Torbj¿rn Olsen
Gudstjeneste
-tilleggshefte-
INNHOLD
Presentasjonav heftet .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. 5
Messe.. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. 7
B¿nn.. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. 11
Bot .... .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. 15
Liturgiskekl¾r .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. 22
Liturgiskrom .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. ..28
Tillegg:Bibelbruk i nattverdliturgien.. .. .. .. .. ..
P R E S E N T A S J O N A V H E F T E T
Forkonfirmanter og andre lekfolk har jeg laget boken Gudstjeneste. Forutenselve det liturgiske materialet inneholder den kun meget kortfattet omtale avde forskjellige gudstjenester.
Ibokens tilleggshefte har jeg gitt en mye bredere omtale av de enkeltegudstjenester. Antall bibelhenvisninger er ogsŒ ¿kt betraktelig. Jeg harfors¿kt Œ fŒ frem meningen med de liturgiske strukturer og tekster.Tilleggsheftet forutsetter det liturgiske materialet slik det er lagt frem i bokenGudstjeneste.
Tilleggshefteter beregnet pΠinteresserte lekfolk.
M¿temellom Gud og menneskene slik det skjer i sakramentfeiringen og gudstjenestenefor ¿vrig er et stort mysterium - en stor hemmelighet - og kan derfor virkeuforstŒelig. Men til sine disipler sa Jesus: Dere er det gitt Œ kjennehimmelrikets hemmeligheter (Matt 13, 11). MŒ denne kjennskap gi iver etterŒ tjene Gud!
Glomfjord,4. januar 1987, den h¿ytidelige fest for Kristi pcnbaring.
MESSE
1. Messeer en gudstjeneste der Guds ord forkynnes og den hellige nattverd feires.Biskopen i det enkelte bisped¿mme pŒlegger prestene sine Œ holde messe ibestemte kirker hver s¿n-og helligdag. NŒr en messe er forordnet pŒ denne mŒte,kalles den gjerne h¿ymesse. Noen ganger holdes de forordnede gudstjenester uten
atdet feires nattverd. Da er det egentlig ikke riktig Πkalle gudstjenesten for"messe".
2.Messen er midtpunktet i Kirkens liv. Den er det som gj¿r Kirken til KristiLegeme og de d¿pte til lemmer pŒ dette legeme,(se 1.Kor.10.17; 12; 13,27). Enmenighet er i virkeligheten ikke noe annet enn en gruppe d¿pte som samles tilmesse. Ved Œ delta i messen er det mulig Œ v¾re levende kristne med hŒpom evig liv(se Joh 5, 24; 6, 51-56). Ettersom enheten mellom den treenige Gudog det enkelte menneske skapes i messen, er det ogsŒ der enheten mellom ded¿pte har sin grunn, den enhet som Jesus bad om (se Joh 17.
3. Messen har spilt en sv¾rt viktig rolle i Kirkens liv gjennom helekirkehistorien(se Apg 2,41-44). Dens r¿tter gŒr faktisk tilbake til denf¿rkristne j¿diske synagogegudstjeneste (se Luk 4, 16ff) og pŒskemŒltidet (se
Luk22, 15). I tidens l¿p har messenfŒtt en forholdsvis enhetlig form. Den nŒv¾rende liturgi for h¿ymesse i Dennorske kirke ble godkjent ved kgl. res. 16. september 1977 og 23. september1983. Ved kgl. res. 1. november 1985 ble det godkjent supplerende liturgisketekster for messer og liturgi for enkeltskriftemŒl. Det er noen mindre avvik
mellomdenne liturgi og den klassiske( vestkirkelige liturgi. Det kommer f¿rst ogfremst til uttrykk i utformingen av overskriftene og i bruken av disse somderfor her og i boken Gudstjeneste avviker en del fra de godkjenteliturgier.
4. Messeninnledes ved at menigheten samles. Det kan fŒ sin ytre markering i form avringing med kirkeklokkene og inngangsprosesjon, hvorpŒ presten kan hilsemenigheten (se l.Kor 1, 3). Ved felles syndsbekjennelse bekjennermenighetslemmene at de befinner seg i samme situasjon, og at de har de sammebehov. Deretter pŒkalles Herrens n¾rv¾r med et b¿nnerop pŒ gresk, Bibelens egetsprŒk (Kyrie eleison- Herre miskunne deg, Matt 20, 30). Dette rop kan fŒ sinh¿ytidelige fortsettelse i englesangen fra f¿rste gang Herren kom til jorden(se Luk 2, 14), hvorpŒ messedeltakerne samler seg i en kollektb¿nn.
5. Gudsord forkynnes pŒ mange mŒter i messen (se l.Tim 4, 13). Det leses flerebibelske tekster. Ordet lyder gjennom salmer, hymner, og Œndelige sanger (seKol 3, 16). Budskapet forklares i prekenen. Forkynnelsen nŒr i en viss forstandsitt h¿ydepunkt nŒr det leses fra et av evangelieskriftene, som jo er deskrifter der Jesu ord og gjerning gjengis mest direkte. Guds tale tilmenigheten kan bli besvart gjennom sang og bekjennelse av den felleskristne trosom Den Hellige nd skaper ved Guds ord (se Joh 16, 13; Rom 10, 17). Dessutenb¾res Kirkens og verdens n¿d frem for Gud i forb¿nn (se l.Tim 2, 1-2).
6. Hvergang nattverden feires, oppfylles Jesu bud fra den natt da han ble forrŒdt(se l.Kor 11, 23-25). Slik gj¿res Jesu offerd¿d pŒ Golgata til frelse formenneskene n¾rv¾rende i menigheten. Derfor skal Kirken feire nattverd og slikproklamere Herrens d¿d inntil han kommer (se l.Kor 11, 26). Jesu offerd¿d ognattverden har sin gammeltestamentlige bakgrunn i pŒskeofferet og pŒskemŒltidet(se 2.Mos 12, 6-8; 2.Kr¿n 35, 11.16; l.Kor 5, 7). Den gamle pakt med blod fraofferdyr (se 2.Mos 24, 5.8) danner bakgrunnen for den nye pakt i Jesu offerblod(se Matt 26, 28; Luk 22, 20). Forenet med Kristi fullkomne offer formenneskenes frelse kan deres ufullkomne offer bli velbehagelige for Gud (se Mal1, 11; Fil 4, 18; l.Pet 1, 18-21; 2, 4-5).
