PeterBeyerhaus, Svenn Martinsen og Odd Sverre Hove:

Solovjevsvisjon.

Detvar i Regensburg ved Kielerkanalen. Og det var på et møte mellom konservativeevangelisk-lutherske og romersk-katolske kristne. Den romersk-katolske BiskopGraber av Regensburg holdt foredrag, og viste til en visjon som denrussisk-ortodokse filosofen Vladmir Solovjev nedtegnet rett før han plutseligdøde i 1899. Tittelen er: "En kort beretning om Antikrist."

Solovjevforteller at Antikrist fremstår på et økumenisk kirkemøte i Jerusalem, ogtilbyr der å forene de tre store grenene i kristenheten. Det skal bli slutt påuenigheten, nå skal de høre sammen, lover han.

Etterdette hilser entusiastisk flertallet i den romersk-katolske, ortodokse, ogprotestantiske delegasjonen Antikrist som en sann redningsmann forkristendommen. De ser han som en beskytter av deres felles enhet.

Mensamtidig finnes det et mindretall, representert ved én leder for hver av de tregrener, symbolsk nok heter de Peter, Paulus og Johannes. Disse gjennomskuer vedåndelig opplysning bedrageriet, og skjønner at han er Antikrist. Akkurat dadennes vrede går ut over dem, og kristenforfølgelsen starter, skjønner de at dehører sammen i en ubrutt lojalitet til den bibelske Kristus, som er Guds evigeSønn, som ble kjød i jomfru Maria.

Slikvil den siste store kristendomsforfølgelse bli en knallhard prøve hvor densanne tro vil bli åpenbart og opplevet i den sanne Kristi hjord.

BiskopPeter Beyerhaus, som har gitt historien videre, sier: "For oss som vartilstede i Regensburg, ser det ut til at fortellingen ikke bare er enønskedrøm, en utopisk visjon. Her er tvertimot en visdom og en virkelighet, somvi allerede nå opplever i vårt åndelige fellesskap, i vår felles sak og vårtfelles vitnesbyrd."

(Fra"What the spirit is saying to the church," foredrag for Forward inFaith, UK, 1996. New Directions, December 1996, s. 6)

Biskopog professor Peter Beyerhaus.

Institut-Diakrisis@t-online.de

OddSverre Hove kommenterer:

Likefør forrige århundreskifte, i året 1899, gav den kristne russiske forfatterenVladimir Solovjev ut boken "Tre samtaler". Boken var utformet omtrentsom en sokratisk dialog av Platon. På slutten av boken leser en avsamtalepartnerne opp "En kort beretning om Antikrist". Det er enbemerkelsesverdig og tankevekkende liten fortelling, dels litt antikvert, mendels også forbløffende aktuell.

Detsom særlig kan virke litt antikvert er noen av detaljene i de tankebildeneforfatteren maler av det storpolitiske hendelsesforløpet frem til den dagenkommer da Antikrist har sikret seg verdensherredømmet i en stor verdensstat.For man kan naturligvis ikke vente at en forfatter som skriver i 1899, skalvære helt fri fra innflytelse fra det faktiske verdenspolitiske stormaktsbildeti sin egen samtid.

Påden andre siden er det også forbløffende fremsynte ting å observere i dennestatspolitiske fremtidsfantasien. Blant annet forutså Solovjev planene om åopprette Europas Forente Stater – det som vi i dag kjenner som EU.

Likeveler det de teologiske og kirkelige begivenhetene Solovjev skildrer underAntikrists regime som sterkest fanger interessen, når man leser boken hundre åri ettertid. Solovjev skildrer hvordan Antikrist innkaller alle kirker i heleverden til et stort økumenisk kirkemøte i Jerusalem. Der vinner Antikrist medsmarte grep frem med et vedtak som gjør kort prosess og avsetter Herren JesusKristus som den kristne kirkes Herre og frelser.

