De ti Guds bud

Katekismenotater for voksne

Av Odd Sverre Hove

Innholdsfortegnelse:

Innholdsfortegnelse: 2

Forord: 4

Kapittel1 Innledning til de ti bud: 5

Budenesom «minneseddel på pannen» 5

Katekismensteologi 5

Kapittel2 Det første bud: 7

Duskal ikke ha andre guder enn meg 7

Detførste budet 7

Detførste budets aktualitet 8

Frykteog elske Gud 8

Åmøte Faderen og Skaperen 9

Ikkeha andre guder 10

Gudsabsolutte intoleranse 11

Kapittel3: Budet som ble borte 13

Duskal ikke gjøre deg noe utskåret bilde 13

Billedforbudet 13

Billedforbudeti forkynnelsen 14

Kapittel4 En innskutt informasjon: 16

Straffog lønn i generasjoner 16

OmGuds nidkjærhet 16

Familiefedrenesspesielle ansvar 17

Syndigefedre og uskyldige barn 17

Kapittel5 Det annet bud: 19

Duskal ikke misbruke Herren din Guds navn 19

Misbruketav Herrens navn 19

Katekismensannet bud 20

Gudsnavns hellighet 20

Vranglærerneog det andre bud 21

Kapittel6 Det tredje bud 23

Komhviledagen i hu, så du holder den hellig 23

Hviledagsbudet 23

Hviledagfor Herren 24

Hvileog helg på helligdagen 24

Helligdagsbudetog slaveriet 25

Jesusog sabbaten 26

Sabbatog søndag 27

Å«ikke forakte prekenen» 28

BareGuds ord kan skape helg 28

Slurvepredikanteneog helligdagen 29

Kapittel7 Et pedagogisk innskudd: 31

Lovensførste og andre tavle 31

OmLovens to tavler 31

Lovtavleneog naturretten 31

Kapittel8 Det fjerde bud: 33

Duskal hedre din far og din mor 33

Hedremor og far 33

Foreldreembetetsherlighet 34

Detfjerde bud og naturretten 34

Landløfteti det fjerde bud 35

Foreldrebudetog hustavlene 36

Denstørste av alle gode gjerninger 37

Lydighetmot overordnede 38

Kapittel9 Det femte bud: 39

Duskal ikke slå i hjel 39

Åikke slå i hjel 39

Draper «antiskapelse» 40

Straffebønn-salmene 40

Mellompasifisme og militarisme 41

Fosterdrapetog det femte bud 42

Fosterdrapog nødvergedrap 43

Hjelpog støtte i legemlig nød 44

Åikke redde den dødsdømte 45

Denye døds- og livsspørsmålene 46

Personvernetog navnevernet 47

Livskallog embeter 47

Kapittel10 Det sjette bud: 49

Duskal ikke bryte ekteskapet 49

Ekteskapsbudet 49

Ekteskapsbudetfør og nå 49

Ekteskapog «samboerskap» 50

Fåde unge til å ønske å gifte seg 51

«Gleddeg i din ungdoms hustru» 52

Bibelensstrenge seksualmoral 53

Forbudetmot homoseksualitet 54

Kapittel11 Det syvende bud 56

Duskal ikke stjele 56

Vernetom vår nestes eiendom 56

Eiendomsrettenog menneskeverdet 57

Tyverierav mange slag 57

Tyveriforbudetog skatten 58

Tyveriforbudet,streik og lockout 59

Gudsfryktmed nøysomhet 60

Kapittel12 Det åttende bud 62

Duskal ikke lyve 62

Budetom løgn og sannhet 62

Sannhetsidealeti bud nr åtte 63

Bibelensbud mot løgn 63

Kraftigeord mot baktalelse 64

Mediesamfunnetsspesielle bud 65

Kriminal-og kjendisjournalistikk 66

Usannpolitisk reportasje 67

Om åta alt i beste mening 68

Kapittel13 Introduksjon til niende og tiende bud 69

Etteller to bud? 69

GjordeLuther oss en bjørnetjeneste? 69

Nash-fragmentetog det tiende bud 70

Kapittel14 Det niende og tiende bud 71

Duskal ikke begjære 71

Tonei til begjær i hjertet 71

Altsom mennesker kan begjære 72

Gudsvaktpost ved viljen vår 72

Dengode og den onde lyst 73

Etforbud mot listige knep 74

Fristelsenog begjæret 75

Dettiende budet og nyreligiøsiteten 76

Forord:

Dette stensilatet er førsteutkastet tilbind 1 av en tre- eller fire-binds voksenkatekisme som jeg fra tid til annenhar arbeidet med. Konkret inneholder stensilatet 75 artikler som har værtpublisert i en spalte i Dagen som heter «Katekismenotat». Disse artiklene erskrevet slik at de på ca 3.700 tegn hver dekker et emne som det er naturlig ådekke i en rimelig reflektert gjennomgåelse av katekismen for voksne.

Planen videre er å utvide bind 1 fra 75 til90 enkeltartikler. Derfor ber jeg gjerne de som mottar et prøveeksemplar avdette stensilatet om tips og forslag: Hvor underveis fins det emner ogspørsmålsstillinger som fortjener et tilleggsnotat eller to?

Med 90 artikler kan det første bindet avvoksenkatekismen leses dag for dag i løpet av et kvartal – for den somliker dét.

Samtidig sikter jeg meg inn mot dettomrommet som nå fins i den kirkelige forkynnelsen etter at katekismeprekenenble borte på norske prekestoler. Jeg spør meg selv om det er en sammenhengmellom dette forfallet og den voksende antinomismen i vår tid.

Jeg bekjenner straks at jeg når det gjelderinteresse for katekismens teologi står i en særlig gjeld til Marie Berg og Oddvar Johan Jensen. Førstnevnteba meg for mange år siden om å lage en tremåneders bibelnøkkel-serie over de tibud og deretter tilsvarende tremåneders-nøkler til resten av katekismen. Detfikk jeg den gangen aldri gjort noe med. Sistnevnte gav for noen få år siden utCredo-boken «Katekismens teologi». Det er en bok som jeg mener fortjener storoppmerksomhet. Personlig opplevde jeg boken som en mektig stimulans til å kastemeg over en variant av det prosjektet som jeg i sin tid aldri fikk levert MarieBerg.

Når det gjelder faglitteratur, har jeg lærtmye av Ivar P. Seierstads eksegetiske stensilat over Dekalogen og detilsvarende avsnittene i Exodus-kommentarene jeg ellers har i hyllen. Lutherskatekismer har jeg også arbeidet målbevisst med. Fra sted til sted har jegdessuten konsultert ulike faglige fremstillinger av kristen etikk, blant annetAksel Valen-Senstads. (Se litteraturliste som det er planen å føye tilbakerst.)

Frekhaug 1. januar 1998

Odd Sverre Hove

Kapittel 1 Innledning til de ti bud:

Budene som «minneseddel på pannen»

Katekismens teologi

(1) «Disse ordene som jeg byder deg i dag,skal du gjemme i hjertet ditt, innprente i barna dine ... binde som et tegn påhånden din, ha som en minneseddel på pannen din, og skrive på dørstolpenei huset ditt og på portene dine». Slik står deti 5 Mos 6:6-9. Med utgangspunkt i dette skriftordet er denkatekisme-tradisjonen som vi i vår tid især kjenner fra Luthers store og lillekatekismer, vokset frem.

Dette er en av de første observasjoneneførsteamanuensis dr. theol. Oddvar Johan Jensen gjør rede for i sin nye bok«Katekismens teologi». Oddvar Johan Jensen er lutherforsker av fag og lærer vedNorsk Lærerakademi i Bergen av yrke.

Jeg er for min del overbevist om at boken«Katekismens teologi» er en meget sentral og viktig bok. Alle som føler ansvarfor den kristne tros stand og stilling i Norges land og folk bør alvorligoverveie å skaffe seg den og studere den. For den er riktig nok liten av omfangog sidetall. Og den er meget lett å lese seg inn i. Men den tar oss inn i etemnefelt som utgjør selve kjerneinnholdet i kristentroen og som gir oss dealler edleste og kosteligste arvestykkene blant alt det Bibelen har åpenbartfor vårt kristenliv og til vår frelse og salighet.

En av de spennende tingene man kan lese iinnledningsdelen av Oddvar Jensens bok er historien om hvorfor Luther overhodetgav seg til å skrive katekismer. Det går tilbake til visse menighetsvisitaserhan hadde deltatt i i året 1527. Der oppdaget han at det blant vanlige folkfantes en fortvilet nød i form av mangelfull elementærkunnskap om troen. I 1528skrev han så Den store katekismen, samtidig som han holdt hele tre serier med «katekismeprekener»i Wittenberg. Og helt mot slutten av året 1528 gav han seg til å arbeide med detekstene som året etter kom ut i bokform under tittelen «Den lille katekismenfor vanlige prester og predikanter».

På side 14 bringer Jensen en av de mangeopplysningene som jeg ikke kjente skikkelig fra før. Det aller førsteopptrykket av Luthers Lille Katekisme kom ikke som småbok-utgave. Men den komsom plakat-trykk. Og grunnen til at Luther valgte plakat-formen var nettoppordet i 5 Mos 6:9: Vi skal «skrive Guds ord på dørstolpene i husene våre og påportene».

En annen av de mange spennende tingeneOddvar Jensen har å fortelle fra «lutherdommens katekisme-historie» er atLuther i utgangspunktet hadde til hensikt å få folk til å lære seg — ogforstå — tre kjerne-saker i kristentroen: budene, trosbekjennelsen ogFadervår. Sannsynligvis bør vi den dag i dag se på disse tre tingene som selve«minimumspensum» for alle som hører troen til.

Med inspirasjon fra Oddvar Johan Jensensbok tillater jeg meg derfor å innby leserne av denne spalten til å slå følgemed meg inn i et lite studium av katekismens teologi. Tar Du imot innbydelsen,rår jeg deg til å sikre deg et lite hjelpe-bibliotek:

Som et minstekrav bør Du ha selvekatekismens tekst. Harald Kaasa Hammer har gitt ut Lille Katekisme på beggemålføre på Credo Forlag. Den utgaven er så tynn og liten at den passer somstøpt inn på innsiden av permen i nesten alle bibler. Og den har dessutenkatekismeteksten oppsatt på sidene på en slik måte at det er lett å fornemme denopprinnelige «plakat-formen».

Luthers store katekisme fins også på norsk.Carl Fr. Wisløff oversatte både den store og den lille i 1979 og gav dem ut iett bind på Luther forlag. Jeg håper den ennå fins i handelen. I alle fall finsden i «Konkordieboken» som kom på Lunde forlag i 1985.

Meget nyttig er også «Vedkjenningsskrifteneåt Den norske kyrkja», som Jensens NLA-kollega, Arve Brunvoll, gav ut på Lundeforlag i 1970. Også den fins på begge målføre.

For å vri på et Luthersitat: den somkjenner katekismens teologi, er en rett doktor i teologien.

Kapittel 2 Det første bud:

Du skal ikke ha andre guder enn meg

Det første budet

(2) «Du skal ikke ha andre guder enn meg».Slik lyder det første budet i Luthers Lille Katekisme. Og i forklaringen tilbudet står det: «Vi skal over alle ting frykte og elske Gud og sette all vårlit til ham».

I de ti buds bibelske originaltekst er detførste budet ledsaget av et vers der Herren presenterer seg som den som nettopphar frelst hele Israel ut fra fangenskapet i Egypt. Der er ordlyden slik: «Jeger Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. Du skalikke ha andre guder foruten meg» (2 Mos 20:2-3).

Ordlyden viser at det første budet er etoverordentlig viktig bud. Luther kaller det i Store Katekisme «hovedbudet» og«det viktigste budet». Og Oddvar Johan Jensen siterer (i den fremragende lilleboken som han nylig har gitt ut om «Katekismens teologi») Luther på enuttalelse som sier at «Hvis hjertet står seg godt med Gud, slik at dette budetblir holdt, da følger alle de andre budene av seg selv».

Oddvar Jensen minner videre om atforklaringen til alle de ti budene begynner med ordene «Vi skal frykte og elskeGud ...». I virkeligheten er den innledningen en repetisjon av det førstebudet. Og det betyr dermed også at alle de andre budenes oppfyllelse ivirkeligheten ligger gjemt allerede i det første budet.

Brodden i det første budet retter seg motall avgudsdyrkelse. Denne brodden avspeiler samtidig Guds nidkjæreeksklusivitet: Han tåler ingen annen gud ved sin side. Han gjør krav på helemenneskehjertet. Han vil at vi skal sette ALL vår lit til ham.

Det er denne total-tilliten forklaringentil det første budet fremholder. Og utvilsomt er det dessuten dennetotal-tilliten innledningsverset i 2 Mos 20:2 også innbyr oss til. For det atGud i innledningen til det første budet presenterer seg som vår frelser,representerer samtidig et kall til hjertet vårt og en appell tiltros-erfaringen vår. «Du som harerfart at Gud frelser deg, du må lære av denne erfaringen at du må sette alldin lit til Herren.»

Brodden mot avgudsdyrkelsen går som er rødtråd gjennom hele Bibelen. Allerede beretningen om Aron og gullkalven (2 Mos32) illustrerer behovet for et bud som forbyr avgudsdyrkelse. Dessuten vitnerhele Det gamle testamentet om hvordan hele Israels omverden, inkludertkanaaner-folket som bodde i Det lovede landet før Israelsfolkets landnåm,nærmest var overfylt av hedenskap og tilbedelse av fremmede guder.

Profeten Elia kjempet mot Ba'al-gudene påKarmel så det sto om livet. Dronning Jesabel brukte sin status i kongehuset tilå infiltrere Israel med sitt hjemlands gudsdyrkelse. De store skriftprofetenehåner naiviteten til håndverkerne som først snekrer seg et gudebilde i tre forderetter å falle på kne og tilbe det gudebildet som de selv nettopp har snekretseg. På Herrens vegne utforder de også disse døde og maktesløse avgudene til ådemonstrere sin makt — endog i rettsdueller. På den andre siden må bådeJeremia og Esekiel konstatere at hedenskapet i årene før Jerusalems fall bådefyller Herrens tempel og dessuten preger folkemiljøene blant både småfolk og desom var høyt på strå.

Men også i Det nye testamentet møter vi enomverden der folk tilber avguder. Både Apostelgjerningene og de paulinskebrevene avspeiler små kristne menigheter midt i hedensk-dominerte storbyer. MenPaulus ble opprørt i sin ånd da han møtte disse avgudene under et besøk i Athen(Apgj 17). Det er et vitnebyrd om hvordan det første budet bør pregetankegangen vår. For det er og blir opprørende å vanære den eneste sanne Gudved å tilbe andre enn ham.

Hele Bibelen er altså full av vitnesbyrd omdet første budets aktualitet. Denne aktualiteten er like stor den dag i dag.

Det første budets aktualitet

(3) «Du skal ikke ha andre guder enn meg»sier Herren i det første av de ti bud. «I våre dager betyr det at vi ikke mågjøre pengene til avgud. Eller fotballen. Eller popidolene. Ellerstereoanlegget». Slik omtrent brukte jeg å aktualisere dette budet i de årenejeg var konfirmantprest. Men nå er jeg begynt å tenke at den aktualiseringenvar i magreste laget. For nå har Det første budet fått en ny — og langtmer klassisk — aktualitet som ikke mange av oss kunne drømme om for bareti år siden.

Bak etterkrigsåreneskonfirmant-aktualisering av det første bud lå det naturligvis riktigeobservasjoner. Vi levde i tider da folk i vårt eget land i alt vesentlig ikketrodde på klassiske avguder.

I Det gamle testamentet leste vi nok omBa'al og Astarte. I Det nye testamentet sto Herrens apostel blant annet overforefesernes Diana. Og i Store katekisme minner Luther om at både Jupiter,Herkules, Merkur og Venus er avguder. Men, la han til, avgudsdyrkelse er det også om mantilber katolikkenes helgener, så som St Apollonia, St Laurentius og StSebastian.

Både avgudsdyrkelse og helgendyrkelse haraltså lenge virket så aldeles uaktuelt i etterkrigstidens Norge. Avkristningengjorde folk til praktiske ateister. Og vi sa derfor med Dietrich Bonhoeffer atvi levde i en religionsløs tid. For vi fikk oss ikke til å tro at folk i destore oppfinnelsenes tidsalder ville dyrke avguder i klassisk forstand.

Derfor sa vi til konfirmantene våre at detførste budet var noe vi først og fremst brøt hvis vi satte vår lit til Mammonog alle velferdsgodene hans. Ikke minst advarte vi mot mange sider vedtenåringskulturen. Og vi hadde fullt medhold i det, både i Bibelen selv og iStore katekisme.

Men de siste ti årene er likevel NewAge-bølgen kommet skyllende inn over oss. De siste ti årene er det regelrettskjedd et religionsskifte, stort sett uten at kirkens folk har oppdaget det. Enkjent dansk religionsforsker skrev i fjor en ramsalt artikkel om dét i et norskpresteblad.

Denne nye religionen har ikke noe navn.«New Age» er egentlig bare et av strømningens slagord. Men den er av klassiskøst-asiatisk grunnpreg. Den har mange av hinduismens kjennetegn — i«vestliggjort» form. Og den har fått hele folkereligiøsiteten og det meste avkultureliten til å tro på guder og vetter og usynlige hjelpere i et omfang somburde ha fått rasjonalister og dagbladister til å rystes i avsky. (Bortsett fraat gikten nå for tiden hindrer dem i begå den slags brå bevegelser).

For få år siden ville man kalt dette«primitiv» religiøsitet. Men nå har man forfremmet det til «animisme». Og underOL på Lillehammer i fjor var det ingen som skammet seg over å omgi helekjempe-arrangementet med religiøsitet av presis dette «nye» slaget. Menstenåringsjentene allerede i mange år nå har lest seg inn i et ny-befolketunivers der Margit Sandemos gude-figurer tar opp all plassen utenfor detsynlige.

Det er bare det at dette er rent hedenskap.Dette er vaskekte og helt ut klassiske brudd på Det første budet.

Derfor må både predikanter ogkonfirmantprester nå aktualisere Det første bud på en helt annen måte enn vihar gjort de siste to-tre generasjonene. For nå lever vi igjen i tider danaboen setter sin lit til avguder, mens innvandrerfamilien over gaten harhusalter for Østens gudinner i stuen sin.

Vi lever i sannhet ikke lenger i noenreligionsløs tid. En hærskare avgud-ånder fløy nylig over vestens avkristnedeland og fant nyfeide, nyvaskede og tomme hus. Så for de hjem igjen til India oghentet med seg store åndeskarer av samme slag. Og nå sitter de rundt i husenevåre og venter på at vi alle skal tilbe dem — eller i det minste settevår lit til at de vil hjelpe oss ut av alle slags knipetak.

Men, sier Abrahams og Isaks og Jakobs Gud,han som er den eneste sanne Gud. «Du skal ikke ha andre guder enn meg!» Detbetyr at vi skal forsake alle avgudene, frykte og elske Gud alene og sette allvår lit til ham.

Frykte og elske Gud

(4) Luther begynner forklaringen til allede ti budene med uttrykket «Vi skal frykte og elske Gud». Men som Oddvar Jensenpeker på (i boken «Katekismens teologi») er dette uttrykket egentlig uttrykkfor innholdet i det første av de ti budene. Samtidig er det noe visstparadoksalt ved dette uttrykket. For frykt er en ganske annen holdning imenneskehjertet enn kjærlighet. Budet krever imidlertid begge deler. Derfor erdenne sammenstillingen uttrykk for en dyp og viktig hemmelighet — som igrunnen gjennomsyrer hele katekismen.

Frykt for Gud er en holdning vi lærer åkjenne når vi møter Gud som vår lovgiver og dommer. Det møtet skjer nemligalltid i en rettssal. Og vår egen plass er i selve tiltaleboksen. Den somsitter i rettssalens tiltaleboks, vet nok hva frykt er. Og den som er blittoppmerksom på at det ikke fins et eneste menneske som ikke skal møte Gud— i en situasjon der Gud sitter på lovgiverens og dommerens plass mens visitter i tiltaleboksen, — han skulle også ha gode forutsetninger for åbegripe meningen med uttrykket «Gudsfrykt».

For det er jo ikke til å komme fra at vi ertilflekket av både synd og skyld idet vi møter Gud på denne måten. Frykten forGud holder derfor alltid en livsviktig preken til oss om at vi ikke fortjenernoe annet en en knusende fortapelsesdom fra Guds trone.

Kjærligheten til Gud er derimot en holdningsom kan springe ut av mange kilder. Men felles for alle disse kildene er at detdreier seg om et møte med Gud som alle gode gavers giver.

Vi møter Gud på denne måten hvert sekund avvårt liv her i skaperverket. Vi møter i virkeligheten Gud sslik ved hverteneste måltid vi spiser, ved hver lønningspose vi åpner, hver gang vi åpnergatedøra til heimen vår og i hver minste detalj i relasjonene våre tilforeldre, ektefelle og barn. Og så videre. I en sum: Dette er skaperverketsvitnesbyrd til oss om at Gud er vår Skaper og vår gode Far.

Oddvar Jensen peker i sin bok med adskilligettertrykk på hvor viktig sammenhengen er mellom Det første budet og Den førstetrosartikkelen. Forholdet mellom dem er som forholdet mellom et krav og et svarpå kravet.

I det første budet krever Gud vårGudsfrykt, samt vår kjærlighet til Gud, vår tillit til Gud og vår tro på Gud.Budet er derfor i «du-form». Det er Gud som taler til oss. I den førstetrosartikkelen svarer vi med å bekjenne vår Gudsfrykt, vår kjærlighet til Gud,vår tillit til Gud og vår tro på Gud. Trosartikkelen med forklaring er i«jeg-form».

Men en tilsvarende sammenheng fins detogså, påpeker Oddvar Jensen, mellom Det første budet og de andre totrosartiklene. Blant annet er det et sentralt poeng at Gud ikke bare er allegode skapelses-gavers giver. Men i Jesus Kristus er han også giveren av selvefrelsens gave.

Og ikke noen gave fra Gud er bedre egnettil å vekke skyldbetyngede syndere, som frykter Guds anklage og dom, enn Kristinådige tilsigelse til oss av alle våre synders nådige forlatelse. For da stigernemlig Kristus selv inn i rettssalen der vi møter Gud. Og med Guds egenmyndighet og fullmakt proklamerer Han oss for frikjent, trass i vår faktiskeskyld.

Det må en slik ufattelig nådig gave fra dentreenige Guds kjærlighetsfylte hjerte til for å få en synder som bare må frykteGud, til også å elske Gud. Kristi uendelige kjærlighet til oss vekker vårkjærlighet til Gud som et gjensvar.

Det er hemmligheten i uttrykket «frykte ogelske Gud».

Å møte Faderen og Skaperen

(5) I boken «Katekismens teologi» leggerdr. theol. Oddvar Johan Jensen betydelig vekt på den saklige sammenhengenmellom det første budet og den første trosartikkelen. På den måten finner hanfrem til et viktig helhetsperspektiv på katekismen, et perspektiv som siden gårigjen også i andre og tredje trosartikkel, og som dertil setter sitt sterkepreg også på katekismens behandling av Fadervår. Enda så enkel Luthers lillekatemisme i virkeligheten er, er det altså et betydningsfullt poeng i Jensenslærde bok å hjelpe oss til å få øye på tankelinjer som gjør helhetsbildet endaenklere.

Sammenhengen mellom Det første budet og deto første trosartiklene har vi pekt på tidligere i denne lille artikkelserien.I en sum går den ut på at det første bud byr oss å frykte og elske Gud overalle ting og stole fullt og fast på ham. Budet har dermed «du»-form, oginneholder et krav: «Du skal..».

Første trosartikkel kommer deretter som etsvar på kravet og på «du»-formen. Derfor har første trosartikkel «jeg»-form ogbegynner som en trosbekjennelse: «Jeg tror...». Den første trosartikkelenfokuserer deretter på Gud som Skaper og som Far.

Båndet mellom første og annen trosartikkelfinner Jensen i katekismens ord om hvordan Kristi frelsesverk har til hensikt ågjenopprette menneskets ødelagte forhold til Faderen og Skaperen. Og tredjetrosartikkel får frem den samme indre sammenhengen i katekismen ved blant annetå fortelle oss hvordan Ånden har til oppgave å skape den troen i hjertet somtrosbekjennelsen avlegger sin bekjennelse om: «Jeg tror...».

På denne bakgrunnen blir det meget viktigogså å merke seg hvordan det finnes et tilsvarende bånd av dyp indre sammenhengmellom det første budet og Fadervår. Dette finner man ikke minst i ordlyden ogforklaringene til de første bønnene.

For i Fadervår ber vi i grunnen bønner somGud allerede for lengst er i arbeid med å bønnhøre. Når vi likevel ber slikebønner, er grunnen den at vi ber om at Gud må la sin oppfyllelse av bønnene blioss som ber, til del.

«Guds navn er nok hellig i seg selv», heterdet i forklaringen til første bønn. «Men vi ber i denne bønnen at det må blihellig også her hos oss». På lignende vis er det i forklaringene til de treneste bønnene, også: «Guds rike kommer nok av seg selv uten vår bønn, men viber i denne bønnen at det også må skje hos oss». «Guds gode og nådige viljeskjer vel uten vår bønn, men vi ber i denne bønnen at den må skje hos oss».«Gud gir vel daglig brød til og med til onde mennesker, også uten vår bønn, menvi ber i denne bønnen at han må la oss fatte at det er en gave fra ham, og taimot det daglige brødet med takk».

Fadervårs egentlige innhold er derfor enbønn om at vi selv må få møte den Gud som det første budet byr oss å ha som våreneste Gud, den treenige Gud som er Fader, Sønn og Hellig Ånd. Slik gir detførste budet oss et samleperspektiv som også omfatter den tredje hovedparten ikatekismen: bønnen Fadervår. (Som tidligere nevnt var det opprinnelig Luthersintensjon at katekismen skulle inneholde tre hovedparter: budene,trosbekjennelsen og Fadervår).

Dette samleperspektivet — vårt egetmøte med det første budets treenige Gud i bud, bekjennelse og bønn — erdet samtidig som gjør katekismen til en bok som rommer en dyp og tankerik indresammenheng.

Katekismen er et forbløffende mesterverk aven bok. Den er knøttliten som en liten brosjyre. Men den rommer skatter såstore og innholdsrike at man kunne trenge å skrive tykke lærebøker i troslære,om man skulle utlegge alt sammen ihele sin bibelske fylde.

Ikke ha andre guder

(6) «Du skal ikke ha andre guder enn meg»,sier den treenige Gud i det første budet. «Det vil si: Du skal holde megalene for Gud», skriver Luther i Store Kastekismes forklaring til dette budet.Men så spør Luther: Hva vil det si å ha en Gud? Og på det spørsmålet lydersvaret: «En Gud er det en venter seg alt godt av, og som en tar sin tilflukttil i all slags nød». «Som jeg så ofte har sagt: det er bare hjertets tillit ogtro som gjør både Gud og avgud».

Store katekisme innleder på denne måtenforklaringen til det første budet med å understreke meningen med budet: «..detkrever hjertets rette tro og tillit som er rettet mot den sanne, eneste Gud oghenger fast ved ham alene. Det betyr ganske enkelt: Se til at du lar meg alenevære din Gud og søk ingen annen. Mangler du noe, skal du vente det fra meg ogsøke det hos meg. .. La bare ikke hjertet ditt henge ved noen annen eller hvilehos noen annen».

En viktig del av Store Katekismesforklaring til det første budet består av advarende eksempler påavgudsdyrkelse.

For det første minner Luther om Skriftensadvarsler mot avguden Mammon: «Det er nok av dem som tror at de har Gud med segog har alt i orden når de har gods og gull. .. Et sånt menneske har også engud, og han heter Mammon, det vil si gods og gull som han lar sitt hjerte stolepå.» Mammon er den mestealminnelige avguden her på jorden, sier Luther, samtidig som han minner om atdet går an å dyrke Mammon både for den som selv har gods og gull og for den somselv ikke har, men som strekker seg så inderlig etter rikdommer at de likevelkleber seg til ens hjerte.

For det andre minner Luther om en annenutbredt avgud: å stole på at en har stor lærdom, klokskap, makt, popularitet,innflytelsesrike forbindelser og posisjoner. Dette er også en gud, men ikke densanne Gud, fremholder Store Katekisme.

For det tredje advarer Luther motpavedømmets avguds-dyrkelse: helgenbønnene. «Om noen hadde vondt i en tann, såfastet han til ære for St. Apollonia. Var han redd for brann, så gjorde han St.Laurentius til hjelper i nøden. Var han redd for pesten, så gjorde han et løftetil St. Sebastian eller St. Rochius. Den slags avskyeligheter var det nok av.Enhver valgte sin helgen, som han tilba og anropte om hjelp i nøden».

For det fjerde minner Store katekisme om deklassiske hedenske religionenes berømte avguder: Jupitter, Herkules, Merkur,Venus, Diana — og så videre. Hedningene «gjør sine egne oppdiktede fantasierog drømmer til avguder».

For det femte advarer Luther mot «en annenfalsk gudstjeneste, den verste avgudsdyrkelse som vi har drevet med til dennedag»: å søke hjelp, trøst og salighet i egne gjerninger. Denne avgudsdyrkelsener «så frekk at den vil tvinge Gud til å gi oss himmelen». «Som om Gud skullestå til tjeneste for oss og være vår skyldner, mens vi var hans lensherre! Hvaannet er dette enn å gjøre Gud til en avgud, ja til et latterlig avgudsbilde— og gjøre seg selv til en gud?» («Men det som vi her har sagt, liggervel noe for høyt for skolebarn», føyer Luther til på dette punktet).

I motsetning til disse typeneavgudsdyrkelse sier det første budet til oss — «kort og godt: Gud aleneer den som gir oss alt godt og frir oss fra all ulykke».

«La oss da lære det første budet godt, såvi skjønner at Gud ikke vil finne seg i at vi drister oss til å stole på noenannen enn ham, og at han ikke krever noe høyere av oss enn at hjertet vårt skalvente alt godt fra ham».

Guds absolutte intoleranse

(7) Katekismetradisjoneni kirken har hentet de ti bud fra «tibudsloven» i Bibelen. Og tibudsloven(eller «dekalogen») står først og fremst i 2 Mos 20:1-17. Der finner vi densammen med beretningen om hvordan Moses kom tilbake til Horeb-fjellet etter åha ført Israel ut av Egypt. Dessuten finner vi tibudsloven også i 5 Mos 5:6-21,hvor den står nokså ordrett likt, men i en litt mer tilbakeskuendetekstsammenheng. Og siden møter vi tibudslovens innhold igjen og igjen utover iBibelen, dels i form at henspillinger og sitater og dels i knappebud-oppramsinger. Det kan ikke være noen som helst tvil om at beggetestamentene regner tibudsloven som forpliktende.

2 Mos 20:1begynner med å fortelle at at Gud talte «alle disse ord». Uttrykket «Herrensord» er i gammeltestamentlig hebraisk språkbruk et standarduttrykk for såkalte«apodiktiske rettssetninger», det vil si setninger der Herren gir sinepaktskrav og bud i helt absolutt form. Slike setninger kunngjør Guds ubetingedevilje. Og de befaler med full majestetisk myndighet.

En god del avrettssetningene i Moseloven har en annen stil-form. Den kalles ofte«misjpatim-stil». Slike bud er gjerne mer omtendelige i formen og kan oppgibåde hovedtilfeller og undertilfeller for det som er forbudt og tillatt. Menslik er det ikke når tibudslovens «debarim-stil» er i bruk. Da er ordeneubetingede og absolutte.

2 Mos 20:2fortsetter med å presentere Gud for Israel: «Jeg er Herren din Gud, som førtedeg ut av landet Egypt, ut av trællehuset». Her minner Gud om at han er folketsfrelser. For bergingen fra Egypt er i GT selve den sentralefrelsesbegivenheten. Her presenterer også Herren seg med det gudsnavnet, JHVH,som han åpenbarte for Moses forrige gang Moses var på det samme fjellet, se 2Mos 3:14f. Vanligvis gjengir vi etter jødisk skikk dette gudsnavnet med ordet«Herren». Dessuten peker Gud i dette presentasjonsverset ut et «du». Det eråpenbart både kollektivt og individuelt ment. Gud taler kollektivt til heleIsrael, men samtidig også individuelt til den enkelte israelitt. Endeligpresenterer Gud seg som «din Gud». Gud sier «Jeg er din..» før han fortsettermed å si «du skal..». Gud hengir seg til oss før han gir oss bud som kreverhengivenhet av oss.

Selve det førstebudet, 2 Mos 20:3, kan vi (med en nesten litt for bokstavelig gjengivelse)oversette slik: «Ikke skal det være/eksistere for deg andre guder istedenfor/imotsetning til mitt ansikt/meg».

Bydeformen påhebraisk er som nevnt helt absolutt. Hele setningen begynner med nektingsordet«ikke». Noen skarpere bydeform kjenner det hebraiske språket ikke.

På norsk er detnaturlig å gjengi begrepet «være for deg» med «ha». Hebraisk mangler nemlig ordsom betyr «ha» eller «eie». Men det fins grammatiske nyanser i dette hebraiskeuttrykket som poengterer totaleksistens: Det skal «ikke eksistere» andre guder fordeg.

«Andre guder»kan strengt tatt også oversettes med entall, «en annen gud». Men steder som 5Mos 11:16, 17:3 og 29:25a viser at meningen med budet utvilsomt må være å forby«andre guder» i flertall.

Sluttleddet ibudet, uttrykket «imot mitt ansikt», diskuteres mye blant fagfolkene.Preposisjonen «AL» kan bety «foran», «mot», «i tillegg til», «i stedenfor» og«i motsetning til». Leksikon-utgiveren L. Köhler er meget bestemt og sier «imotsetning til», mens et annet leksikon, Gesenius-Buhl, oversetter «istedenfor». Min lærer, Ivar P. Seierstad, var til å begynne med overbevist avKöhlers argumenter. Siden ble han kjent med visse fønikiske språkparalleller ogvendte tilbake til Gesenius-Buhls syn. Uttrykket «mitt ansikt» brukes i 2 Sam17:11 nærmest synonymt med det personlige pronomenet. Følger vi Köhler, sierbudet: Du skal ikke ha andre guder «som provoserer meg like opp i ansiktet».Følger vi Seierstad (samt LXX og Vulg!) sier budet: Du skal ikke ha andre guder«i stedenfor meg».

I alle fall erkjernen i budet Guds absolutte intoleranse. Gud tåler ikke konkurrenter.

Kapittel 3: Budet som ble borte

Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde

Billedforbudet

(8) Den som sammenligner de ti bud ikatekismen med de ti bud i Tibudsloven i 2 Mos 20:1-17, vil oppdage enbemerkelsesverdig forskjell. Som bud nummer to inneholder Tibudsloven etbilledforbud. Men det har Luther utelatt i Lille Katekisme. Uansett hva manellers tenker om Luthers avgjørelse, bør kristne mennesker i alle fall væreoppmerksom på at billedforbudet fins.

Billedforbudet lyder ifølge 2 Mos 20:4-5aslik: «Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av detsom er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som eri vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem. ...».

Dette budet er som alle de andre budeneformet som en apodiktisk rettssetning i såkalt debarim-stil: «du skal ikke..».På hebraisk begynner setningen med en nektelse og fortsetter med er verb iimperativ. Det er den strengeste bydeformen hebraisk språk kjenner. Budettiltaler oss dessuten i «du»-form. Vi tiltales både som individer og somfolkekollektiv. Og det vi på denne måten får bud om, er Guds absolutte ogkompromissløse vilje.

Budet forbyr oss å lage «utskåret bilde» (v4a). Det hebraiske ordet «FÆSÆL» henger sammen med et verb som betyr «hogge uti stein» eller «skjære ut i tre». Etter hvert betegnet det også «støptebilder», for eksempel i sølv eller gull.

I fortsettelsen (v 4b) utdypes forbudet. Viskal heller ikke lage oss «noen avbildning». At ordet «THEMONAH» her må bety«avbildning», er leksikon-utgiverne Gesenius og Köhler enige om, ikke minstfordi de andre betydningene dette ordet kan ha, ikke passer på dette stedet.Men grammatikken på dette stedet er likevel vanskelig.

Det vi ikke skal lage oss noen avbildningav, er: «det som er oppe på himmelen» (dvs avgudsbilder av stjerner eller avfugler), «det som er nede på jorden» (dvs avgudsbilder av mennesker og dyr) og«det som er i vannet under jorden» (dvs gudebilder i skikkelse av fisker ogsjødyr).

Budet utdypes ytterligere i v 5a.Billedbudet forbyr ikke bare selve fabrikasjonen av avgudsstatuene/avbildningene av stjerner, fugler, mennesker, dyr og fisker. Men det forbyrfremfor alt tilbedelse og dyrkelse av dem — som avguder. Vi skal «ikkekaste oss ned for dem og ikke tjene dem». Det siste av disse to verbene, «AVAD»(= «tjene»), kan oppfattes i verbalformen «håfal». I så fall betyr budet «duskal ikke gjøre deg til tjener for dem» eller «du skal ikke la deg lede ellertvinge til å tjene dem».

Billedforbudet er derfor alt i alt et megetomfattende forbud mot avgudsdyrkelse. Menneskene skal ikke fabrikereavgudsbilder. De skal ikke avbilde noen del av skaperverket for å bruke avbildningentil avgudsbilde. De skal ikke kaste seg ned for slike utskårne bilder ogavbildninger. Og de skal hverken tjene eller la seg tvinge til å tjene dem.

Billedbudet forbyr ikke kunstnere å lagebilledkunst. GT har mange eksempler på både utskjæringskunst, uthogningskunstog støpt kunst. Kobberslangen som Moses laget, ble for eksempel først enkrenkelse av billedbudet på Hiskias tid — da noen var begynt å tilbe densom en guddom (2 Kong 18:4).

Hvorfor har så Luther utelattbilledforbudet i Lille Katekisme? Visstnok av to grunner: Dels fordi det varblitt vanlig i middelalderens katolske katekismetradisjon. Og dels fordi han sådet slik at billedforbudet i virkeligheten var dekket av det første bud. Detsiste er det beste av de to argumentene.

