Finnes en vei ut av grøftene?

Spørsmålet om samkjønnet samliv river i kirkens enhet.

Også i Norge kan vi nærme oss situasjonen der grøften blir kirkesplittende.

Det varsler også den pågående strid rundt Oslos nve biskop om, som er ifølge Per Lønning DNK's største krise siden 1942. For å unngå det, la oss sammen finne en vei som frigjør oss fra den djevelske splitte-ånd (diabolos) som alltid prøver å skape falsk polarisasjon. I dag ser det ut som om vi må velge mellom dem som vektlegger ”kjærlighet” og dem som vektlegger ”sannhet”. Men Paulus sier at vi skal være ”sannheten tro i kjærlighet.”(Ef.4) og slik elske Gud og mennesker. Splittes de fra hverandre, så blir begge falske.

Falsk kjærlighet vil støtte ”monoritetens” krav, men ser ikke at de svake har blitt de mektige, og at det å gjøre alle livsformer like gyldige forfører den oppvoksende slekt, nemlig barna.

Falsk sannhet ser ikke den enkelte. Den ser bare de homofile som en krevende gruppe, og ikke at mange mennesker kanskje ”uforskyldt” kommer inn i kjønnsidentitetens nød,

Falsk kjærlighet gjør nåden ”billig” for mennesker (Bonhoeffer) ved at de ikke lenger får vite hva synd er, noe som kan stenge dem ute fra tilgivelsen og Guds rike.

Falsk sannhet gjør tilgangen til nådens rom så trang at vi kan frykte at mange ikke engang får høre Jesu inviterende røst:. Det tilslører Guds nærvær og barmhjertige medvandring.

Falsk kjærlighet vil være raus ved å åpne opp kirkens rom ved å si, «bli som du er», men den formidler ikke hjelp til forvandling.

Falsk sannhet sier, «bli først som vi er», og stenger dermed for at mange begynner på helliggjørelsens vei.

Følgende trefoldig håp kan kanskje beskrive de første skritt på en vei ut av grøftene.

Vi kan begynne med å sette det enkelte mennesket med sine seksuelle identitetsproblemer virkelig i sentrum. Falsk kjærlighet kjøper seg fri fra dette ansvaret med en anerkjennelse som ikke koster noe, mens falsk sannnhet ønsker å løse utfordringen bare som et moralsk ”problem”.

Novarapporten fra 1999 om de homofiles levekår i Norge og lignende fra utlandet, konkluderer riktignok med at deres levekår har bedret seg meget og at toleransen må er utbredt, men at de lider over gjennomsnittlig mht. bruk av alkohol, narkotiske stoffer, psykisk helse, vold, selvmordsforsøk, og, som utenlandsk forskning legger til, seksuelt misbruk. Dette tydeliggjør en livsproblematikk som ikke blir avhjulpet med enda mer anerkjennelse, nye lover og penger, men som er en ny stor diakonal utfordring.

Særlig de unge med sin seksuelle identitetsforvirring i vårt multiseksuelle samfunn, sliter. Inntil nå har kirken nesten ikke sett og støttet den store gruppen av kjønnsforvirrede-kanskje bifile-som ønsker seriøs hjelp, ikke bare anerkjennnelse,

De er ikke en ensartet gruppe. Hver enkelt av dem må få lov til å velge selv også når de ønsker hjelp til å finne sin naturlige identitet eller fagetisk forsvarlige reorientering.

2.Den falske sannhet må lære å se på oppbrudd fra synd, ikke som noe punktuelt, men som en lang prosess. Helliggjørelsen er en forvandlingens vei, og kirken er dens rom. Dette rommet skal være vidt åpent. Jeg drømmer om at alle som strever, her får erfare å bli sett og møtt med hjertevarme som formidler Guds kjærlighet og fornyer selvverdet. Hvis Gud elsker syndere, så kan vel også vi lære det? Dette rommet vil så bli et ”vi-rom” hvor vi alle som syndere, også med våre forskjellige former for seksuell forvirring eller vårt materielle overforbruk osv, forenes i kyrie-ropet, ropet om Gud barmhjertighet over våre synder. Her må enhver få lov til å gå sin egen lange vei, uten å bli møtt av fordømmelse, men i et virkelig arbeid med synden.

3. Det er bra at homofile ikke lenger diskrimineres, men har fått sin plass i samfunnet, beskyttet av loven. Men når deres lobbyister vilkårlig også vil redefinere familien, uthule ekteskapet og ta fra barnet retten til å leve med og foestres av en mor og en far, da håper jeg at kirken kan trekke en grense.

Falsk kjærlighet kunne her forvandles til å støtte den svakeste, barnet, og slå ring om Guds skaperverk.

La oss begynne med å be om enhet og om et nytt håp, komme ut av grøftene ellers kan saken utvikle seg til en ”status confessionis” hvor vranglæren blir kirkesplittende.

Hvis vi i kirken trekker denne grensen sammen, lærer å gå ”den lange vei” oss syndere i mellom, forent i et felles oppgjør med synd i alle former og med et diakonalt fokus på den enkeltes nød, vil det være til mye større nytte for samfunnet, større glede over kirkens enhet, og til større ære for Gud.

Joachim Grün, Peterstiftelsen

Vårt Land 100205