Finnes en vei ut av
gr¿ftene?
Sp¿rsmŒlet om samkj¿nnet samliv river i kirkens enhet.
OgsŒ i Norge kan vi n¾rme oss situasjonen der gr¿ften blir
kirkesplittende.
Det varsler ogsŒ den pŒgŒende strid rundt Oslos nve biskop
om, som er if¿lge Per L¿nning DNK's st¿rste krise siden 1942. For Œ unngŒ det,
la oss sammen finne en vei som frigj¿r oss fra den djevelske splitte-Œnd
(diabolos) som alltid pr¿ver Œ skape falsk polarisasjon. I dag ser det ut som
om vi mŒ velge mellom dem som vektlegger Ókj¾rlighetÓ og dem som vektlegger
ÓsannhetÓ. Men Paulus sier at vi skal v¾re Ósannheten tro i kj¾rlighet.Ó(Ef.4)
og slik elske Gud og mennesker. Splittes de fra hverandre, sŒ blir begge
falske.
Falsk kj¾rlighet vil st¿tte ÓmonoritetensÓ krav, men ser
ikke at de svake har blitt de mektige, og at det Œ gj¿re alle livsformer like
gyldige forf¿rer den oppvoksende slekt, nemlig barna.
Falsk sannhet ser ikke den enkelte. Den ser bare de homofile
som en krevende gruppe, og ikke at mange mennesker kanskje ÓuforskyldtÓ kommer
inn i kj¿nnsidentitetens n¿d,
Falsk kj¾rlighet gj¿r nŒden ÓbilligÓ for mennesker
(Bonhoeffer) ved at de ikke lenger fŒr vite hva synd er, noe som kan stenge dem
ute fra tilgivelsen og Guds rike.
Falsk sannhet gj¿r tilgangen til nŒdens rom sŒ trang at vi
kan frykte at mange ikke engang fŒr h¿re Jesu inviterende r¿st:. Det tilsl¿rer
Guds n¾rv¾r og barmhjertige medvandring.
Falsk kj¾rlighet vil v¾re raus ved Œ Œpne opp kirkens rom
ved Œ si, Çbli som du erÈ, men den formidler ikke hjelp til forvandling.
Falsk sannhet sier, Çbli f¿rst som vi erÈ, og stenger dermed
for at mange begynner pŒ helliggj¿relsens vei.
F¿lgende trefoldig hŒp kan kanskje beskrive de f¿rste skritt
pŒ en vei ut av gr¿ftene.
Vi kan begynne med Œ sette det enkelte mennesket med sine
seksuelle identitetsproblemer virkelig i sentrum. Falsk kj¾rlighet kj¿per seg
fri fra dette ansvaret med en anerkjennelse som ikke koster noe, mens falsk
sannnhet ¿nsker Œ l¿se utfordringen bare som et moralsk ÓproblemÓ.
Novarapporten fra 1999 om de homofiles levekŒr i Norge og
lignende fra utlandet, konkluderer riktignok med at deres levekŒr har bedret
seg meget og at toleransen mŒ er utbredt, men at de lider over gjennomsnittlig
mht. bruk av alkohol, narkotiske stoffer, psykisk helse, vold, selvmordsfors¿k,
og, som utenlandsk forskning legger til, seksuelt misbruk. Dette tydeliggj¿r en
livsproblematikk som ikke blir avhjulpet med enda mer anerkjennelse, nye lover
og penger, men som er en ny stor diakonal utfordring.
S¾rlig de unge med sin seksuelle identitetsforvirring i vŒrt
multiseksuelle samfunn, sliter.
Inntil nŒ har kirken nesten ikke sett og st¿ttet den store gruppen av
kj¿nnsforvirrede-kanskje bifile-som ¿nsker seri¿s hjelp, ikke bare
anerkjennnelse,
De er ikke en ensartet gruppe. Hver enkelt av dem mŒ fŒ lov
til Œ velge selv ogsŒ nŒr de ¿nsker hjelp til Œ finne sin naturlige identitet
eller fagetisk forsvarlige reorientering.
2.Den falske sannhet mŒ l¾re Œ se pŒ oppbrudd fra synd, ikke
som noe punktuelt, men som en lang prosess. Helliggj¿relsen er en forvandlingens
vei, og kirken er dens rom. Dette rommet skal v¾re vidt Œpent. Jeg dr¿mmer om
at alle som strever, her fŒr erfare Œ bli sett og m¿tt med hjertevarme som
formidler Guds kj¾rlighet og fornyer selvverdet. Hvis Gud elsker syndere, sŒ
kan vel ogsŒ vi l¾re det? Dette rommet vil sŒ bli et Óvi-romÓ hvor vi alle som
syndere, ogsŒ med vŒre forskjellige former for seksuell forvirring eller vŒrt
materielle overforbruk osv, forenes i kyrie-ropet, ropet om Gud barmhjertighet
over vŒre synder. Her mŒ enhver fŒ lov til Œ gŒ sin egen lange vei, uten Œ bli
m¿tt av ford¿mmelse, men i et virkelig arbeid med synden.
3. Det er bra at homofile ikke lenger diskrimineres, men har
fŒtt sin plass i samfunnet, beskyttet av loven. Men nŒr deres lobbyister
vilkŒrlig ogsŒ vil redefinere familien, uthule ekteskapet og ta fra barnet
retten til Œ leve med og foestres av en mor og en far, da hŒper jeg at kirken
kan trekke en grense.
Falsk kj¾rlighet kunne her forvandles til Œ st¿tte den
svakeste, barnet, og slŒ ring om Guds skaperverk.
La oss begynne med Œ be om enhet og om et nytt hŒp, komme ut
av gr¿ftene ellers kan saken utvikle seg til en Óstatus confessionisÓ hvor
vrangl¾ren blir kirkesplittende.
Hvis vi i kirken trekker denne grensen sammen, l¾rer Œ gŒ
Óden lange veiÓ oss syndere i mellom, forent i et felles oppgj¿r med synd i
alle former og med et diakonalt fokus pŒ den enkeltes n¿d, vil det v¾re til mye
st¿rre nytte for samfunnet, st¿rre glede over kirkens enhet, og til st¿rre ¾re
for Gud.
Joachim GrŸn, Peterstiftelsen
VŒrt Land 100205