RoaldFlemestad:

LUTHERSKLÆRETRADISJON I KIRKELIG OG KULTURELL KONTEKST.

Under denneoverskrift vil vi i det følgende drøfte den identitetskrise som Den norskekirke for tiden gjennomlever. At vår kirke i dagens dype kulturbrytning finnerdet vanskelig å håndheve den lutherske arv, er i utgangspunktet ikke underlig.Den egentlige problemstilling er spørsmålet: Hvor dypt stikker krisen?

I. INNLEDENDEPROBLEMSTILLING

Spørsmålsstillingenkan kanskje formuleres slik: Avspeiler den faktiske kirkelige krise bare entilfeldig feilutvikling i konfrontasjonen mellom luthersk læreoverlevering ogvår samtidskultur? Eller er problemene tegn på en større teologisk krise iselve det lutherske "system"?

For å besvaredette store spørsmål vil jeg innenfor de rammer omstendighetene byr, søke åsvare ved å låne en modell fra den såkalte postmoderne kritikk av vårsamtidskultur.

Legitimerendefasader om den ideologiske krise

La oss dainnledningsvis ta et sideblikk til dagens politiske establishment i Norge.Forsøk å erindre deg TV-bildene fra et av Arbeiderpartiets landsmøter. For minegen del ser jeg for meg som en gjenganger Gro Harlem Brundtland synge"Internasjonalen" omkranset av røde flagg. En slik symbolladetfremtreden for offentligheten må ikke forveksles med en pietetsfull gestus tilarbeidskampen i "de harde tretti-åra". Innslaget er rimeligvis etnøye valgt herskeinstument. For å legitimere den sosialdemokratiske regjeringsarbeide for å modernisere Norge i konfrontasjonen med en ny liberal markedssituasjon,forsøker hun å binde symholske bånd tilbake til revolusjonens heroiske slagord.Det ideologiske tomrommet mellom den sosialistiske arv og dagens politikkoverdekkes med nostalgi.

Den storesamfunnsendring som pågår, fremtvinger spørsmålet om hva sosialisme er idag. DaArbeiderpartiet allerede for flere tiår siden ble anklaget for å ha sviktetsosialismen, skal Torolf Elster lakonisk ha svart: "Sosialisme, det er denpolitikk Arbeiderpartiets sentralstyre til enhver tid fører."

Spørsmålet tiloss er om det symbolmettede fjernsynsbildet av Gro og Elsters pragmatiske svarpå den ideologiske krise utgjør en almen nøkkel til forståelsen av hvordanhistorisk tankegods overleveres i vår samtidskultur. Min påstÅnd er at vi herhar en modell som også kaster lys over kirkens læreoverlevering i dagenskulturelle kontekst.

Narrebilder

Som etsentralt analyseinstrument til forståelsen av vår samtidskultur tarpostmodernismen i bruk det kunsthistoriske begrepet simulakrum. Til norsk kanordet oversettes med blendverk eller narrebilde.

Et"narrebilde" betegner kort og godt et bilde av noe som ikke finnes.Bildet er et identitetsløst "blendverk" som narrer oss fordi det ikkepeker på noen slags utenforstående opprinnelighet som prototyp for det somavbildes. I møtet med en slik kulisse kan enhver fritt legge hva man vil inn ibildet. Hvis jeg i et antikvariat kjøpte et bilde av en staselig person, oghengte det opp på stueveggen for så å fortelle alle gjester i mitt hjem at detvar min tippoldefar, skapte jeg et narrebilde som kunne blende mine gjester. Idagens samfunnsliv ser postmodernismen en lignende imponeringsprosess brukt somherskerteknikk. Denne manipulerende bløff kan fungere fordi vi lever i enkulturell kontekst hvor den historiske overlevering i stor grad er bortfalt somidentifikasjonsgivende orienteringspunkt. I dette åndelige vakuum brukerindivider, grupper og ideologier freidig begivenheter fra fortiden i forsøketpå å legitimere sine merkesaker. Ved å ta i bruk bruddstykker fra fortiden ogbruke disse som etiketter på egne merkesaker, imiteres en historisk kontinuitetmellom egne anliggender og gårsdagens storverk.

Med uttrykketsimulakrum vil altså postmodernismen advare oss mot å bli lurt av Åndre ellerav oss selv. Begivenheter og honnørord kan brukes i fleng uten at jeg derfor isak er trofast mot de idealene som slik markeres. Ordene kan like godt være etblendverk som dekker over det faktiske tomrom som utviklingen har skapt mellomden gang og idag.

Troskap motden lutherske arv

Forholdetmellom våre merkesaker og det i fortiden som vi bruker til legitimeringen avdem, karakteriserer postmodernismen med begrepet "trofasthet", og manbruker to avledede - "begivenhet" og "navngivning" forkritisk å etterprøve den indre sammenheng. Hendelsesforløpet som vi påberopeross, gies substans og fylde ved at en begivenhet blir navngitt på en særegenmåte. For å kunne ta stilling til hvorvidt det foreligger troskap mot detforgangne må vi således spørre: Hvordan avgrenses begivenheten og hvordan skjernavngivningen?

For å besvarevår temaformulering -"Læretradisjon i kirkelig og kulturell kontekst"- innenfor et slikt perspektiv, er det nødvendig å sette et kritisk søkelys påsåvel "reformasjonen" som legitimerende begivenhet og "detlutherske" som legitimerende navngivning i dagens kirkelige praksis. Kortsagt: Hva er egentlig lutherdom, og hvordan ivaretar vi idag den lutherske arvi forhold til fortidens idealer?

Bak en slikproblemstilling ligger imidlertid også den postmoderne mistanke om atlegitimerende fasader kan tildekke ideologiske tomrom. Slik erfundamentalspørsmålet selvfølgelig hvorvidt etiketten "luthersk" tilsyvende og sist er noe mer enn et blendverk brukt til legitimasjon av ulikeepokers løpende teologiske anliggende.

