«Hands Across the Sea»

A «Rough Guide» to finding new friends «over there.»

Svenn Martinsen.

Foredrag på prosti-samling 200300 i Fjell prestegård.

Kaptein Bill Snyder gav full gass, og Air Canadas svære jumbo-jet suste bortover rullebanen på «LHR», London-Heathrow. Den karakteristiske 400-modellen av det kjente Boeing-flyet, den med de oppbrettede vingekantene, løftet seg mot vesthimmelen, fullpakket av forventningsfulle passasjerer på vei til Toronto, Ontario. Studenter, forretningsfolk, jurister, turister, -og en prest fra Norge.

Jeg hadde fått kr.7500,- fra KKL, Kristelig Kringkastingslag, for å delta på NRB Convention i Nashville, TN., fra 29.januar-3.februar 1999.

Formålet med reisen var generell orientering i markedet for kristne radioprogrammer på engelsk, og var tenkt som en del av forberedelsene til det internasjonale radioprosjektet til det som senere i 1999 ble til Northern Star International Broadcasters AS. Jeg håpet også å kunne få presentere prosjektet for større amerikanske medieinvestorer med kristen basis og/eller «god vilje».

Jeg håpet også å få kontakt med endel radiostasjoner og dessuten få lytte maksimalt på radio for å få idéer og bli vár nye trender i bransjen.

I tillegg til turen til «The Music City» hadde det også blitt mulig å avlegge et privat besøk hos en av de gammelkatolske biskopene som SKG, Samråd på Kirkens Grunn har hatt kontakt med på økumenisk basis siden 1994.

Jeg var nemlig blitt kjent med Biskop Thaddeus Peplowski på et Pro Eccelsia-konvent på Gran året før, og hadde da blitt invitert over til bispegården og katedralen i Lancaster, i nærheten av Buffalo.

Derfor var Holy Mother of the Rosary Cathedral, i upstate NY. første stopp.

Litt om titelen på dette kåseriet:

«Hands Across the Sea»(skrevet i1899) er titelen på en kjent marsj av den amerikanske komponisten John Philip Sousa (1854-1932). Det er sagt om Sousa at han «had a way with a march; he also had a way with a title».

Jeg håper på noe av samme effekten i kveld, men da omvendt, at det ikke bare er en fiffig titel, men også «en marsj», et innhold, en «Rough Guide», om ikke i reisebokforlagets navn for alvor, som kanskje også kan gå dypere enn den reisen vi skal høre om, og få oss til å tenke på den Veien Herren fører oss, og vil føre oss i våre liv, om vi er lydhøre for Ham og lydige mot Hans kall.

II

I’m on my way to the US of A!

Jeg forsøkte å ta inn alle de inntrykk som bare var mulig gjennom flyvinduet, med atlaset på fanget. Jeg så Staines, Reading, Oxford i nord, Kanalen, Isle of Wight, Bournemouth. Vi hadde nådd 7300 meters høyde, utenfor var det minus 38 grader. Kaptein Snyder var akkurat så tøff som en tidligere krigsflyver og blivende pensjonist burde være, og på både engelsk og flytende fransk fortalte han at på veien til Toronto’s Pearson International skulle vi først fly over Wiltshire, Somerset, Irskesjøen, og så de irske fylkene Cork og Kerry før vi nådde Atlanterhavet.

III

Denne onsdagen, den 27.januar hadde begynt på Flesland. I lommen hadde jeg billett med Braathens og KLM, og nådde da også frem som planlagt til Oslo Lufthavn med «Halvdan Svarte» til rett tid 0915. Men på Gardermoen ventet det meg en beskjed: Du skal melde deg hos SAS!

Jeg så gjorde, og fikk høre at noen KLM-flight til tulipanåkrene på Schiphol ble det nok ikke den dagen. Men hvordan får jeg flyet mitt til Toronto, da, spurte jeg. Damen på andre siden av skranken smilte innsmigrende til mannen i «sivil geistlig drakt» som Pro Ecclesias ordensregel sier:

«Kan skjønne vi i SAS skal ordne dette for deg. Vi flyr deg til London hvor vi setter deg på et annet fly til Canada!» Jeg spurte henne forsiktig: «Men med hvilket selskap vil dere at jeg skal fly da?» Jeg tenkte både på Aeroflot, Turkmenistan Airways, og andre fryktinngydende muligheter. «La, meg nå se, jo, det er Air Canadas rute 857!»