Meni kirkemøtesalen sitter tre små minoritetsgrupper igjen etter vedtaket og erblitt nedstemt. Den éne gruppen sitter samlet rundt en gresk-ortodoks patriark– som karakteristisk nok heter "patriark Johannes". Den andregruppen sitter igjen rundt den første av pavene i hele Romerkirkens historiesom valgte å ta navnet "pave Peter". Den tredje gruppen sitter igjenrundt en tysk luthersk teolog fra Tübingen – som heter "professordoctor Paulus".

Fellesfor alle tre, var at de ble nedstemt av sine egne. Flertallet fra alle treretningene valgte å stemme ned Kristus-bekjennelsen i kirken til fordel for denbekjennelsen Antikrist ba om. Men Antikrist-bekjennelsen blir straks etter lagttil grunn for forfølgelser som koster martyrblod endog av mindretallenestoppledere.

Idenne situasjonen skildrer så Solovjev hvordan den lære-splittende kristenheten– under selve Antikrist-forfølgelsen – igjen samles til én sannkristen kirke. Det skjer ved at alle tre retningene fastholder bekjennelsen omat Jesus Kristus er Herre.

Formin del tenker jeg at Solovjev har et berettiget teologisk poeng: Det kan godthende det kommer en tid i kristenhetens ytterste trengsel da Konstantinopel,Wittenberg og Rom igjen finner ut at et økumenisk bekjennelsesfellesskap avdette slaget blir eneste redning mot selve endetidsfrafallet.

Forså vidt kan det vise seg at bekjennelseskampen kan komme til å aktualisere et"alternativt økumene". Men også i Solovjevs fremtids-visjon fortsatte"professor dr. Paulus" å tenke lutherske tanker – midt i detnye bekjennelsesfellesskapet som oppsto – mens "pave Peter"fortsatt tenkte katolsk og "patriark Johannes" forble orthodoks.

Overkirkegrensene må vi kunne bevitne at naboene snakker sant og rett når de stårmodernismen i vår tid imot og holder fast ved at Kristus er Herren. Det finsfor eksempel beundringsverdige tegn til motstandskraft mot frafallet i vår tidi både Konstantinopels og Roms kirker. Fra avstand vil jeg gjerne applauderepavens og kardinal Ratzingers beundringsverdige kamp for å berge Romerkirken ogmange av patriarkenes tilsvarende kamper i øst. Men selv vil jeg holde fast vedat både pave, kardinal og patriark ikke desto mindre tar feil i viktigelærespørsmål. Vi gjør vår egen integritet en bjørnetjeneste hvis vi utformer etkunstig "alternativt økumene" som i virkeligheten bare vil utgjøre enannerledes tallerken læremessig lapskaus. Slik kost smaker aldri godt.

Kortberetning om Antikrist

Damen,Fyrsten, Generalen, Politikeren og Herr Z var kommet langt i sin tredjesokratiske dialog om religion og filosofi da Herr Z ba om en liten pause. Hanville illustrere sitt poeng, sa han, ved å lese opp et ganske kort manuskriptsom han hadde fått på dødsleiet til en munk som han i ungdommen hadde studertsammen med. De andre ventet mens Herr Z skred over terrassen. Straks etter komhan tilbake med manuskriptet i hånden, satte seg og begynte å lese høyt:

Det20. århundret ble ganske riktig de store verdenskrigenes århundre, og det 21.århundret påførte verden de tumultuariske begivenhetene som mange på forhåndkalte «Tredje Verdenskrig» (selv om hendelsene slett ikke ble slik som mange avspådommene hadde forutsagt). Ikke minst masseslakteriene i denrussisk-kinesiske krigen bragte verden inn i en sjokktilstand som omsider tvangfrem fred.

Politikerei Japan ble viktige aktører i fredsslutningen. De lanserte en pan-mongolskideologi som maktet å samle store deler av Asia. Vest for Ural kjempet ennåRussland med å komme på bena igjen etter katastrofen. Ikke minst betyddehjelpeinnsatsen fra Europas Forente Stater mye.