EtterJesu befaling og forbilde er nattverdfeiringen tredelt.
I.F¿rst b¾res menighetens offergaver (penger, br¿d, vin og vann) frem (Jesus toket br¿d og en kalk). Det er tegn pŒ at menigheten egentlig gir seg selv og altsitt tilbake til Gud, altets opphav og den som hele verden tilh¿rer (se l.Sam1, 27-28; Hag 2, 8).
II.Deretter holdes en takkeb¿nn som ogsŒ er en velsignelsesb¿nn over gavene (Jesustakket over br¿det og kalken). Under denne b¿nn forenes br¿det og vinenmed Jesu Legeme og Blod (se l.Kor 10, 16). B¿nnens oppbygning kan variere noe.Tradisjonelt har den v¾rt ordnet slik: a. Innledende vekselsang. b. I sannhetverdig og rett. c. Hellig, hellig. d. Fortsatt Takkeb¿nn. e. B¿nn om nden. f.Innstiftelsesordene. g Proklamasjon. h. Ihukommelse. i. Offerb¿nn. j.Avsluttende lovprisning.
III.SŒ deles Guds offergave (Jesu Legeme og Blod) ut til menighetslemmene (Jesus gavdisiplene). Tradisjonelt er Herrens b¿nn og eventuelt en annen bordb¿nn blittbedt f¿r utdeling, og br¿det er blitt brutt (se l.Kor 10, 17) og Guds LampŒkalt. Nattverddeltakelse forutsetter fred og enhet mellom nattverdgjestene(se Matt 5, 23-24; Joh 14, 27; 20, 19; 2.Kor 13, 11-12). Hele nattverdliturgiener gjennomsyret av ord og uttrykk, setninger og tanker fra Bibelen. I ets¾rskilt tillegg pŒ side 34 er det gitt en oversikt over bibelbruk inattverdliturgien.
7. NŒrmessen skal avsluttes, kan det f¿rst synges en salme og presten kan hilsemenigheten (se Rut 2, 4). SŒ velsigner han den (se 4.Mos 6, 24-26; Luk 24, 50)f¿r den sendes ut til hellig liv, diakoni og annen tjeneste i verden (se Matt28, 19; Joh 8, 11; Hebr 13, 13-16).
8.Som hyrde og tilsynsmann er det biskopens oppdrag i Kristi sted (se Joh 10, 11;l.Pet 5, 4) Œ lede messen der egentlig hele bisped¿mmet skulle delta. Vedbiskopens presteordinasjoner er bisped¿mmets prester gjort til hans rŒdgivereog medarbeidere (se 2.Mos 18, 25-26; Apg 14, 23; Tit 1, 5). I praksis leder demesser rundt omkring i bisped¿mmet der biskopen selv ikke kan v¾re til stede.For at menigheter slik skal kunne samles til messe, innvier biskopen kirkehusder kristne bor. Men likevel er det alltid Guds folk som sammen holder messe deforskjellige steder i bisped¿mmet pŒ veiene(vegne) av Kirken, Kristi Legeme.
9. Sangog musikk er viktige uttrykksformer i enhver gudstjeneste (se Sal 43, 4; Ef5, 19). Fellessang, menighetssvar og vekselsang uttrykker at gudstjenesten eren felles handling. Det samme uttrykker messekl¾rne som b¾res utenpŒ de privatekl¾r av dem som befinner seg foran det meste av menigheten under messen.
10.I boken Gudstjeneste er messen beskrevet ganske n¿yaktig. Utenomh¿ymesse forenkles messen en del i forhold til den fullstendige h¿ymesse.Overskrifter som har tilf¿yd en x markerer ledd som kan falle bort. Salmene somsynges i messen finnes normalt i salmeboken som brukes i vedkommende kirke.Numrene kunngj¿res vanligvis pŒ kirkens nummertavler. De bibelske tekster somleses, samt enkelte andre deler av liturgien, finnes normalt trykt i bokenKirkeŒrets tekster.
B¯ N N
11. B¿nner henvendelse til Gud. Siden Gud har skapt alt, oppholder alt liv, skjenkerverden gode gaver og gir menneskene evig hŒp, skulle b¿nn v¾re en av de mestnaturlige mennesklige foreteelse. Gjennom b¿nn formidles fortvilelse og klage,¿nsker, takk og lovprisning til Gud (se 2.Tim 2, 1). Men b¿nnens viktigstefunksjon er Œ gi kontakt med Gud.
12.Ved Œ bli f¿dt pŒ nytt i dŒpen (se Tit 3, 5; l.Pet 1, 3) blir et menneske Gudsbarn med rett til Œ tiltale Gud som Far (se Matt 6,9). All kristen b¿nner basert pŒ dette forhold mellom Gud og menneskene. B¿nnen retter seghovedsaklig til Gud Fader. Den blir bedt ved Jesus Kristus eller i Jesunavn, d.v.s. forenet med Jesu egen b¿nn og for hans skyld (se Joh 16, 26).Kristen b¿nn er dessuten alltid b¿nn i Den Hellige nd, d.v.s. veiledetav nden og i kraft av at nden har gjort den bedende til Guds barn (se Rom 8,15.26).
13.For en kristen gir derfor b¿nnen stor trygghet, styrke og hjelp i livet.Gjennom b¿nn nŒr den kristne glede h¿yden i sin utfoldelse (se Fil 4, 4-6).Hele verden, ogsŒ de
menneskersom ikke kan be, trenger b¿nnens hjelp. Derfor skal kristen b¿nn v¾re for
b¿nn,mŒ de kristnes b¿nn forel¿pig ofte v¾re stedfortredende for mange menneskers
manglendeb¿nn. B¿nn er derfor en sv¾rt viktig form for kristen gudstjeneste.
14.En kristens liv b¿r helt gjennomsyres av b¿nn (se l.Tess 5, 17). B¿nn b¿r v¾reen livsholdning vel sŒ mye som enkelthandlinger. Men underveis til dette mŒl erbŒde regelmessig og leilighetsvis b¿nn nyttig (se Sal 5,4; 88, 14; 119,147.164; Apg 3, 1; 10, 9). Dessuten er ordnet b¿nn n¿dvendig i forbindelse medlivets mange omskiftelser som alle trenger Œ bli helliget (se l.Tim 4, 4-5).
