KIRKENS GRUNN

 

1. Innledning

 

En bekjennelse og en erkl¾ring.

 

Den stilling Den norske Kirke nŒ er kommet i, tvinger kirkens folk til klart Œ legge frem sin bekjennelse og erkl¾ring i det som gjelder kirkens grunn.

 

Meget er allerede sagt i Biskopenes brev til menigheter og prester i det siste Œr, senest i rundskrivet om Kirkens orden og i brevet om Barneoppdragelsen (14. febr. 1942), samt i de to teologiske fakulteters sakkyndige uttalelse av 24. og 27. februar. Vi viser ogsŒ til hyrdebrevet i februar ifjor, et skrift som fikk tilslutning fra alle landsomfattende kristelige organisasjoner og frie kirkesamfund i Norge og derved ble en felles bekjennelse.

 

Det som i dag er s¾rlig maktpŒliggende blir nedenfor sammenstillet i 6 hovedavsnitt om vŒr bekjennelse pŒ kirkens grunn.

 

 

I. Om Guds ords frihet og vŒr forpliktelse pŒ ordet.

 

 Vi bekjenner

 

at den Hellige skrift er eneste grunnlag og rettesnor for kristelig l¾re og liv, og vi er av hjertet overbevist om at den evangelisk-lutherske bekjennelse er den sanne og rette veileder i troens sak.

 

Vi erkl¾rer derfor at det er vŒr h¿yeste plikt mot Gud og mot mennesker uavkortet og uforferdet Œ forkynne alt Guds ord til tukt og til tr¿st, alt Guds rŒd til liv og til frelse, uten hensyn til hvem det mŒtte mishage. Her stŒr vi under Guds befaling.

 

Kirkens tjenere kan derfor ikke utenom kirkens orden motta direktiver for, hvordan Guds ord skal forkynnes i en aktuell situasjon. Den frie forkynnelse av evangeliet skal v¾re et Guds salt i alt folkets liv.

 

Ingen jordisk makt eller myndighet kan heller sette ukirkelige vilkŒr for adgangen til Œ fŒ utf¿re kristelig arbeid eller fŒ gj¿re tjeneste som forkynner. Det skj¾rer like inn til margen for Guds ords frie liv nŒr slikt skjer. Se skrivelsen fra Kirkedepartementet av 10. februar 1942, der det heter: "Hvor kirke og organisasjon anerkjenner NS og nyordningen . . . vil det ikke fra partiets side bli lagt hindringer i veien for kristelig arbeid . . .", eller den offentlig uttalelse fra departementets ekspedisjonssjef 1. december 1941, hvoretter prestenes stilling til de politisk-verdslige sp¿rsmŒl skal v¾re avgj¿rende for om de blir gitt embete i evangeliets norske kirke. Vi bekjenner oss til Guds ords frihet og til vŒr forpliktelse pŒ dette ord.

 

II. Om kirken og ordinasjonen.

 

 Vi bekjenner:

 

Kirken er forsamlingen av troende mennesker, der evangeliet forkynnes rett og sakramentene forvaltes rettelig (Augustana art. 7.) VŒr Herre og frelser har selv grunnet sin kirke og den kan aldri bli noen jordisk makthavers organ. Kirken har Kristus til herre. Den kristne menighet skal fritt kunne samles i Guds hus, og ingen kan med rette hindre den i dette.

 

Med bibel og bekjennelse hevder vi at i sin kirke har Kristus selv innsatt tjenere med s¾rskilt kall - evangelister, l¾rere, prester. PŒ apostolisk vis har kirken sin orden for disse tjeneres innvielse til gjerningen. (Ef.4,11 - 1.Kor.12,28 - Ap.gj.13,2)

 

Ordinasjonen i vŒr norske kirke gjennom 900 Œr er en i skriften hjemlet og anordnet innvielse. Den er et selvstendig og uopgivelig ledd i en rett kaldelse til tjeneste i kirken. Denne Œndelige myndighetsakt ut¿ves av kirkens tilsynsmann som dertil selv har fŒtt kirkens kall, fullmakt og innvielse, og den hellige handling utf¿res i gudstjenesten under b¿nn og hŒndspŒleggelse. Etter sin art er ordinasjonen et kall for livet til Œ utf¿re Guds gjerning i menigheten sŒ langt evner og krefter rekker. Tjenestens hellige kallsplikt kan nokk brytes ved personlig svikt, utroskap eller annen synd. Men den hellige dom i sŒ alvorlige ting skal skje under iakttagelse av de Œndens og rettens lover som alene kan trygge den enkelte mot urett og kirken mot uverdige tjenere.