Iet spiritualistisk kristenmiljø i Europa sto det en dag frem en merkelig unglederskikkelse. Tidlig var det noen som gav ham navnet Overmennesket. For hanvar så over all måte intelligent. Alle akademiske grader la han bak seg før hanble tenåring. Deretter viet han livet til tenkning, bokutgivelser ogsamfunnsreformasjon.

Kristiarvtager

Overmenneskettrodde på Gud, men innerst inne foretrakk han seg selv fremfor Gud. Han kom tilat han selv måtte være Kristi overmann – i både filosofisk, teologisk ogetiske henseende. Med andre ord så han på seg selv som den egentlige Messias.Under innflytelse av slike tanker erkjente han i en alder av 30 år at det måttevære hans lodd å være Kristi arvtager i verden. I tre år ventet han på enbekreftelsen fra Det Høye.

Anfektelsesfrivar Overmennesket ikke i disse tre årene. En av de verste tankene som kunneplaget ham, lød noenlunde slik: «Sett at det likevel skulle være gallileeren ogikke jeg ...?» Under en av disse anfektelsene kom imidlertid den store åndeligeopplevelsen til ham. Han hadde akkurat ropt til seg selv at gallileeren umuligkunne være oppstått. I angst ville han hoppe ut fra et høyt punkt og gjøreslutt på alt. Men da kjente han en sterk kraft, som en lyskraft og et elektriskstøt. Det kastet ham tilbake fra kanten av stupet. Foran seg så han enskikkelse med to lysende øyne, dunkle som fosfor, samtidig som noeutenommenneskelig gjennomboret ham i sjelen.

«Minelskede sønn!» sa en høy og mektig stemme. «I deg har jeg velbehag! Hvorfor hardu vært så opptatt av Den andre og Sønnen hans? Jeg er både din Gud og din Far.Jeg har ingen annen Sønn enn Du. Du er min eneste. Du er min jevnlike!» De tolysende øynene ble borte. Overmennesket kjente en veldig kraft trenge inn i segog ta bolig der. Ekstatisk henrykkelse fylte ham. Med lette steg kunne han gåsom på luft hjem til boligen sin. Der skrev han i et forbløffende hastverk denstørste av alle bøkene sine: «Den åpne veien til universell fred og velferd».

Bokentraff samtidens behov med knusende kraft. Så godt som alle skriftspråk ble denoversatt til. Medier over hele verden drøftet og kommenterte den et helt år tilende. Boken fikk status som det 21. århundrets største bok. De få kritikernesom spurte hvordan det kunne ha seg at boken ikke nevnte Kristi navn, ble aldriviet oppmerksomhet.

Verdensstatendannes

Pådenne tiden var Europas Forente Stater kommet i dyp krise. Flyttingen avUnionens hovedstad hadde ikke løst krisen. I desperasjon vendte Unionsrådet(Comité Permanent Universel) seg til Overmennesket. Han gikk med på å bli Rådetsnye president. En serie raske sjakktrekk sikret deretter Overmenneskets nyestilling. Kronen på verket var den store Verdenskongressen i Roma. Der møttesutsendingene fra både pan-amerikanismen, pan-europeismen og pan-mongolismen.Resultatet ble grunnleggelsen av en verdensstat. Roma ble hovedstad.Overmennesket ble Verdensstatens første keiser.

Ogsåen annen viktig ting skjedde i dette skjellsettende året. Fra et obskurt sted iAsia kom det til Roma en munk som hette Apollonius. Noen sa han kom fra neobuddhistiskekristenmiljøer. Andre mente å vite at solguden Surya pluss en elvenymfe varforeldrene hans. Atter andre mente han var inspirert av sufimystikk. Men i allefall var han blitt vigslet til katolsk biskop. Dessuten rådet han over magiskekrefter. I pannen hadde han to sjarmerende brune flekker – som om dethadde vokst horn der. Røsten var usedvanlig malmrik. Det første Mageren gjorde,var å sikre seg kontroll over den nye verdensomfattende medie-teknologien.Deretter ble han Verdenskeiserens informasjonsminister.

