisk og katolsk.

   Dennordisk-katolske kirke har fors¿kt en slik vei. De har funnet et hjem, et stedfor forpliktende kommunion.

   I nyere tid har Messiaskirken(Den lutherske kirke i Norge) samlet seg i et st¿rre luthersk ¿kumene med r¿ttertil USA og Missouri synoden, og funnet forpliktende kommunion.

   Valgmenigheter medklassisk tilsyn er l¿sningen som Norges-kirken peker pŒ som en l¿sning for DnkÕsframtid, men uten at kommunionssp¿rsmŒlet har blitt behandlet utf¿rlig der.

   Jo, det spriker.Noen gŒr over i Frikirken, noen til DELK, og noen tar steget over til denOrtodokse kirke eller konverterer til Den romersk-katolske kirke. Vi ser at Normisjonsmenigheter (Norkirken, IMI-kirken, Storsalen etc.) selvstediggj¿res og blir merog mer autonome pŒ siden av Dnk. Og Indremisjonsforbundet og Misjonssambandettenker mer og mer langs linjer om forsamlingsbygging. Det er sosiologien somfanger oss.

   Min r¿st i dennedebatten er; vi mŒ alle kjenne kallet til Œ bryte opp og s¿ke en kirkelig enhetfor en ny tid, og jeg tror vi mŒ gj¿re det i en eller annen protestantisksamlet dialog med den Kirken som hadde den kirkelige jurisdiksjonen her ilandet fra kristningen til reformasjonen. Ikke mindre enn det. Hvor mange somvil gŒ den veien er for meg uinteressant, sŒ lenge jeg ser det som vŒrt kall.

 



[1] Foredrag tilinnledning ved seminar pΠFjellhaug skoler 14. februar 2007

[2] NŒr jeg her brukeruttrykket ÓvŒr kirkeÓ er det med utgangspunkt i Den norske kirke. Det erlikevel verd Œ merke seg at de synspunktene som jeg fremmer i dette foredragetogsŒ i det store og hele gjelder for frikirkene vŒre og sogar hele denprotestantiske kirkebevegelsen

[3] ¯stereng, Dag ¯ivind. L¾renemnda– et vendepunkt? artikkel i: L¾re og liv 1/2006, s. 44

[4] Joh.15,12

[5] jfr. Heb.10,25

[6] De apostoliske fedres. 46. Luther Forlag, Oslo 1984

[7] jfr. Apg. 2,42; 1Kor.1,16; 2 Kor. 13,13; Gal. 2,9; 1 Joh.1,3 og 7

[8] jfr. Jud. 1,3

[9] jfr. 2Tim.1,13-14; 1Tim.6,20-21

[10] Ordo er en fellesbetegnelse for den kirkerettsligeorden som skal gjelde i kirken. Det dreier seg i s¾rlig grad om det kirkelige embete og omgudstjenesteordning. Kirkens ordo er en del av det forpliktende l¾regrunnlaget vi finner i Skriften og iapostolisk tradisjon

[11] jfr. Efes.1,22f; Kol.2,9f

[12] jfr. Mark.3,14;Uttrykket Óde tolvÓ stŒr helt sentralt i Det nye testamente

[13] jfr. Efes.2,20

[14] jfr. Matt.16,18f; Joh.21,15ff; Apg.15,7; 1Kor.15,5

[15] jfr. Gal.1,18; Gal.2,8-9

[16] jfr. Apg.15,1-29

[17] jfr. Apg.6,6; 1Tim.5,22; 2Tim.1,6

[18] Brown, Raymond E. The Churchesthe Apostles left behind. Paulist press, New York/Mahmah 1984

[19] jfr. Confessio Augustana art. VII

[20] Med uttrykkene esse og bene esse skiller vi mellom det som h¿rer med tilkirkens eksistens (esse betyrv¾re/eksistens) og det som tjener til kirkens beste (bene esse betyr velv¾re). En avgj¿rende debatt er f.eks. ombispeembetet h¿rer med til kirkens esse og derfor er en uoppgivelig forutsetning for at kirken skal v¾rekirke, eller om det er en ordning som bare tjener til kirkens bene esse, men som i praksis kan opph¿re Œ eksistereuten at kirken opph¿rer Œ eksistere som kirke av den grunn. (Undertegnede er avden overbevisning at bispeembetet h¿rer med til kirkens esse og h¿rer hjemme under jus divinum, se neste fotnote)

[21] Jus humanum betyr menneskelig rett. Det brukes om den kirkerettslige orden somer etablert i kirken ut fra menneskelige hensyn og fornuft. Jus humanum b¾rer derfor ikke med seg krav pŒ eviggyldighet og kan endres med tiden. Motsetningen til jus humanum er jus divinum (guddommelig rett). Det som kan sorteresunder jus divinum gj¿rkrav pŒ evig gyldighet og guddommelig autoritet.

[22] jfr. den latinske teksten til CA ÓÉ et recteadministrantur sacramentaÓ

[23] jfr. Rom. 16,17; 2Tess. 3,14; Tit.3,10; 2Joh. 10;

[24] jfr. Apg. 20,28f; Tit. 1,6-9; 1Pet.5,2ff

[25] jfr. 1Kor. 1,10-13; Rom. 15,5-7;

[26] Fil. 4,5