 

Det er derfor utŒlelig for kirken at noen makthaver ut fra politisk-verdslige hensyn ber¿ver en ordinert mann ikke alene hans embete, men ogsŒ hans opdrag og tjeneste med ord og sakrament og fratar ham retten til Œ b¾re den prestedrakt som er kirkens egen. NŒr ordinasjonens rett og plikt vilkŒrlig ber¿ves kirkens menn, da kjennes det av kirken som et hogg inn mot alteret. Vi bekjenner oss til menighetens klippe, Jesus Kristus, og til den bibelske innvielses uavhengighet og rett i forhold til alle utenforliggende hensyn. Hver prest mŒ v¾re tro mot sitt prestel¿fte og i dette lyde Gud mer enn mennesker.

 

III. Om den hellige samh¿righet i kirken.

 

 Vi bekjenner:

 

I kirken, som i Skriften kalles Kristi legeme, er det mange tjenester og arbeidsgrener. Med Korinterbrevets ord: "Legemet har mange lemmer og er dog ett legeme." - "Om ett lem lider, da lider alle lemmer med." (1.Kor.12) Dette uttrykker for alle tider de kristnes samh¿righet i liv og i lidelse.

 

Til kirkens legeme i Norge h¿rer ikke bare ordets tjenere - legmenn og teologisk utdannede - men alle som hver i sitt kall arbeider etter Guds vilje. Om verdslige makter bryter inn og vil ramme livsgrunnlaget for den kristne skole, det kristne hjem, den kristne frivillige virksomhet eller det kristne sosiale hjelpearbeid, da rammer alt dette samtidig den hele kirke og hvert av dens lemmer.

 

Hvis noen - og det uten at retten kan pŒkalles - blir forfulgt og plaget for sin overbevisnings skyld, da er kirken samvittighetenes vokter og mŒ stŒ sammen med de forfulgte. Vi ber i vŒr kirkeb¿nn: "V¾r deres styrke som lider trengsel for rettferdighets skyld."

 

En sann evangelisk kirke mŒ derfor gŒ imot alt voldelig samvittighetspress, og kan ikke la det v¾re seg uvedkommende nŒr enkelte lemmer og tjenere tilfeldig plukkes ut og fŒr lide for det

 

 som hans feller etter pr¿vet overbevisning stŒr samstemt om. Ved slikt sŒres Kristi legeme og der syndes mot den hellige samh¿righet.

 

Vi bekjenner oss til fellesskapet av alle kirkens og Jesus Kristi lemmer.

 

IV. Om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen.

 

 Vi erkl¾rer:

 

Hver kristen far og mor har plikt og rett til Œ oppdra sine barn i kirkens tro til et kristent liv. Guds ord sier: "Du skal elske Herren, din Gud, av alt ditt hjerte og all din sjel og all din makt. Disse ord skal du gjemme i ditt hjerte og du skal innprente dem i dine barn." (5.Mos.6,5). Til barna sier skriften: "V¾r lydige mot eders foreldre i Herren, for dette er rett." (Ef.6). PŒ dette bibelske grunnlag lyder Norges grunnlov, ¤2: Den evangelisk-lutherske religion forbliver statens offentlige religion. De innvŒnere som bekjenner seg til den, er pliktige til Œ opdra sine barn i samme.

 

Ved dŒpen har kirken tatt imot foreldrenes ja til at de vil f¿lge denne forpliktelse. Under hŒndspŒleggelse pŒ barnets hode uttaler presten ved dŒpen at det er "den allmektige Gud, vŒr Herre Jesu Kristi far, som har gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet." Derfor er barnets kristne opdragelse den hele kirkes sak, sammen med den kristne skole og det kristne hjem.