Calvinistiske og presbyterianskekirkesamfunn har forlatt Luther på dette punktet. De holder seg i katekismenesine til Tibudsloven. Det betyr at en del amerikanske kristne numererer budeneannerledes enn vi gjør. Billedbudet blir bud nummer to. Deretter skifter de følgendebudene nummer, helt til vi kommer til bud nummer ni og ti — somnaturligvis i virkeligheten er bare ett bud.

Det ville ikke ha skadet om vi — i entid preget av nytt hedenskap — hadde tatt opp til diskusjon spørsmålet omdet virkelig var noen god tjeneste Luther gjorde oss da han utelot billedbudetfra Lille Katekisme.

Billedforbudet i forkynnelsen

(9) En amerikansk pastor fra enpresbyteriansk (= kalvinistisk) kirke var en gang på besøk hos en norskluthersk kollega. Den amerikanske gjesten la merke til at verten hans varflittig og arbeidet både søndag og hverdag. Derfor spurte han: «Don't you keepthe fourth commandment?», «Holder du ikke det fjerde bud?». Den norske prestenmåtte tenke seg om noen øyeblikk før det gikk opp for ham at «det fjerde bud»etter gjestens tellemåte ikke var budet om å hedre far og mor, men budet om åholde hviledagen hellig.

Forklaringen på denne forskjellen er altså— som nevnt forrige mandag — billedforbudet i 2 Mos 20:4-5a.

Tibudsloven i 2 Mos 20:1-17 inneholderaltså som bud nummer to et forbud mot fabrikasjon av gudebilder som menneskerbruker til avgudsdyrkelse. Både fabrikasjonen av avgudsbildene og tilbedelsenav dem er forbudt.

Luther holdt seg til en middelalderligkatolsk katemisme-tradisjon da han hoppet over dette budet i Lille Katekisme.For å beholde titallet, numererte han så om hele budrekken og delte det tiendebud i to, slik at det utgjorde både bud nummer ni og ti.

Calvin holdt seg derimot til Tibudslovensordlyd slik vi har den i 2 Mos 20 og 5 Mos 5.

Nå mente ikke Luther å være ulydig motBibelen. Tvert imot lå det ham sterkt på hjertet at billedforbudets mening ogbetydning måtte forkynnes flittig. Men Luther var innstilt på å gjørereformasjonens brudd med de katolske kirkeskikkene så små som mulig. Derfor varhan i slike spørsmål maksimalt konservativ. Altfor konservativ, mente de andrereformatorene — og enda mer den radikalprotestantiske reformasjonen.

Luther forsto billedforbudet som et forbudmot å la den eneste sanne Gud bli fordunklet ved at vi lager oss selvlagedebilder av ham. Det gjør vi når vi fabrikerer og tilber fysiske bilder ogstatuer. Men vi gjør det også når vi danner oss selvlagede tankebilder av Gud.

Derfor er utvilomt den nye moten med åtiltale Gud som «både mor og far» et klart eksempel på noe Luther ville hakarakterisert som et brudd på billedforbudet.

Det er altså viktig å være klar over atogså Luther så på billedforbudet som et forpliktende Guds bud. Han villeavgjort ha det forkynt. Det er derfor ikke «uluthersk» å holde fast ved dettebudets læreinnhold. For min del har jeg lært konfirmantene mine budene etterLuthers lille katekisme. Men jeg har også passet på å fortelle dem at detdertil fins et forbud mot dyrking av avgudsbilder.

Ved siden av at Luther ville værekonservativ vis-a-vis den middelalderlige katekismetradisjonen, så han det ogsåslik at billedforbudets saklige mening egentlig var ivaretatt gjennom detførste budet. For det forbyr jo i virkeligheten all avgudsdyrkelse, inkludertbilleddyrkelse.

Dessuten pekte han på at Tibudslovens«tredje bud» (= katekismens «andre bud») inneholder en erstatning forgudebildene, nemlig et åpenbart Gudsnavn. Ved at Gud har åpenbart navnet sittfor oss, JHVH eller Herren, har han gitt oss en gave som det er mye bedre foross å ære og tilbe enn selvlagede avbildninger av Gud, nemlig Guds eget helligenavn, det navnet som Gud ifølge Fil 2:9 også har gitt til Jesus.

Til sammen mente derfor Luther atkatemismens to første bud dekker inn hele innholdet også i billedbudet.

Men — for å ta poenget frem nok engang: — også dét må jo da bety at billedbudets saklige læreinnhold ivirkeligheten er forpliktende lære også etter luthersk tankegang.

Det som derfor er det egentlig ulutherske,er det uføret vi nå i vår tid er havnet i — som består i at folk flestoverhodet ikke aner at det fins noe billedforbud. Og som dessuten innebærer atselv vi prester må glippe et par ganger med øynene når vi samtaler medrepresentanter for konfesjoner der man regner billedbudets eksistens som en renselvfølge.

Kapittel 4 En innskutt informasjon:

Straff og lønn i generasjoner

Om Guds nidkjærhet

(10) Mellom det andre og det tredje budet iTibudsloven (2 Mos 20) står det en domstrusel og et frelsesløfte. Domstruselenforteller at Gud er en nidkjær Gud og at han straffer fedres synder på barna itre-fire generasjoner «ved Guds-hat». Frelsesløftet lover miskunn i tusengenerasjoner når fedrene (og familiene deres) elsker Gud og holder budene hans.Dette skriftavsnittet legger altså et eget alvor inn over alle familiefedrene.Vi har et særlig ansvar for Gudsfrykten i familien vår! Katekismen taler i høygrad til oss fedre.

Det aktuelle avsnittet lyder slik: «.. Forjeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger påbarn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som viser miskunn itusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud» (2 Mos 20:5b-6). Det erlærerikt å se nøye på detaljene i dette skriftordet.

For det første viser begynnelsesordet,«for», at det dreier seg om en begrunnelse. Ordet følger umiddelbart etterTibudslovens forbud mot avgudsbilder (2 Mos 20:4-5a). Man kunne naturligvistenke seg at det da er billedforbudet som her begrunnes. Men ser vi påinnholdet i utsagnet som helhet, ser vi at det handler om familiefedre ogslektsledd som henholdsvis «hater» og «elsker» Gud. Det tyder på at det erbegge de to første budene i Tibudsloven som her begrunnes.

For det andre beskriver Herren seg selv som«en nikjær Gud», «EL KANNA'». Adjektivet «KANNA'» hører sammen med et ordfeltsom inkluderer betydningene «sjalu», «misunnelig», «ivrig», «med glødende ogbrennende kjærlighetsvilje», «full av brennhug». Ordet fotograferer altså enkjærlighet som er så brennende at når den blir avvist, vekker den en kraftigreaksjon av sjalusitypen. Det litt gammelmodige norske uttrykket «nidkjær» fårfrem begge deler, både kjærligheten og sjalusi-reaksjonen, i Guds vesen.

For det tredje sier v 5b at Gud «hjemsøkerfedres misgjerninger». Verbet som her brukes, betyr «straffe», «kreve til regnskap»,«hjemsøke». Og det ligger som en underforstått toneart i ordvalget på dettestedet at straffen består i full utslettelse.

Det fjerde momentet i vårt skriftord erbeskrivelsen av målområdet for Guds straff. Gud lar ifølge grunntekstenstraffen komme «over barn i tredje og fjerde generasjon når det gjelder dem somhater meg». Her er det viktig å være oppmerksom på at ordet «barn» primært erment som betegnelse på voksne sønner og døtre i en storfamilie. Storfamilien igammeltestamentlig tid omfattet vanligvis inntil fire generasjoner som bodde isamme bofellesskap, for eksempel i samme teltleir.

Hver generasjon i storfamilien hadde enfamiliefar som overhode, men det ved oldefar i storfamilien som varstorfamiliens felles familieoverhode. Vårt sted retter seg da særlig til dennefiregenerasjoners serien med familiefedre. Gud sier: Det er dere familiefedresom i virkeligheten bestemmer om familien deres skal hate meg eller elske meg.Når fire generasjoner med familiefedre hater meg, da skal dommen uavvendeligkomme.

Uttrykket «når det gjelder dem som hatermeg» kan grammatisk sett oppfattes som en slags genitiv: Gud vil straffetre-fire generasjoner «av dem som hater meg». Men det virker kunstig når ensammenligner med en tilsvarende grammatisk form i neste vers. Derfor er detbedre å oppfatte uttrykket som en presisering (såkalt «lamed relationis»): «nårdet gjelder dem som hater meg». Da betyr stedet at det må fire sammenhengendegenerasjoner med Guds-hat til i en storfamilie før Guds straffedom inntrer.

I en følgende artikkel må vi se nærmere pånoen flere av uttrykkene i dette skriftordet.

Familiefedrenes spesielle ansvar

(11) «For jeg, Herren din Gud, er ennidkjær Gud som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerdeledd, på dem som hater meg, og som viser miskunn i tusen ledd mot dem somelsker meg og holder mine bud.» Slik står det i Tibudsloven i 2 Mos 20:5b-6. Ogslik begrunner Tibudsloven det første og det andre budet i Tibudsloven, de tobudene som særlig retter seg mot avgudsdyrkelse.

I en artikkel i forrige uke fremholdt jegat «nidkjær» betyr at Gud er både full av kjærlig og dertil «sjalu». Viderebetyr «hjemsøke» det samme som «straffe». Og «barn» betyr her primært voksnesønner. Bildet som vårt sted fotograferer er antagelig en storfamilie dertre-fire generasjoner bor sammen i et storfamilie-miljø, for eksempel i enteltleir på Mose tid.

Men dette avsnittet inneholder flere tankerog ord som fortjener et lite studium på nært hold. For eksempel står det at dennidkjære Guds straff rammer når familiefedrene over de tre-fire generasjonene«hater» Gud. På parallelt vis står det deretter at Guds miskunn vil bli vist itusen ledd mot dem som «elsker» Gud. Dette ord-paret, «hate» og «elske», er detviktig å forstå rett.

For det første er det da viktig å merke segden bibelske definisjonen av uttrykket «å elske Gud». Den fremgår av vårt sted.For der står det to ting: de aktuelle familiefedrene «elsker meg og holder minebud». Det samme ser vi av Jesu ord i Johs 14:15 (og 21): «Dersom dere elskermeg, da holder dere mine bud». Definisjonen på å elske Gud er å holde Guds bud.Guds-kjærlighet er det samme som skrifttroskap — i teori og praksis.

Av dette kan vi for det andre slutte atGuds-hat må være det motsatte: å ikke holde Guds bud, og: å ikke bøye seg forskriftprinsippet.

Men her kommer dessuten for det tredje ensæregenhet ved de bibelske språkene inn i bildet. Bibelen bruker en del stederen type språk som av og til kalles «semittisk absolutterende språkbruk». Ofteavspeiles det da et eliptisk uttrykk. «Her er ikke mann og kvinne» betyregentlig «her er ikke først og fremst mann og kvinne, men...». På samme måtenkan Bibelen si at en mann som har to koner, «hater» den ene og «elsker» denandre. I praksis betyr «hate» da det samme som å «elske mindre». Åpenbart mådet være dette som er meningen når Jesus sier at vi bør «hate» mor og far. Ogdet samme er antagelig også meningen på vårt sted. Å hate Gud er det samme somå ikke sette ham først og øverst i livet. Å hate Gud er det samme som å brytedet første bud.

Den delen av vårt skriftord som lovermiskunn fra Gud i tusen ledd når familiefedrene elsker Gud og holder budenehans, er et nådig evangelisk løfte. Meningen med å fokusere på «tusen ledd» er naturligvis å få fremuendelighetsbegrepet. Guds vrede er streng nok. Gud straffer når familiefedrenehar ledet tre-fire generasjoner i sammenheng til å vandre på frafallets vei.Men Guds miskunn er mange ganger så raus og rikholdig. For den viser Gudgjennom hele tusen generasjoner.

La oss også være oss bevisst hva som liggeri begrepet «miskunn». Det heter på hebraisk «HKÆSÆD». Fagfolk har skrevet tykkebøker om det ene ordet i Bibelen. Det betyr «nåde», «barmhjertighet»,«syndstilgivende kjærlighet», «velvilje», «godhet», m.m. De to greske ordenesom vi etter eldgammel skikk synger i alle gudstjenester — «Kyrieeleison» — betyr: «Herre, vis HKÆSÆD», «Herre, miskunne deg».

Alt i alt viser dette spesielle avsnittet iBibelens første katekisme-tekst at det ligger et betydelig ansvar på den som erfamiliefar — i alt som har med katekismen å gjøre. Den tro som far ihuset bekjenner, vil ofte og i høy grad være bestemmende for hva familiensøvrige lemmer tror og bekjenner. Derfor må hver familiefar vite at han er kaltav Gud til å være prest for sitt hus. En fars frafall kan koste mangefamilielemmer den evige salighet.

Syndige fedre og uskyldige barn

(12) Bibelordet i Tibudsloven om at Gudhjemsøker fedrenes synder over barna i tre og fire ledd når de hater Gud,anklages av og til for å avspeile bildet av en grusom Gud. Man ser da for segfedre som synder, mens det er de uskyldige barna i tre-fire generasjoner som målide straffen. Men slik er ikke dette bibelordet ment. Det handler tvert imotom den nådige langmodigheten som Gud viser idet han tålmodig utsetteravstraffelsen inntil syndemålet i et folkekollektiv er fullt.

I to tidligere artikler i denne serien harjeg — noe nærsynt — gått løs på detaljene i dette bibelskekatekisme-ordet. Nå er tiden inne til å prøve å gjøre seg et overblikk overskriftordets samlede budskap.

Og da er bildet av en storfamilie dertre-fire generasjoner bor i samme bofellesskap (eller teltleir) nyttig å ha itankene. For en slik storfamilie har en oldefar på toppen som er storfamiliensåndelige leder. Denne oldefaren har voksne sønner, som er gift og som selv harvoksne sønner som også er gift. Hvis tre-fire generasjoner av familiefedrene ien slik storfamilie samstemmer i frafallet fra Israels Gud, da er det at Gudsetter straffen i verk. Dét er skriftordets mening.

Ordet «barn» betyr primært «voksne sønner».

Leser man så beretningene om kongene iIsraels og Judas historie fra Davids og Salomos tid og nedover århundrene fremmot den siste kongens fall år 586 f.Kr., er det lett å finne eksempler påhvordan Gud har anvendt denne «firegenerasjoners-regelen» overfor de frafalnekongefamiliene.

Lett er det også å finne bibelsk belegg fortanken om at Gud har fastsatt et bestemt syndemål for hvert folkekollektiv ogat han venter til dette syndemålet er fullt, før han setter avstraffelsen sin iverk. Et eksempel kommer allerede i 1 Mos 15:16. Et annet eksempel står iberetningen om Sodoma og Gomora.

På Esekiels tid syntes imidlertid en delmennesker at Gud var urettferdig når han lot straffen komme gjennomNebukadnesars første grusomheter. Dette kom til uttrykk i et ironisk folkeligordtak: «Fedrene åt sure druer og barna fikk såre tenner».

I Esek 18 behandler et helt kapittel deturettferdige i denne anklagen mot Gud. Der er det klart at hver sønn selv eransvarlig for å søke Gud. Gud straffer ikke troende sønner for fedrenes vantro,og han straffer ikke troende fedre for frafalne sønners vantro.

Esek 18 må altså kaste lys over forståelsenav vårt ord i 2 Mos 20:5b-6.

Men firegenerasjoners-loven bør vi likevelregne med er en gyldig regel fremdeles i Guds hemmelige råd. Og det vil si atdet sannsynligvis neppe vil gå stort mer enn tre-fire generasjoner i enfrafallsprosess før Gud på en eller annen måte griper inn. I Norge er frafalletbare blitt verre i årene etter det såkalte «moderne gjennombruddet» i norskåndsliv i 1880-årene. For min del er jeg overbevist om at det nå hastervoldsomt. Nå må vi øyeblikkelig lære folket vårt på nytt å bekjenne katekismensog Bibelens tro av en angerfullt hjerte (se Dan 9:1-19), hvis vi fortsatt somland og folk vil beholde Guds nåde og miskunn.

Kapittel 5 Det annet bud:

Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn

Misbruket av Herrens navn

(13) «Du skal ikke misbruke Herren din Gudsnavn» står det i katekismens annet bud. I Tibudsloven i 2 Mos 20:7 lyder dettebudet slik: «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikkeholde den uskyldig som misbruker hans navn». Utgangspunktet for dette budet erden nådige gaven Herren gav oss da han åpenbarte navnet sitt for Moses og sidengjorde det samme gjennom Jesus (se 2 Mos 3:14f og Johs 17:6). Dette budet sierså at vi på grunn av «Navnets Nådegave» må legge desto større vekt på ikke åmisbruke Herren vår Guds navn.

I likhet med de andre budene i Tibudslovener også dette budet utformet som en absolutt befaling i du-form. På hebraiskbrukes den sterkeste nekteformen som Bibelens språk kjenner: ordet «ikke» plussren imperativ. Denne formen gjør at fagfolk kaller budene «apodiktiskerettssetninger» og omtaler stilarten som «debarim-stil» (til forskjell fra dennoe mykere «misjpatim-stilen» som vi også finner mye av i Bibelen).

Dette betyr at Himmelens Gud i dette budetvender seg direkte til hver enkelt av oss. Her er ingen av oss unntatt. Vi bliralle tiltalt med en befaling som er kompromissløs. Budet er preget av denmajestetiske befalingsmyndigheten som bare himmelens Gud selv har rett til åbruke.

Bak det norske uttrykket «misbruke» stårdet hebraiske uttrykket «NASA' .. LASJAV'». Verbet «NASA'» har grunnbetydningen«løfte opp». Via tanken om å «oppløfte røsten» har det dessuten betydningen«uttale». Preposisjonsleddet «LASJAV'» betyr egentlig «til tomhet», «til detsom fåfengt er», «til falskhet og løgn». De gamle tolkningskildene Pesjitta ogTargum betoner betydningen «løgn», mens Septuaginta bruker en verbalform avordet «mataios» som betegner «det fåfengte», «det unyttige», «det tomme».Preposisjonsleddet har tydeligvis som hovedpoeng å angi hva som er formålet medå uttale Guds-navnet.

Grunnspråket sier da alt i alt omtrent somså: «Du skal ikke uttale Herren din Guds navn med tomhet som formål». Og hvabetyr så det?

Ivar P. Seierstad peker på at det etterBibelens tankegang er avgudene som representerer tomheten. Avgudsbildene blirav hedningene regnet som fylt av en guddommelig kraft. Denne kraften har de frade avgudene som de regnes for å være bilder av. Men i virkeligheten eravgudsbildene tomme. Det fins ikke noen slik guddomskraft i dem. Og avgudeneselv er også tomme og kraftløse, sammenlignet med Herren, Israels Gud. Han erden eneste sanne Gud.

Det hører rett og slett til hedenskapetsvesen at menneskene gjennom ofringer til avgudene — og gjennom påkallelseav navnene deres — forestiller seg at de får makt over dem. Tilbedelsengir mennesket så å si «rett» til å kreve en andel av avgudens guddommeligemakt.

Mot den slags tenkemåte sier da det annetbud: «Gud har åpenbart navnet sitt for menneskene. Det er en nådig gave Guddermed har gitt. Du skal ikke bruke denne gaven etter hedningenes tankegang. Duskal ikke prøve å få makt over Gud slik som hedningene prøver å få makt overavgudene sine. Du skal ikke bruke Guds åpenbarte navn på hedensk vis, tilformål som i virkeligheten er tomme og innholdsløse.»

I tråd med det som budet uttrykkelig sier,må det naturligvis også forståes som et forbud mot all annen påkallelse av«tomhet». Derfor har Luther helt rett når han i forklaringen til det annet budogså regner dette budet som et forbud mot banning og sverging, trolldom ogmagi. For banning etc er naturligvis i virkeligheten «religiøst språk». Menreligiøsiteten i dette språket er en hedensk religiøsitet. Hele språket vårt måifølge tankegangen i dette budet kristnes, slik at det ikke avspeiler annenreligiøsitet enn sann og ekte Gudstro, bygget på ærefrykt og beven for den levendeGud.

Katekismens annet bud

(14) Katekismens annet bud sier: «Du skalikke misbruke Herren din Guds navn». Det svarer til Tibudslovens tredje bud,som i den hebraiske teksten sier: «Du skal ikke uttale Herren din Guds navn tiltomhet/løgn. For Herren vil ikke holde den skyldfri som uttaler navnet hans tiltomhet/løgn». Som jeg gjorde rede for i denne spalten for en uke siden er detdet hebraiske ordet «SJAV» som betyr «tomhet» og «løgn». Ivar P. Seierstadskriver et sted at ordet betegner «alt det som står i motsetning til Gudshellige vesen og vilje».

Dette betyr at katekismens annet bud ivirkeligheten har et langt mer omfattende innhold enn de fleste av oss tilvanlig er oppmerksom på. Luther har summert de viktigste momentene godt opp ibud-forklaringen sin i Lille katekisme: «Vi skal frykte og elske Gud så vi ikkebruker navnet hans til å banne, sverge, gjøre trolldom, lyve eller svindle,— men kaller på Gud i all nød, ber, lover og takker». — Skal vi påalvor få tak i innholdsfylden i en så kort oppsummeringssetning, bør viimidlertid også slå opp de 4-5 sidene Luther har skrevet om dette budet i StoreKatekisme.

At budet har brodd mot banning, sverging,trolldomskunster og all slags magi, ser vi for det første av ordet «tomhet» iden hebraiske grunnteksten. For det er et viktig bibelsk poeng at det erhedensk avgudstilbedelse som representerer «tomhet». For det andre ser vi detsamme av den bibelske anvendelsen av dette budet (5 Mos 18:9ff, Mal 3:5)

At budet har brodd mot bruken av Guds navnsammen med løgn og svindel, kan vi på lignende måte slutte dels ut fra dethebraiske ordet «SHAV» (som altså også kan bety «løgn») og dels ut fra dengammeltestamentlige anvendelsen av budet (3 Mos 19:12, Hos 4:15b).

Mens det første budet underviser hjertetvårt i det å tro på Gud, skriver Luther, vil det andre budet «vendeoppmerksomheten vår utover og sette munnen og tungen vår — og ordene vibruker — i det rette forholdet til Gud». «En misbruker Guds navn dersomen nevner Gud Herren til bekreftelse av løgn eller annen ugudelighet, uansetthvilken måte det skjer på».

Luther bringer flere konkretiseringer. Hvisen i handel og i saker som har med penger, gods og ære å gjøre, avlegger falsked idet en påberoper seg Guds navn, samtidig som en i hjertet vet at en lyver,så er det brudd på dette budet. Det samme skjer når ekteskapsløfter avgis pådenne måten. Mange vil dessuten pynte på skjendige handlinger de har gjort vedå påberope seg Guds navn. Da bryter man dette budet.

Dessuten nevner Luther predikanter somserverer løst snakk, men gir det ut for å være Guds ord. Da skjender de Gudsnavn på en skamløs måte. (Dette betyr at Calmeyergatelinjen og hele denbibelske læren om læretukt hører inn under dette budet!)

Luther minner om domstruselen som ledsagerdette budet i Tibudsloven i Bibelen og fremholder at vi ofte vil erfarestraffen for våre synder mot Herrens navn gjennom hendelser som rammer oss.

En egen vekt legger Luther dessuten på detpositive alterenativet, det som Salme 50:15 minner om: «Kall på meg på nødensdag, så skal jeg utfri deg, og du skal prise meg». Først må vi gi Gud ære vedat troen lever i hjertet vårt. Deretter må vi med munnen bekjenne denne troen,så vi på den måten ærer og tilber Gud. «Dét er en meget nyttig vane som hjelpeross kraftig mot djevelen».

Til plage for djevelen skal vi alltid føreGuds hellige navn i munnen. Ja, vi skal regelrett la det være en daglig vane åovergi oss til Gud med kropp og sjel, med kone og barn og alt vi har. Vi skalbe bordbønner og bønner morgen og kveld. Vi skal si «Gud være takk og lov» nårdet skjer noe godt. «Slike enkle bønner vil være til større glede og velbehagfor Gud enn alt klosterliv og all munkehellighet».

Guds navns hellighet

(15) Budet som forbyr misbruk av Herrensnavn, bygger på en meget viktig forutsetning: Guds navn er hellig. Det er såhellig at Gud åpenbarte det i en egen åpenbaring for Moses. Det er hellig fordidet åpenbarer Guds frelsesvilje. Og det er hellig fordi Gud har gitt navnetsitt til sin enbårne sønn, Jesus Kristus, som igjen har gitt det videre tildisiplene sine. Derfor bør vi av full hals synge til vårt eget hjerte det somPeter Dass har skrevet i katekismesalmen til det annet bud: «Herre Gud dittdyre navn og ære/ over verden høyt i akt skal være!»

Moses var kommet til fjellet Horeb medsvigerfarens sauer da Gud åpenbarte seg for ham, forteller 2 Mos 3. Gudpresenterte seg innledningsvis for Moses slik: «Jeg er din fars Gud, AbrahamsGud, Isaks Gud og Jakobs Gud» (v 6). Så fortsatte han med å informere Moses omsin frelsesplan for Israels barn i Egypt. Gud gav Moses i oppdrag å dra tilEgypt for å pålegge Farao å la Israel fare. Mose' første svar var en vegring utfra ringhetsfølelse: «Hvem er jeg at jeg skulle gå til Farao..» (v 11). Pådet svarer Gud med et løfte om støtte og hjelp: «Jeg vil være med deg» (v 12).Deretter kommer Mose andre replikk. Der spør han om Guds navn: «Men når jeg nåkommer til Israels barn (...) - og de så spør meg: Hva er hans navn? - hva skaljeg da svare dem?» (v 13)

På dette punktet i samtalen er det at Gudåpenbarer navnet sitt for Moses. «Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Oghan sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere.» (v 14)I dette verset åpenbarer Gud navnet sitt i form av er verb i første person:«JEG ER» (hebr: «ÆHJÆH»).

I det følgende verset (v 15) fortsetter Gudnavne-åpenbaringen. Og der bruker han det samme verbet i tredje person ogomtaler seg selv som «HAN ER». Grunnteksten har egentlig bare fire konsonanter«JHVH». Men det er en vanlig oppfatning at disse fire konsonantene avspeiler engammel grammatisk form av det samme verbet, og at de altså betyr «HAN ER». Detbetyr da ikke bare at Gud «eksisterer» (slik vi med gresk-filosofiskespråkforestillinger lett hører ordet). Men det skal være et særkjenne ved hebraiskspråk at «ER» betyr både «er mektig» og «er virksom».

Når oversettelsene våre i stedet velgerordet «Herren» i 2 Mos 3:15, følger den jødiske forbilder som nøler med åuttale det hellige Gudsnavnet av frykt for å misbruke det.

Hele åpenbaringsbegivenheten i 2 Mos 3 eraltså full av en atmosfære som sier at Guds navn på en helt spesiell måte erhellig. Det er hellig fordi det åpenbares ved en særskilt åpenbaringshendelse.Det er hellig fordi det åpenbares samtidig med at Gud kunngjør sin frelse. Ogdet er hellig fordi navnet er bærer av et eget budskap: Gud «ER».

Flytter vi så blikket til Jesus og NT,møter vi mange eksempler på at Jesus bevitner sin egen rett til å bære nettoppdette hellige navnet. Gang på gang sier Jesus for eksempel i Johannes-evangeliet:«JEG ER verdens lys», «JEG ER livsens brød», «JEG ER veien, sannheten oglivet», osv. For de opprinnelige tilhørerne må det ha vært innlysende at Jesusi disse viktige setningene helt bevisst brukte det hellige Gudsnavnet om segselv.

I Jesu yppersteprestlige bønn oppsummererJesus sin egen bruk av Faderens hellige navn slik: «Jeg har åpenbart ditt navnfor de menneskene du gav meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg. ...Hellige Far, bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de skal væreett, likesom vi er ett» (Johs 17:6 og 11).

Til og med rent språklig vitner Jesu navnom Faderens navn. For på hebraisk bærer Jesus navnet «JESJUAH». Og det betyr:«JHVH frelser», eller på bedre norsk: «HAN ER - frelser».

Alt dette må være bakgrunnen for at detfins et eget bud som forbyr oss å misbruke Herrens navn.

Vranglærerne og det andre bud

(16) I Jobs bok 42:7 referes Guds oppgjørmed de tre vennene som talte så mye til Job i hans nød og ulykke. Og oppgjøretlyder slik: «Min vrede er opptent mot dere. For dere har ikke talt rett om meg...». I et forerag ved FBBs 60-års-jubileum i 1979 siterte avdøde akademilektorLeif M. Michelsen dette skriftordet og fremholdt (hvis jeg husker rett) at detå ikke tale rett om Gud er det egentlige kjennetegnet på vranglære.

Det er et lignende samleperspektiv MartinLuther anlegger på vranglære-spørsmålet i sin forklaring til det annet bud.Luther skriver: «Men aller mest blir Guds navn misbrukt i åndelige saker somhar med samvittigheten å gjøre, når falske predikanter står fram og gir sittløgnaktige snakk ut for å være Guds ord. Her kan du forstå at slikt er åskjende Guds navn på en skamløs måte, når en vil pynte og smykke sin handlingmed Guds navn og skaffe seg rett, enten det nå er i verdslige forretningereller i de høye, vanskelige saker som angår troen og læren.»

På gammeltestamentlige premisser kommerprofessor Ivar P. Seierstad til samme konklusjon: de falske profetene i GTs tidforkynte fred og lykke uten å fremholde Guds krav om bot og lydighet mot Gudsvilje. «Å framstille noe som et budskap fra Gud, uten at det hadde sin kilde iGuds egen åpenbaring, var ensbetydende med å lyve i Jahves navn». Derfor er GTstekster mot falske profeter og hyrder (f.eks. Jer 23 og 28 og Esek 34) egentligutleggelser av dette budet.

Men dette må naturligvis bety at også NTstekster mot vranglæren hører under samme bud. Jesus advarer mot falske profeter(Matt 7:15ff) og mener vranglærere. Han anbefaler også fårene å rømme fra defalske hyrdene som ikke taler med Den gode hyrdens røst (Johs 10:1-16 og 27).Det betyr: Øv læretukt. Paulus prekte for de eldste i Efesus og advarte dem mot«glupske ulver» (vranglærere) som skulle stå frem endog innen deres egen midtefor å føre Guds menighet bort fra «hele Guds råd» (Apgj 20:27-31).

Lignende formaningstekster finner vi inesten alle brevene: I Rom 16:17 anbefales Roma-menigheten å vende om fravranglærere som taler falske, men innsmigrende ord. Korintierbrevene erkampbrever der hovedvekten legges på å oppdra ferske misjonsmenigheter til åbli så modne at de ikke forsømmer å øve læretukt (se 2 Kor 11:1-4).Galaterbrevet er som et eneste langt læretuktbrev der Paulus innstendig advarermot dem som forkynner «et annet evangelium» — selv om det skulle være enengel (se Gal 1:6-9). I Efeserbreves heter det at vranglærerne ligner på etskip som kastes hit og dit og drives omkring av tidsåndens vind og bølger, menslæretukt skal øves ved sannhetstro kjærlighet (Efes 4:14f). Menigheten iFilippi anbefales å «holde øye med hundene» (= vranglærerne) (Fil 3:2f).Menigheten i Kolossae advares mot å bli «fanget med filosofien og tomt bedrag,etter menneskenes tradisjoner etter verdenselementene og ikke etter Kristus»(Kol 2:8f sml 2:18f). Dette stedet har åpenbart brodd mot både hedenskap ogkristianisert vranglære. Og menigheten i Thessalonika får bud om å trekke segbort fra visse læreavvikere, å ikke se på dem som fiender, men (i førsteomgang?) å vise dem til rette som brødre (2 Thess 3:6-15). Endelig kunne detskrives tykke bøker mot alt det brevene til Timoteus og Titus har å si omkampen mot «heterodidaskaloi» (= vranglærere) og «psevdodidaskaloi» (=løgnlærere). Se også Hebr 13:7-9 og 17, Jak 3:1f, 1 Johs 4:1-6, o.fl.st.

Budet som forbyr oss å misbruke Herrennavn, innebærer altså at alle kirkens lærere, forkynnere, teologer, predikanterog prester har plikt til å forkynne bare Guds uforfalskede ord alene.Kvalifiserte vranglærere skal vi bryte med.

Kapittel 6 Det tredje bud

Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig

Hviledagsbudet

(17) Hviledagsbudet lyder i 2 Mos 20:8-11slik: «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeideog gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud.Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller dindatter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller denfremmede som er hos deg innenfor dine porter. For på seks dager gjorde Gudhimmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuendedagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.»

I Tibudsloven avviker dette budet fra defleste andre på den måten at det ikke har den klassiske «du skal ikke»-formen.Men en apodiktisk rettssetning, et absolutt bud, er det likevel tale om. Detviser verbaleformen i begynnelsen av budet. Verbet som betyr «kom i hu» står pågrunnspråket i en infinitivsform som har en klart bydende betydning.

Det hebraiske ordet for hviledag, «JOMHASJABBAT», har røtter i et hebraisk verb («SJAVAT») som har betydningen «å hvile».Vi har jo norvegianisert det hebraiske ordet, slik at ordet «sabbat» også erblitt et utmerket norsk ord. Men ordets grunnbetydning er altså «hvile», «roened», «opphøre», «være til ende». Dernest har verbet skapt substantivet«hviledag».

Helligdagsbudet fortsetter på grunnspråketmed et bemerkelsesverdig språklig uttrykk. Vi skal komme i hu hviledagen «til åhelligholde den» («L'KADD'SJÅ»). Meningen kan enten være «så du helligholderden» (konsekutiv tolkning), eller «for at du kan helligholde den» (finaltolkning), eller «idet du helligholder den» (deklarativ tolkning), ellerkanskje til og med «ved å helligholde den» (instrumental tolkning). Detsistnevnte alternativet står imidlertid svakt bak et hovedverb som betyr «kom ihu». Forskjellen mellom de tre første alternativene er ikke særlig stor.Personlig holder jeg en knapp på den konsekutive tolkningen: «så duhelligholder den». Preposisjonsleddet angir alt i alt hva det er budet vil haoss til å «komme i hu» — nemlig helligholdelsen av hviledagen.

Men hva er så betydningen av selvehellighets-begrepet på dette stedet? Verbet «KADASJ» skal etter de flestebibelteologers oppfatning ha grunnbetydningen «å skjære av», «å skille ut». Detman så skiller ut, det skiller man ut fra det dagligdagse og profane. Det blir«utskilt», dvs «satt til side for Herren», det blir «helliget». Motsetningentil «hellig» er «vanhellig», «profan» (sml 3 Mos 10:10). Et tankevekkende steder 1 Kor 11:29 der Paulus kritiserer korintiernes nattverdpraksis fordi de«ikke skiller Herrens legeme» (fra hva?). Det greske uttrykket («mee diakrinoonto soma tou Kyriou») virker gåtefullt uklart. Men med betydningen «ikke skilleHerrens legeme fra annen mat» får stedet mening. Da betyr det: å ikke holdenattverdmåltidet hellig, å profanere nattverden, å ikke akte nattverden forhellig.

På samme måten sier da helligdagsbudet atvi skal komme hviledagen i hu, slik at vi skiller den ut fra ukens øvrige 6dager og har helg for Herren.

På vårt sted har ellers verbet «hellige» enform som gjør at det må bety «holde hellig» eller «erklære hellig».Hviledagsbudet er et helligholdelsesbud.

Tanken om hvile på den syvende dagen er forså vidt gitt før budet kommer til (se skapelsesberetningen i 1 Mos 1-2). Budettar derfor utgangspunkt i en gitt og eksisterende hviledag og sier: dennehviledagen skal du «holde hellig», «skille ut for Herren».

I denne artikkelen har jeg bare rukket å sepå vers 8. I en følgende artikkel skal jeg se nærmere på fortsettelsen avteksten i 1 Mos 20:8-11.

Hviledag for Herren

(18) Budet om å komme hviledagen i hu «sådu helligholder den» (2 Mos 20:8), innebærer at vi skal skille den syvendedagen ut fra ukens øvrige seks dager og holde helg. Detaljene i ordlydendrøftet jeg i forrige ukes bidrag i denne spalten. Men budet har enfortsettelse (2 Mos 20:9-11). Og den er også meget lærerik. Slik lyder den:

«Seks dager skal du arbeide og gjøre alldin gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal duikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verkendin trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hosdeg innenfor dine porter. For på seks dager gjorde Gud himmelen og jorden,havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignetHerren sabbatsdagen og helliget den.»

Her gjentar Herren sabbatsbudet slik detlød til de første menneskene på skapelsens morgen (se 1 Mos 1-2). Og såbegrunner han budet om helg på hviledagen i selve denne skapeklsesordenen.

Professor Mowinckel oversatte i sin tidbegynnelsen av dette tekstavsnittet litt annerledes: «Seks dager KAN duarbeide...». Men Bibelens tanke er nok at vi ikke bare KAN arbeide på ukensseks arbeidsdager, men vi SKAL arbeide. For arbeidet hører til mennesketsformålsbestemmelse og vesen. Grunnspråket bruker verbet «'AVAD». Det betyr faktisk ofte «gjøretungarbeid». Det andre arbeidsbegrepet i samme setning er «M'LA'CAH», somantagelig er mer altomfattende. Nynorsk-oversettelsen fra 1937 gjenga det med:«..og gjera alt du skal».

Når så den syvende dagen skilles ut fra deseks, er forklaringen ikke at dette er en spesiell tabu-dag. Men forklaringenligger ganske enkelt i at Gud har fastsatt skaperordningen sin slik. Det svarertil Guds egen arbeidsrytme den første skapelsesuken. Og det går igjen i Israelsstore høytider og fester. De favner om syv dager med en egen festdag ibegynnelsen og slutten. Det er altså helt tydelig at den årlige festkalendereni Israel er bygget opp rundt sabbats-instituttet.

