Litt
om St.Magnustradisjonen som har tilknytning til
Hernar.
St. Magnus Erlendsson ble
født ca 1076 på Orknøyene nord for Skottland og var av
norsk ætt. Hans far het Erlend og han styrte Orknøyene
sammen med sin tvillingbror Pål etter faren Torfinns død i 1064. Erlend hadde
sønnene Erling og Magnus og tre døtre, mens Pål hadde
sønnen Håkon og mange døtre. Erlend og Pål var venner
og godt forlikte, og under deres styre var det en fredelig tid på Orknøyene.
Men da deres sønner ble
voksne, brøt det ut strid, og det endte med at Håkon,
som ble regnet som den største urostifteren, måtte reise utenlands. Han kom
først til Olav Kyrre i Norge, men derfra dro han til
Sverige. Der heter det at han lot seg spå av en gammel
hedensk sannsiger, som lovte at han skulle bli enejarl på Orknøyene og stamfar
til en stor slekt.
En tid etter Olav Kyrres død
dukket Håkon opp hos hans sønn Magnus III Barfot
(1093-1103). Håkon egget kongen til å fare vest over havet for å hevne sin
farfar Harald Hardrådes død i England i 1066 og ta
igjen makten i de gamle norske utflytterbygdene. Samtidig skulle han greie opp i forholdet på Orknøyene, så Håkons far fikk
makten. På sitt Vesterhavstokt i 1098 kom kongen til Orknøyene, tok jarlene Pål
og Erlend til fange og sendte dem til Norge. Kongen
gjorde sin 8-årige sønn Sigurd til hersker i navnet og
ga ham norske menn til rådgivere. De tre jarlesønnene, Håkon Pålsson og Erlendssønnene Erling og Magnus, måtte følge med kongen.
Han ga dem rang av skutelsveiner (riddere).
Sagaen forteller at i de
årene hvor Håkon og Erling kjempet om makten og fòr
over øyene med drap og voldsferd, hadde Magnus vært med og ikke skilt seg
synderlig ut fra de andre. Men på den tiden han ble
tatt til fange av Magnus Barfot, var han kommet i det vi i dag ville kalle en
religiøs krise. Han ble tvunget til å delta i hærtokt langs
den skotske vestkysten: Lewis, Uist, Skye, Tiree og Mull, og de fortsatte
sørover langs kysten av England. På Anglesey støtte kong
Magnus Barfots skip sammen med en flåte under to walisiske jarler. Men Magnus
Erlendsson nektet å slåss mot personer han ikke hadde
noe uoppgjort med, og han ble om bord på skipet mens han tok sin tidebok og
sang Davidssalmene.
Etter dette var forholdet
mellom kongen og jarlesønnen umulig. Da kongens skip
en tid senere lå langs kysten av Skottland, hoppet
Magnus i vannet og svømte inn til land. Han tok tilflukt hos den skotske kongen
Edgar den fredelige, som var sønn av kong Malcolm III
Canmore (1057-93) og den hellige Margareta av
Skottland, som begge døde i 1093. Kongen og
Magnus var i slekt - de nedstammet begge fra kong Malcolm II.
Både kong
Edgar og i alle fall to av hans søsken, den hellige David (senere kong
David I av Skottland) og Matilda (senere dronning av England), slektet på sin
fromme mor, så en tid levde nå Magnus i omgivelser hvor han ikke sto så alene
med sitt syn på livet. Han angret nå sine ungdommelige utskeielser, ble grepet
av Kristus og tok opp et liv i bønn og bot i huset til
en walisisk biskop. Han tok Kristi ord bokstavelig og
levde som en from mann midt i en vill tid.
Mens Magnus var i Skottland,
drakk han i 1105 bryllup med en fornem ung kvinne.
William av Worcester oppga på 1400-tallet at hun het Ingarth, og det tyder på nordisk slekt, men ellers vet vi lite om
henne. Brud og brudgom avla løfte om at de skulle leve
sammen som bror og søster. Sagaene forteller åpenhjertig at
Magnus ofte måtte kjempe mot fristelsen til å bryte dette kyskhetsløftet i
årene som kom.
Jarlene Pål og Erlend var begge døde i Norge. Magnus' søster Gunhild
hadde den norske kongen giftet bort til en norsk høvdingsønn fra
Jæren, Koll, og gjort brudgommen til sin lendmann. Så lenge
Magnus Barfot levde, kunne ikke Magnus Erlendsson tenke på å vende hjem til
Orknøyene. En tid var han i England, men for
det meste oppholdt han seg i Skottland.