For åforegripe vår konklusjon vil vi straks fastslå at det ikke er nødvendig med dypog lang refleksjon for å se at den lutherske læretradisjon ikke virkernormerende på dagens kirkeliv. At ulike grupper i vår kirke gjennom mer ennhundre år har mant til bekjennelsestroskap ved å heise lutherdommen som vimpelover sin virksomhet, problematiserer ikke en slik konklusjon. Ropet påbekjennelsestroskap er vel snarere et tegn på fraværet av det lutherske enn enbekreftelse på nærværet av reformasjonsarven. Også det faktum at et vell avulike, til dels gjensidig ekskluderende synspunkter navngies som den egentligelutherdom, nødvendiggjør en besinnelse på hva "det lutherske"egentlig er.

II. HVA ERLUTHERDOM?

Dette spørsmålvil vi søke å besvare dels ved å legge et historisk perspektiv på utviklingenfra reformasjonen til Den norske kirke idag, dels ved å etterspørre om det giesmidt i den omskiftelige stillingtagen i enkeltspørsmål en typisk luthersktilnærmelse for å finne løsningen på de teologisk-kirkelige spørsmål.Imidlertid sier det seg selv at innenfor rammen av et foredrag vil såvel etdiakront som et synkront perspektiv på det lutherske måtte tegnes med bredpensel.

Enheten i denhistoriske utviklingsprosess

Det å villepåvise det varige, identitets-skapende tankegods i lutherdommensteologihistorie, fremtvinger umiddelbart en mer prinsipiell problemstilling: Erdet overhodet rimelig å forvente at den historiske utvikling lar seg styre somen ren applisering av et gitt ideologisk tankegods? For det er klart athistoriske begivenheter og hendelsesforløp ikke utspilles på scenen som når farstår på kjøkkenet og lager risengrynsgrøt. Da ser han først på oppskriften, sågjør han det som anordnes i kokeboken, og til slutt kan grøten settes påbordet.

For åefterspørre det konstante i den lutherske læretradisjon gjennom ulike kirkeligeog kulturelle kontekster, ville det efter min forståelse være naivt å opereremed en modell hvor man tenker seg at den lutherske kirkedannelse er fremståttved at Luther først tenkte ut sine ideer om hva en sann kirke skulle være; sågikk man til verket og satte reformatorens teologiske visjon ut i livet Denminste historiske lesning omkring retormasjonsprosessen bevidner for oss at delutherske kirkedannelsene er blitt til gjennom en historisk og kulturellprosess hvor også en rekke ikke-teologiske, sosio-politiske faktorer styrteutviklingen i forskjellig bane. Resultatet viste seg i oppsplitringen av denefterreformatoriske lutherdom i ulike retninger.

Men på denannen side ville det være urimelig, hvis man i utgangspunktet avviste at detkunne være noe konstant også i en mangslungen utvikling. Et historiskperspektiv på lutherdommens utvikling utelukker derfor ikke at det kan gies enrød tråd som, tross åpenbare forskjeller, binder de ulike lutherskekirkedannelser sammen.

Et diakrontperspektiv på utviklingen av luthersk identitet

Spørsmålet eraltså: Gir reformasjonen og den påfølgende utvikling oss rett til å fremstilleden lutherske historie som en rekke eller kjede av identitet?. En historisktilnærmelse gjør det efter mitt syn vanskelig å hevde at "detlutherske" fremstår som en entydig historisk størrelse. For det første erselve reformasjonsbegivenheten som religiøs prosess mer enn Martin Luthersperson. Den tyske reformasjon inngår som et moment i den religiøseendringsprosess som hele middelalderen gjennomgikk ved middelalderens utløp, ogi TysklÅnd møter vi ikke bare Luther, men også Philip Melanchton som stamfartil lutherdommen. Selvom disse to var venner, var de ikke derfor teologisk samstemt.Luther stilte seg f eks. reservert overfor Melanchtons skrift "ConfessioAugustana", hvilket senere ble luthersk bekjennelsesskrift. Efter Luthersdød ble denne uenighet åpen i konflikten mellom deres respektive tilhengere, enkonflikt som ble løst gjennom fyrstenes inngripen frem til Konkordieformelen i1577.

At striden forå finne frem til en luthersk læreidentitet var en ytterst smertefull prosess,fremkommer med all tydelighet av fortalen til Konkordieformelen, hvor det håpesat med denne konkordie "vil våre motstÅndere forskåne oss ... fra denhånlige beskyldning at vi ikke er viss på vår egen tro og derfor nesten hvertår eller måned fremlegger en ny bekjennelse".

I denpåfølgende epoke utvikles så den såkalte lutherske ortodoksi ut fra en intellektualistisktilnærmelse til troen. Paradoksalt nok baseres den retning på aristotelisklogikk til tross for at Luther i sterkeste ordelag forkastet en slik metode.

Som reaksjonpå intellektualismen fremstår efter tredveårskrigen pietismen, en antroposentriskfromhetsretning som, med Johan Arndts formidling, omformet den middelalderskeklostermystikk til folkefromhet i den konfesjonelle stat.

Efter denfranske revolusjon opptar så pietismen i første halvdel av forrige århundre denye sosiale mønstre som den borgerlige kultur utformet. Den nye forståelsen avforholdet mellom offentlig og privat livssfære utmyntes hos oss i de frivilligeorganisasjoners forståelse av vennesamfunnets frihet fra det statskirkeligepresteskap. I dette århundre er så revolusjonens idealisering avfolkeforsamlingen utkrystallisert i kirkemøtet som vår kirkes høyesteautoritet, en tanke som åpenbart er totalt uforenlig med Luthers fremhevelse avskriftordets myndighet.

Kort sagt: Iulike epoker har tanken om "det lutherske" vært utfoldet i samspilletmed datidens egne kulturelle forutsetninger på en måte som gjør det ytterstvanskelig å etablere en historisk kontinuitetseffekt i forhold tilreformasjonen som innholdsmessig normerende begivenhet. Hva som historiskfremtrer som lutherdom, er ikke det samme på denne som på hin side av Kjølen,for ikke å snakke om østersjøen.

