Kirkelig fellesskap – med hvem

Kirkeligfellesskap – med hvem – om hva?[1]

1. Innledning

Vår kirke[2] er i krise.Noen vil kanskje si at dette utelukkende er en teologisk krise, mens andre av oss ser at denne teologiskekrisen langt på vei harkommet dit den er i dag på grunn av en ordningsmessig krise. En krise jeg vil mene har ligget latent ivår kirke lenge, men som på grunn av et enhetlig samfunn har ligget mer som enulmende ”vulkan” under kirkefellesskapet. Nå er denne ”vulkanen” i ferd med åbryte ut og skape et nytt og ugjenkjennelig kirkelandskap for Guds folk.

På veien videre erdet uunngåelig å komme utenom konfrontasjonen med situasjonen. Og det eruunngåelig å komme utenom et oppbrudd fra de dype spor som norsk kirkeliv og kristenlivhar gått i gjennom lang tid. Jeg skrev i en artikkel i kirkebladet Lære ogliv etter siste lærenemndfølgende: ”Den videre debatten må for alt i verden ikke føres inn i gamlekirkepolitiske spor der kirkelige organer, organisasjoner oginteressefellesskap innen Dnk i kjent stil posisjonerer seg etter alleforutsigbarhetens spilleregler. Dette er i så fall den største hindring for atkirkekampen skal lykkes!”[3]

Vi må opp avsporene, om ikke sporene skal bli vår bane og styre oss. Fortsetter vi i degamle sporene kan nok organisasjonene ennå en tid makte internt å demme opp forskadevirkningene av den kirkelige situasjonen. Men det representerer ingen løsning, og vi vil på sikt selv forvitre under utviklingenav tidsåndens kvern.

2. Kommunion

Temaet som er gitt meg er Kirkelig fellesskap – med hvem– om hva? Men bak dettepraktisk-teologiske spørsmålet om hvem og hva, så ligger det et mer grunnleggende teologiskspørsmål, nemlig spørsmålet etter; hvilket grunnlag det kirkelige fellesskapet er bygget på, hva som binder det sammen, hva som er Kirkens orden, og hva som er i stand til å føre Kirkenvidere. Det er ikke mulig åsi noe prinsipielt om kirkelig fellesskap med hvem og om hva, uten også å si noen om selve grunnlaget for dettefellesskapet. Men nettopp gjennom å si noe om grunnlaget, er det også mulig åsi noe om hvem og hva.

Jeg vil nåinnledningsvis få definere kirkelig fellesskap som et spørsmål etter et synlig åndeligfellesskap, som et spørsmåletter kristen enhet og nattverdfellesskap, kommunion. Dypest sett et spørsmål etter Kirken selv.Det er ikke et kart over hvem vi kan samarbeide med det spørres etter,alliansepartnere eller noe slikt, men etter hvem vi hører sammen med, og må dele kommunionen med.

Som en heltgrunnleggende forutsetning for hvordan vi tenker om kirkelig fellesskap, må vita innover oss dette at kirkelig fellesskap er en obligatio, en skyldighet, en plikt, en livsform vi ikkehar anledning til å frigjøre oss fra. Og denne obligatio, dette som gjør kirkelig fellesskapobligatorisk, det praktiseres i svært dårlig grad i vår kirkelige kultur, og vihar liten bevissthet i kristenfolket om denne skyldigheten. Men vi har ikke lovtil å stille oss utenfor eller uforpliktende til den som kristne. Uten at vi legger denneforutsetningen til grunn, forpliktelsen på det kirkelig fellesskap, vil vi ikke snakke samme språk i forhold tildet som er tema, kirkelig fellesskap.