 

Kirken ville sviktet sin forpliktelse pŒ det kristne opdrageransvar om den rolig sŒ pŒ at en verdslig ¿vrighet organiserer en moralsk barne- og folkeopdragelse, uavhengig av kristent syn. Foreldre og l¾rere mŒ ikke s¿kes drevet til i strid med sin samvittighet Œ utlevere barna til opdragere som vil "revolusjonere deres sinn" og innf¿re dem i en "ny livsanskuelse" som kjennes fremmed i forhold til kristendommen.

 

V. Om de kristnes og kirkens rette forhold til ¿vrigheten.

 

 Vi erkl¾rer:

 

VŒr kirkes bekjennelse gj¿r klar forskjell pŒ de to ordninger eller regimenter: den verdslige stat og den Œndelige kirke. Det er Guds vilje at disse to slags regimenter ikke skal blandes opp i hverandre. Begge skal - hver pŒ sin mŒte - tjene Gud i folket.

 

De har hvert sitt tydelige kall fra Gud.

 

Det er kirkens kall Œ forvalte de evige goder, og la Guds ords lys falle over alle menneskelige forhold.

Om statens kall uttaler vŒr bekjennelse at staten har ikke noe med sjelene Œ gj¿re, men skal "verge legemene og de legemlige ting mot Œpenbar urett og holde menneskene i t¿mme for Œ oprettholde borgerlig rettferd og fred. (Augustana art. 28).

 

Derfor bekjenner vi at det er synd mot Gud, som er alle ordningers Herre og Over-¿vrighet, om det ene slags regimente s¿ker Œ opkaste seg til herre over det annet. - Kirken har ikke noe med Œ v¾re herre over staten i timelige ting. Dette ville v¾re brudd pŒ Guds ordninger. - PŒ samme mŒte er det synd mot Gud om staten gir seg til Œ tyrannisere sjelene og vil bestemme hva de skal tro, mene og kjenne som samvittighetsplikt. For om staten vil tvinge og binde sjelene i overbevisningens saker, da kommer derav ikke annet enn samvittighetsn¿d, urett og forf¿lgelse. Da blir dommen i Guds ord aktuell: at hvor statens makt skiller lag med retten, der blir staten ikke Guds redskap, men en demonisk makt. (Luk.4,6 - p.12-13). Av dette f¿lger den rette lydighet som den kristne skal vise overfor staten, men ogsŒ grensene for denne lydighet. En rett ¿vrighet er en Guds nŒde og gave og vi erkl¾rer med apostelen at vi for samvittighetens skyld plikter Œ lyde en slik ¿vrighet i alle timelige ting. Men de ord: for samvittighetens skyld betyr at det er for Guds skyld vi lyder ¿vrigheten og at vi derfor skal lyde Gud mere enn mennesker. - Apostelen klargj¿r hva den rette ¿vrighet skal kjennes pŒ. Den rette ¿vrighet kjennes pŒ at den ikke er til redsel for den gode gjerning, men for den onde gjerning. (Rom.13,3).

 

Dersom altsŒ ¿vrigheten blir til redsel for sjelene nŒr de f¿lger Guds vei, da er den ikke lenger en ¿vrighet etter Guds vilje, og da er det kirkens plikt for Gud og mennesker Œ la en slik ¿vrighet h¿re sannhetens ord. Som skriften sier: "Menneskes¿nn, jeg har satt deg til vekter, og nŒr du h¿rer et ord av min munn, skal du advare dem". (Esek.3,17fg.)

 

Videre gjelder for kirken Luthers ord: "Den verdslige ¿vrighet skal ikke herske over samvittighetene". "NŒr de verdslige myndigheter vil gripe inn i det Œndelige regimente og ta samvittighetene til fange, hvor Gud alene vil sitte og regjere, da skal man ikke adlyde dem". (se W.A. 12,334.)

 

PŒ grunnlag av skrift og bekjennelse mŒ kirken derfor ta stilling til de tilfeller da der blir reist totalit¾re krav pŒ Œ herske ogsŒ over samvittighetene og nŒr man vil nekte retten til Œ pr¿ve alt pŒ Guds ords grunn etter den kristne samvittighet. - Derfor er det for kirken i strid med Guds befaling, nŒr det blir hevdet at den verdslige makt skal ha "den h¿yeste ¿vrighet og den st¿rste rett over hver enkelt borger" (Kirkedepartementets skriv av 17. februar 1942) pŒ den mŒte at samvittighetene ikke har adgang til Œ bed¿mme lydighetsplikten mot den verdslig ¿vrighet pŒ Guds ord (se Minister Lundes artikkel 16. mars 1942).