Kanskje erdenne mangfoldige utvikling til syvende og sist ikke annet enn en avspeiling avLuthers eget brokede forfatterskap. Det er opplysende å merke seg atreformatoren kommenterte det første forsøk på å utgi hans samlede forfatterskapmed å skrive: "Mine bøker er ... et kaos, grovt og ubearbeidet, brygget ihop alt eftersom begivenhetenes gang ... tvang det frem. Ikke en gang for megselv ville det være lett å finne noen orden i det nå." (WA 54.179)

Lutherskenorminstanser i et synkront perspektiv

Men hvis denusammenhengende utvikling gjør det vanskelig på historiske premisser å finneden identitetsgivende røde tråd i luthersk kirkeliv, kunne det i stedet kanskjevære fruktbart å anlegge en synkron tilnærmelse. Vi vil altså efterspørre omdet er noen karakteristiske formale modeller eller "mekanismer" somgjennomgående karakteriserer den lutherske tilnærmelse til lærespørsmål slik atreformasjonsarven sikres en viss konstans.

Den gjengselutherske selvforståelse beskrives vel treffende av Herman Sasse (1976:290ff)med hans påstÅnd om at lutherdom avgrenser seg konfesjonelt ved å fordre etprinsipielt valg mellom "hellig kirke eller hellig skrift". Mot Romerkirkensunderordning av Skriftens betydning i forhold til tradisjonens autoritet lyderreformasjonens bekjennelse av hva saken egentlig gjelder: "SolaFide", "Sola Gratia", "Sola Scriptura".

Forsikringenom at vi for å kunne gripe nåden, samtidig må gjøre et valg mellom å sette vårlit til enten Skriften alene eller kirken, innebærer rimeligvis den radikalepåstÅnd at også troen er alene. Troen griper tillitsfullt skriftordets sannhetuten å støtte seg til den sosiale formidling som en kirkelig læretradisjon byr.

Konkordieformelenfra 1577 uttrykker saksforholdet slik: "Vi tror, lærer og bekjenner at deneneste regel og rettesnor, hvor efter enhver lære og lærer skal bedømmes bareer de profetiske og apostoliske skrifter i Det Gamle og Nye Testamente."

Nøkkelordeneer selvfølgelig "eneste" og bare". Skriften er ikke blottøverste norm i forhold til Åndre avledede og derfor sekundæreautoritetsinstanser, men eksklusiv norm.

La oss kortstanse opp ved dette lutherske postulat om "Skrifien alene" og kasteet kritisk blikk på hvordan skriftprinsippet i praksis har fungert.

a) Luthersskriftforståelse

Konkordieformelensfremhevelse av Skriften som umiddelbar og eksklusiv trosautoritet går utvilsomttilbake til reformatoren selv. Luther gjorde gjeldende at Gud er virksom iBibelen og hÅndler direkte i menneskehjertet gjennom skriftordets kraft (WA10.II,261). Bibelboken skal leses og leses igjen, anviser Luther, idet manunder bønn tenker over hva Den hellige Ånd mener med det (WA 50.658). For"når ordet blir lest, er Ånden nærværende". (WA 20.700) Skriften eraltså en guddommelig makt som suverent hevder sin autoritet uten annenmenneskelig hjelp enn skriftlesningen selv.

Det at allvisshet hentes fra Skriften selv - "sjelen skal mettes og beruses av...kraften i ordene." (WA 7.53) - får til følge at Romerkirkens forestillingom en kirkelig overlevering gjennom århundrene, forkastes. Fordi "Denhellige Ånd har gitt oss visshet", skrev Luther i 1535, "og vitrenger intet almenkirkelig konsil." Reformatoren avviste kirkeligeinstanser som pave, bisp og konsil som kristenlivets normbærere (WA 38.208).Mente Augustin at han ikke ville ha trodd evangeliet, hvis ikke den katolskekirkes autoritet hadde beveget han til det, repliserte Luther at enhver kristener sin egen pave og kirke. (WA 5.407)

Postulatet omat Skriften og dens aktuelle utleggelse er eneste trosautoritet, innebærer medLeiv Aalens formulering (1966:15f, 37) at "evangelisk teologi er og blirvesentlig eksegese, utleggelse ... en læremessig kommentar til det bibelskeKristusvidnesbyrd". Årsaken er at frelsen "bare (kan) bevitnes avBibelens eget Kristus-vidnesbyrd." Anderledes sagt:

Lutherdom erikke kirkelære, men bibelsk hermeneutikk.

b) Detteologiske fakultet

Men selvomGuds ords kraft er slik at troen ikke trenger noen sosial formidling utover detsom leses eller forkynnes fra prekestolen, kan Bibelens autoritet i detpraktiske kirkeliv ikke håndheves blott som indre illuminasjon i den enkelte. Iden kirkelige hverdag melder straks spørsmålet seg: Hvordan skal Skriftensautoritet gjøres gjeldende der hvor meningene strides om hva som er Skriftenslære?

I denpåfølgende utvikling ble visjonen om "Skriften alene" i praksis gjortoperasjonell ved at de teologiske fakulteter ble opphøyet til institusjonelleinstrumenter for Skriftens selvfortolkning. Skriftens læreautoritet gjørespersonal i den teologiske professors skikkelse. Som læremyndighet erstatterderved teologiprofessoren ikke bare autoriteten til den romersk-katolskebiskop, men det teologiske fakultet som sådan trer i konsilets sted. Slikerstattes Den synlige kirke av teologiske læreuttalelser som i verste fallkunne understøttes av bannet.

c) En luthersklæretradisjon

For denteologiske refleksjon melder da spørsmålet seg straks om hvilken forpliktendestatus en eksegetisk læreavgjørelse i en gitt situasjon skal ha for eftertidensskriftforståelse.

Prinsipieltsett ingen. Dersom den avgjørende teologi alltid er en presentiskskriftutleggelse i form av en aktuell læremessig kommentar til BibelensKristusvidnesbyrd, må en slik eksegetisk tilnærmelse til teologien underkjennetanken om en varig forpliktelse på historiske læreavgjørelser. Slagordet"Skriften alene" fremtvinger altså en berettiget spørsmål omlutherdommen virkelig gir rom for kirkelig læretradisjon ut over den bibelskekommentar?

