ProfessorOla Tjørhom:

Særuttalelsei Læresak reist av Tunsberg Biskop mot Prost Asle Dingstad.

I.Innledende merknader.

Jegbeklager at det ikke har vært mulig for Den norske kirkes Lærenemnd å avgi enfelles uttalelse i den læresak Tunsberg biskop har reist mot prost AsleDingstad. Og jeg må selvsagt ta min del av ansvaret for dette. Når jeg likeveletter omfattende overveielser har kommet fram til at det for mitt vedkommendeikke er noen vei utenom et særvotum i denne forbindelse, beror det i førsterekke på mitt syn på den foreliggende sakens karakter, innhold ogimplikasjoner. Men det skyldes også den aktuelle kirkelige situasjon og de læremessigespenninger som i stadig økende grad har kommet til uttrykk i vår kirke -spenninger som har satt sitt preg på og vanskeliggjort arbeidet i Lærenemnda.

I alt mittteologiske arbeid har kirkelig enhet vært et nøkkelmotiv. Jeg har derfor storforståelse for flere av de anliggender Tunsberg biskop har trukket fram itilknytning til den foreliggende saken - ikke minst når det gjelderbispeembetets ansvar for å synliggjøre og verne om enheten i kirkens liv. Bruddpå denne enheten bør kun forekomme i akutte situasjoner. Samtidig forutsetteralt kirkelig fellesskap en grunnleggende enhet i tro og liv. Og hvis denneenheten smuldrer opp, lar den seg aldri erstatte av administrative grep og forføyninger.

I mineforsøk på å ta stilling til den såkalte Tunsberg-saken, har jeg blitt mer ogmer overbevist om at det her dreier seg om en problematikk som ikke kan løses pågrunnlag av isolerte enhetsoverveielser. I denne sammenheng handler det snarereom hvilke følger brudd med kirkens tro og lære har - og må ha - for det kirkeligeFellesskapet. Og på dette punktet er både Skriften, våre bekjennelser og vår læretradisjonklare: Hvis vranglære foreligger, er enhver form for enhetutelukket. Så vidt jeg kan se, er dette Asle Dingstads hovedanliggende. Og jegville finne det dypt beklagelig om det ikke skulle være rom for et sliktanliggende innenfor vår kirke - uten dermed å gi en entydig tilslutning tilDingstads vurdering av Tunsberg biskops syn på homofili som uttrykk forkvalifisert vranglære. En slik konklusjon ville forutsette en annen og meromfattende prosess enn den som nå har funnet sted innenfor Lærenemndas rammer.Men det ville være meningsløst hvis den allerede i utgangspunktet bleutelukket.

II.Sakens utgangspunkt og rammer.

Formeltsett dreier den sak som ligger på Lærenemndas bord seg i første rekke om prostAsle Dingstad - og ikke om biskop Sigurd Osberg. Samtidig er det klart at deteologiske såvel som ordningsmessige premisser for prost Dingstadsargumentasjon og handlinger knytter direkte til Tunsberg biskops embetsførsel.I sitt arbeid med denne saken bør Lærenemnda følgelig også ta biskopenssynspunkter og praksis med i betraktningen. Hvis ikke, vil saksbehandlingenallerede i utgangspunktet være preget av en slagside i Dingstads disfavør.

Dettetilsier at den aktuelle saken har minst to sider: Fra en side sett aktualisereshensynet til den kirkelige enhet - et hensyn bispeembetet har et særlig ansvarfor å ivareta. Samtidig handler det her også om en biskops læreforpliktelse -en forpliktelse som på avgjørende vis henger sammen med hans enhetsansvar. Ogdet handler om hvilke grunner som kan legitimere et brudd med en kirkeligtilsynsmann som selv kan sies å stå i et spenningsforhold til både vår kirkes læretradisjoni synet på homofili og Kirkemøtets vedtak i denne saken.

