Malstrøm!

BOKANMELDELSE:

John Broadhurst (red):

Quo vaditis. The state churches of Northern Europe

Gracewing, Herefordshire 1996

ISBN 0-85244-382-X

For noen år sidenproduserte BBC en TV-kriminal hvor det meste av handlingen foregikk på Sunnmøre.Stor var overraskelsen da jeg fikk se en kollega i en statistrolle i"Malstrøm", som serien het. Jeg visste hvor han var prest. Jeg haddelyttet til hans klare forkynnelse i hans egen kirke.

Men av én eller annen grunn hadde regissøren valgt nabokirkensom kulisse for serien. Plutselig så det derfor ut som min gode kollega varprest i en annen kirke enn den vanlige. Regien styrte ham inn i en annen"setting".

Quo Vaditis

Roald Flemestad brukeruttrykket Malstrøm i forbindelse med artikkelen: "Normlessness in theChurch: The Church of Norway succumbs to Postmodernism."

Flemestad skriver i en ny bokredigert av den nye Biskop av Fulham: John Broadhurst.

Samlingen har fått titelen:"Quo Vaditis- The State Churches of Northern Europe." (Gracewing,Leominster 1996, UK ISBN 85244 382 X)

Ganske riktig er det den gamlelegende som er utgangspunktet:

"Tradisjonen forteller at idet St.Peter flyktet fra Romunder Neros forfølgelse, møtte Han den oppstandne Herre, og spurte Ham:"Quo Vadis, Domine?"

Broadhurst skriver at dettespørsmålet: "Hvor går du, Herre", er et som kristne stadig må stille.Går de kristne den veien Herren vil for dem, eller søker de egne veier? Er detKristus de tjener?

Ikke noe lite spørsmål åstille, og ikke noe lite felt for et bokprosjekt!

En rekke interessante artiklermed bidrag fra både USA, England, Sverige og Norge fyller boken.

Selvsagt er de to norskebidragene av særlig interesse for oss. De er begge meget velskrevne.Bidragsyterne må være av de aller fremste analytikere i kirken av dagenssituasjon.

Dette er ingen regulærbokanmeldelse, men refleksjoner blitt til under studium av artiklene.

Utenom Roald Flemestad,skriver Bernt T. Oftestad ut fra temaet: "The collapse of the Reformation:A perspective on the Lutheran tradition."

Reformatorenes opprinneligeintensjoner.

Oftestad betonerreformatorenes romersk-katolske identitet, noe som ikke minst kommer tiluttrykk i Confessio Augustana.

De var i konsensus medoldkirken, hadde ikke satt Kirkens enhet på spill, var ikke donatister, ogville bare til livs visse "misbruk", ikke minst når det gjaldt detromersk-katolske episkopatets blanding av den åndelige og verdslige makt.

Men konflikt ble det.

Fyrsten blir"biskop".

Denne ble ikke bilagt førunder religionsfreden i Augsburg(1555), og da med den konsekvens at fyrsten ide evangeliske land ble den øverste i kirken. Han var ansvarlig for Gud forfolkets religion. Folket skyldte å dele hans tro.(Cuius religio, eius religio)

Den konfesjonelle statskirkevar grunnlagt.

Norge fikk dette systemetallerede i 1537, nærmest ved et statskupp, med opprinnelse i Danmark.

Men i statskirken er fyrstenblitt kvasi-biskop, og blir sittende med kalls-og ordinasjonsretten påbekostning av menighetens egen gudgitte rett.

Statskirken og den modernestat.

Systemet består gjennomenevoldstiden og går videre til det parlamentariske demokrati, hvor nok kongener statsoverhode, men hvor de som styrer kirken, utgjør forskjellige utgaver avden sekulære, moderne stat.

Ikke minst i densosialdemokratiske stats kirkepolitikk ser vi den skjebnesvangre konsekvens avstatskirkesystemet.

På mange måter er statenliberal og pragmatisk i sin holdning. Men den har i høy grad et janusansikt.For som kirkestyre er den også liberal. Og slik sett meget dogmatisk.

Statskirkestyret må komme ikonflikt med Kristi Kirkes absolutter, eksemplifisert ved innførelsen avfosterdrapsloven og loven om homofilt partnerskap.

Skriften er klar-klartbudskap?

Oftestad beskriver Luthers synpå Skriften, claritas Scripturae, men viser til at selv om liberal teologi inavnet i dag kan holde på dette, er bibeltolkningen blitt prosessorientert."Budskapet" blir avhengig av flere faktorer i samtiden, ikke minstnettopp den moderne stats kirkestyre.

Oftestads poeng er at nårreformasjonens store spørsmål: Skriftprinsippet: Skriften alene, ogRettferdiggjørelsen ved troen alene skal forkynnes under statskirkesystemet, mådette gjøre noe med hvordan disse hovedsaker i reformasjonen står seg.