Selvom Lutherskrev sine katekismer, er det ikke derfor gitt at reformatoren også forutsetteren normerende kirkelære. I forordet til Store Katekisme karakteriserer hanfremstillingen som en preken over De ti bud, Apostolicum og Fader Vår. For åsøke opprinnelsen til en luthersk kirkelig overlevering må vi ta utgangspunkt iPhilip Melanchtons teologiforståelse og kirkesyn.

Melanchtonforstod menigheten i pedagogiske kategorier, idet han simpelthen definerte densom skoleklasse -"est igitur ecclesia similis scholastico coetus"(Loci 1559), og systematiserer Luthers tanker til undervisnings bruk.Avgjørende ble også hans fremstilling i Confessio Augustana, et debattinnleggved riksdagen i 1530 som begivenhetenes gang skulle gjøre til lærebasis for delutherske "Landeskirchen" fra 1555 av.

Men ikkemindre viktig er at Melanchton efter Luthers død lyktes i å knytte enforpliktelse på de oldkirkelige symbolene til de akademiske edsavleggelsene iWittenberg. Og eftersom øvrigheten på det lutherske område hadde tiltatt segtilsynet med universitetsstatuttene, ble fyrsten dermed gjort ansvarlig for detsom skulle bli læretukten i luthersk tradisjon (Flemestad 1993:55).

c)Fyrstemakten

Fyrstemaktenskontroll over kirkelivet ble tidlig i reformasjonsprosessen legitimert avLuther selv. Selvom reformatoren skarpt kunne kritisere Romerkirkensinnblanding i politiske forhold, oppfordret han fyrstene til aktivt å gripe inni det kirkelige liv. Mot pavens kirkestyre hilste Luther adelen med å gjøregjeldende "at det verdslige styre... tilhører den geistlige stand, ... desom utøver den verdslige myndighet er døpt på samme måte som vi... så vi må ladem være prester og biskoper." (WA 6.408) Eftersom bispeembedet vanskeligkan begrunnes i Skriften, anfører reformatoren annetsteds, holder vi oss tilGuds bud og søker hjelp hos "landsfyrstene og den verdslige øvrighet somGud har forordnet." (WA 26.197)

Den forståelseav fyrstemaktens gudgitte myndighet over det kirkelige liv får sinstatsrettslige fullbyrdelse ved freden i Augsburg i 1555. Fredsslutningeninnebar at de lutherske fyrstene overtok de katolske biskopenes kirkeligerettigheter og slik fremstod som fyrstebiskoper i sine territorier.Sammenfallet av den åndelige og verdslige øvrighet i fyrstens person innebærerat det kirkelige liv innordnes i staten som den religiøse side ved kongensstyre. Situasjonen er med ortodoksiens kirkerettslige formulering: Ecelesia estin respublica - eller sagt på moderne norsk:

Kirkenoppslukes av staten.

Den samme absorbsjonsprosess gjenfinnesi den dansk-norske reformasjon. Allerede Kirkeordinansen av 1537/39 larkongemakten fremstå som "summus episkopus" med ansvar for allreligionsutøvelse i riket. Kongen forstår seg selv som Guds tjener og tar påseg ansvaret for undersåttenes sjelefrelse som et offentlig anliggende. Dettereligiøse oppdrag begrunner kong Christian III ut fra sin egen innsikt ievangeliet (Schwarz Lausten 1989:152). Om selvforståelsen hos reformasjonskongenChristian III, bemerker G. Sandvik (1973:125): "Kongen kjenner Guds lære... Som Konge har han det gudgjevne ansvar for at lære blir satt ut i livet ogfor måten det skal skje på. Dette ansvar og den for formålet nødvendige makt,er han aleine om".

Foreløpigkonklusjon: Den konfesjonelle stat er lutherdommens samfunnsmodell

Slagordet"Skriften alene" ble altså en skrivebords- og festtaleløsning. Ivirkelighetens verden unnslapp lutherdommen ikke spørsmålsstillingen: Hvordanskal Skriftens budskap finne en sosial formidling utover det som sies påprekestolen, og hvordan man skulle velge mellom konkurrerendeskriftfortolkninger? Løsningen fant man ved å la fyrstemakten overta detpetrinske embede og universitet det paulinske. I teorien regjerer nok Kristus gjennomSkriften i menigheten, men i praksis styrer landsfyrstene gjennom teologene istaten, for å låne E.Troeltsch' formulering (1966:518). Dikotomien "helligSkrift eller hellig Kirke" løses ved at det religiøse samfunnslivintegreres i nasjonalstaten som den religiøse side ved kongens styre.Prinsippet "Skriften alene" fører derved i praksis til denkonfesjonelle stat. Lutherdommens sosiologi - patriarkalisme uten kirkeligfellesskap - avspeiler således ingen vilkårlig utvikling. Det eksklusiveskriftprinsippet leder nødvendigvis til at kirken reduseres til et adiaforon.Men hvis den kirkelige ordning bare er en funksjon av evangelieforkynnelsen, måstatsmakten rimeligvis tre støttende til for å skape et samfunnsliv. I sammegrad som kirken gjøres usynlig, fremstår staten synlig og i religiøs kledebon.Den opphøyde stilling staten senere skulle få i tysk historie, har sinforutsetning nettopp i reformasjonens nedverdigelse av den synlige kirke(Rosenstock-Huessy 1964:387, 393).

III. KRISEN IDAGENS LUTHERDOM

Efter detteforsøk på å tegne lutherdommen historisk og mer prinsipielt den luthersketilnærmelse til tros- og kirkelivet, vil vi vende oss til Den norske kirke ogforvitringen av den lutherske identitet.