Vårt vers 10 presiserer at den syvendedagen skal være «sabbat for Herren din Gud» («SJABBAT LADONAI 'ÆLOHEJKA»).Hviledagen er altså ment å skulle være en hviledag med henblikk på Herren. 2Mos 31:13 utdyper dette: «..for at dere skal vite at jeg er Herren som helligetdere». Vi skal si oss løs fra all opptattheten med de daglige gjøremål. Istedet får vi anledning til å vende tankens retning mot Gud. Den hebraisketeksten legger det nemlig snublende nær å tenke at «sabbat for Herren»innkluderer det å holde gudstjeneste.

Forøvrig understreker vår tekst også detradikalt altomfattende ved hviledagstanken. Den første som skal hvile, erhusfaren selv. Men også barna hans og resten av familien skal hvile. Det sammeskal tjenere og træller gjøre. Endog husdyrene skal hvile. Og hvile skal ogsåalle innvandrere i byer og landbyer gjøre, presiserer vår tekst.

Vers 11, sluttdelen av vårt avsnitt,inneholder den skapelsesmessige begrunnelsen for hviledagsbudet. Men i dennebegrunnelsen ligger hovedtyngden på den aller siste delen. Gud arbeidet med skapelseni seks dager og hvilte på den syvende. «Derfor velsignet Herren sabbatsdagen oghelliget den». Gud la altså på skapelsens morgen en helt spesiell velsignelseinn i hviledagsinstituttet. Den velsignelsen blir vår når vi hviler påhviledagen. Derfor er der en forangående nådig gave foran selve budet omhviledagen. Foran budet går Gud selv med sin velsignelse. Og Guds helligelse avdenne dagen svarer godt til budet om at vi også skal helligholde den. «Hellige»betyr (som nevnt forrige uke) «å skille ut og sette til side for Herren».

Hvile og helg på helligdagen

(19) Ved første gangs gjennomlesning avordlyden i hviledagsbudet, slik det står i Tibudsloven i 2 Mos 20:8-11, får manlett inntrykk av at det er hvilen, det å avstå fra å arbeide, som er budetshovedsak. Men når man leser ordlyden som helhet svært nøye, oppdager man atbudet om hvile egentlig bare er en stasjon på veien mot budets egentlige mål.Og budets egentlige mål er at vi regelmessig skal ha velsignelsesrik helgfor Herren. Derfor er dette budet ikke primærtet hviledagsbud, men et helligdagsbud.

Det er ikke vanskelig å forstå oppkomstentil den misforståelsen som består i at en betoner hvile i stedenfor helg når enutlegger budet. Men allerede budets første setning burde lede oss på rett vei:«Kom hviledagen i hu så du holder den hellig». Denne setningen er bygget opp slik at ordene så å si peker viderefra begrepet «hvile» mot begrepet «hellig» (v 8).

Men så kommer fortsettelsen av budetsordlyd. Og der kan det se ut til at all vekt igjen ligger på avståelsen fraarbeid. «Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning...» (v 9). «Menden sjuende er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid...»(v 10). Likevel er det også her viktige tegn i teksten som peker videre enn tilbare det å hvile. For det står «sabbat for Herren» («SJABBAT LADONAI»). Detuttrykket klinger slik at det nesten ikke burde gå an å lese det uten å tenkepå at det innbyr til gudstjeneste og helg.

Likevel er det især v 11 som viser oss hvasom er budets egentlige siktemål og hovedsak. Men v 11 består av tre ledd. I deto første repeteres skapelsesberetningen. Og det gjøres igjen på en slik måteat hvile-spørsmålet omtales: «For på seks dager gjorde Gud himmelen og jorden..., og han hvilte på den sjuende dagen».

Imidlertid kommer den siste delen av v 11og gjør budets hovedsak helt krystallklar: «Derfor velsignet Herrensabbatsdagen og helliget den». Ordet «derfor»bygger på det hebraiske preposisjonsleddet «AL CEN». Professor Ivar P.Seierstad og den danske hebraisten Johs. Pedersen fremholder at «CEN» egentligbetyr «ståsted», mens «AL» egentlig betyr «henover». Leddet «henover detteståsted» er så blitt et standard-uttrykk som vi på norsk gjengir med «derfor».Men det vil da si at uttrykket peker på et saksforhold som er nevnt tidligere iteksten, og viser hvordan det utgjør forutsetningen for det som følger senere iteksten.

Med andre ord: Gud viser i v 11 til at hanselv arbeidet i seks dager og hvilte på den syvende. Og denne fordelingenmellom arbeid og hvile er så forutsetningen for selve hovedsaken i budet: Gudvelsignet «derfor» den syvende dagen oghelliget den.

At Gud velsignet helligdagen, må bety atGud la en skatt av velsignelse inn i hele helligdags-instituttet. Denvelsignelsen kan vi bare få del i ved å holde helg. Det norske ordet «velsigne»betyr å «signe med vel» (dvs med det som godt er). Og at Gud «helliget» dagen,betyr at Gud «skilte den ut» fra de vanlige profane (arbeids)dagene og «satteden til side». «Helliget» kan gjengies med «satt til side for Herren».

Helligdagsbudets hovedsak og poeng er altsåat Gud gjerne vil gi oss en helt spesiell velsignelse som vi får ved at vi holderhelg. Like fra skapelsens morgen har Gud lagtvelsignelsen der. Men veien til å få del i den, går via hviledagens hvile oghelligdagens helg — inn til gudstjenestens møte med Den Hellige.

Derfor er helligdagsbudet forskjellig frade foregående budene i Tibudsloven. De er avgrensende bud. De sier «du skalikke» og setter grenser mot avgudsdyrkelse, mot billedtilbedelse og mot bruk avGuds navn til magi-formål. Helligdagsbudet tar derimot utgangspunkt i etevangelium (= hvilens gave) og gir et bud som igjen åpner døren for etevangelium (= samfunnet med Guds egen hellighet).

Helligdagsbudet og slaveriet

(20) Studerer vi hvordan helligdagsbudetutlegges i Det gamle testamentet, finner vi mange eksempler på hvordanhelligdagen spisses inn mot det formålet at Guds folk skal ha ukentlig helg,høytid og gudstjeneste for Herren, slik det ble fremholdt i forrige ukes bidragi denne spalten. Blant annet skal Israel på sabbaten minnes Herrens storefrelsesverk ved utfrielsen fra fangenskapet i Egypt. Men en interessantsosial-etisk frukt av denne siden ved sabbatsbudet, er sabbatens spesiellebetydning for trellene i det gamle Israel.

Det første stedet der vi kan legge merketil dette, er i den parallell-utgaven av Tibudsloven som vi finner i FemteMosebok (se 5:12-15). Dette parallell-avsnittet er hentet fra Mose'avskjedstale til Israel før inntoget i det lovede landet. Moses gir hele talensin preg av å være en påminnelse om pakten fra Sinai. Og slik er det også medrepetisjonen av Tibudsloven. Ved de fleste budene er ordlyden i 2 Mos 20 og 5Mos 5 nokså lik hverandre. Men i avsnittet om helligdagsbudet er der noeninteressante forskjeller. Og den viktigste av dem gjelder begrunnelsen forhelligdagsbudet. I 2 Mos 20 legger Herren sterk vekt på å begrunne budet ut fraskaperordningen. For Herren hvilte på den syvende dagen og velsignet den. I 5Mos 5 nevner ikke Moses denne begrunnelsen. Derimot fremholder han i stedetutfrielsen fra Egypt:

«..den sjuende dagen er sabbat for Herrendin Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller dindatter eller din trell eller din trellkvinne eller din okse eller ditt eseleller noen av dine dyr eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter,for at også din trell og din trellkvinne skal få hvile, som du selv. For duskal komme i hu at du selv var trell i landet Egypt, og at Herren din Gud førtedeg ut derfra med sterk hånd og utstrakt arm. Derfor har Herren din Gud befaltdeg å holde sabbatsdagen.»

Det Moses her sier, er at sabbatsdagen skalbrukes til påminnelse og ihukommelse av GTs store frelsesbegivenhet: utfrielsenfra Egypt. Budets sikte er soteriologisk, det sikter mot læren om frelsen.

Men dessuten er det altså megettankevekkende at det ut av denne soteriologien også vokser frem sosial-etikk.Israel pålegges å sikre også alle slaver sabbatshvile. Tankegangen er båret aven underliggende strømning av reservasjon mot slaveriet. Israel var selv ettrellefolk i Egypt. Men Guds frelse satte dem fri. Deretter skal jøder helstikke være treller. På jubelåret skal alle treller settes fri. Og på sabbatenskal både jødiske og hedenske treller ha fri på like fot med herren sin. Forover eierens rett på trellens tid står Guds rett på trellens tid. Og i allefall på hviledagen gjør Gud krav på å ha fortrinnsrett til trellens tid fremfortrellens herre.

Hviledagsbudet forutsetter på den måten irealiteten frie mennesker, fremholder professor Ivar P. Seierstad.

Det samme ser vi i den såkalte«paktsboken». I 2 Mos 23:12 heter det: «..på den sjuende dagen skal du hvile,slik at oksen din og eselet ditt kan få ro, og trellkvinnens sønn og denfremmede får hvile seg ut». I den såkalte «hellighetsloven» er det på beslektetvis det gudstjenestlige siktet med budet som fremheves. I 3 Mos 23:3 heter det:«..på den sjuenbde dagen er det høyhellig sabbat, en hellig sammenkomst. Daskal dere ikke gjøre noe arbeid, det er sabbat for Herren hjemme hos derealle».

I yngre gammeltestamentlige tekster kan vilese hvor strengt Juda begynte å se på sabbatsbudet i tiden etter fangenskapeti Babylon. Etter hvert ble hovedvekten lagt på en nokså legalistisk reguleringav aktivitet og hvile, en holdning, som Jesus bryter med i NT. Det skal vikomme tilbake til.

Jesus og sabbaten

(21) I fire foregående artikler har jegtatt for med helligdagsbudet slik det gies oss i Det gamle testamentet.Hovedsaken i budet er å holde helg for Herren. Derfor er hjerter som er vendtmot Gud, mennesker som holder gudstjeneste, budets egentlige siktemål. Menrundt denne hovedsaken har GT fastsatt mange detaljregler om hvordan man skalhvile på helligdagen.

Når vi så vender blikket fra GT til NT,møter det oss et bilde som dels er preget av kontinuitet og dels av brudd. Mennøyaktig hvor grensen går mellom det NT fastholder og det NT proklamererkristne fri fra, har det vært en del diskusjon om.

Flere tekster tar for seg Jesu eget forholdtil sabbatsbudet. De viser oss at Jesus som god jøde holdt sabbaten hellig.«Etter sin sedvane gikk han på sabbatsdagen inn i synagogen. Og han sto opp forå lese for dem» (Luk 4:16). Jesus fremhevet også sabbatens «sosialetikk» på enmåte som fører en hovedlinje fra Moses videre. «Så er det da tillatt å gjøregodt på sabbaten» (Matt 12:12, sml 12:7 og Mark 2:27). Jesus prioriterte bådebudets hovedsikte og budets sosialetiske side foran de legalistiskedetalj-reglene som budet er omgitt med. Mange skriftlærde i Jesu samtid ser uttil å ha betont detalj-legalismen i enda større grad enn GTs konkrete bud gjør.Derfor kom det til konflikt mellom Jesus og mange skriftlærde og fariseere islike spørsmål. Men heller ikke i disse konfliktene bryter Jesus med det bildetsom GT gir av sabbatsbudet.

Dette korresponderer godt med det Skriftensier om at Jesus i sitt jordeliv ble «født under loven» (Gal 4:4) og det hanselv sier om at han ikke er kommet for å «oppheve thoraen, men for å oppfylleden» (Matt 5:17).

Tidspunktet for overgangen mellom GTs ogNTs pakter er derfor ikke ved Jesu fødsel og jordeliv, men ved hans død. Dainnstiftet Jesus den nye pakt — som Jer 31:31 hadde forhåndsvarslet (seMatt 26:28, Luk 22:20). Profeten varslet at thoraen i den nye pakt skulle væreskrevet i sinn og hjerte (Jer 31:33). Apostelen Paulus beskriver seg selv som«tjener for den nye pakt» og beskriver den som «Åndens pakt, ikke bokstavenspakt» (i den forstand at vi er frie fra thoraen når det gjelder vårsalighetssak). Den gamle pakt «svant». Et «dekke» skjuler Kristus for mangejøder når Moses blir lest, men det tas bort når de omvender seg (2 Kor 3:4-18). Den gamle pakt varberegnet på det umyndige stadium (Gal 4:1-4) og hadde forbilder og forskriftersom skulle gjelde «inntil den tid da alt skulle settes i rette skikk» (Hebr9:10). Det skal ikke legges noe «åk på disiplenes nakke» i den nye pakt (Apgj15:10, sml v 19ff). Men det lovfrie evangelium om rettferdiggjørelse ved tro,betyr ikke at NT opphever loven (Rom 3:31 sml 8:4)

Gud er nemlig den samme i begge paktene.Guds vilje er også den samme. Derfor er også intensjonen i det tredje budetgyldig i den nye pakt: det å få hvile hver syvende dag, det å ha helg, det åsette av en ukentlig dag til Guds ord og bønn. Budets gammeltestamentlige «omgivelser»,det at helligdagen nødvendigvis skal holdes på ukens syvende dag, og allereglene om tillatte og forbudte handlinger, er vi fri fra i den nye pakt (Kol2:16, Gal 4:10f). Måten å ha helg på er prinsipielt betraktet et adiaforon, etmellomspørsmål (Rom 14:5-8). Men budets kjerneinnhold står fast, slik Jesujordiske forbilde illustrerer.

Det svarer i virkeligheten også i høy gradtil GTs eget bilde. For helligdagsbudet er nøye forbundet med bådeskapelsesteologi og frelsesteologi. Både hvile og helg er ment som evangelium.Og den nye pakt er nettopp en evangelisk pakt (Jer 31:34b).

Dermed skulle vi ha grunnlaget klart for enkonkret drøftelse av forholdet mellom sabbat og søndag.

Sabbat og søndag

(22) Den tredje mars år 321 signerte denførste kristne keiseren i Romerriket, Konstantin, en lov som fastsatteoffentlig hvile på «den mest ærerike Solens Dag (= søndag)». Dette erhistoriens første eksempel på at søndagen ble fridag for alle. På den andresiden fins det ikke noe nytestamentlig bud som fastsetter søndagsfeiring. Ogdet fins naturligvis slett ikke noe bud som sier at søndagen for de kristneskal overta sabbaten (lørdagens) rolle. Det vil si at det i den eldste kirkestid er skjedd en utvikling i forholdet mellom sabbat og søndag, en utvikling somdet ville være av stor interesse å kunne etterspore.

Personlig er jeg overbevist om at vi finnerstartpunktet til denne utviklingen på selve Påskedag, Jesu oppstandelses dag.Da var en liten flokk kvinner på vei til Jesu grav for å fullførebegravelsesseremonien, som sabbaten hadde hindret dem i å fullføre fredagettermiddag. Evangeliene sier at kvinnene var underveis til graven «da detbegynte å lysne den første dagen i uken» (Matt 28:1, Mark 16:1-8, Luk 24:1-12.Johs 20:1), altså tidlig søndag morgen. Johs 20:19 viser at disiplene sammekveld var samlet (og møtte den oppstandne) bak låste dører. Og Johs 20:26 viserat de søndag kveld en uke senere igjen var samlet bak lukkede dører. Da varogså Tomas til stede. Siden var de igjen samlet «da pinsefestens dag varkommet» (Apgj 2:1), åpenbart igjen på en søndag.

For å forstå den videre utviklingen er detviktig å huske på at de første kristne var jøder som fulgte Moselovensbestemmelser om sabbaten. Derfor var søndagen, den første hverdagen ettersabbaten, en naturlig og praktisk samlingsdag. Dessuten er vandringen tilsøndagsgudstjenestene sannsynligvis nærmest straks blitt nært forbundet medtanken på møtet med den oppstandne. Følelsen av ukentlig vandringsfellesskapmed kvinnene som fant graven tom den første søndagen i kirkens historie, må havært sterk.

I det hedenske Romerriket var jødenessabbatsfeiring tolerert, men bare som et privilegium for jøder. Rommerriketselv delte ikke dagene inn i noen syklus på syv og hadde ikke ukentlig fridag.Det kom først på Konstantins tid. Kristne slaver i de første århundrene villeha møtt indignerte protester fra eierne sine om de hadde gjort krav på å få frifra arbeidet for å holde sabbat etter jødisk skikk. I drøftelsen om dehedningekristnes forhold til Moseloven på apostelkonsilet i Jerusalem finner vi(i tråd med dette) ikke noe vedtak om at hedningekristne skulle holde jødisksabbat. Og i de paulinske brevene avspeiles det tvert imot en situasjon dernoen holder sabbat, mens andre ikke gjør det.

Et viktig faktum er det imidlertid at Åpb1:10 taler om noe som kalles «Herrens dag». Dette uttrykket møter vi igjen gangpå gang i skrifter fra det andre århundret. Ole Christian Kvarme (som harskrevet en informativ artikkel om vårt emne i det siste nummeret av tidsskriftetMishkan) antyder at det i skriftene fra den første delen av det andre århundreter naturlig å relatere uttrykket «Herrens dag» til søndagen, og at uttrykketimpliserer gudstjeneste (worship) på søndagen. I skriftene fra den andrehalvdelen av det andre århundret gjør forfatterne selv dette helt klart.«Herrens dag» betyr søndag. Og dagen forståes som gudstjenestedag. På dennebakgrunnen kan det ikke være mye grunn til å tvile på at også apostelenJohannes i Åpb 1:10 mener søndag når han sier «Herrens dag».

Materialet viser altså at NT ikke har noesøndagsbud og ikke noe krav om hviledag for hedningekristne, men at den kristnesøndagsfeiringen er resultatet av en historisk utvikling som kan spores helttilbake til Kristi oppstandelsesdag, kirkens første søndag.

Å «ikke forakte prekenen»

(23) I Lille Katekisme har Martin Luthergjenngitt og utlagt helligdagsbudet slik: «Du skal holde hviledagen hellig. Hvabetyr det? Svar: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forakter prekenen ogHans ord, — men holder det hellig, og gjerne hører og lærer det». Meddette konsentrerer Luther bud-forståelsen om det å høre Guds ord forkynt og åsamles i den kristelige forsamlingen. Og det tror jeg er en gyldig og riktigoppfatning av hva som er budets hovedsak.

Som vi har sett i en serie foregåendeartikler om helligdagsbudet, er der en egen gammeltestamentlig problematikk veddette budet knyttet til hviledags-innstiftelsen i skapelsesberetningen ogknyttet til Tibudsloven i Andre Mosebok. I Tibudsloven er hviledagsmomentetmed. Men hovedsaken er helligholdelsen av dagen. Og det skjer ved at dagensettes av for Herren. Dessuten er den gamle paktsdagen en sabbat, en lørdag.

I Det nye testamentet møter vi, som vitidligere har sett, en ny pakt, som prinsipielt ikke gjør forskjell på dager,men som likevel i praksis opererer med ukentlige samlinger. De ser ut til åfinne sted på Jesu oppstandelsesdag, som er søndagen. Og de har Herrens ord ogsakramenter som hovedsak. I tråd med Jesu eget eksempel fra håndhevelsen av dengamle pakts sabbat, låner derfor den kristne kirkes søndagsfeiringhovedinnholdet sitt fra det gammeltestamentlige sabbats-budet.

Og det er det Martin Luther gjør klart vedå si at vi skal følge budet ved «ikke å forakte prekenen og Herrens ord» og vedå strekke seg etter å høre og lære det.

Jeg tror altså de lutheranerne som barebetoner den prinsipielle friheten i helligdagspørsmålet, gjør oss enbjørnetjeneste. For helligdagsbudet er ment som en kanal for velsignelse. Oglikesom en jøde er lovet velsignelse fra Herren ved å hvile på den syvendedagen og sette den til side for et gudstjenestlig møte med Gud, slik er ogsåDet nye testamentet båret av en grunnleggende lik tankegang: Tiden vår hørerHerren til. Vi åpner oss for en rik strøm av velsignelse ved å vie en ukentlighelligdag til gudstjeneste og samfunn med den oppstandne.

Derfor er det en god regel å værerestriktiv mot all den erobringen av helligdagen som det sekulære samfunnet nåpreges av, både ved de tusen idrettsstevnene på helligdagen og ved slike påfunnsom stadig flere søndagsaviser. Man fratar folket helg ved å sekulariserehelligdagen på denne måten.

Man blir ikke automatisk reformerte itankegangen og preget av en statutarisk legalistisk lovforståelse om manforholdet seg slik til helligdagsbudet. Men man tenker slik om helligdagen somGTs og NTs pakter — sammen og temmerlig samstemt — lærere oss åtenke. Budet forståes under en evangelisk grunnsynsvinkel, men likevel slik atvi ikke lar friheten bli en anledning til sekularisering bort fra detregelmessige samfunnet med Herren og med brødrene.

Slik har også tradisjonell norskkonfirmantundervisning brukt å utlegge budet. «Helligdagens poeng er ikke barehvile», sier konfirmantpresten gjerne. «Men helligdagens poeng er helg, det åha en spesiell dag hver uke som er satt av til et møte med Den Hellige».«Søndag er gudstjenestedag» står det i en av de konfirmantbøkene som nå fortiden er mye brukt og som jeg i skrivende øyeblikk har oppslått foran meg. «Visamles om Herrens ord». Og: «Vi samles om Herrens bord».

Det avkristnede samfunnet som behandlerhelligdagen som en hvilken som helst annen dag, stenger derimot døren forhelgens velsignelse for folk. Derfor trenger hele samfunnet vårt å fåhelligdagens bud og evangelium forkynt på nytt.

Bare Guds ord kan skape helg

(24) «Gud har i Det gamle testamentet skiltut den syvende dagen og bestemt at den skal være hviledag. Som hviledag erdenne dagen egentlig bestemt for jødene. ... Etter sin utvortes ordlyd angåraltså det tredje bud ikke oss kristne», skriver Martin Luther i StoreKatekisme. «Ved Kristus er vi nå stillet fritt i alle slike ting» (dvs alleutvortes bud som er bundet til bestemte skikker, personer, tider og steder).

Likevel forutsetter Luther at Gud ihelligdagsbudet også krever noe av troende kristne. «Vi holder ikke helligdagerfor de forstandige og opplyste kristnes skyld, for de trenger det ikke. Men viholder helligdager for det første av hensyn til vårt legemes behov. Naturenlærer og krever av vanlige mennesker, arbeidsmann og arbeidskvinne som må passearbeidet sitt hele uken, at de også skal holde seg i ro en dag og komme tilkrefter. Men dernest — og fremfor alt — kan en på en slik hviledagfå tid og anledning til å være med i gudstjenesten.»

Av disse innledningsavsnittene kan vi læreflere ting om hvordan Luther så på helligdagsbudet. For det første lærte han atjødene er bundet av budet om å holde sabbat på den syvende dagen. For det andrelærte han at kristne i Kristus er fri fra denne utvortes siden ved budet. Fordet tredje lærte han at selve hviledagsinstituttet, det å hvile frakroppsarbeid, likevel samsvarer med naturretten og gjelder for alle. Det eraltså en skaperordning. — For det fjerde bryr han seg egentlig ikke om åforsvare overgangen fra sabbat til søndag:

«Ingen dag er i seg selv bedre enn andre.Gudstjeneste burde en saktens ha hver dag. Men da de fleste ikke kan være tilstede hver dag, må en skille ut i det minste én dag i uken til dette. Og dasøndagen fra gammel tid er bestemt til dette, så skal en la det bli med det, sådet kan gå for seg i enighet og orden, og ingen lage uorden ved unødigeforandringer». I slike utsagn som dette finner vi altså Luthers svar tilsyvendedags-baptister og syvendedags-adventister, som krever gjeninnførelse avsabbaten på lørdagen, ukens syvende dag.

«Den enkle meningen i dette budet er altså:Da vi må ha hviledager, så skal en bruke hvilen til å lære Guds ord.»

Luther bruker ellers en del avkatekismeavsnittet om helligdagsbudet til å konkretisere det: «Hva er det å«holde hellig»? Intet annet enn å tale hellige ord, gjøre hellige gjerninger ogleve et hellig liv. Dagen i seg selv trenger ikke å bli gjort hellig, for dener skapt hellig i seg selv. Men Gud vil at den skal være hellig for deg. Altsåblir den hellig eller vanhellig ved det du gjør, alt etter som du foretar deghellige eller vanhellige ting». Helligholdelse skjer ikke ved at en sitterpassiv ved ovnskroken hele dagen, «men ved at en har Guds ord for seg og øverseg i det», sier Luther, som også spissformulerer seg imot katolskehelligholdelsesforestillinger: «Guds ord er den eneste relikvie». Bare Guds ordkan gjøre mennesket hellig på helligdagen.

Og blant annet slik kan vi ifølge Lutherkrenke helligdagsbudet: a) ved å sitte rundt i kneipene fulle og gale pågudstjenestedagene, b) ved å høre Guds ord bare som underholdning, c) ved åhøre prekenen bare av gammel vane, d) ved å høre Guds ord, men ikke lære det ogholde fast ved det, e) ved åndelig latskap, så en tror en ikke trenger merveiledning når en har hørt en preken eller to.

Avslutningsvis minner Luther i StoreKatekisme om Djevelens daglige forsøk på å snike seg inn på oss for å vekke oppvantro og onde tanker. Helligdagsbudet bidrar til å fylle hjertet og tankenemed Guds ord, slik at Djevelen ikke slipper til. Dessuten bidrar det til at vioppfyller budet om Guds hellige navn ved at vi lovpriser Herren igudstjenesten.

Slurvepredikantene og helligdagen

(25) Kirkens største synd mothelligdagsbudet har til alle tider vært dens overfladiskhet, skriver professorAksel Valen-Senstad i læreboken «Innføring i kristen etikk» (side 291ff).Dermed setter han fingeren på en side ved helligdagsbudet som jeg så langt ikkehar berørt i denne artikkelserien: predikanter som slurver medprekenforberedelsen og undervurderer menighetene sine.

Aksel Valen-Senstad skriver: «Til alletider har kirkens synd vært dens overfladiskhet. Den har undervurdert sinmenighet, slurvet med prekenforberedelsene, forkynt allmene fornuftssannheteristedenfor Guds ord og derved gitt dem som kom for å høre og bli bygget opp,steiner for brød. Den samme synd herjer på bedehusene og i forsamlingslokalene.«Ved- og vann-bæring til templet» er satt i stedet for en sann åndeliggudstjeneste i utdypelse, forklaring og lære».

Kirken skal stå til ansvar for Gud fordenne synden, advarer den norske teologiprofessoren i Aarhus. Nærmere bestemter det de ansvarlige som skal stå til regnskap: bispene, prestene,predikantene, teologilærerne «og alle andre som slurver med det viktigste avalt arbeid, nemlig kallsarbeidet sitt FOR GUD.

«I kirke og bedehus prekes det i overflodher hjemme i vårt eget land. Det holdes bibeltimer, seminarer,temagudstjenester, kurs, osv. Men forkynnelsen og læren bærer sitt tydeligepreg av at både predikantene, prestene og lærerne har forsømt kallsarbeidetsitt på de seks andre arbeidsdagene. De har arbeidet med alt annet enn Gudsord. Og så blir forkynnelsen og læren deretter.»

Man preker som om Guds ord ikke var godtnok, så det må spes ut eller tilsettes predikantens idéer. Arbeidet medprekenen dreier seg ofte vesentlig om hva PREDIKANTEN skal si vedgudstjenesten, og HVORDAN han skal si det, i stedenfor hva GUDS ORD sier, oghvordan DET sier tingene. «Slik er ingen som er mer utsatt for forfengelighet,egosentrisitet og selvtilbedelse enn predikanten. Predikanten taler som om folkkom for å høre HAM.»

Valen-Senstad peker på en vanligunnskyldning for å preke lite og dårlig. Man sier at prekenen ikke er detviktigste, men salmesangen, lovprisningen og fellesskapet. Men det er åforveksle og erstatte det Gud selv gir, med det mennesket skal gi Gud. Sliksnur man gudstjenesten på hodet.

«På bedehus og i forsamlingshus blirsituasjonen ofte like uholdbar. Disse møtene mangler ofte Herrens sakrament ogblir derfor ofte utelukkende en predikantopptreden uten substans og uten sannåndelig oppbyggelse (lære) ved Guds eget ord.»

Kirken helligholder hviledagen ved at denstjenere forbereder seg til denne dagen, og ved at de som skal ha tilsyn medforkynnelsen, legger forholdene til rette, tilskynder og oppmuntrer til dette.Det er deres viktigste oppgave. For uten at mennesker får Guds ord forkynt oglært, kan ikke troen komme, den kan ikke vokse og det kan ikke bli noenhelliggjørelse. I stedet kommer den bedrageriske religiøsiteten. «For Guds Åndarbeider ved Ordet etter Guds råd. Og i denne kallsoppgaven som kirkens tjenerehar, er helligdagen fullendelsen av deres arbeid. Arbeidet i de seks andredagene blir ikke fullendt, får ikke noe mål, dersom hviledagens budskap ikke erskikkelig forberedt, gjennomarbeidet og klargjort i løpet av arbeidsdagene iuken».

Professor Aksel Valen-Senstadkarakteriserer det som et forfallstegn i kirken at så mange prester ogpredikanter har så mye annet å gjøre av kristelige «forretninger» som de erpålagt i tjenesten, at de ikke får tid og krefter til det viktigste. Alt somhindrer predikantenes innvielse og helligelse til Gud og hans ord tilhelligdagen, må bort. Det krever helligdagsbudet.

Kapittel 7 Et pedagogisk innskudd:

Lovens første og andre tavle

Om Lovens to tavler

(26) I tradisjonell norskkristendomsundervisning og konfirmantundervisning skiller vi mellom «lovens totavler». Moses fikk de ti budene av Herren på to steintavler, har vi brukt åsi. På den ene steintavlen finner vi de tre første budene, bud som handler omvårt forhold til Gud. På den andre finner vi de øvrige syv budene. Og dehandler om mellommenneskelige forhold.

Dette tror jeg fremdeles må være godkristen katekisme-pedagogikk. Tenkemåten har utmerket ankerfeste i et avsnitt iLuthers Store Katekisme. I forhold til originalteksten i Tibudsloven er tankenom budene fordelt på lovens to tavler en systematisk-teologisktilretteleggelses-tanke. Men den har ankerfeste i både jødisk og kristenforståelse av Tibudslovens innhold.

Luther skriver slik om saken idet han skaltil å begynne på omtalen av det fjerde budet i Store Katekisme:

«Hittil har vi lært de tre første bud. Dehandler om vårt forhold til Gud. For det første at vi skal stole på ham av helevårt hjerte, og frykte og elske ham under alle livets forhold. For det andre atvi ikke skal misbruke hans navn til løgn og annet ondt, men bruke det til prisog ære for Gud og til nytte og salighet for vår neste og oss selv. For dettredje at vi på helligdagene skal bruke Guds ord flittig, for at alt vi gjør oghele livet vårt kan rette seg etter det. Nå kommer de følgende syv bud. ...»

Tanken om at det er akkurat ti bud vifinner i 2 Mos 20, er i selv selv en pedagogisk motivert forståelsestanke.Strengt tatt tvinger ikke selve bud-teksten ti-tallet på oss. Fra de allereldste tider har menneskene likevel gjort seg spesielle tanker om ti-tallet.Det kommer nok av at vi har brukt de ti fingrene våre som tellehjelp. Dermedfornemmer vi et naturlig høydepunkt ved titallet. Og de fleste av oss har dessutenbare lært matematikk som er basert på titallsystemet. Tanken på at det er tibud vi finner i 2 Mos 20, svarer derfor godt til et tenkesett som er naturligfor de aller fleste.

Tanken om en oppdeling av budene på de totavlene etter mønsteret 3+7, avspeiler dernest for det første denkatekismetradisjonen som regner billedbudet som en del av det første budet ogsom deler budet mot begjær opp i to, slik at titallet beholdes. Denne måten åtelle de ti budene på finner vi i Romerkirken og Lutherkirken. Og vi finneransatser til en beslektet tellemåte i jødisk Tibudstradisjon som skal værereflektert i Talmud og i visse viktige hebraiske håndskrifter til AndreMosebok. Kirkefedrene, Østkirken og Calvins kirkeavdeling, samt jødiske kildersom Filo av Aleksandria og Josefus, regnet derimot billedbudet som et eget bud.I så fall vil det være mer naturlig å fordele budene på de to tavlene ettermønsteret 4+6. Om dette spørsmålet viser jeg ellers til det jeg tidligere harskrevet i denne spalten i tilknytning til behandlingen av Billedsbudet.

For det andre avspeiler selve tanken om enmeningsstyrt fordeling av budene på de to tavlene den jødiske og kristne tankenom at de ti bud kan oppsummeres i to hovedbud. Det éne hovedbudet finner vi i 5Mos 6:5: «Du skal elske Herren din Gud...». Det andre finner vi i 3 Mos 19:18b:«..du skal elske din neste som deg selv». Mange kristne tror at det er Jesus iDet nye testamentet som har gitt oss denne tanken. Og det er ingen tvil om atJesus i Det nye testamentet lærer nettopp slik. Men det er et viktig poeng atKristus under inspirasjonen allerede gav Moses de to hovedbudene og at det er iMosebøkene vi første gangen finner dem i Bibelen. I jødisk skriftlærd tradisjonhar man nærmest til alle tider sagt det samme som Jesus sa: at de tohovedbudene gir oss summen av Guds ti bud.

Lovtavlene og naturretten

(27) Moses fikk lovens to tavler. På denførste av dem sto budene som gjelder menneskets forhold til Gud. På den andresto budene som gjelder menneskenes forhold til hverandre. Slik talertradisjonell norsk katekismeundervisning. Og denne todelingen svarer godt tilden oppsummeringen av budene i to hovedbud som vi finner i Mosebøkene, hosjødiske rabbinere og hos Jesus i Det nye testamentet. Dette fremholdt jeg iforrige ukes bidrag i denne spalten. Men det bør legges til at dette ogsåsvarer godt til den lovens tale som er skrevet i menneskehjertene og som kallesnaturretten. For av naturen kan mennesket vite at Gud fins. Og av naturenkjenner vi også hovedpoengene i de budene som står på lovens andre tavle.

At mennesket av naturen kan vite at Gudeksisterer, står i Romerbrevet: «For det en kan vite om Gud, ligger åpent fordem (= hedningene), for Gud har åpenbart det for dem. For hans usynlige vesen,både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdensskapelse av. Det kjennes av gjerningene hans, for at de (= hedningene) skalvære uten unnskyldning». (Rom 1:19-20).

Apostelen sier ikke her at hedningenefaktisk erkjenner at Gud må finnes. Men han sier at denne erkjennelsen liggeråpen for dem. Den er mulig. Moralsk sett er det derfor en grov forsømmelse nårmenneskene unnlater å erkjenne Guids eksistens. Dén forsømmelsen gjør ossskyldige for Gud.

Dette er da med andre ord naturrettensutgave av lovens første tavle og av lovens første hovedbud: «Du skal elskeHerren din Gud av hele ditt hjerte...».

Lovens første tavle sier at vi ikke skaldyrke avguder, ikke produsere og tilbe avgudsbilder, ikke bruke Guds navn tiltomhet, men i steden ære og tilbe Gud, især på hviledagen. 5 Mos 4:6sammenfatter dette i budet om å elske Herren av hele vårt hjerte. Begge delerer åpenbart oss via Moses og gitt oss i Hellig Skrift.

Men dertil taler altså også vårt egethjertes tanker innerst inne det samme språket. For øynene våre skuer ut motskaperverket og stjernehimmelen. Og tankene våre kaller på fornuften og sier:«Det MÅ finnes en Gud som har skapt alt dette. Og han må være så stor og god atjeg skylder å ære og tilbe ham».

På samme måten er det med lovens andretavle. Den sier at vi skal hedre foreldre og foresatte, verge livet, væreektefellen vår tro, respektere eiendomsretten, tale sant og ikke begjære vårnestes verdier. I 3 Mos 19:18b sammenfattes disse budene slik: «Du skal elskedin neste som deg selv». Jødiske rabbinere har alltid sagt at dette er lovensandre hovedbud. Og i NT sier Jesus det samme. I Bergprekenen formulerte handessuten det samme etiske poenget i «den gyldne regelen» (Matt 7:12).

Men alt dette finner vi også i hedningenesetiske erkjennelse. Når Konfusius skildrer «Tao» (det etisk gode) ellerAristoteles skriver om «Aretee» (det etisk gode), sammenfatter disse hedningenereglene for mellommenneskelige forhold i akkurat samme grunntanke. Og når dekonkret tar for seg de enkelte områdene av livet, møter vi de sammegrunnleggende etiske reglene som vi finner i Tibudsloven.

At naturretten på denne måten fins også ihedningehjerter, vet vi imidlertid ikke bare fra hedningenes fremste etiskeskrifter. Men vi vet det enda mer fra Rom 2:14. For der sier apostelen: «Fornår hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da erdisse, som ikke har loven, seg selv en lov. De viser at den gjerningen lovenkrever, er skrevet i hjertene deres. Om det vitner også samvittigheten deres ogtankene, som innbyrdes anklager dem eller forsvarer dem..».

I et appendiks i boken «The Abolition ofMan» har C.S.Lewis samlet en ryddig oversikt over hvordan de ti buds innholdfins avspeilet i de vesentlige etiske dokumentkildene fra alle kjente kulturer.

Kapittel 8 Det fjerde bud:

Du skal hedre din far og din mor

Hedre mor og far

(28) Katekismens fjerde bud lyder slik: «Duskal hedre din far og din mor, så det går deg godt og du får leve lenge ilandet». I forklaringen i Lille Katekisme ordlegger Luther seg noenlunde slik:«Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke ringeakter eller forargerforeldrene våre og andre som Gud har satt over oss, men viser dem ære, tjener,lyder, elsker og høyakter dem».

Bak denne katekismeordlyden står som vanligden bibelske Tibudsloven. Vårt bud står i 2 Mos 20:12. Og der er ordlyden slik:«Hedre din far og din mor, så dagene dine må bli mange i det landet Herren dinGud gir deg». Til sammenligning står det en repetisjon av Tibudsloven i Mose'avskjedstale i 5 Mos 5. Der finner vi vårt bud i vers 16: «Hedre din far og dinmor, slik som Herren din Gud har befalt deg, så dagene dine må bli mange i detlandet Herren din Gud vil gi deg».