 

Vi bekjenner oss til den lydighet som bibelen krever i alle timelige ting overfor ¿vrigheten.

 

VI. Om statskirken.

 

 Vi erkl¾rer:

 

Etter Norges grunnlov og lover har statens organer en viss styrende og ordnende myndighet i kirkens anliggender. Dette betyr ikke at staten skal herske over kirken med ytre makt ut fra sin egne statlige eller politiske hensyn. Statskirkeordningen er utelukkende blitt til fordi staten har sagt at den vil tjene kirkens sak og verne om den kristne tro. Derfor er ogsŒ de nevnte statsorganer etter grunnloven forpliktet pŒ skrift og bekjennelse. Kirken mŒ derfor kjenne dyp uro nŒr en mann som skal ut¿ve kirkeadministrasjon offentlig uttaler: "Det er rigtig nokk at denne verdens ting styres av Forsynet eller en skjebne" (Ministerpresident Quislings tale nyttŒrsaften, se Aftenposten for 2. jan.) Bare nŒr statens organer virker til beste for evangeliets rette forkynnelse og til menighetens opbyggelse, kan den rettsgyldig ut¿ve sin del av styremyndigheten i kirkeadministrasjonen.

 

Men om vŒr kirke slik er forbundet med staten, er den likefullt som Jesu Kristi kirke i alle Guds saker suveren og Œndelig fri. Staten kan aldri bli kirke. I sin kirkeadministrasjon mŒ den samvirke med kirkens organer og v¾re tro mot kirkens karakter av bekjennende kirke. OgsŒ i det ¿konomiske gjelder dette. Under timelighetens kŒr mŒ ogsŒ timelige midler nyttes til fremme av ordets forkynnelse og menighetens opbyggelse. Derfor har de kirkelige embeder sin avl¿nning og menighetene sine kirkehus. Den eiendom og de verdier som kirken har, tilh¿rer ikke staten. De tilh¿rer den kontinuerlig virkende kristne kirke i folket. Kirkens midler og eiendom skal tjen evangeliet og menighetens sak og intet annet. - Statens organer er forvaltere av en stor del av disse verdier. Men om en forvalter sp¿rres det om han er tro.

 

Vi fastholder Jesu Kristi kirke i dens Œndelig frihet ogsŒ under et samfunnsstyre som ordner og verner kirken etter Guds ord og bekjennelsen.

 

Konklusjon

 

I en sum:

 

Det som er hendt i Norge etter 25. september 1940 og s¾rlig etter 1. februar 1942 og som foreligger som begivenheter og aktstykker, har tvunget oss til Œ legge frem denne vŒr bekjennelse om kirkens grunn.

 

SŒ lenge de nevnte forhold bestŒr og f¿res videre ved nye inngrep, mŒ kirken og dens tjenere leve og handle etter sin forpliktelse pŒ Guds ord og sin bekjennelse, og ta alle de f¿lger som det mŒtte fŒ.

 

Den evangelisk- lutherske kirke er i dag, som den har v¾rt for slektene f¿r oss, vŒrt Œndelige fedreland i Norge.

 

Tillegg:

 

Liste over prester i fangenskap i Tyskland bygget pŒ tilgjengelige kilder:

 

Ingolf Boge, f.1900, arrestert 1.september 1943 som sokneprest i Fjell, og d¿de i tysk fangenskap 1.april Œret etter. Se n¾rmere i: ÓEg ber ikkje agg, del I(2014) av Svenn Martinsen.[1]

Olav Brennhovd, f.1912, kom med i motstandsarbeid 1942 og hjalp gjennom ÓCarl Fredriksens transportÓ 500 j¿der til Œ flykte til Sverige. Arr. i 1943 og sendt til Brandenburg tukthus 1944, F¿rst d¿mt til d¿den, fikk istedet tukthusstraff. Hentet av De Hvite Bussene. I hjemmearbeidet Sj¿mannsmisjonen 1945-46, emigrerte til Tyskland 1948.[2]

Olaf Andreas Digre, f.1906. D¿veprest i Trondheim. Arrestert 1944. Sachsenhausen fangenr. 86936. Hentet av De Hvite Bussene. Tilbake som D¿veprest etter krigen.