Det statligeformynderskap over kirken

Overfladisksett synes meget av den lutherske arv stadig intakt i Den norske kirke. Tankenom fyrstemakten som et støttende espalier om det kirkelige samfunnsliv,gjenkjenner vi straks i Grunnlovens §§ 2, 4 og 16. Det er heller ikke vanskeligå gjenfinne Christian III's pretensjon om å kunne styre det religiøsesamfunnsliv ut fra sin egen innsikt i evangeliet, da regjeringsadvokaten iBørre Knudsen saken uttalte: "Staten er kirken". Det statligeformynderi over troslivet er ellers håndhevet så sent som i 1993, dakirkeminster Hernes konstaterte i forbindelse med utnevnelsen av RosemarieKöhn: "Kongen fører an - kirken følger etter."

Den lutherskeunderkjennelse av betydningen av den kirkelige overlevering ble samtidigunderstreket av statsråden med ordene: "Vår lutherske kirke bygger på etviktig premiss ... At troen ikke er lagt en gang for alle ... Kirken bygger pådet syn at hver generasjon kan vinne ny innsikt om trosspørsmål."

De sakligeanliggender som staten på denne måte gjøre gjeldende i Guds navn, avspeileringen sammenheng med det som historisk har vært forstått som luthersk tro oglære. Men ikke desto mindre består de ytre formene som legaliserer statsmaktensformynderi over kirken. Det krav om innsikt i evangeliet som Christian III iKirkeordinansen gjorde gjeldende på sine egne vegne, er nå i pakt medparlamentarismen demokratisert til å gjelde de innsikter somkirkedepartementets politiske ledelse til enhver tid måtte anse for å væresamtidens religiøse tro.

Denbibelsk-reformatoriske læretradisjon i dagens Norske kirke

Statskirkens løpende tilpasning til densosialdemokratiske familiepolitikk i spørsmål som abort, likestilling oghomofilt samliv, nødvendiggjør en besinnelse på hvilke autoriteter som styrerDen norske kirke. Spiller i dagens situasjon den lutherske læretradisjon noennormerende rolle?

La meg gi noeneksempler på forvitringen av den lutherske arv i Den norske kirke.

a) MF'sforståelse av bekjennelsen

Min egenlutherske uskyld ble tapt da MF's lærerråd i 1972 (publ. i LK 1/1973) begrunnetinnføringen av kvinnelige prester med påberopelse av Den lutherske bekjennelse.Fakultetets flertall henviste til uttrykket "evangeliets varigevilje" (CA art. 28), og gjorde gjeldende at denne forestilling innebærerat selvom menighetsforskriftene i NT er fremsatt med apostolisk myndighet, erformaningene ikke av den grunn gyldige idag. Evangeliet som det styrendeprinsipp betyr at kirkens ordninger ikke kan være annet enn den orden somkjærligheten gir.

Slik påberoperMF's lærerråd seg bekjennelsens evangelieforståelse ikke bare for å legitimereen prinsipiell avvisning av den faktiske apostoliske formaning i Bibelen, menevangeliet blir i seg selv et påskudd til emansipasjon fra vår egenluthersk-kirkelige overlevering. I praksis betyr det at lutherske nøkkelbegrepfiltreres inn i samtiden som tomme tegn. Uten kontinuitet i fortolkningen avbekjennelsen opphøyes evangeliet til en kjærlighetstanke som kan legitimere hvasom helst man måtte ønske å gå inn for.

b) Bispemøtetom homofili

En lignendeproblemstilling møter vi i forbindelse med mindretallets syn på homofiltsamliv, da bispemøtet drøftet spørsmålet sist vår.

Som man vilhuske påberoper de tre bispene i mindretallet seg nettopp Luthersskriftforståelse for å legitimere homofilt samliv til tross for det paulinskeforbud. Luther gjorde gjeldende, heter det, at "Hellig skrift er det somdriver Kristus frem" og ikke Bibelboken som sådan. Under påberopelse avLuthers distinksjon mellom det perifere og det sentrale i Bibelen setter de trebispene simpelthen inn kjærlighetstanken der hvor Luther i sin tid lestetrosrettferdigheten.

Selvomflertallet nok avviste at dette er en rett luthersk bruk av Skriften, løserdette ikke problemet vedrørende Skriftens autoritet. Den omstendighet atflertall og mindretall i Bispemøtet er uenige om hva det er i Bibelen som måttedrive Kristus frem, fremtvinger spørsmålet om hvem som i uenigheten har retttil å bestemme hva som skal avgjøre Skriftens mening. I praksis overlater mantil flertallet å definere "was Christum treibt". Men derved fremstårSkriften ikke som sin egen fortolker. Skriftutleggelsen må i stedet låne sinautoritet fra flertallets makt til å sette sitt syn igjennom. Slik erBispemøtets behandling av homofilisaken i praksis en underkjennelse av denlutherske forståelse av tanken om Skriftens klarhet.

Fravær av enordnende sammenheng

Selvom man i1973 og 1995 drøfter ulike spørsmål, avslører debatten både ikvinneprestspørsmålet og i striden om homofilt samliv en dyptgående krise i denlutherske læretradisjon. Problemet er ikke bare at den liberale falanks brukerreformasjonens bærende prinsipper til legitimasjon av brudd med såvel Bibelensom kirkens historiske arv. Enn alvorligere er at alle parter i kirkestridenbruker de samme lutherske nøkkelord, men uten at vi derfor har en felles lære.Derved er den mening som kan avleses av teksten - hva enten Bibelens ellerbekjennelsens, tilsynelatende bare en funksjon av fortolkningen. I en situasjonhvor ulike syn jongleres i et kirkepolitisk spill, er det i praksis umulig åhåndheve tanken om en tekstens opprinnelige mening. Vi finner ikke hold i arvenfor sette grenser mot dem som vil bruke Skrift og bekjennelse til å legitimereegne vilkårlige anliggender. Derved reiser spørsmålet seg: Hvordan vi skalskjelne mellom rettmessig og ugyldig skriftfortolkning, og hvordan skal sådette valg i neste omgang begrunnes?

Erbibeltroskap et spørsmål om "datostempling"?