Når kirken som statskirkef.eks. krever evangeliets frie løp i den moderne stat, betyr dette at kirken mågi konsesjoner.

Lutherske prester har vært altfor tilbakeholdne overfor detstaten foretar seg. Bekjennelsesspørsmål blir lett adiafora.

Som skrekkeksempel kan nevnesstore lutherske teologers unnfallenhet overfor det nazistiske diktatur iTyskland.

Og hvordan kan dagenskirkelige lederskap befinne seg tilsynelatende så komfortabelt i hopehavet meden stat som til de grader blåser i Guds Bud?

Det er vel ikke sikkert at vi finner så mange direktefornektelser av Guds Råd i kirken. Men hva med fortielsene av Guds Vei, iforkynnelse, ved døpefonten, ved nattverdbordet?

Kirkens karakter av communiosvekkes. Kort sagt: det går ikke an å være sann Kirke under slike forhold.

"I denne kristnekirke..."

Konflikten kan passendebeskrives ved forklaringen til 3.trosartikkel: "I denne kristne kirketilgir Han daglig meg og alle troende rikelig all synd..."

Mange kristne vil her si: Ja, men statskirken er ikkeKirken. Det er teologien, holdningen til Bibelen som er problemet. Ja, det ersant nok, så langt det rekker.

Men kommer vi oss av den grunnunna problemet? Det står jo tydelig "I denne  kirke" og Confessio Augustana art.7 peker på samme sak når den sier: "Kirken er forsamlingen av de hellige, der Ordet blir lært rent, og sakramenteneforvaltes rett."

Det er vel ikke svermeri å siat selv om et luthersk kirkesyn ikke regner med en ren kirke, så vil vilutheranere i høy grad til gjengjeld tale om en synlig kirke!

Synlig-ved den retteforkynnelse og rette forvaltning.

Kirkens Apostolisitet ogKatolisitet.

Oftestads svar er å bygge påKirkens Apostolisitet og Katolisitet. Det var dette de lutherske reformatorerogså forsøkte, inntil den fatale utgang med freden i Augsburg 1555.

Vi må, sier han, ta opp trådender reformasjonen kollapset. Vi må fornye Kirkens Apostolisitet og Katolisitetinnenfor en luthersk ramme.

Postmodernismen i kirken.

Roald Flemestad behandlerpostmodernismens inntog i kirken: "Postmodernism swims in the fragmentaryand chaotic currents of change as if that is all that there is. The experienceof the transitoriness of things abandons the sense of historical continuity andmemory so that any meaning has to be discovered and defined from within themaelstrom of change."(Quo Vaditis, p.117)

"Møtet" mellommennesker

Flemestad beskriver treffendepostmodernismens "basis" som den "individualiserteselv-realisering." I en selv-bevissthet hvor det handler om"meg" her og nå, kan jeg overvinne den oppsplitting og mangel påsammenheng som det moderne livet fører med seg.

Sannhetsspørsmålet blir pådenne måten satt til side. Det er lett å observere "møtet" mellommennesker som bestemmende for sannheten, ikke minst i tidenskommunikasjonstankegang, og i konfliktløsning.

"Var det godt? Var detfint? Fungerte det?"

Når "møtet" er blittså viktig, forklarer vel dét noe av hvorfor opprinnelige minoritetskrav som friabort og homofilt samliv kunne vinne frem.

Men én ting er at detsubjektivt sett kan oppleves vondt å oppleve en uventet graviditet, ellertackle en homofil legning.

Noe helt annet er det nårdisse standpunkt gjør krav på aksept, endatil i den grad at de"gamle" standpunkt blir undertrykket.

Kirken i forandringenesmalstrøm.

Er kirken, med sin tankegangom at rett og galt skal utledes av den objektive sannhet i Guds Ord, forberedtpå den nye situasjon?

Kirken er en statskirke, ogdet betyr at den er "gift" med en stat som nå ikke bare lenge harvillet omforme presteembedet. (Kvinnelige prester, prester som statensverdikadre.)

Nå skal kirken også påtvingesprester som lever i homofilt samboerskap.

Bispemøtet våren 1995.

Flemestad går utførlig gjennomde velkjente standpunkt i spørsmålet om homofilt samboende kunne gjøre tjenestei kirken.

Vi blir minnet på detubehagelige faktum at mindretallet tar et luthersk skriftprinsipp ogrettferdiggjørelsesdogmet til inntekt for sitt syn.

Adiafora!

Men et like ubehagelig faktumer at flertallet i Bispemøtet, selv om det sier nei til tjeneste for homofiltsamboende, vil integrere slike i menighetslivet.

Her kan vi vise til dentidligere uttalelsen om "kirkebot." Så kan enhver tenke seg hvabispemøteflertallets "respekt" for homofilt samboende må føre til.

Toppen av det hele er at alle biskopene gårsammen om å hevde at de vil stå sammen i tjenesten i den samme kirken. Og dettespørsmål-om homofilt samliv-skal ikke splitte dem, heller ikke kirken.

