Deltakelse iprogram om sorg og sorgarbeid

Radio Sotra104,5/105,5 FM 28.november 1995

-Kapellan Svenn Martinsen i Fjell:

Hva gjør du som prest iforbindelse med sorgarbeid?

Jeg har vært prest i vel 17 år. Jeggjorde et løst anslag her om dagen, og fant ut at jeg i den tiden har vært innei en 600 sorgsituasjoner. Dette har involvert en lang rekke familier ogenkeltpersoner.

Det har vært mest ulykker ogdødsfall, noen ekteskapskriser, men også en del sjelesorg i det stille. Heleveien har jeg forsøkt å gå noen skritt sammen med mennesker i tildels stor nød.

-Ser du noen fellestrekk iforskjellige sorgsituasjoner?

Det er jo flere typer sorg. Selv omtap av en av sine kjære ved død er en fundamental livskrise, skal vi hellerikke undervurdere de store kriser som lett oppstår ved flytting, oppløsning avekteskap, voldtekt, incest, tap av en kroppsdel, tap av arbeid,arbeidskonflikter, tap av ens gode navn og rykte, osv.

Av fellestrekkene kan nevnes “lavterskel,” lammelse av arbeidskraft, sosial atferd, og ikke sjelden hørerbebreidelse med: Bebreidelse av seg selv, av andre, og gjerne også av Gud. Deter meget lett også å stille spørsmålstegn ved Hans eksistens i slikesituasjoner.

Bør en trekke seg unna isorgsituasjoner?

Her er to sider. Først gjelder det den sørgende selv. Her måsvares: Avgjort ikke.

Om en har det aldri så vanskelig,er det viktig å forsøke å være åpen for kontakt med andre, om mulig være åpenpå sine følelser. Det er ikke klokt å si: “Kondolanse ønskes ikke.” Alletrenger vi all den medfølelse vi kan få i nødens stund.

Når det gjelder utenforstående måjeg også si ganske avgjort : Trekk deg ikke unna, selv om vi kan forstå at detkan virke umulig å være til hjelp og trøst der sorgen og mørket kan virkeugjennomtrengelig.

Men venner er først venner i detøyeblikk at de står hos en når det virkelig bryter på, selv om alle andre larvære å bry seg.

-Har du noen råd til dem somstår rundt en sorgsituasjon?

All oppmerksomhet fra andre isorgsituasjoner er dypest sett positive for sorgprosessen, selv om den sørgendeikke alltid er i stand til å gi uttrykk for takknemlighet.

Medfølelse på forskjellige måter erkommunikasjon på dypt plan: “Det var noen som i allefall brydde seg når jeghadde det vondt.” “Han eller hun bryr seg om meg.”

-Hva gjør sorgarbeidet med degpersonlig?

Etter Måbødalsulykken for noen årsiden forsto jeg noen i hjelpeteamet slik at det var vanskelig å sette grensermellom det de opplevde, og egne følelser.

Det er klart at også for meg er detslik at erfaringene fra dødsbud, sterke gravferder etter ulykker, andremenneskers sorgopplevelser og sorgprosesser ikke har gått ubemerket hen. Og vardét tilfelle, hadde jeg vært en dårlig prest. Jeg tror rett og slett at til prestens profesjonalitet mådet høre en reell deltakelse i andres sorg. Samtidig må en forsøke å holdeavstand, for i f.eks. gravferdssituasjonen må det være én som kan bevare roen.Det har de pårørende krav på.

Hvordan kan du som prest hjelpei sorgsituasjoner?

Gravferdsprosessen vil nok stå iforgrunnen.

I gravferdssituasjonen kan detstundom handle om dødsbud. Her forsøker jeg å samarbeide med lensmann og legeom selve operasjonen. Så følger i allefall én eller flere sorgsamtaler, som harsom mål å bli kjent med familien, å ta skikkelig tid til å bli kjent med selvesorgsituasjonen, og avdødes liv. Det som skal skje i gravferden avtales ogplanlegges, og så leser vi fra Guds Ord. Gravferden er neste trinn, med bådestunden i kirken, og den på kirkegården. Til sist er det fremdeles gjerne etminnesamvær av privat eller offentlig karakter, der presten ofte er bedt om ådelta.

Dette er , så langt jeg kan se det,en god side ved vår folkekirkesituasjon.

Men man kan gjerne henvende seg tilprestene privat. En er ikke avhengig av kontortider. Nummeret står i katalogen!

Noen føler gjerne at deresproblemer er såpass innfløkte at det er komplisert å legge dem fram.

Det viser seg at flere har godhjelp av å skrive ned sine tanker omkring sorgen. Bare et slikt skritt kan føreen videre. Dette kan så føre til en samtale med presten. Han hartaushetsplikt! Som prest er jeg opptattav å være et medmenneske som kan lytte. Så vil jeg også gjerne få formidle Gudstanker og utsyn over en situasjon, få vise at Jesus Kristus har oversikten der vi har mistet allkurs og retning.