KIRKE ELLER KIRKE?

Den norske kirke var i sin tid et resultat av misjon utenfra. Som katolsk kirke bar den i seg den kirkelige tradisjonen fra apostlene og den udelte kirke.

Særlig i St. Olavstradisjonen fra 1030 fikk det norske folk et sterkt kall til kristen tro og liv, konsentrert i spørsmål som front mot hedenskapet og for et lovverk som gjenspeiler kristen etikk. Men det gjaldt også omvendelse til Kristus, kristen dåp, og evig liv. Uttrykk for at dette sto i en sann kirkelig ramme var fokuseringen på bispeembetets betydning.

Den lutherske reformasjonen 500 år senere brakte med seg nødvendig kirkelig fornyelse, men hadde en politisk pris: Danskekongen fikk makten i landet og kirken og la dermed grunnen for dagens stats-og folkekirkesystem.

I den lutherske tradisjonen har kirke og embete ofte vært sett på som ordningsspørsmål. Men klassisk lutherdom må holde fram at Luther har et dypere anliggende i Forklaringen til 3.Trosartikkel. Når han der sier at det er ”i denne kirke” vi tilgis våre synder, menes en kirke som bærer den apostoliske og almenkirkelige tradisjon i seg med ytre kjennetegn. Det samme kirkebildet finnes i Augustana 7. Se også Luthers ord om Kirkens 7 kjennetegn.[1]

Når det i 1992 het hos kirkeministeren: ”Det var kongen som førte an, kirken fulgte etter,” skjønner vi at et helt annet kirkebilde kommer til uttrykk hos kirkeledelsen.

Her gjelder det store ting. Jeg mener at det menneskelig talt neppe er mulig å bevare Den norske kirke som bærer av den klassisk kirkelige tradisjonen. Jeg viser til prof.dr.theol. Bernt T.Oftestads bok: ”Den norske statsreligionen”(1998) som er en god analyse av ”Statens Religionsvesen.”

Det er heller ikke sannsynlig at det i fremtiden blir utnevnt biskoper som kjenner noen forpliktelse til å stå på Kirkens klassiske syn i dagens etiske konfliktspørsmål.

Den ”åpne kirke” som mange moderne ideologer i kirken har ønsket blir lett en kirke i ruiner.

Vi må sette vårt håp til Herren, og be Ham om frelse og forløsning. Vi kan ikke la være å tro at Han fremdeles har makt til i å virke i ruinene, Jes.49,13-16, Nehemja 2.[2] Jeg viser også til Makkabeerbøkene i Apokryfene der man til slutt inntok templet igjen.[3] Som et under var det nok olje.(Joh.10,22 flg.) Alt er mulig for Underets Gud.

Når vi skal bygge opp Guds Kirke igjen er det også lærerikt å studere kirkens erfaringer under siste krig, for ordlyden i bekjennelsen ”Kirkens Grunn”(1942) kan ha stor betydning for oss i dag. [4]

Jeg kommer tilbake til denne saken.

svennam@hotmail.com

---

[1] http://www.stellamaris.no/7kjt.htm

[2] Se Biskop Bo Giertz’ordinasjonstale over Neh.2,17-18: Kom, la oss bygge opp igjen: http://www.stellamaris.no/komlaoss.htm

[3] http://www.stellamaris.no/makk.htm

[4] http://www.stellamaris.no/kg.htm