Prof. dr. theol. OlaTjørhom:

Bispeembetet i økumeniskperspektiv - En utfordring for den norske kirke?

La meg innledningsvis få si atjeg setter stor pris på invitasjonen til å delta på denne konferansen. Detberor primært på at konferansens tema er uhyre viktig – og da ikke barefor embetsteologiske "fantaster". Spørsmålet om bispeembetetaktualiserer nemlig behovet for et tjenlig åndelig lederskap i kirken. Og detberører kirkens liv på det mest direkte. For uten et slikt lederskap framstårGudsfolket som "forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde" (Mt. 9,36). Men med et fungerende lederskap vil vi – i kraft av Guds løfter– være bærere av et enormt potensiale. Jeg vil dessuten få legge til atdet gleder meg at bekjennelsesbevegelsen – her representert ved FBB– beskjeftiger seg med økumeniske problemstillinger.

Dagens tema er altså utvilsomtviktig – både prinsipielt og praktisk sett. Men tilgangen til dennetematikken har blitt nokså komplisert i vår norske luthersk-folkekirkeligekontekst. Det har flere årsaker:

1) Den postreformatoriske utvikling oppviser åpenbare"huller" her – mht. ekklesiologien generelt og embetsteologienspesielt.

2) I løpet av de siste tiårene har det funnet sted en slags"teknokratisering" av ledelsesidealene i vår kirke – jfr. detsåkalte "kontorsjef-syndromet".

3) Homofili-debatten har ført til en – i og for seglett forståelig – usikkerhet om våre biskoper virkelig vil kunne spilleen positiv rolle i dagens kirkesituasjon.

Dette tilsier atfornyelsesimpulsene på dette feltet primært må komme utenfra – her vilden navlebeskuende nærsynthet og selvtilstrekkelighet som vi er så rikeligutstyrt med i Den norske kirke være et klart blindspor. Etter mitt syn finnesdet knapt noe område hvor behovet for økumeniske impulser er så stort sominnenfor embetsteologien. Jeg vil i det følgende peke på noen slike impulser.Og jeg vil forsøke å vise hvordan den økumeniske samtale om bispeembetet kanfungere som et kritisk korrektiv til den rådende holdning til det biskoppeligetilsynsembete innenfor vår kirke. Men la meg aller først antyde hovedtrekkene iet prinsipielt syn på bispeembetets plass og rolle i kirken.

I. Bispeembetets plass ogrolle i kirken.

Jeg vil her ta utgangspunkt ianekdoten om biskopen som skulle holde en foredragsrekke for sitt presteskap. Idet første foredraget hevdet han at treenighetslæren var en hellenistiskoppfinnelse; i det neste var hovedpoenget at Jesus slett ikke ville være Gudssønn – det var noe kirken hadde dyttet på ham; i det tredje bidraget insistertebiskopen på at det ikke er mulig å tale om en forpliktende kristen livsstil– ettersom vi rettferdiggjøres av tro. Men – i det fjerdeforedraget handlet det om bispeembetet og den apostoliske suksesjon. Og dissefaktorene insisterte biskopen på at man måtte fastholde – for "utendette rakner det hele". Moralen i denne anekdoten burde vel være noksåinnlysende: Det biskoppelige tilsynsembete i og for seg kan ikke betraktes somen garanti for noe som helst. Det må derfor aldri løsrives fra kirkens bekjennelseog lære. I denne sammenheng vil en insistering på form uten å ta hensyn til deinnholdsmessige sider kunne bli direkte motproduktiv.

I møte med slike holdningersom den nettopp omtalte biskop representerer, kan det være svært fristende å"droppe" bispeembetet og kun fokusere på "den rene lære".Men dette er en temmelig lettvint løsning. For i virkelighetens verden er lærensjelden "ren". Denne i og for seg livsviktige faktoren vil derforheller ikke kunne garantere noe – like lite som en formal insistering påbispeembetet. Det er dessuten sider ved kirkens liv og apostolisitet somvanskelig lar seg ivareta ved hjelp av et abstrakt lærebegrep, men som langt påvei synes å forutsette et biskoppelig tilsynsembete. Jeg tenker her spesielt påoverleveringen av det apostoliske evangelium som er konstitutivt for kirken tilenhver tid og på ethvert sted; på vernet om den nødvendige enhet og detlegitime mangfold i kirkens liv; og på ledelsen av Gudsfolkets sendelse ogmisjon i verden.