Jesus sa: ”Detteer mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.”[4]I Efeserbrevet 4,3 blir vi kalt til å gjøre enhver anstrengelse for å vokte denÅndens enhet som skal råde i Kirken. Fokuset hos Paulus er rettet mot denforpliktelsen som dette er til Kirkelig enhet og fellesskap. Hebreerbrevetsforfatter formaner som kjent til å møte fram når menigheten samles,[5]og denne bibelske formaningen kommer igjen hos de apostoliske fedre. I Ignatiussitt brev til Efeserne 5,3 kan vi bl.a. lese: ”Den som da ikke kommer tilmenighetens gudstjeneste er allerede overmodig og har dømt seg selv. …”[6]Forpliktelsen på fellesskapet er helt fundamental, i Skriften, så vel som i dentidlige apostoliske tradisjon.

Enhver som studererDet nye testamente sitt vitnesbyrd om denne saken vil fort finne det sammemønsteret, den samme forpliktelsen, de sterke bånd som knytter fellesskapet avdøpte sammen til ett legeme, og gjennom eukaristien synliggjør og manifestererKirkens koinonia, kirkens fellesskap, den kirkelige kommunion.[7]

Dette koinonia,denne delaktigheten i Kirkens fellesskap, denne kommunion, bygger ikke påfrivillighet, uavhengighet eller vennskap, men på en sakramentalt forpliktendeenhet og en felles bekjennelse til Kristus som Herre og den tro som er overgitttil de hellige.[8] Utenfordenne enhet finnes det ikke kirkelig fellesskap, men det kan nok finneskristelighet og kristelig virksomhet, men ikke kirkelig fellesskap, kommunion.

Fra en side settskulle dette være tilstrekkelig for å svare på vårt tema Kirkelig fellesskap– med hvem – om hva?med å si; bibelen, apostlene og deres etterfølgere gir oss ikke noe valg– vi er forpliktet på fellesskapet med alle de døpte, og til å møte framved Kirkens gudstjenester og dele den samme eukaristi. Vi er kalt til å delekommunion med hverandre. Det er kirkens orden, og den apostoliske ordre tiloss. Ja, det er Jesu bud!

3. Hva grunnlaget for kirkelig fellesskap ikkeer

Når det kirkelige fellesskapet er en forpliktelse, en skyldighet, en obligatio, så melder følgende spørsmål seg; hvor finner vi dette fellesskapet? Med hvem kan vi ha dette fellesskapet? Og omkring hva er det vi samles om i dette fellesskapet?

Og for å svare pådet vil jeg begynne med å si noe om hva det ikke er vi samles om, men som i vår aktuelle situasjon ofte blir brukt sombegrunnelse for å holde fast på det fellesskapet vi nå har i Den norske kirke(Dnk). Jeg vil peke på de dype sporene vi må opp av og ut av.

Debatter omkringkirkeordning og veivalg har ofte vist seg som en evig runddans, fordi vitviholder på en teologisom i grunnen er vel så mye et forsvar for en sosiologi. Skal vi komme noen vei videre i fellesskap,og ikke bare hver for oss, så må vi være villige til å stille en egendiagnosepå vår egen kirketenkning. Og også vise evne og vilje til å åpne opp for andreperspektiver enn de som har vært kirkepolitisk korrekte i vår hjemligelutherske andedam. Jeg mener at vi som sitter her, vi er selv en del av vårtids ekklesiologiske krise. Det er ikke bare en krise som finnes over oss, påbispenivå, eller hos kirkestatsråden, men krisen ligger i systemet som både Indre-,ytre-, Nor- og Sambandsmisjon er en del av. Derfor må vi også gå i oss selv omvi skal ha tro på en bærekraftig Kirke og et legitimt kirkelig fellesskap iframtiden. Jeg vil derfor nå peke på hva kirkelig fellesskap ikke bygger på, ogsamtidig – ganske stikkordsmessig (på grunn av tiden) peke på alternativtenkemåte.

A. Kirkensfellesskap er ikke grunnlagt på gode prester. Når gode prester blir brukt sombegrunnelse for å holde fast på et menighetsliv og på et kirkelig fellesskaplokalt, da blir de gode prestene misbrukt. For Kirkens Herre har ikke grunnlagtkirken på kvaliteten av presteskapet, men på det store depositum han har betrodd kirken, og dermed ogsåpresteskapet.[9] Det er nokpastoralteolog i meg til å vite om de apostoliske formaningene til menighetenspresbytere, men disse formaningene handler nettopp om troskap mot dettedepositum, denne overleveringen, denne fagre skatten.