Pavestolenhadde under de tumultuariske begivenhetene måttet søke landflyktighet i St.Petersburg. Der presset Verdensherskeren den aldrende paven til å utnevneApollonius til kardinal. Iført rød kardinalkappe søkte han så kontakt med Verdenskirkerådet,Mahayanabuddhistenes Verdensråd og Islams Verdensråd. Men malmrik røstovertalte han dem til å kle seg i rødt og ta sete ved Magerens side iVerdensherskerens tronsal.

Bådeverdensherskeren og Mageren kjente ordtaket: «Post panem – circenses».«Etter brød vil menneskene ha sirkus». Derfor gav de tidlig grønt lys for enverdensomfattende underholdningsindustri som i moralsk henseende var rystendeholdningsløs.

Jerusalemskongressen

Slikgikk det over tre år. Da fanget Verdensherskeren opp signaler om voksende uro ikristenheten. For å komme problemet i forkjøpet innkalte han hele kristenhetentil Verdenskongress i Jerusalem. Byen fremsto på et vis som nøytral grunn,siden det var israelerne som administrerte den.

Deforskjellige kristenretningene besluttet hver for seg å møte frem. Utsendingenetellet mange tusener. Mest interesse vakte Romerkirkens delegasjonsleder, dennye paven. Den gamle paven var avgått ved døden så sent som etter at han la utpå reisen mot Jerusalem. Det var deretter blitt holdt krisemøte i conclavet iDamaskus. Der valgte man kardinal Simone Barionini (50) til ny pave. Hansjokkerte verden ved å ta navnet Peter II. Helt siden apostelen Peter haddeingen pave våget å kalle seg Peter. Også Østkirke-delegasjonenes leder, patriarkJohannes, vakte mye interesse. Det knyttet seg mange legender til fortiden hanssom omvandrende munk. I spissen for protestantenes delegasjon møtte professordr. theol. Ernst Paulus fra Tübingen. Han virket stiv og akademisk og hadde enenorm panne. Det ble sagt at det gjemte seg ufattelige kunnskapsmengder bak denpannen.

Vedkongressåpningen hadde partene separate gudstjenester. Åpningsseremonien varderetter preget av pomp og prakt. Mange av verdens statsledere satt påtronstoler på podiet – ved Verdensherskerens og Magerens side. Omsiderkom møtet til saken.

«Kristneav alle bekjennelser!» sa Verdensherskeren. «Dere er mine elskede undersåtterog jeg har så langt aldri hatt grunn til misnøye med dere. Jeg nærer oppriktigkjærlighet til dere, men kjærligheten tørster etter et gjensvar. For at ikkenoe motsetningsforhold skal få rom mellom oss, ber jeg dere derfor klargjørefor meg innledningsvis: Hva er det mest dyrebare av alt i kristendommen?»

Detlød et surr av stemmer da taleren tok pause. Men ingen gjorde tegn til å villestå frem med noe svar.

Kristusavsverget

Datok taleren igjen ordet. «Mine elskede kristne av romerskkatolsk tro. Jegforstår at det kan være vanskelig for dere å enes om et svar. Men la megdemonstrere hvor høyt jeg setter dere alle. Som vennskapstegn erklærer jegherved at pavestolen skal få vende tilbake og ta sete ved min side i Roma.Godtar dere meg som beskytter, så vis det ved å ta plass på de ledige stoleneher fremme!» En stor flokk katolske kirkefyrster, kardinaler og biskoper reisteseg straks og steg begeistret frem. Men nede i kongresshallen ble en mindrekrets sittende urørlig tilbake, blant dem pave Peter II selv. De som bletilbake, flokket seg tettere rundt ham.

Såtok taleren igjen ordet. «Elskede brødre i de østlige kirkene. Jeg vet hvorhøyt dere setter den hellige tradisjonen. Derfor stiller jeg som etvennskapstegn en stor pengesum til disposisjon for byggingen av et stortVerdensmuseum for kristen arkeologi i den keiserlige byen Konstantinopel. Der skalalle orthodokse tradisjoner samles. Finner dere dette tilfredsstillende, så visdet ved å ta plass på de ledige setene her fremme!» En stor flokk hierarker fraøst og nord og mye over halvparten av prestene og munkene fra de gamle kirkenejublet og reiste seg. Men i kongressalen ble munken Johannes sittende igjensammen med en mindre gruppe. De flokket seg tettere sammen rundt patriarken,som selv reiste seg og fant seg en plass i nærheten av pave Peter.