Vi blir dermed sittende igjenmed følgende dilemma: Pdes. vil et bispeembete uten en klar læreforankring oglæreforpliktelse være motproduktivt. For man kan selvsagt ikke ha et spesieltansvar for å overlevere det apostoliske Kristus-vitnesbyrd hvis man ikke harnoe forhold til dette vitnesbyrdet. Pdas. synes et dynamisk lærevern i allefall et stykke på vei å forutsette en fungerende biskoppelig tilsynstjeneste– bla. fordi kirkens apostolisitet ikke lar seg betrakte som et"dødt depositum", men er en levende størrelse. Dette tilsier atkirkens bekjennelse og lære må fremholdes som primær – uten atbispeembetet fortrenges ! Poenget her er at ingen av disse størrelsene blirisolert fra hverandre, men at det åpnes opp for en dialektikk ellervekselvirkning som vil være avgjørende når det gjelder å ivareta og verne omkirkens apostolisitet.

Jeg vil forsøke å utdype dettesynspunktet i det følgende. Det må imidlertid allerede her påpekes at det jegnå har forsøkt å si innebærer at bispeembetet ikke bør betraktes som teologisksett strikt nødvendige i kirkens liv – på linje med ord og sakrament,samt det embete som har et særlig ansvar for å forvalte dissekirkekonstituerende faktorene til Gudsfolkets beste. Samtidig lar denbiskoppelige tjeneste seg heller ikke nedskrive til noe som er valgfritt– eller "ad libitum". For her dreier det seg om en instans somer tjenlig i kirkens liv – under forutsetning av at den ivaretar defunksjoner den er tiltenkt.

I kjølvannet av dette vil jegfå påpeke at Augustanas art. VII med dens fokusering på ord og sakrament ikkelar seg lese som et slags "forbud" mot andre faktorer som har vist atde vil kunne fungere positivt i kirkens liv. Poenget med CA VII er å fastslåhva som er konstituerende for kirken, men ikke å utelukke andre "nyttige"elementer. Dette betyr bla. at den stadige sjongleringen med begrep som"esse", "bene esse" og "plene esse" har begrensetrelevans. Det avgjørende i denne sammenheng er en åpenhet for alt som ertjenlig i kirkens liv. Ingen kirke har råd til å avskjære seg fra slikefaktorer – eller til å frasi seg noen av de gaver Gud skjenker ossgjennom Ånden.

II. Bispeembetet iøkumenisk perspektiv – noen teser.

Jeg vil her forsøke åpresentere enkelte ansatser fra den mellomkirkelige samtale om bispeembetet– ansatser som etter mitt syn vil kunne fungere som positive impulser tilvårt hjemlige arbeid med denne tematikken. De påfølgende teser vil ikke blibelagt med referanser, men baserer seg på relevante økumeniske tekster, samt påsynspunkter fra andre kirkelige tradisjoner.

1. Gudsfolket lar seg i utgangspunktet ikke betrakte som en"demokratisk" størrelse med "flat" profil, men framståretter sitt vesen som et strukturert folk – et folk sominkluderer hyrder og ledere. I denne forbindelse spiller episkopé- eller tilsyns-funksjonen– en funksjon som er ivaretatt i de fleste kirker – en spesieltviktig rolle. Og i dagens situasjon går utviklingen klart i retning av at dennetilsynsfunksjonen blir utøvd personalt – dvs. av spesielt utvalgte oginnsatte personer.

2. Som apostolisitetstegn fårbispeembetet et særlig ansvar for å uttrykke, videreføre og verne om kontinuitetenmed det apostoliske Kristus-vitnesbyrd, samt de korresponderendeapostoliske ordninger som er avgjørende for kirken til enhver tid og på ethvertsted. Dette innebærer at biskopen skal ivareta den historiske kontinuitet ikirkens liv. Og denne kontinuiteten lar seg ikke avfeie som et uttrykk for tomnostalgi. Den går faktisk på vår forankring i det som er kirkens grunnvoll. Somen følge av dette bør bispeembetet framstå som et korrektiv overfor denhistorieløshet som preger store deler av protestantismen – jfr. kardinalNewmans nedslående, men ofte sakssvarende antydning om at "to become aProtestant is to lose sense of history".

3. I kjølvannet av dette vil en kortbemerkning om den apostoliske suksesjon være nødvendig. Fra en sidesett må vi unngå at "signum" og "res" – tegnet ogselve saken – blandes sammen her. Det avgjørende er kirkens levendekontinuitet med dens apostoliske grunnlag – ikke de forskjelligesymbolene på denne kontinuiteten. Samtidig finnes det ingen kirke som har rådtil å frasi seg et eneste potensielt tilknytningspunkt til vårt apostoliskefundament. Det er innenfor disse rammene tanken om en apostolisk suksesjonrelatert til bispeembetet bør vurderes.