Jeg vil heller væremed på å si at fellesskapet er grunnlagt på gode biskoper. For biskopensoppgave er å sørge for kirkens enhet og at alle prestene, enten de er godeeller mindre gode, forvalter Guds ord og sakramentene i samsvar med Kirkenstro, bekjennelse, overlevering og orden. I samsvar med det som Kirkens Herrehar betrodd Kirken.

Av og til får jeghøre det; du trenger vel ikke bry deg om hva biskopen står for. Du er jo en godprest som kan ha frimodighet på bibelens grunn! Men da er mitt svar tilbake. Ja,det kan du kanskje ha rett i når det gjelder frimodighet, men vi bygger ikkekirke på min frimodighet på bibelens grunn. Hva betyr det om jeg er en godprest på bibelens grunn, hvis ikke det jeg forkynner og lærer og praktiserer somprest har støtte av kirken, men blir mitt private vitnesbyrd? Hva når kirkenselv, med biskopen i spissen vender oss ryggen?

Hva nårkonfirmantene mine spør om hva som er rett og sant i spørsmålet om kvinneligeprester, sex før ekteskapet, homofilt samliv, fortapelsen etc.? Hva når jeg somprest i Dnk skal veilede i sjelesorg, eller rettlede menighetsrådet og stillekriterier for liv og lære blant kirkens frivillige medarbeidere som har enforkynnende oppgave i kirken etc. Da er det kirkerettslig og teologisknødvendig for meg som prest å hente støtte for mitt syn, ikke bare i Skriften,men i det kirkelige fellesskapet og i en kirkelig orden. Jeg må ha en biskop som gir det jeg forkynner iKristi sted legitimitet, oppmuntring og ros. Og om jeg skulle si noe som varvrangt, ville jeg satt pris på den biskop sin omsorg, og menighetene skulleforvente denne omsorg fra Kirken at jeg ble irettesatt som prest. Nå kan jegetter hvert bli grundig irettesatt fordi jeg sier noe som står i Skriften. Jegmå holde det for meg selv fordi det mangler kirkelig legitimitet og skaper baredårlig image for kirken.

Så for å konkluderedette punktet; Kirkens fellesskap er ikke grunnlagt på gode prester, men på etfungerende apostolisk tilsyn.

B. Kirkensfellesskap er ikke grunnlagt på det alminnelige prestedømme som demokratisk styringsorganfor kirkens ordo,[10]enten det er i kraft av den døpte keiser eller konge eller statsråd, eller ikraft av det troende lekfolk. Det er en konstruert forestilling som har vokstfram som en ettervirkning av reformasjonen og er en politisk tanke som irealiteten fører til sekularisering av kirken, noe som er empirisk bevistgjennom utviklingen i de protestantiske kirkesamfunn, særlig de siste 100årene. Og, det er samtidig et åpenbart misbruk av 1Petersbrev 2,5 og Åp.1,6,når disse tekstene brukes som utgangspunkt for kirketanken i Det nye testamente.De taler om Guds folk, det er riktig, og om Guds folks stilling innfor Gud iden nye pakt, men de handler ikke om kirkestyret, det er forskjellen.

I stedet finner vihelt klart en hierarkisk struktur for kirkens orden i Det nye testamente.Kristus er hodet, [11] grunnlagtpå de tolv,[12] påapostlene og profetgrunnvollen.[13]Vi har nøkkeltekster som vitner om et hierarki i apostelflokken, der Simon Peterhar lederrollen mellom apostlene.[14]Dette avspeiler seg også i måten Paulus blir akseptert som apostel på, nemlig imøte med Peter.[15] Apostelkollegietsom vi møter på apostelmøtet i Jerusalem vitner samtidig om at menighetene somvar spredt rundt om ikke var autodidakte, men hentet sin læremessige autoritet i apostolisk og kirkeligkonsensus.[16] Den videreoverleveringen av tjenestene skjedde suksessivt gjennom håndpåleggelsen oginnsettelsen i menighetene.[17]Og den videre utviklingen i ur- og oldkirken bærer en stadfestelse med seg omat Den Hellige Ånd konsoliderte denne orden som i Det nye testamente kun er isin vorden.