IV

Det var derfor jeg nå satt i kjempeflyet med lønnebladsflagget. En skokk med flyvertinner serverte Minute Maid juice, Canada Dry Soda og Labatts Light beer til en velsmakende lammestek, og i hodetelefonene kunne Sharon Edwards’ Mile High Country Club nytes på Air Canada Radio.

Vi passerte Killarney i 10700 meter, og noen minutter etter forsvant så irskekysten bak oss.

Captain Bill var på høyttaleren igjen. «We’ll be flying towards Newfoundland, Iles de la Madeleine, St.Lawrence River, Montreal, Ottawa, and onto Toronto, where it is cloudy and light snow. The next sight of God’s good earth, will be Gander, Newfoundland, ladies and gentlemen. Enjoy your flight!»

V

51/2 time senere, over St.Lawrence-kanalen visste jeg ikke helt om jeg kunne si at jeg likte meg helt. Den hysterisk morsomme Leslie Nilsen-filmen «Wrongfully Accused» kunne ikke dekke over at det ute blåste i 212 km/t, og at «veien» kjentes temmelig humpete.

Men alt har en overgang. En halvtime senere stupte flyet ned under skyene, og Lake Ontario dukket frem. Rett før 4 om ettermiddagen Eastern Standard Time sto flyet trygt parkert ved «gaten» på Pearson Int’l.

VI

Immigrasjonsmyndighetene ønsket meg velkommen til Canada og stemplet passet mitt.

Men så kom utfordringen: Ingen bagasje! Rette «departement» for slikt viste seg å være bemannet av en av Torontos mange indere. Hadde forresten inntrykk av at Air Canada hadde ansatt alle indere som bor i Toronto til å svare på spørsmål om bagasjen. Og mannen fra Bangalore var meeget innsmigrende: «Youl welcome sirl !» «Of coulse, Sil! Your baggage will allive tomollow!»

Nei, vel, jo din bagasje er gått til Amsterdam med KLM, og kommer først til Toronto i går kveld ! Nei, jo, hm, den skal sendes med United Airlines fra Toronto til Nashville og så skal du hente den hos dem der nede! Om file dager!

Jeg er så heldig å ha en hustru med en intuisjon som ofte har vært uhyggelig treffsikker. Jeg er nok mere blåøyet av meg, men her skjønte selv jeg at det var «uglel i molen».

Papirer ble fylt ut, mens forsikringene om ettersending i dag, nei, i morgen, i overimorgen, i går til Lancaster, til Nashville, ble sterkere og sterkere, men her visste jeg fra starten at jeg var heldig om jeg fant bagen med bortimot alt jeg hadde med igjen.

Alt jeg hadde var det jeg gikk og sto i, pass er nevnt, reisedokument, kredittkort, radio, kassettspiller og tidebønnsbok! Moralen er: Pakk klokt! Hva er det egentlig du trenger i livet? Bibel er viktig, men også tannbørsten!

Alt dette tok tid naturligvis, og ute i ankomsthallen sto The Very Rev. Anton Nikolic, opprinnelig fra Kroatia og trippet. Den blivende Biskopen av Toronto hilste meg blidt: «Good afternoon, Father!», og fikk plukket meg opp og plassert i bilen sammen med Father Zbiegnew Cosar, opprinelig fra Stettin, og nå Sogneprest i St.Johns kirke i Toronto.

VII

I susende fart bar det rundt Lake Ontario, gjennom Missisauga, Oakville, Burlington, Hamilton, Grimsby, St.Catharines og Welland, ned til Ft. Erie, bare for å oppleve at truckene «sto kubb» på Peace Bridge over til USA.

I like rasende fart kjørte vi derfor tilbake til Niagara Falls, og så de berømte fossene!(med kasinoet) først fra kanadisk(Canadian Horseshoe Falls), og så fra USA-siden(American Falls).

Etter en atskillig tøffere immigrasjonsoffiser på grensen enn i Toronto, med utfylling av immigrasjonspapirer og det grønne visumkortet, bar det videre inn i Buffalo, hvor Route 190 tok oss langs havnen og den karakteristiske Seneca building, helt til vi fant krysset ved Broadway hvor reisemålet den dagen til slutt kom til syne i nummer 6298, der et stort skilt forkynte:

Holy Mother of the Rosary Cathedral, Polish National Catholic Church.

Inne i vestibylen sto så min venn, Biskopen av Buffalo-Pittsburgh bispedømme og tok i mot pilegrimen fra Ågotnes:

«Welcome to the United States, Father!»

