Katolsk/luthersk felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren

På Kirkemøteti Trondheim 9. - 14. november 1997 ga Den norske kirke sin tilslutning til ethistorisk dokument. Dokumentet er resultatet av flere års samtaler mellomVatikanets råd for fremme av kristen enhet og Det Lutherske Verdensforbund. Mankonkluderer med at de to kirkefamiliers teologiske uenighet om rettferdiggjørelseslæren,som var et av reformasjonstidens sentrale stridstema, er så liten at ingen avpartene har grunnlag for å fordømme den andres lære. Kirkemøtet 1997 skal tastilling til om Den norske kirke vil slutte seg til erklæringen. Norsk oversettelseav erklæringen foreligger nå innbundet som hefte og kan bestilles fra KirkerådetsMateriellekspedisjon, boks 5913 Majorstua, 0308 Oslo. Her følger teksten i sinhelhet:

FELLESERKLÆRING

OMRETTFERDIGJØRELSESLÆREN 1997

Forord
1.Bibelens budskap om rettferdiggjørelsen
2.Rettferdiggjørelseslæren som økumenisk problem
3. Denfelles forståelse av rettferdiggjørelsen
4.Utlegning av den felles forståelse av rettferdiggjørelsen
4.1Menneskets maktesløshet og synd i forhold til rettferdiggjørelsen
4.2Rettferdiggjørelsen som syndstilgivelse og rettferdiggjøring
4.3Rettferdiggjørelse ved tro og av nåde
4.4 Derettferdiggjorte som syndere
4.5. Lovog evangelium
4.6Forvissning om frelsen
4.7 Derettferdiggjortes gode gjerninger
5.Betydningen og rekkevidden av den oppnådde konsensus

Forord
(1) Lærenom rettferdiggjørelsen var av sentral betydning for den lutherske reformasjonenpå 1500-tallet. Den ble ansett som den "første og viktigstetrosartikkel" 1, som også er "hersker og dommer over alle deler avden kristne lære" 2. Denne rettferdigjørelseslæren ble særlig hevdet ogforsvart i sin reformatoriske form og spesielle betydning i forhold tilsamtidens romersk-katolske kirke og teologi, som på sin side hevdet ogforsvarte en annen type rettferdigjørelseslære. Dette var fra et reformatorisksynspunkt selve stridens kjerne. Dette førte til lærefordømmelser i delutherske bekjennelsesskrifter 3 og fra Den romersk-katolske kirkes konsil iTrient. Disse fordømmelsene er fortsatt gyldige i dag og har en kirkesplittendevirkning.

(2)Rettferdiggjørelseslæren har beholdt sin spesielle betydning i den luthersketradisjon. Derfor har den også fra første stund inntatt en viktig plass i denoffisielle lutherske/romersk-katolske dialog.

(3) Følgenderapporter fortjener særlig oppmerksomhet: The Gospel and the Church("Evangeliet og kirken") (1972) 4 og Church and Justification("Kirken og rettferdiggjørelsen" ) (1994) 5 fra den felleskatolsk-lutherske kommisjon, Justification by Faith ("Rettferdiggjørelseved tro") (1983) 6 fra Den katolsk-lutherske dialog i USA ogLehrverurteilungen - Kirchentrennend? ("Reformasjonstidens fordømmelser -er de fortsatt kirkesplittende?") (1986) 7 fra den økumeniskearbeidsgruppen av protestantiske og katolske teologer i Tyskland. Noen av dissedialog-rapportene har vært offisielt evaluert av kirkene. Et viktig eksempel pådette er den forpliktende uttalelsen som ble vedtatt med størst mulig kirkeligaksept av Den tyske forente evangelisk-lutherske kirke, sammen med de øvrigeevangeliske kirker i Tyskland, i forbindelse med studien omkring lærefordømmelsene(1994)8.

(4) I drøftingeneav rettferdiggjørelseslæren viser alle de fremlagte rapportene og de offisiellereaksjonene på dem en høy grad av enighet når det gjelder tilnærming ogkonklusjoner. Tiden er derfor inne til å gjøre opp status og sammenfatteresultatene av dialogene omkring rettferdiggjørelsen på en så presis ogkortfattet måte som mulig, slik at våre kirker kan informeres om utbyttet avdem og gjøres i stand til å avgi sine egne forpliktende uttalelser.

