Hvem er da PNCC?

Hva har da lutherske kristne i Norge å hente i et "polsk" kirkesamfunn i USA? SKG's valg av nettopp denne kirke som inngår i "Utrechtunionen av 1889" mellom såkalte gammelkatolske kirker, skyldes ikke bare at PNCC også er i dialog med vår engelske søsterbevegelse "Forward in Faith". Det attraktive ved PNCC er først og fremst denne kirkes privilegerte ekumeniske status. Den romersk-katolske kirke anerkjenner PNCC's sakramentsforvalting som fullverdig, og de ortodokse kirkene har invitert PNCC til simpelthen å anta som overhode patriarken i Konstantinopel. Egenarten i dette kirkesamfunnets teologi og fromhetsliv blir undertiden beskrevet som en ortodoks kirke med vestlig ritus.

Lex orandi, lex credendi

Den avtale som er frem forhandlet mellom SKG og PNCC avspeiler dette forhold. Ut fra den ortodokse forståelse av at bønnen gir form til læren - og omvendt, begynner troserklæringen med å avklare det trinitariske gudsbildet som ligger til grunn den felles tilbedelse. Man møtes til gudstjeneste på basis av Den hellige skrift og Kirkens hellige overlevering. Som primært uttrykk for denne bibelsk begrunnede tro anføres så med navns nevnelse de almenkirkelige symboler: Den apostoliske trosbekjennelse, Den nikenske trosbekjennelse, Den athanasianske trosbekjennelse, men det vises også til de ekumeniske konsilene og kirkefedrene i Øst og Vest. Denne felleskristelige bønne- og læreoverlevering har da forkjørsrett i forhold til den teologiske refleksjon på 1500-tallet. Derfor fordres av dem som går inn i det nye kirkesamfunnet at vi i denne (vår tilbedelse) deler den udelte kirkes ortodokse og katolske tro, og at vi fastholder vår lutherske arv så langt som den omfatter og har formidlet denne tro.

Den lutherske arv

Men, vil kanskje noen innvende, er ikke dette da bare en omskriving for å forkaste lutherdommen? Svaret gir seg ved å etterspørre hva reformasjonen egentlig handlet om. Den augsburgske bekjennelse forklarer reformatorenes anliggende som et reformprogram utsprunget av ønsket om å føre alle kristne tilbake til "den alminnelige (katolske) kirke.., slik som vi kjenner den fra kirkefedrene". Bekjennelsesskriftet gjør på dette grunnlag gjeldende at den lutherske kritikk av romerkirken "ikke avviker fra den alminnelige (katolske) kirke noen trosartikkel, men bare gir opp noen få misbruk, som er nye, og som er blitt opptatt ved et mistak gjennom tidene mot kirkelovenes mening, .." (CA XXI:1) Slik oppsummeres reformasjonens anliggende, idet det understrekes "at det ikke er noe i den (lutherske lære) som avviker fra Skriften eller fra den alminnelige (katolske) kirke eller fra romerkirken, slik som vi kjenner den fra kirkefedrene". (CA XXI:1) Sagt på en annen måte: Reformasjonstidens lutherske kristne forstår seg selv som dem der holder i hevd den opprinnelige vesterlandske katolisisme. Anliggendet er å fastholde de gamle skikkene samtidig som man anklager pavenstolen for å ha innført nye, dvs. ikke-katolske påfunn. Den lutherske reformasjon fremstilles altså i Augustana som et slags reformprogram for å vende tilbake til det opprinnelige. Ønsket er å gjenfinne den opprinnelige kirkelige enhet slik at alle kristne igjen "kan bli forent og kan bli ført tilbake til den enkle sannhet og kristne enighet,.., for at vi, likesom vi lever og strider under den sammen Kristus, således også må kunne leve i enhet og samhold i Én kristen kirke." (CA's Fortale)

En konvergeringsprosess

I en situasjon hvor Den norske kirke åndelig sett er i ferd med å forvitre, gir avtalen med PNCC oss mulighet for å virkeliggjøre reformasjonens ekumeniske program i en ny sammenheng. Troserklæringen av 8 april 1999 fordrer ikke at vi oppgir vår lutherske arv bare fordi det er "luthersk". Alt luthersk som er forenlig med "den katolske kirke.., slik vi kjenner den fra kirkefedrene" - for å bruke Augustanas formulering - kan taes med i den nye sammenheng. Kanskje kan vi med et billede si at PNCC kirkerettslig byr oss et nytt hus å flytte inn i, men til denne boligen kan vi ta med oss de "lutherske" møblene! Modellen som er forhandlet frem, kan muligens best beskrives som en konvergerings- prosess og SKG-liturgien kan tjene som eksempel. Denne liturgien som er en utvidelse av høymesseordningen i 1920 Alterboken, er med visse endringer godkjent som messeliturgi i den nye kirken. Slik blir gjenkjennelsesfaktoren stor for dem med bakgrunn fra Den norske kirke.

En "norsk" kirke med norske kirkeskikker

På det praktisk-pastorale plan tilbys vi en lignende modell. PNCC's biskoper har hele tiden fremholdt at det nye kirkesamfunnet ikke kan være en kopi av dem eller amerikanske forhold. Av de offisielle referatene fra forhandlingene mellom PNCC og SKG i april fremgår at man på amerikansk side igjen og igjen understreket at man ikke hadde noen tanke om en slags "klone" av PNCC i Norge. Erkebiskop John Swantek begrunnet denne holdning i PNCC's selvforståelse. For det første finnes det, anførte erkebiskopen, ingen særegen "polsk" katolisisme å kopiere! Dernest understreket han konsekvensene av PNCC's østkirkelige kirkeforståelse: Den verdensvide kirke består av kirker i kommunion med hverandre gjennom biskoper som gjensidig anerkjenner hverandre. Hva de så for seg i Norge var derfor en norsk kirke med norske kirkeskikker, men i kommunion med dem. Erkebiskopen avsluttet drøftelsene med å si at han håpet "tre PNCC biskoper, når tiden var inne, kunne dra til Norge og gi fellesskapet sin egen biskop... Vår målsetning er at dere skal bli en autonom søsterkirke, ikke underlagt, men i full kommunion med oss. For øyeblikket trenger dere biskoppelig tilsyn." (Referat av samtalene mellom PNCC og SKG, Lancaster, april 1999, ss 4,7)

Veien videre: En nordisk løsning

Den løsning som tilbys oss er simpelthen at vi kan ta med oss "det beste" i den lutherske arv og finne et nytt åndelig hjem tuftet på den udelte kirkes tro og ordning. Til den kirke som slik opprettes - Den nordisk katolske kirke - kan så PNCC i kraft av deres ekumeniske anerkjennelse gi sakramental og kirkerettslig legitimitet. Det første skritt i så måte var at biskop Thaddeus Peplowski den 16. oktober i år krismerte og ordinerte den første gruppen. Den dag da den nye kirken måtte fremstå med den fornødne utbredelse og stabilitet, vil så PNCC's erkebiskop som siste trinn i prosessen gi oss vår egen biskop. La det også være sagt at løsningen, slik navnet på kirkesamfunnet tilsier, også tilbys medlemmene av de andre nordiske folkekirkene. Ulike samtaler pågår for tiden i så måte; en gammelkatolsk menighet i Sverige har allerede sagt de vil bli med, og en gruppe i Danmark har bedt oss om hjelp til AA stifte kirkesamfunnet der.

Roald Flemestad