Fragammelt av har Kirken anbefalt tideb¿nner, d.v.s. b¿nn til faste tiderhver dag(2-8 ganger daglig) for Œ hellige dagene og nettene. I det minste b¿rmorqenb¿nn aftenb¿nn h¿re med i enhver kristens daglige gudstjenesteliv. OgsŒ iforbindelse
medmŒltidene b¿r det alltid bes bordb¿nner.
15.Kristen b¿nn er fellesb¿nn. Den som ber forenes ikke bare med Kristus, men medhele Guds menighet i himmelen og pŒ jorden. Derfor er det naturlig at b¿nnskjer ved b¿nnegudstjenester som holdes i menighetene, men ogsŒ ellers ved atflere kristne (f.eks. en familie) sammen holder b¿nn. Spesielle l¿fter erknyttet til den b¿nn som flere er sammen om (se Matt 18, 19-20). Selv omkirker, kapell, bedehus og b¿nnerom er adskilt og innvidd spesielt til b¿nn ogannen gudstjeneste, skal b¿nnen naturligvis ikke avgrenses til disse steder (seJoh 4, 20-24).
16.Situasjonen vil ha en viss innflytelse pŒ hvordan b¿nnene formes. Derfor mŒ detv¾re god plass for fri b¿nn i kristent b¿nneliv. Men alle trenger trening i Œforme sine b¿nner. Fast formulerte b¿nner har derfor til alle tiderspilt en viktig rolle i Kirkens b¿nneliv (se Luk 11, 1-4). Ikke minst erSalmenes bok, Bibelens egen b¿nnebok, ment Œ v¾re en kilde til b¿nn. Dertilkommer de b¿nner som har vokst frem gjennom Kirkens liv og historie. De fasteb¿nner er med pŒ Œ gi b¿nnen den rette bredde, samtidig som den kan gi den somber, hvile i b¿nnen. Fast formulerte b¿nner er ogsŒ nyttig siden b¿nnenskal fungere som fellesb¿nn. Helt fra de eldste tider har kristne deltatt i liturgiskb¿nn (se Apg 2, 42).
Bl.a.Den norske kirke har gjennom Luthers anbefaling i Den lille katekisme gitt barnog voksne noen eksempler pŒ morgenb¿nn og aftenb¿nn, samt bordb¿nner f¿r ogetter mŒltidene. Disse b¿nner er sŒ enkle at de kan l¾res av alle. Derepresenterer et minimum av kristent daglig b¿nneliv, og er omtrent sombeskrevet nedenfor.
18. Morgen-og aftenb¿nn. Den som vŒkner om morgenen, b¿r begynne dagen med Œ be strakshan har stŒtt opp. PŒ samme mŒte b¿r den som legger seg om kvelden, avsluttedagen med Œ be rett f¿r han skal gŒ til sengs.
Morgen-og aftenb¿nnen b¿r begynne med korsets tegn. Det er en pŒminnelse om atdet er i kraft av dŒpen at et menneske er blitt Guds barn, og at det har retttil Œ be og hŒpe pŒ velsignelse. Korsets tegn gj¿res ved Œ f¿re h¿yre hŒnd(pekefinger, langfinger og tommelfinger samlet) fra panne til bryst, ogderetter fra venstre til h¿yre skulder. Slik blir tegnet ogsŒ en pŒminnelse omat den d¿pte er korsfestet med Kristus (se Gal 2, 20).
B¿nnenb¿r deretter bestŒ i bekjennelse av dŒpstroen og Herrens b¿nn.Det er naturlig Œ be stŒende eller knelende (se Ef 3, 1; Ap 7, 11). Hertil b¿rtilf¿yes en kort b¿nn for dagen eller natten og en velsignelse.
19. MŒltidsb¿nner.OgsŒ den som skal spise, b¿r be en bordb¿nn etter at maten er satt pŒ bordet oghan har gŒtt til bords, men f¿r mŒltidet begynner. PŒ samme mŒte b¿r han nŒrmŒltidet er over, men f¿r han gŒr fra bordet, be en takkeb¿nn. B¿nnene kan hanbe stille mens han sitter ved bordet. Men helst bes de h¿yt mens han stŒr foranplassen sin. Spiser flere sammen, er det riktigst om de ogsŒ ber sammen, og aten da leder b¿nnene.
MŒltidsb¿nnenei katekismen begynner med noen ord fra Salmenes bok (f¿r et mŒltid: Sal 145, 15-16;etter et mŒltid: Sal 106, 1; 136, 25; 147, 9-11). SŒ f¿lger Herrens b¿nn, og deender med velsignelse eller takkeb¿nn for maten (se Joh 6, 11).
20.I boken Gudstjeneste er det n¿yaktig beskrevet hvordan disse b¿nner kanformes. Overskriftene som har tilf¿yd en x markerer ledd som kan sl¿yfes.B¿nnene kan naturligvis ogsŒ formes anderledes.
B O T
21. Boter istandsetting ("b¿ting") av noe som er gŒtt i stykker. Kristen bot er ikkeen form for straff som oppgj¿r for synd, men istandsetting vedGuds hjelp av det gode forhold mellom Gud og en synder nŒr dette er gŒtt istykker. Sett fra en synsvinkel er derfor hele det kristne budskap et budskapom bot, og hele kristenlivet et botsliv.
22.Boten har sin grunn i at Gud er en hellig Gud (se Sal 22, 11; Jes 6, 4) somikke tŒler synd (se Jes 6, 5; 59, 2). Mennesket var skapt til Œ bli veiledet avGud (se l.Mos 2, 17; Sal 119, 105; Jer 2, 17) og leve et hellig liv i likhetmed Guds hellighet (se l.Pet 1, 15-16). Men ved syndefallet valgtemenneskeheten Œ gŒ sine egne veier (se l.Mos 3, 6) og kom derfor i konflikt medGud (se l.Mos 3, 16-17.24). Denne holdning har siden v¾rt nedlagt i det enkeltemenneskes natur (se Rom 3, 10-12; 5, 12-14) og er gŒtt i arv fra slektledd tilslektledd. Heri ligger forklaringen pŒ all den ondskap og elendighet som pregerverden. I sin kj¾rlighet vil likevel Gud frelse verden (se l.Joh 4, 9). Med detenkelte menneske kan denne frelsesgjerning begynne i dette liv, og fullf¿res idet neste. Kirkens hovedoppdrag er Œ formidle til menneskene den del av Gudsfrelsesgjerning som skal begynne i dette liv.