Fortredje gang tok taleren ordet. «Mine elskede brødre blant vestligeprotestanter. Som ungdom skrev jeg en bibelkritisk avhandling som innbragte megden teologiske doktorgraden. Noen av dere husker det sikkert. Jeg vet hvordandere tenker, og jeg setter dere høyt. Som vennskapstegn tar jeg herved med takkimot det tilbudet jeg har fått fra Universitetet i Tübingen om å bli æresdoktori teologi. Samtidig oppretter jeg et stort fond til fremme av vitenskapeligebibelstudier. Alle som setter pris på dette, bes komme frem og ta plass på deledige stolene her fremme!» Godt over halvdelen av teologiprofessorene,biskopene, pastorene og lekfolkene reiste seg og skred verdig frem. Menprofessor Paulus satt som fastfrosset i stolen sin. Ansiktet var stivt. Rundtham satt en mindre flokk. Et øyeblikk vred han seg i stolen, som iubesluttsomhet. Så reiste han seg med den lille flokken sin og tok plass inærheten av pave Peter og patriark Johannes.

Verdensherkerenså sørgmodig på de tre små flokkene. «Mine barn, hva mer kan jeg gjøre fordere? Eller vet kanskje dere å svare på hva som er det mest dyrebare ikristendommen?»

Dareiste patriark Johannes seg og sa: «Store hersker! Det for oss mest dyrebare ikristen tro er Herren Jesus Kristus selv. For vi vet at i ham er heleguddommens fylde legemlig til stede. Det du kan gjøre for oss, er å bekrefte ogbekjenne for oss at Jesus Kristus er Guds sønn, kommet i kjød, oppstått fra dedøde og den som skal komme igjen for å dømme levende og døde. Bekjenn dét, såskal vi hylle deg.»

Deto vitnenes bekjennelse

Verdensherskerentiet. Tausheten ble stor i kongresshallen. Men innvendig kjenteVerdensherskeren på et veldig opprør. Hardt måtte han ta seg sammen for ikke ågå fysisk til angrep på Johannes i blindt raseri. Men en røst talte til hjertethans og sa: «Ti stille og frykt ikke!» For mens Johannes talte, hadde Magerengjort bevegelser med hendene sine under foldene i den skarlagensrøde kappen. Etbrått mørke veltet inn i kongresshallen. Munken Johannes satte i et veldig rop:«Mine barn! Han er Antikrist!» Straks drønnet et tordenbrak. Et lyn skargjennom mørket. På gulvet lå munken Johannes død.

Keiserenvendte seg til de gjenværende og sa: «Nå har dere sett Guds dom! Hvem av derevil stride mot Den Aller Høyeste. Sekretærer, skriv følgende dekret: Etter atild fra det høye har stadfestet saken erklærer Verdenskongressen av kristne atden antar Universets Keiser som sin øverste Herre og Mester.»

Menfra pave Peter II lød det et rop på latin: «Contradicitur!» Så sto han på benaog sa: «Vår eneste Herre er Jesus Kristus, den levende Guds Sønn. Fordi du harforkastet ham, bannlyser jeg deg og støter deg ut av Guds kirke på jorden.Anatema, anatema, anatema.» Mageren i den skarlagensrøde kardinalkjortelengjorde nok en skjult håndbevegelse under klærne sine. Torden skrallet på nytt.Lyn gnistret. Og pave Peter sank livløs om på gulvet. «For min Fars hånd skalalle fiender forgå!» sa Keiseren, snudde seg rundt og ledet tilhengerne sine utav hallen. Tilbake sto tre tafatte småflokker. Og på gulvet lå det to lik.