VIII

"Mysteriet med den forsvundne bagasje" hadde gått foran meg, for Biskopen hadde allerede kjøpt toalettsaker til meg, på drugstoren like ved, og forsikret at jeg skulle få låne pyjamas av ham.

Men jeg har et møte, sa han, så du får vente her et par timers tid! Thaddeus forsvant tilbake til byggekomiteens utfordringer. Etter noen minutters samtale med kanadierne sa de høflig takk for seg.

«The sanctuary», det store kirkerommet var mørkt og stille. Jeg satte meg derfor i det lille hverdagskapellet for å takke og be. Jeg måtte virkelig klype meg i armen!

Plutselig satt jeg, en luthersk prest og Leiv Aalen-disippel fra Norge i en katolsk kirke i USA! Gjest hos en katolsk Biskop!

Inntrykkene var mange og ubearbeidet.

Hva kunne Herren mene med å ha ført meg hit?

IX

Før Thaddeus, kapellan Rick Seiler og menighetrådet hadde løst problemene omkring finansieringen av glassmaleriet i sin nye katedral fikk jeg også lyttet på radio, der KYW-1060 nede fra Philadelphia med sitt «All-News, All the time» ble første stasjon.

Endelig kom Biskopen, og så kjørte vi tilbake nedover Broadway til Bispegården. Der sto husholdersken Evelyn klar med aftensmat.

En hyggelig samtale, og så leggetid. Men først Biskopens invitasjon til Morgenmesse i kapellet: «Men du vil vel sove i morgen, Svenn?».

Før jeg stupte i seng på gjesteværelset hadde jeg fått forsikret Thaddeus om at jeg gjerne ble med til Messen.

«Greit, vær klar klokken 0700!»

X

Det ble et underlig kirkefølge som satte seg i Buicken: Biskopen, Evelyn, Peppy og en pensjonist fra nabolaget. Hunden var forresten oppkalt etter Biskop "Pep", så den måtte naturligvis hete Peppy. Den var med på alle bilturer og satt foran med biskopen. Og så da: Fader Svenn fra Norge.

Sammen feiret vi Den Hellige Messe etter en enkel hverdagsordning, hvoretter Biskopen inviterte hele gudstjenestemenigheten med på Memory Restaurant nede i Lancasters hovedgate til frokost: Bacon, stekte poteter og egg, og Beach Boys, the Ronettes , Classics IV, Stevie Wonder og andre oldies som underholdning til maten. Og det er virkelig sant: Du får deilig frokost og juice til 2 $!

Taddeus insisterte på å ta meg ut til alle måltid, og betale alt for meg under oppholdet, så jeg brukte ikke penger i det hele tatt i NY.

Unntaket var en lunsj der det ble servert polsk pølse med staben i bispegården der også kontordame Barbara og kapellan og ishockey-fan Rick Seiler var til stede.

XI

Etter frokost var det tid for en ny tur til katedralen. «Du må hilse på pensjonistene», sa Biskopen. Og så ble «The Father from Norway» satt til å bringe en hilsen til pensjonistene. Etter jeg hadde hatt ordet rakte flere av de enslige damene hånden i været og spurte om jeg var gift!

Biskopen, som også er sogneprest lokalt, overlot så resten til kapellan Rick, og tok sin gjest med på en runde i kirken. Katedralen er fra 1997 og ligger på en svær eiendom som de skal bygge bispegård, kontorer og diverse annet på. Før var man nede i Buffalo. En god del inventar fra den gamle kirken ble med hit. Menigheten har vokst siden de flyttet ut hit. PNCC er et interessant kirkesamfunn.(www.pncc.org) De polske røttene er tydelige, men der er også mye typisk amerikansk. Til søndagsmessen kommer det ca. 300 av en menighet på 700 sjeler. Mange pensjonister. På mange felt typisk katolsk, men en del forskjeller i forhold til Rom: Tror ikke på pavens ufeilbarlighet, Marias Himmelfart, en annen offertanke i eukaristien. "En østlig kirke med vestlig liturgi." De er svært åpne overfor oss.

Beså meg også i Bishop Peplowski Parish Center. En har bingo, fried fish dinners ( hit kommer det 1000 stykker ). Tok mange bilder dere kan se i albumet.

XII

Tid for et nytt måltid førte oss til middag til Olive Tree , en annen av de billige og gode restaurantene, der jeg bestilte en gresk rett der porsjonen viste seg å være kjempestor!. Utrolig mye fetaost, salat og olje! Drikke til : Hires Root Beer. Biskopen var i det hele begeistret for «Rotøl» Lancaster har som mange amerikanske småbyer mange kirker, utenom PNCC er det Rom, en luthersk, baptistisk, og metodistisk kirke osv.

