Roald Flemestad:
SENDT TILVERDEN MED KANAANS SPROG
Hva er den røde tråd i vårtprogram her i Bergen? Enklest sagt er vi samlet for å drøfte hvordan vi skalvidereføre den kristne tro til våre barn og barnebarn. Mer høytideligformulert: Hvordan skal “det hellige” bæres inn i vår falne verden? Detumiddelbare svaret gir seg som det å forkynne evangeliet. Forkynnelsesprosessener imidlertid en kommunikasjonsform som inkludere mer enn tale. Spørsmålet omkommunikasjon fordrer derfor en besinnelse på hva, hvem og hvordan. Hva er detegentlig vi skal formidle? På hvisvegne taler vi? Hvem er tilhørerne?
En slik refleksjon over hvordandialogen utad skal finne sted, melder seg på bakgrunn av det store kollapstradisjonell kristendom gjennomgår i dagens vestlige verden.
Troenssprog
I kirkens liv er det da til alleepoker gitt et dobbelt kommunikasjonsutfordring: Hvordan kommuniserer vi somkristne idag med vår egen åndelige arv og til vår samtidskultur? Det faktum atvi ikke bare er Guds barn, men også barn av vår samtid betyr at vi fortløpendegår inn og ut av forskjellige åndelige verdener. Det er i lys av dennekulturutveksling kirkens sprogproblem melder seg: Skal vi i forkynnelsen taleBibelens sprog eller samtidens? Oftest løser dette dilemma ved å neglisjereproblemstillingen som for teoretisk. I praksis slipper vi likevel ikke unna densaklige stillingtagen all den stund ordene og forestillingene vi brukeruttrykker vår tankeverden - vår virkelighetsforståelse. Enten vi er det ossbevisst eller ikke, foretar vi løpende valg.
For å foregripe konklusjonen påmin refleksjon i det følgende vil jeg derfor innledningsvis gjøre gjeldende athensynet til kirkens egen åndelige arv må ha prioritet ikommunikasjonsprosessen. En slik slutning følger av troens sprog -forestillinger, symboler og handlingsmønstre er forutsetingen for at vi skalkunne tale meningsfullt inn i samtidens kulturbrytning.
Gudstjenesten- en ellipse med to brennpunkt
Er da kravetom tilpasning til samtidskulturen helt å avvise? Svaret fordrer at man holdertungen rett i munn.
Vi vil tagudstjenestefeiringen til eksempel. I den gudstjenestelige kommunikasjon møtesGud og menneske i skjæringspunktet mellom den gamle og den nye virkelighet.Samtidig er gudstjenestens kommunikasjonsprosess mer enn intellektuelltilegnelse av meninger eller utløp for hjertets fryd i form av lovsang. Somgudstjenestedeltager skal vi lære å vite hvordan vi skal ferdes i Guds hus,slik at vi kan bekjenne gudsfryktens hemmelighet. (1 Tim 3:15f) Gud er altså isentrum samtidig som det hele er en slags læringsprosess.
Som deltager ien læringsprosess må gudstjenestedeltagerne selvsagt ha lov til å spørre selvom det de er med på, virker meningsfullt. Dersom gudstjenesten kun oppleves somet rop ut i det store intet, slutter man å gå til kirke. På den annen side mågudstjenestedeltageren samtidig være seg bevisst at det ikke er han eller hunsom er i sentrum for det som skjer. Gudstjenesten er tilbedelse av den levendeGud. Denne tilbedelsesdimensjonen er det definerende moment i alt kristentåndelig liv.
Kommunikasjonsproblemeter således gitt i det at det gudstjenestelige handlingsforløp henvender seg dabåde til Gud og gudstjenestedeltageren. Begge deler hører samtidig med.Gudstjenesten er å ligne med en ellipse med to brennpunkt; idet vi tilber, blirvi også oppbygget og lærer Guds vilje med våre liv.