23.I Den augsburgske bekjennelse beskrev de evangelisk-lutherske reformatorene sinegen l¾re om boten slik: "Om boten l¾rer de at de som har falt etterdŒpen, kan fŒ tilgivelse for syndene nŒr som helst, nŒr de omvender seg, og atKirken b¿r gi avl¿sning til dem som sŒledes vender tilbake til boten. Men botener egentlig sammensatt av disse to deler: den ene er angeren etter den redselsom jages inn i samvittigheten nŒr synden blir kjent, den andre er troen, somavles av Evangeliet eller avl¿sningen, og som stoler pŒ at syndene forlates forKristi skyld, og tr¿ster samvittigheten og frir den fra redselen. Deretter b¿rf¿lge gode gjerninger, som er botens frukter."
24.Botens utgangspunkt er det enkelte menneskes syndserkjennelse. Skal denne v¾rereell og ekte mŒ den baseres pŒ motsetningen mellom Guds hellighet og krav, ogden enkeltes liv og holdninger. Syndserkjennelsen er et verk av Den Helligend, og fremmes ved forkynnelse av Guds ord (Loven etter dens "andrebruk") og selvransakelse. Dette mŒ v¾re et vesentlig aspekt vedforkynnelse, sjelesorg og bibellesning. I den kristne oppl¾ring mŒselvransakelse ut fra Guds ord v¾re vesentlig. Det enkelte menneske mŒ l¾re segtil Œ bruke tid pŒ det. Sjeles¿rgeren mŒ ved kloke sp¿rsmŒlsstillinger gj¿re atden enkeltes syndige tilstand konfronteres med Guds hellighet. Skriftespeil erment som et praktisk hjelpemiddel til syndserkjennelse.
25.Syndserkjennelse i seg selv hjelper ikke et menneske, og er derfor alene ikkenoe botsinstitusjon. Den egentlige bot inntreffer nŒr syndserkjennelsenetterf¿lges av syndsbekjennelse for Gud og sann tro pŒ syndenes forlatelse.OgsŒ denne tro er et verk av Den Hellige nd. Syndsbekjennelse vil ofte utfoldeseg i den enkeltes b¿nneliv, og troen pŒ syndenes forlatelse vil v¾reresultatet av den kristne forkynnelse, sjelesorg, bibellesning og meditasjon.PŒ den mŒten blir livet et liv i bot.
26. Sakramentalbot. If¿lge den kristne tro vil Gud meddele syndenes forlatelse til detenkelte menneske pŒ en mer direkte og personlig mŒte enn bare gjennom etgenerelt evangelisk budskap. Til det bruker han sakramentene. Forkynnelsen mŒderfor alltid vise til sakramentene, og slik skape en tro hos den enkelte somhar et sant utgangspunkt. Det grunnleggende botssakrament er dŒpen.Hovedhensikten med forkynnelse for ud¿pte er gjennom en fremtidig dŒp Œ gi demdel i Guds nŒde, og gi dem tro pŒ at de slik har fŒtt del i Guds frelse.
27. Vekkelseog omvendelse blant d¿pte. OgsŒ d¿pte mŒ stadig henvises til sin dŒp.Gjennom den har de fŒtt et nytt forhold til Gud. Dette forhold bestŒr selv omde mislykkes i Œ leve i samsvar med det nye forhold til Gud. NŒr dette liv erover og Gud tar sine barn til seg, skal han l¿se dem bŒde fra evnen til Œsynde, og fra alle de synder de har gjort etter dŒpen. Det er meningen at alled¿pte skal leve livet i verden i fortr¿stning til dette hŒp. Hensikten medvekkelser og "engangsomvendelse" blant d¿pte mŒ v¾re Œ fŒ dem til Œbegynne Œ basere seg pŒ dette sanne hŒp. Hensikten med den "daglige omvendelse" mŒ v¾re stadig Œ vendetilbake til dette hŒp.
28. SkriftemŒlet.For at Guds d¿pte barn skal slippe Œ vente til ytterste dag for Œ fŒsyndene etter dŒpen l¿ftet av, og for at de skal fŒ en direkte og personliggrunn til Œ regne med Guds tilgivelse ogsŒ for disse synder, er "botenssakrament" eller "forsoningens sakrament" gitt til Kirken. Detmeddeles gjennom skriftemŒlet. Slik f¿res den d¿pte synder tilbake til dŒpensutgangspunkt, og troen fŒr ny n¾ring.
Densakramentale bot etter dŒpen kan skje pŒ tre forskjellige mŒter: ved offentligskriftemŒl, ved enkeltskriftemŒl og ved allminnelig skriftemŒl.
29. OffentligskriftemŒl var mest vanlig i eldre tider. Det forutsetter at Kirken f¿rstoffentlig har satt vedkommende utenfor menigheten p.g.a. ubotferdighet, for Œmarkere alvoret i en synd, eller som en tilskyndelse til mer helliggj¿relse (seMatt 18, 15-i7; l.Tim 1, 20; l.Joh 5, 16-17). Ved det offentlige skriftemŒlbekjennes synden for Gud offentlig i kirken under menighetens n¾rv¾r, ogsynderen meddeles offentlig syndenes forlatelse.
30. EnkeltskriftemŒl,som ogsŒ kalles "privat skriftemŒl", b¿r v¾re vanlig hos allekristne, og kan gjerne inngŒ i en "engangsomvendelse". Da bekjennessynden i enrom for Gud og en skriftefar eller annen sjeles¿rger, ogskriftefaren meddeler syndenes forlatelse i enrom. I Den augsburgskebekjennelse beskrev de evangelisk-lutherske reformatorene sin egen l¾re omenkeltskriftemŒlet slik: "Om skriftemŒlet l¾rer de at en b¿r holde pŒden private avl¿sning i menighetene, selv om det ikke er n¿dvendig Œ regne oppalle misgjerningene i skriftemŒlet. For det er umulig ettersom det stŒr isalmen: "Hvem merker sine misgjerninger?"