Godt samarbeid med en «funeral agent» hører også med for en menighet, og Thaddeus med det dårlige hjertet flirte godt da han pekte mot byrå-døren: «They’re dying to get in there!»

XIII

Det var blitt 29. januar.

Min siste dag hos mine gammelkatolske venner opprant med en ny messe og et nytt restaurantbesøk, før vi satte kursen til radiostasjonen på andre siden av jordet for bispegården. Familie-eide WXRL 1300 AM ble nemlig hørt da jeg var sogneprest i Bud, så det var meget vellykket at jeg kom. Eieren, Ramblin’ Lou er selv på luften hver dag, og reiser i helgene rundt med familien og synger country&western i området.

Datteren Linda Lou tok imot Biskopen og jeg, som jo begge er svært interessert i radio. Thaddeus fortalte meg hvordan han som ung menighetsprest i Pennsylvania hadde sitt eget radioprogram, og ble hørt og kjent i de fjerneste kroker av landsbygda.

Jeg spilte inn et par hilsener og promos : «I love country music, so I listen to WXRL 1300 AM in Norway»!

Ved det siste måltidet vi hadde sammen på Olive Tree, insisterte Biskopen på at vi skulle velge hyse fra Maine, noe jeg selvsagt syntes var et godt valg, siden hyse fra Buadjupet var populær mat i Bud Prestegård.

Turen gikk så rett til Gr. Buffalo Int’l airport, hvor vi omfavnet hvernandre og sa farvel.

«You will be back», var Biskop Peplowskis avskjedshilsen.

Ute på flyplassen sto Mesaba ALs Saab Fairchild 340 klar, og etter avisning lettet vi på vei mot Lake Erie på vei til «The Motor City» og «Tamla-Motown» musikkens hjemby, nemlig Detroit, Michigan. Flyturen ble nok litt humpete, men det lille røde flyet klarte brasene flott.

XIV

«Detroit sucks,» sa mannen i setet ved siden av meg der vi så ned på lyshavet fra storbyen ved Michigan-sjøen under oss. Men fyren fra Minneapolis var grei nok, og viste meg nøyaktig hvordan jeg skulle finne Northwest ALs DC-9 klar for Nashville på den andre siden av Wayne County Airport.

Det er alltid en fordel å gjennomføre en god del forarbeid før en legger ut på lange reiser. Kanskje bl.a. nettopp i den ordentlige «Rough Guide», «Lonely Planet» eller hvilket forlag man satser på. Disse og mange flere har også internett-oppslag med alt fra tradisjonelle reisebeskrivelser til hvordan man skal kunne planlegge reisen på billigste vis.

Besøk på radiostasjoner var avtalt, og ikke minst at jeg skulle få bo hos prof.dr.theol.Kåre Berge ved Vanderbilt University, opprinnelig fra Algrøy, som akkurat dette året hadde sitt andre Nashville-opphold med sin familie.

Et inntrykk av hvor jeg skulle fikk jeg da jeg satt vel forvart inne i DC-9 en, og flyvertinnen kom med en cowboyhatt!

«Is this yours?»

XV

Vi lettet i kø med mange andre fly kl 2100 lokal tid, og litt urolig ble det, og flyveren unnskyldte så mye, men ruten han valgte førte oss 15 minutter før ruten 2145 lokal tid inn til BNA, som er koden for flyplassen i Music City USA.

Flyturen sørover ble preget av det vidunderlige lyshavet fra de mange store og små byene sørover gjennom Michigan, Illinois, Kentucky og Tennessee. Særlig var det flott å sirkle over Nashvilles strålende fremtreden. I Norge ser vi veldig lite når vi flyr, nå så jeg by etter by badet i lys.

Vel nede på bakken ble jeg møtt av Kåre, og etter nye forgjeves bestrebelser for å få igjen bagasjen hos United Airlines, bar det langs freewayen til 4731 Benton Smith Rd, som ligger på grunnen fra et slag under den amerikanske borgerkrigen, like ved Brentwood, Tennessee.

For å gjøre en lang historie kort, ankom bagasjen først skadet etter 4 dager, etter at den hadde reist 3 ganger tur/retur over Atlanteren med KLM tilbake til Amsterdam!

Vel, det var hyggelig å møte venner fra bibelgruppen hjemme i Fjell, og det tok ikke lang tid før vi hadde funnet tonen igjen.