Dennødvendige balanse
Denne dobbelte fokuseringtilsier at gudstjenesten må gestaltes på en måte som sikrer den rette balansemellom det teosentriske og det antroposentriske. Mennesket er i sentrum i dedelene av gudstjenesten som særlig fokuserer forkynnelse og undervisning mensGud selvfølgelig er fokus for vår lovsang og bønn. Dersom vi ikke er ossbevisst denne grunnleggende distinksjonen, tar det pedagogiske overhånd påtilbedelsens bekostning. Lovsangen reduseres til katekisme på vers eller til enhymnisk presentasjon av de egne opplevelser.
Derved forrykkes balansen innadi menigheten. Den gudstjenestelige aktør skiftes umerkelig fra menighetens “vi”til et syngende og bedende “jeg”. Derved reiser spørsmålet seg om liturgienuttrykker menighetsfellesskapetsoppbyggelse som hellig tempel i Herren (Ef 2:21), eller om gudstjenesten ipraksis fungerer som en ytre ramme om den enkeltes religiøse selvekspresjon.Det antroposentriske brennpunkt i den gudstjenestelige ellipse, erfellesskapets handling før det er individuell selvutfoldelse.
Funksjonellekriterier for valg av formsprog
Dersom tilbedelsesperspektivetneglisjeres på bekostning av det pedagogiske og gudstjenestedeltagelsen,fungerer gudstjenesten som et rammeverk omkring individets religiøseselvutfoldelse. I stedet for at den enkelte lar jeg'et finne sin plass imenighetens felles handling og slik gjemmer seg i fellesskapet, blirgudstjenesten en slags møteplass hvor flere samtidig, men hver og én for seg,finner uttrykk for egne følelser og behov. Det handlende subjekt er altså ikkefellesskapet som sådan.
En slik perspektivinnskrenkningfår umiddelbare konsekvenser for valget av liturgisk formsprog. Eftersomindividet ikke trenger annet enn “hjertesproget” for å kommunisere med segselv, er sprogproblemet løst på forhånd. Det som ikke straks engasjerer ellersimpelthen virker kjedelig og rart, vrakes til beste for det stemningsfulle.Fokuseringen på individets følelsesmessige behovstilfredsstillelse fører til forkastelseav “det vanskelige”. Funksjonelle kriterier avgjør. Kravet til umiddelbartilgjengelighet leder til avvisning av former som krever innlevelse og modning,eller forkynnelse som fordrer tankemessig bearbeidelse.
Gudstjenesten som enlovsangsprosess gjennom tiden
I utgangspunktet vil detgudstjenestelige sprog dra oss i en helt annen retning. I gudstjenesten møtesvi ikke som skip i natten, men samles som Guds menighet. (1 Kor 11:17ff)Utrykksformene er derfor fellesskapets samhandling. Dette gjelder også sproget.Hva enten det sies gjennom ord eller handling, form eller farve skal sprogetnettopp hjelpe gudstjenestedeltagerne til å stige inn i et historisk oghimmelsk fellesskap. Vår gudstjeneste er et punkt i en lovsangsprosess sombegynte i ved nattverdinnstiftelsen i den øvre sal og fullendes i Guds rike.(Matt 26.29f) Når menigheten på oppstandelsesdagen samles til gudstjeneste,foregripes gjenkomsten på den ytterste dag, slik Guds stridende menighet her påjorden kan forene sine røster med den seirende menighets tilbedelse for denhimmelske trone.
Dette bestemmer kirkenskommunikasjonsproblem. Hva som skal gjøres og sies i gudstjenesten,
Kanaanssprog
Dette fører oss til problemet“Kanaans sprog”. Vi finner uttrykket hos profeten Esaias, som skriver: “På dentid skal det være fem byer i Egypt som taler Kanaans sprog og sverger troskaptil Herren, Allhærs Gud· På den tid skal det være et alter for Herren midt iEgypt og en stenstøtte for Herren ved grensen. Det skal være til tegn ogvidnesbyrd for Herren, Allhærs Gud, i Egypt. Når de roper til Herren om hjelpmot undertrykkere, skal han sende dem en redningsmann og en stridsmann, og hanskal frelse dem. Da skal Herren gi seg til kjenne for egypterne, og de skallære ham å kjenne på den tid.” (Es 19:18ff)
Dette avsnitt synes å holdefrem for oss tre saklige momenter til eftertanke: Det er det påfallende at 1)paktsfolket viser sin troskap til Herren ved å fastholde sine opprinneligetalemåter også i utlendighet og 2) at de viderefører sin kultus ved å byggesitt eget alter på fremmed jord; 3) denne religiøse isolasjon skjer til besteogså for deres fiender, eftersom egypterne, gjennom paktfolkets trofasthet motsine egne tradisjoner, skal lære å kjenne Herren.