Utoverdens lovfestede funksjon, har Den norske kirkes Lærenemnd også et medansvar forå verne om kirkens tro og fremme en lære som er i overensstemmelse medSkriften, vår kirkes bekjennelse og den felleskirkelige tradisjon. Vi befinneross for tiden i en situasjon hvor det i økende grad stilles spørsmål ved om dennødvendige læremessige kontinuitet lar seg opprettholde innenfor vår kirke. Ien slik situasjon vil det være høyst beklagelig om Lærenemnda skulle komme meden uttalelse som bidrar til ytterligere usikkerhet blant troens folk. For AsleDingstads anliggende lar seg slett ikke avfeie som en individuell aksjon. Detberor dels på at han taler på vegne av mange i vår kirke, men framfor alt på athan på sentrale punkter har støtte i både Skriften og kirkens tradisjon.

III. Spørsmåletom homofili og homofilt samliv.

Det vil idenne sammenheng ikke være mulig å gå inn på en omfattende teologisk drøftingav de problemer som aktualiseres i tilknytning til synet på homofili oghomofilt samliv. Men ettersom den sak Lærenemnda har til behandling i høy gradpeker i retning av denne problematikken, må enkelte momenter kort nevnes:

a) Detsynes ikke å ha kommet fram overbevisende studier som rokker ved at Skriften -både i enkelttekster og i et helbibelsk perspektiv - betrakter homoseksueltsamliv som uforenlig med Guds vilje, eller som tyder på at denne holdningenikke skufle ha aktualitet i dagens situasjon.

b) En tilsvarende forståelse har lagttil grunn for kirkens lære og praksis helt fra først av - og har blitt videreførtinnenfor alle kirkelige tradisjoner, inkludert vår egen. Også i dag hører etoverveldende flertall av kristenheten hjemme i kirker som føler seg forpliktetpå dette synet. Og valg av en ny praksis her vil uvegerlig medføre økumeniskevansker.

c) Når det gjelder homofilispørsmåletsembetsteologiske rammer og kontekst, synes følgende momenter å være spesieltrelevante: I og med ordinasjonen forplikter kirkelige embetsbærere seg til å læreog leve i overensstemmelse med Guds ord. Denne forpliktelsen utdypes bla. i ogmed den pastoraletikk som presenteres innenfor NTs rammer. Ethvert brudd medGuds ord arter seg derfor også som et brudd med ordinasjonen og med detkirkelige embetets grunnintensjon. Dette gjelder i særlig grad i forhold tildet biskoppelige tilsynsembete, som har et spesielt ansvar for å ivaretaordinasjonsforpliktelsen såvel som en sann kirkelig enhet.

d) Allseksualitet preges av en grunnleggende tvetydighet - noe som blant annet berorpå at den befinner seg i spenningen mellom dens gudgitte intensjon og behovetfor å tilfredsstille egne drifter, eller mellom etikk og konsum. Og her gjelderdet for alle at vi må finne en måte å leve ut vår seksualitet på som svarer tilGuds gode vilje for den verden han har skapt.

e) De spørsmål kirken må forholde segtil når det gjelder dens syn på homofili er svært kompliserte - ikke minstfordi de berører folks liv på en så direkte måte. Vi har dessuten i dag tilgangtil kunnskap som stiller sider ved denne utfordringen i et tildels nytt lys.Samtidig må det slås fast at kirken ikke har myndighet til å innføre en praksissom på avgjørende vis bryter med Guds ord. Her handler det ikke om fundamentalistiskkadaverdisiplin, men om tillit til at Gud alltid vil det beste for alle sineskapninger.

IV.Hensynet til den kirkelige enhet

I densaksframstilling Lærenemnda har fatt fra Tunsberg biskop, spiller hensynet tilden kirkelige enhet en nøkkelrolle. Og det kan ikke herske tvil om at både denforeliggende saken og prost Dingstads handlinger aktualiserer dette hensynet påen svært direkte måte. Her må det i utgangspunktet slås fast at enhet hører medtil kirkens vesen og følgelig ikke lar seg redusere til et renthensiktsmessighetsspørsmål. Biskop Osberg gjør videre rett i å minne oss om atbispeembetet har blitt tillagt et særlig ansvar som et konkret enhetstegn ikirkens liv. Et bevisst og teologisk begrunnet brudd med dette embetet vilderfor også kunne arte seg som et brudd med den kirkelige enhet. Alt dettetilsier at slike brudd slett ikke bør finne sted i utrengsmål, men forutsetteren akutt situasjon.