Ekteparet og familien Berge gjorde alt for å ta seg av meg og for at jeg skulle komme rundt i det svære Nashville-distriktet. De var ellers glade og takknemlige for at deres eldste sønn hadde hatt "englevakt" og unnsloppet tornadoen som rammet hans studiested i Clarksville, Tennessee, rett før jeg kom.

Dagen etter kjørte Solveig Berge meg til NRB'99 på det kjempesvære Opryland Hotel, som ligger like ved Grand Ole Opry.

XVI

Jeg begynte lørdagen med å delta på Radio Advertising Bureaus seminar om radiosalg. Senere på dagen var det International Reception. Her traff jeg de andre norske, bl.a den daværende lederen for Pe7, Ole Tamlag, samt mange andre hyggelige mennesker. Kl. 1900 var det så åpning av General Session. En stor aften, med bl.a. fin sang av Cheri Keaggy og the Goodman family. Nydelig Country Gospel! Rørende tale ved pinsevennbiskopen T.D. Jakes fra Dallas.

Søndag 31. Januar insisterte familien Berge på at jeg skulle være med dem på gudstjeneste i "deres" menighet Forrest Hills Baptist Church. Og slik ble det. Kl. 9.30 var det først søndagsskole for de voksne. Tema: Homofilispørsmålet. Prestene fra Norge satt på søndagsskolebenk og hørte lekmannen Tom forelese om spørsmålet på klassisk kristelig vis uten utenomsnakk av noe slag. Også resten av familien hadde sine klasser.

Forrest Hills, med Sydstatsbaptistene i ryggen, er en ordentlig «hele familien»-menighet. Berges gikk der hver søndag og onsdag. Og at det var artig å oppleve denne kirken, det er sikkert. Flott salmesang da gudstjenesten tok til med All Hail the Power og svært kor i spissen og god preken ved pastor Jerry. En stilig og stor kirke med mange, mange mennesker tilstede.

Søndagen var ellers noe preget av Superbowl mellom Atlanta Falcons og Denver Broncos. Men jeg hadde ikke tid til amerikansk fotball. Nå ventet den store utstillingen på NRB nede på Opryland. Jeg gikk rett til Harris Broadcast sin stand og møtte vår kontakt som er tidligere Ecuador-misjonær, og nå altså har gått over i kringkastingsbransjen. Han ba meg umiddelbart på kaffe og is i en av de tallrike restaurantene i Opryland Hotell, og snart var vi inne i dype samtaler om Northern Star. «Look here, Svenn, I want you to meet some guys who might want to come up with some ideas for your project.»

Og slik ble det stort sett hele tiden de nærmeste dagene.

XVII

Jeg fikk derfor ikke gjennomført det planlagte program på kongressen, da jeg hele tiden ble bedt ut og folk gjerne ville høre om Northern Star-prosjektet. Jeg har ikke skjønt før at folk reiser mest på slike kongresser, og særlig på utstillingen for å treffe andre!

Møtte så forskjellige folk som en fra Merlin Communications(ex BBC Shortwave sendersteder). Yehuda... fra Arutz Sheva 711, Chuck Adair fra WWCR Shortwave, High Adventure Communications, og- Amy Grant.

Dagen etter ble avsluttet med besøk på WLAC Newstalk 1510, der jeg var på luften med Phil. Så selskapets 4 øvrige stasjoner.

Tirsdagen inneholdt også et stasjonsbesøk, nemlig på

Gaylord Communications sine stasjoner, med WSM-AM i spissen, og deretter bar det innom Willie Nelsons butikk i nærheten for å kjøpe presanger. Om kvelden var det bankett sammen med 1600 andre i en av Oprylands kjempemessige ballsaler. Tale av Chuck Colson og sang bl.a av Steven Curtis Chapman.

XVIII

Onsdagen ble min siste dag i Nashville for denne gang. Kåre kjørte meg ut til TWA-avgangen fra Nashville til St.Louis, hvor jeg landet 1045. Harris-karene hadde nemlig invitert meg på gratis-tur til senderfabrikken i Quincy, Illinois.

Det ble et fagert syn fra flyet av Nashville, elvene Cumberland og Tennessee, byene Clarksville,TN, Paducah, KY, Cairo, MS, og så tre nye elver, Mississippi, Missouri og Ohio. Etter enda flere byer fløy vi inn i St.Louis fra nordvest, og landet på Lambert International. Her hadde drosjefirmaet Colemans fra Quincy en sjåfør klar for meg, «at Baggage Carousel #3, wearing a white baseball cap» som det sto på beskrivelsen, og så kastet vi oss ut i trafikken på Interstate 70, før vi fant Highway 61. I Hannibal, Mark Twains, Tom Sawyers og Huckleberry Finns by, krysset vi Mississippi, og grensen mellom Missouri-Illinois. Etter 2 timer nådde vi Abe Lincolns by Quincy, hvor jeg tok inn på Holiday Inn.