Maranata-ropet

ProfessorPaulus var den som nå bevarte fatningen. Med myndig stemme bød han vennenelegge de to døde på to bårer. Så ledet han de tre flokkene ut ut av byen og uti ørkenen. På veien ble de stanset av en patrulje som med makt tok fra dem deto døde. I ørkenen gjorde professoren holdt og tok ordet: «I vår enestefrelsers, Jesu Kristi navn. Vår fromme broder patriark Johannes, Østkirkenesleder, har avlagt den glade bekjennelsen og har betalt for den med livet. Vårfromme fader Peter, Romerkirkens øverste leder, har gjort det samme. På dettegrunnlaget foreslår jeg at Det i Judeas ørken forsamlede allkristne konsilherved vedtar å bryte all forbindelse med den bannlyste gudsfornekteren. Desant troende må heretter søke tilflukt i ørkenen, inntil Vår Herres Jesu Kristidag.»

Skarenfikk nytt mot etter denne talen og begynte å rope på hver sine språk: «Adveniatcito! Veni Domine Iesu! Erkjou kyrie Iesou! Komm doch, Herr Jesus! Come LordJesus! Kom, Herre Jesus! Maranatha!»

Iørkenen fikk disse kristne liten føling med den brå lynkrigen som nå brøt ut.Men den hardt trengte israelske statsministeren så seg brått utsatt for etveldig militært angrep som startet samtidig på alle flanker. En virkeliglynkrig ble det. Aldri flyttet Israel så hastig styrkene sine fra front tilfront. Likevel ble Jerusalem så godt som fullstendig rent overende. Byen villeha falt om ikke jordskjelvet var kommet. Men jordskjelvet rystet både fjelleneog fiendehærene like kraftig. Alle kart måtte siden revideres.

Krigenvar over samme kveld som jordskjelvet. Men den kvelden så professor Paulus ogvennene hans i ørkenen et stort tegn på himmelen. En kvinne i barnsnød fødte etguttebarn, som skal styre verden med jernstav. En brå nød kom over professoren.Brått visste han at de to vitnenes lik ikke måtte bli liggende til rov inne iJerusalem by. Sammen med vennene gav han seg på vandring gjennom natten.

Fikentreetskyter blad

Halvveisi bakkene opp mot byen kom en delegasjon fra overrabbinatet dem i møte. Med seghadde de de to bårene, som var blitt liggende i Oppstandelseskirken underlynkrigen. Knapt hadde bærerne satt bårene fra seg på bakken, så kom detlivsånde i de to døde. Under gledesrop samlet de kristne seg rundt dem. MunkenJohannes talte: «Nå, barn, skal vi aldri skilles mer. Nå er tiden kommet da viskal oppfylle Kristi siste bønn, bønnen om disiplenes enhet. La oss sammen medPeter og Paulus fø Kristi lam og vokte Kristi får.» Så omfavnet de hverandre,og dr. Paulus sa: «So, Vaterchen - nun sind wir ja alle Eins in Christo». Slikble Kristi mange flokker samlet til én hjord under én hyrde i en mørk natt i enørken.

Delegasjonenfra overrabbinatet innviterte vennlig den lille kristenflokken til å komme inni byen. «Vi ber bønner i Jerusalem, nå» sa den sefardiske overrabbineren. «Forvi for alle villt som får. Vi vendte oss hver sin vei. Men Herren lot denskylden som lå på oss alle, ramme Ham. Hvem tenkte vel i Hans tid at når hanble utryddet av de levendes land, var det for vårt folks misgjerningers skyldplagen rammet ham? Det er åpnet en kilde mot urenhet og synd for Jerusalemsinnbyggere og Davids hus, i disse dagene!»

ProfessorPaulus så tankefullt på et fikentre som sto i en vingård like ved veien. Detvar akkurat begynt å skyte blad.

Så gav hele skaren seg på vandring– mot Guds berg, Sion.

(Frittetter Vladimir Solovjev (1899), og tilpasset en ny decennieavslutning (1999),ved Odd Sverre Hove

Fra'Dagen', des. 1999.)