Denne typeproblemstilling ble klart aktualisert av kvinneprestdebatten i NMS for snart tiår siden. Til eksempel vil jeg anføre Karl Johan Hallaråker på det metodiskeplan og Odd Bondevik på det saklige:

Vedrørendehenvisningen til Bibelen som autoritet i spørsmålet skal Hallaråker ha uttalt:"Vi må erkjenne at bibeltro lekfolk og teologer gransker Skriftene medærlig vilje til å bøye seg under Ordets autoritet, men kommer til et annetresultat enn det tradisjonelle". (Sitert efter Misjonstidende 11/90 s. 7)

Hallaråkersiakttagelse beskriver sikkert den faktiske situasjon, men ikke desto mindresynes Hallaråker med dette utsagnet å oppgi reformasjonens krav om Skriftensklarhet. Dette er kjernepunktet i Luthers anti-romerske politikk. Den farligstemening som finnes - satt inn i verden av "selveste øverstkommanderende foralle onde ånder" - er pavens påstand "at skriftene er dunkle ogtvetydige,.." WA 18.653)

Også daværendegeneralsekretær Odd Bondevik oppgir Skriftens klarhet og enhet ikvinneprestspørsmålet, men han gjør det under henvisning til Luther, idet hanskriver på lederplass i Misjonstidende: "I prinsippet kan vi ikke avviseen tolkning (av Skriften) fordi den er ny. Å anføre at den kristne kirke harsagt nei (til kvinnelige prester) i 1900 år, er en tankeløshet som minner om deargumenter Luther ble møtt med da han tolket Bibelen annerledes enntradisjonen. Med all respekt for "De gamles" innsikt i Guds ord, vivet de kan ta feil... Det kan være på sin plass å minne om at den arbeidsgruppesom utredet saken (I NMS vedrørende kvinnelige prester) var delt, men et samletutvalg sa vi må bøye oss for Bibelens autoritet.. Derfor skulle det ikke væregrunn til uro på dette punkt. Troskap mot Guds hellige ord må alltid væreledestjerne for "år organisasjon." (MT 11/90, s. 7)

Skrifttroskapsom narrebilde

Hvis Bondevik i stedet hadde skrevet iklartekst at "de gamles" bibeltolkning var feil, ville hansstandpunkt kunne forståes, om enn som profetisk nyoppdagelse. Det han derimotsier at troskap mot Skriften er tilstede uansett syn på saken. I praksis oppgirda Bondevik forestillingen om en Skriftens opprinnelige mening. Bibeltroskap erikke et saklig anliggende uttrykt som trofasthet mot et varig meningsbærendeinnhold som gir indre sammenheng til det skrevne. Snarere innbyr Bondevik osstil å akseptere at Bibelen taler med ulik røst i ulike epoker til ulikemennesker slik at troskapen mot Skriften ikke kan bindes til det overleverte.Det gies i skriftfortolkingen ingen kontinuitet med fortiden, ingen prototypsom kan være urbilde for dagens kirkebilde, kun formale kategorier som kan giidentifikasjon som tomme tegn.

Men hvis"troskap mot Guds hellige ord" - for å sitere den tradisjonelleformulering -i praksis ikke er annet enn "datostemplede" innsikter,er slagordet "Skriften alene" et simulakrum i postmoderne henseende.Spørsmålet er da helt enkelt: Hvordan skal man være tro mot en Skrift som ikkeer bærer av en opprinnelige mening? Hvis det står alle fritt å tolke Skriftenpå sin måte, er bibeltroskap i praksis ikke annet en subjektiv følelse avgrepethet under lesningen.

IV. LUTHERSKSYSTEMSVIKT

Stiger vi utav den teologiske retorikks verden, må vi erkjenne at noe er gått frykteliggalt i vår lutherske læretradisjon. "Det lutherske" fungerer utenprototyp, idet uttrykket i praksis ikke betegner annet enn det som detkirkelige maktapparat til enhver tid fremfører som den passende forståelse.

Protestene motdenne utvikling fra ulike, mer tradisjonalistiske retninger som vil fastholde"det lutherske", gjør ikke situasjonen enklere. Ulike grupperidentifiserer seg med ulike momenter i den lutherske arv og gjør denneidentifikasjon til kriterium på hva som er sann lutherdom. Det uensartete i denlutherske læretradisjon fremtvinger så en avgrensning mot andre varianter avlutherdom, idet de konkurrerende tradisjoner gjensidig stempler hverandre somavsporinger fra av reformasjonens egentlige anliggende.

Vanhelligkirke uten hellig Skrift

Oppløsningenav den lutherske læretradisjon tvinger oss til å komme til rette med hva som ergått galt. Hvor dyp er skaden? Står vi kun overfor en "løs bolt" idet teologiske system som relativt enkelt kan "skrues på plassigjen", eller er vi konfrontert med en svikt i selve det teologiskesystem? Dersom Sasse virkelig har rett i at lutherdommens konfesjonelle egenartbest uttrykkes i problemstillingen - "hellig Skrift eller helligKirke", synes det rimelig å spørre om ikke skriftprinsippet ligger tilgrunn for feilutviklingen. Efter 450 års eksperiment med Bibelen som"eneste regel og rettesnor", for å sitere Konkordieformelen, synesdet rimelig å konkludere at vi bare står igjen med en vanhellig kirke utenHellig skrift. Skriftprinsippet har ikke i praksis maktet å beskytte lutherskkirkeliv fra vilkårlige åndelige autoriteter. Med slagordet "Skriftenalene" gjør lutherdommen gjeldende at det åndelige fellesskap med Kristuseksklusivt er formidlet i hans nærvær i Skriftordet. Henvist til Skriften"som eneste regel og rettesnor" er den lutherske trosforståelseprinsipielt ahistorisk. Påstanden er i siste forstand at troen traderes gjennomen slags religiøs filologi som støtte for forkynnelsen. Men med denneforståelse av tilegnelsen av evangeliet som en punktuell forkynnelse basert påen historieløs eksegese, fratar lutherdommen seg selv de institusjonellehjelpemidler som er nødvendig for å videreføre sin egen teologiske arv. Utenfeste i kirkens historiske overlevering kan man i praksis ikke avvisevranglærer, hvis den bare gir seg en bibelsk legitimering.