ProstDingstads frasigelse av biskoppelig tilsyn lar seg heller ikke grunngi medhenvisning til et legitimt kirkelig mangfold. For selv om enhet ikke eridentisk med ensretting eller uniformitet, er enhetsforpliktelsen alltidoverordnet mangfoldet i kirkens liv. Det forholder seg dessuten slik atkirkelig mangfold først fungerer på en fruktbar måte når det forankres i enfundamental enhet - slik det framgår av Paulus' beskrivelse av kirken somKristi legeme i 1. Kor. 12.

Samtidig mådet understrekes at kirkelig enhet - mellom forskjellige kirker såvel sominnenfor et enkelt kirkesamfunn - forutsetter en enhet i tro og lære, isakramentalt liv og tjeneste for verden. Og hvis denne grunnleggende enhetenallerede er underminert eller satt ut av kraft, lar kirkelig fellesskap segknapt opprettholde ved hjelp av administrative grep eller ytre maktmidler. Islike situasjoner må man spørre seg om ikke kirken allerede i realiteten ersplittet. Og da vil forsøk på å bevare en slags administrativ"skinnenhet" ofte kunne få en direkte undertrykkende funksjon somslett ikke tjener sann enhet.

Iforlengelsen av dette må det påpekes at den kirkelige enhet har sine grenser.Og disse grensene aktualiseres primært i forhold til vranglære som bryter medkirkens tro og med den "livsstil" som skal underbygge denne troen.Asle Dingstads poeng er at biskop Osberg i og med sin holdning til homofiltsamliv har overskredet denne grensen. Og dermed blir prostens tilsynsfrasigelsekun en nødvendig konsekvens av biskopens brudd med kirkens syn. Dingstad erselvsagt innforstått med at de konkrete tiltak han har iverksatt overfor sinbiskop har splittende konsekvenser. Men slik han ser den aktuelle saken, dreierdet seg i denne forbindelse ikke om et brudd med kirkens enhet. Det handlersnarere om et brudd med og en avstandtagen fra en biskop som etter hansoppfatning forfekter vrang lære og dermed selv har stilt seg utenfor detkirkelige trosfellesskapet. Hvis man innenfor slike rammer skal kunne vedtanoen som helst forføyninger mot Asle Dingstad, må det være fordi han eventueltkommer med falske anklager om vranglære - og ikke fordi han bryter med kirkensenhet.

Den saksom ligger på Lærenemndas bord aktualiserer klart den forpliktelse vi alle hari forhold til kirkens synlige enhet. Samtidig viser den hvor skjør og hul denneenheten blir hvis den ikke forankres i en fundamental trosenhet. I forhold tilenkelte av de i vår kirke som har brutt med det biskoppelige tilsynsembetet,kunne man nok ha ønsket at smerten over splittelsen hadde kommet tydeligere tiluttrykk. Men hvis splittelsen i tro og lære allerede er et faktum, lar den segi det lange løp ikke skjule ved hjelp av administrative tiltak.

V.Enhet og splittelse i lys av Confessio Augustana artikkel 7.

I Denaugsburgske bekjennelses art. 7 slås det fast at "til sann enhet i kirkener det nok å være enige om evangeliets lære og om Forvaltningen avsakramentene", mens "ensartede menneskelige overleveringer ellerskikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker-" beskrives som"ikke nødvendige" i denne forbindelse. Dette synspunktet har fortsattsin berettigelse. Og det åpner opp for en viss fleksibilitet når de konkretekriterier for kirkelig fellesskap skal fastsettes. Samtidig må denneartikkelens prinsipielle teologiske rekkevidde ikke overdrives. Her dreier detseg knapt om et helhetlig syn på kirken, men snarere om et situasjonsbestemtforsøk på å ivareta en grunnleggende enhet og finne fram til en slags praktisk modusvivendi i forhold til datidens katolske kirke. Det er dettesom er den primære referanseramme - særlig i artiklene 7 og 28 - og ikkeproblemet vranglære, som står sentralt i Tunsberg-saken.