(5) Nettoppdette er formålet med denne felleserklæringen. Den vil vise at dialogen nå hargjort det mulig for de underskrivende lutherske kirker og Den romersk-katolskekirke 9 å hevde en felles forståelse av vår rettferdiggjørelse ved Guds nåde itroen på Jesus Kristus. Den inneholder ikke alt som den enkelte kirke lærer omrettferdiggjørelsen, men uttrykker en samstemmighet i lærens grunnleggendesannheter, og viser at de ulikhetene som fortsatt eksisterer ikke lenger girgrunnlag for gjensidige fordømmelser.

(6) Vår erklæringer ikke en ny og selvstendig fremstilling på linje med de dialograpportene ogdokumentene som tidligere er publisert, og kommer heller ikke i stedet for dem.Tvert imot henviser den til disse rapportene og deres argumentasjon, slik detfremgår av tillegget med kildeangivelser.

(7) I likhetmed dialogen selv hviler denne felleserklæringen på en overbevisning om at forsøketpå å legge bak seg de stridsspørsmålene og lærefordømmelsene som har eksistertkirkene imellom, hverken innebærer at man tar lett på skillelinjene ellerfrakjenner seg sin egen kirkes historie. Denne erklæringen er imidlertid formetav en overbevisning om at våre kirker gjennom historien har fått ny innsikt, ogat det har funnet sted en utvikling som ikke bare gjør det mulig, men også nødvendigfor kirkene å gjennomgå de splittende spørsmålene på ny og fordømmelsene og sedem i et nytt lys.

1. Bibelens budskap om rettferdiggjørelsen

(8) Dissenye innsikter springer ut av vår felles måte å lytte til Guds ord i Den helligeskrift på. Sammen hører vi evangeliet om at "så høyt har Gud elsket verdenat han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gåfortapt, men ha evig liv" (Joh 3,16). Dette glade budskap fremføres i Denhellige skrift på forskjellig vis. I Det gamle testamente hører vi Guds ord ommenneskets syndighet (Sal 51,1-5; Dan 9,5f; Fork 8,9f; Esra 9,6f) og ulydighet(1.Mos 3,1-19; Neh 9,16f, 26), og om Guds rettferdighet (Jes 46, 13; 51,5-8;56,1 [sml. 53,11]; Jer 9,23) og dom (Fork 12,14; Sal 9,5f; 76, 7-9).

(9) I Det nyetestamente blir "rettferdighet" og "rettferdiggjørelse"behandlet forskjellig hos Matteus (5,10; 6,33; 21,32), Johannes (16,8-11), iHebreerbrevet (5,1-3; 10,37f) og Jakobs brev (2,14-26)10. I Paulus' brev blirogså frelsens gave beskrevet på forskjellige måter: "til frihet harKristus frigjort oss" (Gal. 5,1-13; sml. Rom. 6,7), "la dere forsonemed Gud" (2 Kor 5,18-21, sml. Rom 5,11), "fred med Gud" (Rom5,1) "ny skapning (2 Kor 5,17), "levende for Gud i KristusJesus" (Rom 6, 11 og 23), eller å være "helliget ved KristusJesus" (1 Kor 1,2; 1,31; 2 Kor 1,1). Den dominerende av disse betegnelseneer synderens "rettferdiggjørelse" ved Guds nåde i tro (Rom 3,23-25),som ble spesielt fremhevet i reformasjonstiden.

(10) Paulusbeskriver evangeliet som en Guds kraft til frelse for mennesker som har falt isyndens makt, som budskapet som åpenbarer "Guds rettferdighet, av tro ogtil tro" (Rom 1,16-17) og "rettferdiggjør" (Rom 3,21-31). Hanforkynner Kristus som er blitt "vår rettferdighet" (1 Kor 1,30), ogbruker dermed samme betegnelse på den oppstandne Herre som Jeremias forkynte omGud selv (Jer 23,6). I Kristi død og oppstandelse har alle dimensjoner av hansfrelsesverk sin rot, for han "ble overgitt til døden for våre synder ogoppreist for at vi skulle bli rettferdige for Gud." (Rom 4,25). Allemennesker trenger Guds rettferdighet, for "alle har syndet og de har ingendel i Guds herlighet." (Rom 3,23; sml. Rom 1,18-3,20; 11,32; Gal 3,22). IGalaterbrevet (3,6) og i Romerbrevet (4,3-9) forstår Paulus Abrahams tro (1 Mos15,6) som troen på den Gud som rettferdiggjør synderen (Rom 4,5) og henvisertil Det gamle testamentes vitnesbyrd for å understreke sitt evangelium om atrettferdigheten vil tilfalle alle som i likhet med Abraham stoler på Guds løfter."Den rettferdige skal leve ved sin tro" (Hab 2,4; sml. Gal 3,11; Rom1,17). I Paulus' brev er Guds rettferdighet også Guds kraft for alle troende(Rom 1,16f). I Kristus skal vi bli rettferdige for Gud (2 Kor 5,21).Rettferdigheten blir oss til del ved Jesus Kristus, som Gud har "stiltsynlig fram for at han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer - for dem somtror." (Rom 3,25); sml. 3,21-28). "For av nåde er dere frelst, vedtro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger,for at ingen skal rose seg" (Ef. 2,8f).