På det hebraiske grunnspråket heterhovedverbet i 2 Mos 20:12 «KABBED». Verbet har i nevneformen grunnbetydningen«gjøre tung/vektig» og opptrer her i såkalt kausativ piel imperativ, slik atbetydningen blir «hedre», «ære». (Innfløkt oversatt: «Du må få deg selv til åregne mor og far for vektige»).

Budets innledning avviker fra de flesteandre budene fordi den er såkalt «positivt» formulert. De fleste andre budenehar hebraisk språks mest kategoriske nekteform: «Du skal ikke...», mens vi hermøter bydeformen «Hedre!», som på norsk normalt omskrives med «Du skalhedre..». (Forskjellen på såkalt «negativt» formulerte bud og såkalt «positivt»formulerte bud må ikke tenkes som en verdidom. Gud skammer seg nemlig ikke overå «være negativ». Da bør heller ikke vi skamme oss over det!)

Et særtrekk ved dette budet er det også atdet har en fortsettelsessetning. På hebraisk innledes den med en konjunksjon(«LeMA'AN») som som regel betyr «for at», men som av og til har betydningen«slik at». Spørsmålet blir dermed om denne fortsettelsessetningen er enhensiktssetning («for at») eller en følgesetning («slik at»). Sier budet atformålet med å hedre far og mor er et langt liv, eller dreier det seg om etløfte som sier at virkningen av å hedre far og mor blir et langt liv? For mindel tror jeg det er tale om en følgesetning og dermed et løfte om en virkning.Og begrunnelsen for dét er at Tibudsloven forøvrig inneholder flere andreeksempler på hvor «evangelisk» Guds innramming av loven er. Guds utvelgelse avIsrael går foran paktsbudene. Gud frelser Israel fra Egypt før han gir dembudene. Og han lover nåde i tusen ledd til dem som frykter ham. Da svarer dettil den samme tankegangen at Gud lover et langt liv i landet til dem som hedrerfar og mor.

Bokstavelig sier budet på hebraisk at«dagene dine» skal «bli lange» («JA'ARKUN JAMEIKA»). Verbet «'ARAK» betyr «værelang», «gjøre lang», «strekke i lengden». Åpenbart er dette løftet bådekollektivt og individuelt ment. For det er et enkeltindivid som tiltales(dagene «dine»). Men Bibelen er full av eksempler på at den slagsentallsuttrykk kan ha kollektiv betydning.

Bemerkelsesverdig er det at grunntekstenikke lover noe langt liv i «landet» (hebr: «HA'ARETS»), men bruker ordet formold og jord («HA'ADAMA): «..slik at dagene dine kan bli mange på den jorda somHerren din Gud vil gi deg». Historisk sett må vi huske på at Tibudsloven ertalt til Israel i en situasjon der de står i ferd med å innta Kanaans land, etgrøderikt dyrkningsland. Det betyr at grunnteksten her gir oss en påminnelse omat det først og fremst er Israels landløfte vi her møter. Gud hadde lovetAbraham dette landet. Nå lover han Abrahams etterkommere å få leve lenge iløfteslandet.

Det betyr at vi som er hedningekristne bareper analogi kan ta til oss dette løftet. Gud har jo nemlig ikke lovet oss Norgemed samme myndighet som han lovet Abraham Kanaans land.

Foreldreembetets herlighet

(29) Budet om å ære far og mor har pågrunnspråket ordet «KABBED» (= «hedre», «ære», «gjøre vektig/tung») somhovedverb. Til dette verbet svarer det et hebraisk substantiv som heter«KAVOD». Og det ordet brukes blant annet når Bibelen skildrer Guds egen«herlighet», dvs den lysglansen som Gud bor i.

Det var Guds «herlighet» Moses fikk møte iSinai. Og det var Guds herlighet han fikk se bakfra etter at Gud hadde avvist åla ham se Guds ansikt forfra. Jesaja så Gud på tronen i tempelvisjonen mens detble sunget «Hellig, hellig hellig». I den sangen ble det føyd til: «All jordener full av hans herlighet». Hyrdene på betlehemsmarkene opplevde julenatt atGuds herlighet lyste omkring dem mens englekoret sang. Og Peter, Jakob ogJohannes opplevde på Tabor at Guds herlighet begynte å lyse fra Jesu ansikt ogklær. «Vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sinFar, full av nåde og sannhet», skrev Johannes etterpå. Og Peter skrev: «Vihadde vært øyenvitner til hans storhet. For han fikk ære og herlighet av GudFader». Bibelen er altså full av en egen «herlighetsteologi», en teologiknyttet nøye til læren om Guds herlighet.

Nå kan vi ikke slutte noe direkte omforeldreembetets «herlighet» bare ut fra den språklige sammenhengen mellomordene «KABBED» og «KAVOD». Men det fins likevel også et saklig teologiskgrunnlag for å gjøre seg tanker som peker et viktig stykke i akkurat denretningen.

For det første er det et faktum at mor ogfar har en tjenesteoppgave, et «embete», som er innstiftet av Gud. Det fremgårallerede av skapelsesberetningen. Gud skapte mann og kvinne i sitt bilde og forhverandre. Og han velsignet dem og bød at de skulle være fruktbare og bli mangeog fylle opp jorden og legge den under seg (1 Mos 1:16-28).

For det andre avspeiler budet om å ære farog mor, slik det står iTibudslovens originalutgave, bildet av en storfamilie. Grunnmønsteret istorfamilien var at man giftet seg svært ung. Derfor ble man gjerne småbarnsforeldrei tyveårsalderen. Og de unge småbarnsforeldrenes egne foreldre var gjerne40-åringer. Disse 40-åringene kunne selv ha foreldre på rundt 60 år i live. Ogenda en eldre generasjon foreldre kunne også høre storfamilien til. I et sliktstorfamilie-fellesskap hadde budet om å ære foreldrene først og fremst adressetil de «unge voksne» og deretter oppover trinn for trinn gjennom generasjonene.I vår tid tenker vi mest på tenåringer og store barn når vi utlegger dettebudet. Men i den opprinnelige bibelske tankegangen tror jeg det især har værttale om et bud til mennesker som var voksne nok til å vite hva det betyr å æremor og far.

For det tredje ligger det i selveforplantningen en delegasjonstanke. Den treenige Gud alene er Skaperen. Men Gudhar delegert en skapende evne til mann og kvinne i form av seksualliv ogforplantning. I kraft av denne delegasjonen følger det at mor og far på Gudsvegne og i Guds sted står med ansvaret for de barna som de unnfanger.

I kraft av dette sier derfor det fjerdebudet at barna skal ære mor og far med samme typen ære som vi alle skylder Gud.Ut av Guds himmelske herlighet stråler det så å si en avglans, en egenherlighetsglans, som utruster embedet som mor og far med en særegen glans. Åvære mor og far er å ha en viktig andel i Guds egen herlighet. De funksjonenesom hører Guds eget faderembete til (se Efes 3:15), er skjult til stede i detembetet mor og far har fått seg tildelt i Guds skapelsesplan.

Av den grunn har det fjerde budet en særligstilling på overgangen mellom lovens første og andre tavle. Det tar så å siGuds-relasjonen fra lovens første tavle med seg over i den mellom-menneskeligerelasjonen som preger tavle nummer to.

Det fjerde bud og naturretten

(30) Mens de senere budene på «lovens andretavle» handler om mennesker vi har ved siden av oss, handler det fjerde bud omto mennesker som Gud har satt over oss. Det er det som gjør at man så å sifornemmer en etterklang fra lovens «første tavle» idet vi med dette budet erkommet over på «annen tavle». Foreldrebudet handler fremdeles om underordning,slik som de foregående budene gjør, og ikke om sideordning, slik som de senerebudene gjør. Dessuten fins det godt grunnlag for å tenke at foreldrebudet erdet budet innenfor naturretten som har fått minst direkte skade vedsyndefallet.

Det siste kan vi konstatere ved ganskeenkelt å se oss omkring i verden. Alle religioner lærer ærefrykt forforeldrene. Alle etiske tenkere gjør det samme. De greske filosofene lærte foreksempel at plikten til å ære foreldrene kom nest etter plikten til å æreguddommen. Dypt i ethvert samfunn bor dessuten vissheten om at det er farligfor hele samfunnet hvis foreldrenes stilling vis-a-vis barna ødelegges.

Men samtidig er det i vår tid nettopp dennefundamentale samfunnsbyggende siden ved foreldrebudet som nå er så dramatisktruet av fosterdrapsloven. For gjennom fosterdrapsloven avsetter storeforeldreflokker seg selv som foreldre. På den måten truer massebruddene våre pådet femte budet hele samholdskraften i samfunnet.

Læren om naturretten sier nemlig ikke atnaturretten er det samme som den etikken vi greier å holde. Men den sier atnaturretten er den etikken vi vet at vi burde ha holdt. Gjennom syndefalletsskade er oppfyllelsen av budene blitt skadet. Derfor har Gud i tillegg til dennaturlige lovåpenbaringen i hjertet også gitt oss budene i en spesiellåpenbaring gjennom Moses. Gjennom det fjerde bud stiller Gud seg så opp vedmors og fars side og kunngjør som sin guddommelige vilje: «Hedre din mor og dinfar!»

Blant alle de menneskene som fins i heleverden har Gud plukket ut to mennesker som han har satt over oss, sier detfjerde bud. Som overordnede er mor og far bærere av Guds egen autoritet. Derforkrenker vi Gud når vi synder mot foreldrene våre. Likesom Gud har gitt mor ogfar del i selve skapelsen — ved at de skaper barn sammen — har hanogså gitt dem del i sin egen myndighet som Skaper og dertil en egen avglans avsin egen himmelske herlighet.

Et særtrekk ved foreldrebudet er omtalen avmors stilling. I den parallellutgaven av foreldrebudet som står iHellighetsloven (3 Mos 19:3a) står faktisk mor nevnt først. Bibelen er ellersen patriarkalsk bok (fremmedordet «patriarkalsk» kommer av to greske ord somkan oversettes «far er den første»). Men patriarkatet betyr ikke at mor skalnedvurderes eller undertrykkes. Tvert imot viser Bibelen hvordan hustruer kanta ledelsen på samfunnsmessige områder (cfr Debora og profetinnen Hulda), jatil og med instruere konger. Elkanas kjærlighet til Hanna (1 Sam 1) gir enbetagende skildring av hustruens stilling i Bibelens tankegang. Det samme gjørvisdomsordene om den gode hustruen i Ordspr. 31:10ff.

Mors og fars embete innebærer at de skalverne og vokte barna sine, sørge for det de trenger mens de er små oghjelpeløse og lære dem hele barnelærdommen om Guds bud og Guds frelsesverk.Foreldrebudet utruster deretter mor og far med den myndigheten som utgjørplattformen for embetsutøveølsen deres overfor barna.

Derfor springer alle hustavlenesdobbeltadresserte hode- og underordningsformaninger ut av det fjerde bud.Kvinneprestforbudet er også inkludert i det fjerde bud. Og hele Bibelenssosialetikk har det fjerde bud som overskrift og underskrift.

Landløftet i det fjerde bud

(31) Et særtrekk ved foreldrebudet i 2 Mos20:12 og 5 Mos 5:16 er at det inneholder et løfte. Ordlyden i løftet inneholderenkelte variasjoner og er åpent for enkelte tolkningsspørsmål. Men hovedsakener at det i originalteksten i virkeligheten inneholder et landsløfte tilIsrael. Bare i form av en analogi kan vi deretter tenke at et tilsvarende løfteogså gjelder for ikke-jøder som bor i ikke-jødiske land.

På grunnspråket sier løftet i 2 Mos 20:12:«..slik at dagene dine må bli strukket ut i lengden på det åkerlandet jeg vilgi deg». På parallellstedet i 5 Mos 5:16 er ordlyden noe utvidet: «...slik atdagene dine må bli strukket ut i lengden og slik at det må gå deg godt på detåkerlandet jeg vil gi deg». I håndskriftet Codex Vaticanus og en rekkeversjoner av den greske oversettelsen Septuaginta har denne ordlyden i 2 Mos20:12: «...slik at det må gå deg vel og slik at du kan leve lenge i landet».Selv om rekkefølgen mellom leddene i disse tekstvitnene ikke stemmer medteksten i 5 Mos 5:16 er det så vidt jeg forstår en vanlig oppfatning blantfagfolk på gammeltestamentlig tekstvitenskap at Septuagintas oversettere måvære blitt påvirket av at de husket 5 Mos 5:16 utenat, slik at de har føydleddet «slik at de må gå deg godt» inn i teksten også i 2 Mos 20:12.

I en tidligere artikkel har jeg såvidtnevnt at konjunksjonen til å begynne med i setningen må tolkes som enfølge-konjunksjon som betyr «slik at». Jeg har også nevnt at budet ikkeegentlig taler om «landet» («HAARETS», men om «åkerjorda», «åkerlandet» («HA'ADAMAH»).Denne glosen brukes egentlig om den rødbrune jorda på Israels åkrer, men kanogså brukes i videre forstand om åkerlandet som helhet. Derfor tror jeg ikkenoe på de tolkningsforslagene som sier at løftet i det fjerde bud bare gjelderretten til å få familie-eiendommen som arv. Uttrykket skal snarere si tilIsrael under vandringen mot det lovede landet at det er et fruktbart åkerlandHerren akter å gi dem.

Derfor må det være Bibelens landløfte tilIsrael vi her møter. Israel befales av Herren å hedre mor og far. Følgen avlydighet mot budet vil bli et langt liv i løfteslandet.

Landløftet møter vi i Bibelen første gangeni 1 Mos 12:1, der Herren sier til Abraham: «Dra bort fra landet ditt ... tildet landet jeg vil vise deg». I 1 Mos 15:18 utdypes det: «Den dagen gjordeHerren en pakt med Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet, fra Egyptensbekk like til den store elven, floden Frat...». Og siden gjentas løftet gang pågang tvers gjennom hele Det gamle testamentet. Jeg tror jeg en gang har hørt atdet i alt fins over 40 steder i GT som gjentar landsløftet i en eller annenform.

I profetskriftene er det for eksempel etpoeng at Nordriket og (deretter) Sørriket er blitt ført som fanger bort fra detlovede landet. Men da lyder løftet på nytt, i form av sterke forsikringer om atHerren en dag vil hente jødene hjem igjen til det lovede landet — fraalle de land og riker rundt i verden som de er blitt adspredt til. Som eksempelpå denne typen tekster nevner jeg Jer 23:1-6.

Landløfte-tekstene og hjemvendings-tekstenehører ellers nøye sammen med løfter om et gjenopprettet fredsrike for Israel.Det er ganske tydelig at det er dette løftet disiplene har i tankene ispørsmålet sitt til Jesus i Apgj 1:8. Og Jesu svar går ikke ut på noenavlysning eller omtolkning av fredsrike-løftet. Men han sier bare at det ikkeer disiplene gitt å kjenne Faderens valg av dag og time.

Det gjør naturligvis heller ikke vi som nålever. Men det er jo likevel et faktum at Herren for tiden henter jøder hjemtil Israel fra mange land rundt i verden. For min del tviler jeg ikke få at deter dette gamle løftet som nå oppfylles.

Foreldrebudet og hustavlene

(32) Foreldrebudet byr oss ifølge LilleKatekisme å frykte og elske Gud så vi ikke forakter eller forarger foreldrenevåre «eller andre som Gud har satt over oss», men viser dem ære, tjener, lyder,elsker og høyakter dem. Tankegangen her er at mor og far er de første ogviktigste av alle de menneskene Gud har satt over oss. Det fins så avgjortandre menneske-autoriteter som har krav på vår lydighet og underordning. Deresmyndighetsstilling utgjør en saklig parallell til mors og fars myndighetsstilling.Men ingen av disse autoritetene har krav på den samme grad av heder, ære,lydighet og underordning som mor og far.

Derfor henger det fjerde bud nøye sammenmed hustavlenes teologi om over- og underordning og dermed med hele Bibelenssosialetikk. Hustavlene er bibelske konkretiseringer av en etikk som er tilstede allerede i Tibudsloven og som ikke minst kommer til uttrykk i det fjerdebudet. Mens Tibudslovens «annen tavle» inneholder bud som omkransermenneskelivet med et «ytre vern», omtrent som den høye myren rundt en storborg, gir hustavlene et «indre vern» i form av konkrete regler forhverdagslivet på innsiden av muren.

Hustavlene favner i hovedsak om firelivssektorer: 1) livet i familien, 2) livet i samfunnet, 3) livet påarbeidsplassen og 4) livet i den kristne menigheten.

Innenfor hver livssektor har hustavlene budsom vender seg i to retninger. Noen bud avspeiler «hodestrukturen» (det greskeordet «kefalee» betyr «hode», det vil si: «overordning»). De preker til alleoverordnede om hvordan de skal øve kjærlighet i det overordnede embedet sitt.Og noen bud vender seg til dem som er har undrerordnede embeter innenfor hverlivssektor. De underviser dem om hvordan de skal øve kjærlighet gjennomunderordningen sin. Fordi hustavlene taler i disse to retningene, er det etpoeng at man ikke skal ta til hjertet «motpartens» bud, men nøye seg med de somhandler om ens egen livssituasjon.

Med adresse til familiens livssektor byrSkriften ektemannen å være «hode» (= «overordnet» over hustruen) på den måtenat han etterligner Kristi stilling som menighetens «hode», mens hustruen skalunderordne seg under mannen sin slik som menigheten underordner seg. Dessutensier hustavlene at fedre ikke skal vekke sinne og trass hos barna, mens barnaskal være lydige mot foreldrene sine. Dette er altså en klardetaljkonkretisering av det fjerde bud.

Det samme ser vi når vi vender oss tilsamfunnslivets sektor. Hustavlene byr styresmaktene å verge naturrettensverdier med sverdets hjelp. Dessuten ber de alle undersåtter om å underordneseg under styresmaktene og betale skatt. I medhold av denne konkretiseringensier altså katekismeforklaringen til vårt bud at vi skal lyde alle dem «som Gudhar satt over oss».

Også på arbeidsplassen gjelder forøvrigdenne regelen. Arbeidsgiveren skal ikke true de ansatte og ikke gjøreforskjell. De ansatte skal være lydige og ikke opptre som øyentjenere, menarbeide som for Kristus selv.

Og livssektor nummer fire, den kristnemenigheten, har hustavleformaninger som har dette samme grunnpreget. Kirkenstjenere, bispene, prestene og emissærene, skal være menn. Og de skal fylle allede kravene som med rette kan stilles til en god far i menigheten.Menighetslemmene skal sørge vel for menighetens tjenere, lønne dem skikkelig,sette dem høyt og respektere det spesielle ansvaret de har for sjelene. Bildetbak hustavle-sektor nummer fire er nemlig at menigheten i virkeligheten er enGuds familie her i verden.

På denne måten hører allehustavle-formaningene saklig sett inn under det fjerde bud. De fremtrer sombibelske konkretiseringer av budets rike fylde av læreinnhold.

Den største av alle gode gjerninger

(33) Så vrangt tenker vi mennesker at viheller holder oss til menneske-påfunn, når vi vil være fromme og gjøre godegjerninger, enn å holde oss til det som Gud selv har befalt oss. Det fremholderMartin Luther i det lange avsnittet om foreldrebudet i Store Katekisme. PåLuthers tid var det ikke minst tanken om å gå i kloster folk forestilte seg somen særlig from ting. Men Luther innvender: Det er mye bedre å ære far og mor.For det er den største av alle gode gjerninger.

«Gud har villet at det å være far og morskulle stå høyere i rang enn alle andre stender og ordninger som han har underseg», heter det i åpningssetningen i Store Katekismes avsnitt om det fjerdebud.

I en første hoveddel utlegger Luther hvadette budet vil si: at vi ikke bare skal elsker mor og far (slik som vi skalelske brødre og søstre og alle medmennesker), men at vi dertil skal ære dem ogregne dem for de høyeste nest etter Gud selv. Vi må tenke at «selv om deeventuelt er ubetydelige, fattige, skrøpelige og rare, så er det likevel mineforeldre som Gud har gitt meg. Denne ære mister de ikke på grunn av livet sitteller feilene sine. En skal derfor ikke se på personene, hvordan de er, men påGuds vilje..».

I et langt avsnitt understreker så Lutherhvor mye bedre det er å se på ære og heder til mor og far som den største avalle gode gjerninger enn å sette klosterløfter og andre menneskepåfunn høyt sombevis på fromhet. «La dem komme i flokk og følge og rose sine mange, store,sure, byrdefulle gjerninger. La oss se om de kan komme med en eneste gjerningsom er større og edlere enn lydighet mot mor og far». «For her har du etsikkert bibelord og et guddommelig vitnesbyrd som sier at dette har Gud befalt— men det andre har han aldri gitt noen beskjed om».

«Guds ord og vilje skal settes fremst ogadlydes aller først, men etter det skal ingen ting ansees for å være viktigereenn våre foreldres vilje og ord — på betingelse av at også disse erunderordnet lydigheten mot Gud og ikke står i motsetning til de budene som fører nevnt».

«Du skulle være lykkelig og prise Gud fordihan har valgt deg og gjort deg skikket til å utføre en gjerning som er sådyrebar, og som han er så tilfreds med. Selv om den ser liten og ubetydelig ut,så se til at du regner den for stor og betydningsfull, ikke på grunn av dinverdighet, men fordi den har sin plass i den juvelen og dyrebare skatten somheter Guds ord og bud.»

Om munkene og nonnene sier Luther: «Hvordanskal det gå med disse arme, ulykkelige menneskene når de står for Gud og forhele verden, og de så må rødme av skam overfor et lite barn som har levd etterdette budet? Da må de innrømme at tross alle sine fortjenester gjennom et langtliv, er de ikke verdig til å rekke barnet et glass vann. Men fordi de erforført av djevelen og tramper på Guds bud, er det rett og riktig at de måplage seg med gjerninger de selv har funnet på, og få skam og skade i lønn».

Luther ønsker inderlig at alle må få øyneneopp for dette viktige budet, slik at en kan slippe all den ulykken som kommer«når barna er vrange og ikke gjør det de skal før stokken danser på ryggenderes». Dessverre er det akkurat slik det er blitt nå for tiden, sier han.«Både unge og eldre er ville og ustyrlige». Derfor må Gud straffe dem, «så desynker ned i all slags nød og elendighet». Luther beskriver frafallet fraforeldrebudet som en ond sirkel, der tilstanden bare blir verre for hver nygenerasjon: «Den ene narren lærer opp den andre. Slik som foreldrene har levet,slik lever barna etter dem.»

Forøvrig må jeg skrive en artikkel ogsåneste uke for å få med alle hovedmomentene i Luthers utleggelse avforeldrebudet.

Lydighet mot overordnede

(34) «I forbindelse med dette budet (=foreldrebudet) må vi også tale om de forskjellige slags lydighet som vi skyldervåre overordnede — folk som har til oppgave å befale og styre», skriverMartin Luther i Store Katekisme. Etter denne innledningen følger det så enutlegning av hvordan Bibelens hustavle-formaninger egentlig er avledet fra detfjerde bud. Det Luther skriver om dette, svarer i sak til synspunkter jeg foregen regning fremholdt i artikkel nummer 32 i denne serien — for to ukersiden.

«All annen øvrighet har sin kilde og sittgrunnlag i foreldremyndigheten», skriver Luther. «Når en far ikke kan oppdrabarnet sitt alene, så sender han bud på skolemesteren for at denne skal oppdrabarnet. .. Skal han dø, sender han bud på andre som han oppnevner til detteformålet. På samme måten må alle ha tjenestegutter og tjenestejenter under segfor å kunne styre huset. Alle som en kaller «overordnede», står derfor ifølgeSkriften i foreldres sted og henter makten og myndigheten sin fra dem. ISkriften blir de kalt «fedre» fordi de utøver ansvaret sitt i egenskap avfedre, og fordi de bør ha en fars hjerte overfor sine underordnede. På dennemåten har romerne .. kalt husets herrer og fruer “patres et matres familias”— det vil si husfedre og husmødre. Videre er fyrster og andre herrerblitt kalt for “patres patriae” — det vil si landets fedre.»

Den lydigheten vi altså skylder mor og far,den skylder vi også læreren når vi er skoleelever, sjefen når vi erarbeidstagere — og kommunestyret, politiet og storting/regjering i vårstilling som statsborgere i landet. Det er Luthers poeng.

At Luther plasserer denne lydigheteninnenfor rammen av tre verdslige og et åndelig «område», fremgår også av StoreKatekisme. Det står faktisk med rene ord: «Det fjerde bud taler altså om treslags fedre: blodets, husets og landets. Dessuten har vi åndelige fedre...».Dette svarer til: (1) familiens «område», (2) arbeidets område, (3)samfunnslivets «område» og — (4) menighetens «område». Innenfor alle defire områdene skal vi være lydige mot dem som Gud har gjort til våre overordnede.Og de skal tjene oss etter Kristi forbilde.

«Tjenere og tjenestejenter» (og alle andrearbeidstagere!) «skulle legge vekt på ikke bare å adlyde sine herrer oghusfruer, men de skulle også vise dem ære som om de var deres egne foreldre, oggjøre alt det de vet disse venter av dem...», skriver Luther. På motsvarendevis må alle som er sjefer på jobben oppfører seg slik som gode mødre og fedreoppfører seg mot barna sine.

«Den som ikke vil lytte til slike gode råd,skal huske at Gud ikke er å spøke med».

Deretter sier han saklig sett det samme omøvrigheten. «Her er en mann ikke bare far for noen få, men for alle dem som erinnbyggere, borgere og undersåtter. Det er gjennom øvrigheten, som ved våreegne foreldre, at Gud gir oss levevei, hus og hjem, beskyttelse og trygghet.»

Om menighetens «område» ordlegger Lutherseg blant annet slik: «Med “åndelige fedre” mener vi ikke slike som vi hadde ipavens tid. For de gjorde krav på denne tittelen. Men de utførte ingenfader-tjeneste. Navnet “åndelig far” hører bare dem til som styrer og leder ossved Guds ord».

Men slike åndelige fedre skal vi tilgjengjeld vise «dobbel ære» (1 Tim 5:17). For de våker over sjelene. Gjør videt derimot ikke, så fortjener vi ikke annet enn Gud lar løgnpredikantene kommepå nytt.

Med adresse til alle dem som er ioverordnet stilling innenfor alle de fire områdene, advarer Luther: «Gud vilikke ha kjeltringer og tyranner i denne tjenesten». Overordnede må derfor taseg av tjenesten sin i troskap — og huske at de vil bli holdt ansvarligog skal stå til regnskap for Gud selv.

Kapittel 9 Det femte bud:

Du skal ikke slå i hjel

Å ikke slå i hjel

(35) Det sjette av budene i Tibudsloven ogdet femte budet i katekismen lyder slik: «Du skal ikke slå i hjel».Forklaringen i Lille Katekisme lyder slik: «Vi skal frykte og elske Gud så viikke gjør vår neste noen skade eller noe ondt på legemet hans, men hjelper ogstøtter ham i all legemlig nød».

Originalutgaven av budet i den hebraisketeksten til 2 Mos 20:13 og 5 Mos 5:17 består av bare to ord: nektingsadverbet«LO» (les: «lå») som betyr «ikke», og verbalformen «TIRTSAKH» som er bydeformav verbet «RATSAKH». Hebraiske ordbøker oppgir at dette verbet betyr «drepe»,«myrde», «ta livet av». (Uttale: den hebraiske lyden «kh» uttales som «ch» idet tyske ordet «Ach»).

Som jeg har nevnt tidligere i denneartikkelserien, er kombinasjonen av nektingsadverbet «LO» og et verb i bydeformden mest kategoriske typen forbudet hebraisk språk kjenner.

Men hebraisk språk kjenner derimot flereandre ord som har betydningen «drepe», «ta livet av». Verbet «HARAG» forekommerfor eksempel hele 165 ganger i Det gamle testamentet. Og det beskriver i heltalmen forstand: «å drepe», «å ta livet av». Dessuten fins det en gruppebøyningsformer av verbet «MUT» (= «dø»), nemlig hifilformen «HEMIT», som harbetydningen «la dø», «få til å dø», «la omkomme», «drepe». «HEMIT» brukes i GThele 201 ganger i helt almen omtale av handlingen «å drepe».

Sammenlignet med disse to svært vanligeordene, er det et langt sjeldnere ord for drap Tibudsloven gjør bruk av. HvisTibudsloven hadde sagt «LO TAHAROG» eller «LO TAMIT» ville det ha vært tale omet totalforbud mot alle typer drap.

Men i stedet bruker den altså verbet«RATSAKH». Og det må ha sammenheng med at dette ordet har en noe mer avgrensetbetydning. En sveitsisk forsker, J.J.Stamm, har skrevet en større leksikalskstudie av ordet («Sprachliche Erwägungen zum Gebot “Du sollst nicht töten”»,1945). Han kommer, ifølge et resymé jeg har lest, til at ordet «RATSAKH» aldribrukes om Guds straffende avliving av mennesker. Det brukes heller aldri om dyrsom dreper, om soldater som dreper i krig eller om styresmaktens henrettelse avforbrytere som er dømt til døden. Stamm mener at ordet er teknisk term for denslags drap som i gammel tid utløste retten til blodhevn.

Professor Mowinckel er åpenbart enig medStamm i det meste, men uenig i forankringen av ordet i blodhevn-reglene.Mowinckel skriver: «Det hebraiske ordet RATSAKH betyr ... å ta et liv som ikkeskulle vært tatt». I.P.Seierstad skriver: Ordet «refererer seg til detilfellene da et menneske i en eller annen praktisk-personlig situasjon volderet annet menneske døden».

I GT fins det ett eneste sted der detteordet likevel tilsynelatende brukes om lovbestemte henrettelser. Det gjelder 4Mos 35:27 og 30. Men ser man nærmere etter, dreier det seg på dette stedet omet ordspill. En mann begår et mord (betegnet med verbet «RATSAKH»). Dafastsetter stedet at «morderen skal myrdes» (for å si det med et tilsvarendenorsk ordspill). Poenget med ordspillet er bare å minne omgjengjeldelsesmomentet, om sammenhengen mellom forbrytelse og straff. Jeg menerderfor at vi kan se bort fra dette stedet når det gjelder å fastslå betydningenav «RATSAKH».

Og da blir konklusjonen at det femte budetter sin hebraiske ordlyd forbyralle typer privatmord. Men det forbyr ikke drap i rettferdig krig og hellerikke henrettelser ved lovregulert dødsstraff. Budet vender seg til oss somenkeltmennesker og sier: Du skal ikke drepe et sakesløst medmenneske. Du skalikke drepe i strid med retten. GT har til og med eksempler som viser at budetetter ordlyden strengt tatt til og med forbyr drap som skjer av ren vanvare oguten minste forsett. Men ved kvalifisert mangel på forsett har GT likevelregler for rettslig frifinnelse av den som kom i skade for å begå drapet (sef.eks. 5 Mos 4:42).

Drap er «antiskapelse»

(36) Forbudet mot å slå i hjel iTibudsloven har til formål å sette et Guds vern omkring vår nestes liv oghelse. Budet springer ut av selve skapelsen. For Skriften sier at Gud skaptemennesket i sitt eget bilde (1 Mos 1:26f). I det første slektleddet etter Adamsog Evas syndefall kom imidlertid drapet inn i verden ved Kain (1 Mos 4:1-16).Og i Guds pakt med Noah avledes forbudet mot drap direkte av mennesketsstilling som skapt i Guds bilde (se 1 Mos 9:5-6).

På lignende måte er Tibudslovens paktsbudavledet av Guds frelsesplan. Det fremgår av innrammingen, der Gud presentererseg som den Gud som frelste Israel ut av fangenskapet i Egypt. Først derettergir han menneskene budene. Nettopp fordi Gud selv er menneskets Skaper —og menneskets Frelser — har forbudet mot drap på medmennesker en særligvekt og tyngde. Gjennom drap berøver vi medmennesker liv som Gud gjennomskapelse og frelse hadde helt andre planer for. Det er drapets storeforbrytelse.

Også gjennom naturretten er naturligvisforbudet mot drap vel erkjent. Derfor finner man det samme budet i allereligioner og hos alle store filosofer og etiske tenkere.

I klassisk katekismetradisjon er det ellersunder utleggelsen av forbudet mot drap vanlig å vie plass til viktigeavgrensninger. Ikke minst bruker pasifistisk tankegang å påberope seg det femtebud for å begrunne forbud mot slike ting som dødsstraff og drap i krig. Iforrige uke viste jeg imidlertid at dette synet ikke korresponderer med denfaktiske betydningen av det ordet som den hebraiske grunnteksten til dettebudet gjør bruk av. I tillegg er Det gamle testamentet breddfult av regler omsamfunnets rett til å gjøre bruk av dødsstraff og til å føre krig.

Det fremgår også at Gud selv forbeholderseg samme slags retter: til å eksekvere døsstraff og til å føre krig. Noen avdisse stedene er så tydelige at enkelte bibellesere nesten synes de er forfromme til å lese dem. Men vi burde naturligvis aldri tro om oss selv at vi kanvære frommere enn Gud. Når Gud, f.eks i 1 Mos 9:6, sier at han vil straffedrapsmenn ved at mennesker utøser blodet deres, må vi ha klart for oss at deter Gud som er den eneste virkelig rettferdige dommeren i slike saker.

På samme måte må vi lese når vi kommer tilde stedene i Det gamle testamentet som påbyr hellig krig. Det fins temmeligmange slike tekster. Og overalt er det Gud selv som garanterer forrettmessigheten i avgjørelsen når han gir påbud om utslettelseskrig. I 1 Mos15:16 sier Gud at Abraham og ætten hans ennå ikke kan ta det lovede landet ieie, «fordi amorittenes skyndeskyld ennå ikke er fylt helt opp». Den dagen(fire generasjoner senere) da dette vilkåret var oppfylt, gav Gud derimotIsrael bud om å gå til hellig krig. «Det er for disse hedningenes ugudelighetsskyld Herren nå driver dem ut for deg» (5 Mos 9:4).

I Hellighetsloven i 3 Mos 18 gjøres detsærlig klart at de hedenske folkeslagene som bodde i Israels land, hadde gjortseg urene ved alle slags seksuelle perversiteter. «Landet er blitt urent og jeghar straffet det for dets brøde, så landet har spydd ut innbyggerne sine» (se v26ff). Israel skal selv få den samme skjebnen hvis det begynner å begåhedningenes synder i Guds eget land, advarer Herren.

Det er altså dette synet på Guds hellighetog majestet vi må ha i tankene når vi leser tekster der Gud selv ileggerdødsstraff eller gir bud om utryddelseskriger. Det er da ikke Gud som handlerumenneskelig, slik avkristnede og bibelfremmede så lett tenker, men det ermenneskene som har handlet ugudelig. Gud selv fastholder derimot sin egengrunnlov om klar sammenheng mellom synd, skyld og straff.

Og Gud er selv den eneste som i alle slikesaker feller utelukkende rettferdige dommer.

Straffebønn-salmene

(37) Ikke så rent sjelden hender det atbibellesere kommer til salmetekster og bønnetekster i Bibelen som forskrekkerdem. For de virker så hevngjerrige! Et dramatisk eksempel er Salme 137:8f. Derlyder en bønn slik: «Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir deggjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss. Lykksalig er den som griper ogknuser dine spede barn mot klippen!» Noen bibellesere utvikler en form forpraktisk blindhet slik at de ikke oppdager slike tekster mens de leser (SigurdOdland: «Vi leser dem, men leser dem ikke»). Andre forskrekkes bare enda meretter hvert som de leser. For ved nærmere ettersyn fins det jo så mange sliketekster!

Kritikerne har satt et navn på denne typensalmer: «Hevnsalmene». Ofte henviser man så til det femte buds forbud mot åbegå drap og til Bergprekenens ord «Velsign dem som forbanner deg og be for demsom forfølger deg» (Matt 5:44).

For min del er jeg overbevist om at dettenavnet er misvisende. De aktuelle salmetekstene er ikke «hevnsalmer», mensalmer der det blir bedt om at Gud må håndheve rettferdighetens sak ved åstraffe og gjengjelde.

Derfor bruker jeg selv betegnelsen«straffebønn-salmer».

Ordet «hevn» er på mange språk, inkludertnorsk, blitt bærer av et bilde av ville og ustyrlige enkeltmennesker som iheftig opprør over urett tar retten i egen hånd og ikke hviler før de harforfulgt illegjerningsmenn nådeløst og har fått gjort gjengjeld så det monner.

Bibelen bruker også ord som betyr «hevn».Det hebraiske ordet «NAQAM» er i så måte meget aktuelt. Men følger man detteordet gjennom Bibelen, ser man at det i virkeligheten er et uttrykk frarettsspråket. Det dreier seg ikke om vill og ustyrlig privat gjengjeldelse. Mendet dreier seg om en rettsgyldig straff over urett. Igjen og igjen er detHerren selv som er subjekt for dette verbet. Og Herren «hevner» seg ikke iordets primitive betydning. Men Bibelen lærer at han gjengjelder all urett vimennesker gjør ved at han straffer oss for den. Derfor kalles han «EL NEQAMOT»,«Du hevnens Gud», eller bedre: «Du Gud som gjengjelder urett».

I straffebønn-salmene dreier det segdessuten alltid om bønner til Herren. Det dreier seg om bedende mennesker somer blitt rammet av grov urett. Men de er også vel kjent med budet i 5 Mos32:35: «Hevnen er min», sier Herren. «Jeg vil gjengjelde». Derfor tar de idisse bønnene nettopp IKKE saken i egne hender. Men de legger i stedet sakensin frem for Gud i bønn.

Og det de ber om, er nettopp at Gud selv måutføre den straffen som følger av Guds egne domsord. Når man ber slike bønnermed rette, så ber man altså i full tillit til at Gud aldri vil gjøre urett motnoen. For Gud er jo den eneste som i sannhet alltid er rettferdig.