I kjølvannetav dette må skjelningen mellom det som er tilstrekkelig og det som ikke er nødvendigfor sann kirkelig enhet presiseres nærmere på flere plan. For det førstehandler CA 7 ikke om evangeliet og sakramentene i og for seg eller i et slagsabstrakt vakuum, men om den "rene" lære av evangeliet og den"rette" forvaltning av sakramentene - noe som betyr at enreduksjonistisk eller minimalistisk tolkning utelukkes. For det andre innebærerdenne artikkelen ikke at alt som så å si ligger mellom det"tilstrekkelige" og det "ikke nødvendige" kan rubriseressom rent praktiske henssiktmessighetsspørsmål eller adiafora som man kan menehva man vil om. For det tredje må CA's utsagn om evangeliet plasseres innenforrammen av den grunnleggende vekselvirkningen mellom lov og evangelium - ogpeker derfor i retning av Guds ord som helhet. For reformatorene var denny-protestantiske "evangeliemonisme" et ukjent fenomen.

Sett idette perspektiv blir det utenkelig at reformatorene ville ha avfeid deapostoliske utsagn om rammene for vår seksualitet som "menneskeligeoverleveringer". Og det blir enda mer utenkelig at de ville ha akseptertat CA's konsentrasjon om ord og sakrament brukes som argument for at frontenmot vranglæren nedtones. Alt i alt må det slås fast at forsøk på å ta denreformatoriske evangeliefokusering som et uttrykk for at spørsmålet om homofiltsamliv ikke kan tillegges læremessig betydning, blir både ahistorisk ogteologisk misvisende.

VI. Kanforskjellig syn på homofilt samliv begrunne kirkelig splittelse?

Iutgangspunktet er det kun spørsmål som berører sentrum og grunnstrukturen i denkristne tro som kan tillegges kirkesplittende betydning - og ikke enhverteologisk nyanse eller meningsforskjell. Her må vi alle gi rom for en vissfleksibilitet og generøsitet - samtidig som vi må vokte oss for ukritiskkanonisering av våre egne, mer eller mindre private oppfatninger. Hvordan lar såspørsmålet om homofili og homofilt samliv seg plassere i denne sammenheng?

Når manskal vurdere om denne tematikken er så tungtveiende at den vil kunne begrunnekirkelig splittelse, må det påpekes at dette spørsmålet ikke kan betraktes i etisolert perspektiv. For i troens verden henger ting sammen - bla. i denforstand at enkeltproblemer kan ha stor betydning for den grunnstruktur somavspeiles i kirkens lære. Sett på denne bakgrunn handler debatten om denkirkelige holdning til homofilt samliv ikke bare om homofili i og for seg. Heraktualiseres flere sentrale tros- og læremessige anliggender - som Gudsskaper-viljes karakter og forpliktende status, relasjonen mellom kvinne og manni skapelsesteologisk perspektiv, Skriften og det apostoliske vitnesbyrdetsautoritet i kirkens liv, forholdet mellom den kirkelige sjelesorg og Gudsvilje, samt viktige etiske spørsmål knyttet til en forpliktende kristenlivsstil. Det er først innenfor rammer som dette at synet på homofili kantillegges så stor vekt at det i gitte situasjoner kan komme til å tvinge framkirkelig splittelse. Men innenfor slike rammer vil kirkesplittende vranglæreogså være en høyst reell mulighet.

Iforlengelsen av dette vil jeg nevne at homofilispørsmålets kirkesplittendepotensiale bekreftes av den faktiske utvikling i vår kirke. Jeg tenker da ikkebare på protester fra troende, prester og menigheter som føler at kirkensintegritet står på spill her, men også på biskoper som stadig"fristiller" seg i forhold til kirkelige vedtak - og følgelig i forholdtil det kirkelige fellesskap de er satt til å tjene. I møte med en slikutvikling og den uro som preger store deler av troens folk, vil verkenforestillingen om en såkalt "velbegrunnet uenighet" eller Bispemøtevedtaksom hevder at det her dreier seg om et ikke-splittende - og dermed læremessigsett forholdsvis perifert - moment være holdbare løsninger.