(11)Rettferdiggjørelse er syndsforlatelse (Rom 3,23.25; Apg 13,38-39; Luk 18,14),frihet fra syndens og dødens makt (Rom 5,12-21) og fra lovens forbannelse (Gal3,10-14). Den innebærer at man blir tatt inn i fellesskap med Gud - her og nå,men fullt ut først i det kommende gudsriket (Rom 5,1-2). Den forener medKristus og med hans død og oppstandelse (Rom 6,5). Den skjer ved mottagelsen avDen Hellige Ånd i dåpen og innlemmelse i det ene legemet (Rom 8,1-2; 9-11; 1Kor 12,12-13). Alt dette kommer fra Gud alene, for Kristi skyld, av nåde oggjennom tro på "evangeliet om Guds sønn" (Rom 1,1-3).

(12) Derettferdiggjorte lever ved troen, som kommer fra Kristi ord (Rom 10,17) og ervirksom i kjærlighet (Gal 5,6), som er Åndens frukt (Gal 5,22f). Men siden deer utsatt for krefter og begjær både innenfra og utenfra (Rom 8,38f; Gal5,16-21) og faller i synd (1 Joh 1,8-10), må de troende stadig høre Guds løfterforkynt, bekjenne sine synder (1 Joh 1,9), ha del i Kristi legeme og blod ogbli formant til å leve rett i overensstemmelse med Guds ord. Derfor sierapostelen til de rettferdiggjorte: "Arbeid på deres frelse med frykt ogbeven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans godevilje." (Fil 2,12f). Men det glade budskap står fast: "Så er det daingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus" (Rom 8,1), og somKristus lever i (Gal 2,20). Kristi "rettferdige gjerning" blir"til frifinnelse og liv for alle." (Rom 5,18).

2. Rettferdiggjørelseslæren som økumenisk problem

(13)Motstridende tolkninger og bruk av Bibelens budskap om rettferdiggjørelsen varen av hovedgrunnene til splittelsen i kirken i Vest, noe som også nedfelte segi lærefordømmelser. En felles forståelse av rettferdiggjørelsen er derforgrunnleggende og en ufravikelig forutsetning for å overvinne denne splittelsen.Ved å tilegne seg innsikt fra nyere bibelforskning og trekke veksler på moderneteologi- og dogmehistoriske undersøkelser, har den økumeniske dialog etterAnnet Vatikankonsil ført til en merkbar tilnærming når det gjelder synet pårettferdiggjørelsen. Resultatet er at det kan formuleres en konsensus når detgjelder de grunnleggende sannheter om rettferdiggjørelsen i denne Felleserklæringen.I lys av denne konsensus er 1500-tallets lærefordømmelser ikke lenger treffendefor dagens respektive motparter.

3. Den felles forståelse av rettferdiggjørelsen

(14) At ensammen har lyttet til det glade budskap som forkynnes i Den hellige skrift, ogikke minst de siste års teologiske samtaler mellom Den romersk-katolske kirkeog de lutherske kirker, har ført til en felles forståelse av rettferdiggjørelsen.Den omfatter en konsensus når det gjelder de grunnleggende sannheter; dendifferensierte utfoldelse i enkeltutsagn er forenlig med denne konsensus.

(15) Det er vårfelles tro at rettferdiggjørelsen er den treenige Guds verk. Faderen sendte sinSønn til verden for å frelse syndere. Kristi fødsel, død og oppstandelse er bådegrunnlaget og forutsetningen for rettferdiggjørelsen. Derfor betyr rettferdiggjørelsenat Kristus selv er vår rettferdighet, som vi får del i gjennom Den Hellige Ånd,etter Faderens vilje. Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen påKristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vigodtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setteross i stand til å gjøre gode gjerninger.11

(16) Allemennesker er kalt av Gud til frelse i Kristus. Alene gjennom Kristus blir virettferdiggjort, når vi mottar denne frelsen i tro. Denne tro er selv en Gudsgave ved Den Hellige Ånd, som virker gjennom ord og sakrament i de helligessamfunn, og som samtidig leder de troende til den fornyelse av deres liv somGud fullfører i det evige liv.