Efter min forståelse gjelderdet samme for den nye pakts gudsfolk som fremmede i utlendighet. Vi har vårteget sprog som vi bruker ved våre egne altere. Denne vår isolasjon skjerimidlertid til beste for andre som derved lærer Gud å kjenne.
Misjonsbefalingen
Forrige søndag varMisjonsbefalingen prekentekst. (Matt 28:16ff) Her er gitt ikke bare kirkensoppdrag som det å forkynne evangeliet for alle folkeslag alle dager inntil verdensende. Vi skal også merke oss at teksten anfører hvordan oppdraget skalutføres. De som vinnes, skal førstdøpes, dvs gjenfødes fra den gamle verden for å settes inn i Guds nye helligefolk. Livet i hellighet skal manifesteres i den nye lydighet, idet de læres å holde alt Jesus har befalt. Desom vinnes skal altså bli disipler - “læresveinar” - og ikke religiøse konsumenter av et uforpliktende tilbud omreligion.
Kirkensundervisning
Når Jesus iMisjonsbefalingen gir apostlene i oppdrag å døpe og å lære folkeslagene å holdealt det jeg har befalt dere, tydeliggjøres det oppdrag kirken skal kommuniseretil verden: Den oppstandne har efterlatt seg befalinger som skal holdes av demsom ved dåpen vil opptas i kirkens fellesskap. Underforstått er at Kristi budog befaling er ikke noe man kan hente direkte av eget bryst, men budskapet måformidles som undervisning.
Dåpsundervisningenvar - og er fremdeles - det primære sted for denne kirkens undervisning.
Gudsfryktensstore hemmelighet
Spørsmåletblir da: Hvordan skal jeg lære og kjenne ritenes mening og betydning?
Svaret erselvsagt: Fra den apostoliske undervisning. Fra den bibelske tankeverden somkommer til uttrykk i de formler og bønner som strukturerer gudstjenesten. Ved åtilegne oss ritene, kan vi komme til Gud, tale og samtale med Ham. Derfor erall teologi til syvende og sist ikke annet enn en innføring i bønnens sprog.
Gudstjenesten som stedet hvorKristi herlighet åpenbares, er det store perspektiv apostelen Paulus legger tilgrunn i formaningen av sin åndelige sønn Timoteus om gudsfryktens storehemmelighet: Jeg vil “du skal vite hvordan en skal ferdes i Guds hus, som erden levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvold. Det må alle bekjenneat gudsfryktens hemmelighet er stor. Han ble åpenbart i menneskers skikkelse,vant sin rett i _nden, ble sett av engler, forkynt for folkene, trodd i verden,tatt opp i herlighet.” (1 Tim 3.15f)
Gudstjenestefeiringermønster er gitt i overleveringen
Som sannhetensstøtte og grunnvold er kirkens åndelig liv bærer av gudsfryktens hemmelighet.Kirken bringer ved sitt liv i verden Guds frelsesplan frem i lyset, denhemmelighet som fra evighet av har vært skjult hos Gud. (Ef 3:8ff)
Det er i dennesammenheng, så som jeg kan forstå, atvi må tolke apostelens advarsel mot gal nattverdfeiring. Det gis en korrektmåte å feire nattverd som nøye må overholdes. Det er altså ikke tillatt å finnepå gudstjenestesproget på egenhånd.