Kirkens fellesskap er derfor ikkegrunnlagt på det alminnelige prestedømme, men på Kristi sendelse av apostlene,og apostlenes lære og formaninger, som danner fundamentet for den kirkerettensom raskt etablerte seg i kjølvannet av aposteltiden. Til et overbevisendestudium omkring dette kan jeg vise til nytestamentleren Raymond E. Brown, ihans bok: The Churches the Apostles left behind.[18]

C. Kirkensfellesskap er heller ikke grunnlagt på karismatisk lederskap, kongemakt elleren sosiologisk forankret enhetskultur, slik enhetsbåndet de facto har vært i vår kirke siden reformasjonen. I Dnkhar det vært kongemakten/staten, samt en stor grad av enhetskultur som har værtdet faktiske enhetsbåndet i vår kirke. Det har langt på vei vært en mer sosiologiskenn en læremessig, bekjennelsesmessig og forpliktende enhet i forhold til kirkens dogma (forpliktendelæresetninger). Dette ser vi hver gang kirkens lære er blitt berørt, og Lærenemndaer det fremste beviset på dette. Det er ikke kirkens dogma som står i sentrum.Heller ikke sannhetsspørsmålet, men summen av de synspunkter som finnesinnenfor kirkefellesskapet. Det er det som blir det normerende, fordi kirken ikke har evne til å rive segløs fra falske enhetsbånd, og knytte seg opp til de enhetsbånd som Kirken skalbygges på.

For kirkenstverrstruktur, organisasjonene har det vært karismatisk lederskap rundt skikkelser som Ole Hallesby, LudvigHope, Øivind Andersen og Carl Fredrik Wisløff, samt en enda mer sneverenhetskultur som har vært enhetsbåndet mellom de kristne. Når denneenhetskulturen blir utfordret vil organisasjonene få store problemer med åholde organisasjonene samlet på teologiske premisser. Bare så lenge det internter sosialt akseptert og et demokratisk flertall for et syn kan detopprettholdes i organisasjonen. Apostolisk tradisjon står svakt som argument,selv om denne tradisjonen har tydelige røtter i Skriften. Det ser vi iNormisjons og Frikirkens syn på kvinnelig prestetjeneste, og dette vil Misjonssambandeterfare til fulle når forsamlingsbyggingen i organisasjonen har kommet så langti selvstendiggjøring at kvinnelig lederskap i forsamlingene må avklares. Hvagjør dere da med disse tekstene?

De såkalte ”høvdingene,”det karismatiske lederskapet, skapte i sin tid en enhetskultur som har vært etenhetsbånd i organisasjonene. De klarte å forplikte på et sterkt bibelsyn somskapte en sosiologisk bibeltroskapsidentitet. Det var denne identiteten omkringbibelen som Guds ord som har båret fellesskapet, og som har skapt denkirkeforståelsen som nesten utelukkende går ut på at kirken er der hvor noensamles om Guds ord i troskap mot dette ordet.

For å oppsummeredette punktet; Kirkens enhet i Norge, i Dnk og kirkens organisasjoner, harrealiter vært og er ensosiologisk enhet, og i mindre grad en teologisk enhet, og knapt nok enekklesiologisk enhet.

D. Kirken erheller ikke grunnlagt på en funksjon der evangeliet forkynnes og sakramentene forvaltes,[19]men et personalt fellesskap med Den treenige Gud og hele Guds folk gjennomKirken som midler, under det vi gjerne kaller for kirkens kjennetegn, notaeecclesiae.