(17) Vi harogså den overbevisning felles at det bibelske budskap om rettferdiggjørelsen påen særskilt måte fører oss til sentrum av det nytestamentlige vitnesbyrd omGuds frelsesgjerning i Kristus. Det forteller oss at vi som syndere har fått vårtnye liv ene og alene takket være Guds tilgivende og nyskapende barmhjertighet.Den kan bare mottas i tro som en gave, vi kan aldri på noen som helst måte gjøreoss fortjent til den.

(18) Derforer rettferdigjørelseslæren, som tar opp og tolker dette budskapet, mer enn bareett element i den kristne lære. Den står i et avgjørende forhold til alletrossannheter, som må betraktes i sin innbyrdes sammenheng. Den er etuoppgivelig kriterium som uopphørlig tjener til å rette hele kirkens lære ogpraksis mot Kristus. Når lutheranere understreker dette kriteriets eneståendebetydning, benekter de ikke den innbyrdes forbindelse og betydning av alletrossannheter. Når katolikker ser seg bundet av flere kriterier, benekter deikke rettferdiggjørelsesbudskapets særlige funksjon. Lutheranere og katolikkerhar det samme mål om å bekjenne Kristus i alt, ham som vi setter vår lit tilover alle ting som den eneste mellommann (1 Tim 2,5-6). Gjennom Kristus gir Gudseg selv i Den Hellige Ånd og øser ut sine fornyende gaver. (Jf. kilder tilkapittel 3 i tillegget.)

4. Utlegning av den felles forståelse av rettferdiggjørelsen4.1 Menneskets maktesløshet og synd i forhold til rettferdiggjørelsen

(19) Sammenbekjenner vi at alle mennesker er fullstendig avhengige av Guds forløsende nådefor å bli frelst. Friheten de eier i forhold til andre mennesker og tingene idenne verden er ingen frihet i forhold til frelsen. For som syndere står deunder Guds dom og er ikke på egen hånd i stand til å vende seg til Gud for å søkeforløsning, å fortjene rettferdighet for Gud eller nå frem til frelse av egnekrefter. Rettferdiggjørelsen skjer bare av Guds nåde. Fordi katolikker oglutheranere bekjenner dette i fellesskap, er det rett å si:

(20) Nårkatolikker sier at mennesker "medvirker" til å forberede og mottarettferdiggjørelsen ved å si ja til Guds rettferdiggjørende gjerning, ser de etslikt personlig ja i seg selv som et resultat av nåden, ikke som en handlingsom skyldes menneskets egne krefter.

(21) Ihenhold til luthersk oppfatning er mennesker ute av stand til å medvirke tilsin egen frelse, fordi de som syndere aktivt motsetter seg Gud og hansfrelsesgjerning. Lutheranere benekter ikke at et menneske kan avvise nådensvirke. Når de betoner at mennesker bare kan motta rettferdiggjørelsen (merepassive), forkaster de dermed enhver mulighet for å bidra til ens egenrettferdiggjørelse, men de benekter ikke at de troende fullt og helt erengasjert i troen, som er bevirket av Guds ord selv. (Jf. kilder til kap. 4.1.)

4.2 Rettferdiggjørelsen som syndstilgivelse og å bli etrettferdig menneske

(22) Sammenbekjenner vi at Gud tilgir synd ved sin nåde og samtidig setter mennesker frifra syndens trellekår og gir dem et nytt liv i Kristus. Når mennesker får del iKristus ved tro, tilregner ikke Gud dem deres synd, og Gud skaper en virksom kjærligheti dem ved Den Hellige Ånd. Disse to aspektene ved Guds nådige handling må ikkeskilles hverandre. De hører sammen på den måten at ved troen er menneskerforent med Kristus, som i sin person er vår rettferdighet (1 Kor 1,30), bådesyndenes tilgivelse og Guds frelsende nærvær. Fordi katolikker og lutheranerebekjenner dette i fellesskap, gjelder følgende:

(23) Nårlutheranere understreker at Kristi rettferdighet er vår rettferdighet, ønskerde først og fremst å fastholde at synderen blir rettferdig for Gud i Kristusgjennom tilsagnet om tilgivelse, og at livet bare fornyes i enhet med Kristus.Når de understreker at Guds nåde er tilgivende kjærlighet ("Gudsmiskunn"12) fornekter de ikke med det nådens livsfornyende kraft. Snarereer hensikten å gi uttrykk for at rettferdiggjørelsen forblir uavhengig avmenneskelig medvirkning og heller ikke avhenger av nådens livsfornyendevirkning hos mennesker.