Gunnvald Havig, f.1908. Sokneprest i Hattfjelldal da han ble arrestert 1943. Hentet av De Hvite Bussene. Sachsenhausen fangenr. 68187. Senere Sokneprest i Sigdal.

(Anton)Peter Hermansen, f.1912. Prostiprest i Sunnhordland da han ble arrestert 1942, grunna underskrift pŒ ÓKirkens GrunnÓ.[3] Satt f¿rst i Bergen, Ulven, og Grini. Til Sachsenhausen 1943. Fangenr. 62939. Satt fri h¿sten 1943. Senere Hjelpeprest i FinnŒs og Sokneprest i Tysv¾r, og Birkenes[4].

Peter Robberstad, f.1900. Prost i S.Sunnhordland da han ble arrestert 1943, satt f¿rst i Bergen og pŒ Ulven, til NN-leiren Natzweiler (f.nr.6683)1943, overf¿rt Dachau. Senere Sokneprest i H¿yland[5].

Peder Andreas Scheie, f.1909. Hjelpeprest pŒ Str¿mmen da han ble arrestert. Sachsenhausen fangenr. 79817. Hentet av De Hvite Bussene. Senere Res.Kap. i Skedsmo.

Hallvard S¿vde, f. 1902. Sokneprest i Vik. Arrestert 12.01.1943 og satt i Vik hjelpefengsel, overf¿rt Bergen, overf¿rt Espeland 16.02.1943, overf¿rt Grini 10.05.1943, overf¿rt Sachsenhausen 29.07.1943. Fangenr. 69573. Hentet av De Hvite Bussene. Senere Sokneprest og Prost i Hamre/sane.

Hugo van der Vlugt, f. Holland 1910. Katolsk prest i Norge siden 1929, sist i St.Torfinns kirke, Hamar. Han ble arrestert i juni 1942. Via Grini ble han overf¿rt Sachsenhausen, hvor han d¿de 4.mars 1943 av dysenteri. Han var den f¿rste norske presten, uansett kirkesamfunn, som falt under krigen.[6]

Her kan legges til:

Asle Enger, f.1906. Som sokneprest i Piperviken gikk han 1943 i frivillig fangenskap i Tyskland(Schildberg og Luckenwalde) sammen med omlag 1100 norske offiserer som utsending fra Den norske kirke. Senere Sokneprest i H¿nefoss, og Frogner.

 

 

 



[1] http://www.stellamaris.no/aggv21295.pdf

[2] http://www.berliner-zeitung.de/brandenburg/zuchthaus-brandenburg-goerden-das-geraeusch-des-fallbeils,10809312,26343484.html . Se Erling Rimehaug si bok: ÓJeg kan ikke hateÓ, Luther forlag 2013.

[3] Det fortelles at en danske som bodde hos Hermansen angav denne til Sipo.

[4] Historien til Peter Hermansen er fortalt av Bernt Emil Vika i Leidarsteidn(B¿mlo Tur-og Sogelag) for 2010 s.15-24:

http://www.b-ts.no/Sogelaget/Leidarsteidn_files/2010.pdf

https://www.youtube.com/watch?v=OmHtHNuRJqs et opptak av Peter Hermansen da han holdt minnetale ved minnesteinen for de falne under 2. verdenskrig ved Lykling Kyrkje 8.mai 1993.

[5] Litt fra historien til Peter Robberstad er fortalt av Bernt Emil Vika i Leidarsteidn(B¿mlo Tur-og Sogelag)  for 2009, s.13: http://www.b-ts.no/Sogelaget/Leidarsteidn_files/2009.pdf

[6] https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Hugo_van_der_Vlugt.

Om prestetjenesten hans i Haugesund kan en lese:

http://www.haugalandmuseene.no/wp-content/uploads/downloads/2012/02/St.-Josefs-kirke-hoykirkeform-i-folkets-aand-av-Carl-Egil-Buch.pdf