Augustana artikkelVII er en utfordring for oss i kirketenkningen. Her er vi på reformatorisk markpå selve slagmarken. Hvordan Augustana VII skal forsåes er én ting, og samtidigdette med hva som hører med kirkes esse og bene esse.[20]For min del har jeg kommet fram til at Augustana VII ikke må brukesreduksjonistisk på den måten at den legitimerer brudd på kirkens orden selv omdenne orden sorterer under jus humanum.[21] Men bareskal brukes som et kirkerettslig skjold mot heresi. Med andre ord; AugustanaVII er ikke skrevet for å gi grunnlag for brudd på den forpliktende kommunionen.Tvert om. Der sakramentene blir forvaltet rett[22]må det jo være i troskap mot en helhetligekklesiologi og kirkelig orden.

Et funksjonalistiskembetssyn og en kongregasjonalistiskkirkeforståelse finner ikkenoe direkte støtte i CA VII, og blir derfor et misbruk av denne artikkelen nården trekkes i den retningen, slik det ofte gjøres.

E. Det evangelium (evangelisk frihet), og det spiritualistiskekirkebegrep som de facto oppløser det forpliktende kirkefellesskapet oggjør hele kirkens ordo omtil et adiaforon og til et spørsmål om individuell frihet – underpåberopelsen av evangeliet, representerer et annet evangelium enn bibelens oger en annen kirke enn den Jesus grunnla på apostlene. Vi kan ikke brukeevangeliet til å frigjøre oss fra den forpliktelsen som kirkelig fellesskap er.Evangelisk frihet er ikke frihet fra kommunion. Det er i så fall et annetevangelium enn det jeg bekjenner meg til i den tredje trosartikkelen.

Jeg har nevnt disse fem punktene, som kunne vært flere – (f.eks.det formastelige i å kalle Kristi legeme, Kristi Kirke, for et stillas) –for å illustrere at vi må rydde opp i en rekke forestillinger før vi kan kommevidere. Dersom vi fortsetter å bygge kirke på disse premissene, slik vi faktiskhar gjort og tenkt, da bygger vi, slik jeg ser det, feil. Da er vi selv en delav det ekklesiologiske problemet i vår tid. Og vi vil ikke komme til rette medbekjennelsesspørsmålet, og til rette med spørsmålet om kirkelig fellesskap med hvem, og om hva som skal ligge til grunn for en forpliktendekommunion. Kommer vi ikke opp av vår egen ekklesiologiske hengemyr vil vi ikkeoppleve annet enn at bekjennelsesstrebende kristendom av særnorsk avtapning skrumperinn i stadig mindre grupperinger av sekterisk art. For det som alle dissenevnte forutsetningene ikke legger til grunn, det er en apostolisk kirkerett. Skal vi søke kirkelig fellesskap må det skjepå kirkerettslig grunn. Det er kirkeretten som har kollapset i vår kirke.

4. Kirkelig fellesskap med hvem

Heresiproblemet er det som reiser spørsmålet om kommunion med hvem. Vi skal nemlig ikke ha kommunion medvranglærere og skismatikere som fører Guds folk vill.[23]Det lærer Skriften oss. Men utenfor en apostolisk kirkerett blir læretukten ogkirketukten overgitt til den enkelte sin samvittighet på Skriftens grunn. Deter ikke apostolisk. For deter en felleskirkelig oppgave å sørge for at læren blir ivaretatt og overgittvidere. Og det er et biskoppelig ansvar å føre tilsyn med både prester ogmenigheter slik at troen styrkes og vrang lære settes hinder for.[24]I vår kirke er biskopen fratatt den kirkerettslige muligheten til å føre ettilstrekkelig læretilsyn. Hvorfor? Fordi det som understøtter vårt bispeembeteer ikke et apostolisk læreembete i historisk suksesjon med kirkens overlevertetrosskatt, men et embete som henter sitt mandat fra kongen i statsråd og etdemokratisk valgt kirkemøte. Det vil derfor til enhver tid være den rådende politiske og kirkelige sosiologi som gir legitimitet til den kirkerettsligeutøvelsen av bispeembetet. Det er det som gjør at vi kan få slike merkelige, ogi og for seg helt uforståelige konsekvenser som at vår broder Børre Knudsenmister kappe og krage, mens Tor B. Jørgensen kan bli biskop.