For enprest som slik fŒr kjennskap til synd, er det strengt forbudt Œ r¿pe noe forandre, eventuelt Œ trekke noen offentlige konsekvenser av hva han har fŒtt viteunder skriftemŒl (se Norske Lov 2-5-19; Straffeloven ¤¤ 121 og 144). I bokenGudstjeneste er forberedelsen og gjennomf¿ringen av enkeltskriftemŒletbeskrevet n¿yaktig.
31. AllminneligskriftemŒl foregŒr som en skriftemŒlsgudstjeneste i kirken. Den enkeltebekjenner kun synden for Gud i sitt hjerte, mens han meddeles syndenesforlatelse offentlig i kirken.
32.Det er ogsŒ mulig Œ kombinere de to sistnevnte former for skriftemŒl slik atsyndsbekjennelsen skjer i et enkeltskriftemŒl, mens syndsforlatelsen skjer i etallminnelig skriftemŒl.
33.Det er gjennom Kirken at frelsen gis til det enkelte menneske. Derfor er detbiskopenes oppdrag som apostlenes etterf¿lgere og Kirkens ledere Œ meddelesyndenes forlatelse i hvert sitt bisped¿mme, likesom ogsŒ de andregudstjenester og kirkelige handlinger er deres ansvar. Men pŒ samme mŒte somden enkelte biskop har sine ordinerte prester som medarbeidere til Œ forrettedŒp, konfirmasjon og nattverd, har de ogsŒ dem som medarbeidere til Œ meddelesyndenes forlatelse. Derfor er det i praksis dem som fungerer som skriftefedreved skriftemŒl i de forskjellige prestegjeld.
OgsŒandre medhjelpere i menigheten kan fungere som sjeles¿rgere. I Den norske kirkehar biskopene ikke satt seg imot at funksjonen som sjeles¿rger og skriftefarved enkeltskriftemŒl ogsŒ ut¿ves utenfor eget prestegjeld og bisped¿mme,spesielt ikke ved spontan henvendelse.
34.Tilgivelsen meddeles vanligvis under hŒndspŒleggelse, det sammeliturgiske tegn som brukes ved dŒpsbekreftelsen rett etter dŒpen, vedfremstilling i menigheten av et hjemmed¿pt barn og ved konfirmasjon av ungdomog andre som opptas i Kirken etter Œ v¾re d¿pt annet sted tidligere. Slikmarkeres det at utgangspunktet for livet etter et skriftemŒl er det samme somrett etter dŒpen. Ved tilgivelsen bruker Gud skriftefarens hŒnd som sin hŒnd.
35.Som nevnt er syndsbekjennelse en vesentlig del av boten, og i den sammenhengnaturligvis ogsŒ b¿nn til Gud om hans nŒde (se 2.Kr¿n 33,12; Sal 51, 3-4).Dette kan uttrykkes pŒ mange konkrete mŒter, ved sŒkalte"botshandlinger" (se l.Kong 21, 27; Jes 37, 1; Matt 26, 75). Disse skalminne om syndens alvor og gj¿re syndsbekjennelsen til noe mer enn tomme ord.Det mest klassiske uttrykk for bot er faste og annen form foravholdenhet (se Joel 2, 16; Jona 3, 5-10). Men ogsŒ aktive handlinger, f.eks.utvidet b¿nneliv, pilegrimsreise o.l. kan stŒ i botens tegn (se 2.Kr¿n 6,24.32; 7, 14). Det er viktig at botshandlingene aldri sees pŒ som godegjerninger som gj¿r et menneske fortjent til Guds nŒde. Det er ogsŒviktig at botshandlingene forenes med et personlig engasjert b¿nneliv for ikkei seg selv Œ bli ytre tomme handlinger. I prinsippet b¿r botshandlingene gŒforut for syndstilgivelsen i et skriftemŒl. I praksis kan det ofte skje pŒ denmŒten at skriftefaren anbefaler botshandlingen f¿r syndstilgivelsen underskriftemŒlet, men at selve botsgjerningene f¿lger etter skriftemŒlet.
36.Liturgien som preger livet i Kirken, gir mer eller mindre uttrykk for bot.Spesielt f¿r de store h¿ytidene (i adventtiden og fastetiden) er botspregetfremtredende. Normalt er den liturgiske farge fiolett, "gledesledd" som®re v¾re Gud, Halleluja o.l., kan falle bort, ekstra botsgudstjenester kanholdes, bibelske tekster som omhandler bot leses o.s.v. I disse tideroppfordres alle d¿pte til Œ gŒ til skriftemŒl. Ved fastetidens slutt ble fragammelt av voksendŒp foretatt som det grunnleggende botssakrament. Ellers erfredag, dagen da Jesus d¿de pŒ korset, en gammel kristen botsdag. Men hver dagskal ha et visst botspreg. Derfor begynner normalt messen med syndsbekjennelse,og det er en gammel fin skikk Œ ransake seg selv og bekjenne sine synder iforbindelse med aftenb¿nn.
37.Boten b¿r alltid ha sin fortsettelse i helliggj¿relsen. Bot skal ikkeende med Guds nŒdige syndsforlatelse, men fortsette med kamp mot lysten til detonde (se Kol 3, 5) og positiv vekst i kj¾rlighet til Gud og sin neste, enkj¾rlighet som ikke bare skal v¾re en indre holdning, men gi seg uttrykk i detytre liv. Det riktigste er derfor om botshandlingene glir over i slikekj¾rlighetsgjerninger (se Jes 58, 6-7; Luk 19, 8). Helgenenes liv skal sammenmed Jesu liv, v¾re kristnes forbilde under helliggj¿relsen (se Joh 13, 15; Hebr12, 1-3; Jak 5, 10).
LITURGISKEKL®R
38.I meget lang tid har det v¾rt kirkelig tradisjon at prester og andre som haropptrŒdt foran menigheten, har benyttet liturgiske kl¾r under gudstjenester ogkirkelige handlinger, samt prosesjoner i tilknytning til disse. I Vestkirkeneller den "latinske kirke" som Den norske kirke er en gren av, nŒddeutviklingen pŒ dette omrŒde stort sett frem til et enhetlig felles m¿nster omtrentpŒ den tid reformasjonen ble gjennomf¿rt. Innenfor dette m¿nster har denkonkrete utforming av de enkelte plagg siden variert en god del med tid ogsted.