VII.Bispeembetets stilling bla. i lys av Confessio Augustana artikkel 28.

Innenforkirken ble det biskoppelige tilsynsembetet på et tidlig stadium tillagtspesielle oppgaver og en spesiell autoritet. Og denne autoriteten henger påavgjørende vis sammen med bispeembetets funksjon som et tegn på enhet ogapostolisk kontinuitet i kirkens liv. Denne tankegangen blir ikke opphevet i ogmed Confessio Augustana art. 28. Fra en side sett slås det i denne artikkelenfast at bispeembetet har den samme teologiske forankring som presteembetet -nemlig i den tjeneste med ord og sakrament som konstituerer kirken. Samtidigtales det konsekvent om et eget biskoppelig tilsynsembete. Og dette embetettildeles endog visse oppgaver etter "guddommelig rett" - knyttet tilen bestemt biskoppelig rettsfullmakt: "Derfor tilkommer det etterevangeliet, eller ... etter guddommelig rett, biskopene som biskoper ... dennerettsfullmakt, å tilgi synder og forkaste den lære som avviker fra evangeliet,og å stenge de ugudelige ... ute fra det kirkelige samfunn. Her er det nødvendigog etter guddommelig rett at menighetene bør vise dem lydighet, etter ordet(Luk. 10, 16): "'Den som hører dere, hører meg'." Lydighet motbiskopen spiller altså en sentral rolle i kirken - ikke minst som et uttrykkfor at kirkelig enhet forutsetter en læreinstans med autoritet.

CA 28 gjørdet imidlertid helt klart at lydigheten overfor bispeembetet har sine grenser:Hvis biskopene lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da harmenighetene en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem". Og nårreformatorene her fokuserer på evangeliet, dreier det seg ikke om en slags smaltroskjerne eller om evangeliet i motsetning til loven. I sin utlegning avnevnte artikkel, slår Regin Prenter fast at det finnes en "nødvendigsammenhæng" mellom disse to sidene ved Guds ord: "Kirken forkynnerikke alene evangelium, men også lov. Ja, evangeliet kan overhodet ikke forkyndes,uden at loven også forkyndes." (Se Prenter: Kirkens lutherske bekendelse;Fredericia 1978 - p. 200.) Slik sett kan det argumenteres for at det forbud somnevnes i CA 28 går på å lyde biskoper som lærer noe som strider mot Guds ord.(Det påfølgende Augustinsitatets fokusering på "Guds kanoniskeskrifter" peker også i retning av en mer omfattende tolkning.) Iforlengelsen av dette må det understrekes at de biskoper som lærer mot Gudsord, faktisk har prisgitt sin embetsmessige rolle både som kirkelig læreinstansog som enhets- og kontinuitetstegn i kirkens liv.

Nå bør ennok vokte seg for å trekke altfor direkte paralleller mellom den kontekst somutgjorde rammen om CA 28 i 1530 og den sak som i dag ligger på Lærenemndasbord. Og det kan nok tenkes at Dingstad ville ha vært tjent med å fokusere noemindre på denne artikkelen. Men hans reaksjon mot biskop Osberg kan likevelsies å være i overensstemmelse med det som er reformatorenes underliggendeintensjon her - nemlig å avvise enhver form for kirkeledelse som ikke er isamsvar med Guds ord. Og selv om CA 28 kun taler om menighetenes rett og plikttil å ta avstand fra vranglærende biskoper, er det intet som helst som tyder påat denne forpliktelsen ser annerledes ut for en ordinert prest.

VIII.Om forholdet mellom mål og midler i prost Dingstads argumentasjon.

Den enestereaksjonsform i møte med vranglærende biskoper som nevnes eksplisitt i CA 28,er at vi "forby(s) å lyde dem". Men i denne forbindelse handler detom mer enn passiv ulydighet. Det framgår ikke minst av de skriftsteder sombrukes som begrunnelse her - bla. Bibelens tale om de falske profeter (Matt. 7,15) og Paulus' utsagn om at enhver som lærer et annet evangelium er forbannet(Gal. 1, 8). I møte med slike holdninger overskrides enhetens grenser klart ogtydelig. Og selv om det ikke sies direkte i CA 28, vil det i en slik situasjonneppe være noen vei utenom å frasi seg åndelig fellesskap.