Til de hedningekristnekorintierne skriver Paulus: “Følg mitt eksempel, slik jeg følger Kristieksempel. Dere skal ha ros for at dere husker på meg i alle ting og holder fastpå de overleveringer jeg har gitt videre til dere· Jeg gir dere her mitt påbud, og da er det _n ting jeg ikkekan rose dere for: Dere samles på en slik måte at det ikke blir til gagn fordere, men til skade.”(1 Kor 11:1f,17) Efter å ha nevnt praktiske eksempler pågal nattverdfeiring, fortsetter Paulus: “ Nei, for dette får dere ingen ros avmeg. For jeg har mottatt av Herren dette som jeg har gitt videre til dere”.(11:22f) Dernest gir Paulusinstruksjon om innstiftelsesordene og konkluderer: “For så ofte som dere spiserbrødet eller drikker av kalken forkynner dere Herrens død til han kommer.” (11.26)
Liturgiensom sosialt ikon
Hva skjer da egentlig igudstjenesten? Det som gjøres og sies taler til oss om de åndelige realitetersom Herren har efterlatt som Ord og sakrament. Bønnen, forkynnelsen,bekjennelsen og lovsangen er sakramentale tegn for den nye virkelighet i Kristioppstandelse.
Slik kan vi karakteriseregudstjenesten som et sosial ikon. Et ikon er et bilde som skal åpne vår øynefor en anderledes virkelighet: Som et jordisk bilde av himmelske ting vilikonet være et vidnesbyrd om Guds nærvær i verden. Hva ikonet da vil bevidnegjennom form og farve, vil liturgien uttrykke gjennom et sosialt formsprogmellom gudstjenestedeltagerne.
Gjennom bønn, sang, lesning,kneling, lys og røkelse vil gudstjenesteforløpet ikke bare hjelpe den enkeltetil å regulere sine følelser og forsamlingen til gjensidig opptreden ogsamhandling.
Liturgiens sosiale og fysisketegnhandlinger vil gjøre guddommelige nærværende, slik at vi ved å ta del ihandlingene kan nære vårt åndelige liv. Gud stråler frem, åpenbarer sinherlighet i liturgien, ikke uformidlet som i himmelen, men gjennom jordiskebilder av himmelske ting. Gjennom ord og sakrament formidles nåden, livet medGud, men også de troendes selvfrembæring som et levende og hellig offer, Gudtil behag. (Rom 12:1ff)
Gud talerikke til oss i englesprog, men gjennom kirkens åndelige arv
Når apostelen Paulus påleggerkorintiermenigheten å holde fast ved overleveringen (1 Kor 4:17, 11:1,14.36,15:1ff), er det fordi Gud ikke taler til oss rett inn i sjelen med etenglesprog. Hele Det nye Testamente vil bevidne at Gud taler til oss gjennomden apostoliske forkynnelse. Det gjelder fortsatt. Til oss kommer den åndeligeverden kulturelt formidlet gjennom kirkens åndelige arv -
Vi er simpelthen ikke frie tilå velge vårt åndelig sprog, men som fremmede i vesterlandske sivilisasjon må vii vår utlendighet be “Kanaans sprog” ved alteret. Vi må lære åbli fortrolig med Bibelens forestillingsverden og kirken som et pilegrimsfolkder snakker et særegent historisk sprog som kun er hennes.
Sakligekriterier til formsproget
Motsatt betyrdet at vi i bønnen ikke har lov til å velge det formsproget som uttrykker hvemvi er og hva vi liker. Kirkens kulturelle uttrykk kan ikke reduseres tilsamværsformene i et gitt sosialt miljø.
Dersom vi ikkespør slik, blir våre fornyelsesbestrebelser lett den åpning hvor gjennomtidsånden - denne verdens Gud - (2 Kor 4:4) får innpass i kirkens åndelige liv(2 Kor 11:4ff)
Ergudstjenesten et adiaforon?