(24) Nårkatolikker understreker at den troende ved å motta nåden også mottar enfornyelse av sitt indre liv13, ønsker de å fastholde at Guds tilgivende nådealltid bringer med seg et nytt liv, som i Den Hellige Ånd blir virksomt i aktivkjærlighet. Men de fornekter ikke dermed at nådens gave i rettferdiggjørelsenforblir uavhengig av menneskelig medvirkning.

4.3 Rettferdiggjørelse ved tro og av nåde

(25) Vibekjenner i fellesskap at syndere blir rettferdiggjort ved tro på Gudsfrelsesgjerning i Kristus. Denne frelsen blir gitt som gave ved Den Hellige Åndi dåpen og danner fundamentet for hele det kristne liv. I den rettferdiggjørendetro, som innbefatter håp og kjærlighet til Gud, setter mennesket sin tillit tilGuds nådige løfte. Denne troen er virksom i kjærlighet, og derfor kan og måikke den kristne være uten gjerninger. Men hva som enn går forut for eller følgeretter troen som fri gave, er hverken grunnlag for rettferdiggjørelsen eller gjørnoen fortjent til den.

(26) Etterluthersk forståelse blir syndere rettferdiggjort ved tro alene (sola fide). Itroen setter de fullt og helt sin lit til sin Skaper og Gjenløser og lever ifellesskap med ham. Gud selv bevirker troen idet han frembringer denne tillitved sitt skapende ord. Fordi Guds gjerning er en ny skapelse, angår den alledimensjoner av mennesket og fører til et liv i håp og kjærlighet. I læren om"rettferdiggjørelse ved tro alene" skiller man mellom, men holderikke adskilt, rettferdiggjørelsen i seg selv og den fornyelsen av livsførselensom nødvendigvis følger av rettferdiggjørelsen og som troen ikke kan være tiluten. Dermed angis grunnlaget for en slik fornyelse, for den vokser frem av denkjærlighet som Gud gir mennesket i rettferdiggjørelsen. Rettferdiggjørelse ogfornyelse er forent i Kristus, som er nærværende i troen.

(27) Ogsåetter katolsk forståelse er troen grunnleggende for rettferdiggjørelsen, foruten tro finnes det ingen rettferdiggjørelse. Mennesket som hører og tror ordetblir rettferdiggjort gjennom dåpen. Rettferdiggjørelsen av syndere betyr at manfår tilgivelse for sine synder og gjøres rettferdig ved Guds frelsende nåde, ogdermed blir et Guds barn. I rettferdiggjørelsen mottar de rettferdiggjorte tro,håp og kjærlighet, og blir dermed tatt inn i samfunnet med Kristus.14 Dettenye, personlige forholdet til Gud er helt og fullt grunnlagt på Guds nåde, oger uopphørlig avhengig av den frelsende og skapende handling til denne nådigeGud, som alltid forblir trofast mot seg selv slik at mennesker kan stole påham. Derfor blir den rettferdiggjørende nåde aldri en besittelse som menneskerkan påberope seg overfor Gud. Samtidig som den katolske lære fremhever nådensfornyende virkning på livsførselen, er denne fornyelsen i tro, håp og kjærlighetalltid avhengig av Guds bunnløse nåde og bidrar ikke med noe til rettferdiggjørelsensom vi kan rose oss av overfor Gud (Rom 3,27). (Jf. tillegget til 4.3).

4.4 Den rettferdiggjorte som synder

(28) Ifellesskap bekjenner vi at Den Hellige Ånd i dåpen forener mennesket medKristus, rettferdiggjør og virkelig fornyer det. Men de rettferdiggjorteforblir resten av livet avhengig av Guds betingelsesløse rettferdiggjørende nåde.Selv ikke de rettferdiggjorte er fri fra syndens angrepsmakt (sml. Rom 6,12-14)og ikke unntatt fra den livslange konflikt mot Guds vilje gjennom den gamleAdams selviske begjær (sml. Gal 5,16; Rom 7,7-10). Også de rettferdiggjorte mådaglig be om tilgivelse, slik de gjør i Herrens bønn (Mat 6,12; 1 Joh 1,9). Dekalles stadig til omvendelse og bot, og gis tilgivelse igjen og igjen.