39.De liturgiske kl¾r skal uttrykke at de som gj¿r tjeneste under gudstjenestenopptrer som tjenere i Kirken, og ikke i kraft av private personligekvalifikasjoner el.l. Derfor er det viktigere at kl¾rne b¾res etter bestemteregler enn at de b¾res etter egne lyster. I prinsippet er kl¾rne Kirkens ogikke den enkelte b¾rers eiendom, selv om det p.g.a. st¿rrelse o.l. kan v¾repraktisk at en del kl¾r er privateide. Kl¾rne skal ofte i tillegg markerespesielle forhold av betydning under gudstjenesten.
Deliturgiske kl¾r kan inndeles i messekl¾r, korkl¾r og liturgiske embetstegn.Dertil kommer ikke-liturgisk embetsdrakt.
40. Messekl¾rer de liturgiske kl¾r som spesielt er beregnet pŒ messen(nattverdgudstjenesten) og kirkelige handlinger som holdes i tilknytning tildenne. Forrettende prest b¾rer alltid messekl¾r. Det samme gj¿r assisterendeprester. OgsŒ andre assistenter kan b¾re messekl¾r, eller eventuelt korkl¾r.
Messekl¾rneomfatter egentlig hodelin, messeskjorte, belte, messehagel og dalmatika. Mendalmatika er ikke vanlig i Den norske kirke i dag, og hodelinet er normalt pŒsyddpŒ messeskjorta, sŒ det ikke utgj¿r noe eget plagg. Sammen med messekl¾rneb¾rer biskopen, prestene og eventuelt ogsŒ diakonene alltid liturgiskeembetstegn.
Halslin(amictus)er et hvitt halst¿rkle som skal beskytte messeskjorta mot svette, og som kanv¾re en pŒminnelse om "frelsens hjelm" (Ef 6, 17).
Messeskjorte(alba)som er det liturgiske grunnplagg, er en hvit fotsid drakt som skal minne omb¾rerens renhet i Kristus i kraft av dŒpens rensende bad (se Jes 1, 18; Esek36, 25; p 7, 13-14). Messeskjorte kan b¾res av alle d¿pte, ogsŒ lekeassistenter.
Belte(cingulum)tjener til Œ holde messeskjorta sammen, og kan v¾re en pŒminnelse om Œ stŒ klar"med sannheten som belte om livet" (Ef 6, 14).
Messehagel(casula) eren stor drakt uten armŒpninger, og er fra gammelt av prestenes festdrakt. Denkan minne om den drakt som Jesus Kristus, den store ¿versteprest, bar (se 2.Mos28, 31-35; 3.Mos 21, 10; se ogsŒ Joh 19, 24). Messehagel brukes av forrettendeprest eller biskop under messen (nattverdgudstjenesten) eller selvenattverdhandlingen.
Dalmatikaer en stor drakt med armŒpninger. Den er fra gammelt av diakonenes festdrakt,og tilsvarer prestenes messehagel. Dalmatikaen kan brukes av diakonen nŒrforrettende biskop eller prest b¾rer messehagel. Ved s¾rskilt h¿ytideligeanledninger kan biskopen b¾re dalmatika under messehagelen som tegn pŒ atbispeembetet inkluderer i seg bŒde den diakonale og prestelige tjeneste.
41. Korkl¾rer de liturgiske kl¾r som spesielt er beregnet pŒ gudstjenester og kirkeligehandlinger der det ikke feires nattverd, samt liturgiske prosesjoner. Korkl¾rkan benyttes bŒde av den som leder handlingene og av assistenter.
Korkl¾rneutgj¿res av korskjorte og korkŒpe. Sammen med korkl¾r b¾res alltid liturgiskeembetstegn, og gjerne ogsŒ ikke-liturgisk embetsdrakt.
Korskjorte(superpellicium)er et hvitt liturgisk grunnplagg som tilsvarer messeskjorta, men som er enklereenn denne (ofte kortere og Œpnere i halsen og armene). I Den norske kirke b¾rerandre enn prester gjerne dette plagg istedet for messekl¾r, mens prestenealltid pleier Œ erstatte den med messeskjorte.
KorkŒpe(pluviale)er en stor liturgisk festdrakt som holdes sammen foran brystet med en storhempe el.l., der ogsŒ Œpningen for armene er. KorkŒpa tilsvarer messehagelen,og kan ved h¿ytidelige anledninger brukes av forrettende eller assisterendebiskoper og prester som ikke b¾rer messehagel. I Den norske kirke brukeskorkŒpe f¿rst og fremst av biskopen i form av en kostbar bispekŒpe.
42. Liturgiskeembetstegn er de liturgiske tegn (insignier)
Stolab¾res over eventuell messeskjorte eller korskjorte, og kan minne om et Œk (seMatt 11, 29). Biskopen og prestene lar begge stolaens ender henge parallelt nedforan brystet. Diakonene har fra gammelt av lagt stolaen over venstre skuldermed endene diagonalt over bryst og rygg.
Bispekorser et brystkors som biskopen b¾rer til pŒminnelse om hans dŒpstro. Bisperinger en ring som biskopen fra gammelt av har bŒret til pŒminnelse om sin plikttil troskap og fellesskap med Kirken og bisped¿mmet.
Bispelue(mitra)er et hvitt liturgisk hodeplagg med oppstŒende spisser som kan minne omildtunger. Fra gammelt av har den blitt bŒret av biskopen til pŒminnelse om denŒdegaver som Den Hellige nd har gitt ham ved hans bispeordinasjon (se Joh 20,22; Apg 2, 3; 2.Tim 1, 6). Bispeluen brukes aldri under b¿nn (se l.Kor 11, 11).
Bispestavkan minne om en hyrdestav (se Sal 23, 4), og har fra gammelt av v¾rt biskopenstegn pŒ hans hyrdetjeneste (se Apg 20, 28).