4. En av biskopens mest sentrale oppgaver er å fungere som et enhetsbåndikirkens liv – dvs. som en instans som representerer den universelle kirkei lokalkirken og den lokale kirke innenfor "Una Sancta". Tradisjonelthar bispeembetet ivaretatt denne funksjonen – særlig i en tid medbegrensede kommunikasjonsmuligheter. Menneskelig talt ville kirken neppe haoverlevd som universell størrelse i løpet av de første århundrer uten biskopersom kom sammen på konsiler for å verne om kirkens lære. Samtidig inkludererbiskopens funksjon som enhetsbånd også et ansvar for det legitime mangfold ikirkens liv. Her vil en uniformistisk enhetsforståelse komme sørgelig til kort.

5. I forlengelsen av dette må det sies noe om den biskoppeligekollegialiteten. Enhetsaspektet forutsetter nemlig at biskopene ikke bare fungerer somenkeltindivider innenfor rammen av en slags"stiftskongregasjonalisme", men at de framstår som kollegium. Detteinnebærer bla. at vår kirkes Bispemøte også vil kunne tillegges en vissprinsipiell betydning – i alle fall dersom man medgir at biskopene har etspesielt enhetsansvar.

6. Bispeembetets enhetsfunksjon forutsetter selvsagt også atbiskopene har en spesiell rolle når det gjelder den kirkelige autoritet i vid forstand.Den biskoppelige autoritet må i utgangspunktet betraktes som avledet –dvs. av Skrift og bekjennelse. Samtidig ligger det i selve episkopé-begrepet atbiskopen fører tilsyn i kirken og dermed innehar en spesiell autoritet. Ogdenne autoriteten skal utøves med hensyn til den bekjennelsesmessige helhet,samt på vegne av fellesskapet.

7. I forhold til prestene framstårbiskopen primært som "pastor pastorum". Denne oppgaven har iutgangspunktet sjele-sørgerisk karakter. Men den innbefatter absolutt ogsålærevernet og det som går på å sikre en forsvarlig pastoral livsførsel. Jfr.her det åpenbare behov for en opprustning av pastoraletikken.

8. Som et korrektiv overfor en oppfatning av biskopen som enkirkelig "regiondirektør", vil en liturgisk synliggjøring av denbiskoppelige tjeneste være uhyre viktig. Her er biskopens ansvar for åforestå ordinasjoner det primære – en oppgave kun bispeembetet kanivareta på vegne av hele kirken. Men det å feire nattverd sammen med sittpresteskap i Gudsfolkets midte er også en av de klassiske biskoppeligefunksjoner. Og det er beklagelig at dette skjer så sjelden i vår kirke. Forslik vil biskopen kunne bidra til å visualisere kirken som sakramentaltfellesskap.

9. Det største problem i den økumeniske samtale om bispeembetethar vært forståelsen av forholdet mellom dette embetet og de kirkeligestrukturer. Jeg kan ikke her gå inn på denne omfattende problematikken i detalj.Men jeg vil likevel få antyde at følgende avveiing er viktig på dette området:Pdes. vil en synlig enhet i den biskoppelige tjeneste utgjøre et viktig aspektinnenfor rammen av et kirkelig fellesskap. Og dette må få strukturelle nedslag.Pdas. må vi også i denne forbindelse ta avstand fra en integrasjonstenkning meduniformistiske trekk. For kirkelig enhet utelukker ikke et struktureltmangfold.

10. Generelt settplasserer de økumeniske dialoger bispeembetet både midt i og overfor Guds folk.En slik plassering synes langt på vei å korrespondere med grunnstrukturen ibispevalget og bispeordinasjonen slik den fant sted i oldkirken. Her synesfølgende momenter å ha vært særlig viktige:

a) Biskopen velges av det troende folk,med medvirkning av nabobiskopene. Dette valget forstås pneumatologisk –det skjer under Åndens ledelse.

b) Det stadfestes at biskopen forfekterden rette lære.

c) Den nyvalgte biskop opptas ibispekollegiet – som et uttrykk for den kirkelige enhet. <

d)Biskopen mottar i tilknytning til menighetens epiklesebønn Helligåndens gave– dvs. en spesiell embets- eller ledelses-charisme.

e) Ordinasjonen foretas på en søndag oginnenfor rammen av menighetens eucharistifeiring hvor den nyvalgte biskopforretter.

Disse faktorene vil også være relevante i tilknytning tilvåre bispevalg og bispeinnsettelser.