De bedende ber i fortvilet nød ogdesperasjon over urett de er blitt rammet av. I bønnen lærer de så å bøye sinegen syndige vilje inn under Guds rene og rettferdige vilje.

Gjennom slike bønner får altså alle bittertrammede og lidende mennesker bønneord å kle sitt eget hjertes fortvilte nød i.Derfor har vi i gode dager i grunnen ikke forutsetninger for helt å kunneforstå slike bibeltekster. Først når vi selv rammes av bitter, samvittighetsløsog rå urett, kommer vi i en situasjon der vi kan forstå hva slags håpløstulegelige nød det er som skaper slike bønner til Gud.

Til og med beklemmende mange teologer medbibeltro grunnholdninger regner slike tekster som «ukristelige». Men også NTviser at slike GT-tekster er dekket av inspirasjonen. Både Peter og Paulussiterer slike tekster som ekte ord fra lovens og dommens Gud (se for eksempelsalmesitatene i Apgj 1:16f og Rom 11:9f).

Da burde ikke vi prøve å gjøre oss«frommere» enn Herrens apostler er!

Mellom pasifisme og militarisme

(38) Det femte bud forbyr etter sin bibelskbokstavelige ordlyd enkeltmennesker å begå drap. Men det sier ikke at det erforbudt for styresmaktene å foreta rettsgyldige henrettelser og å føre krig.Spørsmålet er så hva dette fører til når det gjelder moderne verneplikt. Noensvarer på det spørsmålet ved å bli pasifister (fra latin «pax» = fred), andreved å bli konsekvente militarister (fra gresk «miles» = soldat). Personlig erjeg overbevist om at den kristne veien i dette spørsmålet går et sted mellompasifisme og militarisme.

Med «pasifisme» mener man vanligvis enholdning som sier nei til å avtjene verneplikt fordi man mener øvelse ivåpenbruk kan fremelske krig, mens det å vende det andre kinnet mot en fiendekan få harde hjerter til å smelte. Man finner altså høyverdige tanker bakpasifismen, og den kan utvilsomt ha verdi ved sin surdeigskraft i en verdenfull av krig og rykter om krig.

Men jeg tror for min del løsningen er fordårlig. Pasifismen tenker ikke realistisk nok om menneskets ondskap. Er manavvæpnet, har man lagt grensene sine åpne for de samvittighetsløse. Og det finstil enhver tid mange nok av dem som ikke lar seg tine opp bare ved at vi venderdet andre kinnet mot dem.

Dessuten lærer ikke Bibelen pasifisme. GTlærer til og med hellig krig for visse faser av Israels historie. Og heleresten av Bibelen lærer at styresmakten har rett til å bruke sverden (se f.eks.Rom 13:4).

Vender vi oss til den motsatteytterligheten, møter vi «militarismen». Det er en holdning som lærer plikt tilå lyde styremaktenes påbud uansett. Selv om ditt lands diktator heter AdolfHitler, skal du adlyde alle befalingene hans så lenge han er din retteøvrighet, sier militarismen.

Men også her sier både naturretten ogBibelen stopp. Naturretten lærer at hvert menneske selv har ansvaret for detdet gjør. Etter krigen la krigsforbryterdomstolen i Nürnberg uttrykkelignaturretten til grunn og dømte krigsforbrytere for handlinger de hadde begått,selv om de kunne bevise at de bare hadde utført ordrer fra lovlige overordnede.Hvert menneske har altså plikt til å ta moralsk stilling til alle ordrer— og må nekte å adlyde urettferdige pålegg, sier naturretten.

Og det samme sier Bibelen. Styresmakteneskal bruke sverdet til å verge det gode med. Det lærer Rom 13:3-4 når man leserinnholdet i sammenheng. Det samme sier 1 Pet 2:14 og Tit 3:1, samt en rekketekster i GT, der rettsbegrepet står i fokus. Og Apgj 5:29 slår helt klart fastat Guds vilje går foran styresmaktenes bud: «Vi skal lyde Gud mer ennmennesker». Lydighetsplikten mot styresmaktene har en klar grense.

Veien må altså gå et sted mellom pasifismeog militarisme. Klassisk jødisk og kristen tradisjon i krigsetikken lærer atdet er tillatt å føre rettferdig krig, men galt å føre urettferdig krig. Påsamme måten er det tillatt å være soldat i rettferdig krig, men galt å være deti urettferdig krig. Om lutherdommens syn, se Augustana 16.

Kjennetegnet, kriteriet, på «justumbellum», «den rettferdige krigen», er todelt. Rettferdig krig bør ha ankerfestei folkeretten. Men folkeretten må da avspeile naturretten, som er den egentligenormen. Hvis dette ankerfestet mangler, er krigen urettferdig.

Konkrete eksempler: 1) Det tyske overfalletpå Norge i 1940 krenket folkerettsbestemmelsene om Norges suverenitet. 2)Nigerias massakre på iboene i Biafra krenket forbudet mot folkemord-forsøk ogberettiget Biafras forsøk på å bryte militært ut av Nigeria i 1969. 3) PLOsangrep på Israel fra libanesisk territorium, i en situasjon der Libanon ikkegreide å håndheve kontrollen over eget territorium, berettiget Israel etterFN-paktens bestemmelser til å invadere «et tredjeland», dvs Libanon, i 1982.

Fosterdrapet og det femte bud

(39) «Du skal ikke slå i hjel», sier detfemte bud. Originalbudets verb «RATSAKH» betegner drap som utføres avenkeltmennesker i strid med Retten. Det har vi påpekt i en tidligere artikkel idenne serien. Spørsmålet melder seg da om det tyvende århundrets fosterdrap rammesav dette forbudet. Både Bibelen selv og fornuftsmessig og naturrettsligettertanke svarer et utvetydig Ja på det spørsmålet.

Nå kan det riktignok innvendes atfosterdrap i moderne forstand naturligvis var ukjent på Mose tid. Men selvesaken, det å drepe fostre, eksisterte, ikke i form av provoserte aborter, men iform av drap på både mor og foster. Ekkoet av den slags grusomheter kan viblant annet lese i et domsord over Babel (Jes 13:18). Der skildres det hvordanmederne skal gjøre samme slags grusomheter mot babylonierne som babylonierneselv hadde praktisert i sine egne erobringskriger: «... Over fosteret i morsliv forbarmer de seg ikke. Med barn har øynene deres ingen medynk.» Grusomhetmot det ufødte fosteret blir her helt tydelig sett på som verre enn grusomhetmot voksne.

Når det gjelder moderne sykehus-drap påfostre, handler det likevel om et spørsmål som Bibelen av gode grunner ikke medrene ord uttaler seg om. Derimot kan vi finne ut om Bibelen med rene ordtilregner ufødte fostre samme menneskeverd som fødte mennesker har.

For selve tanken om menneskets uendeligeverd er det jo ikke vanskelig å finne grunnlag for i Bibelen. Den springer fordet første ut av det femte budet selv. For det andre er den prinsipieltfastslått med en enorm teologisk bærekraft i ordet om menneskets status somskapt i Guds bilde (1 Mos 1:26ff). For det tredje kunne vi nevne de nydeligehymneordene i Salme 8: «Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære ogherlighet kronte du ham...». Og vi kunne nevne Jesu ord i Matt 16:26 om at denenkelte menneskesjelen er mer verd enn hele verden.

På helt alment grunnlag kan vi altså medstor sikkerhet slå fast at også fosteret i mors liv MÅ være inkludert i Bibelens ufattelig høyemenneskeverd-tanke.

Norske fosterdrapstilhengere forsvareranliggendet sitt med å anføre at ufødte småbarn bare gradvis får menneskeverdetter hvert som celledelingen skrider frem under fosterutviklingen. Problemetmed dette synspunktet er at det ikke gir oss noen logisk grensestasjon motvilkårlig gradering av menneskeverdet. Hvis vi først aksepterer tanken omgrader i menneskeverdet, hvor skal vi så sette grensen? Risikerer vi ikke atman begynner å gradere de gamles, de sykes og de uproduktives menneskeverd påsamme måten som man nå graderer de ufødtes?

Heldigvis gjør Bibelen fosteretsuforandrede menneskeverd tvers gjennom hele fostertiden helt krystallklar. Detfremgår av ordene om Jeremias og Paulus. «Før jeg dannet deg i mors liv, kjentejeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg», sier Gud tilJeremia (Jer 1:5). «Gud utvalgte meg fra mors liv», skriver Paulus (Gal 1:15).Det samme inntrykket av velsignelse over ufødte fostre møter vi i de detaljerteberetningene fra før Døperens fødsel og før Jesu fødsel (Luk 1, se f.eks vers42).

Og aller klarest er antagelig Salme139:13-16: «Du har skapt nyrene mine, du formet meg i mors liv. Jeg priser degfordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er gjerningenedine, det vet min sjel så vel. Bena mine var ikke skjult for deg da jeg blevirket i lønndom, da jeg ble virket så kunstferdig i jordens (dvs: livmorens)dyp. Da jeg bare var et foster, så øynene dine meg. I din bok ble de alleoppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet.»

Derfor fins det ikke grunnlag for tvil. Detfemte bud forbyr alle fosterdrap som ikke skjer i ren nødverge.

Fosterdrap og nødvergedrap

(40) Skriftmaterialet om drap sier i en sumat det er tillatt å ta menneskeliv på rettmessig oppdrag fra styresmaktene. Ialle andre tilfeller er det i strid med Guds bud. Når en spør hva som gjørstyresmaktens bruk av dødsstraff og militærmakt «rettmessig», spør en ivirkeligheten etter rettsstatens grunnlag. Og det er naturretten. Konkret betyrdette at drap er synd i alle tilfeller unntatt når det skjer i nødverge.

Anvendt på krig og dødsstraff betyr detteprinsippet at styresmaktene med rette bare kan gå til slike skritt når detskjer i nødverge. Anvendt på abort betyr prinsippet at styresmaktene bare harlov til å godkjenne provosert abort når det må til for å verge et gode sometisk sett veier tyngre enn barnets rett til å få leve.

Før fri abort ble innført i Norge, hadde vien fosterdrapslov fra 1960 som var en såkalt «indikasjonslov». Indikasjonenerepresenterer vanlige grunner til abort og egner seg derfor i et etiskresonnement om abort og det femte bud.

For det første hender det i en deltilfeller at det ufødte lille barnet etter unnfangelsen ikke fester seg normaltpå innsiden av livmorveggen, men for eksempel på utsiden. I slike tilfeller vilbarnet vokse helt til det dreper sin egen mor. Med andre ord står barnets livher mot morens liv. I en slik situasjon har vi lov til å spørre hvilken av deto livsrettene som veier tyngst. To liv veier i utgangspunktet likt. Menbarnets mor vil i tillegg ha livsrelasjoner og forpliktelser til andremennesker som gjør at vi bør gi livet hennes forkjørsrett. Derfor er provosertabort i slike tilfellet kvalifisert nødverge og følgelig etisk forsvarlig.

For det andre hender det at svangerskap kanpåføre mødre helsemessige belastninger som ikke er livstruende. Men de kan værealvorlige nok. I den etiske ettertanken må vi da legge barnets liv i den enevektskålen og morens helseknekk i den andre. Selve livet veier da mer ennhelseknekken. Og da gir ikke vekten grunnlag for å tenke at fosterdrapet erforsvarlig som nødverge.

For det tredje hender det at kvinner blirgravide etter voldtekter. Da har voldtektsmannen påført kvinnen en lang og vondlidelse som hører hjemme i den ene vektskålen. Svangerskapet vil dessutenforsterke lidelsen. Men det å avbryte svangerskapet ved provosert abort, vil påden andre siden ikke fjerne lidelsen. Tvert imot vil det påføre mor enytterligere byrde av skyld for det avbrutte livet. Barnet selv kan jo ikke noefor sin biologiske fars forbrytelse. Men skyld-byrden vil høre hjemme i denandre vektskålen, sammen med barnets livsrett. Derfor går det selv ikke i sliketilfeller an å forsvare provosert abort som nødverge. Moren må heller få omsorgog hjelp til å bære de tunge og langdryge lidelsesbyrdene sine. Igjen og igjenskjer det så at det lille barnet etter hvert viser seg å bli selve Guds egenlindring og hjelp til slike mødre.

For det fjerde hender det at man kan viteat barnet som er underveis, er bærer av belastende sykdommer ellerfunksjonshemninger. Men slike grunner kan aldri gi forsvar for et fosterdrap.

For det femte hender det ofte atsvangerskap kommer som psykiske, følelsesmessige eller sosiale belastninger formødre og/eller fedre. Denne kategorien indikasjoner kan omfatte alt fra reellpsykiatri til problemer med skolegang, økonomi osv. Her er det igjen slik at vimå legge barnets rett til å leve i den éne vektskålen, mens vi legger depsykiske og/eller sosiale problemene i den andre. Og da er realiteten at detikke fins, selv aldri så tunge, problemer av denne kategorien som har like tungetisk egenvekt som retten til å leve. Derfor er heller ikke slikeabort-indikasjoner eksempler på reell nødvergerett i abortsaken.

Hjelp og støtte i legemlig nød

(41) Drapsforbudet i det femte bud utleggesi Lille Katekisme både gjennom en såkalt negativ avgrensning og gjennom etsåkalt positivt motstykke. Riktignok kan det ikke sies for ofre at ordene«negativ» og «positiv» ikke er verdidommer. Gud selv har med vilje formulert defleste av budene sine «negativt» — det vil si i forbuds-form. Det betyrat negasjoner og forbud simpelthen er kristen etikks høyeste goder.

Lille Katekisme har nærmest rendyrket detdoble poenget: at det til en negativ avgrensning alltid svarer et positivtmotstykke. Og i virkeligheten sier alminnelig logikk akkurat det samme. Hvergang vi sier ja til noe, sier vi samtidig autormatisk nei til noe annet. Oghver gang vi sier Nei, sier vi automatisk Ja til noe annet.

Forklaringen til det femte bud lyder iLille Katekisme slik: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke skader vårneste, eller gjør ham noe vondt på kroppen, men hjelper og støtter ham i alllegemlig nød». Her utlegges budet gjennom både to negasjoner og to positivemotstykker til negasjonene.

Negasjonene sier at vi ikke skal skade vårneste og at vi ikke skal gjøre ham noe vondt på kroppen. Det har jeg tidligerebehandlet i flere foregående artikler. Men også de positive motstykkenefortjener oppmerksomhet.

Det første av de positive motstykkene erden innledningen til budforklaringene som går igjen tvers gjennom helebud-delen av katekismen: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi...». Dette erkatekismeforklaringenes stadig gjentatte påminnelse om at alle enkeltbudenehele tiden samtidig er å forstå som konkrete utleggelser av det første bud.

Forbudet mot drap ligger altså ivirkeligheten innebygget i budet om at vi ikke skal ha andre guder enn den énesanne treenige Gud. Men fordi vi mennesker er så sløve til å oppfatte hvaGudsfrykt egentlig bør tilsi når det gjelder livsførselen vår, har Gud gitt ossogså de konkrete budene, så vi kan forstå hvilke handlinger vi bør fornekte forikke å krenke Guds hellighet.

Det andre positive motstykket i Katekismensforklaring til det femte budet sier følgende: «..men hjelper og støtter ham (=vår neste) i all legemlig nød».

Dette betyr at vi ikke har oppfylt detfemte bud bare ved å la være å ta abort eller bare ved å la være å drepe hvergang vi blir sint på noen. Budet krever nemlig også positiv innsats av oss. Vimå hjelpe og støtte vår neste. Vi må gripe inn når vår neste er i nød og gi hamden hjelpen han trenger.

Sannsynligvis er dette det punktet defleste av oss synder oftest imot i forbindelse med det femte budet. Vi gjør ossi praksis blinde for vår nestes nød og gjør deretter ingenting for å hjelpeham.

Ordet «neste» har norsk språk fått fra tyskog fra lutherdommen. Og det tyske ordet betyr «den nærmeste» eller «som stårmeg nær». I nytestamentlig gresk brukes ordet «pleesion» som betyr «nabo» og«nærstående». I gammeltestamentlig hebraisk brukes «REA'» (3 Mos 19:18b) sombetyr «felle», «venn», «kamerat», «slektning», «nærstående» og «nabo».

Siden ordet «neste» er blitt så velinnarbeidet i norsk språk gjennom 4-500 år, bør vi satse på å beholde det medhele den bibelske innholdsfylden som ordet heldigvis bærer med seg.

I lignelsen om den barmhjertige samaritanendefinerer Jesus vår neste som «enhver nødlidende og hjelpetrengende som dumøter på veien der du vandrer» (Luk 10:25-37). Denne lignelsen representerer dermedet meget illustrerende og konkret eksempel på hva katekismen mener med å be ossoppfylle det femte bud ved å yte støtte og hjelp til vår neste i all legemlignød.

Å ikke redde den dødsdømte

(42) Det femte bud «har sin grunn og årsaki at Gud kjenner verden og vet at den er ond», skriver Luther i StoreKatekisme. Avsnittet om det femte bud er ett av de kortere avsnittene i StoreKatekisme. Men som vanlig får Luther på en mesterlig klar måte satt fingeren påavgjørende hovedspørsmål som budet aktualiserer.

For det første plasserer Luther budetteologisk. De tre første budene underviser oss om det åndelige regimentet, sierhan. Det fjerde budet underviser oss om det verdslige regimentet (dvs omforeldre-autoriteten og den styresmakt-autoriteten som er avledet avforeldre-autoriteten). I det femte budet går vi deretter ut av vårt eget hus ogut til naboene «for å lære hvordan vi skal stelle oss overfor medmenneskenevåre».

For det andre avgrenser Luther budetsgyldighetsområde på samme måten som bibeltekstene gjør: Det forbyr ikkeforeldre å forsvare hus og heim. Og det forbyr ikke styresmaktene å gjøre detsamme i foreldrenes sted. «Det forbudet som her blir gitt, gjelder derfor iforholdet mellom de enkelte, men ikke for øvrigheten».

For det tredje presiserer Luther budetshelbibelske dekningsområde. I Bergprekenen (Matt 5:20-26) poengterer Jesus atforbudet mot å slå i hjel også er et forbud mot å harmes på sin bror og å talevondt om ham og å ha en uoppgjort konflikt med ham. Luther summerer dette oppslik: «Vi skal ikke slå i hjel, verken med hånd, hjerte eller ord ...». Lutherminner om hvordan djevelen skaffer oss mange fiender og sier at Gud ved detfemte bud griper inn på forhånd som en kjærlig far. «Han går imellom og vilskille tretten så det ikke skal komme noen ulykke av det. Kort og godt: Han vilforsvare, utfri og beskytte enhver mot andre menneskers ondskap og vold; derforstiller han det femte bud som en ringmur, festning og tilfluktssted omkring vårneste, så ingen skal gjøre ham legemlig skade».

For det fjerde anfører Luther det viktigesynspunktet om drap ved forsømmelse, et synspunkt som Ludvig Nessa igjen ogigjen har sitert i debatten om de ikke-voldelige redningsaksjoneneabortmotstanderne har utført ved norske sykehus. Sitatet lyder slik: «Det erikke bare den som gjør vondt mot sin neste som er skyldig mot dette budet, menogså den som har mulighet for å gjøre noe godt mot ham eller som kan forebygge,avverge og hindre at han blir tilføyd noe ondt ..., men ikke gjør det. ... Hvisdu ser en uskyldig bli dømt til døden eller komme i lignende nød, og du ikkeredder ham så sant det står i din makt, da har du drept ham. Det vil ikkehjelpe deg om du unnskylder deg med at du ikke med råd eller dåd var med på ådrepe ham, for du har latt være å vise ham kjærlighet og unnlatt å gi ham denhjelpen som kunne ha reddet livet hans.»

Med full rett har Ludvig Nessa sitert detteavsnittet. Og det fins ikke noe kritikerne hans kan anføre imot det han sier.For synspunktet er uimotsigelig. Det fins virkelig noe som heter drap vedforsømmelse — nemlig når vi ikke redder den dødsdømte som vi kunne hareddet.

For det femte anfører Luther Jesu ord iMatt 25:42: «Jeg var syk og i fengsel og dere så ikke til meg». Når vi skaderJesu minste små venner ved forsømmelser, da er det i virkeligheten Jesus selvvi skader. For Jesus gjør felles sak med alle som er ofre når noen dreper medhånd eller tunge — eller ved forsømmelse.

Endelig vender Luther i Store Katekismesavsnitt om det femte bud nok en gang brodden mot munkenes tro på renemennesketanker om hva som er gode gjerninger — og fremholder at det er iGuds eget bud vi lærer hva som virkelig er gode gjerninger.

De nye døds- og livsspørsmålene

(43) I kjølvannet av fosterdrapsloven er enhel moralsk demning blitt borte. Det har ført en hel gruppe nye døds- oglivsspørmål inn i den offentlige debatten. Ofte består teknikken fra det femtebuds fiender i å plante føttene i den liberaliseringen som fosterdrapsloven forlengst har etablert, for deretter å fremstille det slik at liberale holdningeri de nye spørsmålene egentlig representerer ren etisk godhet. En annen aktuelldebatt-teknikk består i å gi heslige drapshandlinger moralsk vakre navn.

Et eksempel på det siste er det somvekselvis kalles «barmhjertighetsdrap», «dødshjelp» og «evthanasi». Det førsteordet var antagelig for risikabelt. For det inneholdt tross alt ordet «drap».Det gjør derimot ikke ordet «dødshjelp». Og det gjør heller ikke det greskeordet «ev-thanasi» (som betyr «den gode død»).

I debatter om dette emnet tar man gjerneutgangspunkt i en sondring mellom «aktiv» og «passiv» dødshjelp. Med det sistemener man da især det som i gamle dager besto i at legen til slutt gav oppkampen for å redde et menneskes liv. I vår tid betyr det ofte at en må slå avsykehusmaskiner. Men drap etter det femte bud er det fremdeles ikke tale om.

Ved å definere «aktiv» og «passiv»dødshjelp som to nokså like fenomener, søker man så å gi legitimitet til dentanken at legen også aktivt kan ta livet av en pasient som (man tror) ikkeønsker å leve lenger, i stedenfor å gi opp en håpløs kamp.

Det burde skrives mye om dette spørsmålet.Men for ikke å sprenge alle grensene for denne artikkelserien, nøyer jeg megmed å advare mot språk-narreriet, og hevder ellers som mitt syn at vannskilleti saken går mellom den «passive» og den «aktive» holdningen.

I nyere tid er blant annet spørsmålene omprøverørsbefruktning og fosterdiagnostikk dukket opp. Igjen må jeg ordlegge megulovlig knapt. Men hvis det er riktig at prøverørsbefruktning bruker å ta livetav 8-10 befruktede egg i tillegg til det éne som eventuelt fester seg tillivmorveggen, er jeg tilbøyelig til å mene at det femte budet sier Nei. Motdenne konklusjonen kan det især innvendes at definisjonen av livets begynnelsekanskje må kreve både befruktning og «nidasjon» (festing til livmorveggen).Olav Hilmar Iversen var i sin tid inne på en slik definisjon. Men den har ikkefått noen særlig utbredelse. Derfor tror jeg ikke denne innvendingen etisk settkan redde prøverørsbefruktningen fra en negativ konklusjon.

Foster-diagnostikk er med årene blitt etmangfoldig tema. Man kan nå stille diagnoser av svært små ufødte småbarnssykdommer ved å ta ut små celleprøver eller fostervannsprøver, eller ved hjelpav ultralydundersøkelser. Men hva trenger man disse diagnosene til? Hvis manskal behandle det lille barnet for å helbrede det fra sykdommer, er sakenkanskje ikke problematisk. Men hvis hele hensikten er å skaffe seg begrunnelsefor et eventuelt fosterdrap («Hvis barnet har Downs syndrom, skal det dø...»),er denne diagnistikk-typen en tjener for bruddene på det femte budet.

Spørsmålet er om ikke rutinemessigultralydundersøkelse av alle gravide i praksis vil være nettopp dét.

Endelig nevner jeg også spørsmålet omprevensjonsmiddelet «spiralen». I gamle dager brukte legene å si at den virketsom et middel som forhindret «nidasjon» (at befruktet egg fikk feste ilivmorveggen). I så fall rammes den av samme motforestilling som prøverørsbefruktning.I nyere tid har jeg fra legehold hørt andre synspunkter på hvordan en ny type«hormonspiral» virker. Angivelig danner den bare en propp som hindrerbefruktning. I så fall er det tale om et prevensjonsmiddel og ikke etfosterdrapsmiddel.

Men er legene sikre på dette? Medisinfagligusikkerhet bør i tilfelle komme de ufødte småbarna til gode i det etiskeresonnementet.

Personvernet og navnevernet

(44) I Bergprekenen skjerper Jesus forbudetmot drap, slik at det også omfatter personvern og navnevern. Vi skal ikkebaktale vår neste. Og vi skal heller ikke med ord som vi taler eller skriver,klebe invektiver og negative karakteristikker ved vår nestes gode navn ogrykte. Derimot skal vi ta vår neste i forsvar når noen vil sverte ham.

Jesus ordlegger seg i Bergprekenen slik:«Dere har hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, men den somslår i hjel, skal være skyldig for domsstolen. Men jeg sier dere: Den som utengrunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domsstolen. Og den som sier tilsin bror: Raka! skal være skyldig for rådet. Og den som sier: Du dåre! skalvære skyldig til helvetes ild.»

Dette Bergpreken-avsnittet har, i likhetmed resten av Bergprekenen og alle de apostoliske formaningene, direkte adressetil dem som er Guds rikes borgere. Men det som etter Jesu ord er rett etikk foren Guds rikes borger, er naturligvis ikke forkastelig etikk for hedninger ogateister. Tvert imot er det nyttig for alle å lære det gode livets innhold åkjenne i Jesu Bergpreken og i de apostoliske formaningene.

At det femte budet forbyr baktalelse, serman lett av dette Bergpreken-sitatet, selv om jeg her ikke tar meg plass tilnoen detalj-utleggelse av teksten. Sannsynligvis er det derfor på dette punktetde fleste av oss pådrar oss vår største byrde av skyld når det gjelderkrenkelser av det femte budet. For hvem av oss kjenner oss ikke med sorg igjeni apostelens Jakobs treffsikre dom over tungens fortvilte evne til å spre gift:«Som en verden av urettferdighet står tungen blant lemmene våre. Den smitterhele legemet og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann avhelvete» (Jak 3:6, se også vers 2-12, sml Jes 6:5).

At dette også må få betydning for hvordanvi tenker om personvernet og navnevernet i en moderne massemedia-tid, burde detogså være lett å innse. For massemediene kan jo mangfoldiggjøre tungens synderi enorme opplag.

Medienes største synd mot det femte budeter at vi så ofte kleber vondord og belastende ting til folks navn, slik at vikrenker navnevernet. Når noen arresteres for forbrytelser, knipser vi bilder avvedkommende i livets tyngste øyeblikk. Dermed mangedobler vi den pinefullefornedrelsen som rammer vedkommende. Under påskudd av lesernes «rett til åvite» utstyrer pressen ofte kriminalreportasjene sine med både navn og adresse,slik at til og med uskyldige familiemedlemmer får tunge tilleggsbyrder å bære iulykkens stund. Med rette er det blitt foreslått at kriminaljournalister burdehatt lovbestemt plikt til å følge medie-ofres barn på skolen dagen etteravisoppslagene om faren deres.

I virkeligheten fins det ikke i heleetikken noe bud som sier at noen har «rett til å vite». Det er derimotsladrekjerringene som har diktet opp den slags bud. Moderne medier skulle ikkegjør seg til sladrekjerringer.

Nå forbyr ikke navnevernet at vi førerdebatt om saklige spørsmål. Saklig debatt kan til og med være meget skarp utenå krenke personvernet og navnevernet. Men grunnregelen for sømmelig ogkristelig avisdebatt er at vi ikke sier: «Hansen er en løgner, når hanskriver...». Men vi bør i stedet skrive: «Faktainformasjon NN i Hansensartikkel er ikke korrekt...». Og vi bør ikke skrive: «Hansens idiotiskestandpunkt...». Men vi bør heller skrive: «Mot Hansens standpunkt anfører jegfølgende fem argumenter: ...».

Og er vi ennå i tvil om hvorvidt det viskriver kan få en urimelig klebende effekt på vår ærede motparts gode navn ogrykte, kan vi jo utelate navnet og skrive: «Mot standpunkt X anfører jegfølgende motforestillinger: ...».

Livskall og embeter

(45) Et nyfødt spedbarn er alltidhjelpeløst og helt avhengig av omsorg og hjelp fra voksne. Likevel trerspedbarnet allerede på sin første levedag inn i et kall og et embete fraHerren. Det får embetet sitt rett og slett i fødselsgave. Spedbarnets embete eren merkelig sak. For det har et hjelpeløshetens embete. Med hjelpeløsheten singir barnet mor og far utfordringer og foranledninger til å tjene Gud ved åtjene og hjelpe det lille spedbarnet.

Det er tradisjonell evangelisk-lutherskkallsetikk som bruker ordet «embete» på denne måten. I moderne tid er folkflest helst vant til å tale bare om slike statsembeter som er omtalt iGrunnloven. I kirken taler man om presteembetet; noen bruker da ordet i«statskirkelig» forstand, mens andre tenker teologisk og kanskje til og med«høykirkelig» når de bruker ordet.

Luther brukte imidlertid embetsbegrepet påen langt mer omfattende måte. Alle livsoppgaver kan ifølge den klassiskereformatoriske språkbruken kalles embeter. Bonden har bondens embete. Snekkerenhar snekkerens embete. Bakeren har bakerens embete. Husmoren har husmorensembete. Og skoleeleven har skoleelevens embete.

Dette synet på livskall og yrkesoppgaver erherlig inspirerende, straks man gir seg til å tenke over det. Det bygger påBibelens lære om at arbeidet er en velsignelse. Og det forstår yrkes- ogarbeidslivet vårt som et verk i forlengelsen av Guds skaperverk. Gud har ikkefullført skapelsen av kornet før mølleren har malt det til mel og bakeren harbakt brød av det, skal Luther ha sagt.

I tråd med dette blir yrkesoppgavene våreogså å forstå som gudstjenester (les ordet bokstavelig: å tjene Gud!). MattiasOrheims berømte salme ordlegger denne teologien meget klart: «Eg hev ei tenestastor for Gud/ frå dag til dag i det stille/ der kvardagskleda verthøgtidsskrud/ og livsens småting so gilde/ ...» «Så er mi tenesta stor for Gud/og heimen han er mi kyrkje/ der arbeidstrøya er presteskrud/ i alt mitt ærlegeyrke./ ...» (NS 750,1+4).

Med dette synet på livskall og yrke er detlikevel en fristelse å avgrense tankegangen til bare å gjelde for ennormalisert voksen og yrkesaktiv tilværelse. Men hva med de ikke yrkesaktive?

Vi har allerede nevnt barn og skoleungdom.De må se på denne livsperioden som et eget embete, der de skal tjene Gud ved åforberede seg på voksen-livets yrkesutfordringer. Mødres og husmødres embete ernaturligvis slett ikke ekskludert fra dette tenkesettet. Den feministiskekritikken mot Orheims salmetekst er i så måte et rent bomskudd.

Men dessuten er det altså et poeng atHerren også har skapt embeter som består i å være helt eller nesten helthjelpeløs. Det gjelder ikke bare spedbarna. Men det gjelder også de sterktfunksjonshemmede, for eksempel psykisk utviklingshemmede. Og det gjelder allegamle som blir pleiepasienter.

Også i slike situasjoner har vi embeter fraHerren å skjøtte: Vi skal for det første bære vår hjelpeløshet med tålmodighet.Når Herren setter oss på sidelinjen, skal vi se også dén avgjørelsen som etkall og et embete Herren gir oss, så vi gjør de lange timene, dagene og årenetil egne lovprisningsgudstjenester og forbønnstjenester fra rullestol ellersykeseng. For det andre hører det med til slike «hjelpeløshets-embeter» at detda blir vi som får til kall å være de minste små som gir foranledningen til atvåre medmennesker får tjene Herren ved å gi oss hjelp, pleie og omsorg.

Fra vugge til grav har altså Herren omgitthver eneste en av oss med hellige embeter som vi skal tjene Gud gjennom.

Kapittel 10 Det sjette bud:

Du skal ikke bryte ekteskapet

Ekteskapsbudet

(46) Nyere utgaver av Luthers LilleKatekisme gjengir vanligvis det sjette budet slik: «Du skal ikke bryteekteskapet». Men Carl Fr. Wisløffs oversettelse i Konkordieboken gjengir budetslik: «Du skal ikke drive hor». Og Harald Kaasa Hammers oversettelse gjengirbegge versjonene. Både Hammer og Wisløff forklarer i hver sin fotnote at brukenav begreper «hor» har til formål å få frem for moderne mennesker hvorvidtrekkende dette forbudet er ment, selv om den bokstavelige ordlyden i bådeBibelen og katekismen er «Du skal ikke bryte ekteskapet».

I Lille Katekisme forklarer Luther budetslik: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi lever et rent og sedelig liv i ord oggjerning, og enhver skal elske og ære ektemaken sin». Forklaringen gjør detklart at budet har til formål å verge både selve ekteskapsinstitusjonen og detenkelte ekteskapet. Budet vil reise vern om hvert menneskes ekteskapsforhold,enten man allerede er gift eller kan bli det en gang i fremtiden.

Derfor er det minst fire ting som herforbys: Den som er gift, skal ikke ha seksuelt samleie med andre enn ektefellensin. Og man skal ikke ha seksuelt samleie med andre menneskers ektefelle. Manskal ikke bryte sitt eget fremtidige ekteskap ved å ha samleie med noen før enselv gifter seg. Og man skal ikke bryte sin nestes fremtidige ekteskap ved å hasamleie med noen som ennå ikke er gift.

Det er for å få frem hele denne fylden avinnhold mange anbefaler at budet i vår tid må gjengis eller forklares som etbud som forbyr hor og utukt. I vår tid er det vanligvis stor avstand mellomalderen for fysisk kjønnsmodning og folkesamfunnets forestillinger om når noenblir «ekteskapsmoden». Kjønnsmoden blir de fleste rundt 14-årsalderen. Men folkflest regner i dag ikke noen for «ekteskapsmodne» før de er nærmere 24 årgamle. Budet svarer altså også på spørsmålet om hva ungdommen skal gjøre medden sterke seksualdriften sin i alle tenårene: Vi skal ikke drive hor. Vi skalikke ha samleie med noen — verken før ekteskapet eller utenforekteskapet.

Den hebraiske originalteksten tilkatekismens sjette bud står i 2 Mos 20:14 og 5 Mos 5:18. Med en uhyre autoritativknapphet sier budet: «LÅ TIN'AF». Jeg gjentar gjerne et viktig poeng fra fleretidligere artikler i denne serien: Vi møter her den sterkeste bydeformenhebraisk språk kjenner. Og det som forbudet forbyr, beskrives med en form avverbet «NA'AF». Verbet betyr «være u-kysk», «handle utuktig», «begå utukt»,«bryte ekteskapet» — og i avledede sammenhenger: «dyrke avguder».

Arabisk språk skal inneholde et ord,«nahafa», som er i slekt med «NA'AF». Og egyptisk språk skal også inneholde ordmed ordroten «nhp» som er av samme ordfamilie. Disse ordene er bærere avgrunnbetydningen «parre seg», «ha samleie med». I hebraisk er imidlertid«NA'AF» blitt såkalt teknisk term (dvs fast stående uttrykk) for illegitimeseksuelle forbindelser. Ordet betegner ikke all slags parring og alle slagssamleier. Men det betegner samleier som er rettsstridige, samleier som krenkerGuds bud og samfunnets ekteskapsbeskyttende lover.

Professor Ivar P. Seierstad skriver:«Handlingen «NA'AF» blir betraktet som den mest provoserende krenkelse etmenneske kan bli utsatt for. «NA'AF» er et sterkt diffamerende ord, et smutsigord, et verbum sordium.»

Det er altså ingen tvil om at den hebraiskeordlyden til dette budet har en like omfattende mening og betydning som det vipå norsk får frem når vi gjengir budet som et forbud mot hor og utukt.

Ekteskapsbudet før og nå

(47) Den hebraiske grunnteksten tilekteskapsbudet lyder «LÅ TIN'AF». Og betydningen påpekte jeg i forrige uke: «Duskal ikke handle utuktig», «Du skal ikke bryte ekteskapet», «Du skal ikke drivehor». I katekismen er dette budet bud nummer seks. Og i Tibudsloven fra Sinaier det bud nummer syv (se 2 Mos 20:14 og 5 Mos 5:18). Skal man tenke riktig omhva budet har å si til vår tids mennesker, er det nyttig å prøve å forstå så nøyaktigsom mulig hva det var budet sa til de menneskene som først mottok det på Sinai.

Israels folk var i de dager ettolvstammefolk som var på vandring i ødemarken fra Egypt mot det lovede landet.De tolv stammene var satt sammen av storfamilier. Og skjemastisk sagt blestorfamilien til på følgende måte:

Først giftet en mann og en kvinne seg ogfikk barn. Da barna dere var voksne, giftet også de seg med hver sin ektefelleog fikk barn. Men de bodde fremdeles i storfamiliefellesskap med sine egneforeldre. Barna i tredje generasjon ble også voksne, giftet seg og fikk barn.Men også de bodde i det samme storfamiliefellesskapet. I og for seg kunne detendog komme en femte generasjon i det samme storfamiliefellesskapet mens deteldste ekteparet ennå levde.

Dette bofellesskapet innen storfamilienbetydde flere ting. For det første betydde det at barn ofte giftet seg mens deennå var svært unge. At piker på 14 år giftet seg, var ikke uvanlig. Enkeltekilder tyder på at nedre aldersgrense for giftermål var helt nede i12-års-alderen. At så unge mennesker ble foreldre var ikke noe betydeligproblem, dels fordi den «kulturelle» modningen av ungdommen antagelig komtidlig og dels fordi det hele tiden fantes en ganske ungbesteforeldregenerasjon som kunne bistå de unge småbarnsforeldrene med alt detrengte av hjelp og gode råd.