(29) Detteforstår lutheranerne på den måten at den kristne er "samtidig rettferdigog synder". Hun eller han er helt rettferdiggjort, fordi Gud tilgir henneeller ham deres synder gjennom ord og sakrament og tilkjenner henne eller hamKristi rettferdighet, som tilegnes seg i tro. I Kristus blir de gjortrettferdige for Gud. Når hun eller han ser på seg selv i lys av loven, må deimidlertid erkjenne at en er og blir en synder. Synden lever fortsatt i hameller henne (1 Joh 1,8; Rom 7,17-20), for en setter stadig sin lit til falskeguder og elsker ikke Gud med den udelte kjærlighet som Gud krever som Skaper (5Mos 6,5; Matt 22,36-40). Denne motstanden mot Guds vilje er i seg selv virkeligsynd. Men syndens trellbindende makt er brutt på grunn av Kristi gjerning. Deter ikke lenger en synd som "hersker" over den kristne, for Kristus,som den rettferdiggjorte er bundet til gjennom troen, "hersker" selvover den. Her på jorden kan den kristne altså i hvert fall delvis leve et livsom et rettferdig menneske. Og til tross for synden er den kristne ikke lengeradskilt fra Gud, fordi han eller hun - som gjennom dåpen og Den Hellige Ånd erfødt på ny - ved sin daglige tilbakevenden til dåpen blir tilgitt denne synd,slik at den ikke lenger fører til fordømmelse og evig død15. Når altså lutheranernesier at den rettferdiggjorte også er synder og at motstanden mot Guds viljevirkelig er synd, fornekter de ikke at han eller hun til tross for synden hørerGud til og at denne synd er underlagt Guds makt. I disse forhold er de enigemed katolikkene, til tross for ulikhetene når det gjelder forståelsen av denrettferdiggjortes synder.

(30)Katolikkene er av den oppfatning at den Jesu Kristi nåde som tilsies i dåpentar bort alt som er synd "i egentlig forstand" og som "fortjenerfordømmelse" (Rom 8,116 ). Men fortsatt vil det bestå en tilbøyelighet(concupiscentia) som kommer av synd og egger til synd. Siden menneskelig synd ihenhold til romersk-katolsk forståelse alltid omfatter et personlig element ogdette elementet mangler her, ser ikke katolikkene denne dragningen som synd iegentlig forstand. Men dermed vil de ikke fornekte at denne tilbøyelighet tilsynd ikke er i samsvar med Guds opprinnelige plan for menneskeheten og enda merat den objektivt sett er i strid med Guds vilje og forblir gjenstand forlivslang kamp. I takknemlighet for gjenløsningen i Kristus fremhever de atdenne tilbøyelighet til å handle mot Guds vilje ikke gjør fortjent til evig død17og ikke adskiller den rettferdige fra Gud. Men når den rettferdiggjortefrivillig adskiller seg fra Gud, er det ikke tilstrekkelig å vende tilbake tilen overholdelse av budene. Han eller hun må, ved forsoningens sakrament, søkeforlatelse og fred gjennom ordet om tilgivelse, som gis i kraft av Gudsforsoningsverk i Kristus. (Jf. kilder til 4.4)

4.5 Lov og evangelium

(31) Vibekjenner i fellesskap at mennesker blir rettferdiggjort ved troen påevangeliet "uavhengig av lovgjerninger" (Rom 3,28). Kristus haroppfylt loven og gjennom sin død og oppstandelse avskaffet den som frelsesvei.Vi bekjenner også at Guds bud forblir gyldige for den rettferdiggjorte, og atKristus i sin forkynnelse og ved sitt eksempel uttrykte Guds vilje, som også eren rettesnor for hvordan den rettferdiggjorte skal handle.

(32)Lutheranerne fremholder at skillet og den riktige rangorden mellom lov ogevangelium er av vesentlig betydning for forståelsen av rettferdiggjørelsen. Idens teologiske bruk er loven krav og anklage. Hele livet igjennom står allemennesker - også de kristne, i det de er syndere - under denne anklagen somavdekker deres synd slik at de i tro på evangeliet kan vende seg betingelsesløsttil Guds nåde i Kristus, som er det eneste som rettferdiggjør dem.

(33) Fordiloven som frelsesvei er oppfylt og avskaffet i og med evangeliet, kankatolikkene si at Kristus ikke er en lovgiver som Moses. Når katolikkerunderstreker at de rettferdiggjorte er bundet til å rette seg etter Guds bud,fornekter de ikke dermed at Gud gjennom Jesus Kristus i barmhjertighet harlovet sine barn det evige livs nåde.18 (Jf. kilder til 4.5)

4.6 Frelsesvisshet

(34) Vibekjenner i fellesskap at de troende kan stole på Guds miskunn og løfter. Ogsåi møte med sin egen svakhet og de mange farene som truer troen, kan de bygge påkraften fra Kristi død og oppstandelse og på det levende løfte om Guds nåde iord og sakrament, og slik være visse på å ha del i denne nåden.