III. Utfordringer for Dennorske kirke.

Hvilke konsekvenser burde såde momentene jeg nå har trukket fram fra den økumeniske samtale få for vårkirkes tenkning og praksis når det gjelder bispeembetet ? Her er det svært myesom kunne nevnes. Men jeg vil konsentrere meg om fem hovedanliggender:

1. Den mellomkirkelige dialog vil kunne hjelpe oss til ågjenoppdage og vedkjenne oss vår karakter som en "episkopal" kirke. Detteforutsetter imidlertid at en rekke forestillinger blir justert. Vi må for detførste innse at tanken om det ene "ministerium verbi" går på embetetsgrunnleggende teologiske enhet – i den forstand at hele det kirkeligeembete må forankres i tjenesten med ord og sakrament. Men dette prinsippetutelukker ikke en embetsmessig differensiering – f.eks. i form av dettredelte embete. Dernest må vi fastholde at CA XXVIII slett ikke sikter på åfjerne bispeembetet. Poenget her kan tvert imot sies å være å styrke detteembetet ved å rense det for politisk og kirkelig misbruk. Og for det tredje måvi minne hverandre om at vi fortsatt opererer med en innsettelse av vårebiskoper som går utover presteordinasjonen – selv om vi ikke eksplisittgjør bruk av ordinasjonsbegrepet i denne sammenheng. Generelt sett bør vi heravstå fra å kanonisere tiltak som reformatorene kun betraktet som kontekstueltbestemte nødløsninger. Bare slik vil vi kunne korrigere de postreformatoriskefeilutviklinger på dette feltet.

2. Et tjenlig syn på bispeembetet forutsetter imidlertid også ennoenlunde ryddig embetsteologi. I denne forbindelse vil bla. en sakssvarendegrenseoppgang mellom det "allmenne" eller "alle døpte ogtroendes prestedømme" og det kirkelige embete være av stor betydning. Herdreier det seg nemlig om instanser som begge er avgjørende i kirkens liv, mensom ikke må rotes sammen. For mens de troendes prestedømme handler om vår frieadgang til Gud i Kristus – noe som innebærer at vi ikke lenger har behovfor formidlingsinstanser à la det GT-lige yppersteprestembete, går detordinerte embete på nådemiddel-forvaltningen – eller på å forvaltenådemidlene til alles beste (jfr. CA V og "rite vocatus"-prinsippet iCA XIV). De troendes prestedømme er dessuten å forstå som en kollektivstørrelse som bla. er knyttet til frembæringen av vårt lovprisningsoffer forGud: Vi har et "allment prestedømme", men vi har ikke "allmenneprester". Alt i alt har Den norske kirke lenge vært engasjert i en i ogfor seg legitim oppbygging av en synodal lekstruktur. Men nå er tidendefinitivt inne til å bruke like mye krefter på en avklaring omkring detkirkelige embete. Og nok en gang vil vi kunne hente viktige impulser fra denøkumeniske dialog.

3. Hvis bispeembetet skal bli opplevdsom meningsfyllt og tjenlig, må vi forsøke å bestemme hvilke konkreteoppgaver dette embetet skal ivareta. Innenfor den økumeniske dialog har detbiskoppelige tilsynsembete særlig blitt knyttet til følgende viktigefunksjoner: Biskopen skal uttrykke og verne om kirkens apostoliske forankringgenerelt og dens historiske kontinuitet spesielt. Biskopen innehar videre ensærlig kirkelig autoritet. Og bispeembetet tilegges et avgjørende ansvar somenhetsbånd. Ingen av disse oppgavene faller inn under biskopen i eksklusiveller isolert forstand – her dreier det seg om funksjoner som skalivaretas sammen med hele Guds folk. Men det forholder seg likevel slik atbiskopen har et spesielt ansvar på disse feltene, noe som bla. skyldes at detre nevnte oppgavene ikke lar seg løse fullt ut innenfor den enkelte menighetsrammer, men forutsetter et perspektiv som er lokalt såvel som"übergemeindlich".

4. I vår kirkelige kontekst må vi arbeide for en restituering avviktige sider ved vårt bispeembete. Jeg tenker da i første rekke på en restitueringav bispeembetet som uttrykk for åndelig lederskap i kirken. Her må vi bla.forsøke å motså tilbøyeligheten til å ukritisk adoptere sekulæreledelses-idealer og –modeller, samtidig som vi må bidra til en liturgisksynliggjøring av den biskoppelige tjeneste. Men vi må også ta sikte på en gjenreisningav bispeembetet som sentralt læreembete i kirken – dvs. som eninstans som aktivt vokter kirkens lære og ikke nøyer seg med å administrere enslags læremessig minste fellesmultiplum. Generelt er det vanskelig å tenke segat kirkens apostolisitet lar seg ivareta utelukkende innenfor rammen av etsynodalt-demokratisk system. Her synes et personlig læreansvar –og dermedogså et personlig læreembete – å være nødvendig.