Det ble iførste omgang fyrstemaktens oppgave å sikre lutherdommen den nødvendigelærestabilitet ved gjennom de teologiske fakulteter å forkaste avvikendeskriftutleggelse. Men statsmaktens mulighet til å håndheve Luthersskriftutleggelse som samfunnets offentlig autoriserte forståelse av Bibelen, eridag umuliggjort i og med bortfallet av den konfesjonelle stat og fremvekstenav en historisk kritisk eksegese.

Vilkårligelæreoverleveringer

Slik avspeilerden pågående ideologiske omforming av Den norske kirkes åndelige identitet merenn en aktuell kirkelig kampsituasjon. Vi står i virkeligheten overfor en luthersksystemsvikt: Den prinsipielle forkastelse av kirkens historiskelæreoverlevering gjør at lutherdommen heller ikke makter å videreføre sin egenlæretradisjon i utfordringen fra en ny kulturell situasjon.

MedSkriftprinsippet som overhistorisk autoritet kjenner lutherdommen ikke annetutviklingsprinsipp enn den stabilitet fyrstemakten måtte gi det kirkelige liv.Når derfor den kulturelle situasjon endres, idet den konfesjonelle staterstattes av et pluralistisk samfunn og den statsautoriserte bibelforståelseviker for en pluralistisk skriftutleggelse, er den lutherske statskirkelighetteologisk orienteringsløs og politisk utlevert statsmaktens egen religiøsedagsorden.

Uten støttenfra fyrstemaktens læreautoritet står lutherdommen hjelpeløs overfor tidsånden.

I forrigeårhundre bemektiget den borgerlige kultur seg fromhetslivet gjennom vekkelsene,og i dagen kirkekamp endres det kirkelige liv radikalt under påtrykket frapostmodernismen. Den "sosialdemokratiske" fromhetstype som er i ferdmed å overta Den norske kirkes åndelige liv, betyr at den tradisjoneltlutherske fromhetstype innen kort tid vil være en saga blott.

Den sisteobservasjon vedrørende den faktiske kulturelle endringsprosess som vår kirkeløpende gjennomgår, leder oss til ytterligere et luthersk paradoks. Fra etreligionssosiologisk synspunkt fremstår luthersk kirkeliv nemlig langt mertradisjonstynget enn det som pretenderes i slagordet "Bibelen alene".Men det er ikke læreoverleveringen om er mønsterdannende. I stedet har lutherdommenfremhevet kirkehistoriske personligheter, ikke bare som forbilder forfromhetslivet, men nærmest opphøyet dem til frelseshistoriske skikkelser. Frastifterdyrkelsen av Luther som reformator til dagens fetering av"høvdinger i Guds rike" utviser norsk lutherdom en linje avtradisjonsbærere og autoriserte fortolkninger av tro og liv. Gjennomlederdyrkelsen er det såkalte "kristenfolket" blitt pådyttet et nytttyngende magisterium, tyngende fordi dette uformelle læreembede utøves påvilkårlige politiske og sosiokulturelle premisser uten at man gies rett tilkritikk på basis av almenkirkelige idealer.

Hellig Skriftog hellig kirke

Det lutherskeskriftprinsipp har som umistelig anliggende at den kirkelige overlevering ikkemå få overordne seg Bibelens apostoliske budskap. Ikke desto mindre måtroskapen mot Skriften også innebære at man lydig fastholder Bibelenskirketanke. For Skriften selv vidner om at det gies et av Gud selv villetdisippelfellesskap som er kirken (Matt 16:18). Den levende Guds menighet er "sannhetensstøtte og grunnvold" (1Tim 3:15). I menighetens fellesskap gies det enkonkret sosial formidling av evangeliet, slik apostelen Paulus formaner:"Stå da fast brødre, og ta vare på det dere har mottatt og lært av oss,enten muntlig eller i brev" (2Tess 2:15). Overfor korintierne taler Pauluslikeledes om "de overleveringer jeg har gitt videre til dere (1Kor 11:2).Disse overleveringer "gjelder i alle kristne menigheter" (4:17, 7:17,14:33f).

Med andre ord:Bibelsk kristendommen er ikke historieløs, men forutsetter en konkret kirkeligoverlevering. Den kristne tro formidles i en overleveringshistorie gitt somforkynnelse og lære, bønn og lovprisning, omvendelse og etterfølgelse i kirkensfellesskap. Den bibelske sannhet har en nødvendig ekklesiologisk dimensjon,idet evangeliet gjennom kirken forkynnes til verden (Ef 3:8ff).

-Problemstillingen "Hellig skrift eller hellig kirke" er altså falsk.For det første underkjennes Bibelens eget vidnesbyrd om kirken somoverleveringsbærer; for det annet viser lutherdommens egen utvikling atvilkårlige tradisjonsbærere som politisk makt og karismatiske personligheterovertar som normgivere der hvor de kirkelige autoriteter forjages.

V. ER DET NOENVEI VIDERE?

Den lutherske"systemsvikt" som vi her har forsøkt å avdekke, har sin grunn i atSkriftens autoritet i praksis erstattes av en frittflytende skriftutleggelsesom punktuelt aktualiseres gjennom fortolkerens private forståelse. "Denløse mening" som et ahistorisk luthersk skriftprinsipp kirkehistoriskmedfører, er i praksis blitt kompensert gjennom statsklrkesystemetsadministrative regulering av det kirkelige liv. Teologisk er en slik verdslignormeringsprosess i åpenbar motsetning til lutherdommens egne pretensjoner om åha Skriften som eksklusiv norm, og praktisk kirkelig var og er det statligeformynderi en trussel mot de lutherske kirkenes identitet som kristenttrossamfunn. Men hvis vi altså står ovenfor en systemsvikt, fremtvingerspørsmålet seg:

Harlutherdommen i den foreliggende situasjon den åndelige ballast som muliggjør atet luthersk anliggende kan gjenskapes og videreføres i kraft av sin egentyngde? Bruken av ideologiske honnørord fra reformasjonen er i seg ikke nok tilå sikre en kontinuitetseffekt til "det lutherske".