For det andre betydde det at storfamilienble selve nærsamfunnet til alle de 4-5 generasjonene som hørte hver storfamilietil. Og i et nomadepreget stammesamfunn betydde dét at storfamilien også blerettsstiftende samfunnsramme. Eldste familiefar ble hele storfamiliensrettslige overhode, politi, lensmann og dommer, ja til og med forsvarsminister.

For ekteskapsbudet betydde dettesamfunnsmønsteret at det som budet hadde til oppgave å verne og beskytte, varalle enkelt-ekteskapene som storfamilien omkranset og gav rettslig definisjonav. Det var altså i en slik samfunnsramme budet forbød alle utuktigehandlinger, alt seksuelt samliv utenfor eget ekteskap, alle ekteskapsbrudd.

Flytter vi blikket fra datidens samfunn tilvårt moderne samfunn, blir både familiebildet og samfunnsmønsteret totaltannerledes. Men budet er det samme. Hos oss er det de moderne kjernefamilienesekteskapelige samhold og bluferdighet som skal vernes av ekteskapsbudet. Og deter Ekteskapsloven av 1918 (med tillegslover) som er den rettslige rammen forvår oppfyllelse av Bibelens ekteskapsbud.

Mens stammesamfunnet på Mose tid antageligikke hadde noen ugift ungdomsgenerasjon som var kjønnsmoden, men ikke bleregnet som «ekteskapsmodne», har vi en kultur med en betydeligtenåringsgenerasjon som omfattes av budet, men som ikke får den hjelpen til åholde det som de tidlige ekteskapsinngåelsene kunne gi. For ikke å snakke om atvi de siste par tiårene endog har fått en hel samboerkultur som overhodet ikkebryr seg om ekteskapsinstitusjonen og en pornografi-liberal kultur som baregjør vondt verre.

Dette betyr at samfunnet vårt alt i alt erbetydelig mye sykere enn det gamle samfunnet var, nettopp på det området somekteskapsbudet verner.

Folkesamfunn dør av den slags sykdommer.

Ekteskap og «samboerskap»

(48) Da Israel fikk Tibudsloven på Sinai, besto folket av stammer.Og stammene besto av storfamilier med tre eller fire generasjoner gifte ektepari samme storfamilie. Familieoverhodet i en slik storfamilie hadde status someldste og deltok i en samfunnsstyrings-strukturen som av og til er blitt kalt«patriarkalsk demokrati». Det betyr at familiefedrene representerte familiensin i et valgt representativt system. Videre betyr det at familien, fedrehuset,var selve grunncellen i samfunnet.

Som samfunn var de 12 stammene rettsstiftende. Og retten de stiftet,skulle i alt vesentlig håndheves gjennom et samfunnsmønster som var satt sammenav storfamilier. Det gjalt også rettsreglene om ekteskapet. Ekteskapsbudet bødi sin aller første historiske samfunnskontekst derfor i en sum at det seksuellesamlivet bare skulle leves ut mellom to mennesker som giftet seg med hverandrei samsvar med storfamilie-samfunnets rettsregler for ekteskapsinngåelse ogekteskapelig samliv.

Budet er i seg selv formulert så knapt og myndig som språketoverhodet kunne tillate: «Du skal ikke drive hor/bryte ekteskapet».Forutsetningen for budet er derfor en rettslig ordnet ekteskapsinstitusjon.Budet KREVER regelrett rettsordninger som definerer både inngåelse og ramme forekteskapet, ikke nødvendigvis identisk med reglene i det gamle Israel, men medsamme rettsvern for både individ og samfunn.

Konkret krever ekteskapsbudet en offentlig proklamasjonshandling somhar status som rettsstiftende handling. Uten en slik offentlig og rettsligproklamasjon vil det ikke foreligge noe ekteskap, og derfor heller ikke adgangtil å påbegynne seksuelt samliv.

Vårt moderne samfunn har på ekteskapsområdet vært gjennom sværtbetydelige forandringer, ikke minst i årene etter krigen. Sannsynligvis begyntestrukturendringene i studentmiljøene, der man i all stillhet begynte å bo ogleve sammen. På 1950-tallet tok flere og flere offentlig til orde for «frikjærlighet». På 1960-tallet gav Pax forlag ut en provokativt pornografisk bok,noe som trolig ble en milepel i kampanjen for forandring avekteskapsstrukturene. Og bare noen få år senere begynte det skredet ifolkedypet som legitimerte samboerskapet i stedenfor ekteskapet. Snart ble deten selvsagt snarvei til seksuelt samliv for unge mennesker at man bare flyttetsammen. Som menighetsprest fikk jeg i hundrevis av dåpssamtaler på 1970- og1980-tallet mange og sterke inntrykk av hvor lite unge par brydde seg omekteskapet. De fleste hadde i og for seg ikke sterke grunner mot å gifte seg.Det var «bare blitt til» at de flyttet sammen. Noen godtok forslag om å gifteseg i kirken samme dagen som barnedåpen for den førstefødte fant sted.

Konsekvensen av denne samfunns-revolusjonen er at man på kirkelighold nå leker med tanken om å «godkjenne» samboerskapet som en legitimalternativ struktur for det seksuelle samlivet. Men det er en korttenktteologisk lek. For ekteskapsbudet krever altså offentlig proklamasjon avekteskapet i en rettsgyldig ramme. To menneskers beslutning om å «flyttesammen» oppfyller ikke dét vilkåret.

Ekteskapsbudet forbyr derfor samboerskapet. Unge mennesker som blirsamboere, krenker Guds bud på en slik måte at de endog etablerer seg i et varigsyndig forhold. Derfor er det nå for tiden full kollisjonskurs mellom Guds budog brede strømninger i det norske folkedypet. Norge er blitt et folk som erkommet langt inn i selve oppløsningen av samfunnets urcelle, nemlig ekteskapetog familien.

Konsekvensen av slike kollektive brudd med Guds bud er atsammenbruddet, undergangen og katastrofen for hele Norge som folkesamfunnnærmer seg med stor fart.

Få de unge til å ønske å gifte seg

(49) Martin Luther bruker ikke myespalteplass på ekteskapsbudet i Store Katekisme. På litt over to sider nevnerhan imidlertid viktige bibelske anliggender. Og noe av et høydepunkt når hanetter å ha angrepet ekteskapsfiendtligheten i de katolske sølibatskravene. Forda føyer han til: «Dette sier jeg for at en skal få ungdommen til å ønske ågifte seg».

Luther synes de ti bud kommer i en finrekkefølge. Etter budet om vern av vår nestes person i det femte bud, følger idet sjette regelen om å verne den som står vår nestes person aller nærmest:ektefellen hans. «Ektefellen er jo ett kjød med ham (1 Mos 2:24), slik at detikke finnes noe sted en kan skade ham mere enn akkurat her. Derfor blir dettydelig sagt at en ikke skal vanære ham gjennom hans hustru.»

Luther minner om at budet i utgangspunktetegentlig bare taler om ekteskapsbrudd. Grunnen er at det blant jødene var«forordnet og befalt at alle skulle gifte seg». Derfor ble alle giftet bort såtidlig som mulig. Og den ugifte stand ble ikke regnet for noe. Heller ikke vardet tillatt med noe offentlig horeliv og utukt «slik som nå» (skriver Luther omsitt hjemland Tyskland på 1500-tallet). Derfor var ekteskapsbrudd den mestalminnelige formen for usedelighet blant jødene i gammeltestamentlig tid.

«Men siden det hos oss er en slik skammeliguorden og uvesen med løsaktighet og utukt, så er dette budet også rettet motallslags ukyskhet, hva navn det så har», sier Store Katekisme videre. «Budetforbyr altså ikke bare den ytre gjerningen, men også all slags påskudd,tilskyndelse og middel til ukyskhet, og vil ikke gi noe rom, hjelp eller rådtil usedelighet. Det vil at hjertet, munnen og hele kroppen skal være kysk ogikke gi rom for usedelighet eller fremme den med råd og dåd».

Dessuten legger Luther til at budet ogsåkrever av oss at vi skal «avverge, verne og redde over alt hvor det er fare ognød, gi hjelp og råd så at nestens ære kan få være ukrenket.»

«Kort og godt: Her blir det krevet atenhver skal leve sedelig for sin egen del, og at han også skal hjelpe sin nestetil det samme. Ved dette budet vil Gud ha vernet og beskyttet hver mannshustru, for at ingen skal forgripe seg på henne».

Ut over dette hovedanliggendet er det ogsåto andre ting som ligger Luther på hjertet i Store Katekisme. Det ene er å fåfrem hvor herlig Gud selv ærer og priser ektestanden. Det fremgår allerede avdet fjerde bud om foreldrestanden. Og det fremgår av skaperverket: «Derfor harhan også skapt mann og hustru forskjellige — som enhver kan se —ikke til utukt, men for at de skulle holde seg til hverandre, være fruktbare,få barn og oppdra dem til Guds ære.»

Ekteskapet er «en ypperlig ting, som Gudmener det meget alvorlig med.»

Dernest bekjemper Luther all nedvurderingav ekteskapet. I så måte retter han især skytset mot pavekirkens krav om ugiftstand hos munker og nonner og hos vigslede prester. Paven og hans folk står herGuds ordning imot.

«Gud har med stort alvor befalt at allemenn og kvinner, som er skapt til det, skal finnes i ektestanden». Lutheranfører bare Jesu eget unntak fra denne regelen: «Likevel har Gud unntatt noenfå som han har adskilt fra ekteskapet fordi de ikke er skikket for det, ellerhan har fritatt dem ved en høy overnaturlig gave, slik at de kan bevare sinkyskhet utenfor ekteskapet».

Men for de fleste av oss er Store Katekismemeget realistisk når det gjelder seksualdriftens styrke: «Men der hvor naturengår sin gang, slik som den er innplantet av Gud, der er det ikke mulig å værekysk utenfor ekteskapet. Kjød og blod er og blir kjød og blod ... For at detskal være lettere å unngå usedelighet, har Gud påbudt at menneskene skal gifteseg.»

«Gled deg i din ungdoms hustru»

(50) Leser man Tibudslovens ekteskapsbud isammenheng med GTs øvrige materiale om ekteskapelig troskap og utroskap, fårman et meget sterkt inntrykk av hvor kravstort dette budet er. En visstradisjon innenfor gammeltestamentlig bud-tolkning har hevdet at ekteskapsbudetbare gjalt for gifte mennesker. Professor Arvid S. Kapelrud har i Norge hevdetet slikt syn. Utenfor den faglige sammenhengen er slike anførsler dessutenblitt tolket som et generelt liberalitets-argument. Men leser man GTs regler,argumenter og bud i sammenheng får man et sterkt inntrykk i motsatt retning.Budet forbyr all utuktig handling. Og det er fra Guds side meget strengt ment.

Et karakteristisk ekko av denne strenghetenmøter vi hos Josef da Potifars hustru ville friste ham til ekteskapsbrudd. Dasvarte han: «Min herre har ikke tilsyn med meg i noen ting i hele huset sitt,alt det han eier, har han lagt i min hånd ... ingen ting har han nektet meg— unntatt deg, fordi du er hans hustru. Hvordan skulle jeg da gjøre dennestore ondskap og synde mot Gud?» (1 Mos 39:9f).

Josef tenkte altså slik lenge før Gud haddegitt Tibudsloven på Sinai. Svaret viser at Josef må ha hatt en meget klarbevissthet om at ekteskapsbrudd både representerer urett mot medmennesker, ogdertil synd mot Gud.

På lignende vis taler vismannen iOrdspråksboken: «Gled deg i din ungdoms hustru, den elskelige hind, denyndefulle gasell! La hennes barm opplive deg til enhver tid, og la henneskjærlighet stadig beruse deg! Min sønn, hvorfor skulle du være beruset av attråetter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm? For en mannsveier ligger åpne for Herrens øyne, og Han gir nøye akt på alle hans fotspor.»(5:18ff).

Lignende sterke vota i ekteskapsbudetsfavør kunne vi sitere mange av — for eksempel fra profetenes bøker og fraden gammeltestamentlige lovgivningen.

I motsatt retning ser riktignokflerkoneriet, polygamiet, i GT ut til å tale. Men bare ved første øyekast.Straks man ser nærmere etter i tekstene, ser man at også medhustruene sinemåtte en mann sikre rettsvern fra første dag av ved lovformelig ekteskap. Detgjalt til og med kvinnelige slaver fra fremmede folkeslag som man erobret ikrig.

Enkelte av bestemmelsene om flerkoneri kanse ut til å avspeile den situasjonen at barnerike familier var somalderdomsgaranti å regne og at barnløshet var et viktig motiv bak flerkoneriet.Hele ti prosent av alle ektepar er jo barnløse. Urhistorien i Bibelens 11første kapitler forutsetter imidlertid en grunnleggende monogam tankegang (1Mos 1:26f, 2:24). Jesu ord om Guds tanke «fra begynnelsen av» stadfester detteinntrykket (Matt 19).

Mens ekteskapsbrudd mellom gifte ellerforlovede partnere var omsluttet med dødsstraff (3 Mos 4:10f, 5 Mos 22:22),fins det imidlertid en mildere bedømmelse av en bestemt type synd: det at enugift gutt forfører en ugift pike til samleie. Da skal gutten gifte seg medpiken, hvis han ellers er akseptabel som ektemann (2 Mos 22:16f, 5 Mos22:28ff). Åpenbart er dette en rettsbestemmelse som gjelder for meget ungemennesker. For ekteskapsalderen i Israel var meget lav, helt ned i 12-15 år. Ivoksen alder var omtrent ingen mennesker ugifte lenger. Også disse stedenefastholder imidlertid at gutten virkelig har gjort en synd mot piken og motGud, selv om straffen mot ham er mildere. Det kommer blant annet til uttrykkved at mannen siden ikke omfattes av lovgivningens vanlige skilsmisserett.

Alt i alt viser GTs tekster at Gud harskapt seksuallivet for at det skal være til glede og velsignelse for tomennesker som først gifter seg med hverandre. Seksualliv utenfor denne rammener å anse som synd mot både Gud og medmennesker.

Bibelens strenge seksualmoral

(51) Blant folkeslagene som bodde rundt Israel, dyrket man såkaltefruktbarhetsguder, og blant fruktbarhetsgudene i kanaaneernes religion er Ba'almest berømt. Et særtrekk ved fruktbarhetsreligionene var at seksuellehandlinger inngikk i gudsdyrkelsen, for eksempel samleier medtempelprostituerte. Sett fra nabofolkeslagenes synsvinkel har altså Bibelensseksualmoral tatt seg ut som meget streng. For Bibelen forbyr slike samleier.

Dette forbudet er til og med meget ettertrykkelig forankret iregelen om at Gud er hellig og at hans folk derfor også skal være hellig.Nabofolkeslagene har derimot åpenbart trodd at samleier med tempelprostituertetvert imot kunne være spesielt hellige handlinger. Men Israels folk har fåttseg åpenbart bud fra Gud som sier det motsatte: det er en grovt vanhellighandling å drive med religiøst motiverte seksuelle perversjoner.

Det er ikke minst i den såkalte Hellighetsloven man kan lese Gudsbud mot den kanaaneiske fruktbarhets-religiøsiteten. Dessuten finner manintense profet-taler mot den samme typen avgudsdyrkelse hos skriftprofetene,for eksempel hos Jeremia, Esekiel og Hosea.

Hellighetsloven står i 3 Mos 17ff, og budene som har med denseksuelle helligheten å gjøre, står blant annet i 3 Mos 18. Dette kapitteletbegynner direkte med et bud om at Israel ikke skal ta etter kanaaneernesskikker (3 Mos 18:1-5). Og det fortsetter med bud mot ubluferdighet innen egenfamilie, mot ekteskapsforhold mellom nære slektninger, mot vanligeekteskapsbrudd, mot barneofringer til Molok, mot homoseksuelle samleier, motsamleier med dyr, osv.

«Gjør dere ikke urene med slikt! For alt dette gjorde de seg urenemed, de hedningene som jeg driver ut for deres øyne,» sier Herren i vers 24. Ifortsettelsen følger det så en regel om hvordan et land spyr ut innbyggernesine når seksuell urenhet fyller opp et folks syndemål til randen, sitat:«Landet ble urent, og jeg straffer det for dets misgjerning, så landet spyr utinnbyggerne sine. Men dere skal holde mine lover og mine bud og ikke gjøre noenav disse motbydelige gjerningene....» (3 Mos 18:24-26a).

Det er like etter disse alvorlige ordene selve hovedregelen iHellighetsloven kommer: «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, erhellig» (3 Mos 19:2).

I en sum tegner hellighetsloven opp følgende seksualmoralske bildefor oss: (1) Hedenske folkeslag rundt Israel begikk en rekke seksuelleperversjoner og forsvarte mange av dem som dypt religiøse og meget hellige,fordi man trodde man gjorde gudsdyrkelser i fruktbarhetsreligiøs ramme. (2)Herren krever uansett hellighet — endog av vantro hedninger. Han dømmerog straffer dem når syndemålet deres er fullt. (3) Herren advarer Israelinnstendig mot å gjøre de samme typene synd. For da vil endog Israel selv blifradømt det landet Gud på Mose tid sto i ferd med å gi dem.

Av dette kan vi slutte at Bibelens strenge seksualmoral er denseksualmoralen som egentlig stemmer overens med naturretten. Endog hedningervet at ekteskapsbrudd og seksuelle perversjoner er galt — når de barelytter til samvittighetens stemme innerst i sitt eget hjerte.

Av dette kan vi videre slutte at Hellighetslovens bud ikke baregjelder Israel og jødene, slik mange av Moselovens øvrige bud gjør, men Gudgjør selv uttrykkelig oppmerksom på at han også dømmer hedningene etterHellighetslovens bud.

Det samme bekreftes ellers også i NT.

Og det betyr naturligvis at også nordmenn og Norge er underlagt densamme seksualmoralske grunnloven. Gud kommer på samme måten til å la landetvårt spy ut innbyggerne sine den dagen syndemålet VÅRT er blitt overfylt avseksuelle perversjoner og seksuell umoral.

Forbudet mot homoseksualitet

(52) Hellighetsloven (som står i 3 Mos17-26) viser at forbudet mot homoseksuelle handlinger er en konkretisering avekteskapsbudet i Tibudsloven. I katekismene våre har homofilibudet ikke fåttnoen særlig plass. Maksimum en eneste setning i Store Katekisme kan tolkes somet ekko av budet. Årsaken er at det trolig ikke hadde stor aktualitet. Menaktualitet har homofilibudet på den andre siden fått i vår tid. Derfor bør detnå tas frem i forkynnelse og undervisning i både kirke og bedehus.

Budets grunnform finner vi i 3 Mos 18:22:«Med en mannlig skal du ikke ligge slik som man ligger med en kvinne. Det er enstyggedom.» I 3 Mos 20:13 gjentas dette budet sammen med en strengstraffebestemmelse: «Hvis en mann ligger med en mannlig, slik man ligger med enkvinne, har de begge handlet avskyelig. De skal visselig dø. Blodet deres skalvære over dem.» Med til det gammeltestamentlige tekstmaterialet om saken hørerogså fortellingen om Sodoma og Gomora (1 Mos 19, særlig v. 4-7).

Enda så umisforståelig klart som budet herer uttrykt, fins det i vår tid lydsterke forsøk på omtolkning. La meg derfornevne at budets hebraiske grunntekst i 3 Mos 18:22 bruker verbet «SJACAV» sombetyr å «ligge» og preposisjonsleddet «'ÆT SACAR» som betyr «med en mannlig». Irabbinsk språkbruk på nytestamentlig tid dannet de samme ordene grunnstammen ien teknisk term som brukes gang på gang som betegnelse for homoseksuelle menn:«MISJC'VEI SACAR» eller «SJÅC'VEI SACAR». Fra hebraisk er denne språkbrukenkommet inn i gresk språk. Den greske GT-oversettelsen Septuaginta bruker i 3Mos 18:22 verbet «koimáomai» (= ligge) og substantivet «arsen» (= mannlig). Detgreske motstykket til rabbinernes faste uttrykk blir dermed sammensetningsordet«arseno-koitai» (= «menn som ligger med menn»). Dette ordet bruker apostelenPaulus i 1 Kor 6:9f og 1 Tim 1:10, når han sier at menn som ligger med mennikke skal arve Guds rike. Forbindelseslinjen mellom testamentene er derforkrystallklar. Apostelen stadfester i NT med helt klare ord Hellighetslovensgrunnbud. Og i Rom 1:18-32 utlegger han dessuten budet slik at det blant annetblir klart at det også forbyr homoseksuelt samliv mellom kvinner, homoseksueltbegjær og det å «holde med» dem som bryter budet.

Et eget spørsmål representerer bestemmelsenom dødsstraff i 3 Mos 20:13b. Luthersk teologi bruker å forstå saken slik atstraffebestemmelser hører det verdslige regimentet til og at Moseloven i såmåte er en «jødedommens Gulatingslov» («der Juden Sachsenspiegel»). Hvis norsklovgivning ikke ønsker å bruke dødsstraff mot homoseksualitet, er det derfor ensak for det samfunnsmessige regimentet.

Å tale og forkynne imot homoseksueltsamliv, og å advare syndere mot Guds vredesdom, er derimot den kristne kirkesog alle kristnes ansvar. Den som lever i homoseksuelt samliv, må skynde seg åomvende seg, bryte med sin synd og ta opp kampen mot den legningen maneventuelt har latt etablere seg. I en slik kamp vil man utvilsomt trenge mye ogtålmodig sjelesørgerisk hjelp over lang tid fra mennesker som er kompetente(eller som kan skaffe seg kompetanse) til å hjelpe.

Det hevdes ofte at homofili er arvelig. Enforsker skal endog ha pekt ut et eget gen for homofili. Men det er tvilsomforskning, blant annet fordi forskningsresultatet ikke er stadfestet avforskere som selv ikke er homofile. Derimot tyder mye forskning på at homofillivorientering etablerer seg over en periode på 3-7 ungdomsår som en følge avat man først velger et homofilt livsmønster (se forskningsoversikt i AnnickPrieur: «Kjærlighet mellom menn i AIDSens tid» side 27ff, se også AsserStenbäck: «Homofili er ikke medfødt», Lunde forlag 1993).

Kapittel 11 Det syvende bud

Du skal ikke stjele

Vernet om vår nestes eiendom

(53) Katekismens syvende bud — ogTibudslovens åttende bud — er like kortfattet og absolutt som de nærmestforegående budene: «Du skal ikke stjele». I forklaringen i Lille Katekisme sierLuther: «Vi skal frykte og elske Gud så vi ikke tar vår nestes penger ellergods og ikke drar det til oss ved falske varer eller annen svik, men hjelperham med å berge eiendommen sin og bedre kårene sine».

På det hebraiske grunnspråket består budetav to ord: «LÅ TIG'NÅV». Det første ordet er et myndig og absoluttnektingsadverb. Det andre er bydeform av verbalroten «GANAV» (radikalene GNB).Dette verbet har grunnbetydningen «fjerne», «stikke til side». Svært ofte igammeltestamentlig språkbruk viser sammenhengen at ordet brukes når noenfjerner eller stikker noe til side i hemmelighet. Men det fins også eksemplerpå at handlingen kan begås i full offentlighet, og likevel stemples somurettmessig. Enkelte steder har ordet klang av en bortføring som skjer medvold. Men helhetsinntrykket av ordets betydning summerer professor I. P.Seierstad opp slik: «Verbet GANAV betegner enhver urettmessig tilegnelse av etobjekt hva enten det skjer hemmelig eller åpenlyst». Det samme synet på ordetsomfattende betydning har jeg funnet i kommentarene til Soncino, Delitzsch,Durham og (langt på vei) hos Childs.

Det betyr at budets rent språkligebetydning er meget klar og uomstridt: «Du skal ikke stjele».

Likevel er tolkningen av forbudetsrekkevidde noe omstridt. På jødisk hold finner man i en tannaitisk midrasj overAndre Mosebok og i Den Babylonske Talmud et synspunkt som går ut på at budet ilys av lovgivningen om tyveri i Mosebøkene må forståes som et forbud motkidnapping, menneskerov. De jødiske lærde Rasji og Nachmanides har ført dettesynet videre: Ettersom de to foregående budenes synder skal straffes med døden,må også dette budet ha til formål å forby bare slikt tyverier som etter Lovenskal straffes med døden, nemlig kidnapping. Mot dette synet argumenterteimidlertid Ibn Ezra og Sforno med budets hebraiske ordlyd, som omfatter alleformer for tyveri.

I nyere gammeltestamentligtolkningsvitenskap finner man i grunnen den samme debatten. Albrecht Alt hevdeti 1949 at dette budet i en opprinnelig «urform» må ha hatt et objekt som angahva det er forbudt å stjele. I lys av 2 Mos 21:16 og 5 Mos 24:7 rekonstruertehan så ordlyden «Du skal ikke stjele et menneske av ditt eget folk». Alts motivog begrunnelse var at det i Tibudsloven måtte være en saklig forskjell mellomdet åttende og det tiende budet. Alt har fått følge av en del forskere, men fårmotbør fra både Seierstad, Durham og (langt på vei) Childs m.fl.

Motargumentene er at det virker urimelig åtenke seg en opprinnelig lengere form av budet og at et kidnappingsforbud itilfelle er noe man leser inn i budet ut fra andre Moselovstekster. Durhamadvarer mot å lese seg fra andre Moselovstekster inn mot Tibudsloven. Manskulle heller lese den motsatte veien. Og Seierstad påpeker at det avgjort ersaklig forskjell på det åttende og tiende budet, selv om man holder på enuforandret tekst. For min del finner jeg disse forskernes argumentasjon megetsterk og overbevisende.

Gud har utvilsomt gitt Moses og Israelbudet i akkurat den korte formen vi har fått oss overlevert — utenobjekt. Og det at budet står uten objekt, betyr at det er helt generelt åforstå. Budet forbyr rett og slett alle typer tyveri. Det vil verne vår nesteseiendom. Forgriper vi oss på den, da reduserer vi livsgrunnlaget hans her iverden. Uten et klart skille mellom mitt og ditt, blir det ikke mulig åopprettholde et ordnet næringsliv i samfunnet. Og sammenhengen mellom person ogeiendom er såvidt nær i bibelsk tankegang at det må ansees å være en krenkelseav personen selv å stjele av eiendommen hans.

Eiendomsretten og menneskeverdet

(54) I budet «Du skal ikke stjele» sier Gudet absollutt Nei til tyveri. Dermed sier han samtidig Ja til eiendomsretten.Men dette Guds Ja til eiendomsretten er ikke noe kapitalistisk Ja til rikfolksbruk av overmakten sin til å bli enda rikere. Det er heller ikke noekommunistisk Ja til at småfolk på egen hånd skal skaffe seg styrke nok til å taseg like grådig til rette. Budets tankegang er derimot at hvert menneske skalha levebrød og eiendom nok for seg og sine — og dertil noe til overs såman kan gi til dem som trenger det.

I det aller første samfunnet somTibudslovens åttende bud var adressert til, besto en manns eiendom vesentlig avsauer og geiter, kanskje noen trekkdyr og lastedyr og en del utstyr til hjem ogtelt. Etter ankomsten til det lovede landet var det dessuten et poeng at hvermann skulle ha litt jordeiendom. Og den skulle gå i arv fra slekt til slekt,slik at livsgrunnlaget kunne bero på en rimelig grad av sikkerhet for hverfamilie.

Den aller eldste lovgivningen i GTavspeiler denne nøysomme eiendomspraksisen. Den inneholder bare forbud mottyveri av okser, mot underslag av betrodde verdier og gir regler om erstatningfor skade (se 2 Mos 22).

All eiendom var gaver fra Gud. Det visstehver troende israelitt. Dette vitnet samtidig om hvordan Gud så på eiendom sommenneskenes livsgrunnlag. Gud vil rett og slett at voksne mennesker skal ha noesom er deres. Det er en gudgitt menneskerett å kunne eie litt som en selv kan råover. Sammenhengen er meget nær mellom det å være en menneskelig person og detå kunne rå over noe som en eier. For eiendom avspeiler Guds vilsignelse til denenkelte. Derfor er det å stjele fra vår neste det samme som å krenke hampersonlig, ja å krenke selve menneskeverdet hans. Det reduserer livsgrunnlagethans. Eiendomsretten er derfor en del-faktor i menneskeverd-begrepet.

Men lovgivningen i Det gamle testamentetadskiller seg fra nesten all annen lovgivning ved å ha svært mildestraffebestemmelser mot tyveri. Hamurapis lov dømte tyver til døden.Gammelsyrisk lov foreskrev store pengebøter, femti stokkeslag og tvangsarbeid.Og hetittisk lovgivning påbød opptil 30-dobbel erstatning. I senere tider møtervi ofte en lignende strenghet. På Luthers tid ble tyver ofte henrettet. Ogislamsk sjaria-lovgivning skjærer armen av dem. Samtidig kan vi pussig nok oftemerke en påfallende idealisering av tyver — i alle fall hvis de ikke blirknepet. Ivar P. Seierstad har utvilsomt rett i at mammon kan være en nådeløsGud, og at den gudløse tanke har lett for å falle i både høyre og venstre grøftlangs veien.

Guds bud tar derimot vår nestes parti.Tvang fattigdom noen til å gi opp jorden sin, forelå det løsningsplikt forslektningene i Jubelåret. Ble en mann gjeldsslave, skulle han ikke behandlessom træll, men som dagarbeider. I Jubelåret skulle han bli gjeldfri. Og renteskulle man ikke kreve av sin fattige bror, men man skulle derimot hjelpe ogstøtte ham (se 3 Mos 25). Profetene roper alvorlige Ve-rop over dem som slårunder seg andres gård og grunn med maktbruk og juridiske knep (Jes 10:1f, Amos5:7-10, Jes 5:8, Mika 2:2). Og jødisk rabbinisme betoner på tilsvarende måte atbudet mot tyveri fra Guds side især har til formål å verge den lille mannseiendomsrett, ikke ved å lovhjemle fattiges tyveri fra rike, men ved at alleskal ha så de kan greie seg og ved at eiendomsretten gjelder likt for bådefattig og rik.

NT fører GTs tankegang videre: Tyver ogrøvere skal ikke arve Guds rike (1 Kor 6:10). Men botferdige tyver får ogsåhøre et annet og mer nåderikt ord: «Den som stjal, må ikke stjele lenger, menheller arbeide og gjøre noe godt med sine egne hender — så han kan ha noeå gi til dem som trenger det» (Efes 4:28).

Tyverier av mange slag

(55) Modernekonfirmantundervisnings-tradisjon vet utvilsomt om mange typer tyveri somrammes av katekismens syvende bud. Konfirmantene advares i vår tid motbutikktyverier og skattesnyteri, mot innbrudd og underslag, mot salg tiloverpris, underbetaling til ansatte og dovenskap på jobben (= tyveri avarbeidsgiverens tid). Moderne erkjennelser om ødeleggelse av jordens ressursertrekkes gjerne også inn under dette budets overlys, sammen med de smartetransaksjonene der pengene leveres «under bordet».

Det er akkurat samme slags sans for detsyvende budets mangfoldige konkretiseringsmuligheter som også preger LuthersStore og Lille katekismer. Luther betoner innledningsvis i Store Katekisme atvåre jordiske eiendeler kommer nest etter vår egen person og ektefellen vår.Siden de foregående budene har markert Guds vilje til å beskytte henholdsvisegen person og ektefelle, er det naturlig at det deretter følger et bud sommarkerer Guds vern om vår nestes jordiske eiendom.

Alvoret i budet forstår vi først når viskjønner at mennesker både må frykte Gud og elske Gud. Vi må frykte Gud pågrunn av hans flammende vrede mot all synd. Og vi må elske ham på grunn av hansforangående kjærlighet til oss. Resultatet av både frykten og kjærligheten måså bli at vi begynner å dele Guds egen omsorg for vår nestes jordiske eiendom.

Også dette budet vokser altså saklig settut av katekismens og tibudslovens første bud.

Luther definerer tyveri slik: «Å stjelebetyr nemlig ikke noe annet enn å tilvende seg nestens eiendom uten rett. Kortog godt: å stjele vil si å dra fordel av vår forbindelse med vår neste på enslik måte at det blir til tap for ham».

Luther nevner mange områder der dette budethar konkret adresse. Det første gjelder rent håndgripelig tyveri. Og blanttyveriene er pengetyverier naturligvis det første. Men like ille er tyveri avgods og eiendom forøvrig. For det andre ser det imidlertid ut til at Lutherretter vel så mye patos mot de mindre håndgripelige tyveri-formene. Store delerav katekismeteksten retter seg mot dem som selger falske varer eller kreveroverpris. Brodden vender seg også mot tjenestefolk som er dovne eller utro iarbeidet, slik at herren deres kanskje til og meg lider betydelige tap av dengrunn — og mot håndverkere som gjør for dårlig arbeid, men likevel kreverfull betaling. (Pontoppidan supplerer her Luther og minner om at ogsåhusbonden, arbeidsgiveren, kan bryte budet ved å gi tjenestefolket sitt fordårlig kost og for lav lønn). Ut av katekismetradisjonen vokser det videre etbilde av hvor urimelig det er at samfunnet straks straffer simple tyverier,mens de mer rafinerte tyveriene, stortyvene i samfunnet, slipper unna. Ikkeminst tyver som sitter i maktposisjoner og bruker overmakten sin til å stjele,advares innstendig i katekismen. Konkret nevner Luther her paven selv, som iårhundrer har latt kirken drive falsk handel med avlat og privatmesser i stridmed Guds ord.

Det ligger Luther sterkt på hjertet å minneikke minst de smarte og fordekte stortyvene høyt på strå om Guds vrede ogstraff. Samfunnets straff kan her være mangelfull. Men Gud ser alt. Og straffenHans kan godt komme i form av brå ulykke allerede her i dette livet. For ikke åsnakke om den evige straffen som så kommer.

Endelig må vi også nevne budets krav ompositiv oppfyllelse. For vi skal ikke bare avholde oss fra alt som faller innunder tyveriets begrep. Men vi skal også yte vår neste aktiv bistand slik athan kan «berge eiendommen sin og bedre kårene sine». Med implisitt brodd motmunkefromheten skriver Luther: «Den som gjerne vil gjøre gode gjerninger, hanvil her finne nok av muligheter til å gjøre noe som Gud ser på med glede».

Tyveriforbudet og skatten

(56) Det er et basalt faktum attyveriforbudet i katekismens syvende bud er rettet til enkeltindivider. Det vilsi at vi begår omadresseringens kjetteri, hvis vi later som om budet i vår tidbare handler om samfunnsstrukturer og politiske eller økonomiske mekanismer.

På den andre siden er det også et basaltfaktum at det syvende budet selv er en konkretiserende utleggelse av et endaeldre bud som Gud gav menneskene allerede på skapelsens morgen: det såkalte«kulturbudet». Til de to første menneskene utstedte Gud en velsignelse og sa:«Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere og råd overhavets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden»(1 Mos 1:28). Den første delen av kulturbudet har klare forbindelseslinjer tilekteskapsbudet. Den andre delen gir oss selve forutsetningen for tyveriforbudeti Tibudsloven, nemlig tanken om at menneskets eiendomsrett, råderetten over detskapte, er villet av Gud. Mens kulturbudet gir eiendomsretten en kollektivrekkevidde, gir Tibudslovens bud eiendomsretten en uomtvistelig individuellutmynting: Gud vil at hver enkelt skal kunne eie noe som er hans eget.

Ut av dette vokser så spørsmålet omsamfunnets og styresmaktenes forhold til eiendomsretten — og dermedspørsmålet om samfunnet har rett til å kreve at vi skal betale skatt.

Bibelens svar på dette spørsmål er et klartog usminket Ja til skattebetaling. Øvrigheter og styresmakter har fra Gud selvfått rett til å kreve en andel av den enkeltes fortjeneste inn i form av skatt.Og alle enkeltindividene har etter den samme guddommelige forpliktelsen påleggi Bibelen om å betale skatt etter de reglene som til enhver tid gjelder.

Påstander som man av og til kan høre, blantannet fra amerikansk-inspirert «kristen-kapitalisme», om at staten gjennomskatteseddelen bryter det syvende budet og krenker eiendomsretten, er altsåikke holdbare. Gjennom demokratiet har vi alle lov til å drøfte hva som erfornuftig skattepolitikk. Men ingen bør utgi sin egen porsjon fornuft i slikedrøftelser for å være en særlig god versjon av det syvende budet. I vår tid ersamfunnsøkonomien så innfløkt, og virkningene av de skattepolitiskeavgjørelsene så kompliserte å beregne, at ingen skattepolitiske «synsinger» harkrav på å gjelde som noe annet enn det de er: rene synsinger. Men det som såblir lovfestet, er vi av Guds bud forpliktet på, uansett egen «synsing».

Den beste bibelske undervisningen om vårkristelige skattebetalings-forpliktelse får vi fra Jesus selv i Matt 22:15-21.Der spør noen fariseerdisipler og herodianere Jesus om det er rett å betalekeiseren skatt Jesu svar er meget lærerikt. Han ber først om å få se skattensmynt, og de rekker ham en denar. På slike mynter kunne man den gangen finne etbilde av keiseren sammen med en innskrift med en tittel som beskrev keiserensom hele Romerrikets religiøse overhode («pontifex maximus»). Det var etforstadium til den senere keiserdyrkelsen. Jesus henledet gjennom et spørsmåloppmerksomheten på denne myntens tydelige krenkelse av både billedbudet ogforbudet mot avghudsdyrkelse: «Hvem har bildet sitt og påskriften sin her?»spurte han. De svarte: «Keiseren». Jesus konkluderte så samtalen med de kjenteordene: «Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!» Detbetyr at Jesus sier ja til å betale keiseren skatt, men samtidig nei tilkeiserens innvitt til avgudsdyrkelse.

På samme måten skriver Paulus at det ernødvendig å underordne seg under styresmaktene for så vidt som de bruker maktensin til å verge det gode og tukte det onde med. «Derfor betaler dere jo ogsåskatt, for styresmaktene er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette» (Rom13:6).

Tyveriforbudet, streik og lockout

(57) Det er ikke bare enkeltindividetseiendomsrett som faller i øynene når man leser tyveriforbudet i Tibudslovensammen med kulturbudet i skapelsesberetningen (se 1 Mos 1:28). For kulturbudetbyr også menneskene å arbeide («...legg jorden under dere...»). Menneskeneseiendom er rett og slett en frukt av arbeid. Derfor hører dyp respekt forarbeidets ordning med til det syvende budets tankesammenheng.