(35) Detteble på en spesiell måte understreket av reformatorene: Midt i anfektelsene skalden troende ikke se på seg selv, men i troen feste blikket på Kristus og stolepå ham alene. I tillit til Guds løfte er de forvisset om sin frelse, men de eraldri trygge når de ser på seg selv.

(36)Katolikker kan dele reformatorenes anliggende om å grunne troen på denobjektive virkelighet i Kristi løfte, å se bort fra egen erfaring og sette sinlit til Kristi løftesord alene (sml Mt 16,19; 18,18). Med Det annetVatikankonsil sier katolikkene: Tro er å fortrøste seg helt på Gud,19 sombefrir oss fra syndens og dødens mørke og vekker oss til evig liv.20 En kanikke tro på Gud i denne betydning og samtidig betrakte det guddommelige løftesom upålitelig. Ingen må betvile Guds nåde og Kristi fortjeneste. Men enhverkan være bekymret for sin frelse når han eller han ser sine egne svakheter ogmangler. I full erkjennelse av sine egne nederlag kan den troende likevel væreforvisset om at Gud vil at en skal bli frelst.

4.7 De rettferdiggjortes gode gjerninger

(37) Vibekjenner i fellesskap at gode gjerninger - et kristent liv i tro, håp og kjærlighet- følger av rettferdiggjørelsen og er dens frukter. Når de rettferdiggjortelever i Kristus og handler i den nåden de mottar, bringer de med bibelskordbruk "god frukt". Siden de kristne kjemper mot synden hele livet,er denne følgen av rettferdiggjørelsen også en forpliktelse de er pålagt.Derfor maner både Jesus og de apostoliske skrifter de kristne til å gjøre kjærlighetensgjerninger.

(38) Etterkatolsk forståelse bidrar gode gjerninger, som blir til ved nådens og DenHellige Ånds virke, til vekst i nåden, slik at den rettferdighet som kommer fraGud bevares og samfunnet med Kristus utdypes. Når katolikker fastholder"fortjenstfullheten" ved gode gjerninger, ønsker de å si at det ihenhold til det bibelske vitnesbyrd er knyttet et løfte om belønning i himmelenfor disse gjerninger. Hensikten er å understreke menneskets ansvar for sinehandlinger, ikke å bestride de gode gjerningers karakter av gave, langt mindre åbenekte at rettferdiggjørelsen selv alltid forblir en ufortjent nådegave.

(39) Tankenom å holde fast ved nåden og om en vekst i nåden og troen, finnes også hoslutheranerne. De fremhever imidlertid at de troendes rettferdighet, som innebærerat man er akseptert av Gud og får del i Kristi rettferdighet, alltid erfullkommen. Samtidig sier de at dens virkning kan gi vekst i kristenlivet. Nårlutheranerne ser den kristnes gode gjerninger som "frukter" av og"tegn" på rettferdiggjørelsen, og ikke som egen"fortjeneste", forstår de likevel, i samsvar med Det nye testamente,det evige liv som en ufortjent "belønning" i den betydning at detoppfyller Guds løfte til den troende. (Jf. kilder til 4.7)

5. Betydningen og rekkevidden av den oppnådde konsensus

(40) Denforståelsen av rettferdiggjørelseslæren som er fremlagt i denne erklæring,viser at det finnes en konsensus mellom lutheranere og katolikker når detgjelder de grunnleggende sannheter i rettferdiggjørelseslæren. I lys av dennekonsensus er de gjenværende ulikheter akseptable, slik de fremkommer i punkt18-39 med hensyn til språkbruk, teologisk utlegning og aksentuering i forståelsenav rettferdiggjørelsen. Med andre ord er de lutherske og de romersk-katolskeutlegninger av rettferdigjørelseslæren åpne i forhold til hverandre og rokkerikke ved den oppnådde konsensus når det gjelder de grunnleggende sannheter.

(41) Dermedfremstår også 1500-tallets lærefordømmelser, i den grad de angår rettferdiggjørelseslæren,i et nytt lys. Slik de lutherske kirkers lære er fremlagt i denne erklæringen,rammes den ikke av Tridentiner-konsilets fordømmelser21. Heller ikke rammerfordømmelsene i de lutherske bekjennelsesskrifter Den romersk-katolske kirkes læreslik den er fremlagt i denne erklæringen.

(42) Dettereduserer imidlertid ikke alvoret i de fordømmelsene som er knyttet tilrettferdiggjørelseslæren. En del av dem var ikke helt uten grunnlag. De beholdersin betydning som "gagnlige advarsler", som vi bør gi akt på i vår læreog praksis 22.