43. Liturgiskefarger. Stola, messehagel, korkŒpe og dalmatika brukes normalt iforskjellige liturgiske grunnfarger og med forskjellige symbol og motiv pŒsydd.Slik kan disse liturgiske plagg v¾re med pŒ Œ markere en gudstjenestesspesielle karakter, som f¿lge av tiden i det liturgiske Œr, dagens spesiellekarakter eller en bestemt kirkelig handling som forrettes. For veksling mellomde forskjellige liturgiske farger gjelder f¿lgende hovedregler:
R¿dfarge er blodets og ildens farger, og nyttes pŒ dager til minne om Jesulidelse og d¿d (palmes¿ndag og langfredag), om hans blod, om Den Hellige nd(pinse, konfirmasjon) og om martyrer.
Hvitfarge er gledens farge, og brukes pŒ andre festdager for Herren (jul,pŒsketiden) og for de hellige som ikke led martyrd¿den (inklusiv Alle Helgen ogD¿peren Johannes f¿dsel), samt ved de fleste andre kirkelige handlinger (dŒp,vigsel, gravferd for smŒ d¿pte barn).
Fiolettfarge er botens farge og benyttes i botstidene (adventtiden og fastetiden),pŒ botsdager (bots- og bededag), ved skriftemŒl og andre botsgudstjenester, ogved de fleste gravferdshandlinger.
Sortfarge er sorgens farge og kan benyttes som alternativ til fiolett farge vedgravferd.
Rosafarge har en viss tradisjon midt i botstidene (2. s¿ndag i Advent og 4.s¿ndag i Faste).
Gr¿nnfarge er vekstens og hŒpets farge, og benyttes nŒr ingen andre farger ernaturlige.
44. Embetsdrakt.Den fotside sorte prestekjole er en ikke-liturgisk embetsdrakt, d.v.s. prestensuniform. Det samme gjelder andre og enklere former for embetsdrakt("rundsnipp" o.s.v.). Fiolett er biskopens spesielle embetsfarge. Ien del land er gr¿nt diakonenes spesielle embetsfarge.
LITURGISKROM
45.I sv¾rt lang tid har det v¾rt kirkelig tradisjon Œ bygge eller innrede, oginnvie spesielle hus eller rom til gudstjenestlig bruk. Slike hus og rombetegnes gjerne som "kirker" eller "kapell". I en vissutstrekning fastsetter kirkeordningene at bestemte gudstjenester og kirkeligehandlinger kun skal foregŒ i slike hus eller rom. Oftere er det fastsattbegrensninger i hva slike hus eller rom kan brukes til. Men f¿rst og fremstgjelder det visse prinsipp for rommenes utseende og innvielse .
46.I GT-lig tid gjaldt klare guddommelige pŒbud om hvor Gud skulle dyrkes (se5.Mos 12, 11). F¿rst var m¿tet med Gud knyttet til et flyttbart telt (se 2.Mos40, 34-38). Siden ble templet pŒ Sion-berget i Jerusalem det sentrale sted forgudstjeneste (se l.Kong 8,11- 9,9). Etter Jesu ord er kristen gudstjeneste ikkelenger prinsipielt bundet til noe geografisk sted (se Joh 4, 21-23). Mengudstjenesten er fortsatt et kirkelig fellesanliggende, langt pŒ vei bundet tilde kristne menigheter (se Apg 2, 41-47). Ettersom menighetene i dag normalt harsine hus for gudstjeneste, b¿r i praksis gudstjenesten, spesielt messen,menighetens hovedgudstjeneste, foregŒ i disse hus som kalles kirker. Men nŒrdet er tjenlig, er det ogsŒ naturlig og tillatt Œ holde messe andre steder.B¿nn b¿r naturligvis ikke bare foregŒ i kirkehuslne.
47.Et kirkehus er tradisjonelt inndelt i tre rom: vŒpenhus, skip og kor (se l.Kong6, 3.
19).
VŒpenhusetdanner inngangspartiet til kirken. Det var i sin tid stedet der de ennŒ ud¿pte(katekumenene) oppholdt seg under gudstjenesten. Det skulle minne om"verden". Navnet har det av at de som i tidligere tider mŒtte b¾revŒpen pŒ vei til kirke, etterlot vŒpnene i vŒpenhuset. Ingen skulle v¾re v¾pnetlenger inne i kirken. Den skal v¾re et fredens og forsoningens sted (se Matt 5,23-24).
Skipeter hovedrommet i et kirkehus. Det er stedet hvor menigheten for det mesteoppholder seg under gudstjenesten. Kirkehuset skal minne om den kristne"Kirke" som omtales i trosbekjennelsen, og som er likesom et skip sombringer Guds barn gjennom verden, lik Noas ark (se l.Mos 6-8) og bŒten Jesus ogdisiplene brukte pŒ Genesaretsj¿en (se Matt 8, 23-27).
Koreter biskopens, prestenes og diakonenes sted under gudstjenesten. Fordigudstjenesten ledes fra koret, er det blitt sett pŒ som en pŒminnelse om"himmelen" (se p 4).
48.Tradisjonelt har koret v¾rt plassert ¿st i en kirke, og gudstjenestedeltakernehar for det meste beveget seg den veien og sett i den retningen f¿r og undergudstjenesten. Slik har kirkearkitekturen i seg selv v¾rt en pŒminnelse om atkristenlivet er en uopph¿rlig vandring mot et evig mŒl hos Gud, han som gjennomJesus Kristus har vist seg for oss som "en soloppgang" (Luk 1, 78).
Inyere tid har det ogsŒ blitt vanlig Œ gruppere gudstjenestedeltakerne rundt etalter for slik Œ fŒ frem at de ved samlingen til gudstjeneste egentlig erkommet til mŒlet pŒ sin vandring. Det har ofte f¿rt til en annen ordning av skipog kor enn hva som tradisjonelt har v¾rt vanlig.
49. Alter.Det sentrale sted i enhver kirke er alterbordet. Det er "Herrensbord" (se l.Kor 10, 21), stedet hvor det mŒltid feires som utgj¿r messensandre hoveddel. Bordet kalles "alter" (se 1.Kor 10, 18), d.v.s.offerbord, fordi nattverden er Kristi fullkomne offer. Krusifikset pŒ eller in¾rheten av alteret skal minne om det ved at det minner om hendelsen da Kristusofret seg selv pŒ Golgata. Da alle andre offer er underordnet dette ene offer,bringes ogsŒ de til alteret.