Problemet for oss er at visiden reformhumanismen på 1500-taller har lært å tenke at de
Virkelighetensverden er mer komplisert. Det konkrete betyr noe. Samfunnsvidenskapeneunderstreker ritenes betydning. Kulturantropologisk sagt: Gudstjenesten gir uttrykk for
Kommunikasjonenutad
Nå vil kanskjenoen si at jeg har glemt hovedsaken. Til syvende og sist kan gudstjenestensbetydning være aldri så viktig, men hva hjelper det om den ikke kommuniserer?Hva nytter det om man snakker Kanaans sprog uten aksent, hvis folk ikkeforstår? Hva nytter det med den mest “korrekte” liturgi, hvis kirken er tom? Erdet ikke en forblindet fromhet som allerede i utgangspunktet vil avstå framuligheten for å få dagens mennesker i tale. Skal da ikke folk forstå?
La oss daisteden spørre: Hva er det mennesket søker i kirken? Hva skulle få dem til åkomme flere ganger? Det er ikkemer av det dagligdagse, men en eller annen form for overskridelse av hverdagen.
Folkekirkeideologien.
Folkekirkeideologienhar efter krigen tjent som kompass for den åndelige utviklingen i Den norskekirke. ¯nsket var å møte utfordring i tiden, ikke ved en kirkelig isolasjon fraden nye kulturstrømning, men gjennom tilpasning til samfunnetsmoderniseringsprosess. Dersom kirkens åndelige egenart uttrykkes gjennom ensæregen stil, ville det skape unødige skiller mellom dem innenfor og demutenfor den indre krets i menigheten. Forat de kirkefremmede ikke skal føle segpå fremmed territorium, må kirkens formsprog altså skape gjenkjennelse iforhold til samtidskulturens øvrige uttrykksformer. Under motto som “_penfolkekirke” eller “Riv ned kirkens murer” ble kirkens kommunikasjonsmodellomformet.
Jeg skal ikkeramse opp alt det denne akkommodasjonsideologi har gitt oss av rare ting.Bortsett fra oppløsningen av konfirmasjonsundervisningen var vel alvorligstblant tiltakene den konklusjon at nattverdfeiringen står i veien forkommunikasjonen med de kirkefremmede. I stedet ble kirken fylt medkonserterende tiltak som ikke oppleves så forpliktende, men som kunne gripesumiddelbart av hjertet. Tilspisset sagt: For å oppnå kontaktflate ble Kristuserstattet med musikk.
Det ersluttresultatet av dette tenkesett vi leser om i denne ukes aviser. På ett århar Den norske kirke tapt ca 25 000 altergjester, på tre år 52 000. (VL 23 /52002 ) Betegnende er det at kollapset i gudstjenestedeltagelsen er største iOslo bispedømme, hvor viljen til akkomodasjon vel har vært sterkest. Nedgangeni altergjester i årene 1999, 2000 og 2001 har i Oslo stift vært 8,6% mot 4,7% ilandet for øvrig.
Konklusjon:Bygg opp kirkens murer
Allerede rundt1960 kritiserte Biskop Alex Johnson folkekirkeideologiens slagord omn åpen kirkemed å gjøre gjeldende: “Den åpneste kirke er kirkeruinen.” Det statiskematerialet har gitt ham rett. ¯nsket om umiddelbar kommunikasjon med samtidens kultur førte til at detåndelige liv ble uthult innenfra.
Samtidig erdet åpenbart at avsakralisering av kirkens indre liv fikk til følgen atgodtfolk ikke lenger går til kirke. En kristendom som ikke utfordrer med sinegenart, vil nødvendigvis svinne hen av manglende interesse.
Er da svaretpå kristendommens krise å bygge opp kirkens murer? Rett forstått - ja. Kommunikasjonsmessig vinnes ingen tingved å utforme vunnet
Kortformen av mitt svar påhvordan vi skal redde kristendommen i vesterlandsk kultur, er da mindrekonserterende underholdning i kirkehuset, men mer nattverdfeiring tiloppbyggelse av de troende, den så foraktede “menighetskjernen”.
Dette er nødvendig for at dekristne skal kunne tjene dem som er utenfor. For å kunne hjelpe åndeligeutlendinger må kirken lære dem å tale det Kanaans sprog som lyder ved alteret.Kun slik kan dagens mennesker lære Herren å kjenne.