Men på sitt andre Vesterhavstokt falt Magnus Barfot i kamp mot irene på
Bartolomeusmessedagen (24. august) i 1103. Sammen med ham
falt Erling, Magnus Erlendssons eldre bror. Den unge kongssønnen Sigurd
på Orknøyene dro da straks til Norge for å la seg ta til konge sammen med sine
brødre. Magnus Barfots sønner gjorde Håkon Pålsson til sin
jarl på øyene.
Etter en tid kom Magnus
Erlendsson fra Skottland til Orknøyene og krevde sin
farsarv. Dette likte bøndene godt, for han var avholdt
av allmuen, og han hadde mektige slektninger og tilhengere av hans far som
støttet hans krav. Håkon var først ikke villig til å dele
makten med fetteren, men venner av dem begge la seg mellom. Til slutt
erklærte Håkon seg villig til å la Magnus få sin arvedel, men bare hvis de
norske kongene krevde det. Magnus seilte til Norge. Kong Sigurd var borte på
sin Jorsalferd (Jerusalem), men hans bror Eystein
Magnusson (1103-23) gjorde Magnus til jarl over halve Orknøyene, og Magnus
vendte hjem.
I noen år levde de i fred. Magnus var en streng, men rettferdig hersker som
spurte mer etter Guds ære enn etter menneskers omdømme, og
de botsøvelsene han drev, lot han ingen få vite noe om. Han var hard og rettferdig mot voldsmenn, verget allmuens rett, var
vennlig mot sine undersåtter, hjelpsom og mild mot fattigfolk. Hans strenghet
rammet også orknøyske storbønder som fortsatte med vikingtog, og han fikk uvenner blant dem. Disse søkte støtte hos Håkon,
som syntes at et jarledømme som hans eget, støttet på en hird av krigerske
stormenn i samsvar med ættens gamle tradisjoner, var mandigere og verdigere enn
Magnus' omsorg for Guds rett og småfolks velferd.
En tid synes Magnus å ha bøyd
unna for Håkon. Den lange
Magnus-sagaen forteller at han reiste til England og var et års tid hos kong
Henrik I (Henry Beau-Clerc), som nå var gift med Matilda, den skotske kongens
søster, kjent som Good Queen Maud. Han skal deretter med støtte av venner på
fastlandet ha vendt tilbake for å ta igjen sin del av riket, som Håkon i
mellomtiden hadde slått under seg igjen. Men den kortere Orknøyingasagaen
skriver ikke om noe slikt Englandsopphold.
Venner av jarlene lyktes
igjen å få i stand et forlik, men det varte ikke
lenge. I langfasten i år 1115 kom begge jarlene til tingsstedet på Hrossey, og det ble avtalt at i Den stille uke skulle jarlene møtes
på Egilsey for å treffe en endelig overenskomst. Hver skulle komme med to skip og et fastsatt antall menn i sitt følge. Magnus kom først,
med et så stort følge som avtalt. Skjærtorsdag så han og hans menn at Håkon kom etter med åtte hærskip. Magnus
sa til mennene sine at de ikke skulle kjempe mot den
store overmakten, og alle utenom tre forlot ham og dro bort fra Egilsey. Magnus
våket hele natten i kirken og ba, og om morgenen
langfredag hørte han messen og mottok Herrens Legeme.
Da Magnus møtte sin fetter og fiende Håkon, tilbød han seg først å dra fra landet til
Roma eller helt til Jerusalem, besøke de hellige steder og gjøre bot for begges
synder, og siden aldri komme tilbake til Orknøyene. Håkon og
hans menn avslo straks. Da tilbød Magnus seg å bli sendt til Skottland i
fangenskap og bli der hele livet. Også
det ble avslått. Da tilbød Magnus seg å bli lemlestet eller blindet
heller enn at fetteren skulle få hans liv på
samvittigheten.
Håkon gikk med på
det siste forslaget. Men hans høvdinger sprang da
opp og ropte at det ville de ikke tåle, og at de nå ville drepe en av dem for å
få én hersker over øyene. Håkon jarl svarte: «Drep ham da, for heller vil jeg
råde for land og rike enn dø så brått». Magnus knelte
nå ned og ba, mens Håkon lette etter en som ville være
bøddel. Først ga han sin merkesmann Ofeig ordre om å
drepe jarlen, men han nektet i stor vrede. Da truet Håkon kokken Lidolv til å
være bøddel, og etter at Magnus hadde bedt for sine
mordere og velsignet sverdet, drepte den gråtende kokken Magnus med to
sverdhogg. Det var den 16. april
1115. Håkon bød at Magnus' lik skulle graves ned der
hvor han ble drept. Stedet var steinet og mosegrodd,
men en liten stund etter tok det til å spire frem gress der, og det ble en
vakker grønn eng.