Somandre bord der det holdes mŒltid, dekkes ogsŒ alteret med duker. Lys ogblomster kan plasseres pŒ eller ved alteret som et offer til Gud, og til ¾refor Kristus, verdens lys (se Joh 8, 12). Fra gammelt av har det blitt brentr¿kelse ved alteret som et tegn pŒ at menigheten der m¿ter Gud (se p 8, 3-4).I n¾rheten av alteret har ogsŒ tradisjonelt relikviene etter kristne martyrer(se p 6, 9) eller andre helgener blitt oppbevart. Det har uttrykt at denjordiske menighet i gudstjenesten forenes med den himmelske menighet som althar ofret sine liv til Gud, slik det lyder i prefasjonen ("... og dinmenighet i himmelen og pŒ jorden priser ditt navn med samstemmigjubel...").
Diskog kalk for plassering av br¿d og vin under nattverdfeiringen er uunnv¾rligeliturgiske redskap i en kirke nŒr det skal feires nattverd. I norske kirkerfinnes ogsŒ s¾rkalker.
Omkirken er "Guds hus", kan alteret kalles "himmelens port"(l.Mos 28, 17). Det er m¿testedet mellom himmel og jord, og derfor et helligsted. Av den grunn b¿r alle vise respekt og ¾rb¿dighet for alteret. Se 2.Mos 3,5.
50.I koret i en kirke b¿r det v¾re en stol for biskopen eller den prest som i hanssted leder gudstjenesten. NŒr biskopen eller en prest leder gudstjenesten,opptrer han pŒ vegne av Gud og Kristus som sitter pŒ sin trone i himmelen (seJes 6, 1; Matt 25, 31 p 4, 2). Rundt denne stol b¿r det v¾re plass foreventuelle assisterende prester (se Ap 4, 4). Det er ogsŒ naturlig Œ ha plasserfor diakoner og for klokkeren i koret.
Ikoret, skipet eller Œpningen mellom koret og skipet (kord¿ren) stŒr det enlesepult der lesningene og salmene fra Bibelen kan fremf¿res (se Neh 8, 1-3). INorge er det ogsŒ vanlig Œ ha en egen prekestol i kirken.
51.I en kirke er det ogsŒ behov for egne plasser for musikkinstrumenter, sangkorog andre med s¾rskilte tjenester under gudstjenesten.
I enmenighetskirke er det n¿dvendig Œ ha en d¿pefont for dŒp. DŒpen b¿r kunne skjeved full neddykking i vannet i d¿pefonten, eller ved over¿sing med vann frafonten. "Font" betyr kilde, fordi i den finnes kilden med vann somgir evig liv (se Joh 4). Fra gammelt av har d¿pefonten stŒtt i Œpningen mellomvŒpenhuset og kirkeskipet eller i et eget rom eller hus, kalt"baptisterium". NŒ er det vanlig Œ ha d¿pefonten slik at den godt kansees av menigheten.
I enkirke b¿r det ogsŒ v¾re et sted der prcsten kan sitte nŒr han h¿rer skriftemŒl("skriftestol").
Ikoret eller skipet b¿r stoler v¾re plassert slik at det er naturlig for menighetslemmersammen Œ be eller synge tideb¿nner som veksellesning eller vekselsang (se Apg2, 42; 3, 1; Kol 3, 16).
52.I lang tid har kirkeklokker blitt brukt for Œ samle Guds folk til gudstjeneste(se 4.Mos 10, 10). De har v¾rt plassert i en egen klokkest¿pul eller i etklokketŒrn pŒ kirkehuset. Klokkene mŒ regnes blant kirkens musikkinstrumenter.
Dethar ogsŒ v¾rt gammel tradisjon Œ anlegge gravgŒrd i tilknytning til kirkehus.Slik fŒr legemene til d¿de menighetslemmer hvile der menigheten holder gudstjeneste.GravgŒrden skal minne om Jesu grav, og om hŒpet om oppstandelse fra de d¿de.Dette hŒp gis av Kristus gjennom kirken.
53.En kirke innvies eller vigsles ved gudstjeneste (se l.Tim 4, 5), normalt ledetav biskopen. NŒr reisingen av en kirke er godkjent vel kgl. res., og kirken ervigslet, gjelder bestemte lovregler om hvem som kan bruke
kirken,om hva den kan brukes til, og om kirkeeierens plikter m.h.t. vedlikehold m.v.
Tillegg
BI B E L B R U K I
Nedenforer det gitt en oversikt over ord og uttrykk, setninger og tanker i Bibelen somkan gjenfinnes i nattverdliturgien. Romertall foran en henvisning angir atvedkommende henvisning kun gjelder nŒr nattverdb¿nnen med samme nummer brukes.
2.Takkeb¿nn over gavene
a. Innledendevekselsang: Rut 2, 4.
b. Hellig,hellig: Jes 6, 3; Matt 21, 9.
c. fortsattTakkeb¿nn. I: Luk 24, 34; 2.Pet 1, 11; 2.Tess 1, 12; Ef 5, 2; Joh15, 13. II og IV: Matt 11, 25. II: Joh 3, 16; Rom 8, 2;l.Pet 2, 9. IV: Sal 145, 16. III: Sal 103, 17; Dan 6, 27; Joh 1,3; Sal 148, 13; l.Mos 12, 3; 2.Mos 14, 30; 15, 13; Rom 1, 2. III og IV:Gal 4, 4. III: Luk 4, 43; Fil 2, 8. IV: Luk 9, 22; Joh 6, 32f.41.
d. B¿nnom nden. III: Joh 14, 16f; l.Kor 6, 14; Ef 1, 12; Kol 1, 12; p 22,17.
e. Innstiftelsesordene:Matt 26, 26-28; Luk 22, 19-20; l.Kor 11, 23-25.
i. Offerb¿nn.III: Hebr 4, 15; Joh 17, 9; Rom 8, 34; p 17, 14.
j. Avsluttendelovprisning. III: Ef 1, 4f; 2.Kor 13, 13; l.Pet 4, 11; Hebr 13, 21.
3.Guds offergave deles ut
Herrensb¿nn: Matt 6, 9-13.
Bordb¿nn.I og II: l.Kor 10, 21; 11, 20; Joh
15,4; 13, 34.29.
DuGuds Lam: Joh 1, 29; Matt 20, 30.
Fredshilsen:Joh 14, 27; 20, 19