Dette kollapset ikirkeretten vis a vis bekjennelsesgrunnlaget er ikke gjenopprettelig med dagenskirkeorden. Vår kirke har kollapset som Kirke på sitt mest fundamentale, nemligå forvalte kirkens overleverte trosskatt. Og grunnen ligger ganske enkelt i detgrunnlag hvor kirken henter sin legitimitet, hos fyrstebiskoper utnevnt avKongen og i det alminnelige prestedømme, løsrevet fra forpliktelsen på en allmennkirkeligtradisjon. Kirken er både i topp og bunn, vanstyrt.

Min konklusjon er;jeg har ikke noen tro på Dnk’s framtid som Kirke. Men jeg har tro på at mangedøpte og troende mennesker i Dnk kan berges for Guds rike og føres tilbake tilet kirkelig fellesskap på apostolisk grunn, men veien dit kan synes bådesosiologisk sett, og mange vil sikkert også mene teologisk, svært lang. Forveien fra frivillige lekmannsorganisasjoner til forpliktende kirkelig kommunionunder et apostolisk legitimt tilsyn, den veien synes for meg som en nestenuoverstigelig barriere. Men samtidig mener jeg ut fra vår aktuelle situasjon i Dnkog vår økumeniske forpliktelse, slik Kristus selv ber for vår enhet, at det erden barrieren vi nå er kalt til å overvinne.

Praktisk talt står vi overfor to alternativer i vår tid. Enten 1) åsøke fellesskap på apostolisk grunn i et større økumene. Eller 2) å tvilholdepå retten til å etablere kirkefelleskap i celler, frikirker,bekjennelsesgrupper etc. etc. Men det siste kommer i så fall i konflikt medforpliktelsen vi har som kristne til å synliggjøre kirkens fellesskap i enfelles kommunion. Frikirketanken er ikke apostolisk. Partivesen er ubibelsk.[25]Kommunionen er vårt kall! Enhet er vårt kall.

5. Hva med fellesskapet i Den norske kirke?

Dersom apostolisitetog katolisitet –slik disse begrepene finnes i vår apostoliske og nikenske bekjennelse – ergrunnlag for kirkelig fellesskap, kan vi på dette grunnlag trekke læremessigegrenselinjer, samt på bibelens grunn avholde oss fra kommunion med de som ilære og liv fører mennesker vill. Vi har ingen kirkelig eller bibelsk forpliktelse til kommunion med autonome, frittgående,vranglærende biskoper, som ikke holdes på plass av Skriftens ord, etbispekollegium eller forpliktende kirkelære slik den er nedfelt i en allmennkirkeligarv.

Hvordan vil jegselv forvalte dette som prest i Dnk? Jo, inntil jeg selv har funnet veien– enten sammen med brødre og søstere i Dnk over i et større økumene medgyldig tilsyn for menigheter og prester – så vil jeg forholde meg sværtpragmatisk med tanke på kirkelig fellesskap i Dnk. Jeg søker ikke forpliktelseninnover i Dnk sitt kirkelandskap, men utover mot den Kirken som bærer Kirkenskjennetegn.

Samarbeid og praktiskfellesskap er noe annet. Når det gjelder samarbeid kan vi føle oss ganske frie.Der gjelder formaningen om å la alle mennesker merke hvor gode og milde dereer.[26]For all del, samarbeid og vær hyggelige over en lav terskel. La alle godekrefter stå sammen der de kan i samfunnet og i mellommenneskelige relasjoner. Skapikke unødvendig avstand og konflikter, men vis smidighet og raushet også itverrkirkelig og indrekirkelig sammenheng. Men det er ikke det som er tema i dag. I dag er tema kirkeligfellesskap – med hvem – om hva? Og slik jeg definerte det innledningsvis, såhandler det om den dypeste kirkelige tilhørigheten. Den obligatio som hviler på oss til felles kommunion. Og nårdet gjelder kommunion, da går det hellige skillelinjer i min teologi. De skillelinjenegår jeg ikke over, selv om dette skulle stride mot det såkalte kirkerettsligeminimum og biskoplige pålegg.