Håkon ga Magnus' mor Thora lov til å begrave sønnen hvor hun ville, og hans
lik ble ført til Kristkirken i Byrgesherad (Birsay). Snart ble det sagt at
jarlen var en hellig mann, og folk begynte å søke til
hans grav for å be om hans forbønn, både orknøyinger og folk fra Hjaltland
(Shetland) og Skottland. Miraklene gjorde at Magnus ble den viktigste helgenen
på Orknøyene, Shetland og i Nord-Skottland. Selv om han ble drept av politiske grunner, ble han regnet som
martyr.
Så lenge Håkon
Jarl levde, gikk disse valfartene for seg nærmest i smug. Biskop Vilhelm
den gamle var først skeptisk til ryktene om Magnus'
hellighet og kalte valfartingen til hans grav for overtro. Men etter at han
gjentatte ganger hadde fått føle Magnus' makt til å hjelpe og deretter den
helliges makt til å tukte den gjenstridige prelaten, falt han til føye, tillot
hans dyrkelse, og medvirket selv da Magnus' bein ble overført til Olavskirken i
Kirkevåg (Kirkwall) i 1135.
Der satt nemlig den nye mannen i Orknøyenes politikk, Ragnvald Kale Kollsson,
søstersønn av Magnus jarl. Med den norske kongens støtte krevde han sin onkels del av Orknøyene. Allerede i 1137 begynte
Ragnvald og hans far å bygge Magnuskatedralen, idet
biskopen flyttet til Kirkevåg. Biskop Vilhelm, som skal ha sittet i embetet i
60 år, søkte hele tiden støtte hos det norske partiet på øyene. Magnuskatedralen ble fullført i 1450. Også på Kirkjubø på
Færøyene tok man til å reise en Magnus-katedral, men den ble aldri fullført.
Etter drapet på Magnus tok
Håkon kontroll over hele øygruppen og fòr hardt frem
mot fetterens venner og tilhengere. Men noen år etter dro han
på pilegrimsferd til Roma og Jerusalem og badet i Jordan. Da han
kom hjem til Orknøyene igjen, styrte han vel og ble snart svært avholdt. Han
døde i 1122 eller 1123, og folket sørget over ham.
Under restaureringsarbeider i
Magnuskatedralen i Kirkwall ble det i 1919 funnet to skjeletter innmurt i
korets pilarer som sannsynligvis er relikviene av de hellige Magnus og Ragnvald. Relikvier skal også ha kommet til Aachen og Praha.
Magnus' minnedag er dødsdagen
16. april. Dagen også avmerket på
den norske primstaven. Han minnes i dag i Norge og
i det katolske skotske bispedømmet Aberdeen, som omfatter Orknøyene. Han
avbildes i fyrstelige klær eller rustning og bærer en
øks eller en klubbe. Magnus skal ha vist seg for Robert Bruce kvelden før
slaget ved Bannockburn i 1314 og lovt ham seier. Det
er flere kirker som bærer Magnus' navn, inkludert en i City of London, som ble
gjenoppbygd av Sir Christopher Wren, som også tegnet St. Paul's Cathedral. I
Norge er den katolske kirken på Lillestrøm oppkalt etter Magnus.
Sigrid Undset skriver: «St.
Magnus er ingen eksentrisk helgen. Intet av det sagnene forteller om ham er særlig merkelig. Når hans
skikkelse likevel virker så sterkt, så er det fordi den står i slik skarp
kontrast til hele den verden han lever i. Han er mannen som er tvert imot.»
Magnus ble helligkåret ved at
hans kult ble stadfestet den 11. juli
1898 (gruppen «Adomnan av Iona og hans 18 skotske ledsagere») av pave Leo XIII
(1878-1903). Dette gjør ham til den eneste «norske» helgen som er offisielt
kanonisert av Vatikanet, selv om han på
helligkåringsstatistikken kommer ut som skotsk. Hans minnedag
er 16. april. Han er skytshelgen for Orknøyene og fiskehandlerne der.
De andre norske helgenene er: St. Olav, St. Eystein, St.Hallvard, Sta. Sunniva, St. Torfinn og St.Ragnvald
Orknøyjarl.
(www.katolsk.no)