Fra Konferansen av Britiske ogNordiske Kirker

London 9. - 10. mai 1994.

WESTMINSTER-ERKLÆRINGEN

De anglikanske kirkene på debritiske øyer og de lutherske kirkene i de nordiske og baltiske land har myefelles.

De er, med få unntak, nasjonale kirker. Reformasjonen videreførtedet sentrale i den bibelske, apostoliske og allmen-kirkelige arv i våre kirker.De har delt sine lands og folks historie. Flere av dem er statskirker. De harfulgt hverandre også når det gjelder forandringer i teologisk tenkning.

Dette innebærer at disse kirkene også i vår tid er blittkonfrontert med de samme problemene. Moderne teologiske synsmåter og politisktankegang har påtvunget seg kirkene. Lenge har de nord-europeiske land i detstore og hele vært sekulariserte; og kirkene som i generasjoner har dominertdet sosiale og kulturelle liv i deres respektive land, er blitt marginaliserte.

I mange avgjørende spørsmål har kirkene, istedenfor å holdeseg til den apostoliske lære, prøvd å bevare sin innflytelse gjennom entilpasning til den moderne tid og dens verdier.

Likevel er det i disse kirkene også en klar og uttaltopposisjon mot den liberale teologi som for tiden dominerer kirkenes offisiellelære og liv. Den sak som har fokusert konflikten sterkest, har som oftest værtmotstanden mot ordinasjon av kvinner til prestetjeneste. Dette er blittkritisert og avvist som i strid med Skriften og brudd med den apostoliske ogallmen-kirkelige overlevering. Som en konsekvens er et stort antall lekfolk ogprester med vitende og vilje blitt marginalisert av sine egne kirker.

Hele denne utviklingen har ført opposisjonen til å organisereseg på en måte som det liberale maktapparatet ikke hadde ventet. Blant andreorganisasjoner finner Forward in Faith i England, Samråd på Kirkens Grunn iNorge, Svenska Kyrkans Fria Synod i Sverige og Paulussynoden i Finland nåsammen.

Som representanter for disse organisasjonene har vi værtsamlet i London 9. - 10. mai 1994 for å gjennomtenke vår felles situasjon ogfinne veier for å bevare den apostoliske og allmen-kirkelige overlevering i vårekirker.

Sammen stadfester vi vårt kall til å arbeide for kristenenhet og særlig vårt ønske om enhet i sannhet og kjærlighet med de historiskekirker i øst og vest.

Vi ser det paradoksale i at en ny økumenisk dialog har økt deindre motsetningene i våre egne kirker, samtidig som disse på detinternasjonale plan viser en økumenisk åpenhet og generøsitet som de heltmangler på hjemmebane.

I de anglo/nordisk/baltiske fellesskap som nå forsøker åetablere et gjensidig anerkjent embete, spiller biskopene en nøkkelrolle, mensamtidig har de spilt en nøkkelrolle i nedbrytingen av det indre fellesskap ideres egne kirker.

I våre kirker har biskopene opphørt å være enhetens tegn.Hverken enkeltvis eller som kollegium har de opprettholdt troskapen mot denapostoliske tradisjon og lære slik de forpliktet seg til å gjøre da de blevigslet. Deres ordinasjon av kvinner til prester, og i Norge også vigslingen aven kvinne til bispekollegiet, har resultert i at de som er imot dissenyordningene, er blitt som "får uten hyrde".

Som Guds folk trenger kirken hyrder som kan lede og gi føde.Vi trenger biskoper som vi kan ha tillit til, og vårt krav er at slike hyrdergis oss. Elles har vi intet annet alternativ enn å finne oss egne ledere ogdanne strukturer hvor de kan fullbyrde den tjeneste som våre nåværendebispekollegier ikke lenger ivaretar.

Våre kirker trenger å fornye forståelsen av tjenesten etterSkriftens og tradisjonens linjer. Dette vil måtte omfatte et diakonat i samsvarmed tradisjonen fra den eldste kirke og hele fylden av tjenester og Åndensgaver som hører Guds folk til.

I den nåværende situasjon der all interesse er blittkonsentrert om spørsmålet om ordinasjon av kvinner til prestetjenesten, erKirken blitt berøvet muligheten for å fornye sin forståelse av embetet.