Samtidig, fordi jeghar gitt opp troen på en framtid for Dnk som Kirke, så har jeg også i en vissforstand lagt ned bekjennelseskampen i denne kirken. Nemlig i den forstand atjeg har tro på at klassisk kristendom igjen skal vinne dominerende rom i kirken.Bekjennelseskampen må være positivt byggende og ikke defensivt tapende. Detbetyr i praksis at jeg kommer til å være pragmatisk i min tjeneste som prest idenne kirken. Jeg kommer til å selektiv med å si i fra om det skjer ting ikirken som ikke burde skjedd, fordi det er ikke annet å forvente. Om HelgeHognestad, Siri Sunde eller Tor B. Jørgensen, eller vi skulle få prester i Dnksom den danske Thorkild Grosbøll, la de styre på. Vihar andre ting å arbeide for enn å renske Dnk for slike. Det har vi likevelingen kirkerettslig mulighet til. Men jeg vil si i fra, og bekjenne i ord oghandling der det er nødvendig i forhold til den biskop jeg står under tilsynav, og det som rører ved menighetenes liv i de sokn der jeg er prest. Jeg vilogså heve røsten om brødre lider urett i Dnk på grunn av sin troskap mot HerrenJesus og den apostoliske tro.

6. Kirkelig fellesskap - med hvem - om hva?

La meg på bakgrunn av det jeg har sagt til nå prøve å utmynte et kortsvar på det spørsmålet som er reist.

Jeg har definertspørsmålet etter kirkelig fellesskap med hvem, som etspørsmål etter Kirken selv. Og spørsmålet etter kirkelig fellesskap om hva, som et spørsmål etter kirkefellesskapets sentrum, kommunionen. Kan vifinne Kirken selv i Dnk? Mitt korte svar på spørsmålet er nei. Kan vi være forpliktet på kommunionen i Dnk?Mitt korte svar på det spørsmålet er nei. Men det fritar oss ikke fra forpliktelsen på kirkelig fellesskap ogkommunion. Det er derfor et svært betimelig spørsmål å reise i vår tid;Kirkelig fellesskap – med hvem – om hva?

Personlig har jeg ibrevs form utfordret de fem konservative biskopene i Lærenemnda til å vise nyvei, åndelig lederskap og til også å gå veier som danner et nytt kirkerettsliggrunnlag for bekjennelsestro kristendom i vårt folk. Det måtte i så fall værefor å føre Dnk inn på sporet igjen av å være en apostolisk inntakt Kirke at degjorde noe slikt. Det hadde vært stort om vi kunne fått eie håp om noe slikt.Men kan vi håpe på det?

Odd Bondevik er densom har gått lengst i å ville markere, men da i den mildeste formen, nemlig ågå av som biskop. Det sa han etter møtet her på Fjellhaug for ett år siden. Jeghar ikke tro på at mitt vesle initiativ når fram. Og – tilgi meg – jeghar heller ikke tro på at en samlet ”trussel” fra organisasjonene hartroverdighet nok til å nå fram i bispekollegiet og på kirkemøtet.

Derfor kjenner jegat det eneste alternativet vi har, med mindre vi vil rendyrke frikirketanken,det er å søke et nytt økumene, og peke på dette økumene som en felles vei forkristenfolket i Norge som bærer med seg en evangelisk-luthersk arv, men som vetat Kirken verken er luthersk eller norsk, men at Jesu Kristi kirke i bunnen erapostolisk og katolsk.

Dennordisk-katolske kirke har forsøkt en slik vei. De har funnet et hjem, et stedfor forpliktende kommunion.