Bibel ogbekjennelse

Lutherdommenkan ikke gjenvinne sin normative kraft på vilkårlige premisser. Like lite somman kan velge sine aner som narrebilde, kan man ta opp den historiske trådetter eget forgodtbefinnende.

Imidlertid byrden lutherske tradisjon på et alternativ til forestillingen om Skriften som"eneste norm og rettesnor". Begrepsparet Bibel og bekjennelserelaterer nemlig det bibelske budskap til den kirkelige bekjennelsesdannelse.Denne tradisjonalistiske tilnærmelse som korrektiv til skriftprinsippet avspeilerlutherdommens indre spenning mellom de såkalte gnesiolutheranere ogfilippister. Som grunnleggeren av den siste retning fremstår PhilippMelanchton, forfatteren av "Confessio Augustana".

Denaugsburgske bekjennelse sammenfatter ikke bare det reformatoriske anliggendemed eksplisitt referanse til den oldkirkelige læreoverlevering, men motivererhendelsesforløpet som del av et almenkirkelig reformprogram ved middelalderensutløp. Slik understreker Augustana at den lutherske kritikk av Romerkirken"ikke avviker fra den alminnelige kirke i noen trosartikkel, men bare giropp noen li misbruk, som er nye, og som er blitt opptatt ved et mistak gjennomtidene mot kirkelovenes mening,.." (CA XXI:1).

Augustanaforutsetter således at det lutherske anliggende inngår i en større ekumeniskdialog, for å bruke vår tids terminologi. Bekjennelsesskriftet tar utgangspunkti ønsket om at meningsforskjellene kan bli løst slik at lutheranere og romerskekatolikker "kan bli forent og kan bli ført tilbake til den enkle sannhet ogkristne enighet, ..., forat vi, likesom vi lever og strider under den sammenKristus, således også må kunne leve i enhet og samhold i én kristenkirke." (CA's Fortale)

Den lutherskereformasjon defineres på denne måte som et almenkirkelig reformprogram utsprungetav en ekumenisk forpliktelse. For å overvinne de avsporingene som densenmiddelalderske fromhetspraksis har forårsaket, kalles hele den vesterlandskekristenhet tilbake til den genuine felleskirkelige overlevering.

Den ekumeniskeoppgaven fremover

Idag er vi ien lignende situasjon. Det religiøse forfall ved modemismens utløpnødvendiggjør en fornyet besinnelse på kirkens felles åndelige arv. Fraværet aven forpliktende læreautoritet i Den norske kirke tilsier at vi frimodig vendeross til de kirkesamfunn som bedre enn oss har maktet å tradere klassiskkristendom. Likesom Den augsburgske bekjennelse søker å vende tilbake til"den alminnelige kirke ..., slik vi kjenner den fra kirkefedrene" (CAXXI), er veien videre for dagens lutherske kristne gitt i en ny ekumene basertpå kirkens tro og liv før kirkesplittelsen i 1054. Oppgaven består simpelthen iå fastholde "det beste" i vår lutherske arv samtidig som vi hverkenlukker øynene for lutherdommens svakheter eller for rikdommen i andre kristnetradisjoner. At andre kirkesamfunn står overfor en tilsvarende utfordring,inngir håp om en fremtidig ekumenisk konvergens.

Luthersklæretradisjon i kirkelig og kulturell kontekst

Den"systemsvikt" som vi har forsøkt avdekke gjelder en viss lutherdomsfremhevelse av skriftprinsippet under slagordet "Bibelen alene".Forestillingen om at Bibelen tjener som "eneste norm og rettesnor"gjør troen prinsipielt overhistorisk, ahistorisk. Med Bibelen i hånd stillesden enkelte direkte innfor Gud og avgjør selv ut fra sin lesning hva som errett bibelforståelse. Men med denne umiddelbarhet til Guds vilje i skriftordethar lutherdommen fratatt selv ethvert institusjonelt hjelpemiddel for også åhåndheve den egne lutherske trosoverlevering der hvor ny skriftlesning drar delutherske sannheter i tvil. Også en luthersk læretradisjon må for å kunnefungere uttrykkes gjennom kirken som offentlig størrelse. I forhold til denfaktiske, religiøse individualisme som preger luthersk kirkeliv, nytter detlite å klynge seg til en luthersk sannhet som bare finnes mellom bøkenes permeri biblioteket.

Den egentligekrise i vår kirke er altså at påberopelsen av "det lutherske" synes åbli en slags intellektualistisk lek rituelt fremført av en konfesjonellprotestbevegelse. Denne protest er desto mer virkningsløs som slagordet"Bibelen alene" uttrykker en tradisjonsfiendtlighet som gjør det tilen selvmotsigelse å skulle løse lutherdommens krise ved å blankpusse denlutherske arv.

Samtidig medat lutherdommen slik forvitrer i private bibelfortolkninger, må vi erkjenne atden fremvoksende postmodernisme nettopp underbygger privatreligiøsitet. I dennekirkelige og kulturelle kontekst må vi som lutheranere selvransakende spørreoss selv om de problemene som vi står overfor, virkelige kan løses med deforestillinger som den etablerte lutherdom tilbyr.

Ovenfor har vibesvart dette spørsmål med å vise til Confessio augustanas ekumeniskeorientering som et alternativ til konfesjonalistisk "sjølros". Eftermin forståelse tvinges vi i dagens situasjon nettopp til å søke hjelp hos dekirkesamfunn som bedre enn oss har maktet å fastholde Bibelens apostoliskelære.

Litteraturanvisning:

R.Flemestad,"Teologiens vilkår", Ung Teologi, 1993.

E.Rosenstoek-Huessy, Out of Revolution. NY 1964.

G. Sandvik,"Frå bruken av landsskylda av kyrkjeleg gods..", i Reformationen iNorden, red C.-G. Andrén, Lund 1973.

H. Sasse, InStatu Confessionis, Bd II, Berlin 1976.

Kirkeordinansen1537/39, ved Martin Schwarz Lausten, København 1989

E. Troeltsch,Die Soziallehren, Aalen 1966.

Leiv Aalen,Ord og Sakrament, Oslo 1966.