Hva skal vi lære av tidens tegn?

" Salig er det menneske som vet seg kunå være en liten brikke i Guds store plan"

(Kirkefaderen Maximos confessor, d. 662)

Hva er det som skjer i Den norske kirke?Hvordan berører hendelsene oss og vår fremtid? For å

slippe å trekke de lange linjer, kan detvære greit å ta utgangspunkt i 1993, da den daværende

kirkeminister utilslørt fastslo statensformynderskap over Den norske kirke. Som en konsekvens

av Rosemarie Køhns utnevnelse til Hamarbispestol henvendte SKG, FBB og KF seg samlet til

Bispemøtet og ba om en avklaring av denkirkerettslige situasjon. Utviklingen hadde gjort oss

hjemløse i kirken.

Bispemøtet svarte med å nedsette en delvispartssammensatt gruppe for å drøfte vår stilling, men

da en innstilling forelå med anbefalingersom kom oss litt i møte, ble saken lagt til side. Senere

gjorde imidlertid Kirkemøtet i 1995 vedtakom at Kirkerådet skulle fornye samtalen med oss, men

til tross for skriftlige purringer, harhverken FBB; KF eller SKG hørt noe. Derimot skrev en

gruppe nedsatt av Kirkerådet i høst eninnstilling hvor det konkluderes at Den norske kirke bare

har én kirkeordning og at det følgelig ikkekan gis rom for annet enn private reservasjoner fra den

offisielle linje. I sak betød det at vi ikkebare er åndelig hjemløse, men nå også rettsløse i DnK.

Ser vi tilbake på utviklingen siden 1993,skal altså ingen kunne si at vi ikke har forsøkt å få til

dialog med kirkeledelsen eller atkirkeledelsen har vist noen vilje til å komme oss i møte. De

gammeltroende er vel i virkeligheten deneneste "minoritet" i kirken som konsekvent overses av

makthaverne.

Hvordan skal vi tolke denneutstøtelsesprosess? Da vi i 1993 bad om forhandlinger forpliktet vi

oss samtidig på en prosedyre som tok siktepå å tilrettelegge "politisk" løsning. Den kalde skulder

vi møtte, sparte oss for fristelsen til åkompromiss i prinsippspørsmålene.

Samtidig ser vi nå at dørene lukkes bak osspå en måte som etter vanlig målestokk tilsier at de

gammeltroende er uten livsrom i DnK.Situasjonsanalysen viser at vi for å overleve selv må ta

ansvar for vår egen fremtid. Dette er ensørgelig konklusjon, men har vi derfor lov til mismot?

Uten stor organisasjon og feite budsjetterkan vi ikke støtte oss på menneskelig makt. Vi er henvist

til å handle i tro og tillit, tvunget til åta inn over oss Herrens ord til Paulus som om det var talt til

oss: "Min nåde er nok for deg, forkraften fullendes i svakhet." (2 Kor 12:9)

Kanskje er det nettopp dette vi skal lære.Gud lukket dørene for å vise oss at vår fremtid hviler i

hans hånd og at det er i lydighet mot Gud oghans bud at kirken skal bygges og oppbygges. Slik

kan vi med apostelen for Kristi skyld væreved godt mot, når vi er svake og i vanskeligheter. "For

når jeg er svak, da er jeg sterk", sierPaulus.

La oss derfor ikke stirre oss blinde på dentrygghet vi mister, men se på situasjonen som de nye

mulighetenes tid, et Guds kall til fornyelsesom skal fylle oss med håp og glede over fremtiden.

Lederartikkel av Veileder Roald Flemestad. (Synodebladet,februar 1998)