I nyere tid har Messiaskirken(Den lutherske kirke i Norge) samlet seg i et større luthersk økumene med røttertil USA og Missouri synoden, og funnet forpliktende kommunion.

Valgmenigheter medklassisk tilsyn er løsningen som Norges-kirken peker på som en løsning for Dnk’sframtid, men uten at kommunionsspørsmålet har blitt behandlet utførlig der.

Jo, det spriker.Noen går over i Frikirken, noen til DELK, og noen tar steget over til denOrtodokse kirke eller konverterer til Den romersk-katolske kirke. Vi ser at Normisjonsmenigheter (Norkirken, IMI-kirken, Storsalen etc.) selvstediggjøres og blir merog mer autonome på siden av Dnk. Og Indremisjonsforbundet og Misjonssambandettenker mer og mer langs linjer om forsamlingsbygging. Det er sosiologien somfanger oss.

Min røst i dennedebatten er; vi må alle kjenne kallet til å bryte opp og søke en kirkelig enhetfor en ny tid, og jeg tror vi må gjøre det i en eller annen protestantisksamlet dialog med den Kirken som hadde den kirkelige jurisdiksjonen her ilandet fra kristningen til reformasjonen. Ikke mindre enn det. Hvor mange somvil gå den veien er for meg uinteressant, så lenge jeg ser det som vårt kall.

[1] Foredrag tilinnledning ved seminar på Fjellhaug skoler 14. februar 2007

[2] Når jeg her brukeruttrykket ”vår kirke” er det med utgangspunkt i Den norske kirke. Det erlikevel verd å merke seg at de synspunktene som jeg fremmer i dette foredragetogså i det store og hele gjelder for frikirkene våre og sogar hele denprotestantiske kirkebevegelsen

[3] Østereng, Dag Øivind. Lærenemnda– et vendepunkt? artikkel i: Lære og liv 1/2006, s. 44

[6] De apostoliske fedres. 46. Luther Forlag, Oslo 1984

[7] jfr. Apg. 2,42; 1Kor.1,16; 2 Kor. 13,13; Gal. 2,9; 1 Joh.1,3 og 7

[10] Ordo er en fellesbetegnelse for den kirkerettsligeorden som skal gjelde i kirken. Det dreier seg i særlig grad om det kirkelige embete og omgudstjenesteordning. Kirkens ordo er en del av det forpliktende læregrunnlaget vi finner i Skriften og iapostolisk tradisjon

[12] jfr. Mark.3,14;Uttrykket ”de tolv” står helt sentralt i Det nye testamente

[14] jfr. Matt.16,18f; Joh.21,15ff; Apg.15,7; 1Kor.15,5

[18] Brown, Raymond E. The Churchesthe Apostles left behind. Paulist press, New York/Mahmah 1984

[20] Med uttrykkene esse og bene esse skiller vi mellom det som hører med tilkirkens eksistens (esse betyrvære/eksistens) og det som tjener til kirkens beste (bene esse betyr velvære). En avgjørende debatt er f.eks. ombispeembetet hører med til kirkens esse og derfor er en uoppgivelig forutsetning for at kirken skal værekirke, eller om det er en ordning som bare tjener til kirkens bene esse, men som i praksis kan opphøre å eksistereuten at kirken opphører å eksistere som kirke av den grunn. (Undertegnede er avden overbevisning at bispeembetet hører med til kirkens esse og hører hjemme under jus divinum, se neste fotnote)

[21] Jus humanum betyr menneskelig rett. Det brukes om den kirkerettslige orden somer etablert i kirken ut fra menneskelige hensyn og fornuft. Jus humanum bærer derfor ikke med seg krav på eviggyldighet og kan endres med tiden. Motsetningen til jus humanum er jus divinum (guddommelig rett). Det som kan sorteresunder jus divinum gjørkrav på evig gyldighet og guddommelig autoritet.

[22] jfr. den latinske teksten til CA ”… et recteadministrantur sacramenta”

[23] jfr. Rom. 16,17; 2Tess. 3,14; Tit.3,10; 2Joh. 10;