Klarere kan det vel ikke sies.Bispemøtet har sagt at et brudd med Guds klare Ord er adiafora(spørsmål somikke setter skille)!

Attpåtil sender bispemøtetsaken over til det folkevalgte kirkemøtet. Her også rådde kompromiss-ånden. Manfulgte flertallet i ordinasjonssaken, men bestemte seg for å sette spørsmåletpå dagsorden påny-i 1997.

Kirken er påført en enormskade

De som har kompromisset herkan ikke holdes for uskyldige. En ting er at embetsbærernes fallitt når detgjelder å holde fast på klare og tydelige kristne sannheter, fører til foraktfra samfunnet.

Men hva skal de troende si,som har slike ledere, som er så ute av stand til å være tydelige på hva Gud harsagt om hvordan seksualitet skal leves ut?

Konsekvensen blir, menerFlemestad, at den enkelte kan finne sin egen versjon av "kristen"etikk, og "Gud" blir bare navnet på ens egne idealer om rett og galt.

Veien videre

Veien tilbake til kristnemoralske verdier i kirken vil bli meget vanskelig i vårt skiftende kulturelleklima, der inntrykkene pøses ut over oss som reklameinnslagene i TV.

Flemestad har sterk tvil omDen norske kirke er i stand til å reise seg.

Veien går gjennom en fornyelseav kristen spiritualitet. Vi må tilbake til kildene: Skriften og den kristnetradisjonen. Der finner vi den kristne identitet som kan møte dagens spørsmål.

Disse må møtes og tolkes medKirken som ramme. Hun har et åndelig rom, med en visdom som "verdensherskere" ikke kjenner.(1.Kor.2,8) Bare slik kan vi stå imot "denneverdens gud, som har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som strålerfram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde."(2.Kor.4,4)

"Våre våpen er ikkefra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Viriver ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen omGud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus."(2.Kor.10,4-5)

Dette innebærer, sierFlemestad, at den kristnes kall er å stå verden imot, ved å holde frem denapostoliske tro, som er overgitt oss i Den Hellige Skrift, og gitt videre tiloss gjennom kirkens katolisitet.

Fører denne vei til Rom?

Flere har ment at Oftestad ogFlemestad setter kursen dit. Er dette en rett observasjon?

Nå svarer de to selv best på dette spørsmål. Men denneskribent har ikke oppfattet at dét er deres siktemål.

Noe slikt er heller ikke ønskelig. For den som vil fornye Dennorske kirke er pavekirken ikke noe svar, verken teologisk, kulturelt ellersosiologisk. Romanisering kan fort vise seg å bli romantisering.

Fallgruver fins forresten ogsåtil venstre.

Oftestad og Flemestad har gitt oss uhyre treffende analyser.Deres ord kaller på oppbrudd, handling, bekjennelse.

Veivalget

Reformasjon er å vende tilbaketil den faste grunn: Skriften. Det er altfor fristende for en statskirke og fordens prester og lekfolk å være "under grunnkreftene i verden,"(Gal.4,3b)selv om vi påberoper oss både evangeliets frie løp, kirkelige reformer, ja,endatil toregimentslære og selveste rettferdiggjørelsen ved troen alene.

Reformasjon er også å vendetilbake til de oldkirkelige og lutherske bekjennelseskrifter.

Det må også bety besinnelse pådet kirkens embede som er en del av denne bekjennelse, ja, som finnes iSkriften selv, som et episkopé, som eldste-og hyrdetjeneste.

Så er bekjennelse også handling. Embede og lek må aktiviserebekjennelsen, som syndsbekjennelse, som ortodoksi, rett lovsang, som kirkeligelæreavgjørelser om kristen tro og kristent liv, og som vitnesbyrd og martyria.

Vårt folk må kristnes påny! Norge for Kristus!

Dette må ikke bare føre tilbrudd med staten. Like viktig er et brudd med den liberale teologi, og densytringer.

Positivt: Prester, og allekristne må leve et hellig liv, og sammen bygge kirken som communio.

Det haster med å berge presters og lekfolks identitet. I enkultur som den vi lever i, med konsesjoner og kompromisser, ødelegges lettfrimodigheten og gleden i tjenesten.

Derfor må kirke- ogmenighetsspørsmålet må bli brennende.

Og aller viktigst: I enreformasjons- og rekatoliseringsprosess skal CA, art.4 ligge i bunnen:

"Like ens lærer de atmenneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter,fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag forKristi skyld ved troen, når de tror de blir tatt til nåde og at syndene blirforlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våresynder. denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg, Rom 3 og 4."

Den faste grunn...

Vi er prester i KristiKirke.

La oss derfor ikke godtanoen slags kulisse eller imitasjon.

La Kristus styre oss inn isin regi og "setting".

Ut av malstrømmen. Inn tilKristus! Tilbake til Kirken!