(43) Vårkonsensus i rettferdiggjørelseslærens grunnsannheter må virkeliggjøres ogbekreftes i våre kirkers liv og lære. I denne sammenheng finnes det fremdeles spørsmålav ulik vekt som trenger ytterligere klargjøring. Det gjelder blant annetforholdet mellom Guds ord og kirkens lære, så vel som læren om kirken, omautoritet i kirken, om kirkens enhet, om embetet, om sakramentene og forholdetmellom rettferdiggjørelse og sosialetikk. Vi er overbevist om at den konsensusvi har oppnådd gir et solid grunnlag for en slik klargjøring. De lutherskekirker og Den romersk-katolske kirke vil sammen fortsette arbeidet med å utdypeden felles forståelse slik at den kan være fruktbar i den kirkelige lære og detkirkelige liv.

(44) Vitakker Herren for dette avgjørende skritt fremover på veien mot å overvinnekirkens splittelse. Vi ber Den Hellige Ånd lede oss videre mot den synligeenhet, som er Kristi vilje.

********

Fotnoter
1 Schmalkaldische Artikel II, 1, i: DieBekenntnisschriften der evangelisch-lutherische Kirche, 9.Aufl., Göttingen1982, s. 415.

2"Rector et judex super omnia genera doctrinarum", WA 39, I, 205.

3 Detbemerkes at en rekke lutherske kirker bare regner Den augsburgske bekjennelseog Luthers lille katekisme til sitt forpliktende læregrunnlag. Disse teksteneinneholder ingen læremessige fordømmelser mot Den katolske kirke i forhold tilrettferdigjørelseslæren.

4 Rapport fraden felles katolsk-lutherske studiekommisjon (Maltarapporten), trykt i Growthin Agreement, New York/Genève 1984, s. 168-169.

5 Kirche und Rechtfertigung. Das Verständniss der Kircheim Licht der Rechtfertigungslehre, Paderborn-Frankfurt 1994; engelsk utgave:Church and Justification, utgitt av Det lutherske verdensforbund, Genève 1994.

6 Selitteraturlisten i tillegget.

7 Selitteraturlisten i tillegget.

8 Gemeinsame Stellungnahme der Arnoldshainer Konferenz,der Vereinigten Kirche und des Deutschen Nationalkomitees des LutherischenWeltbundes zum Dokument 'Lehrverurteilungen ­ kirchentrennend?'",i Ökumenische Rundschau 44 (1995): 99-102; inkludert de skriftlige uttalelsenesom ligger til grunn for dette vedtaket, sml. Lehrverurteilungen im Gespräch.Die ersten offiziellen Stellungnahmen aus den evangelischen Kirchen inDeutschland, Göttingen, 1993.

9 I denneerklæringen gjengir ordet "kirke" de deltagende kirkers selvforståelse,uten å ville ta stilling til alle de ekklesiologiske spørsmål som er forbundetmed dette begrepet.

10 Jf. The Gospel and the Church (Malta-rapporten) §§26-30;Justification by Faith, §§ 122-147. På oppdrag av den amerikanske dialogen omrettferdiggjørelsen ble de ikke-paulinske tekstene fra Det nye testamenteundersøkt av J. Reumann i Righteousness in the New Testament, med svar av J.Fitzmeyer og J.D. Quinn, Philadelphia, New York 1982, s. 124-180. Resultatet avdenne undersøkelsen ble oppsummert i dialograpporten Justification in Faith §§139-142.

11 Jf. All Under One Christ, §14, i Growth inAgreement, s. 241-247.

12 Jf. WA 8,106 (amerikansk utg. 32, 227)

13 JfDenzinger-Schönmetzer 1528 (se tillegget).

14 Jf. Denzinger-Schönmetzer 1530.

15 Jf. Apologien II,38-45; i: Die Bekenntnisschriften derevangelisch-luthersiche Kirche,s. 145-147.

16 Jf. Denzinger-Schönmetzer 1515

17 Jf. Denzinger-Schönmetzer 1515

18 Jf. Denzinger-Schönmetzer 1545

19 Jf. DV, 5

20 Jf. DV,4

21 Den tyskeoriginaltekst bruker i denne paragraf ordet "Verurteilungen" omTridentinerkonsilets beslutninger og "Verwerfungen" om det som finnesi de lutherske bekjennelsesskrifter, i §1 brukes "Lehrverurteilungen"om begge deler (oversetters anm.)

22 Lehrverurteilungen - Kirchentrennend?, s. 32(eng.utgave s. 27)