Det grunnleggende bildet er at hver mannarbeider på egen eiendom, dyrker jorden og sikrer husdyrene mat og menneskeneutkomme. Men Bibelen er også vel kjent med at menneskene kan selge arbeidetsitt. Dermed oppstår imidlertid forholdet mellom herre og tjener, arbeidsgiverog arbeidstager. Marxismen har omfattende teorier basert på dét forholdet.Bibelen står imidlertid for helt annen løsninger. Og Bibelens løsninger finnervi i de av hustavlene som handler om menneskets plass innenfor arbeidetsordning.

Hustavlene i Bibelen taler Guds ord med toadresser. De som handler om arbeidets ordning, taler først til arbeidstakeren.«Dere tjenere,» heter det i Efes 6:5ff, «vær lydige mot de jordiske herrenederes, med respekt og aktelse av et oppriktig hjerte, som mot Kristus selv. Værikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men vær Kristi tjenere,så dere gjør Guds vilje av hjertet. Gjør tjenesten deres med et villig sinn,som for Herren og ikke for mennesker. For dere vet at det gode som enhver gjør,det skal han få igjen av Herren, enten han er trell eller fri.»

Det fins flere slike avsnitt i Bibelen. Nårvi ser nærmere på dem, ser vi straks at de passer også på arbeidstakere som harudugelige eller urimelige eller endog tyranniske sjefer over seg. For om sjefenikke holder mål, så skal vi som arbeidstakere ha Kristus selv i tankene som denegentlige sjefen vår. Derfor må vi i alt arbeid vi gjør, sikte på å oppfylledet syvende budet, så vi ikke stjeler tid og arbeidsinnsats, men tvert imothjelper arbeidsgiveren med å sikre eiendommen sin og bedre kårene sine.

For det andre vender arbeidslivetshustavletekster seg til dem som er sjefer. «Dere herrer,» heter det i Efes 6:9,«gjør likedan mot dem som er tjenere, så dere lar være å bruke trusler. Derevet jo at både de og dere selv har samme Herre i himmelen, og han gjør ikkeforskjell på folk.»

Som alle kan se, rommer denne tekstengrunnleggende sett den samme appellen til de overordnede. De skal se Kristus ihver eneste én av sine ansatte. Derfor skal de ikke opptre truende og ikkemobbe noen, men betale skikkelig og strekke seg etter å forstå hvilke problemersom eventuelt hindrer fullgod arbeidsytelse fra hver enkelt.

Regelen i hustavlene er videre at sjefeneikke har lov til å bruke de ansattes formaninger mot de ansatte, mens deansatte ikke har lov til å bruke sjefenes formaninger mot sjefene. Hver skalnøye seg med sine egne formaninger. Slik innbyr Bibelen oss alle til sammen åoppfylle det syvende budet når vi er på arbeid.

I lys av dette kan jeg ikke se at streikkan være noe kristelig forsvarlig kampmiddel i arbeidslivet. Det ligger til ogmed i selve ordet. «Streik» kommer av det engelske ordet «strike», som betyr å«slå». Likesom vi aldri kan tenke oss å slå vår Herre Jesus Kristus, kan viheller ikke gi oss til å slå arbeidsgiverne våre.

Heller ikke kan seg begripe at kristeligearbeidsgivere med rette kan gå til lockout. «Lock-out» er så avgjort et engelskuttrykk. Og det betyr at bedriftene, sjefene, stenger de ansatte ute fraarbeidet. Men da stjeler vi jo samtidig det daglige brødet deres. Kristnesjefer kan naturligvis aldri tenke seg å utestenge Kristus eller å stjele detdaglige brødet Hans. Og da kan vi jo heller ikke utestenge noen av våreansatte, som vi altså har bibelsk påbud om å se på som Kristus selv.

Gudsfrykt med nøysomhet

(58) Gudsfrykt med nøysomhet er såuomtvistelig et bibelsk ideal. Som ideal representerer det en konkretisering avdet syvende budet, tyveriforbudet. Jeg tror ikke idealet om gudsfrykt mednøysomhet forkynnes mye i de kristelige forsamlingene nå for tiden. Og enskikkelig konkret bibeltime om hva det i praksis betyr for en modernekjernefamilie å leve et liv preget av gudsfrykt med nøysomhet, kan jeg ikkehuske at jeg har hørt mer enn én eneste gang i løpet av mine 49 leveår. (Detvar — karakteristisk nok — hos Ungdom i Oppdrag!)

Budet om gudsfrykt med nøysomhet står i 1Tim 6:6-10. Bakgrunnen er at de gnostiske vranglærerne i Efesus bruktevranglæren sin som en vei til vinning (v 3-5). Mot dette skriver apostelen:«Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning! For vi hadde ikke noe med ossinn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. Harvi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. Men de som vil bli rike, faller ifristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senkermennesket ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til altondt. I sin lyst etter penger er noen faret vill fra troen og har gjennomboretseg selv med mange piner.»

Som man lett kan se, er denne teksten bareen av svært mange lignende bibeltekster. Blant annet er alle mammon-tekstene ievangeliene viktige utleggelser av det samme grunnsynet.

Gudsfrykt med nøysomhet betyr neppe at detgenerelt er forbudt for kristne å duke et raust og overdådig festbord vedspesielle anledninger, for eksempel ved fødselsdag, konfirmasjon eller bryllup.Budet handler derimot om hverdagene våre — og det forbyr oss naturligviså forvandle ALLE hverdager til overdådige festdager.

Jeg tror heller ikke budet forbyr en normalbarnefamilie å ønske seg eget hus. I vår tid må hus lånefinansieres. Selv omBibelen generelt advarer oss mot gjeld, tror jeg derfor at boliglån må kunneforsvares innenfor en kristelig fornuftstilretteleggelse av dette emnet. Oftekrever boforhold og/eller arbeid at man også må ha bil i familien. Da måkanskje også bilen lånefinansieres. Men ut over slike sentrale formål, tror jeggjennomsnittsfamiliene gjør klokt i å være svært tilbakeholdende med å ta oppforbrukslån.

De fleste familier ville nok gjøre klokt iå innføre en mer «planøkonomisk» styring av pengeforbruket sitt. Hosarbeidsgiverne våre, enten de er offentlige eller private, vil de fleste av osskunne lære hva økonomistyring etter budsjett går ut på. Bortsett fra atbudsjettsummene som regel er mye større hos arbeidsgiveren, er det i prinsippetden samme tenkemåten vi bør ta med oss hjem til familiebudsjettet vårt.

Hvis barnefamilien til herr og fru Hansentil sammen tjener 20.000 kroner netto i måneden, bør månedsbudsjettet deresbegynne med de fundamentale utgiftene: boligutgifter, renter og avdrag,offentlige avgifter, mat og klær, arbeidsreiser, fast sparing osv. Klokt er detogså å sette opp faste summer til misjonsgaver, offringer og kollekter —slik at slike ting mentalt får status hos oss som faste nødvendighetsutgifter.

Først når vi har summert ned månedssummenepå disse områdene, vil vi vite hva vi har til overs hver måned til «andreting». Sannsynligvis vil herr og fru Hansen oppdage at de bare har et partusenlapper igjen av månedsbeløpet sitt til «andre ting». Og deler man dettebeløpet på månedens fire uker, betyr det at man har fått et meget konkret bildeav hva et liv i nøysomhet betyr når det gjelder kroner og øre.

Men dessuten er gudsfrykt viktig midt i allnøysomheten. Gudsfrykt betyr blant annet at vi regelmessig legger helefamilieøkonomien vår i Herrens hånd, takker for den og ber om velsignelse ogveiledning — og at vi av hjertet mener det vi da sier.

Kapittel 12 Det åttende bud

Du skal ikke lyve

Budet om løgn og sannhet

(59) I Eivind Berggravs forslag tilformulering av budene i Luthers Lille Katekisme sa det åttende budet følgende:«Du skal ikke lyve». I vår tids offisielle konfirmantkatekismer er ordlyden entanke annerledes: «Du skal ikke tale usant om din neste». Men i de utgavene sombestreber seg på troskap mot Luthers originaltekst (for eksempel Wisløffsutgave i Konkordieboken og Kaasa Hammers lille Credo-utgave) lyder budet slik:«Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste». Det er Luthers originaltekstsom ligger den bibelske originalteksten nærmest av disse versjonene.

Budet om løgn og sannhet er det niende i BibelensTibudslov og det åttende i luthersk katekismetradisjon. Originalteksten står i2 Mos 20:16 (og en tanke annerledes i 5 Mos 5:20). Oversatt anstrengtbokstavelig lyder budet slik: «Ikke skal du svare imot nesten din som etløgnvitne». Det viktigste tolkningsspørsmålet budet reiser er hvorforhovedverbet handler om å «svare» (hebr: «'ANAH»), eller mer presist: hva er detsom ligger i uttrykket «svare imot»?

Løsningen på dette problemet ser vi straksvi oppdager hvilken situasjon budet taler inn i. Budet taler inn i densituasjonen som foreligger under en rettssak. Rettssakene i Israels byer oglandsbyer foregikk i gammel tid i byportene. Enten hadde man et egetforsamlingslokale i selve byport-bygningen, eller så møttes man tilrettsforhandlinger på en utendørs åpen plass like ved porten. Alle voksne mennhadde rett og plikt til å møte på denne tingplassen når rettslige spørsmålskulle avgjøres. Og var det en rettstvist eller en straffesak som skullebehandles, hadde alle både rett og plikt til å opptre som vitner for å belysesaken med de faktaopplysningene man måtte sitte inne med. Underrettsforhandlingene kunne det derfor både bli stilt spørsmål og satt frempåstander som krevde at man skulle gi et «svar», et vitneprov, på tinget. Ogdet er dette svaret vårt bud handler om.

Ruts bok 4:1-12 inneholder en nydeligskildring av en slik rettsprosess i byporten.

«Du skal ikke svare som et løgnvitne imotnesten din» sier altså budet. «Svare» betyr «være vitne i en rettssak». Detkunne dreie seg om både å svare på spørsmål fra rettforhandlingenes leder og ågi tilsvar til en motpart som en møter under en rettstvist. I beggesituasjonene forbyr Gud menneskene å opptre med falske vitneprov. ProfessorIvar P. Seierstad oppsummerer budets mening slik: «Det gamle testamentets Gudstiller seg ved siden av medmennesket for å verne ham ... med sitt absolutteveto: Du svarer ikke som et løgnvitne når det gjelder nesten din!»

Vitnene kunne lett fristes til å tenke påegne interesser eller egen slekts interesser. Man kunne stå under press frarike eller mektige — eller fra en folkemengde. Eller man kunne til og medla seg styre av i og for seg edel sympati med for eksempel den fattige. Menslike hensyn skal ifølge budet vike. For vitneprovet skal først og fremst styresav regelen om ikke å bøye sannheten til skade for den som i rettssituasjonen ervår neste: nemlig motparten.

Ordet for «neste» er på hebraisk «RE'A».Ordets rot, verbet «RA'AH», handler om hvordan en hyrde «før», dvs «gir mattil», fårene sine — og har dernest betydningen «være venner med»,«behandle som venn». Substantivet «RE'A» betyr derfor «venn», «kamerat»,«felle», «nabo» — og «den som jeg i en gitt situasjon står overfor». Deter dette siste uttrykket bibeloversetterne har i tankene med det norske ordet«neste», (sml den forklaringen Jesus gir av dette ordet i lignelsen om denbarmhjertige samaritanen!).

I rettssalen er det enten en retts-motparteller en tiltalt vi «står overfor». Derfor er det han som der er vår neste— og som har krav på at vi opptrer som ærlige vitner.

Sannhetsidealet i bud nr åtte

(60) Når den hebraiske ordlyden ikatekismens åttende bud egentlig forbyr menneskene å «svare imot nesten din somet løgnvitne», er det ikke minst uttrykket «løgnvitne» som viser at budet talerinn i den situasjonen som forelå under rettssakene «i byporten» i det gamleIsrael (se forrige ukes artikkel om dette budet).

Ordet «løgnvitne» heter på hebraisk «'EDSJAKÆR». Når man fjerner pausalformen, er det ordet «SJÆKÆR» som fotografererden etiske normen i budet. Substantivet «SJÆKÆR» og verbet «SJAKAR» betyrhenholdsvis «løgn» og å «lyve». Det motsatte av «SJÆKÆR», «løgn», er ordene«'ÆMUNAH» («troskap mot sannheten») og «'ÆMÆTH» («sannhet», «det som er fast,sikkert og tilforlatelig»). Kjennetegnet ved alle disse bibelske begrepene erat det ikke bare handler om formell overensstemmelse mellom sak og ord, mendessuten om at man begår grovt svik hvis man med sine ord bøyer sannheten tilskade for sin neste.

I parallellutgaven av Tibudsloven i 5 Mos5:20 er den hebraiske ordlyden av dette budet en nyanse annerledes. Forskjellenligger nettopp i uttrykket «løgnvitne». I 5 Mos 5:20 heter dette uttrykket ikke«'ED SJAKÆR», men «'ED SJAV'». Og ordet «SJAV'» er et substantiv som betyr«ondskap», «fiendtligsinnethet», «svikefullhet», «ødeleggelse», «falskhet»,«løgn» — og «tomhet», «intethet». I Tibudsloven har vi tidligere møtt detsamme begrepet i budet «Du skal ikke oppløfte Herren din Guds navn til tomhet»(dvs: «.. misbruke...», bruke Herrens navn til å skaffe seg uberettigedefordeler).

Uttrykkene «'ED SJÆKÆR» («løgnvitne») og«'ED SJAV'» («svikefullt vitne») kaster gjensidig lys over hverandre. Detdreier seg om et moralsk skadeverk av dypt bedragersk slag, et bedrageri sombestår i å forvrenge virkeligheten for folk i rettssalen slik at det blir tilskade for vår neste.

Antagelig kan man si at det skjer en aldriså liten generalisering av budet på veien fra 2 Mos 20:16 til 5 Mos 5:20. Mener det på den andre siden grunnlag for å fortsette generaliseringen nærmest idet uendelige? Fra grunntekstens «du skal ikke svare imot nesten din som etløgnvitne» i Mosebøkene — til Berggrav-katekmismens «du skal ikke lyve»— er det faktisk tale om noen temmelig lange skritt i generaliserenderetning. For min del mener jeg Berggravs versjon er gått et skritt for langt.

Tibudsloven i Bibelen er faktisk blittkritisert fordi den ikke er generell nok når det gjelder å forby løgn.Grunnteksten forbyr egentlig bare opptreden som løgnvitne på tingplassen ibyens porter. Men hva så med de løgnene menneskene serverer hverandre andresteder? Her viser bibelmaterialet at vi nettopp bør generalisere. Tingplassener det mest sensitive stedet for vår neste. Det er der hans ære og hansrettsstilling lider størst skade av at vi bøyer sannheten i hans disfavør.Derfor setter Gud inn budets sentrale nedslagsområde akkurat der. Men ut fradette er det naturligvis bare logisk at vi må være like ærlige når vi uttaleross om vår nestes saker alle andre steder.

Derfor gjør Luther, Wisløff og Kaasa Hammerrett når de gjengir budet slik: «Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot nestendin».

På den andre siden betyr dette atkatekismens åttende bud egentlig ikke forbyr all slags løgn. Det fins klarebibelske belegg for at vi har lov til å tie, bruke nødløgn-lignendeunnvikelsesmanøvrer, eller ufullstendige versjoner av sannheten når noen i krigeller dramatisk åndskamp ikke har krav på å få kjenne hele sannheten (se 1 Sam16:2 og Jer 38:24-27). Denne unntaksregelen får Berggrav-katekismen ikke medseg, selv om Eivind Berggrav for sin egen del naturligvis kjente unntaksregelenog forsvarte den offentlig — blant annet i aprildagene 1940!

Bibelens bud mot løgn

(61) Fordi Tibudslovens bud mot løgn bareer formulert som et bud mot å «svare som et løgnvitne» i rettssalen, må vi sepå Bibelens egen utleggelse av dette budet for å se hvordan sannhets-idealetfår ringvirkninger fra rettssalen og ut i hverdagslivet. Det helhetsbildet somde bibelske utleggelsene av budet byr på, sier nærmest at de løgnene ogbaktalelsene vi serverer om vår neste i hverdagslivet egentlig er som etforstadium å regne til det vi etterpå sier som vitner i rettssalen. Derfor erdet naturligvis i virkeligheten like ille å si falske vitnesbyrd om vår nesteute i hverdagen som det er å gjøre det inne i rettssalen.

Bibelen utlegger Katekismens åttende bud(og Tibudslovens niende bud) allerede i den såkalte «Paktsboken» (2 Mos20:23-23:19, se til vårt emne 23:1-3): «Du skal ikke utbre falskt rykte. Duskal ikke gjøre felles sak med den ugudelige, så du blir et urettferdig vitne.Du skal ikke følge mengden i det som er ondt. Og du skal ikke vitne slik i enrettssak at du bøyer deg etter mengden og gjør rett til urett. Heller ikkefattig manns sak skal du pynte på.»

Utleggelsen fortsetter i den såkalte«Hellighetsloven» (3 Mos 17-26, se til vårt emne 19:11 og 15f): «Dere skal ikkestjele og ikke lyve. Ingen av dere skal gå svikefullt fram mot nesten sin. ...Dere skal ikke gjøre urett i dommen. Du skal ikke holde med noen fordi han erringe og ikke gi noen rett fordi han er mektig. Du skal dømme nesten din medrettferdighet. Du skal ikke gå omkring og baktale folk. Men du skal irettesettedin neste, for at du ikke skal få synd på deg for hans skyld.»

Gjenklang av budene møter vi også iSalmenes Bok. Gjennom salmene blir budene aktualisert i de ukentligesabbatsgudstjenestene.

I Salme 50 møter vi en sammenheng der flereav Tibudslovens bud aktualiseres. Hele denne Asaf-salmen har karakter av enrettergangstale. Herren Den Allmektige taler til folket sitt og byr det ofreham takkeoffer og å kalle på Herren på nødens dag. Fra vers 16 taler Herrenogså til den ugudelige: «Hva har du med å fortelle om mine lover og ta paktenmin i munnen din? Du hater jo tukt og kaster ordene mine bak deg.»

Og i vers 19ff er det budet motløgnvitnesbyrd som forkynnes: «Munnen din slipper du løs med ondt, og tungendin spinner svik. Du sitter og taler imot broren din, du baktaler din morssønn. Dette har du gjort, og jeg har tidd. Du tenkte jeg var som du. Men jegvil straffe deg og stille det fram for øynene dine. Legg merke til dette, deresom glemmer Gud.»

Også Salme 101:5 utlegger Tidbudslovens budmot løgnvitnesbyrd: «Den som hemmelig baktaler broren sin, ham vil jegutrydde.»

Også i Det nye testamentet utlegger Herrensapostler dette budet. «Lyv ikke på hverandre! Dere har jo avkledd dere detgamle mennesket med dets gjerninger og har ikledd dere det nye mennesket, detsom blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde» står det i Kol 3:9f.«Legg derfor av løgnen og tal sannhet hver med sin neste! For vi er johverandres lemmer,» står det i Efes 4:25.

Og apostelen Jakob har gitt oss en megettankevekkende påminnelse om hvilket lem i menneskekroppen det er som er mestustyrlig:

«Tungen er et lite lem, men taler likevelstore ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brann! Også tungener en ild. Som en verden av urettferdighet står tungen blant lemmene våre. Densmitter hele legemet og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt ibrann av helvete. For all natur, både hos villdyr og fugler, krypdyr og sjødyr,kan bli temmet og er blitt temmet av den menneskelige natur. Men tungen kanikke noe menneske temme. Den er et ustyrlig onde, full av dødelig gift.»

Kraftige ord mot baktalelse

(62) Hovedavsnittene i den utleggelsenLuther gir oss av Det åttende budet i Store Katekisme retter seg motbaktalelsens ødeleggende synd. Luther taler her med kraftige ord mot tungensgiftige synder. Og han gjør det naturligvis med rette, for det første fordi detsvarer til Bibelens egen utleggelse av budet (slik vi har kunnet observere deti tre foregående artikler i denne serien) og for det andre fordi det antageliger her mange av oss gjør våre aller største og verste synder. På den andresiden peker Luther også på noen viktige avgrensninger som angår forbudet motbaktalelse.

Innledningsvis gjør Luther oppmerksom på atbudets første adresseområde er det som skjer i rettssalen. Luther har derforviktige og alvorlige ting å si med adresse til dem som er dommere og jurister.Det åttende budet har til formål å lære advokater og dommere å hjelpe vår nestetil hans rett, uten persons anseelse.

Også på det åndelige området har detåttende budet et adresseområde. For denne verden behandler gudfryktigepredikanter og sanne kristne ille. De fordømmes som vranglærere og frafalne, ogsom opprørere og forbrytere. Da er det i virkeligheten Guds ord en fører falsktvitnesbyrd imot. Falske vranglære-anklager og falsk brodertukt rammes altsådirekte av dette budet. Men det gjør også forkynnelse av falsk lære.

I hovedavsnittet om baktalelsens gift harLuther mye på hjertet:

«Selv om en ser at nesten gjør en synd, såhar en ingen rett til å påtale dette offentlig — med mindre en har særligmyndighet til det. For det er stor forskjell på å ha kjennskap til synden og ådømme synderen offentlig. Jeg kan kanskje se at min neste gjør en synd, men åbringe ham på folkemunne har jeg ingen rett til. Dersom jeg nå går i gang ogdømmer og fordømmer, så faller jeg i en synd som er mye verre enn nestens. Menhar du fått vite om synder som din neste har gjort, så har du ikke annet ågjøre enn å la ørene dine være en grav, og legge syndene der, inntil du fårordre om å dømme og irettesette på embets vegne.»

Hvis vi treffer en slik sladrehank sombaktaler og bakvasker en annen, skal vi si ham imot like opp i ansiktet,skriver Luther. «Et godt navn og rykte er det lett å ta fra et menneske, mendet er ikke lett å gi ham det tilbake».

Det gode navnet og det gode ryktet er i dethele tatt budets kjerneanliggende, ifølge Luther. Foruten vår egen kropp, vårektefelle og vår jordiske eiendom er vårt gode navn og rykte en dyrebar skattsom er uunnværlig for oss. Det er uutholdelig å leve med vanære og forakt overseg fra alle mennesker. Derfor vil Gud at vår neste ikke skal miste sinanseelse, sin ære og sitt gode omdømme.

Blant unntakene fra forbudet mot å talenegativt om vår neste nevner Luther den verdslige øvrigheten som med embetenesine har til plikt å felle dommer. Derfor gjør for eksempel bøddelen ingen syndmot Guds bud når han iverksetter dommen ved å gjøre noe som i og for seg ervondt for vår neste. Også prester og foreldre er blant unntakene. Prestene skalrefse synden. Og foreldrene skal tukte barna sine til å la være å synde. Beggeskal gjøre det på Herrens vegne, og synder da ikke når de gjør det.

Også budet om brodertukt, det som oftekalles «bruk av nøklemakten», hører med blant unntakene Luther nevner. I detaljutlegger han i så måte Matt 18:15ff. Det samme gjelder budet om læretukt. Nårpavens falske lære er offentlig, synder en ikke mot budet om baktalelser ved åpåtale vranglæren offentlig.

Summen av budet er at ingen må bruke tungentil å skade nesten og tale ondt om ham, bortsett fra når en har et embete somkrever at en må gjøre det. For baktalelse er synd, enten det er sannhet ellerløgn det som en konkret sier om nesten sin.

Mediesamfunnets spesielle bud

(63) Det er katekismens åttende bud som ermassemedienes spesielle bud blant Guds ti bud. Medieetikk er i virkelighetenikke noe annet enn en konkretisering av budet om sannferdighet. Medieetiskeregler som vil forby ting som det åttende budet ikke forbyr, vil ofte ikke værenoe annet enn — korrumpér-bar — menneskelaget etikk. Medieetiskeregler som derimot tillater ting som det åttende budet forbyr, de er alleredekorrumpérte. Og det betyr i praksis at en god del av det som i pressen i daghylles som god og høyverdig medieetikk i virkeligheten er umoral: hjerteløst råog ubarmhjertig torturering av tabloid-journalistikkens mobbe-ofre.

Når jeg sier at det åttende budet ermassemedienes spesielle bud, betyr ikke det at det åttende budet er det enesteav de ti budene som er medieetisk relevant. Også forbudet mot drap i det femtebudet har ifølge Jesu ord i bergprekenen direkte adresse mot «ryktedrap», det åbaktale, tale nedsettende om, vår neste.

Dessuten kan det være grunn til å minne omde basale indre båndene av sammenheng og konsekvens i katekismen — somopprinnelig var utgangspunkt for hele den serien jeg her skriver om katekismensteologi. Førsteamanuensis Oddvar Johan Jensen påviser jo nemlig i sinfremragende lille bok («Katekismens teologi» Credo Forlag) hvordan alleenkeltbudene i virkeligheten er konkretiseringer av det etiske læreinnholdetsom ligger i selve det første budet, budet om troskap mot den treenige Gud.Jensen påviser også hvor nær sammenheng det er mellom det første budet og denførste trosartikkelen, og hvor nær sammenheng det dessuten er mellom den førstetrosartikkelen og Fadervårs første bønn. Det betyr at det går forbindelseslinjerfra alle de etiske enkeltspørsmålene og like inn i den enkeltes gudsforhold, jalike til spørsmålet om Guds eget vesen som skaper og som frelser og Herre.

Vår tids medieetikk mener det fins et budsom sier at «publikum har rett til å vite..». Vår tids medieetikk mener videreat dette budet går foran alle andre bud. Dessuten mener man at pressen ogetermediene har hellig plikt til å kjempe, ofre og lide for å tjene budet ompublikums «rett til å vite».

I Guds ord vil man imidlertid leteforgjeves etter dette budet. Heller ikke vil man finne det noe sted inaturretten. Tvert imot vil alle store religioner og de etiske skriftene deresstå sammen om et helt annet tenkesett som setter enkeltmenneskets rett til åverge sin ære og sitt omdømme først. Og at psevdo-budet om publikums «rett tilå vite» er i strid med naturretten kan man dessuten vite ved å se på hvordanpressefolk tenker når det er deres egen ære som krenkes. For da tier de jokollegialt. Innerst inne vet de alle sammen hvor ille det er å bli hengt ut ispaltene. Derfor sparer de målbevisst seg selv og kollegene i det lengste.

Men det betyr jo at pressefolks psvedo-budi virkeligheten er i strid med den gyldne regelen (som alle religioner stårsammen om!): det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg selv, skal du hellerikke gjøre mot dem.

Den dagen medieetikken imidlertid forkasterden ondsinnede, tyranniske, menneskeknusende og hatefult sjoflevrangforestillingen om «publikums rett til å vite...» — den dagen kan detkanskje bli plass for Luthers ord i store kastekisme: Når du får greie på atdin bror har gjort en synd, skal du gjøre hjertet ditt til en grav der dugjemmer og tier om din brors synd — inntil du eventuelt i embeds medførfår til oppgave å irettesette eller dømme i saken.

Det fins nemlig ikke noe hederlig embetesom bærer tittelen: å være sladrekjerring. Pressen og etermediene burde ikkeinnføre det. Og vi burde slett ikke forsøke å idealisere det. For det er ogblir et anti-ideal, et pervertert ideal, et psevdo-ideal.

Kriminal- og kjendisjournalistikk

(64) Det er særlig ikriminal-journalistikken moderne mediaetikk krenker det åttende bud. Men ogsåinnenfor kjendis-journalistikken er det i de senere årene vokst fremstrømninger og tendenser i mediene som representerer den samme råe viljen til åvanære den forsvarsløse. Det særlig alvorlige med disse journalist-syndene erat opplags-styrken til mediene mangfoldiggjør hver synd i hundretusenvis.Derfor er det fare for at vi journalister kvantitativt kan bli storsyndere pålinje med Hitler og Stalin — bare med den forskjellen at det er ord vidreper med i stedenfor gass, geværer og bomber. (Hvor kvalitativ forskjellendertil er, vil derimot kunne variere.)

Politiets oppgave er å hindre forbrytelser,arrestere forbrytere og stille dem for retten. Domstolenes oppgave er å vurdereanklage mot forsvar og dømme forbrytere som finnes skyldige. Pressens oppgaveer så å informere publikum om det som skjer.

Men ifølge det femte bud skal pressen ikke«drepe» noens gode navn og rykte. Og i følge det åttende bud skal pressen tieom enkeltmenneskers synder, slik at ikke noen utleveres til det hjerteløsefolkesnakket. Disse to budene setter altså klare grenser for hva pressen kanskrive i kriminaljournalistikken. Bruken av navn på de mistenkte er for eksempelklart i strid med disse budene. Bruken av bilde er dessuten jevngodt medoffentliggjøring av navnet.

At ofrene opplever medias søkelys som engrov tilleggsstraff — endog uten forutgående rettslig prøving, lov og dom— ser vi ikke minst tydelig av de mange eksemplene på at de arrestertedekker hodet til med klesplagg når de passerer pressefotografene på vei inn iTinghuset. Det media her gjør, er i virkeligheten å trampe nådeløst påenkeltmennesker i selve livets aller tyngste fornedrelsestime.

Svært ofte fungerer dessutenkriminaljournalistikken som forhåndsdømming. I rettssalen får forsvareren ordetfor å levere det ypperste som er mulig av forsvar mot påtalemyndighetensanklager. Dommerne skal veie anklage og forsvar mot hverandre ut fra regelen omat tiltalte er uskyldig til det motsatte er ugjendrivelig bevist. I pressenfins det derimot ingen slike innebygde rettssikkerhets-mekanismer.Kommunikasjonen er ofte enveiskjørt. Media refererer innholdet i anklagene,ennå mens forsvaret ikke har nådd å forberede sin side av sakspresentasjonen.Når forsvarets versjon endelig er klar, kan media endog ofte ha mistetinteressen for hele saken. Og blir tiltalte til slutt frikjent, blir oppslagenesmå, sammenlignet med de opprinnelige overskriftene om forbrytelsen.

For det tredje er det ikke bare anklagedesom rammes av kriminaljournalistikk. Navn og bilde betyr gang på gang at ogsåfamilie og pårørende rammes. Biskop Lønning har en gang — med rette— krevd at kriminaljournalister burde ha plikt til å følge anklagedesbarn på skolen dagen etter uthengnings-oppslaget i avisen. Så skulle de selv fåse hva slags lidelser avisoverskriftene og dagsrevy-innslagene deres påførertil og med forsvarsløse skolebarn.

Kjendis-journalistikken har mange av desamme virkningene som kriminaljournalistikken. Forskjellen er at det her er«kjendiser» som gjøres til forsvarsløse offer. Men skaden er ofte likeuutholdelig pinefull for kjendisen.

I Tyskland gjennomførte medie-kritikerenGünther Walraff for noen år siden en undersøkelse der han først infiltrerte enskandaleavis-redaksjon og deretter etter-intervjuet mennesker som det haddevært sensasjonsoppslag om i skandaleavisen. Walraffs knusende avsløringer varat løssalg og profitt fullstendig styrte holdningen til enkeltmennesker i redaksjonen,samtidig som smerten og lidelsen etter sensasjonsoppslagene ble sittende igjeni måneder og år — lenge etter at trykksvertens folk selv hadde glemtmobbe-ofrene sine.

Usann politisk reportasje

(65) Ved siden av massemedienes kriminal-og kjendisjournalistikk, aktualiserer det åttende bud også spørsmålet om denpolitiske reportasjen. Når vi skal ta stilling til rett og galt — foreksempel i internasjonale politiske spørsmål — er vi avhengige av å værerett informert. Feilinformasjon fører gang på gang til at vi feller galeverdi-dommen. Og i politisk reportasje er det fortielse av vesentligesaksopplysninger som er den mest utbredte måten å feilinformere på. Men den sommålbevisst feilinformerer ved å fortie, bryter i virkeligheten det åttende bud.

Midtøsten-journalistikken er et særligutsatt område når det gjelder informasjonsmanipulering. Sommeren 1982 fikk heleverdensopinionen lærerik anskuelsesundervisning i så måte.

For da brøt det i mai ut en krig mellomStorbritannia og Argentina på Falklandsøyene. Der informerte mediene ved å gioss nyhetene i to versjoner, først én versjon som stammet fra London, og så enversjon som stammet fra Buenos Aires. Ingen av versjonene var feilfrie, vistedet seg etterpå. Men lyttere og lesere kunne i det minste velge selv hvilkenversjon de ville tro på.

En måneds tid senere brøt det ut krigmellom Israel og PLO i Libanon. Men da serverte mediene oss målbevisst bareén-versjons-nyheter. Jerusalem-versjonen av nyhetene ble konsekvent fortiet,mens man slo stort opp nyhetene slik PLOs telegrambyrå WAFA serverte dem tildet tallrike internasjonale pressekorpset som bodde på Hotel Commodore iBeirut.

«Dere var den beste brigaden min», sa JasirArafat selv til det internasjonale pressekorpset under en avskjedsmiddag etterat det militære nederlaget hans var blitt et faktum.

Den viktigste teknikken mediene bruktesommeren 1982 til å manipulere nyhetene med, var fortielse. «Israel har i dagbombet en sivil boligblokk på 13 etasjer i Beirut», kunne det hete i NRKDagsnytt. «185 sivile er omkommet». På BBC hørte jeg den samme meldingen, mender ble kilden oppgitt: «... melder PLOs pressebyrå WAFA». På «Kol Jisrael»sengelske nyhetssendinger fra Jerusalem samme kveld hørte jeg den sammemeldingen for tredje gang og med samme kildeangivelse — men der bleytterligere en versjon tilføydd: «Libanesisk politi har langt lavere tapstall:15 omkomne. IDFs (= forsvarets) pressetalsmann opplyser at PLO hadde kontorerog ammunisjonslager i kjelleretasjen i bygningen.» Dette fortiet NRK og BBC.

«Oversatt» til norske forhold anno 1944kunne slike fortielses-løgner for eksempel lyde slik: «Britiske og allierte flybombet i går Holen skole i Laksevåg mens barna befant seg i skolebygningen.Nærmere 100 skolebarn omkom og mer enn 50 sivile bolighus i nabolaget ble ogsårammet.» Ut fra denne versjonen av nyheten ser det unektelig ille ut for deallierte styrkenes krigsetikk. Men føyer man til den fortiede delen av nyheten,blir verdi-dommen den stikk motsatte: «De allierte flyene rettet bombene sinemot en militær ubåtbunker som tyskerne har bygget bare hundre meter frabarneskolen». Det moralske ansvaret for de sivile tapene må jo nødvendigvislegges på den parten som i utgangspunktet trekker de sivile inn i den militærekampsituasjonen.

Internasjonal politisk reportasjekjennetegnes av at de fleste av oss som regel aldri vil kunne kontrollereinformasjonsformidlingen, verken når det gjelder fakta-informasjon ellervinkling. Men når vi er så ettertrykkelig utlevert til skiftende luner, holdningerog stemninger i pressekorpset i de spørsmålene der vi KAN kontrollerenyhetsformidlingen, er det ingen tvil om at vi alltid gjør klokt i å letebevisst etter flerspektret og alternativ nyhetsformidling. Når allejournalistene bor på Hotel Commodore, er det rett og slett fare på ferde. Dastår nyhetene i fare for å bli manipulerte. Og sannheten blir manipulasjonensførste offer.

Om å ta alt i beste mening

(66) Det fins knapt noe punkt i katekismensom folk flest kan bedre enn den siste setningen i Lille Katekismes forklaringtil det åttende bud. Der står det at vi skal unnskylde vår neste, tale vel omham og «ta alt i beste mening». Regelen om å ta alt i beste mening møter vigang på gang som verbalt slagvåpen i offentlig debatt. Men det man da glemmer,er at straks man gjør en slik regel til verbalt slagvåpen, bryter man selv densamme regelen.

Når Luther skrev dette idealet inn ikatekismen, kom det naturligvis av at det virkelig er et edelt ideal og en godog rett måte å oppfylle det åttende budet på. Regelen inneholder riktignok sinegen modifikasjon. Vi kan jo ikke tale vel om vår neste ved å lyve i hansfavør. Vi er nødt til å snakke sant idet vi «taler vel om vår neste». Det sammekravet må vi også stille til oppfyllelsen av ordet om å «ta alt i bestemening». Det går ikke an å dikte opp meninger i vår nestes ord og gjerning somer bedre enn den faktisk beste mening. For dikter man det opp, så er det joikke sant.

Derfor er den utbredte populariteten tildenne regelen i seg selv en fare. Det gode blir det bestes fiende hvis man giret avledet gode rang og autoritet mange hestehoder foran et gode som erabsolutt. For regelen om å ta alt i beste mening er naturligvis ikke noeabsolutt gode, men bare et avledet gode. Det absolutte godet i dette tilfelleter selve budet som Luther forklarer og utlegger på dette punktet i katekismen:kravet om at vi skal vitne sant i vår nestes sak.

Det er så særlig i debatter med høytemperatur man opplever at folk griper til regelen om å ta alt i «beste mening»og omgjør den til et verbalt slagvåpen som man bruker mot motparten. Debattenkan for eksempel stiliseres slik:

Personen A setter frem og forsvarerstandpunktet T. Personen B går ut fra at standpunktet T egentlig betyrstandpunktet U og reiser kvass kritikk mot U. Personen A griper nå på nyttordet og hevder at B bryter regelen om å ta alt i beste mening. For As syn erikke standpunktet U, men standpunktet T. B svarer at T og U i virkeligheten ersaklig identiske størrelser og at argumenter som rammer U i virkeligheten ogsårammer T.

Ser vi nøkternt på innsatsen tilhenholdsvis A og B i denne lille debatten, er det i alle fall et faktum at A iandre-innlegget sitt bryter sin egen regel om å ta alt i beste mening. For isamme øyeblikk som man bruker denne regelen som slagsvåpen i debatt, bryter manden selv. Spørsmålet om hvor vidt også B brøt regelen, er derimot ennå åpent.For riktignok angrep B standpunktet U i stedenfor standpunktet T. Menspørsmålet om hvorvidt U er en forbedrende eller forverrende tolkning av T, kanvi jo ikke avgjøre uten å innholdsfylle de to betegnelsene.