Selv om fellesskapet i våre kirker er splittet, ønsker vi åleve i størst mulig samfunn med de kirkene der vi er døpt og ført til tro. Menvi kan bare være i kommunion i den grad dette lar seg forene med troskap motSkriften og den apostoliske lære, overleveringen fra den eldste kirke ogreformasjonen og de pågående bestrebelser for enhet i Kristi kirke. Dette erogså det nødvendige utgangspunkt for det oppdrag Herren har pålagt oss til åforkynne evangeliet og bygge levende menigheter.

Erklæring om evangelisering.

1. "Mange ganger og på mange måter har Gud ifordums tid talt til fedrene gjennom profetene." Enestående og fullkommenthar han gjort det i Jesus Kristus, sin Sønn, vår Herre og Gud. Dette er den trosom engang ble overgitt de hellige. Dette er Kirkens tro. Dette er vår tro.

2. Vi fastholder at vår Herre Jesus Kristus er den enesteFrelser, og at ingen kan bli frelst uten ved ham som døde for oss og stod oppigjen, og vi bekjenner at Skriften er Guds ord.

3. Selv om vi erkjenner viktigheten av å kjenne kulturer ogtrosoppfatninger som er forskjellinge fra vår egen, kan vi på ingen måte godtaat alle veier er likeverdige og at enhver tro rett fører til Gud.

4. Vårt kall er hverken å bli likedannet med verden eller åbekrefte dens tenkesett, men vi er kalt til å bli forvandlet ved at våre sinnfornyes. Dette nådens evangelium er det samme for alle, menn og kvinner, og ialle samfunnslag. I Kristus er det hverken jøde eller greker, ei heller trelleller fri, der er hverken mann eller kvinne; for vi er alle ett i KristusJesus.

5. Lydighet mot Kristus må nødvendigvis fra tid til annen føretil åpen konflikt med verden; vi er likevel kallet til å elske og tjene verdenetter vår Skapers forbilde, han som elsket verden så høyt at han gav sin enbårneSønn for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv.

6. Idet vi fastholder læren om Den hellige treenighet, holdervi vår felles menneskelighet i ære og forkaster alle framstøt som vil ødeleggeeller undergrave Guds bilde iblant oss. Særlig avviser vi provosert abort somhelt uforenlig med denne tro.

7. Som den nye pakts fellesskap, er Kirken Guds nye skapelseved vann og Ånd. Ettersom denne Kirken er Kristi legeme på jorden, tror vi atingen menneskelig makt har myndighet til å ødelegge eller tilpasse hennes ordenuten ved Guds påbud og i samsvar med den apostoliske tro som er åpenbart iSkriften.

8. Vår tids motepregede dyrkelse av subjektivselv-realisering, er fullstendig uegnet som veiviser til Guds vilje.

9. Som Kristi Kirke, satt til å forvalte Ord og sakrament, erdet vår oppgave i Åndens kraft, å vinne verden for Kristus og hans Kirkesamtidig som vi hjelper menneskene som er skapt i hans bilde, til å nå denfullkommenhet som han krever. Vi skal være verdens lys, byen på fjellet.

10. I et splittet og splittende samfunn tror vi at sannhetenikke er et spørsmål om selv-realisering, men om å bli frelst av Ham som erveien, sannheten og livet. Kirken lever som et tegn på denne frelsende nåde somer midt imellom oss. I dette håpet overgir vi oss selv til bønn for Kirken ogfor verden.

Protokoll om samarbeid.

1. Hvert land vil søke å skape en fri synode etterstort sett de samme linjer, i det de tar hensyn til nasjonale og kirkeligeforskjeller.

2. Hver nasjonal enhet vil nominere 2 delegater til enkoordinerende komite som skal møtes regelmessig.

3. Den koordinerende komiteen skal diskutere opprettelsen aven felles læremessig basis, relatert til Porvoo-erklæringen.

4. Hver nasjonal enhet vil forplikte seg til gjensidig støttei fornyelsen av bispeembetet; prinsipielt og der det er nødvendig vil detilstrebe vigsling av nye biskoper til avtalt og passende tid.

5. Den koordinerende komiteen vil arbeide for å skape eninternasjonal synode, og enes om forskrifter og prosedyrer.

John Broadhurst, Forward in Faith

Maud Lundin, Svenska Kyrkans Fria Synod

Ottar S. Myrseth, Samråd på Kirkens Grunn

Halvar Sandell, Paulussynoden

Disse tiltrådte også erklæringen:

Børre Knudsen, Strandebarm prosti

Jonathan Naumann, Missouri-synoden, London

Michael Harper, London

Arne Rudvin, biskop,Karachi