Når manbefinner seg i en situasjon hvor det åndelige fellesskap må brytes, dreier detseg ikke om en abstrakt reaksjonsform. For et slikt fellesskap arter seg som etkonkret fellesskap i og om de midler som utgjør de primære nedslagsfelt forHelligåndens virke i kirkens liv - nemlig ord og sakrament. Hvis denne enhetenopphører, vil det umiddelbart måtte få konsekvenser i forhold til en fellestjeneste med Guds ord og en felles feiring av de hellige sakramenter - slik detogså har kommet til uttrykk i prost Dingstads reaksjoner mot biskop Osberg. Ogdersom det åndelige fellesskapet er satt ut av kraft, blir det meningsløst å ståunder åndelig tilsyn av den embetsbærer man har brutt med.

Dettebetyr ikke at de virkemidler Asle Dingstad har gjort bruk av er de enestemulige i den situasjonen som har oppstått mellom ham og hans biskop. Men forDingstad har disse midlene så å si tvunget seg fram i tilknytning til det hanoppfatter som en akutt nøds- eller krisesituasjon. Prost Dingstads holdning pådette feltet preges i det hele tatt av konsistens: Hvis Tunsberg biskop lærernoe som strider mot Guds ord og dermed farer med vrang lære, kan en ikke kommeutenom å bryte det kirkelige fellesskap med ham og frasi seg hans åndeligetilsyn. For her er det ifølge Asle Dingstad ikke snakk om uvesentligemeningsforskjeller, men om en uenighet som har kirkesplittende implikasjoner.

I og medsine handlinger har prost Dingstad foretatt et brudd med vår kirkes ordninger.Og ettersom disse ordningene skal tjene den kirkelige enhet, kan de selvsagtikke settes til side uten videre. Samtidig er vår forpliktelse på Skriften ogkirkens tro alltid overordnet ordningene. Generelt sett vil formalistiskordningspositivisme uten læremessig forankring snarere arte seg som et problemenn som en løsning i møte med dagens kirkelige utfordringer.

AsleDingstads valg av virkemidler bestemmes primært av at vi etter hans synbefinner oss i en kirkelig krisesituasjon. Denne analysen er han ikke alene om.For homofilidebatten har vist at det mange oppfatter som synd på andre holdframstilles som en legitim konsekvens av evangeliet. Vi står dessuten heroverfor et splittet og langt på vei handlingslammetepiskopat. Og behovet for klart åndelig lederskap er enormt. Situasjonen eraltså på mange måter akutt - kanskje også så akutt at det ikke er noen veiutenom bruk av sterke virkemidler.

IX.Homofilispørsmålet mellom lov og evangelium.

For kirkener evangeliet om Guds uendelige nåde i Kristus klart overordnet loven. Menevangeliet lar seg ikke løsrive fra Guds lov. Og det kan slett ikke spilles utmot Guds gode vilje for sitt skaperverk. Her er det altså tale om envekselvirkning som er helt avgjørende for å forstå Guds ord. Og både loven ogevangeliet hører med i våre forsøk på å komme til rette med homofilispørsmålet.

AsleDingstad hevder at homofilt samliv er synd - rett og slett fordi det bryter medGuds vilje slik den er åpenbart for oss i Skriften. Han forutsetter samtidig atdet i Kristus finnes tilgivelse for alle synder. Den tilgivelse og oppreisningKristus byr oss - gratis, av nåde - synliggjøres imidlertid i våre liv når vigjør bot. Og boten arter seg primært som en tilbakevending til dåpsnåden, menpeker også i retning av en stadig vekst i hellighet ved at Kristus virker ioss.