Jeg fikk en halvtimes fri før en sjåfør fra Harris hentet meg og jeg ble fraktet til fabrikken i Wismann Lane. Jeg ble ført inn i selveste styrerommet med ledelsen i konsernet tilstede, og, om ikke før, skjønte jeg nå at Northern Star var blitt alvor.

Senere på ettermiddagen var det omvisning på FM-og AM-fabrikken, hvor bl.a. nye sendere til gamle kjenninger som KBOI-670 i Boise, ID, og KJR-950 i Seattle, WA sto nærmest leveringsklare.

Om kvelden ble jeg bedt ut til en minst 1,5 kgs biff på the Patio sammen med vertskapet! Om jeg klarte å spise opp? Ingen fare, er man skikkelig fin, spiser man ikke opp!

Torsdagen opprant med et nytt besøk på Harris, før avreise til St.Louis og flyet til Detroit.

Så skulle jeg også endelig få reise med «KLM Royal Dutch». En Boeing 747, «Admiral Byrd» med Capt Lieveling ved spakene forlot amerikansk jord kl 1930 lokal tid retning Schiphol. Det ble vakre glimt av Detroit, London, ON, Toronto og Buffalo før jeg fikk nok med å holde meg fast oppover St.Lawrence. Vi forlot Nord-Amerika over Goose Bay, Labrador, passerte rett sør for Grønlands sydspiss, før Island, Hebridene, Inverness, og Aberdeen ble passert rett før siste strekket i utrolige 1094 km/t ned til Dronning Beatrix’ land.

XVIX

Dette skulle ikke være noen preken. Og likevel. På reiser mister vi liksom vårt vanlige nettverk, det vi har rundt oss til daglig, referanserammene. Det kan være svært farlig. På reiser kan vi møte fristelser som det er lettere å gi etter for fordi vi er borte fra det kjente, og kan tro ingen ser oss.

Men reiser kan også bli til velsignelse. Kanskje vi kan få oppleve å bli mere avhengige av Herren? Kanskje ser vi klarere hvor meget vi har å takke for hjemme, ektefelle, barn og hjem. Kanskje vi oppdager alt vi har felles med "Hands across the Sea"- medkristne i andre konfesjoner, og ser herligheten i det som i egentlig forstand er "den katolske kirken", Kristi sanne menighet på jord. Kanskje vi møter engler. Men viktigst: Kanskje blir vi også ekstra lydhøre for Jesu Ord, for Herrens kall og plan med våre liv. Hvordan han fører oss langs sin merkelige vei, ved sitt Hellige nærvær og Mysterium.

Den ene lektieteksten for Midtfaste, fra 5.Mos.8, har jeg meditert mye over.

Vi legger merke til at vi her møter et helt annet gudsbilde enn sosialdemokratiet vil godkjenne, og folkekirken nok vil ta inn over seg.

"Ydmyke deg og prøve deg." Det er svære ting. Og det skjedde altså nettopp på en reise, som attpåtil varte 40 år-i ørkenen.

Slik er også Gud altså.

Herren etterlater oss ikke i tvil. Den som vil ta korset opp og følge Ham, vil også lære Gud å kjenne fra en side som ofte er for vanskelig og uforståelig for oss.

Men når det er sagt:(les 8,3b)

Dette er det heller ingen tvil om. Og på andre siden av prøvelsen står løftets land, Kanaan.(8,7-9)

Men glem ikke Herren i din medgang! Dét er nok summen av 5.Mos.8. (8,11+17-19) Se, dét er saken Herren vil legge inn på oss i kveld, inn i våre trengsler!

Dette er et merkelig område å reise i. Her trenger vi den store reisefører og guide, Helligånden. Mange ganger reiser vi i tåken, og "ser ikke land." "Vi skjønner ikke hva Han taler om."(Joh.1618)

Da er det godt med utsynet over de store elver, sjøer og byer.

Men viktigst av alt er utsynet Ånden gir når Han bærer Jesu Ord til oss: "Sannelig sannelig sier jeg dere: dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg, men sorgen skal bli forvandlet til glede."(Joh.16,20)