5. Vi må innenfor Den norske kirkeframfor alt lære oss å tenke teologisk om bispeembetet. Det påstås ofteat en sterk bevissthet om dette embetet fører til maktmisbruk. Jeg trorimidlertid at forholdet her ofte vil være det stikk motsatte: Maktmisbruk– og mange av de øvrige merkverdigheter som vi er så rikelig forsynt medpå dette feltet – oppstår snarere når den biskoppelige tjeneste tømmesfor teologisk innhold. Det er særlig i en slik situasjon at denne tjenesten vilkunne bli utsatt for personlig maktbegjær m.v. I kjølvannet av dette vil enteologisk refleksjon omkring bispeembetet også kunne medvirke til en korrigeringav den autoritetsangst som synes å prege stadig større deler av vårt kirkeliv– en angst som har sin forankring både i folkekirkelige sirkler og i enslags sekularisert utgave av tanken om et "myndig lekfolk". Alt i alter det mye som tyder på at kombinasjonen av lavprofilert folkekirkelighet og enform for "sekulær-lavkirkelighet" med fjerne røtter ibedehus-tradisjonen i vår sammenheng har vært svært motproduktiv når detgjelder ekklesiologisk refleksjon og kirkelig bevissthet.

***

Jeg har i dette bidraget lagthovedvekten på mer prinsipielle og overgripende synspunkter. Og jeg har ikkegått direkte inn på den debatt som har oppstått etter at tre av vår kirkesbiskoper ga uttrykk for avvikende oppfatninger i synet på homofilt samliv,samtidig som enkelte prester har frasagt seg tilsyn fra disse biskopene. La megfå si at også jeg føler på smerten ved den situasjon som har oppstått –en situasjon som viser at vi ikke bør knytte urealistiske forventninger til denbiskoppelige tjeneste. Samtidig vil jeg argumentere for en viss besinnelse her.Vi bør nemlig ikke la øyeblikkets frustrasjoner føre til at vi avviser enordning som helt fra den første tid har vært til stor gagn for Guds folk og somfortsatt – til tross for visse feilskjær – er bærer av et betydeligpotensiale i kirkens liv.

Vi har selvsagt krav på atbiskopene er mer lydhøre overfor oss enn populistisk og medialt press –særlig når vi konfronterer dem med kirkens lære. Samtidig har våre biskoperrett til å forvente – ikke bare at vi viser dem en slagsøvrighetsrespekt, men også at vi omslutter dem med våre bønner, vår omsorg ogvår kjærlighet så lenge som overhodet mulig. Her vil forhastet krisemaksimeringvære forkastelig. For ansvaret for at bispeembetet skal kunne fungere som etsubstansielt enhetsbånd ligger ikke bare på biskopene, men også på oss og alletroende.

I denne forbindelse finnes detselvsagt en grense. Denne grensen består til syvende og sist i den såkaltePeters-klausulens insistering på at vi "skal lyde Gud mer enn mennesker"(Acta 5, 29). Og når denne grensen overskrides, må det få konkretekonsekvenser. Men da bør vi også være klar over hva som skjer: Å bryte medbiskopen og hans tilsyn vil normalt innebære et brudd med den kirkelige enhet.I en slik konfliktsituasjon må vi veie "inntektssidene" opp mot"kostnadssidene". Mitt syn er at et slik brudd kan bli nødvendig, menkun i helt akutte situasjoner. For bispeembetets grunnidé forutsetter at detaldri må bli slik at vi "skifter" biskop like lett som vi skifterskjorte. Hvis det skulle være tilfelle, er det også noe galt med vår teologi ogtenkning om bispeembetet. Og da bør også vi være villige til å lytte tilkorrektiver fra den økumeniske dialog.

Ola Tjørhom (f. 1953) erprofessor i dogmatikk og økumenisk teologi ved Misjonshøgskolen i Stavanger.Han ble dr. theol. ved Universitetet i Oslo (1993) på en avhandling om deninternasjonale katolsk-lutherske dialog. Han har ellers bla. vært direktør iNordiska Ekumeniska Institutet i Uppsala og har deltatt i økumenisk arbeidnasjonalt såvel som internasjonalt.