I dagfinnes det ingen enighet om hvorvidt homofilt samliv må betegnes som synd. Ogdet er forståelig at mange viker tilbake for å omtale en hårdt tilkjempetidentitet og noe som også for flere kristne homofile gir livet mening somsyndig. Men vi kan formodentlig fortsatt enes om at ethvert bevisst brudd medGuds vilje er synd. Og når vi gjør oss skyldig i slike brudd - uansett hva de måttebestå i, kalles vi til omvendelse og bot. På dette punktet er Asle Dingstadklart på linje med den klassiske lutherdom såvel som kirkens tradisjonoverhodet.

X.Konkluderende merknader.

Denargumentasjon jeg nå har presentert, peker i retning av disse konklusjonene:

1)Det er intet grunnlag for å rette en læremessig forankret anklage mot prostAsle Dingstads teologiske argumentasjon. Hans syn på homofili og homofiltsamliv kan tvert imot sies å være i overensstemmelse med Skriften og detapostoliske vitnesbyrd såvel som med kirkens tradisjonelle praksis på dettefeltet. Heller ikke de embetsteologiske, ekklesiologiske og enhetsmessige implikasjonerav Dingstads tenkning kan betegnes som læremessig uakseptable i og for seg -selv om de innebærer at vår kirke stilles overfor flere vanskelige dilemma.

2) Devirkemidler Asle Dingstad har gjort bruk av, er preget av det han oppfatter somen nøds- eller krisesituasjon med til dels akutte trekk. I lys av den aktuellekirkelige utvikling er dette en på mange måter forståelig analyse - og enanalyse mange deler. Uten å gi direkte tilslutning til alle de midlene Dingstadhar anvendt, vil heller ikke de kunne utgjøre grunnlag for læremessige forføyninger.

3) Nårdet forutsettes at prost Dingstads argumentasjon overfor Tunsberg biskop larseg begrunne i hans forpliktelse på Guds ord, blir det en sentral utfordringfor vår kirke å finne fram til ordninger som muliggjør full deltakelse forDingstad (og hans meningsfeller) i det kirkelige liv. Dette vil bla. si at detsnarest mulig bør vurderes å etablere et alternativt biskoppelig tilsyn fordisse gruppene - i påvente av en grunnleggende teologisk avklaring og mervarige løsninger.

4) Detsplittede episkopat som har kommet til syne i tilknytning til homofili debattenutgjør et stort problem i dagens kirkelige situasjon. Dette problemet økes vedat biskoper "fristiller" seg i forhold til både Skriften, kirkens læretradisjon og rettmessige kirkelige vedtak, samt ved at man innfører en helt nypraksis på dette feltet i enkeltstående bispedømmer. Disse tendensenerepresenterer en langt større utfordring for vår kirke enn prost Asle Dingstadsholdninger - også i forhold til våre bestrebelser på å verne om den kirkeligeenhet.

5) Denforeliggende saken viser framfor alt at Den norske kirke snarest mulig måavklare sitt syn på homofilt samliv - først og fremst læremessig, men også i etordningsmessig og kirkerettslig perspektiv. Dette er en helt avgjørendeutfordring, både av indrekirkelige grunner og av hensyn til vårt vitnesbyrd isamfunnet.

Helt tilslutt: I forhold til den såkalte Tunsberg-saken såvel som alle de andreutfordringene Den norske kirke står overfor for tiden, finnes det når altkommer til alt bare en farbar vei - nemlig at vi er tro mot sannheten i kjærlighet(Ef. 4, 15).

Strasbourg,2. mars 2000

Ola Tjørhom

Tunsbergsaken:uttalelse fra Lærenemda 14. mars 2000, Særuttalelse fra Ola Tjørhom, X.2 (utg. ved Kirkerådet, s. 83)

Tilslutningfra Biskop Odd Bondevik til Tjørhoms særuttalelse

Jegslutter meg til konklusjonene (pkt 1-5) i Ola Tjørhoms uttalelse. I hovedsakdeler jeg hans argumentasjon for disse konklusjonene.

OddBondevik

http://www.kirken.no/materiell/larenem01.cfm

http://www.kirken.no/materiell/larenem02.cfm

http://www.kirken.no/materiell/larenem03.cfm