I logikkens saklighetslære finner man enmeget beslektet mekanisme. Saklighetslæren krever innledningsvis at todebattanter har definert et debattemne hvor de er uenige. Usaklighet består såikke i at man er uenig om det felles emnet. Men usaklighet inntreffer hvis mani debatten gjør bruk av såkalte «kognitivt irreell» argumentasjon, for eksempeltendensiøs forvrengning av fakta eller utdeling av gratis iskrem til den somdeler ens eget standpunkt. Gratis iskrem vil kunne være et usaklig argument ialle debattspørsmål — unntatt kanskje i debatter om iskrem-relaterteemner.

Men (som det heter i saklighetslæren): Enav de hyppigst forekommende formene for usaklighet er nettopp beskyldninger omat motparten er usaklig!

Usaklighetsbeskyldningene er i så måte næreslektninger av de mange beskyldningene mot folk som angivelig ikke «tar alt ibeste mening». Gang på gang viser det seg at det er den som selv fremsetterslike klagemål som selv — i samme øyeblikk — klarest brytermoralregelen som klagemålet påberoper seg.

Kapittel 13 Introduksjon til niende og tiende bud

Ett eller to bud?

Gjorde Luther oss en bjørnetjeneste?

(67) Katekismens niende og tiende budhandler om å begjære. Originalteksten står i 2 Mos 20:17 og er gjentatt medenkelte språklige variasjoner i 5 Mos 5:21. Begge steder står verbet ognektelsen to ganger: «Du skal ikke begjære ...».

De fleste som leser Tibudslovensoriginaltekst får nok et sterkt inntrykk av at det trass i gjentagelsen likevelbare er tale om ett bud. Når katekismen likevel deler budet opp i to, er det togrunner til dét. Den første grunnen er den språklige gjentagelsen av hovedverbog nektelse. Når det to ganger står «du skal ikke begjære...», KAN det jolikevel gi fortolkerne et visst grunnlag for å mene at det dreier seg om toforskjellige bud. Den andre grunnen har jeg nevnt under behandlingen avBilledbudet: fordi katolsk og luthersk katekismetradisjon regnet Billedbudetsom en konkretisering av det generelle forbudet mot avgudsdyrking, bleBilledbudet utelatt i katekismene. For å beholde ti-tallet foretok så bådeRomerkirken og Lutherdommen en deling midt i 2 Mos 20:17, slik at forbudet motå begjære ble til to forskjellige bud.

For min del forstår jeg naturligvis Lutherstankegang i dette spørsmålet. Billedbudet er ganske sikkert ment som enkonkretisering av forbudet mot avgudsdyrkelse. Vi skal ikke en gang kommeavgudsdyrkelsen så nær at vi lager bilder og utskjæringer som kan brukes tildyrkelse av fremmede guder. Luther har vel dessuten tenkt at reformasjoneninnebar så mange andre store brudd med det folk var vant til ifromhetstradisjonen fra Romerkirken, at det var best å ikke forandre på tingsom det ikke var absolutt nødvendig å forandre på. Derfor var han genereltkonservativ i slike spørsmål. Han holdt seg fortrinnsvis trofast til den eldrekatolske katekismetradisjonen. Derfor utelot Luther Billedforbudet i LilleKatekisme og delte forbudet mot å begjære i to. Til gjengjeld fremholdt Lutherat predikantene flittig måtte forkynne det etiske innholdet i Billedforbudet påprekestolene.

Spørsmålet er likevel om ikke Luther dagjorde oss en bjørnetjeneste. Det har jo vist seg at predikantene nesten aldriforkynner innholdet i Billedforbudet. Mange tror åpenbart at det er opphevet.Dessuten har to-delingen av forbudet mot å begjære også ført til en devaluertbevissthet om dette budets vekt og betydning. For hvis vi kan dele dette budetetter eget forgodtbefinnende, tenker folk, så kan vel ikke katekismensavsluttende bud være så veldig viktig?

Når jeg sier at jeg tror Luther i dettespørsmålet gjorde oss en bjørnetjeneste, betyr det ikke at jeg vil mane tilopprør mot vår egen evangelisk-lutherske katekismetradisjon. Det er for detførste et håpløst foretagende. Og for det andre kan det i sin tur skapeskadevirkninger i form av et langt mer legalistisk-statutariske tenkesett avdet slaget som man kan observere i enkelte reformerte kirkesamfunn.

Da er det bedre vi væpner oss med enfornyet bevissthet om forskjellen på det som er Hellig Skrift og det som bareer en avledet menneskelaget bekjennelse. Katekismen er ikke noeåpenbaringsskrift. Men den er et godt og verdifullt bekjennelsesskrift som harnormativ karakter i den grad, og for så vidt som, den er korrekt avledet fraBibelen selv. Katekismen står derfor ikke OVER Bibelen, men UNDER Bibelen.Katekismen skal ta oss i hånden og lede oss til Bibelens egen tekst.

Slik må vi tenke om Billedforbudet. Og slikmå vi tenke om Begjærings-forbudet. Derfor vil Tibudslovens tekst — ogsåpå disse to feltene — opp på kirkens prekestoler og inn i kirkenskonfirmantundervisning og voksenundervisning.

I denne artikkelen har jeg brukt myespalteplass på ord av rent innledende karakter. Likevel er jeg ennå ikke ferdigmed alle mine innledende bemerkninger til det bibelske forbudet mot å begjære.Mer kommer i neste artikkel.

Nash-fragmentet og det tiende bud

(68) (OBS: Enkelte ting i avsnitt 68 måkorrigeres, se rettelse i avsnjtt nr 70 og se understrekede setninger nedenfor)Den eldste bevarte teksten til Tibudsloven er et papyrus-fragment som kalles«Nash-fragmentet». Det ble funnet av W. L. Nash i Egypt i 1902. FørDødehavsrullene ble funnet, var Nash-fragmentet regnet som det eldstefragmentet man overhodet hadde fra den hebraiske Bibelen.

I vår tids faglitteratur mener man atNash-fragmentet er fra ca år 150 - 200 f.Kr. Men status som «den eldste kjentehebraiske bibelteksten» har Nash-fragmentet altså ikke lenger. I Qumran fantman flere eldre hebraiske bibeltekster. Og i gravhule nummer 25 i Hinnomsdaleni Jerusalem har man dessuten for noen år siden funnet en liten amuletter avsølv, der den aronittiske velsignelsen fra 4 Mos 6:24ff er inngravert. Det erden aller eldste hebraiske bibel-delen man nå vet om. Den er faktisk fra 600-talletfør Kristus, dvs fra profeten Jeremias' levetid!

Innholdet på Nash-fragmentet er denhebraiske teksten til de ti bud. Nederst er dessuten det jødiskebekjennelses-skriftordet i 5 Mos 6:4ff tilføyd. Det tyder på at Nash-fragmentetikke er del av noen bibelsk bokrull. I stedet mener man det er tale om engudstjenestetekst, kanskje en katekisme-lignende liturgisk tekst. I både høyreog venstre marg er fragmentet skadet, men bokstavene som på den måten er blittborte, har man kunnet rekonstruere nokså troverdig.

Når man sammenligner Nash-fragmentets tekstmed den teksten som fins i 2 Mos 20 og 5 Mos 5, finner man i det alt vesentligestor og imponerende overensstemmelse. Men noen tekstavvik forekommer. Blantannet har det sjette og det syvende budet byttet plass. Dessuten stemmerteksten noen steder ordrett med ordlyden i 2 Mos 20, mens den andre stederstemmer ordrett med 5 Mos 5.

Når det gjelder Tibudslovens tiende bud,byr Nash-fragmentet på enkelte tekst-avvik, sammenlignet med 2 Mos 20. For detførste følger fragmentet teksten i 5 Mos 5 og forbyr oss å begjære «vår nesteshustru» — før det forbyr oss å begjære «vår nestes hus». Dette er altsåbare en variasjon i ord-rekkefølgen. For det andre følger fragmentet teksten i5 Mos 5 og bruker to forskjellige hebraiske verb som betyr «å begjære» istedenfor som 2 Mos 20 å gjenta det samme verbet to ganger. Dette er altså ogsåen mindre vesentlig lesemåte-variant. Den tredje og kanskje mestinteressante avvikende lesemåten forekommer etter at både vår nestes hustru ogvår nestes hus er nevnt. For da føyer Nash-fragmentet til: «.. eller åkerenhans ..». Deretter fortsetter teksten uforandret: «.. eller tjeneren hanseller tjenestekvinnen hans eller oksen hans eller eselet hans ...». Den sammetilføyelsen finner man i den greske GT-oversettelsen Septuaginta, i de såkalteTargumene og i samaritanernes utgave av Mosebøkene (SP er nevnt hos J. I.Durham, men ikke i BHS). Riktignok er der en skade på Nash-fragmentet påakkurat dette stedet, men de to første bokstavene kan skimtes rimelig tydeligpå de tre avtrykkene jeg har sett.

Etter målestokken for tekstbevitnelse igammeltestamentlig bibelvitenskap betyr dette at den lille tilføyelsen erganske godt bevitnet, selv om den altså ikke fins i den teksten som denøyaktig arbeidende jødiske masoretene har gitt oss. (OBS: De understrekedeavsnittene er feil. «Åkeren hans» fins jo i 5 Mos-teksten også!)

Kanskje er forklaringen at budet herinneholder en type oppramsing av jordiske verdier der hele ramsen har tattsikte på å beskrive «alt et menneske eier og har». Lignende (og til delsordrett like) standard-ramser skal være rikelig bevitnet i de lovtekstene ikileskrift som er blitt funnet i Ugarit i Syria.

Fra dagligtalen kan altså tilføyelsen«.. eller åkeren hans» ha sneket seg inn i Nash-fragmentet og de andre gamletekstvitnene. Det betyr at jeg — trass i Nash-fragmentet —likevel tror det er masoretenes tekst (som vi har i bibeloversettelsene våre)som er den opprinnelige teksten i 2 Mos 20:17.

Kapittel 14 Det niende og tiende bud

Du skal ikke begjære

To nei til begjær i hjertet

(69) «Du skal ikke begjære din nestes hus»,heter det i katekismens niende bud. Forklaringen lyder slik: «Vi skal frykte ogelske Gud så vi ikke med list prøver å få tak i vår nestes arv eller hus ogslår det til oss ved å late som vi har rett til det, men hjelper og støtter hamså han kan ha sitt i fred». Det tiende budet lyder deretter slik: «Du skal ikkebegjære din nestes hustru, tjener, tjenestepike, buskap eller noe som hans er».Dette budet forklarer Luther slik: «Vi skal frykte og elske Gud så vi ikkelokker eller truer fra vår neste hans hustru, tjenere eller buskap, menformaner dem til å bli hos ham og gjøre sin plikt».

Det er ingen tvil om at Luther her opptrersom en god gammeltestamentlig fagmann og utlegger av budets ordlyd. I denhebraiske grunnteksten til 2 Mos 20:17 heter de to grunnleggende ordene i budet«LÅ' TAKH'MÅD». Det kan ikke sies for ofte at hebraisk ikke kjenner noen merkategorisk og myndig nekteform enn dette. Verbet har bydeform. Sammen mednektelsen «LÅ'» fotograferer uttrykket for tanken bildet av en høy majestet oglovgiver som utsteder et helt kategorisk og autoritativt bud.

Verbet heter i nevneformen «KHAMAD» ogbetyr «begjære», «trå etter», «lyste etter» og dertil dobbeltbetydningen«begjære samt forsøke å ta». En rekke gammeltestamentlige fagfolk harargumentert sterkt for at det må være den sistnevnte betydningen som er aktuelli dette budet. I så fall forbyr Herren i og for seg ikke begjær som dukker oppi hjertet, men bare begjær som leder til at man faktisk stjeler. Begrunnelsenfor denne tolkningen er noen tilfeller der dette verbet brukes sammen medbeskrivelser av en etterfølgende tilegnelseshandling. Kanskje er det samtidiget motiv at en gjerne vil dempe inntrykket av et bud som bare handler omsinnelaget.

Parallellutgaven av budet i 5 Mos 5:21bruker imidlertid samtidig et annet verb. Ved siden av «LÅ' TAKH'MÅD» står detogså «LÅ' TIT''AVÆH». Og verbet «'AVAH» betyr så utvilsomt «å inderlig ønske ogbegjære noe». Det handler altså uten forbehold om det som skjer i hjertet. Endel av de nevnte utleggerne forstår da situasjonen slik at parallellutgaven i 5Mos 5:21 representerer en senere «utvikling» av budet i tråd med aktuelleinderliggjørelsesbestrebelser i gammeltestamentlig religiøsitet. Men en slikutviklingstanke er ikke problemfri når utgangspunktet er at det dreier seg ominspirert guddommelig åpenbaring.

Det berettigede anliggendet i dettetolkningsforsøket er at GT naturligvis alltid ser for seg en heller kort veifra et begjær som bor i hjertet til en handling som realiserer begjæret. Mernærgående studier av bruksmåten til det førstnevnte verbet tyder imidlertidhelst på at det rett og slett forbyr et begjær som bor i hjertet.

Gud forbyr altså i dette budet mennesket ågi rom i hjertet for et begjær som i neste omgang han lede til at menneskertilegner seg nestens jordiske verdier. Dermed blir det forskjell på dette budetog forbudet mot tyveri. Der dreier det seg om selve handlingen. Her dreier detseg om hjerter som lyster etter noe en ikke har noen rett på.

Listen over objekter i dette budet er lang.I 2 Mos 20:17 nevnes vår nestes «hus» først. «Hus» kan i Bibelen værebetegnelse for hele familien og all eiendom i en totalsum. I så fall blir annenhalvdel av verset nærmest å forstå som eksemplifiseringer: «... din nesteshustru eller tjeneren hans eller tjenestepiken hans eller oksen hans ellereselet hans eller noe som helst som hører nesten din til». Men «hus» kan ogsåbety selve bygningen, husværet, som vår neste bor i. Da blir alle momentenesidestilt. Mest sannsynlig er det at det er det sistnevnte som her er ment. Ogda blir vekslingen i rekkefølge mellom 5 Mos 5:21 og 2 Mos 20:17 bare enstilistisk variasjon. I 5 Mos 5:21 nevnes nemlig hustruen før huset.

Alt som mennesker kan begjære

(70) Innledningsvis må jeg kort nevne enrettelse. I artikkel 68 i denne serien skrev jeg om den versjonen avTibudsloven som fins i det såkalte Nash-fragmentet fra 200-tallet f.Kr. Jeghenledet blant annet oppmerksomheten på det faktum at Nash-fragmentet tar «vårnestes mark» (dvs: åkerjord) med blant de objektene som det i det tiende budeter forbudt å begjære. I drøftelsen overså jeg imidlertid at dette objektet ogsåfins i den versjonen av budet som står i 5 Mos 5:21. Dermed blir premissene fordrøftelsen annerledes enn min artikkel forutsatte. Men konklusjonen blir densamme: Jeg tror det er teksten i 2 Mos 20:17 som gir oss den opprinneligeordlyden fra Sinai. Nash-fragmentet er en interessant gammel tekstkilde tilTibudslovens ordlyd, men neppe noe egentlig bibelhåndskrift.

Listen over objekter som det ifølge detniende og tiende budet er forbudt å begjære, er overhodet lang og innholdsrik.I 2 Mos 20:17 nevnes «din nestes hus» først. Deretter følger: hustruen,tjeneren, tjenestekvinnen, oksen, eselet og alt annet som hører vår neste til.I 5 Mos 5:21 nevnes hustruen før huset. Dessuten føyes altså jordeiendommentil, før listen fullføres i samsvar med teksten i 2 Mos 20. Listen overobjekter får på denne måten preg av å være en oppramsing, en mer eller mindrefast preget formular.

Dette inntrykket stadfestes av dekileskriftfunnene som er gjort i Ugarit i Syria. Der er det funnet betydeligesamlinger med leirtavler som inneholder gamle lovtekster. Og i disselovtekstene skal man ha funnet mange lignende ord-ramser, blant annet enordramse som er omtrent helt lik objektlisten i det niende og tiende budet.Ramsens mening og betydning er rett og slett å summere opp «alt det et menneskeeier og har her i verden».

Slik må ganske sikkert meningen være også iforbudet mot å begjære. Som nevnt i en foregående artikkel anfører enkeltefortolkere at «din nestes hus» betyr «hele din nestes eiendom og familie».Oppslagsverkene oppgir ganske riktig at ordet «hus» kan ha denne omfattendebetydningen. Det viser steder som 1 Mos 15:2, 2 Mos 1:21 og Ester 8:1-2. Oghadde 2 Mos 20:17 vært det eneste stedet som gir oss ordlyden tilbegjærings-forbudet, kunne denne omfattende betydningen i og for seg ha passet.I så fall ville objektene «hustru, tjener, tjenestekvinne, okse, esel og altannet» ha kommet som en utdypende og forklarende apposisjon til det førstesamleuttrykket.

Men siden 5 Mos 20:21 nevner «din nesteshustru» først, og bringer «huset hans» inn i objektlisten etterpå, er det myemer sannsynlig at ordet «hus» her ikke betyr «familie og eiendom», men bare«bolig». Dét passer best i en slik objektoppramsing.

Når Moses i 5 Mos snur på rekkefølgensammenlignet med Sinai-versjonen av teksten, kan det bero på den tanken athustruen rimeligvis er det mest verdifulle vår neste har og derfor bør nevnesførst.

Objektlisten avspeiler ellers eiendoms- ogformuesforholdene i det israelske stammesamfunnet i ørkenvandringstiden. Da varbåde tjenestefolk, okser og esler sentrale og viktige ledd i folks eiendom ogformue. Ved inngangen til det lovede landet (som er situasjonen i 5 Mos 5) blirogså jordeiendommen en viktig formuesgjenstand. Dermed føyer Moses den til. Avdette lærer vi at de fleste objektene i budet er å forstå som «partes prototo», «deler i stedenfor helheten». Budet forbyr oss rett og slett å begjærenoe som helst av alt det som hører vår neste til her i verden. Når Luther ikatekismen varsomt omskriver enkelte av objektene i retning av det som varsamfunnsforholdene på 1500-tallet, svarer det altså til Mose' eget forbilde i 5Mos 5:21.

Guds vaktpost ved viljen vår

(71) Det tiende budet i Tibudsloven (og detniende og tiende budet i katekismen) har gitt mange fortolkere hodebry når destrevde med å tilrettelegge den indre sammenhengen mellom de fire-fem sistebudene. Budet forbyr oss å begjære vår nestes hus og eiendom m.m. Hva er daforskjellen på dette og det å stjele eiendommen hans (= katekismens syvendebud)? Og: budet forbyr oss å begjære vår nestes hustru. Hva er da forskjellenpå dette og det å bryte ekteskapet hans ved å drive hor (= katekismens sjettebud)?

For å løse dette problemet har en delfortolkere anført grunner til å innskrenke rekkevidden til de aktuelle budene.Det er blitt hevdet at tyveri-forbudet bare forbyr kidnapping av mennesker somhører vår neste til. Denne tolkningen imøtegikk jeg med argumenter tidligere idenne artikkelserien under behandlingen av tyveriforbudet. Det er også blitthevdet at forbudet mot hor egentlig bare forbyr samleie med en kvinne som ergift med en annen mann. Også denne fortolkningen imøtegikk jeg med argbumentertidligere i denne artikkelserien under behandlingen av forbudet motekteskapsbrudd. For det tredje er det blitt hevdet at det tiende budet egentligbare forbyr begjær som følges opp i handling. «Begjære» skal angivelig barebety «begjære og ta». Også denne fortolkningen har jeg imøtegått med argumenteri et par av de siste artiklene jeg har skrevet i denne serien.

Felles for alle disse tre forsøkene påinnskrenkende fortolkning er imidlertid at de dessuten ikke egentlig legge tilrette noe skikkelig svar på spørsmålet etter den indre sammenhengen mellombudene i Tibudsloven. Løsningen på dét problemet ligger derimot i en skjerpetbevissthet om budenes faktiske ordlyd. Ekteskapsbudet setter vern rundt alleandre menneskers ekteskap, enten ekteskapene er fremtidige eller for lengstinngått. Og tyveriforbudet setter vern rundt all vår nestes jordiske eiendom.Felles for dissse to budene er dermed at de reiser forbud mot faktiskehandlinger. Det gjelder forøvrig også forbudet mot å ta vår nestes liv ogforbudet mot å skade vår neste ved usanne vitneprov mot ham. Alle budene franummer 5 til 8 fokuserer ved faktiske handlinger.

Det niende og tiende budet kommer da somdet avsluttende høydepunktet i Tibudsloven. Budet fester ikke oppmerksomhetenprimært ved handlinger, men ved tankene og viljen. Gud plasserer med dettebudet en vaktpost ved menneskenes tanker og vilje. Vaktposten skal slå alarmstraks det melder seg et begjær i hjertet som kan innby oss til å handle istrid med ett av de fire-fem forutgående budene. Da skal vi vite at også selvebegjæret i hjertet rammes av det avsluttende budet i Tibudsloven — menshandlingen som eventuelt utløses av begjæret, i sin tur rammes av bud nummerfem, seks, syv eller åtte.

Og på samme måten som Tibudslovens førstebud handler om hjerteforholdet vårt til Gud selv, handler det avsluttende budetom hjerteforholdet vårt til medmenneskene våre. Også i så måte preges altsåTibudsloven av en indre sammenheng og enhet.

Om begrepet «begjær» skriver professor IvarP. Seierstad: «Det refererer seg til den sjelelige rørelse som oppstår ved denlystbetonte forestilling om et gode, eller en verdi, som står for bevissthetensom noe der kan tilfredsstille et legemlig, sjelelig eller åndelig behov. Deter en indre streben, en bevegelse i viljelivet i retning av det som en venterkan avhjelpe mangelen, utfylle savnet og skaffe behag. Jo mere tanken får dveleved det som mangler og ved det som lover tilfredsstillelse, desto sterkere blirden indre spenning. Begjæret blir heftig og lidenskapelig. .. Når begjæretretter seg mot det som Gud har skjenket vår neste, får det kvaliteten av etsyndig, ondt begjær som Gud strengt forbyr.»

Den gode og den onde lyst

(72) I Rom 7:7 sammenfatter og forkorterapostelen Paulus det niende og det tiende budet slik: «Du skal ikke begjære».Apostelen hopper altså over hele den lange listen med objekter i budetsoriginaltekst. Apostelens mening er imidlertid neppe å forvrenge budet. Derimotbehandler han det slik som han så ofte gjør med GT-sitater. Han gir oss enstikkord-betont kortversjon — og forutsetter at leserne kan dengammeltestamentlige teksten utenat.

Imidlertid melder spørsmålet seg: Forbyrdet niende og tiende budet da i virkeligheten alt menneskelig begjær?

Dersom vi tar utgangspunkt i det norskeordet «begjær», kan det føles naturlig å svare ja. For på norsk har dette ordetså vidt jeg vet nesten bare negative konnotasjoner.

Går vi derimot til verbet «KHAMAD» (=«lyste etter», «begjære») som brukes i den hebraiske grunnteksten til detniende og tiende budet, blir bildet mer nyansert. For dette ordet kan brukesbåde om etisk god lyst og om etisk ond lyst.

Lærerike illustrasjoner til dettespørsmålet møter vi allerede på Bibelens første blader. I 1 Mos 2:8-9 fortellesdet at Gud plantet en hage i Eden. Der skapte han alle slags trær. De var«prektige å se på». Ifølge den hebraiske teksten var de «NÆKH'MAD LeMAR''ÆH» (=«begjærvekkende/ lystvekkende/ attråverdige/ tiltrekkende/ nydelige/ prektige... å se på»). Gunnteksten bruker her en form av det samme verbet, «KHAMAD»,for å beskrive et begjær eller en lyst som er etisk god.

Adam gjorde derfor ingen synd ved å lalengselen etter å ete av frukten vokse seg sterk i hjertet. «Du kan fritt eteav trærne i hagen», sa Herren til ham (2:16). Derimot fantes det et unntak.«Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke ete» (2:17). Siden vardet så dette treet som kom i fokus under syndefallet. Og da spilte etisk ondtbegjær en betydelig rolle under fristelsen: «Kvinnen så at treet var (1) godt åete av, og (2) at det var en lyst for øynene, (3) prektig var treet (hebr:«NÆKH'MAD HA'ETS»), (4) siden det kunne gi forstand» (1 Mos 3:6). Denneskildringen av begjærets vekst i hjertet er rent ut sagt klassisk. Og alleredebegjæret i hjertet var her etisk ondt — fordi det rettet seg mot etobjekt som Herrens bud hadde satt et gjærde omkring.

Med andre ord: det fins både et etisk godtbegjær og et etisk ondt begjær. Det fins både en god og en ond lyst.

Vi krenker ikke noe bud ved å fryde ossover skapelsens herlige gaver og strekke oss etter dem: nydelig mat, god helse,en god bolig, tilfredfsstillende arbeid, en nydelig ektefelle, seksuelt samlivmed ektefellen, osv. I seg selv er skapelsens gaver etisk gode. Og begjær etterdem krenker ikke noe bud (1 Tim 4:1-5).

Men goder som Herren med budene sine harforbeholdt vår neste eller på andre måter har satt grenser rundt, de skal viikke en gang begjære i hjertet.

Et lærerikt bilde av veien fra ond tanketil ond handling møter vi i beretningen om Kain og Abel. Før selve brodermordetsier Herren til Kain: «... Har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lurved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den.» (1 Mos 4:7).Apostelen Jakob skriver noe lignende: «Enhver som blir fristet, dras og lokkesav sin egen lyst. Når lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden erfullmoden, føder den død.» (Jak 1:14f).

På denne måten blir grenselinjen som detniende og tiende budet drar opp mellom etisk godt og etisk ondt begjær,samtidig vår beste anskuelsesundervisning om selve arvesyndens faktum. Nårbudet lærer oss å gjenkjenne ond lyst i hjertet, lærer det oss også det totalesyndefordervet vårt å kjenne — og peker på nødvendigheten avsyndsbekjennelse (sml Rom 7:7ff).

Derfor burde vi ha beholdt uttrykket «denonde lyst» i gudstjenestens syndsbekjennelse på bokmål — slik vi har deti behold på nynorsk!

Et forbud mot listige knep

(73) Mens Luther i Lille Katekisme delte forbudetmot å begjære i to bud, det niende og det tiende, behandler han begge budeneunder ett i Store Katekisme. I forklaringene som han skrev i Lille Katekisme erdet objektene for det onde begjæret som markerer forskjellen mellom de to sistebudene. I Store Katekisme ser han derimot hele listen med objekter under ett,som mange konkrete adresseområder for et felles grunnbud. Samtidig ertankegangen i Store Katekisme båret av skarp brodd — ikke minst motoverklassens sans for å få sin vilje ved bruk av alle slags listige knep.

Grunnbudet mot å begjære utlegger Lutherblant annet slik: «Ingen må tenke på eller sette i verk noe for å ta fra enannen det som er hans, for eksempel hustru, tjenestefolk, hus og gård, åker,eng, husdyr osv. Det må ingen gjøre, selv om det er mulig å få det til medskinn av rett eller under påskudd av rett.»

Det er rett og slett «forbudt å lure noefra vår neste», skriver Luther.

«Den menneskelige natur er nemlig slik atingen unner en annen så godt som en unner seg selv. Enhver karrer til seg althan bare kan — så får det gå med andre som det vil. Og på toppen av altdette vil vi også se gudfryktige ut og pynte oss så godt vi kan så ikkekjeltringen i oss skal bli oppdaget.»

Det er i denne sammenhengen Luther ogsåtaler om bruken av listige knep. Smarte folk tenker hver dag ut listige knepsom får det til å se rett, riktig og lovlig ut når de lurer noe fra sin neste.«Kort og godt: det er den smarteste og klokeste i sånne saker som får rett».Og: «Ingen vil finne seg i at dette blir kalt bedrageri».

Luther er overbevist om at forbudet mot åbegjære vår nestes saker og ting har en særlig brodd mot folk i overklassen ogfolk som er høyt på strå i samfunnet. Småfolk og lavstatus-mennesker bryr segrett og slett ikke om hvordan tyveriene deres tar seg ut. De bare stjeler frasin neste i form av simple brudd på budet som forbyr oss å stjele. Men «storeadelsmenn, herrer og fyrster», folk som ikke vil regnes for kjeltringer og somgjerne vil ha godt ord på seg, de er det som får en særlig tiltale gjennom detniende og tiende budet i katekismen. «Det siste budet er derfor ikke gitt fordem som verden regner for å være kjeltringer, men nettopp for de mest hederlige... de som ikke synder mot de foregående budene».

Blant annet synder vi mot det siste budetnår vi fører strid om en stor arv eller om retten til en stor eiendom, eller etslott, en by, et grevskap eller noe annet stort. Og ikke minst gjør vi det istore rettssaker om den slags, skriver Luther. Da bruker vi bestikkelser ellervennskapsforbindelser eller juridiske knep av alle slag — for å få detsom vi begjærer.

Også når det gjelder alminneligeforretningssaker har budet et betydelig adresseområde, for eksempel hvis enmann er rammet av et uhell og ikke greier å holde på eiendommen sin. Da er visnare med å by ham halv pris — slik at vår neste lider tap.

Luther nevner også alt det finurligespillet mennesker kan sette i gang for å sikre seg sin nestes ektefelle, alleunderfundighetene vi er i stand til å begå for å få den vi begjærer ut av detgamle ekteskapet og inn i et nytt forhold som vi selv etablerer — endaDet nye testamentet forbyr ektefolk å skilles.

Også lokking av andres tjenestefolkkonkretiserer han ut fra 1500-tallets samfunnsforhold.

Selv om både dommeren og alle andre godtardet du gjør, ser Gud det onde hjertet og godtar det ikke. Gud vil med det sistebudet sitt ha vekk selve roten til alt det vi kan skade vår neste med: det ondebegjæret, den onde lysten. Derfor vil dette budet «stadig anklage oss og viseoss hvor passe fromme vi i virkeligheten er for Guds ansikt», heter det i StoreKatekisme.

Fristelsen og begjæret

(74) Det er nødvendig å bli klar over hvorgrensen går mellom fristelse og begjær, skriver professor Aksel Valen-Senstadunder behandlingen av det niende og tiende budet i læreboken «Innføring ikristen etikk». Det kan synes nærliggende å sette likhetstegn mellom fristelseog begjær. Men en slik sammenblanding fører til en hyklerisk og overfladiskforståelse av syndsbegrepet. For når Bibelen taler om begjær, taler den om syndmot Gud. Men fristelser er derimot ikke i seg selv syndige.

Den beste illustrasjonen på prinsippet omat fristelser i seg selv ikke er syndige, gir beretningen om Jesu fristelse (seMatt 4:1-11). Djevelen førte Jesus ut i reelle fristelser. Han ble satt understerk påvirkning. Og det Jesus ble fristet til, var reelle synder mot Gud. MenJesus kjempet mot fristelsene og vant over dem. Derfor førte fristelsene i Jesutilfellet ikke til synd.

Når det niende og tiende budet forbyr oss åbegjære alt som hører vår neste til, er det derimot fristelsenesalliansepartner i menneskehjertet Gud retter forbudet mot. Begjæret i hjerteter fristerens og alle fristelsers alliansepartner i hvert menneskes hjerte.

I en tidligere artikkel har jeg påvist atBibelen skiller mellom det etisk gode begjæret og det etisk onde begjæret,etisk god lyst og etisk ond lyst. Det å ha lyst på det som er vakkert ellergodt eller attraktivt, det å ha lyst på god mat, vakre klær, et godt hus å boi, en attraktiv ektefelle, et deilig seksualliv, osv — er i seg selv ikkesyndig begjær. Syndig blir begjæret derimot når det retter seg mot objekter somGuds bud forbyr oss å begjære: objekter som Gud har bestemt skal høre vår nestetil.

Det er begjær som er blitt til etisk ondtbegjær, som så har denne forbløffende evnen til å opptre som fristerens og allefristelsers allierte i vårt eget hjerte.

Syndefallsberetningen kan illustrereforholdet mellom fristelse og begjær. Først fristet slangen Eva ved å serverehenne en løgnaktig forvrengning av Guds éne bud om ikke å spise av treet midt ihagen. Det fristeren serverte, var sett fra Evas side bare en fristelse. Pådette tidspunktet var Eva ennå ikke falt i synd. Men så forteller beretningenhvordan fristelsen straks gikk i allianse med et begjær som vokste frem i Evaseget hjerte: «Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lystfor øynene, et prektig tre, siden det kunne gi forstand». Selve handlingen,spisingen av den forbudte frukten, fulgte så på tredjeplass i hendelsesrekkefølgen.

Av forbudet mot ondt begjær i det niende ogtiende budet lærer vi da at Adams og Evas syndefall ikke bare besto i at dehandlet i strid med Guds bud, men også i at de gav rom i hjertet for et begjærsom der og da ble til en syndig ondt begjær.

Fra syndefallets dag av har menneskehjertetsiden vært slik beskaffent at vi alle er bærere av denne onde lysten i hjertet.Den er selve kjennetegnet på at vi har arvesynd. Som Jesus sier: «Fra hjertetkommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott. Dissetingene er det som gjør mennesket urent.» (Matt 15:19). Fra syndefallets dag avhar vi alle et tvers igjennom ondt begjær boende i hjertet. Igjen og igjenvåkner det til live. Trass i all vår fromhet og alle botsøvelser fortsetter detå bo i oss hele livet. Det forderver tankene på nytt og på nytt. Og detstrekker seg etter å forderve handlingene våre i tillegg.

Derfor er det niende og tiende budetsforbud mot hjertets onde begjær i en forstand tibudslovens viktigste bud. For ikkebare peker det på hjertetilstanden bak alle de ytre handlingssyndene som deandre budene forbyr. Men det avslører dessuten klarere enn noen av budene mothandlingssynder hvor tvers igjennom Gud-fiendtlige og onde vi alle innerst inneer. «For begjæret hadde jeg ikke kjent hvis ikke loven hadde sagt: “Du skalikke begjære!”» (Rom 7:7).

Det tiende budet og nyreligiøsiteten

(75) Noe av det første som skjedde i deunge kristne menighetene på apostelen Paulus' tid, var at de ble invadert avnye religiøse strømninger. I mange av de nytestamentlige brevene finner mansterke vitnesbyrd om hvordan apostlene måtte kjempe mot vranglære. Særlig varde begynnende gnostiske strømningene påtagelige. Tilhengerne av «gnoosis»fremmet et kompromiss mellom kristne tanker og hedenskap. Men kompromissetsformål var i virkeligheten å få de kristne til å bryte det første bud —og dermed få dem bort fra kristen tro igjen.

Når et menneske kommer til kristen tro, kannemlig det som skjer, beskrives som en oppfyllelse av Tibudslovens første bud.Det forbyr dyrkelse, tilbedelse og påkallelse av andre guder og kaller allemennesker til å komme til tro på den eneste sanne Gud. Vekkelsesforkynnelse kanderfor i dette samme perspektivet beskrives som inngående og appellerendeforkynnelse av det første budet. Hver omvendelses endemål er avleggelse av englad bekjennelse. Og den representerer samtidig oppfyllelse av det førstebudet. Derfor kan de tre trosartiklene i katekismen i grunnen også beskrivessom den troendes svar på Guds første bud.

Dessuten var også den gnoosis-pregedereligiøsiteten, som kom som en tidlig vranglærestrømning inn i mange avur-menighetene, en klar krenkelse av det første budet.

I vår tid er det i de fleste vestlige landdukket opp en meget sterk strømning med nyreligiøsitet. Enkeltereligionsforskere sier situasjonen er så dramatisk at det i virkeligheten erskjedd et religionsskifte. Mange har brukt betegnelsen «New Age» om denne nyereligiøsiteten. Men innholdsmessig er den uhyre sammensatt: den er panteistisk,«grønn» og naturvennlig, feministisk, hinduistisk, «holistisk» — og altsåpreget av motetankene og fremmedordene til New Age. Men mange av trekkene inyreligiøsiteten minner forbløffende om den gamle gnoosis-retning. Det er ingengrunn til å legge skjul på at det dreier seg om en klar krenkelse av det førstebud, noe jeg tillot meg å peke på da jeg behandlet det første bud i denneserien.

Nyreligiøsiteten er vår tids tydeligste— og frykteligeste — frukt av den århundrelange avkristningen.

Av Det nye testamentet ser vi attalsmennene for «gnoosis» hyllet en merkelig blanding av asketisk moralisme ogumoral. For eksempel forbød de folk å gifte seg og lærte avholdenhet fra visseslag mat, enda Gud har skapt slike ting for at de skal bli tatt imot med takk (1Tim 4:3). Men «gnoosis» kalles også «ungdommens lyster» (2 Tim 2:22) og blelike gjerne brukt til å forsvare en rekke typer sanselig synd (se 2 Tim 3:2-9).Bildet som avtegner seg, er altså nok en gang at det kristne synet ligner på envei med to grøfter. I den ene grøften havner man når man forkaster Guds godeskapelsesgaver i misforstått nyreligiøst motivert askese. Men i den andregrøften havner man når man tenker og handler i ringeakt for Guds hellige bud.

For det tiende budets vedkommende kanmoderne nyreligiøsitet bety en tilsvarende utfordring på to fronter. På den enesiden kan det kanalisere inn blant menneskene forestillinger om at det ersærlig fromt å avstå fra endog å begjære ulike skapelsesgaver, for eksempeletter forbilde fra hinduistiske eremitter. (Eller for den del etter eksempelfra katolske munker og nonner. For kloster-idealene kan avspeile den sammetypen forfeilet etisk tenkning.) På den andre siden kan de så utvilsomtkanalisere inn blant folk en fullstendig likegyldighet overfor de budene Gudfaktisk har gitt, slik at ikke bare onde handlinger blir legitimert, men ogsåondt begjær. Det blir sett på som lovlige og naturlige uttrykk for individets«selvrealisering» innenfor «den «nye kosmiske» bevissthetstypen.

Mot alt slik vender det niende og tiendebudet seg.